NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Integrating GRASS GIS and Jupyter Notebooks to facilitate advanced geospatial modeling education
Get PDFOpen education materials are critical for the advancement of open science and the development of open-source soft-ware. These accessible and transparent materials provide an important pathway for sharing both standard geospa-tial analysis workflows and advanced research methods. Computational notebooks allow users to share live code with in-line visualizations and narrative text, making them a powerful interactive teaching tool for geospatial analyt-ics. Specifically, Jupyter Notebooks are quickly becoming a standard format in open education. In this article, we intro-duce a new GRASS GIS package, grass.jupyter, that enhances the existing GRASS Python API to allow Jupyter Notebook users to easily manage and visualize GRASS data including spatiotemporal datasets. While there are many Python-based geospatial libraries available for use in Jupyter Notebooks, GRASS GIS has extensive geospatial functionality including support for multi-temporal analysis and dynamic simulations, making it a powerful teaching tool for advanced geospatial analytics. We discuss the devel-opment of grass.jupyter and demonstrate how the package facilitates teaching open-source geospatial mode-ling with a collection of Jupyter Notebooks designed for a graduate-level geospatial modeling course. The open educa-tion notebooks feature spatiotemporal data visualizations, hydrologic modeling, and spread simulations such as the spread of invasive species and urban growthpublishedVersio
Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana i 2022. Resultater og forslag til veien videre
Get PDFEvju, M., Grainger, M., Olsen, S.L., Roos, R.E., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2023. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana i 2022. Resultater og forslag til veien videre. NINA Rapport 2257. Norsk institutt for naturforskning.
Dragehode, Dracocephalum ruyschiana, er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng.
På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten (forekomstruter).
Populasjonsstørrelse og -struktur ble estimert for hver populasjon hvert år, ved å bruke tettheten av individer i overvåkingsrutene, samt arealet dragehode forekommer på (registrert i forekomstruter langs transekter) innenfor lokaliteten. Populasjonsvekstraten for hver populasjon hvert år ble beregnet som forholdet mellom populasjonsstørrelsen (antall individer totalt) i år t over antall individer i forrige år t ‒ 1. Et gjennomsnitt ble beregnet for hver lokalitet og år, over alle overvåkingsruter på lokaliteten. I tillegg beregnet vi vektede gjennomsnitt av populasjonsvekstraten for hver region, hver naturtype og for alle populasjoner samlet. Vi vektet populasjonsvekstratene per lokalitet med den overordnede populasjonsstørrelsen (i den gitte lokaliteten i det gitte året), og et vektet gjennomsnitt ble deretter beregnet totalt (over alle populasjoner), per region og per naturtype. Denne tilnærmingen gjør at endringer i store populasjoner har mer betydning, mens endringer i små populasjoner har mindre effekt på overordnede vekstrater. Populasjonsvekstratene gir dermed et representativt estimat på endringer i dragehodepopulasjonen innenfor regionen/naturtypen.
De 25 populasjonene som inngår i overvåkingen, varierer enormt i størrelse, med estimater på fra ca. 40 individer på den minste til 30 000‒50 000 på den største lokaliteten. Det er store mellomårsvariasjoner i populasjonsstørrelse innad i populasjonene, som gjenspeiles i fluktuasjoner i lokale populasjonsvekstrater. Når man ser alle de 25 populasjonene som inngår i over-våkingen, under ett, er gjennomsnittlig populasjonsvekstrate rundt 0 i alle overvåkingsårene. Det tyder på at på tross av opp- og nedganger lokalt, er dragehodepopulasjonen på et overordnet nivå stabil. Også i de tre regionene er dragehodepopulasjon i hovedsak stabil når man ser alle populasjoner i regionen under ett, med log-vekstrater svært nære 0 i alle overvåkingsårene. Det er ingen forskjeller i populasjonsvekstrater mellom populasjoner på semi-naturlig eng og de på åpen grunnlendt kalkmark.
De store mellomårsvariasjonene gjør at bare årlig overvåking over flere år kan avdekke langsiktige trender i populasjonsutviklingen, og gi oss et bedre grunnlag til å forstå årsaken til mellom-årsvariasjonene. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor viktig. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. En slik utvidelse bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Dette vil gi et forbedret kunnskapsgrunnlag for langsiktig forvaltning av dragehode, som en basis for å nå forvaltningsmål for arten og ivareta det genetiske mangfoldet i populasjonens naturlige utbredelsesområder
Tiltaksanalyse for elvemusling og habitattiltak for laksefisk i Lerangsbekken
Get PDFMagerøy, J.H., Holthe, E. & Lunde, J. 2023. Tiltaksanalyse for elvemusling og habitattiltak for laksefisk i Lerangsbekken. NINA Rapport 2178. Norsk institutt for naturforskning.
Elvemuslingbestanden i Lerangsbekken ble sist undersøkt i 2018 og 2019. Det ble funnet muslinger fra Lerangsvatnet opp til Brekketjørna, i tillegg til noen få muslinger mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Tetthetene nedenfor Fossbakken var relativt høye, og bekken inneholder en relativt stor bestand av musling. Dessverre har rekrutteringen i bekken vært dårlig, og det ble bare funnet én musling mindre enn 50 mm.
Både vannkjemiundersøkelser og redoksmålinger tyder på at eutrofiering og partikkeltilførsel er et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Vannkjemien viser også at forsuring er et problem i bekken. Resultatene fra undersøkelsene tilsier at både tilførselen av partikler og surt vann er størst fra nærområdene langs bekken, heller enn via innsjøene oppstrøms. Dette kan skyldes periodevis hogst i området og opparbeiding av et jorde langs bekken, som har ført til økt avrenning av partikler fra sur myrjord.
For å redusere eutrofieringen og partikkeltilførselen, er det viktig å opprettholde gode kantsoner langs Lerangsbekken, både mot jorder og i forbindelse med hogst. Der kantsonene er forsvunnet bør de reetableres. I tillegg kan det være aktuelt å plugge igjen grøfter i myrområdene i nedbørfeltet, for å restaurere myr og redusere avrenningen til bekken. Slike tiltak kan gjennomføres ved å innføre incentivordninger for grunneiere.
For å redusere forsuringen av Lerangsbekken, både for å bedre forholdene for elvemusling og laksefisk, er det nødvendig med kalkingstiltak i nedbørfeltet. Det er sannsynlig at områdekalking av myrområdene langs bekken vil gi den beste effekten, men utlegging av skjellsand i bekken og innsjøkalking av Gåsavatnet er alternative tiltak.
Undersøkelser av tetthet av ungfisk av ørret tyder på at mangel på vertsfisk er et problem for elvemusling i Lerangsbekken. Tetthetene var lavere enn det som er nødvendig for å opprettholde en muslingbestand i begge undersøkelsesårene. Årsakene til de lave tetthetene kan være redu-sert oppgang av sjøørret og/eller mangel på gytehabitat og skjul for ungfisken i bekken.
For å øke oppgangen av sjøørret i Lerangsbekken, er flere tiltak aktuelle. Det bør gjøres tiltak for å lette oppgangen av anadrom fisk forbi fossen ved utløpet i sjøen, demningen ved utløpet av Lerangsvatnet bør holdes åpen og garnfiske i vannet bør unngås.
For å øke gytehabitatet og skjul for ungfisk av ørret i Lerangsbekken, er det aktuelt med utlegging av gytegrus og stein i bekken. Når slike tiltak skal gjennomføres i et vassdrag med elvemusling er det viktig å ta hensyn til arten, både får å hindre at muslinger blir skadet under gjennomføring av tiltaket og for at habitatet blir egnet for muslinger i etterkant.
I Lerangsbekken ble det gjennomført utlegging av gytegrus og stein i tre tiltaksområder i 2022. I disse områdene ble muslingene flyttet før utleggingen. Det ble også inkludert noe mer stein og finere grus i utleggingene, for å bedre habitatforholdene for muslingen. I 2023 er det planlagt utlegging i ytterligere to områder. Ett av disse er det viktigste kjente rekrutteringsområdet for muslingen i bekken. Derfor er det planlagt å legge ut gytegrus oppstrøms, for at naturlige prosesser kan føre grusen ned i området på en mer skånsom måte for muslingen. Ett år etter utlegging av grusen, bør det gjøres en vurdering av om grusen er stabil nok til å tilbakeføre musling.
De andre anbefalte tiltakene bør også gjennomføres i Lerangsbekken.Magerøy, J.H., Holthe, E. & Lunde, J. 2023. Management plan for the freshwater pearl mussel and habitat improvement for Salmonid fish in the Lerangsbekken Stream. NINA Report 2178. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel population in the Lerangsbekken Stream was last surveyed in 2018 and 2019. Mussels were found along a 1.7 km distribution area, lakes excluded. The densities were relatively high and the stream contains quite a large population of the mussel. Unfortu-nately, the recruitment has been poor and only one mussel less than 50 mm was found. Both water chemistry and redox potential from Lerangsbekken indicates that eutrophication and particle input is a problem for the mussel. The water chemistry also shows that acidification is a problem in the stream. The data suggest that both particle input and acidic runoff is greatest from the area surrounding the stream, rather than via lakes upstream. This could be due to periodic logging in the area and the development of new agricultural land along the lower part of the stream, which likely have resulted in increased particle runoff from acidic wetland soils (bogs). To reduce eutrophication and particle input, it is important to maintain riparian vegetation along Lerangsbekken, both along fields and when areas are logged. If the riparian vegetation has dis-appeared, it should be reestablished. In addition, one could plug ditches in the wetland areas in the watershed, to restore wetlands and reduce the runoff to the stream. Such conservation ac-tions could be implemented using financial incentives for the landowners. To reduce the acidification of Lerangsbekken, it is necessary to undertake liming in the water-shed. Liming the wetlands along the stream is likely to be most effective, but the addition of shell-based sands to the stream or liming of lakes are options. Surveys of densities of juvenile trout indicate that lack of host fish is a problem for the mussel in Lerangsbekken. The densities were lower than those necessary to maintain a mussel population in both survey years. The reasons for the low densities may be reduced migration of sea trout and/or the lack of spawning and rearing habitat in the stream. To increase the migration of sea trout up Lerangsbekken, several conservation actions should be considered. Physical alterations should be made to improve the passage of fish up the waterfall at the stream’s outlet to the sea, the dam at the outlet of Lerangsvatnet should be kept open and gillnets should be prohibited from use in the lake. To increase the spawning and rearing habitat for trout in Lerangsbekken, one should consider augmenting the habitat with spawning gravel and rocks. When undertaking such augmentation in a watercourse with mussels, it is important to take actions to avoid damage to the mussels during the process and modify the resulting habitat to improve suitability for the mussel. In Lerangsbekken, spawning gravel and rock augmentation was completed in three areas in 2022. Mussels were translocated before augmentation. Finer gravel and more rocks were in-cluded in the augmentation, to improve mussel habitat. In 2023, augmentation is planned for two additional areas. One area is the most important recruitment area for the mussel in the stream. Therefore, the plan is to add the gravel upstream, letting it be transported into the area through natural processes, minimizing the impact on the mussel. One year after augmentation, the gravel should be evaluated with respect to whether it is stable enough to return mussels to the area. The other recommended conservation actions should also be implemented in Lerangsbekken
The identification and distribution of Sphagnum balticum (Russow) C.E.O.Jensen in Britain
Get PDFIntroduction. The aims of this study were to help clarify the identification of Sphagnum balticum in Britain, to review its distribution, and to investigate the possible presence of hybrids between it and either S. cuspidatum or S. fallax. Methods. All sites at which Sphagnum balticum has been recorded recently in Britain were visited in 2020, and a search made for it and other species with which it could be confused, together with possible hybrids. Samples were collected when suitable material was found. DNA was extracted from 31 shoots, each representing one field sample. Fifteen microsatellites that have been developed for Sphagnum species were amplified and genotyped. The genetic structure of the data was investigated using principal coordinate analysis and cluster analysis. Results. The results of the genetic analysis support the recognition of four taxa, which corresponded to four morphologically identified taxa: Sphagnum angustifolium, S. balticum, S. cuspidatum and S. fallax. There was no evidence of hybrids. Over-recording of S. balticum has occurred in Britain due to confusion with some forms of S. cuspidatum and S. fallax, which can exhibit some morphological characters usually used to identify S. balticum. An illustrated identification key is provided to help solve this problem. Conclusions. Sphagnum balticum is a very rare species in Britain that has undergone a decline due to habitat destruction and alteration. It is presently known to survive at only three sites, of which two are within protected areas. Microsatellites; Sphagnum cuspidatum; Sphagnum fallaxacceptedVersio
Ecological consequences of a single introduced species to the Antarctic: terrestrial impacts of the invasive midge Eretmoptera murphyi on Signy Island
Get PDFThe nutrient-poor soils of Antarctica are sensitive to change. Recent increases in the number of anthropogenic introductions mean that understanding the impact of non-native species on Antarctic soils is pertinent, and essential for developing future risk assessments and management strategies. Through comparative baseline assessments of vegetation, microbes, soil chemistry, substrate composition and micro-arthropod abundance, this study explored if there are detectable terrestrial ecosystem impacts resulting from the introduction of the chironomid midge Eretmoptera murphyi to Signy Island in maritime Antarctica. The key finding was that E. murphyi is the likely driver of an increase in inorganic nitrogen availability within the nutrient-poor soils in which it occurs. When compared with the levels of inorganic nitrogen present in soils influenced by native vertebrate wildlife aggregations, the increase in local nitrate availability associated with E. murphyi was similar to that caused by deposits from seals and giant petrel colonies. Overall, available nitrate has increased by threeto five-fold in soils colonised by the midge, relative to undisturbed soils. This may ultimately impact rates of decomposition as well as the native plant and micro-arthropod communities of Signy Island. Antarctica Invasion impacts Chironomidae Signy Island Soil nitrogenpublishedVersio
The northernmost hyperspectral FLoX sensor dataset for monitoring of high-Arctic tundra vegetation phenology and Sun-Induced Fluorescence (SIF)
Get PDFA hyperspectral field sensor (FloX) was installed in Adventdalen (Svalbard, Norway) in 2019 as part of the Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS) for monitoring vegetation phenology and Sun-Induced Chlorophyll Fluorescence (SIF) of high-Arctic tundra. This northernmost hyperspectral sensor is located within the footprint of a tower for long-term eddy covariance flux measurements and is an integral part of an automatic environmental monitoring system on Svalbard (AsMovEn), which is also a part of SIOS. One of the measurements that this hyperspectral instrument can capture is SIF, which serves as a proxy of gross primary production (GPP) and carbon flux rates. This paper presents an overview of the data collection and processing, and the 4-year (2019–2021) datasets in processed format are available at: https://thredds.met.no/thredds/catalog/arcticdata/infranor/NINA-FLOX/raw/catalog.html associated with https://doi.org/10.21343/ZDM7-JD72 under a CC-BY-4.0 license. Results obtained from the first three years in operation showed interannual variation in SIF and other spectral vegetation indices including MERIS Terrestrial Chlorophyll Index (MTCI), EVI and NDVI. Synergistic uses of the measurements from this northernmost hyperspectral FLoX sensor, in conjunction with other monitoring systems, will advance our understanding of how tundra vegetation responds to changing climate and the resulting implications on carbon and energy balance. Chlorophyll fluorescenceSolar Induced Fluorescence (SIF)ReflectancePhotosynthetic functionMERIS terrestrial chlorophyll index (MTCI)High-Arctic tundrapublishedVersio
Spatial variation in the evolutionary potential and constraints of basal metabolic rate and body mass in a wild bird
Get PDFAn organism's energy budget is strongly related to resource consumption, performance, and fitness. Hence, understanding the evolution of key energetic traits, such as basal metabolic rate (BMR), in natural populations is central for understanding life-history evolution and ecological processes. Here we used quantitative genetic analyses to study evolutionary potential of BMR in two insular populations of the house sparrow (Passer domesticus). We obtained measurements of BMR and body mass (Mb) from 911 house sparrows on the islands of Leka and Vega along the coast of Norway. These two populations were the source populations for translocations to create an additional third, admixed ‘common garden’ population in 2012. With the use of a novel genetic group animal model concomitant with a genetically determined pedigree, we differentiate genetic and environmental sources of variation, thereby providing insight into the effects of spatial population structure on evolutionary potential. We found that the evolutionary potential of BMR was similar in the two source populations, whereas the Vega population had a somewhat higher evolutionary potential of Mb than the Leka population. BMR was genetically correlated with Mb in both populations, and the conditional evolutionary potential of BMR (independent of body mass) was 41% (Leka) and 53% (Vega) lower than unconditional estimates. Overall, our results show that there is potential for BMR to evolve independently of Mb, but that selection on BMR and/or Mb may have different evolutionary consequences in different populations of the same species.Spatial variation in the evolutionary potential and constraints of basal metabolic rate and body mass in a wild birdpublishedVersio
Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks i 2023. Forslag til implementering av mindre endringer i instruksen.
Get PDFJokerud, M., Evju, M., Bär, A., Blom, H., Brandrud, T.E., Jacobsen, R.M., Johansen, L., Kolstad, A., Lyngstad, A., Olsen, S.L., Storaunet, K.O., & Øien, D.-I. 2023. Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks i 2023. Forslag til implementering av mindre endringer i instruksen. NINA Rapport 2339. Norsk institutt for naturforskning
Miljødirektoratet lanserte i 2018 en ny kartleggingsinstruks for terrestriske naturtyper. Denne instruksen beskriver kartlegging av naturtyper etter Natur i Norge (NiN) slik kartleggingen utføres i oppdrag for Miljødirektoratet, samt hvordan den økologiske lokalitetskvaliteten til hver naturtype fastsettes. Instruksen beskriver kartlegging av 111 naturtyper, hvorav 83 er rødlistet i henhold til Norsk rødliste for naturtyper 2018 og 28 naturtyper har sentral økosystemfunksjon. Miljødirektoratet har bestilt en videreutvikling av kartleggingsinstruksen og denne rapporten utgjør fase en. Denne fasen skal bestå av i) en analysedel som skal gjøre en sammenstilling av datagrunnlaget fra kartlegging i perioden 2018-2022, ii) vurderinger av innspill til Miljødirektoratets instruks og iii) anbefale mindre endringer som kan tas til følge i instruksen f.o.m. 2024.
I denne rapporten har vi kommet med forslag til mindre endringer for flere av naturtypene. Vurderingene er gjort av en ekspertgruppe bestående av fagpersoner som har hatt møter med en kartleggingsgruppe bestående av svært erfarne kartleggere.
Datasettet Naturtyper etter Miljødirektoratets instruks ble undersøkt for der ulike parametere ble vurdert f.eks. fordelingen av skår for lokalitetskvalitet, tilstandsvariabler, naturmangfoldsvariabler og fordelingen av feltregistrerte variabler på tvers av romlig og tidsmessig variasjon. Det ble laget en shiny applikasjon som vi har kalt NATplotter, som visuelt fremstiller kartleggingsdata etter kartleggingsinstruksen for årene 2018-2022. Dette har gjort at prosjektet har hatt et godt kunnskapsgrunnlag for de foreslåtte endringene i instruksen.
Totalt hadde Miljødirektoratet mottatt 312 innspill og i denne rapporten har totalt 83 innspill blitt vurdert.
• Av totalt 31 innspill til naturlig åpne områder under skoggrensa, ble 11 vurdert til å innebære små endringer av den typen som vi hadde mandat og kapasitet til å behandle i 2023 og sju ble vurdert som aktuelle.
• Av totalt 12 innspill til fjell, ble ti vurdert til å innebære små endringer av den typen som vi hadde mandat og kapasitet til å behandle i 2023, og åtte ble tatt til følge.
• Av totalt 117 innspill til skog, ble 20 vurdert til å innebære små endringer av den typen som vi hadde mandat og kapasitet til å behandle i 2023. Seks av disse innspillene ble av ulike grunner ikke tatt til følge, mens 14 innspill resulterte i forslag til endringer i instruksen.
• Av totalt 41 innspill til semi-naturlig mark, ble 19 vurdert til å innebære små endringer av den typen som vi hadde mandat og kapasitet til å behandle i 2023 og åtte ble tatt til følge.
• Av totalt 42 innspill til våtmark, ble 17 vurdert til å innebære små endringer av den typen som vi hadde mandat og kapasitet til å behandle i 2023 og ti ble vurdert som aktuelle.
Noen av endringene vi kan oppsummere her er at vi foreslår å harmonisere Miljødirektoratets kartleggingsinstruks ved å erstatte NiN2.0 sin slitasjevariabel (7SE) med Miljødirektoratets slitasjevariabel (MdirPRSL) med A8 måleskala for alle naturtyper i kartleggingsinstruksen der denne tilstandsvariabelen forekommer. Dette innebærer endringer for naturlig åpne områder under skoggrensa, skog og våtmark. Tilsvarende foreslår vi å erstatte spor etter ferdsel med tunge kjøretøy (7TK) med Miljødirektoratets variabel kjørespor (MdirPRTK), som også har en A8 måleskala. Dette innebærer endringer for naturlig åpne områder under skoggrensa, skog, semi-naturlig mark og våtmark.
Kartleggingsmålestokk og tilhørende kartleggingsenheter er foreslått endret til 1:20.000 for flere av naturtypene under fjell, gammel furuskog og gammel granskog (C11 og C12, alle undertyper).
Vi har foreslått en ny naturtype, C25 Boreal regnskog uten bartredominans og kommet med forslag for nesten alle naturtypene i Miljødirektoratets kartleggings instruks med unntak av følgende naturtyper: B2 Snøleieberg, C2 Høstingsskog, C3 Boreal regnskog, C4.1 Sørboreal regnskog med gran, C19 Høgstaude-edellauvskog, D3 Semi-naturlig strandeng, D4 Kystlynghei og E13 Sørlig kaldkilde.Jokerud, M., Evju, M., Bär, A., Blom, H., Brandrud, T.E., Jacobsen, R.M., Johansen, L., Kolstad, A., Lyngstad, A., Olsen, S.L., Storaunet, K.O., & Øien, D.-I. 2023. Further development of the Norwegian Environment Agency's mapping instructions in 2023. Proposal for the implementation of minor changes in the instructions. NINA Report 2339. Norwegian Institute for Nature Research.
In 2018, the Norwegian Environment Agency launched new mapping instructions for terrestrial habitat types in Norway. These instructions describe the mapping of habitat types according to Nature in Norway (NiN) which sets out how mapping is carried out on behalf of the Norwegian Environment Agency, as well as how the ecological site quality of each nature type is determined. The instruction describes the mapping of 111 habitat types, of which 83 are red listed in accordance with the Norwegian Red List for habitat types 2018 and 28 habitat types which have a central ecosystem function. The Norwegian Environment Agency has commissioned a further development of the mapping instructions and this report comprises phase one. This phase consists of i) an analysis part compiling data from habitat mapping performed in the period 2018-2022, ii) assessments of input to the Norwegian Environment Agency's instructions and iii) recommendations for minor changes that can be adopted in the instructions from 2024.
In this report, we have proposed minor changes for several of the habitat types. The assessments have been made by an expert group consisting of professionals who have had meetings with a mapping group consisting of highly experienced mappers.
To make it easier to examine the Nature Types data set according to the Norwegian Environment Agency's instructions, especially with regard to the distribution of scores for locality quality, condition variables, natural diversity variables and the distribution of field-recorded variables across spatial and temporal variation, a shiny app was created which we have called NATplotter. This provides a visualization of mapping data according to the mapping instructions for the years 2018-2022. This has meant that the project has had a good knowledge base for the proposed changes in the instructions.
In total, the Norwegian Environment Agency had received 312 submissions and in this report a total of 83 submissions have been assessed.
• Of a total of 31 submissions to naturally open areas below the forest boundary, 11 were assessed to involve small changes of the type that we had the mandate and capacity to process in 2023 and seven were assessed as relevant.
• Of a total of 12 submissions to the mountains, ten were considered to involve small changes of the type that we had the mandate and capacity to process in 2023, and eight were accepted. Of a total of 117 proposals for forests, 20 were considered to involve small changes of the type that we had the mandate and capacity to process in 2023. Six of these proposals were, for various reasons, not taken into account, while 14 proposals resulted in proposals for changes to the instructions.
• Of a total of 41 submissions to semi-natural land, 19 were assessed to involve small changes of the type that we had the mandate and capacity to process in 2023 and eight were accepted.
• Of a total of 42 inputs to wetlands, 17 were assessed to involve small changes of the type that we had the mandate and capacity to process in 2023 and ten were assessed as relevant.
Some of the changes we can summarize here, are that we have proposed to change the mapping scale and associated mapping units to 1:20,000 for several of the nature types under mountains, old pine forest and old spruce forest (C11 and C12, all sub-types).
We have proposed a new habitat type, C25 Boreal rainforest without conifer dominance and we have come up with proposals for almost all the 111 habitat types in the Environmental Directorate's mapping instruction, except for eight habitat types
Bestandsovervåking av jerv i 2023
Get PDFThe Norwegian Environment Agency (Miljødirektoratet) and the Swedish Environmental Protection Agency (Naturvårdsverket) have co-developed standard methodology and guidelines for the monitoring of wolverines in Scandinavia, that have been implemented in both Norway and Sweden since 2014. To estimate population size, and assess trends, wolverine reproductive areas (female territories) are annually surveyed during late winter and spring to register whether reproductions have occurred. The population size is estimated based on the number of wolverine reproductions that fulfil established criteria for documented or probable reproductions. The monitoring of wolverine reproductions, and registration of data into the shared database Rovbase, is conducted by field staff from the County Administration Boards CAB (Länsstyrelserna) in Sweden and the Norwegian Nature Inspectorate (Statens Naturoppsyn) in Norway. In Sweden, the Sami villages (administrative units for reindeer herding) assist the CABs by reporting presumed den sites, which can then be evaluated in the field by CAB field personnel.
During the 2023 census, a total of 155 wolverine reproductions were registered in Scandinavia, which is nine less than the year before (164 reproductions). Of these, 91 reproductions were found in Sweden and 64 in Norway. This corresponds to a decrease of 28 reproductions (-24 %) in Sweden and an increase of 19 reproductions (42%) in Norway, compared to 2022. The County of Norrbotten was not able to conduct a monitoring in a satisfactory way during 2023. The census result for Norbotten county was therefore not affirmed, and this part of Sweden is thus not part of the estimated population size. The model used to estimate population size, i.e., extrapolate number of reproductions to adult individuals in the population, accounts for annual variation in reproductive success by using a three-year floating average of the number of reproductions. Based on the number of wolverine reproductions during 2021–2023, the Scandinavian population size is estimated to 865 adult wolverines (95% CI = 743–1075), defined as 1-year old or older. Of the 865 wolverines, 353 wolverines (95% CI = 291–456) are estimated to be in Norway and 512 wolverines (95% CI = 424–665) in Sweden. Note however that these figures do not include the county of Norrbotten. It is therefore not possible to compare population estimates with previous years.Miljødirektoratet och Naturvårdsverket har utarbetat gemensamma riktlinjer och metodik för övervakning av järv vilka följs gemensamt av Norge och Sverige sedan inventeringssäsongen 2014. Populationsstorleken och populationsutvecklingen för järv i Skandinavien övervakas genom registrering av föryngringslokaler (revir) där föryngring skett under vårvintern. Det görs en årlig beräkning av populationsstorleken som baseras på det inventerade antalet järvföryngringar som uppnått statusen Dokumenterad eller Bedömd som säker utifrån de gemensamma kriterierna. Järvföryngringar inventeras och registreras i Rovbase främst av fältpersonal från länsstyrelserna i Sverige och Statens Naturoppsyn (SNO) i Norge, som utför fältkontrollerna. På svensk sida sker inventeringen i renskötselområdet i nära samarbete med samebyarna. De rapporterar misstänkta lyelokaler till länsstyrelsens personal som därefter kvalitetssäkrar i fält.
Under inventeringssäsongen 2023 registrerades 155 järvföryngringar i Skandinavien, vilket är nio föryngringar färre än under 2022. Av dessa återfanns 91 föryngringar i Sverige och 64 i Norge. I Sverige motsvarar det en minskning med 28 föryngringar (-24 %) och i Norge en ökning med 19 föryngringar (42 %) jämfört med 2022. Under 2023 har inte Norrbottens län kunnat inventerats på ett tillfredsställande sätt och resultatet för denna del av Sverige är därför inte fastställt. Genom en populationsmodell som baserar sig på ett genomsnittligt antal föryngringar de senaste tre åren, omräknas antalet föryngringar till individer. Modellen tar hänsyn till att både årets och föregående års reproduktionsframgång påverkar den totala populationsstorleken. Baserat på de antal föryngringar som hittats 2021–2023 beräknas den skandinaviska populationen (utom Norrbotten) 2023 till 865 vuxna järvar som är ett år eller äldre (95 % CI =743–1075), Av de 865 järvarna återfinns uppskattningsvis 353 individer (95 % CI = 291–456) i den norska delen av järvpopulationen och 512 individer (95 % CI =424–665) i den svenska delen av populationen. Notera dock att dessa siffror inte inkluderar Norrbottens län. Det är därför inte möjligt att jämföra populationsuppskattningen med tidigare år.Miljødirektoratet og Naturvårdsverket har utarbeidet felles retningslinjer og metodikk for overvåkingen av jerv som har vært gjeldende i både Norge og Sverige siden registrerings-sesongen 2014. Bestandsstørrelse og –utvikling for jerv i Skandinavia overvåkes ved registrering av ynglelokaliteter (revir) hvor det har blitt født ungekull i løpet av vårvinteren. Det gjøres en årlig beregning av bestandsstørrelsen som baseres på antall påviste ynglinger som er Dokumentert eller Antatt sikre ut ifra de felles skandinaviske overvåkingskriteriene. Jervynglingene overvåkes og registreres i Rovbase i hovedsak av feltpersonell fra Statens Naturoppsyn (SNO) i Norge og Länsstyrelsene i Sverige, som utfører feltkontrollene. På svensk side skjer registreringen i reinbeiteområdene i tett samarbeid med samebyene. De rapporterer mulige hilokaliteter til länsstyrelsens personell, som deretter gjennomfører kvalitetssikring i felt.
I løpet av registreringssesongen 2023 ble det registrert totalt 155 ynglinger av jerv i Skandinavia, noe som er ni ynglinger færre enn i 2022. Av disse ble 91 ynglinger påvist i Sverige og 64 i Norge. I Sverige tilsvarer dette en nedgang på 28 ynglinger (-24 %) og i Norge en økning på 19 ynglinger (42 %) sammenlignet med 2022. Flere faktorer har ført til at bestandsregistreringen ikke er gjennomført på en tilfredsstillende måte i Norrbotten i 2023, og overvåkingsresultatet for denne delen av Sverige er dermed ikke fastslått. Det gjennomsnittlige antallet påviste jerveynglinger de tre siste årene brukes som grunnlag for bestandsestimeringen fra antall ynglinger til antall voksne jerver i populasjonen. Modellen som brukes i bestandsestimeringen tar hensyn til at både årets og foregående års reproduksjoner påvirker størrelsen på bestanden. Basert på antall ynglinger i perioden 2021–2023 beregnes den skandinaviske bestanden (uten Norrbotten) i 2023 til 865 voksne jerver som er ett år eller eldre (95 % CI = 743–1075), Av de 865 jervene utgjør anslagsvis den norske delen av bestanden 353 individer (95 % CI = 291–456), og den svenske delen av bestanden 512 individer (95 % CI = 424–665). Vær imidlertid oppmerksom på at disse tallene ikke inkluderer Norrbotten, og det er dermed ikke mulig å sammenligne bestandsestimatet for 2023 med tidligere år
Behavioral responses of terrestrial mammals to COVID-19 lockdowns
Get PDFCOVID-19 lockdowns in early 2020 reduced human mobility, providing an opportunity to disentangle its effects on animals from those of landscape modifications. Using GPS data, we compared movements and road avoidance of 2300 terrestrial mammals (43 species) during the lockdowns to the same period in 2019. Individual responses were variable with no change in average movements or road avoidance behavior, likely due to variable lockdown conditions. However, under strict lockdowns 10-day 95th percentile displacements increased by 73%, suggesting increased landscape permeability. Animals' 1-hour 95th percentile displacements declined by 12% and animals were 36% closer to roads in areas of high human footprint, indicating reduced avoidance during lockdowns. Overall, lockdowns rapidly altered some spatial behaviors, highlighting variable but substantial impacts of human mobility on wildlife worldwide.acceptedVersio