NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
How effective are perches in promoting bird‑mediated seed dispersal for natural forest regeneration? A systematic review protocol
Get PDFBackground Forest landscape restoration (FLR), often through tree planting, is one of the priorities in many global and national initiatives for carbon offsetting as part of climate change mitigation and biodiversity conservation. However, active efforts to meet FLR objectives entail substantial costs for the procurement of planting stocks and require an experienced workforce for planting and nurturing tree seedlings. Alternatively, restoration projects can be more cost-effective and potentially may have greater biodiversity gain through assisting and accelerating natural forest regeneration. The use of perches is one of the strategies under Assisted Natural Regeneration (ANR) and is used to attract avian seed dispersers to degraded habitats for increased tree seed supply and seedling establishment. This systematic review and potential meta-analysis aim to determine the effectiveness of artificial and natural perches in promoting natural forest regeneration. Specifically, we will evaluate their effectiveness in driving seed richness, seed density, seedling richness, and seedling density. The results will synthesize available evidence on the topic, identify knowledge gaps we need filling to upscale the strategy, and inform their use in concert with other ANR strategies. Methods The search strategy was informed through a literature scan and discussions with stakeholders and experts. A total of eight databases, which include an organizational library and a web-based search engine, will be searched using the refined search string in English. The search string was formed using keywords corresponding to the PICO structure of the research question, and its comprehensiveness was evaluated using 10 benchmark articles. The search results will be screened by the review team (composed of a primary and at least two secondary reviewers) using the set eligibility criteria at the title and abstract level, followed by the full-text screening. The screened studies will then undergo critical appraisal using the assessment criteria based on risk of bias and methods. Data from the accepted studies will be extracted to the standard data sheet for meta-analysis. Effect size (Hedges’ g) will be computed to determine whether perches are effective in increasing seed dispersal and seedling establishment in degraded sites. The effect of potential modifiers relating to the landscape will be explored via mixed models. Reforestation, Regrowth, Avian, Frugivores, Artificial perchpublishedVersio
Kan Sjøskogbekken i Trondheim kommune igjen få en livskraftig bestand av sjøørret? Historikk, dagens tilstand og mulighetsvurderinger
Get PDFBergan, M. A. & Nøst, T. H. 2023. Kan Sjøskogbekken i Trondheim kommune igjen få en livskraftig bestand av sjøørret? Historikk, dagens tilstand og mulighetsvurderinger. NINA Rapport 2368. Norsk institutt for naturforskning.
Denne NINA-rapporten gir en historisk beskrivelse av Sjøskogbekkens betydning for sjøørret. Rapporten diskuterer mulige årsaker til at sjøørreten ble borte, gjennom å vise til utvikling i vannkvalitet, ungfiskovervåking og inngrepshistorikk. Videre skisserer rapporten mulighetsvurderinger for å hente tilbake en tapt sjøørretbestand for Sjøskogbekken.
Opprinnelig hadde Sjøskogbekken en tallrik og livskraftig sjøørretbestand, med nærmere sju kilometer naturlig anadrom strekning. Denne sjøørretbestanden har siden 1960-tallet gått tilnærmet helt tapt på grunn av ulike menneskeskapte årsaker. Sjøskogbekkken har vært svært forurenset som følge av kloakkutslipp og partikkelforurensning, men også avrenning fra landbruk, sig fra deponi og annen diffus forurensning fra nedbørfeltet. I dag er bekken vesentlig renere. Samtidig har summen av fysisk-/tekniske inngrep og endringer i bekkeløpet også hatt stor negativ innvirkning for sjøørreten, med vei- og jernbanekryssinger, bekkelukkinger, kanaliseringer og ras/erosjonsikringer. Bekkepartiet ved jernbanekryssingen i nedre del har vært en av flaskehalsene for sjøørretens vandringer i bekken. Gammel kulvertløsning og en tilknyttet bekkelukking nedstrøms har stoppet oppvandring av sjøørret siden 1970-tallet. Dette har medført et tap av areal på mer enn 6 kilometer bekkelengde for sjøørret oppstrøms. Jernbanekulverten ble byttet høsten 2023, og kulverten skal gjøres fiskeførende. Dette gjør at fisken igjen kan vandre forbi dette området i bekken. Dersom tiltaket med kulvertbytte blir vellykket, vil det åpne seg muligheter for sjøørreten videre oppover vassdraget. Dette kan bidra til å få tilbake en livskraftig bestand av sjøørret i Sjøskogbekken. Det vil samtidig være en forutsetning at vannkvaliteten fortsetter å være stabilt god, og at det gjøres gode fiskeforsterkende tiltak med restaurering
Overvåking av ærfuglbestanden i Oslofjorden. Årsrapport 2023
Get PDFHanssen, S.A., Moe, B. & Anker-Nilssen, T. 2023. Overvåking av ærfuglbestanden i Oslofjorden. Årsrapport 2023. NINA Rapport 2362. Norsk institutt for naturforskning.
I mars 2020 varslet privatpersoner om døde og døende ærfugl i Larvik-området i Vestfold og Telemark fylke. Det kom raskt tilsvarende rapporter fra andre deler av kysten i Vestfold og Telemark, videre sørover i Agder samt i Østfold. I overkant av 100 ærfugler ble tatt vare på av lokalt personale fra Statens Naturoppsyn (SNO). NINA fikk ved hjelp av SNO tilgang på 104 individer for nærmere analyse og obduksjon ved NINA i Trondheim. Fuglene som ble brakt inn til NINA var generelt helt utmagret.
I tillegg til analyser og obduksjoner fra de døde fuglene i 2020 har NINA sammenfattet data fra flytellinger utført i hele det berørte området samt data fra hekkeregistreringer/tellinger i indre Oslofjord, ytre Oslofjord og Agder. For å dokumentere trekkruter/forflytninger og overvintringsområder til ærfugl fra Oslofjorden instrumenterte vi i 2021 52 ærfugler fra to forskjellige kolonier (indre og ytre Oslofjord) med lysloggere. Lysloggerne bruker lysmålinger for å beregne omtrentlige posisjoner til fuglene gjennom året og resultater fra dette vil kunne avdekke hvilke områder ærfuglene bruker til forskjellige tider av året. Dette prosjektet ble utvidet i 2022 med ytterligere 60 lysloggere og med 42 loggere i 2023. Samtidig med instrumentering med lysloggere ble ærfuglene ringmerket. Avlesning av ringer vil kunne danne grunnlag for å beregne årlig overlevelse til ærfugl i henholdsvis indre og ytre Oslofjord. I 2022 fikk vi inn 14 loggere fra de fuglene som ble instrumentert i 2021, og i 2023 fikk vi inn 15 loggere. De foreløpige resultatene viser at en stor del av ærfuglene i Oslofjorden migrerer til Danmark i vinterhalvåret, men en andel fugl bruker Oslofjorden også om vinteren.
Det ble totalt registrert 9350 ærfuglhanner under flytellingene i april 2020 og 11197 i det samme området i 2021. Flytellingene fra 2022 resulterte i 9708 hanner , og i 2023 ble det registrert 8375 hanner. Fra 2019 til 2020 ble det registrert en økning i antall hanner i alle områder bortsett fra Vest-Agder. Fra 2020 til 2021 økte antallet i alle områdene. Fra 2021 til 2022 var det igjen en liten nedgang og tallet var tilbake på 2020-nivå. I 2023 viste alle områdene en nedgang, bortsett fra vest Agder der det var et litt høyere antall enn 2022. Data fra hekkeregistreringene/tellingene viser en liten til moderat nedgang i antall hekkende ærfugl i ytre Oslofjord og Agder fra 2019 til 2020, mens bestanden i indre Oslofjord øker i antall. I 2021 viste tellingene at bestanden i ytre Oslofjord er uendret fra 2020, indre Oslofjord har hatt en liten nedgang mens data fra Agder viser en liten vekst i hekkebestanden. I 2022 var det ingen dramatiske endringer i hekkebestanden. I 2023 var det en ytterligere nedgang i alle områdene. Data fra overvåkningen i to kolonier i indre og ytre Oslofjord i forbindelse med lysloggerinstrumentering/ringmerking viste at gjennomsnittlig kullstørrelse i 2022 var mye lavere i indre Oslofjord, mens i 2023 var kullstøreelsen tilnærmet lik i de to koloniene.
Oppfølging av ærfuglbestandene i Oslofjorden årene etter denne hendelsen med økt vinterdødelighet vil være svært nyttig for å kunne vurdere om dette var en enkeltepisode i vinteren 2020, eller symptom på en vedvarende ustabilitet som kan komme til å påvirke bestandene i årene framover. Kunnskap om bestandsutvikling kombinert med data fra lysloggere og ringmerking kan gi viktig informasjon til forvaltningen om artens behov for arealer og tilstand over tid.Hanssen, S.A., Moe, B., & Anker-Nilssen, T. 2023. Monitoring of the eider population in Oslofjorden Year report 2022. NINA Report 2362. Norwegian Institute for Nature Research.
In March 2020, people reported dead and dying common eiders in the Larvik area of Vestfold and Telemark County. Similar reports quickly emerged from other parts of the coast in Vestfold and Telemark, extending southwards into Agder and eastwards into Østfold. Over 100 common eiders were collected by local personnel from the Norwegian Environment Agency (SNO). NINA (Norwegian Institute for Nature Research) gained access to 104 individuals for further analysis and necropsy at NINA in Trondheim. The birds brought to NINA were generally extremely emaciated.
In addition to analyses and necropsies of the dead birds in 2020, NINA compiled data from aerial surveys conducted throughout the affected area, as well as data from nest registrations/counts in the inner Oslo Fjord, outer Oslo Fjord, and Agder. In order to document migration routes/movements and wintering areas of common eiders from the Oslo Fjord, 52 common eiders from two different colonies (inner and outer Oslo Fjord) were equipped with light loggers in 2021. The light loggers use light measurements to estimate approximate positions of the birds throughout the year, and results from this could reveal which areas the common eiders use at different times of the year. This project was expanded in with an additional 60 light loggers in 2022 and 42 loggers in 2023. Concurrent with instrumenting with light loggers, the common eiders were also ringed. Ringing data will provide the basis for survival estimates for common eiders. In 2022, we collected 14 loggers from the birds instrumented in 2021, and in 2023, we collected 15 loggers. Preliminary results show that many eiders migrate to Denmark in winter, but some birds inhabit Oslofjorden also in winter.
A total of 9,350 common eider males were recorded during the aerial surveys in April 2020, 11,197 in 2021, 9,708 in 2022, and in 2023, 8,375 males were observed. From 2019 to 2020, there was an increase in the number of males in all areas except Vest-Agder. From 2020 to 2021, the number increased in all areas. From 2021 to 2022, there was a slight decrease, and the number returned to the 2020 level. In 2023, all areas showed a decrease, except for Vest-Agder. Data from nest registrations/counts showed a small to moderate decrease in the number of breeding common eiders in the outer Oslo Fjord and Agder from 2019 to 2020, while the population in the inner Oslo Fjord increased. In 2021, the counts indicated that the population in the outer Oslo Fjord were unchanged from 2020, the inner Oslo Fjord has experienced a slight decrease, while data from Agder shows a small growth in the breeding population. In 2022, there were no dramatic changes in the breeding population. In 2023, there was a decrease in all areas. The average clutch size in 2022 was much lower in the inner Oslo Fjord, while in 2023, the clutch size was approximately the same in the two colonies.
Follow-up on common eider populations in the Oslo Fjord in the years following this event of increased winter mortality will be crucial to assess whether this was a singular episode in the winter of 2020 or a symptom of persistent instability that may affect the populations in the years ahead. Knowledge of population development combined with data from light loggers and ringing can provide important information to the authorities about the species' needs for areas and conditions over time
Gut microbiome biogeography in reindeer supersedes millennia of ecological and evolutionary separation
Get PDFRuminants are dependent on their gut microbiomes for nutrient extraction from plant diets. However, knowledge about the composition, diversity, function, and spatial structure of gut microbiomes, especially in wild ruminants, is limited, largely because analysis has been restricted to faeces or the rumen. In two geographically separated reindeer subspecies, 16S rRNA gene amplicon sequencing revealed strong spatial structuring, and pronounced differences in microbial diversity of at least 33 phyla across the stomach, small intestine, and large intestine (including faeces). The main structural feature was the Bacteroidota to Firmicutes ratio, which declined from the stomach to the large intestine, likely reflecting functional adaptation. Metagenome shotgun sequencing also revealed highly significant structuring in the relative occurrence of carbohydrate-active enzymes (CAZymes). CAZymes were enriched in the
rumen relative to the small and large intestines. Interestingly, taxonomic diversity was highest in the large intestine, suggesting an important and understudied role for this organ. Despite the two study populations being separated by an ocean and six millennia of evolutionary history, gut microbiome structuring was remarkably consistent. Our study suggests a strong selection for gut microbiome biogeography along the gastrointestinal tract in reindeer subspecies.
16S rRNA gene amplicon sequencing; digestion; herbivory; High Arctic; ruminants; shotgun metagenome sequencingpublishedVersio
Produksjonsområdebasert vurdering av lakselusindusert villfiskdødelighet i 2023
Get PDFI produksjonsområdeforskriften fra 2017 (Anon. 2017a) er kysten delt inn i 13 produksjonsområder (POer), hvor bærekraftsindikatorer skal bestemme hvor stor produksjon man skal tillate i oppdrettsanlegg. I forskriften står følgende: «Produksjonskapasiteten i produksjonsområder for akvakultur reguleres i samsvar med områdets miljømessige bærekraft. Påvirkningen fra akvakultur på miljøet overvåkes etter de til enhver tid gjeldende miljøindikatorene […]». Gjeldende og eneste miljøindikator er i 2023, som tidligere år, effekten lakselus produsert i oppdrett har på vill laksefisk. Nærings og Fiskeridepartementet (NFD) har derfor oppnevnt en styringsgruppe som igjen har oppnevnt en ekspertgruppe bestående av 10 forskere som skal evaluere lusepåvirkning fra oppdrett på villfisk. Mandatet til ekspertgruppen er:
«Ekspertgruppen skal hvert år gjøre en grundig naturfaglig vurdering av hvordan vill laksefisk påvirkes av lakselus i hvert enkelt produksjonsområde.»
I årets rapport har vi fulgt den samme fremgangsmåten som i 2022 (Vollset mfl. 2022), men i tillegg lagt ved en heterogenitetsanalyse for hvert PO. Heterogenitetsanalysen er også gjort i etterkant for 2022 i egen rapport (Vollset mfl. 2023).
Oppsummert er kategoriene for lakselusindusert dødelighet for vill laksepostsmolt for 2023 som følger:
(1) Høy i PO3
(2) Moderat i PO2, PO4, PO5, PO6 og PO7
(3) Lav i PO1, PO8, PO9, PO10, PO11, PO12 og PO13
Vurderingene av usikkerhet er som følger:
• I PO1 var det svært sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, svært usannsynlig at den var mellom 10 og 30 %, og svært usannsynlig at den var over 30 %.
• I PO2 var det usannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 %, og mindre sannsynlig enn ikke at den var over 30 %.
• I PO3 var det usannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 %, og mer sannsynlig enn ikke at den var over 30 %.
• I PO4 var det usannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 %, og mindre sannsynlig enn ikke at den var over 30 %.
• I PO5 var det usannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mer sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 %, og usannsynlig at den var over 30 %.
• I PO6 var det mindre sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var både under 10 % og mellom 10 og 30 %, men usannsynlig at den var over 30 %.
6
• I PO7 var det mindre sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mer sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 %, og veldig usannsynlig at den var over 30 %.
• I PO8 var det mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, mindre sannsynlig enn ikke at den var mellom 10 og 30 %, og veldig usannsynlig at den var over 30 %.
• I PO9, PO10 og PO11 var det sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 %, og veldig usannsynlig at den var over 30 %.
• I PO12 var det sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, usannsynlig at den var mellom 10 og 30 %, og svært usannsynlig at den var over 30 %.
• I PO13 var det svært sannsynlig at lakselusindusert villfiskdødelighet var under 10 %, svært usannsynlig at den var mellom 10 og 30 %, og svært usannsynlig at den var over 30 %.
Etter den tidligere usikkerhetsdefinisjonen fram til og med 2021 (Vollset mfl. 2021) vurderes konklusjonen fra PO1, PO12 og PO13 til å ha liten usikkerhet, mens PO9-11 har middels usikkerhet og PO2-8 har stor usikkerhet.
Hetereogenitetsanalysen viser at lakselusindusert dødelighet sannsynligvis var høyere enn den mest sannsynlige dødeligheten for POet for de følgende kategoriene av sårbare og viktige bestander:
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen og bestander under reetablering i PO4.
• Små og sårbare bestander i PO8.
I ni POer indikerer resultater fra én eller flere virtuelle postsmoltmodeller at enkeltbestander hadde høyere lakselusindusert dødelighet enn den mest sannsynlige dødelighetskategorien for POet. Dette gjaldt enkelte av bestandene innenfor de følgende kategoriene av sårbare og viktige bestander:
• Nasjonale laksevassdrag og små og sårbare bestander i PO2.
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen, små og sårbare bestander og bestander under reetablering i PO4.
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen, små og sårbare bestander og bestander under reetablering i PO5.
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen, små og sårbare bestander og bestander under reetablering i PO6.
• Små og sårbare bestander og bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen i PO7.
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen, små og sårbare bestander og bestander under reetablering i PO8.
• Bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen og små og sårbare bestander i PO9.
• Bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen og små og sårbare bestander i PO10.
• I PO 11 viste smittepresskartet og resultatene fra VPS-modellene at enkelte bestander hadde høyere dødelighet enn estimatet for hele POet. PO 11 ble derfor vurdert videre for heterogenitet. Vurderingen viste imidlertid at ingen grupper av, eller enkeltbestander i sårbare og viktige bestander hadde høyere dødelighet enn den mest sannsynlige dødelighetskategorien for POet.
I tre POer tilsa ikke resultatene at enkeltbestander hadde høyere dødelighet enn den mest sannsynlige dødelighetskategorien for POet. Dette gjaldt:
• PO1, PO12 og PO13.
Fra og med 2020 er det i hvert PO også blitt inkludert en vurdering av hvordan smittepresset, altså antall produserte luselarver per time i hele produksjonsområdet, har variert gjennom årene og sesongen. Denne er presentert for å belyse hvordan smittepresset endrer seg i perioden etter overvåkning av laksesmolt avsluttes, når man forventer at sjøørret og sjørøye fremdeles oppholder seg i sjøen. Det er viktig å påpeke at det ikke er gjennomført en vurdering av lakselusindusert dødelighet for sjøørret eller sjørøye, ettersom det fremdeles er uklart hvilke kriterier man skal legge til grunn i slike vurderinger. Generelt øker smittepresset utover sommeren etter perioden postsmolten vandrer ut.
I mandatet påpekes det at «[r]apporten skal legge vekt på tilstanden knyttet til årets overvåkning, og samtidig se sammenhengen med foregående år og vurdere eventuelle trender.». I rapporten fra 2020 skrev vi et eget kapittel om vurderinger av trend. Dette kapittelet var i hovedsak en vurdering av hvordan mengden oppdrettsfisk eller totalt antall lus per areal har endret seg over tid. Vi konkluderer med at det ikke er store endringer i det generelle mønsteret vi så i 2020-rapporten, og at konklusjonen fra denne rapporten fremdeles er gjeldende. Det vil si at områder med høyt utslipp av lakselus fra oppdrett med jevne mellomrom vil ha høy kategori, men også at vurderingen av lakselusindusert villfiskdødelighet kan variere fra lav til høy avhengig av biologiske, fysiske og geografiske forhold.
Ekspertgruppen påpeker også i år at det er økende smittepress i de nordlige områdene samtidig som det er flere produksjonsområder (PO8, PO9 og PO11) som har svært lite observasjonsdata av luseforekomster på villfisk. I PO2 har totalantall hunnlus om våren økt for hver to-årsperiode fra 2016-2017 til 2022-2023, hovedsakelig på grunn av høyere antall rapporterte lus per fisk. I PO3 har derimot totalantall hunnlus om våren blitt redusert i to-årsperiodene fra 2018-2019 til 2022-2023, hovedsakelig på grunn av lavere antall rapporterte lus per fisk. Antall lus per kvadratkilometer i PO3 er likevel blant de høyeste i landet. Også i PO4 er det en nedgang i totalantall hunnlus om våren fra 2020-2021 til 2022-2023. Denne nedgangen skyldes utelukkende lavere antall rapportert lus per fisk, da antall fisk har økt. I PO5 til PO12 er det generelt økende totalantall hunnlus om våren gjennom de siste to-årsperiodene i tråd med generelt økende antall oppdrettsfisk, men med variasjoner som skyldes forskjeller i antall rapporterte lus per fisk.
Ekspertgruppen er samstemt i sine konklusjoner
Eyes on the future: buffering increased costs of incubation by abandoning offspring
Get PDFLife history theory states that the resources invested in current reproduction must be traded off against resources needed for survival and future reproduction. Long-lived organisms have a higher residual reproductive value and are therefore expected to be sensitive to reproductive investments that may reduce survival and future reproduction. Individuals within a population may vary in phenotypic quality, experience, access to resources etc. This may affect their optimal reproductive investment level. In this study we manipulated reproductive costs by shortening and extending the incubation period in common eiders Somateria mollissima without altering clutch size. Females whose incubation time was prolonged experimentally, suffered higher mass loss and increased clutch loss/nest desertion. These females were also more prone to abandon their brood after hatching. Both clutch loss and brood abandonment decreased with clutch size in all treatment categories, indicating higher phenotypic quality and/or better access to resources for females producing more eggs. However, although females with prolonged incubation were lighter at hatching, their return rate and breeding performance in the following year were unaffected. These results show that individual quality as expressed through clutch size and body mass is affecting current reproductive investment level as well as future survival and breeding performance. The results also show that individual birds are sensitive to changes in their own condition, and when reproductive effort is approaching a level where survival or future survival may be compromised, they respond by terminating their current reproductive attempt. body mass, common eider, cost of reproduction, parental effort, reproductive value, trade-off.publishedVersio
Observed and projected changes in urbanization and nature conservation in a typical fast growing city of Ethiopia, Jimma
Get PDFUrbanization poses a signifcant threat to biodiversity, particularly in developing nations characterized by high rural–urban migration and inadequate urban planning that fails to consider nature conservation. Insufcient information on how to efectively integrate urban expansion and nature conservation exacerbates environmental problems and hampers mitigation eforts. In this study, we assessed the expansion of Jimma City, a typical rapidly growing city in Ethiopia, over the past 35 years, projected changes for the next 50 years, and identifed priority areas for conservation. Landsat satellite images from 1985 and 2020 were utilized to map major land cover types and quantify temporal changes. We employed a Markov chain model to predict changes over the next 50 years and a GIS-based multi-criteria approach to identify conservation priority areas. Our fndings underscore the adverse efect of urban expansion on natural habitats. Over the past three decades, built-up areas expanded by sevenfold (721%; 2227 ha) while croplands expanded by 34% (4155 ha). Conversely, natural habitats experienced signifcant declines: forest cover declined by 39% (5209 ha), grassland by 20% (655 ha) and wetland by 28% (638 ha). Projecting the current trend over the next 50 years showed built-up areas to further increase by about fourfold (436%, 3565 ha). However, open water, wetland, natural forest, and cropland are predicted to decline by 81% (120 ha), 40% (660 ha), 42% (3455 ha), and 55% (8848 ha), respectively. Given the current rate of population growth and rural–urban migrations, urban expansion appears inevitable. Our study emphasizes the importance of designating at least 9040 ha (28%) of the land within the city and its surroundings as high-priority areas for biodiversity conservation. These areas encompass approximately 95% of the remaining forest remnants, 78% of the wetland area, and 22% of the grassland. It is imperative for urban administrations in developing nations to adopt sound policies, strategies, and planning approaches that support the integration of urban development and nature conservation, with special attention given to the preservation of key biodiversity areas. Such eforts are crucial for fostering inclusive, safe, resilient, and sustainable cities. Biodiversity conservation · Remote sensing · Urban expansion · Urban planning · Urban biodiversity · Urban ecosystempublishedVersio
Impacts of predation by Eurasian otters on Atlantic salmon in two Norwegian rivers
Get PDF1. The return of the Eurasian otter (Lutra lutra) to western Norway has sparked human–predator conflicts because otters prey on vulnerable Atlantic salmon (Salmo salar) populations. Although predation may not be the ultimate cause of salmon population declines, otters that kill adult salmon in rivers before they spawn impact the salmon spawning stock, with potential consequences for stock recruitment and ecosystem services (especially fisheries). 2. To gain insight into impacts of otter predation on salmon populations, we quantified the predation by otters on adult salmon in two rivers in western Norway using a combination of radiotelemetry and temperature loggers. We tagged 30 salmon in Aureelva and 30 salmon in Søre Vartdalselva, and tracked the salmon until they died or left the river. 3. This method identified the fates of 95% of tagged salmon. Estimated predation rates on adult salmon were 32% in Aureelva and 95% in Søre Vartdalselva. The salmon stock in Søre Vartdalselva was well below the spawning target, partly attributable to putatively additive mortality from predation by otters. Notwithstanding, we found no evidence that otters selectively killed salmon based on sex, length, health status, or activity level. 4. Salmon in Søre Vartdalselva had greater predation risk compared to salmon in Aureelva, possibly due to differences in habitat types such as availability of holding pools. The presence of more holding area in Aureelva probably provided predation refuges for adult salmon that buffered the effectiveness of otter predation. 5. Our findings emphasise that management decisions should be guided by riverspecific evaluations of impacts of predation on salmon. Otters are a very visible predator operating at the final phase of the life cycle before spawning, so predation is liable to be controversial given that salmon are now Red Listed in Norway. additive mortality, migration, selection, spawning, telemetrypublishedVersio
Residency and space use estimation methods based on passive acoustic telemetry data
Get PDFAcoustic telemetry has helped overcome many of the challenges faced when studying the movement ecology of aquatic species, allowing to obtain unprecedented amounts of data. This has made it into one of the most widely used methods nowadays. Many ways to analyse acoustic telemetry data have been made available and deciding on how to analyse the data requires considering the type of research objectives, relevant properties of the data (e.g., resolution, study design, equipment), habits of the study species, researcher experience, among others. To ease this decision process, here we showcase (1) some of the methods used to estimate pseudo-positions and positions from raw acoustic telemetry data, (2) methods to estimate residency and (3) methods to estimate two-dimensional home and occurrence range using geometric or hull-based methods and density-distribution methods, a network-based approach, and three-dimensional methods. We provide examples of some of these were tested using a sample of real data. With this we intend to provide the necessary background for the selection of the method(s) that better ft specifc research objectives when using acoustic telemetry. Home range, Range distribution, Movement ecology, Biotelemetry, Data analysispublishedVersio
Taxonomic and functional reorganization in Central European stream macroinvertebrate communities over 25 years
Get PDFClimate warming can lead to a replacement of species that favour cold temperatures by species that favour warm temperatures. However, the implications of such thermic shifts for the functioning of ecosystems remain poorly understood. Here, we used stream macroinvertebrate biological and ecological traits to quantify the relative contribution of cold, intermediate and warm temperature-adapted taxa to changes in community functional diversity (FD) using a dataset of 3781 samples collected in Central Europe over 25 years, from 1990 to 2014. Our analyses indicated that functional diversity of stream macroinvertebrate communities increased over the study period. This gain was driven by a net 39 % increase in the richness of taxa that favour intermediate temperatures, which comprise the highest share in the community, and to a 97 % increase in the richness of taxa that favour warm temperatures. These warm temperature-adapted taxa displayed a distinct and more diverse suite of functional traits compared to the cold temperature-adapted group and thus contributed disproportionately to local FD on a per-taxon basis. At the same time, taxonomic beta-diversity declined significantly within each thermal group, in association with increasing local taxon richness. Global warming Global change Streams Rivers Benthic communities Aquatic insects Macrozoobenthos Ecological species traits Functional diversityacceptedVersio