NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Naturregnskap på prosjektnivå. En sammenligning mellom metoder for naturregnskap i fin skala og tradisjonelle miljøkonsekvensutredninger som kunnskapsgrunnlag for utbygging av fornybar energi
Get PDFSimensen, T., Skrindo, A. B., Kolstad, A., Stange, E. & Czúcz, B. 2024. Naturregnskap på prosjektnivå. En sammenligning mellom metoder for naturregnskap i fin skala og tradisjonelle miljøkonsekvensutredninger som kunnskapsgrunnlag for utbygging av fornybar energi. NINA Rapport 2329. Norsk institutt for naturforskning.
Konsekvensutredninger er i dag det mest sentrale kunnskapsgrunnlaget for å vurdere miljøkonsekvensene av energiutbygging på veien mot en tillatelse til, eller et avslag på, søknad om utbygging. Norske konsekvensutredninger har likevel møtt kritikk fra faglig hold og fra ulike samfunnsinteresser for varierende kvalitet, legitimitet og relevans i plan- og tillatelsesprosesser. Konsekvensutredninger er heller ikke utformet med sikte på å dekke nye kunnskaps- og forvaltningsbehov som krever kvantifisering av naturpåvirkning, vurdere behov for kompensasjonsareal eller for å inngå i bærekraftsrapportering for bedrifter og offentlig administrasjon. Naturregnskap er et relativt nytt rammeverk for å systematisere kunnskap om tilstand og utvikling i naturen, og naturens bidrag til menneskelig velferd. Naturregnskap er utviklet for bruk i relativt grov skala (nasjoner og regioner), men kan også gjennomføres også i en finere skala, som for eksempel for plan- og influensområdet til en enkelt energiutbygging. I 2024 er arbeidet med å utvikle naturregnskap på prosjektnivå under utprøving i Norge. Det finnes en rekke metoder som har slektskap med naturregnskap på prosjektnivå utarbeidet for ulike formål og bruksområder, både fra inn- og utland. Samtidig finnes det i Norge ingen klare retningslinjer for hva slike regnskap skal omfatte eller hvordan de bør utarbeides. Målet med dette prosjektet har vært å illustrere hva som kan inngå i et naturregnskap på prosjektnivå, utarbeidet med sikte på å karakterisere framtidige landskapsendringer, og vurdere hva som skiller slike regnskap fra tradisjonelle konsekvensutredninger. Vi har også vurdert om naturregnskapene kan danne grunnlag for konsekvensutredning. Her har det vært viktig å vurdere de to tilnærmingene – konsekvensutredninger og naturregnskap – ut fra hvor nyttige de er i ulike faser av en planlagt energiutbygging, fra søknad om konsesjon til detaljplan- og utbyggingsfasen. Vi har avgrenset vurderingen til metoder som kvantifiserer naturpåvirkning i planprosesser for utbygging. I vid forstand kan alle disse metodene betraktes som en form for «naturregnskap», selv om ikke alle metodene følger grunnprinsippene i FN-standarden for slike regnskap. I hvilken grad de ulike metodene samsvarer med et rammeverk for naturregnskap er omtalt for den en-kelte metode. Denne rapporten er bygd på litteraturgjennomgang og dokumentstudier og har tre hovedelemen-ter: 1) en gjennomgang av dagens krav til innhold i konsekvensutredninger for utbygging av fornybar energi; 2) en beskrivelse av rammeverket for naturregnskap og 3) status for arbeidet med å utvikle rammeverket videre ned til prosjektnivå. I denne rapporten har vi gått systematisk gjennom 17 metoder fra inn- og utland som har ele-menter som er relevante for å vurdere naturpåvirkning fra utbyggingsprosjekter. Vi drøfter styrker og svakheter ved de ulike tilnærmingene, og trekker fram elementer med potensial til å forbedre norske planprosesser for utbygging av fornybar energi. Vi foreslår deretter et sett med sentrale komponenter som vi mener bør inngå i et naturregnskap på prosjektnivå. Til slutt gir vi råd om hvordan arbeidet med utvikling av ny metodikk bør foregå for å dekke flest mulig behov på en mest treffsikker, etterprøvbar og effektiv måte. Analysen viser at dagens metoder for konsekvensutredninger i Norge i ikke nødvendigvis sikrer aktiv miljøtilpasning av utbyggingsprosjekter i detaljplan- og gjennomføringsfasen etter at konsekvensutredningen er gjennomført. Konsekvensutredningene mangler også verktøy for å overvåke de langsiktige virkningene av et utbyggingsprosjekt på tilstand og utvikling i naturen og for å adressere samlet belastning fra flere prosjekter.
Sammenligningen av tilgjengelige metoder viser en tydelig gradient i metodiske egenskaper fra metoder utviklet for tidlig planfase i plan- og tillatelsesprosjekter, via metoder utviklet for aktiv miljøtilpasning av utbyggingsprosjekter, til rene overvåkingsmetoder for økologisk tilstand i naturen og overvåkning av arealbruk i utmark. Andre viktige forskjeller på metodene vi har undersøkt er knyttet til skala og detaljnivå i analysene. Analysen viser at både konsekvensutredninger og naturregnskap har sine styrker og svakheter. Ved å kombinere elementer fra de ulike metodene kan aktørene som planlegger og gjennomfører utbyggingsprosjekter oppnå en mer helhetlig forståelse og håndtering av naturpåvirkning, og dermed kunne bidra til å støtte opp under målet om å utvikle prosjekter som har minst mulig negativ påvirkning på natur. Ved å utarbeide naturregnskap etter standardiserte metoder kan det da bli være lettere for en kommune, en utbygger eller myndighetene å ta kunnskapsbaserte valg, og å synliggjøre effektene av alternative løsninger. Dokumentasjonen som ligger i et naturregnskap er også godt egnet til å vise effekten av avbøtende tiltak, for eksempel ved å stramme inn på arealbruk ved utbygging.
Basert på gjennomgangen av norske og internasjonale metoder, foreslår vi at det utvikles en standardisert metode for naturregnskap på prosjektnivå i Norge. Vi mener et standardisert system for naturregnskap på prosjektnivå kan bidra til å forbedre beslutningsgrunnlaget i alle fasene i et utbyggingsprosjekt: 1) tidlig planlegging med innledende vurderinger av mulige lokaliseringer, 2)plan- og tillatelsesprosesser, inkludert konsesjonssøknad med konsekvensutredning, 3) prosjekterings- og utbyggingsfase, 4) driftsfase, 5) evt. avhending, avslutning og istandsetting etterat driftsperioden er over, og 6) overvåkning. I tillegg vil naturregnskap være godt egnet somdokumentasjon for virksomheters bærekraftsrapportering.
Til tross for den nytten som naturregnskap på prosjektnivå vil kunne ha for planlegging og gjennomføring av fornybare energiprosjekter og andre utbyggingsprosjekter, er det enkelte utfordringer som kan svekke verdien av en slik tilnærming dersom de ikke adresseres i metodeutviklingen. De viktigste utfordringene er trolig: 1) svak vitenskapelig forankring, 2) fare for «grønnvasking» av prosjekter med negativ påvirkning på natur, 3) fare for økt kompleksitet i planprosessene som kan føre til redusert gjennomføringsevne, og 4) svak samgang med andre utredningstemaer som ikke inngår i naturregnskap. Vi fraråder at metoder som benyttes i andre land oversettes direkte til norske forhold og tas i bruk i finskala naturregnskap uten dokumentert kvalitet fra utprøving, videreutvikling og evidens fra forskning. Dette gjelder spesielt metoder som gjør bruk av abstrakte verdisettingssystemer med poeng, «biodiversitetsenheter» eller økonomisk verdsetting, og der verdisettingen ikke kan spores tilbake til observerbare egenskaper ved naturen. For at samfunnet skal ha tillit til data fra naturregnskap i fin skala er det avgjørende med løpende metodeutvikling, transparente metoder, åpne data og gode systemer for kvalitetskontroll.Simensen, T., Skrindo, A. B., Kolstad, A., Stange, E., & Czúcz, B. 2024. Ecosystem accounting at the project level. A comparison between methods for fine-scale ecosystem accounting and environmental impact assessments as a knowledge base for renewable energy development. NINA Report 2329. Norwegian Institute for Nature Research.
Environmental impact assessments (EIA) are presently the most central basis for evaluating the environmental consequences of energy development on the way to obtaining permission for, or a rejection of, an application for development. Norwegian environmental impact assessments have, however, faced criticism from academic circles and various societal interests for their varying quality, legitimacy, and relevance to the planning and permission processes. Environmental impact assessments are also not designed with the aim of covering new knowledge and man-agement needs that require quantification of environmental impact, consider the need for compensation areas, or can be included in sustainability reporting for companies.
Ecosystem accounting (also referred to as environmental economic accounting) is a relatively new framework for organizing information about ecosystems (i.e., nature), including tracking changes ecosystems’ condition linking their contribution to human welfare. Ecosystem accounting has been developed for use at the national level, but its principles can also be applied at a finer scale such as with the planning and construction of renewable energy infrastructure projects. In 2024, work is underway in Norway to develop and test methods for ecosystem accounting at the project level. There are a variety of ecosystem accounting versions at the project level developed for different purposes and applications, both domestically and internationally. How-ever, there are no clear national guidelines in Norway for what such accounts should include or how they should be prepared.
The aim of this project has been to illustrate what can be included in an ecosystem account at the project level and to assess what distinguishes such accounts from traditional environmental impact assessments. We have also considered whether ecosystem accounts can form the basis for environmental impact assessment. We elected to evaluate environmental impact assessments and ecosystem accounting based on how useful each is at different stages of a planned energy development, from concession applications to detailed planning and development phases. We have limited our evaluation to only methods that quantify environmental impact in planning processes for development. In a broad sense, all these methods can be considered a form of "ecosystem accounting", even if not all the methods follow the basic principles in the UN standard for such accounts. We also discuss to what extent each method corresponds with the framework for ecosystem accounting.
This report is based on literature review and document studies and has three main elements: 1) a review of current requirements for the content in environmental impact assessments for the development of renewable energy; 2) a description of the framework for ecosystem accounting and the status of the work to further develop the framework down to the local level.
In this report, we have systematically reviewed 17 methods from domestic and international sources that are relevant for assessing environmental impact from development projects. We discuss the strengths and weaknesses of the different approaches and highlight elements with the potential to improve Norwegian planning processes for renewable energy development. We then suggest a set of key components that we believe should be included in an ecosystem account at the project level. Finally, we offer suggestions for how the development of new methodologies should proceed to best address informational and process needs in the most accurate and efficient manner.
The analysis indicate that current methods for environmental impact assessments in Norway not necessarily ensure environmental adaptation of development projects in the detailed planning and implementation phases. Current EIA methods also lack tools for monitoring development projects’ long-term effects on the ecosystem condition and for addressing the cumulative impacts generated by multiple development projects.
The analysis shows a clear gradient in methodological characteristics from methods developed for the early planning phase in planning and permitting projects, to methods developed for active environmental adaptation of development projects, to pure monitoring methods for ecological status in nature and land use in the undeveloped areas. We also found other important differences between the methods related to the scale and level of detail in the analyses. Our analysis shows that both environmental impact assessments and ecosystem accounting have their strengths and weaknesses. By combining these methods, development projects can achieve a more holistic understanding and management of environmental impact, contribute to more sus-tainable development decisions, and support the goal of creating projects that have the least possible negative impact on nature. By conducting ecosystem accounting using standardized methods, it will be easier for a municipality, developer, or authority to make knowledge-based choices, and to make the effects of alternative solutions visible. The documentation provided by a natural capital account is also well suited to show the effect of mitigation measures, for example by tightening land use in development.
Based on the review of Norwegian and international methods, we suggest that a standardized method for ecosystem accounting at the project level be developed in Norway. We believe a standardized system for ecosystem accounting at the project level can contribute to improving the decision-making basis in all phases of a development project: 1) Early planning with preliminary assessments of possible locations, 2) planning and permission processes, including concession applications with environmental impact assessment, 3) design and development phase, 4) operational phase, 5) disposal after the operation period is over, and 6) monitoring. Furthermore, ecosystem accounting methods are well suited as documentation for public and private entities’ sustainability reporting.
There is a risk that specific challenges could weaken the value of ecosystem accounting at the project level if they are not addressed in the method development: 1) weak scientific foundation, 2) risk of "greenwashing" projects with negative impact on nature, 3) risk of increased complexity in planning processes and reduced implementation capacity, and 4) weak integration with other assessment themes. We advise against methods used in other countries being translated directly to Norwegian conditions and used in fine-scale ecosystem accounts without documented quality from testing, further development, and evidence from research. This applies in particular to methods that make use of abstract valuation systems based on units that cannot be traced back to observable characteristics of nature. In order for society to have trust in data from fine-scale ecosystem accounting, it is crucial to have ongoing method development, transparent methods, open data, and good systems for quality control
Crassistoma norvegicum (Crassistomataceae), a new genus, species and family of Pleosporales from Norway
Get PDFRecent field surveys of Ascomycota in Norway revealed a corticolous pyrenomycetoid species with superficial, black, obpyriform ascomata, bitunicate asci and thick-walled brown, fusoid, bicellular ascospores, somewhat reminding of the North American Trematosphaeria cariosa. However, T. cariosa differs ecologically by growing on dead wood rather than on bark of a living tree, and comparison with the holotype of T. cariosa revealed that the Norwegian fungus differed by rounded-obpyriform vs. conical ascomata, a less carbonaceous peridium with a more uneven/rough surface and often with a basal thin tomentum, nonporate ostiolar papilla with bumpy-warty ridge- to collar-like structures and apically free paraphyses and smaller ascospores with a much narrower and lighter brown equatorial zone at the septum, indicating that both represent distinct species. Molecular phylogenetic analyses of a representative multigene LSU-SSU-RPB2-TEF1 matrix of Pleosporales revealed an isolated position of the Norwegian fungus, remote from the generic type of Trematosphaeria, and it is therefore described as a new genus and species, Crassistoma norvegicum, within a new family, Crassistomataceae. Molecular phylogeny, Pleosporales, Taxonomy, Trematosphaeria. – 1 new family, 1 new genus, 1 new speciespublishedVersio
Revisjon avnettverk for basisovervåking av innsjøer jf. vannforskriften. Forslag til nye referansesjøer inkludert trendsjøer
Get PDFSchartau, A.K., Skjelbred, B. & Bakkestuen, V. 2024. Revisjon av nettverk for basisovervåking av innsjøer jf. vannforskriften. Forslag til nye referansesjøer inkludert trendsjøer. NINA Rapport 2507. Norsk institutt for naturforskning.
Vanndirektivet krever etablering av referanseverdier for alle økologiske kvalitetselementer i alle vanntyper og kategorier av overflatevann. All senere klassifisering av økologisk tilstand skal gjøres med utgangspunkt til disse referanseverdiene. I arbeidet med et nasjonalt klassifiseringssystem for vurdering av økologisk tilstand ble det synliggjort at eksisterende datagrunnlag er for dårlig til å kunne etablere referanseverdier for mange parametere og vanntyper, i andre tilfeller er referanseverdiene svært usikre. Utarbeidelse av referansenettverket med forslag til aktuelle referanselokaliteter har foregått i flere omganger og ble sist gang oppdatert i 2013.
For å kunne fastsette typespesifikke referanseverdier for alle kvalitetselementer og relevante tilstandsvariabler er det behov for å utvide referansenettverket med flere innsjøer, særlig mht. vanntyper, klimasoner og økoregioner som er dårlig representert i dag. Det er tidligere angitt at referansenettverket bør bestå av minimum 120 innsjøer, og at disse velges ut slik at hver vanntype er representert med maksimum 4-5 innsjøer pr. klimasone og økoregion. Videre er det foreslått at inntil 20% av referansesjøene bør inngå i framtidig trendovervåking.
I denne rapporten presenterer vi en oversikt over eksisterende referansesjøer undersøkt i perioden 2009-2025, forslag til nye referansesjøer samt forslag til referansesjøer for framtidig trendovervåking.
Når inneværende overvåkingsperiode er avsluttet i 2025 vil 85 innsjøer være undersøkt ett eller flere år som en del av referansenettverket, men ca. 10 av disse innsjøene må betraktes som kun partielle referanser (dvs. at ikke alle kvalitetselementer er i god eller svært god tilstand). Så langt er kun åtte innsjøer valgt ut for overvåking av langtidstrender.
Forslaget inkluderer totalt 61 nye referansesjøer for å sikre et tilstrekkelig antall innsjøer med referansedata selv om noen innsjøer, etter en nærmere gjennomgang av eksisterende data eller innsamling av nye, likevel skulle vise seg lite egnet. Selv etter en slik utvidelse vil de fleste vanntypene kun være representert med 1-2 innsjøer pr. klimasone og økoregion. Vanntypene kalkfattig og klar, kalkfattig og humøs, moderat kalkrik og klar samt moderat kalkrik og humøs er representert med flest innsjøer totalt, men dette er også de typene som finnes i de fleste klimasoner og økoregioner. Vanntypene svært kalkfattig og humøs, kalkfattig og svært klar, alle de kalkrike vanntypene og turbide innsjøer er representert med få innsjøer. Flere av disse vanntypene har en begrenset geografisk utbredelse, men for noen av typene er det også vanskelig å finne egnede referansesjøer fordi de fleste innsjøene tilhørende typen enten er noe påvirket av jordbruk (f.eks. leirpåvirkede lavlandssjøer), er påvirket av forsuring (svært kalkfattige innsjøer) eller ligger langt fra vei (bresjøer).
Forslag til langsiktige referansesjøer for trendovervåking er også valgt ut slik at de fleste vanntyper, klimasoner og vannregioner er representert, men samtidig slik at innsjøtyper, klimasoner og vannregioner som antas å være følsomme for klimaendringer er godt representert. Med unntak av vanntypen kalkrik og humøs er alle vanntyper representert med en eller flere innsjøer, og alle klimasoner og økoregioner er også representert. Av de totalt 24 innsjøene som er foreslått for trendovervåking er hele 21 undersøkt tidligere som en del av eksisterende referansenettverk.Schartau, A.K., Skjelbred, B. & Bakkestuen, V. 2024. Revised network for surveillance monitoring of lakes cf. the EU Water Framework Directive. Proposal for new reference lakes including trend-lakes. NINA Report 2507. Norwegian Institute for Nature Research.
The Water Framework Directive requires the establishment of reference values for all ecological quality elements in all common water types and categories of surface water. All subsequent classification of ecological status shall be based on these reference values. In the work on a national classification system for assessing ecological status, it became apparent that many parameters/variables and water types are poorly represented in the existing national databases and that more data is needed to be able to establish type-specific reference values. The preparation of the reference network with proposals for reference lakes was last updated in 2013.
To be able to establish type-specific reference values for all quality elements and relevant status variables, there is a need to expand the reference network with more lakes, especially regarding water types, climate zones and ecoregions that are poorly represented today. It has previously been stated that the reference network should consist of a minimum of 120 lakes, and these should be selected so that each water type is represented by a maximum of 4-5 lakes per climate zone and ecoregion. It is further proposed that up to 20% of the reference lakes should be included in future trend monitoring.
In this report, we present an overview of existing reference lakes surveyed in the period 2009-2025 and propose new reference lakes including reference lakes for future trend monitoring.
By the end of the current monitoring period in 2025, 85 lakes have been surveyed for one or more years as part of the reference network, but approximately 10 of these lakes can only be considered as only partial references (i.e. not all quality elements are in good or very good condition). So far, only eight lakes have been selected for monitoring long-term trends. In this report we are presenting a total of 61 new potential reference lakes to ensure enough lakes with reference data, even if some lakes, after a closer review of existing data or the collection of new ones, should still prove to be unsuitable. Even after such an expansion, most water types will only be represented by 1-2 lakes per climate zone and ecoregion. The water types with ‘low calcium-concentration (Ca) and low concentration of total organic carbon (TOC)’, ‘low Ca and high TOC’, ‘moderately high Ca and low TOC’ and ‘moderately high Ca and high TOC’ are represented by the highest number of lakes in total, but these are also the types found in most climate zones and ecoregions. The water types ‘very low Ca and high TOC’, ‘low Ca and very low TOC’, all the calcareous water types and turbid lakes include a few lakes each. Several of these water types have a limited geographical distribution, but for some of the types it is also difficult to find suitable reference lakes, either because most of the lakes belonging to the type are somewhat affected by agriculture (e.g. turbid lowland lakes), affected by acidification (very low Ca lakes) or are located far from roads (glacier lakes).
Proposals for reference lakes for trend monitoring have also been selected so that most water types, climate zones and water regions are represented. At the same time, we have prioritized lakes that are assumed to be sensitive to climate changes. Except for the calcareous and humus water types, all water types are represented by one or more lakes, and all climate zones and ecoregions are also represented. Of the total of 24 lakes proposed for trend monitoring, 21 have been previously investigated as part of existing reference networks.Miljødirektoratet: M-2868|202
Produksjonsområdebasert vurdering av lakselusindusert villfiskdødelighet i 2024
Get PDFI produksjonsområdeforskriften fra 2017 er kysten delt inn i 13 produksjonsområder (POer), hvor bærekraftsindikatorer skal bestemme hvor stor produksjon man skal tillate i oppdrettsanlegg. I forskriften står følgende: «Produksjonskapasiteten i produksjonsområder for akvakultur reguleres i samsvar med områdets miljømessige bærekraft. Påvirkningen fra akvakultur på miljøet overvåkes etter de til enhver tid gjeldende miljøindikatorene […]». Gjeldende og eneste miljøindikator er i 2024, som tidligere år, effekten lakselus har på vill laksefisk. Nærings- og Fiskeridepartementet (NFD) har derfor oppnevnt en styringsgruppe som igjen har oppnevnt en ekspertgruppe bestående av ni forskere som skal evaluere lusepåvirkning fra oppdrett på villfisk. Mandatet til ekspertgruppen er:
«Ekspertgruppen skal hvert år utarbeide en statusrapport for lakseluspåvirkning i produksjonsområdene. Rapporten skal legge vekt på tilstanden knyttet til årets overvåkning, og sammenligne resultatene med de foregående år. Usikkerheten i vurderingene må komme tydelig fram. ... Rapportene som leveres skal legge hovedvekt på påvirkningen av villaks inntil sjøørret og/eller sjørøye er fullt inkludert i trafikklyssystemet.»
I årets rapport har vi i store trekk fulgt den samme framgangsmåten som i 2023 (Vollset mfl., 2023). Mindre endringer er beskrevet på relevant sted i teksten.
Oppsummert er kategoriene for lakselusindusert dødelighet for vill laksepostsmolt for 2024 som følger:
(1) Høy (over 30 % dødelighet) i PO3
(2) Moderat (mellom 10 og 30 % dødelighet) i PO2, PO4, PO5, PO6, PO7, PO8, PO10 og PO11
(3) Lav (under 10 % dødelighet) i PO1, PO12 og PO13
(4) Lav til moderat i PO9. Dette innebærer at vi vurderte dødeligheten til å være helt på grensen mellom lav og moderat og at informasjonsgrunnlaget ikke var tilstrekkelig til å avgjøre hvilken av disse kategoriene som hadde sannsynlighetsovervekt i dette POet.
Mandatet krever videre at usikkerheten ved vurderingene skal komme tydelig fram. Vi har kvantifisert de subjektive usikkerhetene gjennom SHELF-metoden, som beskrives under kapittelet “Hvordan Ekspertgruppens vurdering av lakselusindusert villaksdødelighet gjennomføres”. Usikkerhetene deles i åtte beskrivende kategorier, vist under Tabell 5.1.
Usikkerhetsvurderingene er som følger:
• Det vurderes som veldig usannsynlig at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og veldig usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO1.
• Det vurderes som mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO2.
• Det vurderes som veldig sannsynlig at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og mer sannsynlig enn ikke at dødeligheten var over 30 % i PO3.
• Det vurderes som sannsynlig at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO4, PO5, PO6, PO7 og PO8.
• Det vurderes som like sannsynlig at lakselusindusert dødelighet var over som under 10 % og veldig usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO9.
• Det vurderes som mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og veldig usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO10.
• Det vurderes som mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO11.
• Det vurderes som usannsynlig at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og veldig usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO12.
• Det vurderes som veldig usannsynlig at lakselusindusert dødelighet var over 10 % og svært usannsynlig at dødeligheten var over 30 % i PO13.
Videre er det vurdert om heterogenitet i lakseluspåvirkning gjør at deler av POet har lakselusindusert dødelighet i en høyere kategori enn konkludert med for POet som helhet. For PO5, PO6, PO7 og PO12 vurderes det som mer sannsynlig enn ikke at lakselusindusert dødelighet i deler av POet var i en høyere kategori enn POet som helhet. Det vil si at enkeltbestander i PO5, PO6 og PO7 sannsynligvis hadde dødelighet over 30 % og enkeltbestander i PO12 over 10 %. Det er også sannsynlighetsovervekt for at enkeltbestander i PO9 hadde dødelighet over 10 %. I disse POene ble det undersøkt hvordan heterogeniteten påvirker bestander kategorisert som sårbare og viktige.
Konklusjonene om gjennomsnittlig dødelighet for sårbare og viktige bestander var:
• Lakselusindusert dødelighet var mer sannsynlig enn ikke høyere enn 30 % i gjennomsnitt for bestander under reetablering i PO6.
• Lakselusindusert dødelighet var mer sannsynlig enn ikke høyere enn 10 % i gjennomsnitt for bestander i PO9 med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen.
Resultater fra én eller flere virtuelle postsmoltmodeller indikerer at enkeltbestander i de følgende kategoriene av sårbare og viktige bestander hadde lakselusindusert dødelighet over 30 % i PO5, PO6 og PO7 eller over 10 % i PO9 og PO12:
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen, små og sårbare bestander og bestander under reetablering i PO5.
• Nasjonale laksevassdrag, bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen, små og sårbare bestander og bestander under reetablering i PO6.
• Bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen og små og sårbare bestander i PO7.
• Bestander med dårlig eller svært dårlig tilstand etter delnormen “Gytebestandsmål og høstingspotensial” i kvalitetsnormen og små og sårbare bestander i PO9.
• Nasjonale laksevassdrag og små og sårbare bestander i PO12.
I de resterende POene er det ingen deler av området der lakselusindusert dødelighet med sannsynlighetsovervekt er vurdert til en høyere kategori enn POet som helhet.
Fra og med 2020 er det i hvert PO også blitt inkludert en tallfesting av hvordan utslippet av luselarver fra oppdrettsanlegg har variert gjennom årene og sesongen. Dette er presentert for å belyse hvordan smittepresset endrer seg i perioden etter at overvåkningen av laksepostsmolt avsluttes, når man forventer at sjøørret og sjørøye fremdeles oppholder seg i sjøen. Det er viktig å påpeke at det ikke er gjennomført en vurdering av lakselusindusert dødelighet for sjøørret eller sjørøye, ettersom framgangsmåten for slike vurderinger ikke er avklart. Generelt øker luseutslippet utover sommeren etter perioden når laksepostsmolten vandrer ut. Luseutslippet utover sommeren i 2024 har økt betydelig i Midt-Norge og nordover sammenlignet med tidligere år. Dette skyldes en spesielt høy vanntemperatur og økt mengde fisk i oppdrettsanleggene. Som et resultat kan påvirkningen på sjøørret og sjørøye ha vært særlig høy utover sommeren i 2024, i en periode da det finnes lite eller ingen overvåkningsdata av lus på villfisk.
Mandatet ber om at vi skal sammenligne resultatene med de foregående år. Et generelt mønster er at områder med høyt utslipp av lakselus fra oppdrett med jevne mellomrom har kommet i høy kategori, men at vurderingen av lakselusindusert villaksdødelighet kan variere mye fra år til år avhengig av biologiske, fysiske og produksjonsmessige forhold. Disse forholdene bidrar til usikkerheten i vurderingene av lakselusindusert dødelighet for enkeltår. Usikkerheten er imidlertid lavere når det gjelder påvirkningen sett over flere år.
Ekspertgruppen påpeker også i år at det er økende smittepress i de nordlige områdene samtidig som det er flere POer (PO8, PO9 og PO11) som har svært lite observasjonsdata av luseforekomster på villfisk. For første gang vurderes nå påvirkningen til å være moderat eller helt på grensen til moderat i alle POer fra PO8 til PO11, POer som med kun to unntak har hatt lav påvirkning alle år fra 2016 til 2023. Denne økningen i 2024 har sammenheng med økt antall oppdrettsfisk i sjø og høy sjøtemperatur, men det er ennå usikkert i hvilken grad andre forhold også har spilt inn. I PO2 har totalantall hunnlus om våren økt for hver to-årsperiode fra 2016–2017 til 2022–2023, hovedsakelig på grunn av høyere antall rapporterte lus per fisk. I PO3 har derimot totalantall hunnlus om våren blitt redusert i to-årsperiodene fra 2018–2019 til 2022–2023, hovedsakelig på grunn av lavere antall rapporterte lus per fisk. Antall lus per kvadratkilometer i PO3 er likevel blant de høyeste i landet. Også i PO4 er det en nedgang i totalantall hunnlus om våren fra 2020–2021 til 2022–2023. Denne nedgangen skyldes utelukkende lavere antall rapportert lus per fisk, da antall fisk har økt. Resultatene for 2024 kan se ut til å passe inn i dette mønsteret, men må tolkes med forsiktighet på grunn av toårssykluser i produksjon og brakklegging.
Ekspertgruppen er samstemt i sine konklusjoner
Fjellrev i Norge 2024. Tiltak, status og anbefalinger
Get PDFEide, N. E., Ulvund, K., Rød-Eriksen, L., Furnes, M.W, Arntsen, L., Mjøen, T., Spets, M., Berg, S., Kleven, O., Flagstad, Ø. & Jackson, C. 2024. Fjellrev i Norge 2024. Tiltak, status og anbefalinger. NINA Rapport 2511. Norsk institutt for naturforskning.
Arbeidet med å bevare fjellreven i Norge er forankret i Handlingsplanen for fjellrev (2017–2021), og gjennom FN-konvensjonen for Biologisk mangfold (CBD 1992) og den nye Naturavtalen (CBD 2022).
Denne rapporten oppsummerer gjennomførte tiltak for å bevare fjellreven og status for fjellrevbestanden i Norge per 2024, samtidig som den gjennomgår bestandsutviklingen for alle delbestandene siste 17 år. Tiltakene omfatter i dag drift av avlsstasjonen og utsetting av fjellrev, støttefôring, uttak av rødrev, samt informasjonsarbeid rettet mot hensynsfull ferdsel. Rapporten omtaler også kort behov for andre tiltak som kan bidra til å sikre raskere måloppnåelse i arbeidet med å bevare fjellreven.
Avlsprogrammet har til nå satt ut 465 fjellrever, fordelt på ni ulike fjellområder – fra Hardangervidda i sør til Varangerhalvøya i nord. Fjorårets 5 valper ble satt ut på Hardangervidda i februar og snart er 29 nye valper par klar for utsetting. Med unntak av et akutt utbrudd av smittsom leverbetennelse, har selve driften av avlsstasjonen forløpt som vanlig. Sykdomsutbruddet resulterte i tap av 4 fjellrevvalper. Utfallet kunne trolig vært mye verre om det ikke ble håndtert umiddelbart. Kongeørn forårsaker fortsatt tap av valper og viktige avlsdyr på stasjonen. Rapporten beskriver avlsstasjonen, driften og hvordan ulike utfordringer er håndtert gjennom året.
Støttefôring er også et sentralt tiltak for å bevare fjellreven. Det er per 2024 oppført 131 fôrautomater, fordelt på artens utbredelse i Norge (unntatt i Børgefjell). Disse følges opp systematisk av naturoppsynet. Gjennom et år fylles det i gjennomsnitt litt under 100 kg tørrfôr per fôrautomat, totalt ca. 11 tonn hvert år. På Varangerhalvøya er i tillegg uttak av rødrev et viktig tiltak for å gi fjellreven plass. Uttak av rødrev i bevaringsøyemed har et svært begrenset omfang ellers i landet.
Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev er sentralt for å vurdere måloppnåelse i arbeidet med å bevare fjellreven. I denne rapporten presenteres bestandsestimater nasjonalt, regionalt og per delbestand, sammen med ulike måleparametere på genetisk status. Det er også hentet inn kunnskap om smågnagerfase i de ulike fjellområdene i Norge, både for å kunne forklare forekomst av årets ynglinger og for å kunne ta hensyn til lokale forhold ved f.eks. utsetting fra Avlsprogrammet. Resultatene fra overvåkingsprogrammet brukes som grunnlag for å løpende justere og målrette tiltakene, i tråd med adaptiv forvaltningspraksis. Dataene er også sentrale for videre vitenskapelig evaluering av tiltakene.
I 2024 ble det dokumentert 64 ynglinger av fjellrev i Norge. Ynglingene fant sted i 13 delbestander: 18 ynglinger lengst sør i Norge (Hardangervidda, Finse), 5 nord i Sør-Norge (Reinheimen, Snøhetta), 14 i Midt-Norge (Kjølifjellet-Sylane, Blåfjellet-Hestkjølen,) 18 i Nordland (Børgefjell, Junkeren, Saltfjellet) og 9 ynglinger i Nord-Norge (Indre Troms, Reisa Nord, Varangerhalvøya). Den geografiske fordelingen av ynglingene henger godt sammen med observerte smågnagerforekomster; 2024 var oppgangsår fra Hardangervidda til Saltfjellet (med unntak av Snøhetta), lengst sør stedvis også med forekomst av lemen, lenger nord krasjet smågnagerbestanden allerede senhøstes 2023. Bunnåret til tross; det ble dokumentert relativt mange ynglinger i nord.
Fjellrevbestanden i Norge er nå beregnet til å være 330 voksne rever, som er nesten 10 % mer enn estimatet i fjor, mens gjennomsnittet for siste treårsperiode (2022–2024) er 303, likt som i fjor. Delt opp på fem regioner, viser bestandsmodellen at det er synlig fremgang i alle regioner, med unntak av nedgang i regionen som omfatter Snøhetta. Her pågår det eksperimenter med opphør av støttefôring, som ser ut til å ha negativ innvirkning også på de mindre delbestandene rundt fjellområdet. Utviklingen i nord har vært særlig positiv de siste fem årene. I tillegg til bestanden på Varangerhalvøya, tegner grensebestandene Reisa-Rosto-Käsivarsi-Indre Troms til å kunne bli en større kjernebestand. Denne grensebestanden hadde tilsammen 10 ynglinger både i år og i fjor, godt hjulpet av utsettingene fra Avlsprogrammet i Reisa Sør i 2021 og 2022, som rekrutterte til den svenske og den finske fjellrevbestanden. DNA-analysene dokumenterer også at det er relativt høy nyrekruttering i de nordligste delbestandene fra i fjor til i år.
Selv om mange piler peker oppover, viser nye analyser at det er en relativt liten andel av de voksne fjellrevene som bidrar til rekrutteringen. Bare delbestanden Kjølifjellet-Sylane har en effektiv bestandsstørrelse (Ne) på over 25 individer; Finse, Blåfjellet-Hestkjølen og Saltfjellet har alle Ne under 20; øvrige bestander ligger enda lavere. Til tross for det høyeste bestandsestimatet på nært 40 individer, har delbestanden på Hardangervidda Ne på bare 11 individer. Lav Ne indikerer at bestanden kan være sårbar for innavl. Til tross for lave Ne-estimater er det allikevel svært få av delbestandene som har hatt en målbar reduksjon i genetisk variasjon fra 2008 til 2024. Nye analyser av konnektiviteten i bestanden, som utrykker grad av genflyt mellom delbestandene, tyder på at det har vært tilstrekkelig med immigranter som har motvirket tap av genetisk variasjon i de ulike delbestandene. Det betyr ikke at faren forbundet med innavl er avblåst, med lav Ne kan endringer komme fort, slik man har erfart i svenske Helags. Negativ utvikling i kullstørrelse i flere delbestander gir også grunn til bekymring. Lav kullstørrelse kan være relatert til innavl og forekomst av skadelige gener, strukturelle endringer i smågnagersamfunnet, eller det kan også være et resultat av sykdom i bestanden.
Sykdom kan, som vi fikk erfare på avlsstasjonen i år, utgjøre en betydelig trussel for fjellreven. Det ble i 2022 gjort en risikovurdering av ulike sykdommer og parasitter, der flere sykdommer ble vurdert å utgjøre en stor risiko ved eventuelle utbrudd i fjellrevbestanden, så også på avlsstasjonen. Det er svært lite kunnskap om forekomst av sykdommer og parasitter i de ville fjellrevbestandene. Kunnskap om hvilke sykdommer som finnes vil gjøre forvaltningen mer forberedt på å håndtere akutte utbrudd raskt, med tanke på behandling og iverksetting av tiltak for å hindre spredning videre i bestanden. Vi anbefaler derfor at det iverksettes helseovervåking rettet mot fjellrev med vekt på den kanskje viktigste vektoren, rødreven, som setter fjellreven i forbindelse med boreale områder som har høyere forekomst av både parasitter og sykdommer.
Framover er det viktig å målrette tiltak som reduserer faren for innavl i enkelt bestander og øke konnektiviteten i hele fjellrevbestanden, eventuelt også se på muligheter for å utvide tiltakene med tanke på raskere måloppnåelse. Avlsprogrammet for fjellrev går inn i en ny fase, der målet ikke bare er å øke antall fjellrever i de ulike delbestandene, men også å forbedre deres genetiske status gjennom målrettet utsetting. Utsetting av fjellrev bør prioriteres i delbestander med særlig lav effektiv bestandsstørrelse, men utsetting vil fortsatt være et viktig tiltak for å bedre konnektiviteten i bestanden gjennom etablering av nye delbestander mellom de eksisterende delbestandene. Oppsett av flere fôrautomater kan bidra til flere ynglinger i den ville bestanden, og slik gi raskere vekst og raskere måloppnåelse. Strategisk plassering av fôrautomater kan også stimulere til økt utveksling mellom etablerte delbestander.
I denne rapporten peker vi på noen aktuelle fjellområder som kan forventes å huse større kjernebestander, som kan fungere som kildepopulasjoner for nyetablering i omkringliggende fjellområder. Vi peker også ut noen mindre fjellområder (såkalte vadesteiner) som kan være viktige for å skape forbindelse/konnektivitet mellom kjernebestandene. Dette vil være viktig for å sikre langsiktig overlevelse av fjellrevbestanden i Norge og Fennoskandia.Eide, N. E., Ulvund, K., Rød-Eriksen, L., Furnes, M.W., Arntsen, L., Mjøen, T., Spets, M., Berg, S., Kleven, O., Flagstad, Ø. & Jackson, C. 2024. Arctic fox in Norway 2024. Conservation ac-tions, status and recommendations. NINA Report 2511. Norwegian Institute for Nature Research.
Conservation efforts for the Arctic fox in Norway are rooted in the Action Plan for Arctic Fox Conservation (2017–2021), which is mandated through both the UN Convention on Biological Diversity (CBD 1992) and the new Global Biodiversity Framework (CBD 2022).
This report presents a comprehensive overview of Arctic fox conservation efforts and the current status of the Norwegian population as of 2024, while also documenting population trends across all subpopulations over the past 17 years. Ongoing conservation measures include captive breeding and the release of captive-bred individuals, supplementary feeding, targeted red fox culling, and public outreach aimed at fostering responsible behaviour within Arctic fox habitats. Furthermore, the report identifies additional management actions that could enhance and accelerate progress toward achieving the species' long-term conservation objectives.
The captive breeding programme has to date released 465 Arctic foxes across nine different subpopulations, ranging from Hardangervidda in the south to the Varanger Peninsula in the north. Last year’s pups were released at Hardangervidda in February 2024, and another 29 pups will be released into the wild during early 2025. Except for an acute outbreak of infectious canine hepatitis, the operation of the breeding station has proceeded as usual. The disease outbreak resulted in the loss of four Arctic fox pups, with rapid intervention likely limiting higher mortality rates. Predation of Arctic foxes by golden eagles during winter remains a threat and management challenge. This report describes the breeding station, the running thereof, and how various challenges were addressed throughout the year.
Supplementary feeding is also a key conservation action. As of 2024, 131 feeding stations have been established across the species' range in Norway (excepting for Børgefjell). These stations are operated by local wildlife authorities. On average, each station is filled with just under 100 kg of dry feed annually, amounting to a total of approximately 11 tons per year. On the Varanger Peninsula, the removal of red foxes is also an important measure intended to reduce interspecific competition and aid Arctic fox population recovery. Elsewhere in Norway, red fox removal for conservation purposes is carried out on a very limited scale.
The national monitoring programme is crucial for assessing the achievement of conservation goals. This report presents population estimates at the national, regional, and subpopulation levels, along with various metrics on genetic status. Furthermore, data on small rodent cycles have been gathered at a regional level, both to explain this year’s breeding events and to account for local conditions, such as for identifying suitable release sites for captive-bred Arctic foxes. The results from the monitoring programme serve as the foundation for adaptive management and targeted conservation measures, as well as the scientific evaluation of these measures.
In 2024, a total of 64 Arctic fox litters were documented in Norway. The litters were distributed across 13 subpopulations: 18 litters in the southernmost regions of Norway (Hardangervidda, Finse), 5 in the northern part of southern Norway (Reinheimen, Snøhetta), 14 in central Norway (Kjølifjellet-Sylane, Blåfjellet-Hestkjølen), 18 in Nordland (Børgefjell, Junkeren, Saltfjellet), and 9 litters in northern Norway (Inner Troms, Reisa North, Varanger Peninsula). The number of litters per region aligned closely with observed small rodent populations; 2024 was a peak year for small rodents from Hardangervidda to Saltfjellet (with the exception of Snøhetta). In the southernmost areas, lemmings were also present in some places, while further north, the small rodent population crashed as early as late autumn 2023. Despite this being a low year in the north, a relatively high number of litters were still documented.
The Arctic fox population in Norway is now estimated to consist of 330 adult foxes, representing an increase of almost 10% from last year, while the average for the past three-year period (2022–2024) remains at 303, the same as 2023. When assessed within five geographical regions, the population model revealed an increase in all regions except for the region encompassing Snøhetta. Here, experiments involving the cessation of supplementary feeding appear to have had negative effects on the smaller surrounding subpopulations.
Population trends in northern Norway have been positive over the past five years. In addition to the Varanger Peninsula population, the transboundary population spanning Reisa-Rosto-Käsivarsi-Inner Troms is showing signs of becoming a larger core population. This population produced 10 litters in both 2023 and 2024, with the increased production largely influenced by the release of captive-bred foxes in Reisa South in 2021 and 2022, which in particular increased recruitment in the Swedish and Finnish Arctic fox populations. DNA analyses also documented relatively high recruitment in the northernmost subpopulations from last year to this year.
Despite several positive developments, new analyses show that only a relatively small proportion of foxes contribute to recruitment. Among the subpopulations, only "Kjølifjellet-Sylane" has an effective population size (Ne) of more than 25 individuals; Finse, Blåfjellet-Hestkjølen, and Saltfjellet all have an Ne of less than 20 individuals, while other populations are even lower. Despite the Hardangervidda subpopulation having the highest population estimate of nearly 40 individuals, the population has an Ne of only 11 individuals. A low Ne indicates that the population may be vulnerable to inbreeding. Despite low Ne estimates, few subpopulations have shown a detectable reduction in genetic variation from 2008 to 2024. Analyses of genetic connectivity suggest that immigration has been sufficient to counteract the loss of genetic variation. This, however, does not mean that the risk of inbreeding has been eliminated. With low Ne, changes can occur quickly, as seen in the Swedish Helags subpopulation. The negative trend in litter size across several subpopulations is concerning, and could be related to inbreeding and the presence of harmful genes, structural changes in the small rodent ecosystem, or possibly disease.
As experienced at the breeding station, disease can pose a significant threat. A risk assessment conducted in 2022 identified several diseases and parasites as high-risk to Arctic foxes, both in the wild and at the captive breeding station. However, the presence and prevalence of diseases and parasites in wild populations remains unknown. An understanding of disease prevalence would enable management to better respond to outbreaks, including treatment and implementing measures to restrict the spread thereof. Initiation of population health monitoring, with particular attention to the red fox which serves as a key vector, is therefore recommended. The red fox connects the Arctic fox to boreal areas where the prevalence of parasites and diseases is higher.
Future efforts should prioritize actions mitigating the risk of inbreeding and enhance genetic connectivity across the broader metapopulation. Exploring possibilities to build on existing actions could accelerate meeting recovery goals. The captive breeding programme is entering a new phase, where the goal is not only to increase the number of Arctic foxes in the different subpopulations, but also to improve their genetic status through targeted releases. Releases should prioritize subpopulations with critically low effective population sizes, while also enhancing connectivity by facilitating the establishment of larger and new subpopulations between existing ones. Increasing the number of feeding stations could further promote reproduction in the wild, thereby facilitating increased population growth. The strategic placement of feeding stations may also facilitate increased dispersal and gene flow between subpopulations, thereby improving demographic and genetic connectivity across the species' range.
We identify specific subpopulations that are projected to function as larger core populations, serving as critical sources for the recolonization and reestablishment of surrounding Arctic fox habitats. Additionally, we emphasize the importance of smaller, so-called stepping-stone sub-populations, which play a pivotal role in maintaining connectivity between core populations. These intermediary populations are essential for facilitating gene flow and dispersal, thereby contributing to the long-term viability and persistence of Arctic foxes in Norway and the greater Fennoscandian region
Besøksforvaltning av mye brukte stier
Get PDFArnekleiv, M., Palmstrøm, S.A., Gundersen, V. & Vistad, O.I. 2024. Besøksforvaltning av mye brukte stier. NINA Rapport 2514. Norsk institutt for naturforskning.
Formålet med oppdraget er å skaffe kunnskap om i hvilken grad ordningen med Nasjonale turiststier bidrar til å oppnå målet om at besøksforvaltning skal løse utfordringer knyttet til fem temaer: Forståelse og bruk av besøksforvaltning knyttet til naturverdier, sikkerhet, allemannsretten og lokal verdiskapning. Det er gjennomført 24 semistrukturerte intervjuer fordelt på 14 stier som utgjør materialet: Fem stier er autorisert som nasjonale turiststier, seks stier som er i prosess, og tre stier som er avslått. Vi utarbeidet en intervjuguide som ble tilpasset for den enkelte informant og det ble tatt opptak av alle intervjuene. Rapporten er bygd opp ved å gi en presentasjon av karaktertrekk og resultater fra stiene fordelt på de fem temaene, mens i diskusjonen blir temaene diskutert på tvers. Hovedresultatene i rapporten oppsummeres her tematisk.
Besøksforvaltning: Det kommer tydelig frem at besøksforvaltning er et godt innarbeidet begrep og informantene har en solid forståelse av begrepet. Informantene mener det er et godt verktøy for å gi de besøkende gode opplevelser og minimere negativ påvirkning på naturgrunnlaget. Det må være bedre avklaring på hva som er akseptabel påvirkning på naturverdiene. Det er spesielt viktig fremover å jobbe med å få med lokale interesser, og få bedre kunnskap om naturverdiene. Manglende finansiering pekes på som en utfordring, spesielt i mindre kommuner med store besøkstall av utenlandske besøkende.
Naturverdier: Informantene har ofte begrenset med kunnskap om naturverdiene og hvordan disse er utredet og ivaretatt. Slitasje på vegetasjon og terreng pekes oftest på som en utfordring, mens forstyrrelser på dyreliv og økosystem har mindre oppmerksomhet. Det er størst fokus på naturverdier på de stiene som er autorisert som nasjonale turiststier. Kanalisering til tydelig og robust sti fremstilles som det beste tiltaket for å ivareta naturverdiene. Intervjuene viser at naturverdier er et tema som bør ha mer oppmerksomhet fremover.
Sikkerhet: Det er stor variasjon mellom stiene på hvor stor vekt man har lagt på sikkerhet. Bratte, lange og utfordrende stier med et stort besøksvolum og en høy andel utenlandske turister har stor oppmerksomhet på sikkerhetstiltak. Spesielt en del utenlandske besøkende kan ha manglende forståelse på utfordringene med vær, terreng og turlengde i norsk natur. Likevel er det i dag sjeldent med alvorlige ulykker. Tiltak som forbedret informasjon, forbedret sti, parkeringsvakter og stipatruljer pekes på som spesielt viktige tiltak. Flere informanter etterspør juridiske virkemidler for å regulere tilgangen til stien.
Allemannsretten: Informantene peker på at store besøksvolum utfordrer allemannsretten, og dette sammen med manglende kunnskap om rettigheter og plikter blant de besøkende gir en rekke utfordringer i dag. Informantene uttrykker et ønske om sterkere juridiske virkemidler (regulere ferdsel, sanksjoner) for å kunne dempe konfliktene som dagens bruk av allemannsretten medfører, både for å ivareta sikkerhet, lokale interesser og naturverdier.
Lokal verdiskapning: De fleste informantene forteller at turismen til stiene bidrar til lokal verdiskapning, men omfanget av dette varierer stort. Det er spesielt de stiene med stort besøksvolum av utenlandske besøkende som har størst lokal verdiskapning gjennom overnatting, lokal service og etablering av ny opplevelsesturisme. Selv om autorisasjon av nasjonal turiststi i seg selv kanskje ikke medfører økt lokal verdiskapning, kan stien fungere som trekkplaster og forenkle finansiering av tilrettelegging og infrastruktur. Økt besøk medfører også økte kostnader for kommune og andre aktører.
Annet: Informantene var opptatt av at finansiering for stier med høyt besøksvolum bør være et offentlig ansvar. De aller fleste informantene ønsket en form for turistskatt, og det var viktig at denne føltes rettferdig og at midlene gikk direkte tilbake til besøksforvaltning på stien. Det ble påpekt at sosiale medier utfordret egen markedsføring og evne til å styre ferdselen. Til slutt pekte flere informanter på at det var utfordrende å skaffe midler til utbedring av attraksjonen, og at søknadsprosessene ofte var omfattende og krevende, spesielt for de som jobbet med stier der det var liten erfaring på dette.Arnekleiv, M., Palmstrøm, S.A., Gundersen, V. & Vistad, O.I. 2024. Visitor management of intensively used hikes. NINA Rapport 2514. Norwegian Institute for Nature Research.
The purpose of the report is to gain knowledge about the extent to which the Norwegian Scenic Hikes scheme contributes to achieving the goal of visitor management solving challenges related to five themes: Understanding and use of visitor management regarding natural values, safety, the right of common access and local value creation. In all, 24 semi-structured interviews have been conducted on 14 trails, which constitute the material: Five hikes authorized as Norwegian Scenic Hikes, six hikes in the process of authorization, and three hikes that have been rejected. We prepared an interview guide that was adapted for the individual informant and all interviews were recorded. The report is organized by presenting the characteristics and results of the hikes within five thematic areas, followed by a discussion that examines these themes across all hikes. The main findings are thematically summarized in this section.
Visitor management: It is clear that visitor management is a well-established concept, and the informants have a solid understanding of the concept. The informants believe that visitor management is a necessary tool for giving visitors good experiences, while minimizing negative impacts on the natural environment. There needs to be better clarification of what is an acceptable impact on natural values. It is particularly important in the future to work on involving local interests and gaining better knowledge on natural values. Lack of funding is pointed out as a challenge, especially in smaller municipalities with large numbers of foreign visitors.
Natural values: The informants often have limited knowledge themselves about natural values and how these are studied and managed. Wear and tear on vegetation and terrain is most often pointed out as a challenge, while disturbance to wildlife and ecosystems receives less attention. The focus on natural values is highest on the hikes that are authorized as Norwegian Scenic Hikes. Channeling into a clear and robust trail is presented as the best measure to manage natural values. The interviews show that natural values are a topic that should receive more attention in the future.
Safety: The emphasis on safety varies greatly between the hikes. Steep, long and challenging hikes with high visitor volumes and a significant proportion of foreign tourists receive considerable attention to safety measures. Some foreign visitors in particular may lack an understanding of the challenges posed by weather, terrain and the length of hikes in rugged terrain. Nevertheless, serious accidents are rare today, with measures such as improved information, improved trails, parking guards and hike patrols being pointed out as particularly important measures for reducing the number of accidents. Several informants request legal instruments to regulate access to the hike.
The right to roam: The informants point out that large visitor volumes challenge the right of common access, and this, together with a lack of knowledge of the rights and obligations of the right of common access among visitors, creates a number of challenges today. The informants express a desire for stronger legal instruments (regulating traffic, restrictions) to mitigate the conflicts that the current use of the right of common access entails, both regarding safety, local interests and natural values.
Local value creation: Most informants say that tourism to the hikes contributes to local value creation, but the extent of this varies greatly. It is especially the hikes with a large volume of foreign visitors that have the greatest local value creation through accommodation, local service and the establishment of new adventure tourism. Although authorization of a Norwegian Scenic Hikes does not necessarily lead to increased local value creation, the trail can function as a draw and simplify the financing of adaptation and infrastructure. Increased visits also lead to increased costs for the municipality and other stakeholders.
Other: The informants emphasized that financing for hikes with a high volume of visitors should be a public responsibility. The vast majority of informants support some form of tourist tax, stressing that it should feel fair and that the funds should be directly allocated to visitor management on the hike in question. It was pointed out that social media challenged one's own marketing and ability to manage traffic. Finally, several informants highlighted the difficulty of obtaining funds to improve the hike attraction, pointing out that application processes are often extensive and demanding, especially for those managing trails with limited experience in this area.Miljødirektoratet: M-2899-202
Database of European vascular plants red lists as a contribution to more coherent plant conservation
Get PDFThe European vascular flora is estimated at more than 20,000 species, with the highest diversity concentrated on the Iberian, Apennine and Balkan Peninsulas1,2. Although the European flora represents ~5.7% of the global plant diversity, 44.9% are estimated to be threatened with extinction within Europe2 and this number is similar to the recent global level predictions for extinction risk3. One of the main aims of plant conservation is the evaluation of the extinction risk of each taxon through a conservation assessment and assigning a red list category to reflect its conservation status4. This process is widely referred to as threat assessment in determining the threat status. This framework was first established in 1964 by the International Union for Conservation of Nature and has become the globally accepted method for assessing the extinction risk of a taxon (IUCN, https://www. iucnredlist.org/about/background-history). Its guidelines are applied in conservation assessments at different geographical levels, but they all essentially aim to determine how close a taxon is to being extinct: global, continental, regional, national and sub-national. Globally, biodiversity is declining at an unprecedented rate, and conservation assessments have become the most important source of information to produce the Red List Index (RLI) used for monitoring the aggregated or overall extinction risk of taxa over time5. The index indicates a rate at which the taxa move towards or away from extinction risk. The IUCN uses a series of numerical thresholds, based on measurements of taxon abundance and decline, to assess the risk of extinction of a particular taxon and assign a conservation status using a red list category. The criteria rely on taxon data such as population size, trends in population growth, geographical distribution, and threats to the taxon or its habitats, etc6. There are 9–11 red list categories in the wider global to sub-national usage to identify how close a taxon is to extinction. Taxa in Critically Endangered (CR), Endangered (EN) and Vulnerable (VU) categories are collectively described as ‘Threatened’ with a high risk of extinction. Although most European countries used the IUCN standards for conservation assessments, this is not the case for all countries. Some relied on older versions of red list categories7 (e.g., Malta – “Rare”), used criteria intended for global assessment and not for national level8 or slightly adapted the existing categories or created entirely new categories (e.g., Slovenia - O1 as a subcategory of the old “Out of danger”). There are several inconsistencies in threat assessments between countries, hampering efforts to assess meaningful trends across countries or to create a unified list for Europe. Significant gaps exist in the availability...publishedVersio
Plan for reetablering av edelkreps i Oslo og Viken
No full textJohnsen, S. I., Heier, L., Sandaas, K. & Kollerud, E. 2023. Plan for reetablering av edelkreps i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. NINA Rapport 2245. Norsk institutt for naturforskning.
Edelkreps og andre europeiske arter av ferskvannskreps har gått kraftig tilbake. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt, og omfatter påvirkning fra fremmede arter, forurensning, nedslamming og fysiske inngrep. Hovedårsaken til den voldsomme tilbakegangen er imidlertid den omfattende og pågående spredningen av Aphanomyces astaci (krepsepestagens) og nord-ameri-kanske krepsearter. I Norge har dette ført til at edelkreps er klassifisert som sterkt truet (EN) på Norsk rødliste for arter 2021.
Tilbakegangen i Europa har ført til at flere land har igangsatt overvåkings- og bevaringsprogram-mer for europeiske arter av ferskvannskreps. Et sentralt og viktig element i bevaringsprogrammene er reetablering av kreps i vassdrag hvor den har forsvunnet. I Norge er det også mange bestander med edelkreps som har gått tapt, eller er svært tynne. På bakgrunn av dette ønsket Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus å lage en sammenstilling av kunnskap om tapte eller sterkt reduserte bestander av edelkreps med en plan for reetablering.
Med bakgrunn i NINAs database over kjente forekomster av edelkreps har vi sett på fordelingen av kjente krepselokaliteter i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opp mot bestandsstatus og vannkjemi (pH og kalsium). Databasen er oppdatert og kvalitetssikret i forhold til nyere informasjon, og totalt 125 lokaliteter har bestandsdata oppdatert etter den forrige store oppdateringen i 2011. I Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus er det registrert 433 nåværende eller tidligere loka-liteter med edelkreps. Av disse er 315 i innsjøer eller tjern, mens 118 er i elver eller bekker. 79 lokaliteter er registrert med god bestand, 235 med svak bestand, og 113 sannsynligvis utdødde. I seks lokaliteter er siste registrering at det er satt ut kreps, med ukjent resultat.
For de lokalitetene hvor det finnes data på vannkjemi, ser vi at forekomsten av gode bestander befinner seg i lokaliteter med pH > 6 og kalsiumnivåer ≥ 2,0 mg/l. Dette stemmer godt med tidligere grenseverdier som er satt for kreps.
Ved utvelgelse av lokaliteter for reetablering bør man ha fokus på bestander som har gått tapt (utdødd), heller enn å drive med støtteutsettinger i eksisterende «svake» bestander. For de «svake» bestandene bør man først se om bestanden klarer å bygge seg opp ved å gjøre noe med årsaken til at bestanden er svak (mangel på skjul, vannkjemi etc.), da innførsel av kreps fra en annen lokalitet alltid vil medføre risiko for uønskede hendelser som f.eks. overføring av sykdom eller negativ genetisk påvirkning.
Gjennom det internasjonale nettverket «Craynet» ble det identifisert tre trinn med ulike momenter som er viktige i en reetableringsprosedyre. Disse trinnene er grunnlaget for reetableringsplanen beskrevet i denne rapporten, men med tilpasninger til norske forhold og erfaringer. Deler av arbeidet og identifiseringen av potensielle lokaliteter er avgrenset til i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, men den generelle overordnede planen for reetablering av edelkreps er overførbar til andre geografiske områder. Erfaringer og resultater fra et utvalg av tidligere reetablerings- og støtteutsettingsprosjekter i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus er også gitt i rapporten.Statsforvalteren i Oslo og Vike
Wild versus domestic prey: Variation in the kill-site behavior of two large felids
Get PDFLivestock depredation is an important source of conflict for many terrestrial large carnivore species. Understanding the foraging behavior of large carnivores on domestic prey is therefore important for both mitigating conflict and conserving threatened carnivore populations. Handling time is an important, albeit often overlooked, component of predatory behavior, as it directly influences access to food biomass, which can affect predator foraging efficiency and subsequent kill rates. We used long-term data on snow leopards (Panthera uncia) in Mongolia (Asia) and Eurasian lynx (Lynx lynx) in Norway (Europe) to examine how large carnivore foraging patterns varied between domestic and wild prey, and how the different landscape characteristics affected those patterns. Our results suggest handling time was generally shorter for domestic compared to wild prey. For snow leopards, rugged terrain was linked to increased handling time for larger prey. For lynx, handling time increased with terrain ruggedness for domestic, but not wild, prey, and was greater in closed compared to open habitats. There were also other differences in snow leopard and lynx foraging behavior, e.g., snow leopards also stayed longer at, and remained closer to, their kill sites than lynx. Shorter handling time suggests that felids may have utilized domestic prey less effectively than wild prey, i.e., they spent less time consuming their prey. This could a) result in an energetic or fitness cost related to decreased felid foraging efficiency caused by the risk of anthropogenic disturbance, or b) exacerbate conflict if reduced handling time associated with easy prey results in increased livestock depredation. Eurasian lynx Handling time Landscape Livestock Predation Snow leopardpublishedVersio
Airborne laser scanning reveals uniform responses of forest structure to moose (Alces alces) across the boreal forest biome
Get PDF1. The moose Alces alces is the largest herbivore in the boreal forest biome, where it can have dramatic impacts on ecosystem structure and dynamics. Despite the importance of the boreal forest biome in global carbon cycling, the impacts of moose have only been studied in disparate regional exclosure experiments, leading to calls for common analyses across a biome-wide network of moose exclosures.
2. In this study, we use airborne laser scanning (ALS) to analyse forest canopy re-sponses to moose across 100 paired exclosure-control experimental plots dis-tributed across the boreal biome, including sites in the United States (Isle Royale), Canada (Quebec, Newfoundland), Norway, Sweden and Finland.
3. We test the hypotheses that canopy height, vertical complexity and above- ground biomass (AGB) are all reduced by moose and that the impacts vary with moose density, productivity, temperature and pulse disturbances such as logging and insect outbreaks.
4. We find a surprising convergence in forest canopy response to moose. Moose had negative impacts on canopy height, complexity and AGB as expected. The responses of canopy complexity and AGB were consistent across regions and did not vary along environmental gradients. The difference in canopy height be-tween exclosures and open plots was on average 6 cm per year since the start of exclosure treatment (±2.1 SD). This rate increased with temperature, but only when moose density was high.
5. The difference in AGB between moose exclosures and open plots was 0.306 Mg ha−1 year−1 (±0.079). In browsed plots, stand AGB was 32% of that in the exclosures, a difference of 2.09 Mg ha−1. The uniform response allows scaling of the estimate to a biome-wide impact of moose of the loss of 448 (±115) Tg per year, or 224 Tg of carbon.
6. Synthesis: Analysis of ALS data from distributed exclosure experiments identified a largely uniform response of forest canopies to moose across regions, facilitat-ing scaling of moose impacts across the whole biome. This is an important step towards incorporating the effect of the largest boreal herbivore on the carbon cycling of one of the world's largest terrestrial biomes.publishedVersio