NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Midlertidig manøvreringsreglement ved Hunderfossen kraftverk. Vurdering av effekter på bestanden av Hunderørret i prøveperioden 2017-2022
Get PDFMuseth, J., Kraabøl, M. & Rolseth, K. 2023. Midlertidig manøvreringsreglement ved Hunderfossen kraftverk. Vurdering av effekter på bestanden av Hunderørret i prøveperioden 2017-2022. NINA Rapport 2166. Norsk institutt for naturforskning
I 2017 ga NVE Opplandskraft DA tillatelse til å fravike gjeldende manøvreringsreglement (fra 1976) for Hunderfossen kraftverk for perioden 19.05.2017 til 18.05.2022. Målet med de midlertidige endringene i reglementet var å bedre forholdene for naturlig produksjon av Hunderørret i Gudbrandsdalslågen. I tillegg til bestemmelser om økt vannføring (21. september til 30. juni) på den 4,4 km lange minstevannføringsstrekningen, formaliserte det midlertidige reglementet bestemmelser om lokkeflommer og manøvrering av isluke og flomluker for å bedre forholdene oppog nedvandring til Hunderørret forbi inntaksdammen og på minstevannføringsstrekningen.
Hovedmålsettingen med dette prosjektet har vært å vurdere effektene av det midlertidige manøvreringsreglement på rekrutteringsforholdene for storørretbestanden på regulert elvestrekning. I regi av dette prosjektet har gyteaktiviteten nedstrøms Hunderfossen blitt overvåket med bruk av drone, og det er gjort vurderinger av forholdene for nedvandring til gytefisk og støing på minstevannføringsstrekningen hhv. høst og vår. Vi har tillegg benyttet data fra overvåkingen som gjennomføres i regi av Statsforvalteren i Innlandet og Opplandskraft DA, bl.a. ungfiskundersøkelser på minstevannføringsstrekningen og overvåking av oppgangen av gytefisk i fisketrappa.
Det har vært en svært positiv utvikling i oppgangen av gytefisk i fisketrappa ved Hunderfossen de senere årene, og denne positive utviklingen skyldes først og fremst en økning i oppvandringen av villfisk. Den positive utviklingen ser imidlertid ut til å ha startet før det midlertidige manøvreringsreglementet trådte i kraft i 2017, og vi forventer at de første Hunderørretene som er produsert under det midlertidige reglementet, returnerer som gytefisk tidligst høsten 2023. Årsakene til den økte oppgangen av gytefisk i fisketrappa de senere er derfor sammensatt, og vi peker på redusert fangstdødelighet i Mjøsa og Lågen, høye tettheter av byttefisk (krøkle) i Mjøsa og endret lukemanøvrering f.o.m. 2013 som har bedret forholdene for opp- og nedvandring forbi dammen ved Hunderfossen, som sannsynlige forklaringer på den positive utviklingen. Vi mener det er svært sannsynlig at det er og har vært en betydelig underrekruttering i Lågen oppstrøms Hunderfossen, dvs. at den naturlige produksjonen av ørret vil øke hvis flere gytefisk fikk gyte her, og det er derfor ikke usannsynlig at man allerede har observert en positiv effekt på produksjonen
av Hunderørret som følge av økt oppvandring i fisketrappa i flere år etter 2002.
Selv om det er stor variasjon i anvendt gyteareal (2378-3609 m2) og fordeling av gytegroper (207-402) mellom år, konkluderer vi med at økt vannføring i prøvereglementsperioden har gjort at minstevannføringsstrekningen mellom jernbanebrua og Hunderfoss-dammen har fått større arealer som er egnet til gyting. Gytegropene fordeler seg over et større areal og omfanget av overgraving har blitt redusert. Selv om ungfiskundersøkelsene så langt ikke kan dokumentere at økt minstevannføring har ført til økt tetthet og produksjon av ungfisk på minstevannføringsstrekningen, vil allikevel redusert overgraving trolig ha bidratt positivt fordi flere foreldrepar bidrar til ungfiskproduksjon, dvs. den effektive populasjonsstørrelsen har trolig økt som følge av prøvereglementet.
Vi kan, basert på bruk av drone som metode, ikke konkludere entydig med at økt minstevannføring om høsten har bedret forholdene for nedvandring, men det er allikevel observert at man i fire av fem år har registrert betydelig færre støing om våren enn det som var tilfelle i de to årene før det midlertidige manøvreringsreglementet trådte i kraft.
Vi anbefaler at det midlertidige manøvreringsreglementet videreføres, og at:
Overvåkingen av gyteaktivitet og forholdene for nedvandring av gytefisk/støing nedstrøms Hunderfossen videreføres.
Det etableres stasjoner for overvåking av ungfisktetthet i Lågen både oppstrøms Hunderfossen og nedstrøms kraftverkutløpet.
Overvåkingen av ungfisktetthet på minstevannføringsstrekningen videreføres, og om mulig utvides.
Dagens praksis for lukemanøvrering for å optimalisere forholdene for oppvandring videreføres, og at mulighetene for ytterligere bedring av forholdene for oppvandring utredes parallelt med de planlagte tiltakene for å sikre nedvandring forbi dammen
Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Samlerapport for undersøkelser i perioden 2017-2021
Get PDFSolem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Foldvik, A., Forseth, T., Bentsen, V.J., Holthe, E., Havn, T.B., Lamberg, A., Fiske, P., Sundt-Hansen, L.E., Spets, M., Berg, M. & Jensås, J.G. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2017-2021. NINA Rapport 2116. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i 2017 i oppdrag fra Kraftverkene i Orkla (KVO) å gjennomføre påleggsundersøkelser i Orkla i perioden 2017-2021. Denne samlerapporten omfatter resultatene fra de fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i denne perioden. Undersøkelsene som er utført har som formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøørret i Orkla. Undersøkelsesprogrammet har omfattet videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, vurdering av evt. ny tellelokalitet i vassdraget, drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen, rapportering av fangst og beskatningsrater, kjønnsfordeling, kartlegging av flaskehalser på strekningen mellom Bjørsetdammen og kraftverksutløpet ved Svorkmo, analyser av vannføringsforhold, tiltak for å hindre innvandring av fisk i Svorkmo kraftverk, restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk, kartlegging av munningsområder til sidevassdrag og ungfiskundersøkelser. I tillegg er det gitt noen faglige tilrådinger om inn-retning av framtidig undersøkelsesprogram og avbøtende tiltak.
Fisketelling ved Bjørsetdammen
Det har blitt gjennomført videoovervåking av fisk på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2021. Det ble i 2021 registrert 3844 oppvandrende laks på videoovervåkinga. Dette er omtrent på nivå med 2017 (3858), litt færre enn i 2018 (4092) og 2020 (4015), men flere enn i 2019 (2197). I tillegg ble det i 2021 registrert fire individer med morfologiske trekk som tyder på oppvekst i oppdrettsanlegg, samt én pukkellaks. Av de 3844 laksene som passerte Bjørsetdammen i 2021 var 1016 (26 %) smålaks, 1652 (43 %) mellomlaks og 1176 (31 %) storlaks. Andelen smålaks har dermed gått ned sammenlignet med 2020 og er noe lavere enn gjennomsnittlig andel (33,9 %) smålaks for hele tidsserien. Andelen mellom- og storlaks har økt sammenlignet med 2020 og ligger noe over gjennomsnittet for samtlige år i tidsserien (hhv. 40 % og 26 %). Dermed ser det høye antallet smålaks som ble registrert i 2020 ser ut til å gjenspeiles i 2021 ved at det ble registrert en betydelig økning i antall mellomlaks dette året. Det ble registrert 1513 oppvandrende sjøørreter ved Bjørsetdammen i 2021. Hovedperioden for oppvandringen var fra midten av juni til midten av juli. Antall registrerte sjøørreter som passerte Bjørsetdammen, har økt i perioden fra 2013 til 2021.
Utrede alternativ lokalitet for telling lengre ned i vassdraget
Dagens telling på Bjørsetdammen gir presise data på antall fisk som passerer, samt gir gode data på kjønn, art og lengdefordeling. Tellingen på Bjørsetdammen suppleres i dag med telling av gytegroper samt drivtelling av fisk på strekninger nedstrøms, og gir i sum trolig et godt bilde av bestandssituasjonen. En alternativ lokalitet med sonar nedstrøms vil vesentlig øke andelen av bestanden som telles, men vil gi dårlig oversikt over art- og kjønnsfordeling om denne kommer som erstatning for dagens telling på Bjørsetdammen. Om sonar blir et tillegg til dagens telling vil datagrunnlaget bli betraktelig bedre, og fjerne behovet for drivtelling på strekningene nedstrøms Bjørsetdammen. Om det besluttes å etablere en sonarlokalitet, bør denne driftes som et tillegg til videotellingen på Bjørsetdammen inntil en har tilstrekkelig grunnlag til å sammenligne de to metodene.
Drivtelling nedstrøms Bjørsetdammen
Det har blitt gjennomført drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen 2013 til 2021. Målet i overvåkingsperioden fra 2013 til 2021 har vært å gjennomføre drivtellinger av gytefisk i vassdraget fra Bjørsetdammen og ned til sjøen hvert år. Dette har kun blitt gjennomført i 2015 og 2016. Hovedårsaken til dette er at sikten i vannet i Orkla i perioder har vært for dårlig, da den varierer fra under to meter til over åtte meter fra september til november, som er den perioden drivtellingene må gjennomføres i. I 2021 ble strekningen fra Bjørsetdammen til Varghølen, en distanse på 23,1 km undersøkt (62 % av anadrom strekning nedenfor Bjørsetdammen). Det ble registrert totalt 1423 laks. Andelen smålaks var i 2021 på ca. 26,9 %, noe som er litt lavere enn gjennomsnittet for perioden 2013–2021. Både andel mellom- og storlaks økte fra 2020, og var i 2021 noe over gjennomsnittet for perioden 2013–2021 (hhv. 37,8 % og 34,8 %). Disse endringene samsvarer godt med resultatene fra videoovervåkingen. I overvåkingsperioden har andel hunnlaks variert lite for mellom- og storlaks, mens det for smålaks har vært større forskjeller mellom år. Registreringene av sjøørret under drivtellingen i 2021 viser at sjøørretbestanden i vassdraget er i vekst, noe som samsvarer godt med resultatene fra videundersøkelsene gjennomført på Bjørsetdammen. Økningen gjelder spesielt større sjøørret i størrelsesklasser med kjønnsmodne individer større enn én kg.
Rapportering av fangst og beskatningsrater
Den samlede fangsten av laks i 2021 var på 22,6 tonn (8,6 tonn avlivet og 14,0 tonn gjenutsatt). Det er mindre enn i 2020 (27.2 tonn) og 2017 (24.9 tonn), men mere enn i 2018 (18.3 tonn) og 2019 (17.3 tonn). Andelen gjenutsatt laks (på vektbasis) var på 55 % noe som er det nest laveste i perioden fra 2017-2021. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har vurdert beskatning og oppnåelse av gytebestandsmål for laks i Orkla fra 1993 til 2021. Den første vurderingen ble gjort i 2009, og da ble beskatningen vurdert tilbake til 1993. Samlet beskatning av laks (alle størrelsesgrupper) har variert mye mellom år i Orkla. Tidlig i tidsseriene lå beskatningen rundt 30-40 % mens etter 2013 har beskatningen variert rundt 15-25 %. Den viktigste årsaken til redusert beskatning i senere år er økt gjenutsetting, og fangstandelen (som både inkluderer avlivet og gjenutsatt fisk) har holdt seg relativt høy. Det har vært stor variasjon mellom år i oppnåelse av gytebestandsmål i Orkla, med generelt relativt dårlig oppnåelse på 1990-tallet, god fra 2000 til og med 2011, deretter dårligere noe år for så å være bedre fra 2017. Gytebestandsmålet ble med høy sannsynlighet nådd i 2020 og 2021.
Kjønnsfordeling
Genetiske analyser av kjønn hos 465 villaks viste en andel hunnlaks på 59 %. Andel hunnlaks varierte lite mellom de to undersøkelsesårene med 60 % i 2018 og 59 % i 2021. Kjønnsfordelingen fra videoovervåkingen på Bjørsetdammen viste en andel hunnlaks på 56 % i både 2018 og 2021. Drivtelleresultatene viser en jevn kjønnsfordeling med 50 % hunner i 2021. Fangststatistikken viser 46 % hunnlaks i fangsten blant de kjønnsbestemte laksene i 2018, og 42 % hunnlaks i 2021.
Kartlegging av flaskehalser mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo
Flaskehalser på strekningen Bjørsetdammen-Svorkmo ble kartlagt ved hjelp av miljødesignmetodikken. I tillegg til reguleringseffekter som fraføring av vann, har den undersøkte strekningen stor grad av forbygning og det er også sannsynlig at elva har blitt modifisert i tiden den ble brukt til tømmerfløting. Flaskehalsanalysen viste at identifisert stadium for bestandsregulering basert på habitat og ungfiskdata i stor grad samsvarer. På litt over halvparten av arealet (58 %) er produktiviteten begrenset på parrstadiet og begrensningen skyldes lav tilgang på skjul. Gytevannstand ble vurdert til å være en liten eller ingen flaskehals for eggoverlevelse og sannsynlighet for yngelhabitat som flaskehals ble vurdert som lav. Habitater klassifisert som lavproduktive ble gitt denne klassen på grunn av mangel på gytehabitat. Ved en eventuell tilførsel av gytesubstrat til disse segmentene, ville klassen økt til «høy produktiv». Reduksjon i median laveste sommervannføring (ukesmiddel) etter regulering ble klassifisert som lav, samt at betydningen av forholdet mellom vanndekt areal og vannføring på fiskeproduksjon var lav. Basert på flaskehalsanalysen vil det tiltaket som vil øke produktiviteten på strekningen mest og ha minst kostnad være å øke gyteareal i segmentene. Et slikt tiltak vil endre klassifiseringen på 25 % av strekningen fra lav til høy produktiv. I et lengre tidsperspektiv kan tilrettelegging for naturlige erosjonsprosesser være et mer bærekraftig tiltak. Dette krever imidlertid en mer omfattende gjennomgang av forbygninger og funksjon og vil kunne ha samfunnsmessige konsekvenser.
Vannføringsforhold
Pålegget om årlige analyser av vannføringsforhold har som formål å undersøke raske vannstandsreduksjoner knyttet til kraftverksdrift som kan føre til stranding eller andre negative reguleringseffekter hos ungfisk. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2021. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019, men flere tilfeller igjen i 2020 og 2021. Det er stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodene medfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. TrønderEnergi Kraft ved F. Vassenden har gjort målinger av vannstandsendringer med fin tidsoppløsning på flere punkter nedstrøms Brattset og Grana kraftverk. Når vi klassifiserer samlet påvirkningen av raske nedkjøringer etter samme parametere som Bakken mfl. (2016), finner vi at nedkjøringene ved Brattset kraftverk trolig har en moderat påvirkning i de øvre delene av strekningen nedstrøms kraftverksutløpet, mens den har liten påvirkning lenger nedstrøms. Samlet påvirkning fra nedkjøringer ved Grana kraftverk blir vurdert som stor helt ned til Vella. I vurderingen har vi antatt at endringen i vanndekt areal er moderat, men dette er en parameter som ikke er målt og kan ha stor påvirkning på klassifiseringen.
Tiltak for å hindre innvandring av fisk i inntak til Svorkmo kraftverk
Flere studier har vist at en variabel andel (i størrelsesorden 10-20 %) av laksesmolten som skal passere Bjørsetdammen vandrer inn i inntaket og gjennom Svorkmo kraftverk. I regi av forskningsprosjektet SafePass (ENERGIX programmet i Norges forskningsråd, avsluttet 2019) og forskningssenteret HydroCen (Hydrocen - NTNU) har det vært arbeidet intenst med å utvikle løsninger på slike problemer, og det arbeides nå videre med ledegjerder som metode for å hindre at laksesmolt vandrer inn i kraftverksinntak. Basert på erfaringer fra inntaket til Laudal kraftverk i Mandal har NINA nå utarbeidet et nytt prosjektforslag, der det forslås å etablere et heve og senkbart grindbasert ledesystem i de to åpningene i forkant av kraftverksinntaket og at det deretter etableres en fluktåpning i dammen som sikrer at utgytt voksenfisk og vinterstøinger velger å vandre videre selv på vintervannføringer (4 m3/s). Ledegrinda skal lede laksesmolt forbi inntaksområdet og raskt videre nedover elva, men samtidig hindre at utgytt voksenfisk (om senhøsten) og vinterstøinger (om våren) kan komme inn til området foran inntaket og varegrinda. I og med at lysåpningen i denne grindløsningen vil være 5 cm, elimineres problemene med en fisketett grind (typisk 15 mm lysåpning) der fisk kan presses mot grinda og dø på grunn av de høye vannhastighetene og trolig vil falltapet kunne bli minimalt med rett utforming av stavene. Prosjektforslaget er akseptert av TrønderEnergi Kraft AS og prosjektet starter høsten 2022.
Restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk
Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Ved en befaring høsten 2021, kunne det se ut som om deler av den deponerte gytegrusen hadde lagt seg i områder med strømhastighet og dybde som sannsynligvis er ideelle for gyting hos laks og sjøørret.
Kartlegging munningsområder til sidevassdrag
En kartlegging av munningsområder til sidevassdrag i Orkla tyder på at det bare er Lusa man med sikkerhet kan si at oppvandringsforholdene for fisk har blitt negativt påvirket av reguleringen. I tillegg er det flere munningsområder til sidevassdrag hvor oppvandringsforholdene for fisk mest sannsynlig i større eller mindre grad er påvirket av redusert vannføring eller fysiske inngrep som følge av reguleringen. I disse vassdragene er årsaken sammensatt og faktorer som ikke nødvendigvis har sammenheng med reguleringen, som for eksempel sikringstiltak i forbindelse med forbygninger og grusgraving kan ha påvirket utløpsområdene til bekkene.
Ungfiskundersøkelser
Ungfiskundersøkelsene i Orkla nedenfor Brattset kraftverk ble videreført i 2021 for å undersøke effektene av det nye manøvreringsreglementet i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdamen og Svorkmo, og for å fortsette den generelle overvåkningen av ungfiskbestandene i Orkla. I tillegg ble det for første gang på ti år gjennomført ungfiskundersøkelser på den øverste elvestrekningen i Orkla ovenfor Brattset. Stasjonsnettet besto av 25 stasjoner nedenfor Brattset og seks stasjoner ovenfor. På stasjonene nedenfor Brattset var tetthetene av årsyngel og parr av laks høyere enn i 2020, men lavere enn i 2019 og 2018. Gytefisktelling i minstevannføringsløpet viste at gytebiomassen (kg hunnlaks) i 2020 var den høyeste siden 2014, og som forventet økte tetthetene av årsyngel i 2021 i den øverste delen av minstevannføringsløpet opp til omtrent samme nivå som i 2018. I nedre del økte tetthetene mindre, og var på et lavere nivå enn i 2018 og 2019, altså i år med lavere gytebiomasse foregående år enn i 2021, og i år hvor det gamle manøvreringsreglementet var gjeldende. Hva som er årsaken til at tetthetene ikke økte etter forventningene i nedre del av minstevannføringsløpet er vanskelig å bestemme ut i fra ett år med undersøkelser. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav på stasjonene nedstrøms Brattset. Spesielt kan tetthetene av ørretparr betegnes som kritisk lave, men i perioden 2018 til 2021 var det en svak tendens til økning av årsyngel.
Ovenfor Brattset var tetthetene av lakseparr og ørretparr gode og omtrent på samme nivå eller høyere enn sist det ble gjort ungfiskundersøkelser på denne strekningen (2008-2011). Tetthetene var også høyere enn på stasjonene lengre ned i Orkla i 2021. De gode tetthetene av parr samsvarer godt med habitatforholdene med grovt substrat og mye hulrom for eldre laksefisk. Skjulmålinger viste at skjulkapasiteten er god og at det ikke har skjedd store forandringer i substratsammensetningen i de siste 10-12 årene. Tetthetene av årsyngel var lavere enn i alle de tidligere undersøkelsesårene, både for laks og ørret. Dette kan tyde på at det har vært begrenset med gyting på eller i umiddelbar nærhet av stasjonene i 2020. Til tross for lave tettheter av årsyngel i 2021 viser undersøkelsene at det gytes hele veien opp til Stoin, at det er gode tettheter av lakseparr, og at den øverste strekningen av elva fortsatt er viktig for produksjon av smolt i Orklavassdraget
Prospects for the future of pink salmon in three oceans: From the native Pacific to the novel Arctic and Atlantic
Get PDFWhile populations of other migratory salmonids suffer in the Anthropocene, pink salmon (Oncorhynchus gorbusca Salmonidae) are thriving, and their distribution is expanding both within their natural range and in the Atlantic and Arctic following introduction of the species to the White Sea in the 1950s. Pink salmon are now rapidly spreading in Europe and even across the ocean to North America. Large numbers of pink salmon breed in Norwegian rivers and small numbers of individuals have been captured throughout the North Atlantic since 2017. Although little is known about the biology and ecology of the pink salmon in its novel distribution, the impacts of the species' introduction are potentially highly significant for native species and watershed productivity. Contrasts between pink salmon in the native and extended ranges will be key to navigating management strategies for Atlantic nations where the pink salmon is entrenching itself among the fish fauna, posing potential threats to native fish communities. One key conclusion of this paper is that the species' heritable traits are rapidly selected and drive local adaptation and evolution. Within the Atlantic region, this may facilitate further establishment and spread. The invasion of pink salmon in the Atlantic basin is ultimately a massive ecological experiment and one of the first examples of a major faunal change in the North Atlantic Ocean that is already undergoing rapid changes due to other anthropogenic stressors. New research is urgently needed to understand the role and potential future impacts of pink salmon in Atlantic ecosystems. Atlantification, biological invasions, climate adaptation, Pacific Ocean, regime shiftpublishedVersio
Kunnskapssammenstilling av viktige naturområder langs Nidelvkorridoren
Get PDFFollestad, A., Myklebost, H.E. & Ruano, M. 2023. Kunnskapssammenstilling av viktige naturområder langs Nidelvkorridoren. NINA Rapport 2210. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i oppdrag av Trondheim kommune å utføre en kunnskapssammenstilling av viktige naturområder langs Nidelvkorridoren i Trondheim kommune med hensyn på vannfugler (lommer, dykkere, gjess, ender, svaner, gråhegre, skarver, vadere og måker, samt to spurvefugler, fossekall og vintererle) og kantvegetasjon. Rapporten er basert på tilgjengelige data om fugler, karplanter, moser, lav og sopp i Artsdatabanken (www.artsobservasjoner.no) og for overvåking av overvintrende vannfugler fra Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl (www.seapop.no). Data for kantvegetasjon baser seg på naturtypekartlegging etter DN-håndbok 13, NiN-kartlegging og naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks NiN 2.0. Data fra lokal naturtypekartlegging av Trondheim kommune ble også innhentet som datagrunnlag.
Nidelva blir av flere framhevet som et viktig og verdifullt fugleområde. Særlig er det mange fugler som overvintrer i eller ved elva, men også i sommerhalvåret kan man se og oppleve flere arter i og ved elva.
En gjennomgang av registrerte observasjoner viser at det først og fremst er andefugler (sangsvane, gressender og dykkender) og måkefugler (fiskemåke, hettemåke og gråmåke) som setter sitt preg på områdene i og ved Nidelva. Gjennom den langsiktige overvåkingen av overvintrende vannfugl gjennom 39 år, fra 1984 til 2022, på strekningen Jernbanebrua til Øvre Leirfoss, er det vist at bestander av flere arter har holdt seg forholdsvis stabile, selv om antallene kan variere en del fra år til år. Havella har gått markert tilbake på strekningen Jernbanebrua - Elgeseter bru. Dette samsvarer bra med tilbakegangen som er registrert i hele Trondheimsfjorden. Sangsvane og krikkand har hatt en liten nedgang de siste elleve årene, mens kvinand har en liten nedgang gjennom hele perioden for strekningen Elgeseter bru – Stavne bru. Gråmåke har økt i antall, særlig på strekningen Stavne - Øvre Leirfoss, noe som sannsynligvis delvis kan knyttes til mating av folk både ved Nidarø og ved Nedre Leirfoss. Også gråhegre har økt, om enn svakt, i hele perioden. Det har ikke vært innenfor rammen av dette prosjektet å analysere om dette samsvarer med årlige variasjoner i de mange viktige overvintringsområdene langs strandsona i Trondheimsfjorden.
Data fra www.artsobservasjoner.no viser at flere arter kan hekke innenfor Nidelvkorridoren. Det er imidlertid få observasjoner som indikerer hekking fra aktuelle hekkeområder for bl.a. flere vadere. Potensielle hekkeområder for vadere er områder med velutviklet kantvegetasjon med sivbevokste viker, som ved Moøya ved Svean. Av andefugler er det særlig stokkand som kan hekke i de nedre delene av elva. I tillegg er det hekking av fiskemåker, de fleste på bygninger/tak. Tidligere hekket hettemåke ved Tennishallen sør/Ceciliebrua og på noen av øyene i Nidelva, men nå er det ingen kolonier igjen av arten i Nidelva.
Det foreligger ikke noen fullstendig og helhetlig kartlegging av kantvegetasjonen langs hele Nidelvkorridoren. Det er imidlertid utført naturtypekartlegginger etter DN-håndbok 13 (Naturbase) med en supplerende lokal naturtypekartlegging foretatt av Trondheim kommune. Disse registreringene utgjør en mer eller mindre kontinuerlig kartlegging på begge sider av elva fra Elgeseter bru til Kambrua og Hommellia. Lenger sør forekommer kun noen spredte naturtyperegistreringer fra Naturbase. De fleste naturtypekartleggingene er av eldre dato. Det er kun utført nyere naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks på vestsiden av elva, fra Tillerbrua til Trongfossen, samt registrering av hule eiker i sentrumsnære områder.
Kartleggingene viser at gråor-heggeskog er den mest dominerende naturtypen langs Nidelva. Gråor-heggeskoger er ofte frodige, artsrike skoger dominert av urter og høye graminider, med gråor, hegg, selje og bjørk som viktige arter i tresjiktet. Skogen kan ha en rik fauna spesielt med tanke på fugler og virvelløse dyr. Det er også registrert en del gammel høgstaudegråorskog langs elva, og på flomutsatte områder finner man flomskogsmark. I evjer og viker finner man sumpvegetasjon med siv og starr. Innenfor Nidelvkorridoren er det registrert en del rødlistede karplanter, moser, lav og sopp med flest funn av alm, mandelpil og tindved.
En gjennomgang av eksisterende kartleggingsdata indikerer at det er strekningen fra Nidarø til Øvre Leirfoss som utgjør det mest kritiske partiet for å kunne opprettholde en god kantvegetasjon. Her varierer bredden på kantvegetasjonen fra smale striper til noe bredere kantsoner av gråor-heggeskog. De breiere sonene med kantvegetasjon utgjør svært viktige områder langs elva. Her har skogen ofte høy produktivitet, den ligger som en buffer mellom tettbebyggelse og elva og fungerer som oppholds- og hekkeområder for fugl. Fra Øvre Leirfoss slynger elva seg gjennom et kulturlandskap, der jorda til dels er dyrket helt fram til elvekanten, men enkelte skogkledde områder dominert av gråor-heggeskog finnes. Fra Tanemsbrua til Trongfossen er kantsonene bredere og skogen domineres av løvtrær i ulik alder, samt bestander med barskog.
Innhentede data for fugl og kantvegetasjon (naturtypekartlegging) viser at strekningen Nidarø til Øvre Leirfoss er en svært viktig strekning for å kunne opprettholde en god kantsone som buffer mot bebyggelse og som ly og gjemmested for fugl og vilt. Denne strekningen samsvarer også med Trondheim kommunes viltkart med verdi A. I tillegg er områdene, nord for SINTEF-anlegget, fra Tiller bru til Hommellia, området rundt Tanemsbrua og områdene rundt Svean, Dansvollen, Kulpan og Fjæremsfossen fremhevet som viktige områder
Naturrekneskap for ei hyttegrend. Otrosåsen på Hovden i Bykle kommune
Get PDFLyngstad, A., Simensen, T. & Kyrkjeeide, M.O. 2023. Naturrekneskap for ei hyttegrend. Otrosåsen på Hovden i Bykle kommune. NINA Rapport 2354. Norsk institutt for naturforskning.
Hyttebygging og konsekvensane det har for naturen har fått større merksemd dei siste åra. Ved å utarbeide eit naturrekneskap for område som blir vurdert bygd ut kan ein få eit betre grunnlag for avgjerder kring omfang og innretning på eventuelle utbyggingar.
I dette prosjektet har vi kartlagt natur og utarbeidd eit forenkla naturrekneskap for hytteområdet Otrosåsen i Hovden, Bykle kommune. Klassifiseringssystemet Natur i Norge (NiN) er lagt til grunn for naturkartlegginga.
Vi fann at om lag halvparten (51 %) av det kartlagde området er sterkt endra gjennom hyttebygging med tilhøyrande infrastruktur og terrenginngrep. Desse områda kan reknast som tapt som naturlege økosystem. Bygningar dekker 9,9 daa i undersøkingsområdet, noko som utgjer 7,6 % av arealet med sterkt endra mark. Direkte inngrep knytt til hyttebygginga er 13 gongar større enn arealet for hyttene i seg sjølv, og om vi inkluderer indirekte verknader av drenering er arealet som blir påverka 15 gongar større. Ei hytte på 100 m2 gir då eit naturinngrep på 1,5 daa.
Innan naturleg mark er lyngskog (dekker 15 %) og bærlyngskog (18 %) dei skogtypane som er funne, og på myr dominerer fattigmyr (5 %), men intermediær myr (2 %) dekker også noko areal. Det er funne 90 karplanteartar i området, 49 i naturleg mark, og 62 i sterkt endra mark. Årsaka til at det er flest artar i sterkt endra mark er i første rekke at det kjem inn fleire ugrasartar som manglar i naturleg mark. Området må reknast som relativt artsfattig, og det speglar ein berggrunn der harde, sure bergartar dominerer. Det er ingen kjende naturverdiar av nasjonal eller regional forvaltningsinteresse i undersøkingsområdet.
Vi målte torvdjup i seks myrar, der fem av dei var intakte, og vi har estimert karboninnhald i desse myrane med hjelp av karbonkalkulatoren CarbonViewer. Basert på samanhengen mellom myrareal, torvvolum og karbonmengd estimerer vi det samla karbonlageret i dei intakte myrane som er att i området til 1397 tonn C, noko som svarar til 5123 tonn CO2-ekvivalentar. Den samla klimaeffekten av arealendringar i undersøkingsområdet har vi estimert til 4807 tonn CO2-ekvivalentar. Miljødirektoratet sin klimakalkulator for arealendring vart brukt for å finne dette estimatet.
Vi tilrår at eventuell vidare hyttebygging i området blir lagt til areal som allereie er sterkt endra. For å ta vare på eksisterande natur i området, og for å unngå ytterlegare klimagassutslepp frå arealendringar, bør ny bygging gjennomførast med ein byggemetode som påverkar eksisterande økosystem så lite som mogeleg. Frå eit økologisk synspunkt vil fortetting i Otrosåsen vere ei betre løysing enn vidare ekspansjon med hyttebygging i tilgrensande område.
Vi ser det som komplisert og kostnadskrevjande å restaurere natur i stor skala i Otrosåsen. Truleg vil det også gi relativt liten gevinst for naturmangfald og klima. Det er likevel to kategoriar tiltak vi meiner kan vere aktuelle. Det første er restaurering av vasshushaldninga i myrar og tjørner, der målet vil vere å få att ein, for myra eller tjørna, høveleg hydrologi. Nokre stader kan dette gjerast med enkle grep. Det andre tiltaket er knytt til fastmark, der vi trur det kan vere mogeleg å legge betre til rette for revegetering ved å inkludere dette som eit punkt ved planlegging av eventuell vidare utbygging.Lyngstad, A., Simensen, T. & Kyrkjeeide, M.O. 2023. Environmental-Economic Accounting applied on a cabin development area. Otrosåsen at Hovden in Southern Norway. NINA Report 2354. Norwegian Institute for Nature Research.
Cabin development and the consequences it has for nature has gained increasing interest over the last years. By applying Environmental-Economic Accounting in candidate development areas we can improve the decision processes by presenting a better knowledge foundation.
In this project we have mapped nature and produced a simplified account of environment and economy for the cabin development area Otrosåsen in Hovden, Bykle municipality, Southern Norway. The classification system Nature in Norway (NiN) was used in the mapping.
We found that strongly altered ecosystems cover about half the mapped area (51 %). This area is changed fundamentally through cabin development with accompanying infrastructure and terrain alteration. It is lost as natural ecosystems. Buildings cover ca. 1 ha of the mapped area and makes up 7.6 % of the strongly altered ecosystem area. The direct impact of infrastructure construction related to cabin development is 13 times the area of the cabins themselves. If we include the indirect effects of peatland drainage, the affected area is 15 times the area of the cabins. Thus, a cabin of 100 m2 results in nature loss of 0.15 ha.
Among natural ecosystems, Lime-poor subxeric forest (15 %) and Lime-poor submesic to subxeric forest (18 %) are the forest nature types present. The mire vegetation is dominated by poor fen (5 %), but intermediate fen (2 %) also covers some area. 90 species of vascular plants were found, 49 in natural ecosystems and 62 in strongly altered ecosystems. The occurrence of ruderal species is the main reason there are more species found in strongly altered ecosystems. The area is relatively species poor, which reflects the predominantly acidic bedrock. No species or nature types are among those assigned national or regional level management interest.
We measured peat depth in six mires, five of which were intact, and estimated their carbon stock using the carbon calculator CarbonViewer. Based on the relationship between mire area, peat volume and carbon content, we estimate the carbon stock of the intact mires left in the area to 1397 t C, which corresponds to 5123 t CO2-equivalents. The overall climate impact caused by the change in land use in the mapped area is estimated to 4807 t CO2-equivalents. The climate calculator of the Norwegian Environment Agency was used to estimate this.
We suggest concentrating further potential cabin development to areas of strongly altered ecosystems. To halt loss of nature and avoid further GHG emissions due to land use change, potential new cabin construction should employ methods that affect the ecosystems present minimally. From an ecological point of view, cabin densification in Otrosåsen is better than continued expansion of cabin areas in surrounding, intact nature.
Large scale ecological restoration at Otrosåsen will likely be complicated and costly, and it is not likely to yield large benefits in terms of climate mitigation or improved ecological condition. Yet there are two measures of restoration we consider relevant. One is hydrological restoration of mires and tarns aiming at recreating suitable hydrological conditions, which can be carried out with simple measures in some cases. The other is to include revegetation as an integral part of potential future cabin development
Gytefiskundersøkelser i indre deler av Salvassdraget i oktober 2023. Resultater fra lysfiske og drivtelling
Get PDFBremset, G., Kvalheim, Ø. & Sagnes, P.-S. 2023. Gytefiskundersøkelser i indre deler av Salvassdraget i oktober 2023. Resultater fra lysfiske og drivtelling. NINA Rapport 2345. Norsk institutt for naturforskning.
Salvassdraget er lokalisert i nordre del av Nord-Trøndelag, og har et samlet nedbørsfelt på 433 km2. Fiskesamfunnet i nedre deler av vassdraget består av både sjøvandrende og stasjonære bestander, og omfatter aure, laks, skrubbe, sjøaure, røye, trepigget stingsild og ål. Sjøvandrende laksefisk finnes i sju vann og flere titalls elver og bekker. Nyere fiskebiologiske undersøkelser har dokumentert at det finnes to økologiske varianter av røye i Salvatnet; normalrøye som lever pelagisk og relativt grunt, samt dvergrøye som lever bentisk på dypere områder. I de lavereliggende vannene dominerer røye fiskesamfunnet, mens aure dominerer fiskesamfunnet i vann og elver i øvre deler av vassdraget.
I perioden 2014-2023 har det ved fem anledninger blitt gjennomført lysfiske i indre deler av Salvassdraget. Under lysfisket har tre-fem personer gått systematisk oppover elvestrengen, og søkt etter gytefisk ved hjelp av hodelykter og lyssterke lykter. Observerte gytefisk blir paralysert ved å konsentrere lys mot fiskens hode. Et utvalg fisk har blitt fanget i store knuteløse håver. Fiskene ble så overført til en bærebag for stor fisk hvor hode og gjeller hele tiden var dekt av vann. Fiskene ble artsbestemt, kjønnsbestemt og lengdemålt til nærmeste centimeter, og det ble tatt skjellprøver for senere analyser av opphav og livshistorie. Ut fra ytre karakterer ble det gjort en vurdering av antatt opphav, slik at eventuelle opplagte oppdrettsfisker kunne avlives. Etter prøvetaking ble fiskene satt ut på samme sted som de ble fanget.
Under gytefiskundersøkelsene i oktober 2023 ble det registrert til sammen seks lakser og 99 sjøaurer. Middels store individer av sjøaure (1-3 kg) dominerte registreringene både under lysfiske og drivtelling. I likhet med tidligere år var det et betydelig innslag av større flergangsgytere, og den største sjøauren som ble fanget under lysfiske var en hannfisk på 77 centimeter. Det ble også fanget et par større individer av laks, hvorav enn hunnlaks på 91 centimeter og en hannlaks på 95 centimeter. Observert størrelsesfordeling hos sjøaure under lysfiske i Kvernvasselva i 2019 og 2023, gjenspeiler i stor grad størrelsesfordelingen som er funnet i fangstene i sportsfiskesesongen. Ut fra fangstene i sportsfisket og resultatene fra gytefiskundersøkelsene, er det en stabil sjøaurebestand i Salvassdraget med rik representasjon i alle årsklasser.
Under drivtellingene i øvre deler av Skrøyvstadelva ble det observert i størrelsesorden 33 sjøaurer. De aller fleste av disse ble registrert i en større stim, som oppholdt seg like nedstrøms samløpet med Kvernvasselva. På grunn av relativt dårlige lysforhold og siktforhold, samt at stimen svømte under islokket ved land, var det ikke mulig å gjennomføre nøyaktige registreringer. Det er heller ikke mulig å utelukke at det kunne ha vært noen gytelakser som ikke ble registrert. En grov størrelsesinndeling av sjøaurene er at det var fem små individer, 15 mellomstore individer og 13 store individer. Flere av de observerte sjøaurene var større enn fem kilo, uten at dette kan tallfestes med noen grad av nøyaktighet.
Ut fra foreliggende kunnskap er det sannsynlig at Skrøyvstadelva med tilløpselver er viktig som gyte- og oppvekstområde for laks og sjøaure. Imidlertid er det knyttet usikkerhet til hva som er hovedperioden for gyting hos de to artene, siden det kan synes som at det er store årlige variasjoner i tidspunkt for gyting. En nærliggende forklaring til at det har vært vanskelig å gjennomføre optimalt tidspunkt for lysfiske, kan være at gytefisk oppholder seg i et relativt kort tidsrom på gyteplassene. Basert på erfaringene fra lysfiske og drivtelling kan det synes som at gytefisk oppholder seg i Skrøyvstadelva og Skrøyvstadvatnet fram mot gyting, og vandrer opp og gyter i de grunnere områdene i Kvernvasselva og Skrøyvdalselva på gunstige vannføringsforhold.
Som en del av en generell bestandsovervåkning er det de siste årene samlet inn skjellprøver av sjøaure fanget i Salvassdraget. Skjellprøver fra sjøaurer fanget under lysfiske gir et verdifullt bidrag til dette overvåkingsarbeidet. Spesielt stor verdi har skjellprøver fra gamle og storvokste individer, siden det er begrenset hvor mange slike man får under det ordinære fisket i vassdraget. Innsamlete skjellprøver analyseres fortløpende med hensyn til genetikk og livshistoriekarakterer, som en del av en langsiktig strategi for å få bedre innsikt i livshistorievariasjon hos sjøaurebe-stander i Trøndelag. I denne sammenheng er det spesielt interessant å ha gode data fra en sjøaurebestand der det er flere store innsjøer i naturlig leveområde
Scenarioanalyser. Evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villrein i Rondane Nord
Get PDFNiebuhr, B.B., Panzacchi, M., van Moorter, B., Gundersen, V., & Tveraa, T. 2023. Scenarioanalyser – evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villrein i Rondane Nord. NINA Rapport 2359. Norsk institutt for naturforskning.
‘Kvalitetsnormen for villrein’ klassifiserer tilstanden av villreinområdene basert på tre måle-parametere, hvorav den ene –i fokus i rapporten– er menneskelig arealpåvirkning på leveområdene som gir seg utslag i habitattap. Videre prosesser skal avklare hvilke utfordringer de ulike områdene har, og gi grunnlag for utvikling av tiltaksplaner for å nå kvalitetsmålene.
I noen tilfeller kan det være aktuelt å bruke statistiske scenarioanalyser for arealinngrep for å innhente supplerende kunnskapsgrunnlag for å vurdere og prioritet tiltakene som kan bedre leveområder for villrein. Sommeren 2023 mottok Miljødirektoratet forespørsler for 57 scenarier i Rondane, Hardangervidda, Nordfjella, Snøhetta, Knutshø, Setesdal. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra scenarioanalyser for Rondane Nord.
Historiske villreintrekk er brutt av menneskelig forstyrrelser de siste tiårene, slik at Rondane nord er delt i to delbestander, nord og sør for elva Ula. Det ble foreslått 2 hovedscenarier for å få kunnskap om hvilket sett av tiltak som ville være mest effektivt for å gjenopprette et trekk mellom delbestandene, sommerstid. I scenario 1, i øst, skal Bjørnhollia turisthytte og stier/vei til/fra fjernes. Scenario 2, i vest, består av 2 deler: fjerning av Peer-Gynt-hytta og stier til/fra (2A), og fjerning av stier og en veistrekning mellom Mysusæter-Rondvassbu (2B).
Resultater bekrefter at tilkoblingen for villrein mellom nord og syd for Ula er svært kritisk, da området stort sett er delt i to ved Rondanemassivet pga. en kombinasjon av topografi og turisme. Modellen fanger godt opp de historiske korridorene mellom de to delbestandene i Rondane Nord–identifisert ut fra data om fangstanlegg og lokalkunnskap. Det er pekt på to (tre) muligheter for villreinen hvis den skulle bevege seg gjennom Rondane Nord: i øst, ved Bjørnhollia, og i vest, ved Peer Gynt Hytta. Disse historiske korridorene kan imidlertid ikke lenger defineres som funksjonelle korridorer i høyturistsesongen, og vi har laget scenarier for å undersøke om fjerning av infrastruktur i disse to områdene, kan opprette korridoren igjen.
Hvorvidt villrein kan bruke disse historiske korridorene i dag avhenger av hvor mye infrastruktur og menneskelige aktiviteter det er i korridorene. Det er også avhengig av hvor villig eller motivert villreinen kan være til å «ta risiko» og bevege seg gjennom områder som fortsatt vil være ganske preget av menneskelige forstyrrelser, selv om de foreslåtte infrastrukturene ville bli fjernet. Vi har derfor simulert de foreslåtte scenariene ift. fjerning av infrastruktur (1, 2A, 2B), i kombinasjon med tre «atferds scenarier», ved å endre modellparameteren, α, som beskriver om villrein er mer eller mindre risikovillige og motivert til å nå nye beiteområdene.
Basert på modellene er det følgende resultater om effekt av ulike tiltak som trekkes fram:
• Scenarioet som forventes å gi den høyeste økningen i funksjonalitet er åpenbart scenario 1-2A+B, hvor all infrastruktur fjernes (38,1 km2).
• Det beste "enkelttiltak" er å fjerne turisthytta Bjørnhollia (1, øst); dette forventes å gi samme gevinst i funksjonalitet (19,4 km2) som å fjerne all infrastruktur i vest (2A+B; 19,5 km2). Dette fordi selv om de foreslåtte infrastrukturer på vestsiden skulle fjernes (2A+B), vil det likevel være forstyrrelseskilder i nærområdet som påvirker et ganske stort område, nemlig en høy tetthet av private hytter med tilhørende infrastruktur og forstyrrelseskilder.
• Scenariene 2B eller 2A hver for seg forventes ikke å åpne korridoren helt, også fordi de ville ta tak i kun en av de to barrierene reinen må krysse. Tvert imot vil fjerning av infrastruktur på østsiden i større grad fjerne forstyrrelser i området.
• Fjerning av begge barrierene på vestsiden (2A+B) forventes imidlertid å gi høy mengde funksjonelt habitat, spesielt i tilfellet villrein vil være mer risikovillig - da området de måtte ha krysset er mer forstyrret enn området i øst. Reinen vil kunne være mer motivert til å ta flytte seg for eksempel ved økte forstyrrelser i beiteområdene, økt bestandstetthet, dårlige beiteforhold eller værforhold.
For å sikre tilkoblingen og forbindelsene mellom villreinområdene er det viktig å vurdere all infrastruktur og forstyrrelseskilder langs hele korridorer, fra start til slutt.Niebuhr, B.B., Panzacchi, M., van Moorter, B., Gundersen, V., & Tveraa, T. 2023. Scenario analyses – assessing the effect of mitigation measures on wild reindeer in Rondane Nord. NINA Report 2359. Norwegian Institute for Nature Research.
The Norwegian government has recently introduced a ‘Quality norm’ to classify the status of the wild reindeer management areas. One of the parameters to do so is human impact on habitats. Further processes must assess the main anthropogenic drivers in each area, to support the development of action plans and mitigation measures to achieve the quality targets.
In some cases, it is relevant to use statistical scenario analyzes to obtain knowledge for assessing and prioritizing mitigation measures for wild reindeer. In 2023, the Norwegian Environment Agency received requests for 57 scenarios from the project groups involved in the action plans in Rondane, Hardangervidda, Nordfjella, Snøhetta, Knutshø, Setesdal. Here we present the results for Rondane Nord.
Historical wild reindeer migratory routes have been disrupted in recent decades by human disturbance. Rondane Nord got divided into two sub-populations, north and south of Ula. Two scenarios were proposed to understand which measures would be the most effective in restoring migrations between subpopulations during summer. In scenario 1, in the east, Bjørnhollia tourist hut and paths/road to/from the cabin are to be removed. Scenario 2, in the west, consists of 2 sub-scenarios: removal of the Peer-Gynt Hytta and paths to/from it (2A), and removal of paths and a road section between Mysusæter and Rondvassbu (2B).
The results confirm that the connectivity status in Rondane Nord is critical for reindeer migration, as the area is divided in two by the Rondanemassivet due to both topography and tourism. The model captures well the historical corridors –as confirmed by local knowledge and data on trapping facilities. This points to two (three) movement corridor possibilities, if the reindeer were to move through Rondane in the North: one on the East, passing by Bjørnhollia, and one on the West, going through Peer Gynt Hytta. However, these can no longer be defined as functional corridors during the tourist season.
If reindeer can use these historic corridors depends on infrastructure in the corridors, but also on how motivated they may be to "take risks" and move through areas under human disturbance, if the proposed infrastructure was removed. We have therefore simulated the proposed scenarios in relation to removal of human activity (1, 2A, 2B), in combination with 3 "behavioral scenarios", by changing a model parameter, α. It describes whether reindeer would be more or less risk-averse and motivated to reach the grazing areas on the other side of the Rondanemassivet.
Based on the models, we can highlight the following results:
• The scenario expected to give the highest increase in functionality is scenario 1-2A+B, where all infrastructure is removed (38.1 km2).
• The best "single measure" is to remove Bjørnhollia (1, East); this is expected to give the same gain in functionality (19.4 km2) as removing all infrastructure in the West (2A+B; 19.5 km2). This is because even if the infrastructure on the West side were to be removed (2A+B), there will still be sources of disturbance in the surroundings that affect a large area (a high density of private cabins with associated disturbance).
• Scenarios 2B or 2A individually are not expected to open the corridor completely – they would address only one of the two barriers reindeer must cross. In contrast, removal of infrastructure on the East will to a greater extent "free" the surrounding area from disturbance.
• However, removal of both barriers on the west side (2A+B) is expected to provide a high amount of functional habitat, especially if reindeer are less risk-averse – as the area they must cross is highly disturbed. Reindeer may be more motivated to move, for example, if disturbance in grazing areas or population density increase, or under poor grazing or weather conditions.
To ensure effective connectivity, it is important to assess all infrastructure and sources of disturbance along the entire corridors, from the start to the end.Miljødirektoratet: M-2640|202
Metrics for quantifying how much different threats contribute to red lists of species and ecosystems
Get PDFRed lists are a crucial tool for the management of threatened species and ecosystems. Among the information red lists provide, the threats affecting the listed species or ecosystem, such as pollution or hunting, are of special relevance. This information can be used to quantify the relative contribution of different threat factors to biodiversity loss by disaggregating the cumulative extinction risk across species into components that can be attributed to certain threats. We devised and compared 3 metrics that accomplish this and may be used as indicators. The first metric calculates the portion of the temporal change in red list index (RLI) values that is caused by each threat. The second metric attributes the deviation of an RLI value from its reference value to different threats. The third metric uses extinction probabilities that are inferred from red list categories to estimate the contribution of a threat to the expected loss of species or ecosystems within 50 years. We used data from Norwegian Red Lists to test and evaluate these metrics. The first metric captured only a minor portion of the biodiversity loss caused by threats because it ignores species whose red list category does not change. Management authorities will often be interested in the contribution of a given threat to the total deviation from the optimal state. This was measured by the remaining metrics. The second metric was best suited for comparisons across countries or taxonomic groups. The third metric conveyed the same information but uses numbers of species or ecosystem as its unit, which is likely more intuitive to lay people and may be preferred when communicating with stakeholders or the general public.publishedVersio
Lead exposure in brown bears is linked to environmental levels and the distribution of moose kills
Get PDFLead (Pb) is heterogeneously distributed in the environment and multiple sources like Pb ammunition and fossil fuel combustion can increase the risk of exposure in wildlife. Brown bears (Ursus arctos) in Sweden have higher blood Pb levels compared to bears from other populations, but the sources and routes of exposure are unknown. The objective of this study was to quantify the contribution of two potential sources of Pb exposure in female brown bears (n = 34 individuals; n = 61 samples). We used multiple linear regressions to determine the contribution of both environmental Pb levels estimated from plant roots and moose (Alces alces) kills to blood Pb concentrations in female brown bears. We found positive relationships between blood Pb concentrations in bears and both the distribution of moose kills by hunters and environmental Pb levels around capture locations. Our results suggest that the consumption of slaughter remains discarded by moose hunters is a likely significant pathway of Pb exposure and this exposure is additive to environmental Pb exposure in female brown bears in Sweden. We suggest that spatially explicit models, incorporating habitat selection analyses of harvest data, may prove useful in predicting Pb exposure in scavengers. Ursus arctos Pb Scavenger Slaughter remain Resource selection functionacceptedVersio
Long-term genetic monitoring of a reintroduced Eurasian lynx population does not indicate an ongoing loss of genetic diversity
Get PDFWhere reintroduced wildlife populations are considered as vulnerable this is generally due to
limited founder size and isolation. While many of these populations show low levels of genetic
diversity, little is known about the temporal patterns of genetic diversity loss and the role of
initial founder effects vs. ongoing genetic drift. Here we analysed genotype data from 582
Eurasian lynx samples from the reintroduced Bohemian-Bavarian-Austrian population (BBA) over
a time span of 35 years, representing approximately 13 generations. Two-wave reintroduction of
lynx from at least two distinct West-Carpathian areas resulted in relatively high start-up of genetic
diversity. After the initial decline when the population lost about a quarter of its genetic diversity
compared to the Carpathian source population, the genetic diversity and effective population size
remained almost unchanged over the next 20 years. Despite confirmed isolation of BBA and thus
absence of gene flow, we detected relatively low inbreeding during the two recent decades within
the slightly increasing population size, which may have prevented ongoing loss of genetic diversity. Given the current status of BBA, we do not support genetic reinforcement to maintain its
long-term viability; but urge the importance of facilitating gene flow with neighbouring lynx
populations through an improvement of landscape connectivity and by strengthening law
enforcement as well as the prevention of illegal killings. A sound genetic monitoring alongside
regular camera trap-based monitoring of population size, health status and reproduction is pivotal
to decide on future conservation interventions.publishedVersio