NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Ecosystem services assessments to support nature-based tourism
No full textAronsen, E.E., Rusch, G.M. & Immerzeel, B. 2024. Ecosystem services assessments to support nature-based tourism. NINA Report 2458. Norwegian Institute for Nature Research.
Ecosystem services assessments can provide important information to support the planning and development of nature-based tourism activities and businesses, both for exploring tourism opportunities, and considering and evaluating possible trade-offs between nature-based tourism activities and other important functions of nature in an area.
In this report, we review the different components of which ecosystem services assessments consist of, with a particular focus on monetary valuation methods. Following the conceptual framework of ecosystem services mapping, we point to the different components of the assessment including: (i) the areas with service providing units, (i) indicators that describe the condition of these areas with relevance for nature-based tourism activities, (iii) models estimating ecosystem services flows, (iv) identification of beneficiaries, and (v) monetary valuation approaches to assess the economic value of nature’s contribution to tourism.
We first provide an overview and discuss the contexts in which ecosystem services assessments can be useful when planning and developing nature-based tourism activities. We describe and provide examples of how the ‘service providing units’ can be defined for nature-based tourism and highlight the challenges of identifying the actual contribution of nature in these kind of eco-system services assessments in which physical human interventions (i.e. facilitation of accessibility of various kinds) are a necessary component for ecosystem services flows to be realized. Secondly, we provide an overview of how the condition of the landscapes, or the ecosystems can affect nature-based tourism. We refer to research within the Recreation Opportunity Spectrum (ROS) paradigm, which relates different levels of naturalness and human intervention with potential for nature-based tourism segmentation (i.e. ranging from areas with a high level of preparation/accessibility facilitation to areas with opportunities to experience wilderness). Further, we present an overview and examples of how, in nature-based tourism situations, visitors’ management is related to the condition of nature and its capacity to contribute to nature-based tourism experiences. We also highlight and present examples of how the quality of the natural system contributing to nature-based tourism activities can be assessed and monitored in order to maintain its long-term sustainable use.
Thirdly, we present an overview of monetary valuation methods, including those used in national accounts (i.e. after SEEA EA), but not exclusively. The overview is general, but when relevant, we present specific examples related to nature-based tourism. Finally, we provide a series of examples of nature-based tourism in Norway, referring explicitly to (i) different monetary valuation methods of levels of nature recreation use, (ii) questions about visitors’ management and the impact on the quality of the natural area and the tourism experience (and Lofoten islands), (iii) issues of nature-based tourism potentially conflicting with conservation goals in protected areas (Dovrefjell - Sundalsfjella National Park) and (iv) procedures for impact assessments and control of nature-based tourism in vulnerable natural areas.Aronsen, E.E., Rusch, G.M. & Immerzeel, B. 2024. Økosystemtjenester vurderinger og naturbaserte turisme. NINA Rapport 2458. Norsk institutt for naturforskning.
I denne rapporten gjennomgår vi de ulike komponentene som økosystemtjenestevurderinger består av, med særlig fokus på monetære verdsettingsmetoder. I tråd med det konseptuelle rammeverket for kartlegging av økosystemtjenester peker vi på de ulike komponentene i økosystemtjenester vurderingen: (i) områder med tjenesteproduserende enheter, (ii) indikatorer som beskriver tilstanden til disse områdene med relevans for naturbaserte reiselivsaktiviteter, (iii) økosystemtjenestemodeller som brukes for å estimere økosystemtjenester strømmer, (iv) identifisering av brukere og (v) monetære verdsettelsesmetoder for å vurdere den økonomiske verdien av naturens bidrag til turisme.
Vi gir først en oversikt og diskuterer i hvilke sammenhenger vurderinger av økosystemtjenester kan være nyttige i forbindelse med planlegging og utvikling av naturbaserte reiselivsaktiviteter. Vi beskriver og gir eksempler på hvordan "tjenesteproduserende areal enheter" kan defineres for naturbasert turisme. Vi belyser deretter utfordringene med å identifisere naturens faktiske bidrag i denne typen vurderinger av økosystemtjenester der fysiske menneskelige tiltak (dvs. tilrettelegging av ulike slag) er en nødvendig komponent for å tilrettelegge at økosystemtjenes-tene skal kunne realiseres. For det andre gir vi en oversikt over hvordan landskapets eller øko-systemenes tilstand kan påvirke naturbasert turisme. Vi viser til forskning innen ROS-paradigmet (Recreation Opportunity Spectrum), som ser på hvordan ulike nivåer av naturlighet og menneskelig tilrettelegging påvirker potensialet for segmentering av naturbasert turisme (dvs. fra områder med høy grad av tilrettelegging/tilgjengelighet til områder med muligheter for villmarksopplevelser). Videre presenterer vi en oversikt over og eksempler på hvordan besøkshåndtering i naturbasert turisme er knyttet til naturens tilstand og dens evne til å bidra til naturbaserte turismeopplevelser. Vi presenterer også eksempler på hvordan kvaliteten på natur som kan vurderes og overvåkes for å sikre en bærekraftig bruk på lang sikt for naturbaserte reiselivsaktiviteter.
For det tredje presenterer vi en oversikt over monetære verdsettingsmetoder, inkludert de som brukes i nasjonale regnskaper (dvs. etter SEEA EA), men ikke utelukkende. Oversikten er generell, men der det er relevant, presenterer vi eksempler knyttet til naturbasert turisme. Til slutt gir vi en rekke eksempler på naturbasert turisme i Norge, med eksplisitt henvisning til: (i) ulike monetære verdsettingsmetoder av bruk av naturen til rekreasjon, (ii) spørsmål om håndtering av besøkende og påvirkningen på kvaliteten på naturområdet og turistopplevelsen (Lofoten), (iii) spørsmål om naturbasert turisme som potensielt kan komme i konflikt med bevaringsmål i ver-neområder (Dovrefjell - Sundalsfjella nasjonalpark) og (iv) prosedyrer for konsekvensutredninger og kontroll av naturbasert turisme i sårbare naturområder
From virtually extinct to superabundant in 35 years: establishment, population growth and shifts in management focus of the Swedish wild boar (Sus scrofa) population
Get PDFBackground The wild boar (Sus scrofa) was extinct in Sweden when a few animals established in the 1970s. Over the past 35 years, the species has made a substantial comeback. In this paper, we analyse wild boar population growth using three indices of population size. We also map the legislative decisions and research prompted by the expanding population. We discuss to what extent, in the eyes of the state, the view of wild boar and the management focus has shifted over time, from a perceived pest (eradication) to scarce (conservation), overabundant (reduction/control) or somewhere in between (sustainable management). Results Wild boar harvest started in the early 1990s with a few hundred animals annually and peaked at 161,000 in 2020/2021. The distribution now comprises most of southern Sweden. Analyses of harvest and traffic accidents involving wild boar showed that the population grew exponentially until 2010/2011, after which the increase levelled off. Thus, logistic growth models showed the best fit for the full study period. We recorded 38 legislative decisions or commissions to government agencies regarding wild boar. The first decision in 1981 was to eradicate the free-ranging population. In 1987 however, the parliament decided that wild boar is native to Sweden and should be allowed in restricted extent. Later decisions mainly concerned hunting regulations and hunting methods as direct means to increase harvest and regulate the population. Another topic, increasing in importance over time, was to facilitate the use of wild boar meat to indirectly stimulate harvest. A local outbreak of African swine fever in 2023 necessitated a stamping out strategy in the affected area. We found 44 scientific papers regarding the present free-ranging population. Topics include movements and feeding patterns, hunting, reproduction, and population development. Conclusions The state historically regarded wild boar as a pest to be eradicated. This changed with the decision that wild boar should be allowed in restricted extent, suggesting a conservation approach. In response to population growth, the focus shifted to means facilitating sustainable management and, lately, reducing growth. The story of wild boar in Sweden illustrates attempts to mitigate conflicts and balance interests in wildlife management. Act, Commission, Exponential, Legislation, Logistic, OrdinancepublishedVersio
Utvikling av grøftekart i myr og torvmark i Norge med hjelp av dyplæring
Get PDFJansson, U., Bakkestuen, V., Lyngstad, A. & Mienna, I.M. 2024. Utvikling av grøftekart i myr og torvmark i Norge med hjelp av dyplæring. NINA Rapport 2443. Norsk institutt for naturforskning.
Store arealer myr og torvmark i Norge har blitt grøftet og dyrket opp til jordbruksmark og en betydelig andel er også grøftet for skogproduksjon. Det er et stort behov for et omforent kunnskapsgrunnlag i Norge når det gjelder arealomfang og arealendring av myr over tid og en oversikt over hvor mye av myrarealene som er drenert etter grøfting. Kartfestet informasjon om omfang og plassering av grøfting er viktig i kommunal og regional arealplanlegging. Dette vil også gi bedre oversikt over økologisk tilstand i myr og torvmark, trusler mot naturverdier, effekter på økosystemtjenester som karbonlagring og hydrologi, og hvilke arealer som kan egne seg for restaureringstiltak.
Formålet med prosjektet var å utvikle en mulig produksjonslinje for et heldekkende nasjonalt fjernmålingsbasert kart for grøfter i myr, samt å gi et kostnadsestimat for å lage et heldekkende grøftekart for Norge. For å utvikle og teste en modell for å detektere grøfter og fremskaffe heldekkende fjernmålingsbaserte kartprodukter over grøfter har vi brukt data fra studieområder i Sørøst-Norge (Oslo, Nordre Follo, Moss, Finnemarka og Kongsberg), og i Trøndelag (Levanger). Vi brukte en høyoppløselig terrengmodell og annoterte/digitaliserte lineære strukturer som lå slik i terrenget at de visuelt ble tolket som grøfter. Dette ble gjort for areal i studieområdene som var klassifisert som myr eller skog i arealresurskart AR5. Grøftemodellen er utviklet for å dekke grøfter i åpen myr, samt i tresatt myr og skog (først og fremst torvmarksskog), men ikke grøfter i jordbruksmark eller langs veier. Kjørespor eller grøfter langs mindre skogsbilveier ble heller ikke inkludert.
Vi benyttet LiDAR-data som fundament for å konstruere en stabel av prediktorvariabler (terrengindekser) for grøftemodelleringen. I arbeidet med å utvikle grøftemodellen har vi anvendt avanserte dyplæringsteknikker, spesielt en modell kjent som U-Net. U-Net-modellen er spesielt designet for å håndtere bildedata, og dens arkitektur er optimalisert for å identifisere mønstre og strukturer i komplekse bilder. Dette gjør den særlig egnet for å analysere terrengmodeller og identifisere grøfter basert på LiDAR-data, som gir høyoppløselig tredimensjonal informasjon om landskapet. For å trene U-Net-modellen, har vi brukt et datasett bestående av høyoppløselige terrengmodeller fra utvalgte områder, kombinert med nøye annoterte grøfter. Dette tillot modellen å lære hvilke trekk og mønstre som indikerer tilstedeværelsen av grøfter i landskapet.
Dyplæringsteknikker viser seg å være effektive for å gi treffsikre data om grøfting. Modellens ytelse var sentralt i evalueringen av vår tilnærming til å kartlegge grøfter ved bruk av dyplæring og LiDAR-data. Den mest effektive modellen viste på en treningsnøyaktighet på 99,6 % og en valideringsnøyaktighet på 99,4 %. Grøftemodellen kan også identifisere grøfter i jordbrukslandskap, men det er behov for videreutvikling av modellen i slike varierte miljøer. Lignende modeller kan utvikles for å detektere andre linjeformete strukturer, som for eksempel kjørespor.
Inngrep i myr er ikke jevnt fordelt geografisk eller regionalt. Lavlandet (boreonemoral og sørboreal sone) har størst arealbruksendring, og her utgjør oppdyrking, nedbygging og torvtekt en betydelig andel. I mellomboreal sone utgjør drenering for skogbruksformål en større andel av inngrepene, men oppdyrking er fortsatt en sentral påvirkningsfaktor. I nordboreal sone er det generelt mindre påvirkning fra grøftning og drenering for skogbruksformål den klart dominerende kategorien inngrep. I lavalpin sone er flest inngrep knytta til infrastruktur og utbyggingsprosjekter.
Flere utviklingsprosjekter basert på heldekkende kart over grøftet myr og våtmark samt koblinger mot andre datasett og modeller vil gi nyttig kunnskap til forvaltning og internasjonal rapportering om økologisk tilstand i myr og for klimagassberegninger. Denne rapporten beskriver flere anbefalinger for oppfølging av dette arbeidet med utvikling av slike dyplæringsmodeller.Jansson, U., Bakkestuen, V., Lyngstad, A., & Mienna, I.M. 2024. Developing maps of ditches in wetlands and peatlands in Norway using deep learning. NINA Report 2443. Norwegian Institute for Nature Research.
Large areas of wetlands and peatlands in Norway have been drained and converted into agricultural and building land, as well as a significant portion that has been drained for forestry purposes. There is a substantial need for a reconciled knowledge base over the extent and changes in the area of wetlands and peatlands over time, including an overview of the extent of the areas that have been drained though the digging of ditches. Mapped information about the extent of drained wetlands and the placement of drainage ditches is important for better informed municipal and regional land-use planning. It will also provide a better understanding of the ecological condition of mires and peatlands, threats to natural values, effects on ecosystem services such as carbon storage and hydrology, and which areas may be suitable for restoration measures.
The purpose of this project was to develop a possible production line for a comprehensive national remote sensing-based map of ditches in wetlands and peatlands, and to provide a cost estimate for creating a national map of wetland and forest drainage for Norway. To develop and test a model for detecting ditches and providing comprehensive remote sensing-based map products of these, we used data from study areas in South-east Norway and in Trøndelag. We used high-resolution terrain models and annotated/digitized linear structures that were visually interpreted as ditches in the terrain. This was done for areas classified as peatland or forest in official land use maps. The model covers ditches in open wetlands and peatlands, as well as in wooded peatlands and forests (primarily peatland forests) but does not cover agricultural land. Tire tracks or ditches along minor forest roads were also not included.
We used LiDAR data as a foundation to construct a stack of predictor variables (terrain indices) for modelling ditches. In the development of the ditch model, we have applied advanced deep learning techniques, specifically a model known as U-Net. The U-Net model is particularly designed to handle image data, and its architecture is optimized to identify patterns and structures in complex images. This makes it especially suitable for analyzing terrain models and identifying ditches based on LiDAR data, which provides high-resolution three-dimensional information about the landscape. To train the U-Net model, we have used a dataset consisting of high-resolution terrain models from selected areas, combined with carefully annotated ditches. This allowed the model to learn which characteristics and patterns that indicate the presence of ditches in the landscape.
Deep learning techniques proved to be effective in providing accurate data on ditches. The performance of the model was central in evaluating our approach to mapping ditches using deep learning and LiDAR data. The most effective model demonstrated a training accuracy of 99.6% and a validation accuracy of 99.4%. The model can also identify ditches in agricultural landscapes, but further development of the model is needed in such diverse environments. Similar models can be developed to detect other linear features, such as tire track damage from logging or construction.
Human interventions in peatlands are not evenly distributed geographically or regionally. Lowland areas (boreonemoral and southern boreal zones) have the highest extent of land use change, with cultivation, building development, and peat extraction comprising a significant portion. In the middle boreal zone, drainage for forestry purposes constitutes a larger share of interventions, but cultivation remains a central influencing factor. In the northern boreal zone, drainage for forestry purposes is the dominant category of intervention, while in the subalpine zone, interventions are mostly related to infrastructure and development projects.
Several development projects based on comprehensive maps of drained peatlands and wetlands, as well as linkages to other datasets and models, will provide valuable knowledge for management and international reporting on ecological condition and greenhouse gas calculations. This report describes several recommendations for follow-up on these results with the further development of such deep learning models.Miljødirektoratet: M-2734|202
Telling av oppvandrende fisk i Tanavassdraget. Lákšjohka 2018-2020, Kárášjohka 2018-2022, Máskejohka 2020 og 2022, Anárjohka 2021 og Iešjohka 2022
Get PDFDomaas, S., Gjelland, K.Ø, Johansen, N.S., Pedersen, S.L.K., Fagard, P., Ballesteros, M., Falkegård, M., Orell, P., Pohjola, J.P., Kuusela, J. 2024. Telling av oppvandrende fisk i Tanavassdraget. Kárášjohka 2018-2022, Lákšjohka 2018-2020, Máskejohka 2020 og 2022, Anárjohka 2021 og Iešjohka 2022. NINA Rapport 2296. Norsk institutt for naturforskning.
Det stilles strenge krav til forvaltningen av laks i Tanavassdraget; den skal være fleksibel, kunnskapsbasert, bestandsspesifikk og bygge på den best tilgjengelige kunnskapen om den enkelte fiskebestands størrelse, sammensetning og forventede utvikling. På bakgrunn av tilgjengelig informasjon utarbeider den norsk-finske overvåknings- og forskningsgruppen for Tana (OFG) årlige bestandsstatuser for tanalaksen. For å øke kunnskapsnivået om blant anna enkelte bestanders størrelse og sammensetning, fremmet OFG i forkant av 2018-sesongen et forslag til en rekke lokaliteter hvor det skulle benyttes sonarer og undervannskameraer for å telle antall oppvandrende laks. På bakgrunn av OFGs anbefaling fikk NINA i 2018 i oppdrag om å videreføre den årlige overvåkningen med undervannskameraer i Lákšjohka og starte årlig overvåkning med sonar i Kárášjohka.
Overvåkningen med video i Lákšjohka ble videreført frem til og med 2020, etter det ble besluttet å ikke videreføre telling på denne lokaliteten på grunn av tøffe miljøforhold som førte til lav pålitelighet i tellingene. Fra 2020 ble sonar nummer to tilgjengelig, og det ble gjennomført sonar-overvåking i Máskejohka i tillegg til Kárášjohka. I 2021 ble en ny kontrakt inngått med formål om å holde fram med den årlige overvåkinga i Kárášjohka, samt å telle oppvandring med sonar i en annen elv hvert år. Denne ekstra elva skulle kunne rullere mellom andre sideelver, mest aktuelle her var Máskejohka, Iesjohka, Váljohka og Goššjohka. Undervannskameraer har i økende grad blitt brukt i kombinasjon med sonartellingene, for å skaffe til veie bildemateriale til artsidentifisering for tryggere artsfordeling av sonartellingene. Første med kamera på rullering mellom lokalitetene, og fra 2022 med fast kameraovervåking gjennom sesongen på hver lokalitet. Resultatene fra telling med sonar i Kárášjohka, Máskejohka, Anárjohka og Iešjohka i de ulike årene (innenfor overvåkningsperioden) er vist i tabell 1, mens resultatene fra telling av oppvandrende laks og nedvandrende smolt i Lákšjohka med undervannskamera er vist i tabell 2.
Våre erfaringer med sonarovervåking i de ulike elvestrekningene i årene 2018-2022 har gitt oss stor tiltro til å benytte sonar for å telle/estimere netto antall oppvandrende laks. Vi har også i økende grad anerkjent nødvendigheten av parallelle videoopptak for å sikre artsbestemmelsen, spesielt for fisk under 65 cm. Dette har blitt særlig aktuelt med det store pukkellaksinnsiget til Tanavassdraget i senere år. Den største utfordringen er å komme i gang med sonarovervåkingen så tidlig som mulig etter isgang. Her må vårflommen veies opp mot sikkerheten til mannskap og utstyr, og oppstart vil nødvendigvis variere mellom år. På lokalitetene anbefaler vi at det settes opp permanente hytter som kan gjøre tplasseringen av utstyr raskere og uavhengig av snøforhold, og dermed lettere muliggjøre oppstart i perioden mellom isgang og flom.
En annen utfordring er den lange analysetiden. I dag gjøres analysene manuelt på grunn av stor usikkerhet i eksisterende automatiske analysemetoder. Dette medfører at det tar lang tid å tilgjengeliggjøre resultater fra sonarregistreringene. Det bør derfor utvikles bedre automatiske analysemetoder. Trolig vil analysemetoder basert på kunstig intelligens være svært nyttige. Utvikling av slike analysemetoder vil kunne redusere overvåkingskostnadene og samtidig muliggjøre tilgjengeliggjøring av oppvandringsdata nærmest i sanntid. Det vil likevel være nødvendig å etterprøve slike automatiske analyser med manuelle analyser for å kunne vurdere usikkerhet i både telling og lengdemål. Slik etterprøving bør gjennomføres for ulike deler av sesongen og varierende vannføring.
Vi anser at sonarovervåking kombinert med videoopptak er den beste metoden for å overvåke lakseoppvandring i Tanaelva og dets større sideelver. Fordelen med sonar er at den gir både antall og lengdemål, mens video gir art for en del av fiskene som passerer. Lys- og siktforhold gjør at kun video ikke vil være et godt alternativ i større sideelver.Miljødirektorate
Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Samlerapport for perioden 2021-2023
Get PDFHolthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Berg, M., Bremset, G., Jensås, J.G., Museth, J., Tønder, T.S., Havn, T.B. & Østborg, G.M. 2024. Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Samlerapport for perioden 2021-2023. NINA Rapport 2427. Norsk institutt for naturforskning.
I perioden 2021-2023 har det blitt gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranavassdraget. Undersøkelsesprogrammet har omfattet strandnært elektrisk fiske på elvestrekningen mellom Rødfjellforsen og Storforsen, elektrisk båtfiske på elvestrekningen mellom Storforsen og Reinforsen, elektrisk båtfiske på elvestrekningen mellom Kobbforsen og Selforsen, gytefiskundersøkelser på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget, otolittmerking hos ungfisk av laks og aure, samt analyser av skjell og otolitter fra voksen laks og sjøaure. I tillegg var det planlagt å gjennomføre ulike genetiske undersøkelser, men disse var ikke mulig å gjennomføre på grunn av for lite tilgjengelig materiale. Oppstrøms Storforsen er det utsatte individer som har dominert ungfiskbestanden av aure. Det har vært lave fangster av naturlig produsert aure, noe som tyder på lav aureproduksjon i undersøkelsesperioden. Tetthetene har også vært lavere enn det som ble funnet på 1970-tallet, samt lavere enn under en kartlegging i 2012 av mulige miljøeffekter av avrenning fra gruvene ved Ørtfjellet. Årsaken til den lave naturlige produksjonen i undersøkelsesperioden er ukjent, men kan ha sammenheng med en stor flom i slutten av september 2020, og lav vannføring kombinert med lave temperaturer vinteren 2020-2021. Framtidige undersøkelser av ungfisksamfunnet kan avdekke om det er en generell lav produksjon, eller om det er store mellomårsvariasjoner i fiskeproduksjon i denne delen av Ranavassdraget.
I senere år er det satt ut nesten 500 000 laksunger i øvre deler av Ranaelva. Undersøkelsene i perioden 2021-2023 har vist store forskjeller i forekomst av laksunger. Fangstene av laksunger har vært vesentlig lavere på strekningen mellom Raudfjellforsen og Storforsen, enn på strekningen mellom Storforsen og Reinforsen. Det er bare i 2021 at det er fanget årsyngel av laks, til tross for at det er satt ut til sammen 330 000 årsyngel i løpet av undersøkelsesperioden. Det er uklart hva som er årsaken til de store forskjellene oppstrøms og nedstrøms Storforsen. Videre undersøkelser av ungfisksamfunnet oppstrøms Reinforsen vil være viktig for å følge utviklingen av fiskesamfunnet i dette området, både med tanke på om laksunger tar i bruk områdene oppstrøms Storforsen, samt ut fra et behov om å følge utviklingen i aurebestandene over noe lenger tid.
Under elektrisk båtfiske er det fanget til sammen 1 530 individer av fem arter. Laks og aure har dominert fiskefangstene i alle undersøkelsesår, og utgjør henholdsvis 46 % og 51 % av samlet fangst i løpet av undersøkelsesperioden. Av laks er det nesten utelukkende fanget ungfisk. Når det gjelder aure er det også en tallmessig overvekt av ungfisk (92 %). I motsetning til hos laks er det et større innslag av umoden fisk og voksenfisk. Aure dominerer fiskesamfunnet oppstrøms Reinforsen, mens laks dominerer fiskesamfunnet nedstrøms Reinforsen. Generelt sett er de høyeste forekomstene av ungfisk av laks og aure funnet på stasjoner med grovt bunnsubstrat. Skrubbe er utelukkende fanget på stasjoner nedstrøms Reinforsen, og i hovedsak på de nederste stasjonene som har mye fint bunnsubstrat. Røye og trepigget stingsild er fanget både oppstrøms og nedstrøms Reinforsen.
En vanlig metode for å sammenligne fangster mellom perioder og vassdrag, er å beregne fangst per innsatsenhet (CPUE). Undersøkelsene på strekningen mellom Storforsen og Reinforsen i perioden 2021-2023, har vist at det ble fanget om lag like mange aureunger per tidsenhet som det som er fanget i tilsvarende undersøkelser i andre elver i Norge. Naturlig produserte toåringer dominerte fangstene i 2021, treåringer dominerte i 2022, mens det i 2023 var årsyngel som dominerte. Årsaken til stor andel av toåringer i 2021 og treåringer i 2022 er usikker. Den mest nærliggende forklaringen er at fisk som klekket i 2019 har hatt bedre overlevelse i første leveår enn aure som er klekket før og siden. Årsaken til rekrutteringssvikt i 2021 og 2022 er også usikker. Vinteren 2020/2021 var imidlertid svært nedbørsfattig, og kombinert med lave temperaturer førte dette trolig til tørrlegging og mulig innfrysing, som i neste omgang medførte redusert rognoverlevelse og fiskeproduksjon.
Det er funnet store variasjoner i lakseforekomst i ulike deler av Ranavassdraget. I Langvassåga er det ikke fanget laksunger på fire undersøkte stasjoner, og det er heller ikke fanget laks på fem undersøkte stasjoner nedstrøms Illhølet. På de sju stasjonene mellom Storforsen og Illhølet er det imidlertid fanget betydelige mengder laksunger, både sammenlignet med stasjoner nedstrøms Reinforsen og sett i forhold til andre laksevassdrag. Av de ti aller høyeste CPUE-verdiene som er beregnet i Ranaelva i perioden 2021-2023, er fire av beregningene fra stasjoner som ligger på strekningen mellom Storforsen og Illhølet. Disse CPUE-beregningene ligger vesentlig over gjennomsnittsnivået for 15 undersøkte laksevassdrag i perioden 2011-2023, deriblant betydelige laksevassdrag som Tanaelva, Namsen, Gaula, Orkla og Mandalselva. De høye forekomstene av laksunger på enkelte stasjoner kan i stor grad tilskrives gunstige habitatforhold i form av vannhastigheter, substratforhold og hulromskapasitet.
Undersøkelsene oppstrøms Reinforsen bekrefter tidligere vurderinger av at deler av området har gode gyte- og oppvekstforhold for laks. Etter en kartlegging av øvre deler av Ranaelva, er det tidligere vurdert at strekningen kan produsere mellom 42 000 og 84 000 smolt. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig tetthet på om lag 1,9 smolt per 100 m2 på strekningen mellom Raudfjellforsen og Reinforsen. Produksjonspotensialet for smolt er vurdert å være høyest på strekningen mellom Storvollen og Dunderland, samt på strekningen fra Grønnfjellåga til Illhølet. Det er på nedre deler av sistnevnte strekning de største forekomstene av laksunger ble funnet i 2022 og 2023. Det gode tilslaget på utsettinger av laksunger i dette området, underbygger tidligere vurderinger med hensyn til egnethet som oppvekstområde for laksunger. Det er derfor grunn til å forvente en betydelig lakseproduksjon dersom vassdragssområdet blir gjort tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk.
Aldersanalyser av laksunger har vist at over 80 % av laksunger fanget nedstrøms Reinforsen i 2021 var toåringer, samt at nær 60 % av laksungene som ble fanget i 2022 var treåringer. Henholdsvis 33 og 45 % av disse var utsatt i 2021 og 2022. Dette tyder på at årgangen som ble klekket i 2019 har hatt større suksess enn fisk som ble klekket i årene etter. De utsatte individene stammer fra utsettinger i 2019, hvilket tilsier at utsettingene har gitt svært godt tilslag. I 2023 var toåringer den dominerende årsklassen (51 % av laksefangst), men det ble ikke fanget noen utsatte individer i denne aldersgruppen. Samlet sett har andelen av utsatte laksunger nedstrøms Reinforsen vært 17 %. Dette var i all hovedsak eldre laksunger med opphav i utsettingene som ble gjort i 2019 og 2020.
I analyser av prøver fra voksen laks kunne opphavet med sikkerhet bestemmes for 153 av 188 prøver. Av de sikre prøvene var 84 % fra naturlig produsert laks, 12 % fra utsatt laks, og 4 % fra rømt oppdrettslaks. Det er satt ut om lag 630 000 laksunger nedstrøms Reinforsen de senere årene, som alle kunne bidratt i gytebestandene i perioden 2021-2023. En skulle derfor anta at dette hadde gitt en noe større tilbakevandring enn det som er funnet hos voksen laks i Ranaelva. Det er også i løpet av undersøkelsesperioden, samt under gytefisktellinger i 2017 og 2018, avdekket at en stor andel av gytebestanden i vassdraget ikke kan ha opphav i Ranaelva. Det er viktig i fremtiden å kunne beregne andel utsatt fisk i et prøvemateriale fra voksenfisk i Ranaelva, både med tanke på bestandsutvikling og naturlig produksjon, men også med tanke på tilbakevandring av fisk som er satt ut i vassdragsavsnittet oppstrøms Reinforsen.
Det er gjennomført årlige gytefiskundersøkelser i Ranaelva de fleste år siden 2008. Drivtellinger har vært gjennomført i løpet av september og oktober, og har omfattet elvestrekningen mellom Reinforsen og Steinbekken. I løpet av undersøkelsesperioden 2008-2023 har det vært store årlige variasjoner, som blant annet skyldes at det ble gjennomført utryddingsaksjoner med rotenonbehandling i 2014 og 2015. I løpet av perioden 2019-2023 tilsier gytefiskundersøkelsene at laksebestanden i Ranaelva har gått ned, noe som kulminerte med at gytebestandsmålet med stor sannsynlighet ikke ble oppnådd i 2023. I tidligere år i den siste femårsperioden har gytebestandsmålet med stor sannsynlighet blitt oppnådd. Gytebestandene av sjøaure har vært stabile i samme periode, men er langt lavere enn gytebestandene som ble observert i årene før de siste rotenonbehandlingene i 2014 og 2015.
Det er flere ubesvarte problemstillinger etter avsluttet påleggsperiode. Tre år er en kort periode som bare dekker deler av normal generasjonstid til laks. Det bør derfor videreføres bestandsovervåking som omfatter hele ungfiskstadiet til flere årsklasser av laksunger i øvre deler av Ranavassdraget. Resultatene som er funnet i perioden 2021-2023 er sårbare for tilfeldigheter knyttet til miljøforholdene under og like etter utsettingene, og ikke minst tilfeldige episoder med spesielle værforhold som vil påvirke vekst og overlevelse hos elvelevende fisk. Undersøkelsene har avdekket store forskjeller i fiskeforekomst oppstrøms og nedstrøms Storforsen. Det er foreløpig uklart hvorvidt disse forskjellene kan forklares ut fra utsettingsstrategier, og i hvor stor grad bruk av ulike undersøkelsesmetoder kan ha påvirket resultatene. For å få et sikrere faglig beslutningsgrunnlag er det derfor behov for en lengre tidsserie fra strekningen oppstrøms Reinforsen, som vil gi enda bedre informasjon om hvilket produksjonspotensial dette området har for sjøvandrende laksefisk.
Undersøkelsene gir ingen kunnskap om overlevelse hos utvandrende smolt fra øvre deler av Ranaelva. Det er likevel grunn til å anta betydelig dødelighet på smolt som vandrer gjennom Reinforsen kraftverk, samt at dødelighet er lavere hos smolt som vandrer i det naturlige fosseløpet. Fysiske målinger og hydraulisk modellering kan gi informasjon om hvor smolt mest sannsynlig vil vandre under ulike forhold. En naturlig videreføring av målinger og modellering, er merkestudier av laksesmolt. Det anbefales derfor å gjennomføre undersøkelser av utvandringsrute og overlevelse hos laksesmolt i øvre deler av Ranaelva ved hjelp av telemetri. Et godt utformet telemetristudium vil gi nyttig informasjon om vandringsrutene for smolt, samt gi et estimat på overlevelse gjennom kraftverksturbiner og ned naturlig elveløp i Reinforsen.
En fiskepassasje i Reinforsen er den mest kostnadseffektive måten å utnytte produksjonspotensialet, slik at sjøvandrende laksefisk får tilgang til de best egnete gyte- og oppvekstområdene i Ranavassdraget. I tillegg til øvre deler av Ranaelva vil det bli tilgang til flere sidevassdrag med produksjonspotensial for laks og sjøaure. Investeringer knyttet til en ny fiskepassasje vil være vesentlig mindre enn kostnadene med alternative kompensasjonstiltak. All erfaring fra regulerte laksevassdrag tilsier at det ikke er mulig å kompensere smolttap med tiltak i de nedre delene av Ranaelva, med mindre man gjennomfører omfattende smoltutsettinger i strid med moderne, bevaringsbiologiske prinsipper. Eneste reelle alternativ til fiskepassasje er genbankbasert kultivering i uoverskuelig framtid, med storskala utsettinger av yngre livsstadier i øvre deler av Ranaelva. Ut fra foreliggende kunnskap er det god grunn til å forvente at den utredete løsningen for fiskepassasje i Reinforsen vil fungere tilfredsstillende
Skjøtselsplan for Skavanger flyplass friluftsområde 2024-2034 - med hovedvekt på naturverdier
Get PDFDervo, B.K., Gregersen, F. & Olsen, K.M. 2024. Skjøtselsplan for Skavanger flyplass friluftsområde 2024-2034 - med hovedvekt på naturverdier. NINA Rapport 2431. Norsk institutt for naturforskning.
Skavanger friluftsområde er sterkt menneskepåvirket gjennom tidligere landbruk, tømmerfløting, torvuttak og flyplass. Skavanger friluftsområde er et statlig sikret område og brukes i dag først og fremst som et turområde. Det blei i 2023 registret over 20 000 passeringer av personer på stiene på Skavanger. Hovedmålet med Skavanger friluftsområde er å bevare og utvikle området som et attraktivt turområde med fokus på friluftsliv for alle og bærekraftig forvaltning av naturverdiene.
Naturverdiene i dag domineres av en suksesjon mot en vegetasjon som er naturlig på ei elveslette inntil et stort vassdrag. De største naturverdiene er knyttet til Numedalslågen, Skavangerevja og sekundert skapte skogsdammer i vest. I tillegg utgjør flomskogsmarka som omkranser dammer og evjer og den storvokste sandfuruskogen i øst viktige verdier av lokal og regional karakter. Det ble funnet to rødlistede sopp; furustokkjuke (NT) og furuplett (NT) i sandfuruskogen. I tillegg er det kulturhistoriske verdier i form av et fredet ildsted, fløtningsminner og en restaurert flyhangar.
Skjøtselsplanen deler inn området i ni ulike delområder. For hvert delområde foreslås det tiltak rettet både mot friluftslivet og bevaring av de biologiske verdiene på Skavanger. For friluftslivet er det bl.a. foreslått tiltak som rasteplasser, fiskebrygge, universell utformet sti og natursti. Biologiske tiltak som er anbefalt er bl.a. blomstereng for pollinerende insekter, sandområde for sandlevende insekter, amfibiedam og skjøtsel av skog
Utmarksbeite eller hyttefelt – utfordringer for arealplanlegging
No full textArtikkelen diskuterer hvordan arealplanlegging etter plan- og bygningsloven kan bidra til å håndtere konflikter mellom utmarksbeiting og hyttefelt. Den største utfordringa er å omsider ta fatt i den lenge etterlyse innsatsen for å utvikle nye prinsipper, modeller og metoder for planlegging av hyttefelt. Vi kan ikke fortsette med hyttefelt som forvokste, bilbaserte boligområder med privatiserte uteområder. Det er behov for å endre planleggingspraksis til å i større grad være åpen for at konflikter er en del av prosessen. Konfliktene kan ikke omgås, men må aksepteres og reguleres. Praksis for bruk av innsigelser bør endres fra å være noe som for all del bør unngås i planprosessen, til å bli et redskap for samarbeid mellom ulike aktører og forvaltningsnivå. Sammen med mer aktiv bruk av regionalt planforum, kan innsigelser bli et viktig redskap for flernivåstyring som er nødvendig for å få til velfungerende planprosesser. Både planprogram og konsekvensutredninger kan brukes mye mer bevisst for å synliggjøre og øke kunnskapen om beiteinteressene. Her kan aktører på alle nivåer være aktive bidragsytere, fra beitebrukere til statsforvalterens landbruksavdeling. Det betyr ikke nødvendigvis at beiteinteressene vil vinne fram, men kunnskapsgrunnlaget øker og interessene blir synliggjort.The article discusses how land-use planning according to the Planning and Building Act can help to manage conflicts between open field grazing and second home areas. The greatest challenge is to finally start the long-awaited effort to develop new principles, models and methods for planning of second homes areas. We cannot continue with second home areas as overgrown, car-based residential areas with privatized outdoor areas. There is a need to change planning practices to be more open to conflicts as part of the process. The conflicts cannot be avoided but must be accepted and regulated. The practice of using objections should be changed from something that should be avoided in the planning process to becoming a tool for cooperation between different actors and levels of administration. Together with more active use of the regional planning forum, objections can become an important tool for multi-level management, which is necessary to achieve well-functioning planning processes. Both the planning program and impact assessments can be used much more consciously to highlight and increase knowledge about grazing interests. Here, actors at all levels can be active contributors, from pasture farmers to the state administrator's agricultural department. This does not necessarily mean that grazing interests will win out, but the knowledge base will increase and the interests are made visible
Kartlegging av kaldtvannskoraller i tre marine verneområder i Trondheimsfjorden. Skarnsundet, Tauterryggen og Rødberget
Get PDFJärnegren, J., Wiel, J. & Vasilijevic, A. 2024. Kartlegging av kaldtvannskoraller i tre marine verneområder i Trondheimsfjorden. Skarnsundet, Tauterryggen og Rødberget. NINA Rapport 2229. Norsk institutt for naturforskning.
Målet med disse undersøkelsene var å kartlegge og posisjonere forekomst av kaldtvannskoraller i de tre marine verneområdene Rødberget, Tauterryggen og Skarnsundet i Trondheimsfjorden. Hovedformålet til de tre verneområdene er å bevare korallrevene som ligger innenfor vernegrensene. Dagens forskrifter forbyr ikke fiske eller bruk av fiskeredskaper i verneområdene. Dette kan medføre at det settes fast fiskeredskaper i korallene og at de kan knuses av fiskelodd.
I Rødberget verneområdevar øyekorallrevene langs veggen ikke i best mulig tilstand. Det ble observert mange fiskeliner, garn og fiskekroker som satt fast i korallene. Snelirevet fremstår som i god tilstand, selv om det flere plasser ble observert påvirkning av fiske, fremst i form av knuste korallkolonier. Horn- og mykkorallene fremstår som i god tilstand, med til dels store mengder både store og små kolonier. Blant de tre verneområdene som er undersøkt er Rødberg den mest artsrike med ti arter koraller registrert.
Tauterryggen har en tydelig dominans av øyekorall med innslag av fremfor alt sjøtre, og består hovedsakelig av koraller i god tilstand. Påvirkning av fiske var synlig i alle transekt, hovedsakelig som knust korall, men det ble også observert fiskeliner som sitter rundt korallene på veggene.
I den nordvestre delen av Skarnsundet ble ett større korallrev funnet som noe overraskende består for en stor del av sikk-sakk korallen (Madrepora oculata). Det er ikke kjent andre plasser i Trondheimsfjorden at denne korallen lager så store strukturer som her. Store deler av revet var påvirket av fiske. Det var mange områder med dødt korallskjelett, knuste koraller og veltede kolonier og det ble observert garn, fiskeline, fiskekroker og lodd. I den søndre delen av Skarnsundet er det høy tetthet av koraller fra Skarnsundsbrua og nord gjennom sundet, både på bunnen og på veggene. I midten av selve sundet ble mange mindre men tallrike korallkolonier (øyekorall) observert, noe som kan bety at den genetiske diversiteten av øyekorall er høy i området. Men også store korallstrukturer ble funnet og mange av de topografiske høydene i sundet er sannsynligvis skapt av steinkorall.
Basert på områdene som ble undersøkt ble totalt 28 polygoner med korallområder kartfestet i de tre verneområdene, og er rapportert i Naturbase. De 28 polygonene dekker totalt et areal på 1571 daa. Totalt ble over 33 km transekt videofilmet og 80 000 m2 dekket i undersøkelsene, noe som fortsatt er en meget liten del av verneområdene. Det er stor sannsynlighet for at det finnes store korallforekomster også i områdene som ikke er undersøkt. En vesentlig andel av korallene i verneområdene har god tilstand, dog med unntak. Det er imidlertid bekymringsverdig at alle områdene i større eller mindre grad er påvirket av fiske. Da korallartene vokser svært langsomt akkumuleres skadene over tid, selv om påvirkningen på grunn av fiske med garn og line er langt mindre enn ved for eksempel bunntråling. Det kan ta århundrer til årtusener for korallene å bygge opp nye samfunn dersom de blir ødelagt.
Sett i lys av resultatene fra disse undersøkelsene anbefales det å ytterligere styrke vernet av korallene i de tre verneområdene i Trondheimsfjorden
Hjorten i Osterøy kommune. Evaluering av effekten av forvaltningstiltak i perioden 2021-2023
Get PDFVeiberg, V., Meisingset, E.L. & Solberg, E.J. 2024. Hjorten i Osterøy kommune - Evaluering av effekten av forvaltningstiltak i perioden 2021-2023. NINA Rapport 2448. Norsk institutt for naturforskning.
I juni 2022 vedtok Osterøy kommune en revidert plan for forvaltning av hjort. Planen skulle gjelde for perioden 2022-2025. Det viktigste forvaltningsmålet omfattet en vesentlig (20 %) reduksjon av vinterbestanden sammenlignet med situasjonen i 2021. Som en effekt av bestandsreduksjonen håper kommunen å oppnå flere av de andre målsettingene i planen. Dette gjelder i første rekke reduksjon av arealbrukskonflikter, en økning i slaktevekter og opprettholdelse av en høy kalveproduksjon. Parallelt med bestandsreduksjonen ønsker kommunen også å oppnå konkrete mål knyttet til kjønns- og aldersfordelingen av dyr i den levende bestanden. Forvaltningsplanen presenterer også retningslinjer for kjønns- og aldersfordelingen i jaktuttaket (avskytingsstrategien), samt en ønsket fellingsprosent. I tillegg ønsker kommunen bedret samarbeid mellom jaktrettshaverne, og en økning i antallet vald med godkjent bestandsplan.
I denne rapporten presenterer vi dagens bestandsstatus og de siste årenes utvikling innen sentrale bestandsparametere. Vi har også sett på situasjonen rundt jaktrettshavernes valdorganisering og presentert vurderinger omkring behovet for justering av den kommunale forskriften om minsteareal. Vi er også bedt om å gi råd om fremtidig virkemiddelbruk innen hjorteforvaltningen.
De siste to årene har Osterøy kommune lagt til rette for en vesentlig økning i avskytingen av hjort. Dette har resultert i at antall felte hjort de siste to årene har økt med 56 % sammenlignet med de tre foregående årene. Den estimerte gjennomsnittlige vinterbestanden for perioden 2021-2023 har likevel økt sammenlignet med tidligere treårsperioder. Siden perioden 2021-2023 inkluderer en drastisk endring i jakttrykket, bør bestandsestimatet for denne perioden anses som noe usikkert. I tillegg indikerer tetthetsindeksene sett og felt hjort per jegertime/jegerdag at bestanden er noe redusert siste år.
Slaktevektene for kalver og ettåringer viser en statistisk sikker nedgang i løpet av de siste fem årene. Dette er en ventet utvikling med tanke på den vedvarende høye bestandstettheten. For kalvene tilsvarer den registrert nedgangen et vekttap på 330 g per år. For ettårige bukker og koller tilsvarer nedgangen henholdsvis 670 og 530 g per år.
Den prosentmessige sammensetningen av uttaket i de to siste årene, har stort sett representert en videreføring av avskytingsstrategien fra tidligere år. Dette har ført til at kolle per bukk-forholdet i bestanden har blitt merkbart skjevere. Sett kolle per bukk i 2023 var 2,2 basert på observasjonsdata fra både innmarks- og utmarksjakt. Bare få år tidligere lå kjønnsforholdet mellom 1,5 og 1,6 kolle sett per bukk. Sett hjort-indeksen ‘sett spissbukk per eldre bukk’ viste en tydelig oppgang i 2023. Vel og merke gjaldt dette bare for registreringer gjort i forbindelse med innmarksjakt. Dette gir likevel en indikasjon om at det har blitt færre eldre bukker i bestanden, noe som underbygger at endringen i det observerte kjønnsforholdet er reelt.
Omfanget av arealbrukskonflikter knyttet til hjorten blir fremdeles beskrevet som betydelig. Mangel på registreringer av avlingstap og skogskade, gjør det derimot umulig å gi en kvantitativ beskrivelse situasjonen. Omfanget av påkjørsler har derimot ikke blitt redusert i løpet av de siste tre årene.
For at kommunen skal nå målsetningene som er definert for hjorteforvaltningen i perioden 2022-2025, mener vi det er viktig å prioritere følgende oppgaver:
Videreføre reduksjonsavskytingen også i 2024. Antallet dyr i uttaket bør være på samme nivå som i 2022 og 2023. Antallet eldre bukker i uttaket bør derimot reduseres vesentlig. Dette er nødvendig for å stoppe den negative trenden i kjønnssammensetning. Dette vil være spesielt viktig i perioden med reduksjonsavskyting.
Vurdere bestandsstatus etter jaktsesongen 2024, og evaluere behovet for å videreføre reduksjonsavskytingen.
Forbedre grunneierorganiseringen og øke bruken av bestandsplaner. Dette initiativet kan gjerne ses i sammenheng med økt interkommunalt samarbeid relatert til forvaltningsmål og virkemiddelbruk. Store vald kan bedre fordele løyver og jaktuttak slik at områder med spesielle utfordringer prioriteres. Dette reduserer behovet for kommunal detaljregulering, og følgelig behovet for å ha mange ulike minsteareal.
Kommunen har en målsetning om å øke gjennomsnittsalderen for eldre dyr. Innsamling av kjevemateriale fra felte dyr og aldersbestemmelse av dette, bør derfor gjennomføres i løpet av perioden forvaltningsplanen gjelder for (2022-2025).
Evaluere behovet for justering av kommunens minsteareal etter jaktsesongen 2024.
Iverksetting av ulykkesforebyggende tiltak på veistrekningen mellom Tiråstunnelen forbi Rolland og gjennom Hansdalen (FV566)
Ungfiskundersøkelser i bynære vassdrag i Trondheim kommune i 2023. Overvåking, oppfølging av restaurering og problemkartlegging.
Get PDFBergan, M. A. 2024. Ungfiskundersøkelser i bynære vassdrag i Trondheim kommune i 2023. Overvåking, oppfølging av restaurering og problemkartlegging. NINA Rapport 2420. Norsk institutt for naturforskning.
Rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i bekker og småelver i Trondheim kommune i 2023, der både problemkartlegging og oppfølging av restaureringstiltak inngår i resultatvurderingene. Arbeidet i 2023 omfattet 91 stasjoner (avgrensede bekkeområder) i 21 forskjellige vassdrag i
kommunen, og inkluderer både anadrome og ferskvannstasjonære strekninger. Vassdragstrekninger utover stasjonene er også undersøkt for å avdekke inngrep og belastninger som medfører økt risiko for å ikke oppnå et godt vannmiljø og økologiske miljømål. Dette kan gi årsaksforklaringer til blant annet mangel på ungfisk av laks/ørret. De beregnede ungfisktetthetene er benyttet til å gjøre en stasjonsbasert økologisk tilstandsvurdering med laksefisk som kvalitetselement i vassdragene.
Vassdrag i Trondheim har ørret som naturlig dominerende fiskeart. I vassdrag med anadrom strekning dominerer ørret/sjøørret foran laks. Unntakene er Leirelva (til Nidelva), og Vikelva (på Ranheim), som har god produksjon av både laks og sjøørret. Utover dette skal ål være naturlig forekommende i vassdrag med avrenning til fjorden eller Nidelva/Gaula, men dagens kunnskapsgrunnlag om arten er lavt. Vassdrag i tilknytning til øvre del av Nidelva har introduserte arter som gjedde og ørekyte. Dette er arter som utgjør en stor økologisk trussel for utbredelse og bestandsstørrelse for stedegne ørretbestander i Trondheimsområdet.
Enkelte vassdrag og/eller bekkestrekninger er enten fisketomme eller mangler forventede aldersgrupper av ungfisk. Årsaken skyldes enten gamle eller nye inngrep og endringer i bekken eller bekkeløpet, og/eller vannkjemisk forurensning. Andre vassdrag har god ungfisktetthet av ørret eller laks, der vannkvaliteten er god nok, habitatkvaliteten tilfredstillende og de naturlige vandringsveiene for fisk i bekken er intakte. Dette kommer klart fram i vassdrag der det har blitt gjennomført vellykkede restaureringstiltak de siste årene. Her har amn fått tilbake en mer naturlig, opprinnelig produksjonsevne og ungfisktetthet i vassdraget etter de ulike tiltakene.
Det er i 2023 funnet klare positive effekter av ulike rettede tiltak og restaureringer i flere vassdrag. For 2023 trekkes først og fremst Leirelva og Vikelva fram som eksempler på vassdrag med svært positiv utvikling i ungfiskbestandene, etter at tiltaksplaner ble utviklet og tiltak igangsatt for vassdragene. Flere bekker skal restaureres eller gjennomgå habitatstyrkende tiltak i tiden fremover. Det er her knyttet store forventninger til blant annet Sjøskogbekken på Ranheim de kommende årene, etter restaurering av både vandringsvei og bekkehabitat i løpet av året 2023. Samtidig understrekes viktigheten av å bevare og verne mindre påvirkede vassdragstrekninger og tilhørende nedbørfelt mot unødvendige inngrep, endringer og belastninger.
Overvåkingen av vassdrag i Trondheim kommune de siste årene viser at det generelle inngreps- og forurensningsomfanget øker, og det er et større press på nedbørfelt i mange vassdrag. Særlig nedslamming av bekkehabitater som følge av landbruk og økt inngrepsomfang i nedbørfeltene utgjør i dag en stor trussel for økologisk tilstand. Den relative betydningen av nye belastninger på vassdragene i dag er mye større nå enn for 50-100 år siden, med stadig voksende utfordringer knyttet til sikringsarbeider, veibygging, nydyrking, skogsdrift, massedeponier og urbanisering. Samlet sett utgjør alle disse faktorene en betydelig risiko for uopprettelig degradering og tap av biologisk mangfold i mange vassdrag