NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Beskatningsråd for sjølaksefisket i Finnmark
Full text linkI denne rapporten gir vi beskatningsråd for sjølaksefisket i Finnmark. Beskatningsråd for fjordregionene (Fjordene i Vest-Finnmark, Porsangerfjorden, Tanafjorden og Indre Varangerfjord) er at ingen av disse bør åpnes for fiske. Beskatningsråd for kysten av Finnmark er at ingen av kystområdene bør åpnes for fiske. Rådene er basert på tilstanden til bestandene som antas å inngå i fisket i hvert område. Flere bestander i Troms og Finnmark som inngår i fisket i de ulike områdene som er vurdert, har ikke et høstbart overskudd.
Vitenskaprådet vurderer laksen i Tanavassdraget som sterkt truet. Årsaken er en kritisk reduksjon av bestanden, og fare for ytterligere redusert innsig i de kommende årene. Innsiget av laks har blitt sterkt redusert etter 2002, og er langt under gytebestandsmålet. Særlig bekymringsverdig er det kritisk lave innsiget av tanalaks i 2024, som er mer enn en halvering av de allerede svært lave innsigene i 2020-2023. I en slik situasjon kan enhver beskatning av laks i sjølaksefiske bidra til økt fare for tap av bestander i vassdraget. Siden laks fra Tanavassdraget fiskes i sjølaksefisket i hele Finnmark, blir tilstanden til laksebestandene i Tanavassdraget styrende for mye av rådene for fisket i Finnmark. I tillegg har de reduserte bestandene i blant annet Neidenelva og Reisaelva, og gjenoppbyggingen av laksebestandene i Skibotnelva og Signaldalselva konsekvenser for råd for sjølaksefisket
Utvikling av framskrivinger og scenarioer for norsk natur
Full text linkAarønæs, M.S., Grainger, M., Søgaard, G., Jansson, U., de Wit, H., Lindemann, C., Schartau, A.K., Skarbøvik, E., Handberg, Ø., Lindhjem, H., Hansen, E.B., Langaas, S., Poste, A., Storaunet, K.O. & Bjelle, E. 2025. Utvikling av framskrivinger og scenarioer for norsk natur. NINA Rapport 2533. Norsk Institutt for Naturforskning.
På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet har vi gjennomført en utredning for å utvikle et kunnskapsgrunnlag for framtidige scenarioer og framskrivinger for norsk natur.
Utvikling av scenarioer for natur kan gi nye muligheter for å kommunisere hvordan ulike politiske valg vil kunne påvirke naturens tilstand. Scenarioer vil ikke kunne forutsi framtiden, men kan bidra til å illustrere mulige konsekvenser av ulike valg og utvikle framtidsstrategier.
I denne rapporten har vi samlet miljø- og samfunnsfaglig kunnskap om data, modeller og tilnærminger som kan være relevant for å utvikle framskrivinger og scenarioer for norsk natur.
Vi presenterer ulike innganger for å beskrive framtidige endringer i økosystemer og arter. Vi har sett på datasett og indikatorer som brukes for å beskrive tilstand i økosystemene og koblinger mellom tilstand og drivere for endringer i natur. Fagsystemet for økologisk tilstand, naturindeks og vannforskriftens klassifiseringssystem for økologisk tilstand er systemer som beskriver tilstand i økosystemene. Videre finnes det en rekke modeller og framskrivinger for arealbrukssektoren innenfor alle økosystem, men som særlig er godt utviklet for skog. Framskrivinger for klima og karbon i økosystemer har vært et viktig grunnlag, og vi omtaler muligheter for å videreutvikle modellering fra arealbrukssektoren i klimagassregnskapet til bruk på naturmangfold og økologisk tilstand
Vi har primært prioritert innspill til utvikling av framskrivinger og scenarioer som ser på koblinger mellom direkte drivere, dvs. drivere som har en direkte påvirkning på biologisk mangfold og økosystemprosesser. De fem hovedkategoriene for direkte drivere globalt og nasjonalt er 1) areal-inngrep, 2) klima, 3) beskatning/høsting, 4) forurensing og 5) fremmede arter. Vi har også omtalt indirekte drivere som påvirker omfanget av de direkte driverne, som økonomisk utvikling, befolkningsutvikling og endringer i arealreguleringer. På sikt blir det viktig å bedre forstå og beskrive koblingene mellom de indirekte og direkte driverne for norske forhold.
Noen av behovene som er identifisert for å kunne utarbeide framskrivinger og scenarioer er felles for flere eller alle økosystemtyper. Dette gjelder for eksempel utvikling av modeller der data kan benyttes på tvers av økosystemer.
Ofte krever imidlertid framskriving i de ulike økosystemene spesifikke tilnærminger, blant annet fordi forutsetningene for å kunne utvikle framskrivinger varierer mellom ulike økosystemer. For noen økosystemer har vi lange dataserier og betydelig kunnskap om arter i økosystemene som kan benyttes til å utvikle framskrivinger for mulig utvikling i økologisk tilstand (skog, fjell og delvis ferskvann). For de øvrige økosystemene er datagrunnlaget svakere, og det behov for et bedre data- og kunnskapsgrunnlag for å kunne utvikle framskrivinger med en akseptabel usikkerhet.
I besvarelsen framhever vi særlig skog, elver og innsjøer samt hav og kyst, for å vise hva som allerede finnes og hva som kan videreutvikles for framskrivinger og scenarioer. Vi presenterer også en kort oversikt for kulturlandskap og åpent lavland. Data- og kunnskapsgrunnlaget for disse økosystemene, samt våtmark og naturlig åpne områder under skoggrensa, må styrkes før man kan utvikle framskrivninger og scenarier.
Usikkerhet i både datagrunnlag og forutsetninger i framskrivinger/scenarioer er en utfordring i alle modeller. Stor usikkerhet kan undergrave tilliten til resultatene. God modellering av framskrivinger og scenarioer er avhengig av data med høy kvalitet og kvantitet og lange tidsserier.
Manglende datagrunnlag for et økosystem kan til dels kompenseres ved å benytte andre typer data, som kartdata, fjernmåling og nye teknologier. Dette krever imidlertid prosesseringskapasitet og investering i datainfrastruktur. Disse teknologiene krever dessuten bakkesannheter/referansedata for å kalibrere og validere modellene.
I dette arbeidet er det vurdert ulike datakilder, metoder og modeller som kan benyttes til å både lage framskrivinger med scenarioer og redusere usikkerhet av disse. I rapporten presenterer vi et konseptuelt rammeverk for utvikling av scenarioer for natur. Det konseptuelle rammeverket er inspirert av anbefalinger fra Naturpanelet om utvikling av scenarioer og er konseptuelt likt de som brukes av andre land som jobber med hvordan man kan modellere framtiden for naturmangfold.
Det er en fordel å ta i bruk og tilpasse IPBES-scenariene og modelltilnærminger til norsk natur av flere grunner. Modelltilnærmingen har blitt vurdert og verifisert av internasjonale eksperter på feltet. Andre land, som f.eks. England, Wales og Nederland, følger for øyeblikket samme tilnærming, og vi kan dra nytte av deres erfaring med å anvende det samme rammeverket. Det er også tilsvarende rammeverket som benyttes i framskrivninger for arealbrukssektoren i det nasjonale klimagassregnskapet.
Rammeverket består av 5 trinn:
1. Identifisere hvilke scenarioer for framtiden til norsk natur vi vil utvikle
2. Identifisere data om arter og økosystemer
3. Nedskalere globale modeller for drivere som f.eks. klima og identifisere modeller og framskrivningsverktøy utviklet for eller parametrisert for norske forhold
4. Kombinere data fra forskjellige kilder
5. Simulere effekten av politiske beslutninger
Det konseptuelle rammeverket er en overordnet tilnærming til hvordan framskrivninger kan utvikles. Rammeverket kan skaleres til bruk på ulike nivåer, fra nasjonalt, til regionalt, til konkrete forvaltningsområder (f.eks. Oslofjorden). Det vil kunne brukes for modellering av forholdet mellom drivere og arter/økosystemresponser, for geografisk nedskalering eller for simulering av effekter av vurderte tiltak.
For å bygge på og videreutvikle pågående arbeid med relevans for framskrivinger og scenarioer, skisserer vi en rekke anbefalinger og prioriteringer, som vi anbefaler realiseres gjennom utviklingsprosjekter og miljøforvaltningens faglige prioriteringer.
Miljøforvaltningen har lenge anerkjent at data på natur må være kvalitetssikret og gjøres åpent tilgjengelig. Gode framskrivinger er avhengig av tidsserier med representative og kvalitetssikrede data, standardisert og organisert på en måte som sikrer muligheten til å se datasettene i sammenheng. Mangel på velorganiserte, representative, åpne og lett tilgjengelige data er en stor hemsko for å kunne gjennomføre framskrivinger og analyser for natur. Vi har derfor listet opp noen prioriterte anbefalinger for arbeid med datakilder som en grunnleggende plattform for videre modellutvikling for scenarioer for norsk natur.
Prioriterte anbefalinger for arbeid med datakilder:
• Gjennomføre en opprydding i eksisterende portaler og databaser som inneholder natur-data (det vil si artsdata, overvåkingsdata, bevegelsesdata, akustikk, bildedata, viltregistre mv.) med sikte på å etablere en felles naturdataportal som gjør slike data tilgjengelig på en standardisert, veldokumentert, hensiktsmessig og utnyttbar form. Dataene skal være gjenfinnbare, tilgjengelige, samhandlende og gjenbrukbare (FAIR) og strukturert slik at det er mulig å koble dem med andre datakilder (klima, forurensning, arealbruk etc.).
• Det er ulikt datagrunnlag for f.eks. arter og tilstand i de ulike økosystemene som kan inngå i modellering av scenarioer og framskrivninger. For å gi en bedre og mer heldek-kende modelleringsmulighet innenfor og på tvers av økosystemene kan data- og rapporteringsstrukturene for skog og ferskvann utvikles for de andre økosystemene.
• Videreføre og utvide overvåkingsprogrammer for natur, med særlig vekt på å beholde eksisterende tidsserier, herunder se på muligheten av å få ut mer informasjon om natur-mangfold og økologisk tilstand fra overvåkingsprogrammer med lange tidsserier som opprinnelig er startet opp med andre målsettinger (skogproduksjon, forurensing, forsuring etc.).
• Utrede hvordan tilgang til og videreutvikling av drone- og satellittbaserte data med høy romlig oppløsning og regelmessige omdrev/oppdateringer kan bidra med supplerende informasjon om, og overvåking av, terrestrisk og marin natur. For marin natur og kystnære økosystemer er det særlig behov for å øke tilgangen til romlige data.
• Undersøke om det nasjonale utbyggingsregnskapet som SSB arbeider med kan kombineres med naturinformasjon i Grunnkart for arealregnskap og andre naturdata for å utvikle framskrivinger og scenarioer for natur.
• Undersøke hvordan historiske data for arealbruksendring (tilbake til 1990) i klimagass-regnskapet for arealbrukssektoren kan brukes til å forstå årsaker til utbygging i natur, og dermed kan gi grunnlag for utvikling av mer sofistikerte framskrivninger for tap av natur
• Investere i overvåking av og forskning på effekten av direkte og indirekte drivere og samlet belastning på natur.
Prioriteringer for utvikling av et rammeverk for framskrivinger og scenarioer for natur:
• Det konseptuelle rammeverket for utvikling av scenarioer for natur er en overordnet tilnærming til hvordan framskrivninger kan utvikles. Det inneholder eksempler på egnede datatyper og -kilder som kan inkluderes. Rammeverket bør være et utgangspunkt for samordning av eksisterende, og utarbeiding av nye modeller for å framskrive og utvikle scenarioer for norsk natur. Modellene bør ha som mål å ta i bruk data om endringer i naturmangfold for økosystemene og kombinere dette med data om drivere, inkludert nedskalering av globale modeller.
• Nullalternativ for naturutvikling (BAU): Utvikling av enkle framskrivinger for tilstanden til det biologiske mangfoldet i økosystemene, for spesifikke økosystemer eller arter ved bruk av naturindeks. Utvikling av lineære framskrivinger for økologisk tilstand i økosystemene både nasjonalt og per region ved bruk av fagsystemet for økologisk tilstand.
• Videreutvikle framskrivingene ved å utvikle scenarioer som synliggjør ulike utviklingsbaner basert på ulike omfang av direkte drivere/påvirkninger, f.eks. arealbruk, klima, høsting, fremmede arter og forurensninger. Prosessen for å definere utviklingsbaner bør være åpen og inkludere et bredt utvalg av relevante aktører.
• Det er behov for stedbaserte framskrivinger som er gyldig for spesifikke områder eller økosystemer, f.eks. torsk i Oslofjorden. Disse er spesielt nyttige for lokale beslutningstakere og tiltaksgjennomføring.
• Det kan utvikles regionale scenarioer for arter og økosystemer framover i tid basert på artsgrupper, trua arter, ansvarsarter og/eller nøkkelarter.
• Det kan utvikles scenarioer for norsk natur basert på tilnærmingen med digital tvilling (store “agent based model”), der ulike drivere kan inngå som variabler for å gi oversikt over påvirkninger over tid og effekt på arter.
• Scenariomodeller som utvikles bør ha relevans for beslutningstaking og for næringslivets rapportering på natur- og bærekraftsmål, inkludert Key Performance Indicators (KPI).
• Spesifikt for indirekte drivere: På kort sikt kan eksisterende data om indirekte drivere og eksisterende modellapparat for framskrivinger av disse driverne benyttes (for eksempel SNOW-NO (Rosnes et al. 2019) eller NOREG (Rosnes et al. 2020)) for å utvikle indika-torer for hvordan økonomisk politikk, næringsutvikling, befolkningsutvikling, internasjonal handel m.m. vil påvirke framtidig tilstand i økosystemene. Det er ønskelig at økonomiske modeller som brukes av Finansdepartementet og andre blir utviklet for bedre å kunne analysere naturpåvirkning, på samme måte som en i dag analyserer klimagassutslipp og effekter av politikk og virkemidler for den norske økonomien.
Det konseptuelle rammeverket beskriver en overordnet tilnærming til hvordan modeller kan utvikles for norsk natur på ulike nivåer og økosystemer. Det pågår allerede betydelig arbeid med framskrivinger og scenarioer for deler av norsk natur. Dette er arbeid som kan videreutvikles og eventuelt utvides for å favne bredere. Nedenfor lister vi anbefalinger om pågående modellerings-arbeid av relevans for utvikling av framskrivinger og scenarioer for natur og muligheter for videreutvikling:
• Det er mulig å videreutvikle scenariomodeller for økologiske nettverk (konnektivitet) som tar hensyn til kumulative menneskeskapte påvirkningsfaktorer/samlet belastning. Dette benyttes i GreenPlan og formidler endringer over tid gjennom kartbasert sammenstilling av informasjon om økologiske nettverk og samlet belastning på natur. Samlet belastning kan inkludere påvirkning i form av infrastrukturutvikling, restaurering, avbøtende tiltak, andre arealendringer og klimaendringer.
• Spesifikt for skog: Det er mulig å bygge videre på klimaframskrivingen for skog- og areal-brukssektoren. Den sier noe om total belastning fra arealbruk og klimaendringer på natur, og har sofistikert framskriving av økosystemet skog med simuleringsverktøyet SiTree som også inkluderer flere økologiske indikatorer. SiTree og tilhørende moduler trenger å utvikles for å bedre fange opp endringer i økologiske indikatorer, og særlig død ved. Framskrivninger og scenarier vil da korrespondere med det som gjøres på nasjonalt nivå for klima for både nasjonale framskrivninger og tiltaksanalyser i skog. Ved behov for stedfestede, regionale og lokale framskrivninger kan framskrivningsverktøyet PixSim (basert på SR16) benyttes.
• Spesifikt for elver og innsjøer: For å kunne forbedre modelleringsarbeidet vil det være nyttig med en videreutvikling av sammenkoblinger av artsdistribusjonsmodeller (Essential Biodiversity Variables) og nedbørfelt-modellering (hvordan vannkjemi og hydrologi vil endres som følge av endringer i klima og arealbruk). Dette kan brukes for å modellere effekter av samlet belasting på biologisk mangfold og økologisk tilstand i vannforekomster.
• Spesifikt for hav og kyst: En videreutvikling av modelleringsarbeidet bør fokusere på å dokumentere og justere dataprodukter med internasjonale formater, inkludert Essential Biodiversity Variables (EBV) og Essential Ocean Variables (EOV) og Essential Climate Variables (ECV).
Forslag til videre overordnede satsninger:
• NFR-utlysninger og/eller senter for å se på samlet belastning med modellering av scenarioer. Helhetlig innsats for å lage en sammenfatning av samlet belastning av direkte og indirekte drivere og samlet effekt på arter og økosystemer. Dette kan innebære case-studier og analyser for å vurdere effektiviteten av modeller for scenarioutvikling for natur.
• En større satsing på bruk av kunstig intelligens i arbeidet med utvikling av framskrivinger innen naturområdet, for eksempel gjennom en utlysning av et senter for KI tilsvarende utlysningen for kunstig intelligens i maritim sektor.
• Videre arbeid med å utvikle framskrivinger og scenarioer for norsk natur ved å ta utgangspunkt i det konseptuelle rammeverket for utvikling av scenarioer for norsk natur og konkretisere hvilke data og modeller som kan hentes inn og hvordan disse skal vektes for å utarbeide framskrivinger for natur.
• Videre utvikling av framskrivninger for arealbrukssektoren i klimagassregnskapet som et rammeverk også for flere formål, slik at framskrivninger for naturmangfold kan sees i sammenheng med framskrivninger for endringer i CO2-opptak, som begge deler er responser på utvikling i økosystemeneAarønæs, M.S., Grainger, M., Søgaard, G., Jansson, U., de Wit, H., Lindemann, C., Schartau, A.K., Skarbøvik, E., Handberg, Ø., Lindhjem, H., Hansen, E.B., Langaas, S., Poste, A., Storaunet, K.O., Bjelle, E. 2025. Development of Projections and Scenarios for Norwegian Nature. NINA Report 2533. Norwegian Institute for Nature Research
On behalf of the Ministry of Climate and Environment, we have conducted an investigation to develop a knowledge base for future scenarios and projections for Norwegian nature.
Developing scenarios for nature can provide new opportunities to communicate how different policy choices might affect the state of nature. Scenarios cannot predict the future but can help illustrate the possible consequences of different choices and develop future strategies.
In this report, we have gathered environmental and social science knowledge about data, models, and approaches that may be relevant for developing projections and scenarios for Norwegian nature.
We have looked at datasets and indicators used to describe the ecosystem condition and the relationship between ecosystem condition and drivers of change. The assessment system for ecological condition, the nature index, and the water framework directive's classification system for ecological condition are systems that describe the ecosystems condition. Furthermore, there are several models and projections for the land use sector within all ecosystems, but particularly well-developed for forest. Projections for climate and carbon in ecosystems have been an im-portant basis, and we discuss possibilities for further development of modeling for the land use sector in the greenhouse gas inventory for use on biodiversity and ecological condition.
We have primarily prioritized input for the development of projections and scenarios that look at the relationship between direct drivers, i.e., drivers that have a direct impact on biodiversity and ecosystem processes. The five main categories of direct drivers globally and nationally are 1) land use changes, 2) climate, 3) exploitation/harvesting, 4) pollution, and 5) invasive species. We have also discussed indirect drivers that affect the extent of the direct drivers, such as economic development, population growth, and changes in land regulations. In the long term, it will be important to better understand and describe the relationship between the indirect and direct drivers for Norwegian conditions.
Some of the needs identified for developing projections and scenarios are common to several or all ecosystem types. This includes, for example, the development of models where data can be used across ecosystems.
However, projections in the various ecosystems often require specific approaches, partly because the prerequisites for developing projections vary between different ecosystems. For some ecosystems, we have long data series and significant knowledge about species in the ecosystems that can be used to develop projections for possible development in ecological condition (forest, mountains, and partly freshwater). For the other ecosystems, the data availability is weaker, and there is a need for an improved data and knowledge base to develop projections with acceptable uncertainty.
In the report, we particularly highlight forest, rivers and lakes, as well as sea and coast, to show what already exists and what can be further developed for projections and scenarios. We also present a brief overview for cultural landscapes and open lowlands. The data and knowledge base for these ecosystems, as well as wetlands and naturally open areas below the forest line, must be strengthened before projections and scenarios can be developed.
Uncertainty in both data basis and assumptions in projections/scenarios is a challenge in all models. High uncertainty can undermine confidence in the results. Good modeling of projections and scenarios depends on data with high quality and quantity and long time series.
Lack of data for an ecosystem can partly be compensated by using other types of data, such as map data, remote sensing, and new technologies. However, this requires processing capacity and investment in data infrastructure. These technologies also require ground truth/reference data to calibrate and validate the models.
In this work, various data sources, methods, and models that can be used to both create projec-tions with scenarios and reduce their uncertainty have been assessed. In the report, we present a conceptual framework for developing scenarios for nature. The conceptual framework is inspired by recommendations from the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES) on developing scenarios and is conceptually similar to those used by other countries working on how to model the future for biodiversity.
It is advantageous to adopt and adapt the IPBES scenarios and modeling approaches to Norwegian nature for several reasons. The modeling approach has been assessed and verified by international experts in the field. Other countries, such as England, Wales, and the Netherlands, are currently following the same approach, and we can benefit from their experience in applying the same framework. It is also similar to the framework used in projections for the land use sector in the national greenhouse gas inventory.
The framework consists of 5 steps:
1. Identify which scenarios for the future of Norwegian nature we want to develop
2. Identify data on species and ecosystems
3. Downscale global models for drivers such as climate and identify models and projection tools developed for or parameterized for Norwegian conditions
4. Combine data from different sources
5. Simulate the effect of policy decisions
The conceptual framework is an overarching approach to how projections can be developed. The framework can be scaled for use at different levels, from national, to regional, to specific management areas (e.g., the Oslofjord). It can be used for modeling the relationship between drivers and species/ecosystem responses, for geographical downscaling, or for simulating the effects of assessed measures.
To build on and further develop ongoing work relevant to projections and scenarios, we outline a number of recomme
Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling - infestasjoner 2022
Full text linkWacker, S., Magerøy, J. & Karlsson, S. 2025. Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling - infestasjoner 2022. NINA Rapport 2546. Norsk institutt for naturforskning.
Elvemusling er oppført som «sårbar» på Norsk Rødliste og en betydelig andel av bestandene mangler rekruttering i nyere tid. For å sikre disse bestandene mot utryddelse ble det etablert et kultiveringsanlegg for elvemusling i Austevoll (Vestland). I denne rapporten har vi undersøkt genetisk variasjon og genetisk integritet i anleggsprodusert elvemusling fra infestasjoner i 2022.
Vi vurderte genetisk variasjon og genetisk integritet for anleggsprodusert elvemusling fra fem bestander. Fra to av disse bestandene (Dalsbøelva og Steinslandselva), ble det samlet inn stammuslinger i en periode da muslingene var antatt å være gravide etter befruktning i elva. Denne metoden er foretrukket fordi det forventes bidrag fra et stort antall fedre ved befruktning i elva. Dette gir større genetisk variasjon hos småmuslingene sammenliknet med befruktning i anlegg med et begrenset antall stammuslinger. For Flotåna, Hagneselva og Movannsbekken ble småmuslingene produsert ved befruktning i anlegget. For Flotåna og Hagneselva ble småmuslinger også produsert i 2021.
Genetisk tilstand til anleggsprodusert elvemusling klassifiseres ved et trafikklyssystem med grenseverdier for tap av genetisk variasjon og genetisk integritet. Vi bruker grenseverdier foreslått av Miljødirektoratet for klassifisering av anleggsprodusert elvemusling.
Genetisk integritet ble ivaretatt for alle bestandene, målt som genetiske distanse (FST) mellom stammuslinger og avkom (FST < 0,05 eller ikke signifikant). Genetisk integritet på individnivå ble ivaretatt for alle bestandene med unntak av én småmusling fra Steinslandselva som ble funnet blant småmuslingene fra Movannsbekken. Det kan ikke utelukkes at tilordningen skyldes en feil ved prøvetaking eller merking av prøven. Innvirkningen på bestanden fra Movannsbekken vurderes som svært lav, siden andelen av småmuslinger fra feil bestand var svært lav (<0,01 %).
Graden av innavl målt som overskudd av homozygoter i forhold til forventing ut fra tilfeldig parring var lav for småmuslingene og stammuslingene fra Dalsbøelva, Hagneselva og Steinslandselva, men høy i stammuslingene og småmuslingene fra Flotåna og Movannsbekken. Mulige forklaringer til dette er ikke-tilfeldig parring i anlegget, og vi kan ikke utelukke selvbefruktning.
Produksjon av avkom fra antatt gravide muslinger, ble klassifisert som grønn for bestanden i Dalsbøelva (7 % tap av genetisk variasjon) og som gul for bestanden i Steinslandselva (12 % tap av genetisk variasjon). Resultatene fra foreldretilordning viser at en stor andel av stammus-lingene bidro som mor, for både Dalsbøelva (37 av 64 stammuslinger) og Steinslandselva (32 av 60). Småmuslingene fra Dalsbøelva hadde totalt flere alleler enn stammuslingene, og dette viser at befruktning i elva ivaretok en større andel av genetisk variasjon fra bestanden enn mulig ved befruktning i anlegget. For Steinslandselva var ikke totalt antall alleler større i småmuslingene enn i stammuslingene, men vi observerte noen alleler i småmuslingene som ikke forekom i stammuslingene og dette viser at befruktningen skjedde i elva. I forhold til tidligere resultater bidro færre fedre enn forventet til befruktning av mor-muslinger i Steinslandselva.
Produksjon av avkom fra stammuslinger med befruktning i anlegget, ble klassifisert som gul for bestanden i Flotåna (19 % tap av genetisk variasjon) og rød for bestandene i Hagneselva (45 % tap av genetisk variasjon) og Movannsbekken (24 % tap av genetisk variasjon).
Bestandene i Flotåna og Movannsbekken er ørretmusling-bestander med lav genetisk variasjon. Store deler av den genetiske variasjonen som foreligger i bestanden foreligger også i de innsamlede stammuslingene. Den genetiske variasjonen var ikke tilstrekkelig for foreldretilordning, men betydelig tap av genetisk variasjon tyder på at få foreldre har bidratt eller at det var stor variasjon i bidraget. Det kan heller ikke utelukkes (delvis) selvbefruktning, noe som kan forklare tap av genetisk variasjon og stor grad av innavl i småmuslingene.
Tapet av genetisk variasjon var stort for småmuslingene fra Hagneselva. Foreldretilordning viste at bare 23 stammuslinger hadde bidratt til de 100 undersøkte småmuslingene. I tillegg var det stor variasjon i antall avkom mellom foreldrene og effektivt antall stammuslinger ble estimert til 12 individer. Dette forklarer det store tapet av genetisk variasjon fra stammuslingene til småmuslingene. I tillegg viste resultatene at en betydelig andel av den genetiske variasjonen som foreligger i bestanden ikke var til stede i stammuslingene. Det totale tapet av genetisk variasjon fra bestanden til småmuslingene var derfor enda større enn 45 %. Foreldretilordning tydet på at det i stor grad var ulike foreldre som bidro til småmuslinger produsert fra infesteringene i 2021 og 2022. De to produksjonene har dermed til sammen bidratt til å ivareta en like stor andel av den genetiske variasjonen som den første produksjonen alene.Miljødirektoratet: M-2684|202
Bjørnens predasjon på tamrein - Sluttrapport fra Bjørn- og tamreinprosjektet i Idre, Sverige
Full text linkStøen, O.-G., Thorsen, N.H., Andersson, P., Jonsson, M., Segerström, P., Tveraa, T., Rivrud, I.M., Andersson, M., Jonsson, A., Jonsson, B., Renhuvud, E., Kindberg, J., Kleven, O., Kopatz, A., Mattisson, J., Tallian, A. & Van Moorter, B. 2025. Bjørnens predasjon på tamrein - Sluttrapport fra Bjørn- og tamreinprosjektet i Idre, Sverige. NINA rapport 2585. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3183569.
Brunbjørnen (Ursus arctos) er en betydelig predator på hjortedyr, særlig kalver. Studier fra Norrbotten, Sverige, viser at bjørnen kan forårsake store kalvetap i tamreinflokker. I Norge erstattes tap til rovvilt, og tap til bjørn er en vedvarende kilde til konflikt. Myndighetene har tidligere vurdert en mer risikobasert erstatningsmodell, der bjørnens drapstakt står sentralt. For å øke kunnskapen om tap til bjørn ble det gjennomført en studie i Idre sameby, Sveriges sydligste sameby. Målet var å kvantifisere bjørnens drapstakt i et reinbeitedistrikt med kalving på fjellet. Bjørner ble GPS-merket innenfor et 1 792 km² stort område rundt kalvingslandet i Idre. Siden drapstakten kan variere med byttedyrets kondisjon, ble data om reinens vekt, drektighet og kalveoverlevelse samlet inn. Bjørnene ble sporet med GPS, og ansamlinger av posisjoner (kluster) der bjørnen oppholdt seg i minst 10 minutter, ble undersøkt i felt.
Totalt ble 33 bjørner GPS-merket, noe som resulterte i 9 719 klustre om våren (1. mai – 20. juni) og 6 063 om sommeren (21. juni – 20. september) og funn av 410 kadavre fra seks ulike bytte-dyrarter. Om våren i årene 2019–2024 oppholdt 16 av de 33 bjørnene seg blant kalvende rein i mer enn ett døgn, og i løpet av 480 dager tok disse 160 reinkalver og 15 voksne rein. Gjennomsnittlig antall rein tatt per bjørn om våren (1. mai – 20. juni) var 5,5 reinkalver og 0,52 voksne rein, med en daglig drapstakt på 0,31 reinkalver og 0,02 voksne rein. Drapstakten var høyere på fjellet (2,70 reinkalver per dag) enn i skogen (0,19 reinkalver per dag). Idre sameby har en lavere drapstakt enn skogssamebyene i Norrbotten om våren, fordi overlappet mellom bjørn og rein er mindre. Reinen i Idre oppholder seg 80 % av tiden på fjellet, mens bjørnene er der under 4 % av tiden. Likevel var 41 % av reinkalvene bjørnene tok på fjellet.
Det var betydelig variasjon mellom individer og mellom år for samme individ. En statistisk modell som tok hensyn til denne variasjonen viste at en gjennomsnittlig bjørn tok 3,75 reinkalver i løpet av våren. DNA- og GPS-data fra 2022 antyder at opptil 36 bjørner kan ha vært i Idre-området, med et anslått tap på 58–127 reinkalver til bjørn som tilsvarer 16–36 % av tapene i Idre sameby før kalvemerking. Om sommeren tilbrakte 24 av de 33 GPS-merkede bjørnene til sammen 1 126 dager blant reinen, hvor de tok 21 reinkalver og 21 voksne rein. Drapstakten var da betydelig lavere – 0,02 reinkalver og 0,02 voksne rein per dag – bare 6,5 % av vårens nivå. Likevel blir flere rein tatt om sommeren i Idre enn i Norrbotten, trolig på grunn av reinens habitatbytte etter kalvemerking. Kalveproduksjonen i Idre er høy, og tapene fram til kalvemerking er større enn forventet i et område uten store rovdyr. Funnene viser at enkelte bjørner står for mye av kalvetapet, og at antall dager de tilbringer i kalvingsområdet er avgjørende for hvor mye rein de tar. Målrettet uttak av bjørn rettet mot kalvingsområder kan derfor være effektive forvaltningstiltak
Kartlegging og overvåking av eremitt Osmoderma eremita i Norge 2024
Full text linkEndrestøl, A., Hanssen, O. & Flåten, M. 2025. Kartlegging og overvåking av eremitt Osmoderma eremita i Norge 2024. NINA Rapport 2588. Norsk institutt for naturforskning.
Eremitt Osmoderma eremita er en stor, brunsvart bille i familien skarabider. Den lever i gamle, hule løvtrær og er vurdert som truet i store deler av Europa. I Norge ble den ansett å være utdødd inntil den ble gjenfunnet i Tønsberg i 2008. Den er listet i kategori «kritisk truet» (CR) i Norsk rødliste for arter 2021, og ble i egen forskrift av 20. mai 2011 vedtatt som prioritert art, med hjemmel i naturmangfoldloven. I tillegg er den listet på vedlegg til EUs habitatdirektiv, i vedlegg II i Bernkonvensjonen og vurdert som «nær truet» (NT) på global rødliste.
Denne rapporten beskriver resultatene av eremitt-undersøkelsene i 2024, og som ble definert gjennom fire deloppdrag; A) Overvåking (Tønsberg gamle kirkegård), B) Utsetting (eikehagen ved Berg, Tønsberg), C) Videoovervåking og D) Innsamling til genetiske analyser.
På Tønsberg gamle kirkegård fant vi i 2024 spor etter yngling av eremitt i 24 trær (ekskrementer eller larver). I to av trærne var det ikke tidligere påvist spor av eremitt. Antall trær på kirkegården med påvist yngling i perioden 2009–2024 er dermed 29 – alle i ask (Fraxinus excelsior).
Vinteren 2024/2025 hadde noen kalde perioder, men ikke tilstrekkelig til at det ble utviklet kraftige vintersprekker.
Det ble samlet inn ni individer av eremitt fra Tønsberg gamle kirkegård 30. juli–1. august 2024. Fem av disse (en voksen hann, en voksen hunn og tre larver) ble satt ut 1. august 2024 i det samme eiketreet i eikehagen ved Søndre Berg som ved tidligere utsettinger (2017–2023). I forkant av utsettingen ble ingen voksne individer eller larver observert inni eiketreet. Videoanalysen for hele perioden 18. juli–19. september viste kun de utsatte individene, noe som er litt urovekkende. Det ble ikke gjort opptak i eikestokken ved Tønsberg gamle kirkegård i 2024.
De resterende innsamlede individene (fire larver) ble samlet rett på etanol, og vil bli brukt i fremtidige populasjonsgenetiske analyser. Ett av individene er allerede analysert gjennom prosjektet «Earth BioGenome Project», og vil benyttet for å etablere et referansebibliotek for hele genomet.
Vi anbefaler en fortsatt overvåking av populasjonen på Tønsberg gamle kirkegård, både gjennom tradisjonell kartlegging og videoovervåking. Vi anbefaler videre utsetting til Søndre Berg, og innsamling av flere individer med tanke på populasjonsgenetiske studier.Endrestøl, A., Hanssen, O. & Flåten, M. 2025. Mapping and monitoring of the Hermit Beetle Osmoderma eremita in Norway 2024. NINA Report 2588. Norwegian Institute for Nature Research.
The Hermit Beetle Osmoderma eremita is a large, brown beetle in the family Scarabaeidae. It lives in old, hollow trees and is considered endangered in many parts of Europe. In Norway, it was thought to be extinct until it was rediscovered in Tønsberg municipality in Vestfold county in 2008. It is listed as critically endangered (CR) in the Norwegian Red List for species in 2021 and was on the 20th May 2011 pronounced a «Prioritized Species» according to the «Biodiversity Act» in Norway. In addition, it is listed in Appendix II and IV of the EU Habitat Directive, on the Appendix II in the Bern Convention, and is considered Near Threatened (NT) on the Global Red List.
This report describes the results of a project on the Hermit Beetle in Norway in 2024. The project was divided into four subprojects; A) Monitoring (Tønsberg old cemetery in Tønsberg municipality), B) Introduction (at the oak forest at Berg, Tønsberg municipality), C) Video monitoring and D) Collecting speciemens for genetic analyses.
At Tønsberg Old Cemetery, evidence of hermit beetle reproduction (excrement or larvae) was found in 24 trees in 2024. In two of these trees, no previous evidence of hermit beetle presence had been detected. The total number of trees in the cemetery with confirmed reproduction during the period 2009–2024 is now 29 – all in ash trees (Fraxinus excelsior).
The winter of 2024/2025 included some cold periods, but not sufficiently so to cause the development of significant frost cracks in the trees.
Nine individuals of the hermit beetle were collected from Tønsberg Old Cemetery between July 30 and August 1, 2024. Five of these (one adult male, one adult female, and three larvae) were released on August 1, 2024 into the same oak tree in the oak grove at Søndre Berg as in previous releases (2017–2023). Prior to the release, no adult individuals or larvae were observed inside the oak tree. The video analysis for the entire period from July 18 to September 19 showed only the released individuals, which is somewhat concerning. No video recordings were made in the oak log at Tønsberg Old Cemetery in 2024.
The remaining four collected individuals (larvae) were preserved directly in ethanol and will be used in future population genetic analyses. One of the individuals has already been analyzed through the “Earth BioGenome Project” and will be used to establish a reference genome assembly.
We recommend continued monitoring of the population at Tønsberg Old Cemetery, using both traditional surveys and video surveillance. We also recommend continued releases of individuals at Søndre Berg and the collection of additional individuals for population genetic studies.Statsforvalteren i Vestfold og Telemar
Overvåking av fiskebestander i store elver. Erfaringer med elektrisk båtfiske i norske laksevassdrag
Full text linkBremset, G. & Museth, J. 2025. Overvåking av fiskebestander i store elver. Erfaringer med elektrisk båtfiske i norske laksevassdrag. NINA Rapport 2323. Norsk institutt for naturforskning.
Det finnes ingen universalmetode som kan brukes for alle typer fiskeundersøkelser, noe som innebærer at det ofte benyttes en kombinasjon av flere metoder. Elektrisk fiske er en vanlig metode for å fange fisk i rennende vann. Strandnært elektrisk fiske foregår vanligvis med mobile elektriske fiskeapparat som bæres på ryggen, men det kan også benyttes større aggregat som er plassert på elvebredden eller i en båt. De fleste ungfiskundersøkelser i norske vassdrag er basert på strandnært elektrisk fiske innenfor åpne elveavsnitt, der formålet ofte er å kartlegge sammensetning i fiskesamfunn eller tetthet av ungfisk. Imidlertid har denne metoden klare begrensninger både når det gjelder vanndybde og fangbarhet, og generelt sett er det ikke anbefalt å benytte metoden i vanndybder som overstiger 70-80 cm. Følgelig er metoden best egnet i forholdsvis små og grunne elver.
Elektrisk båtfiske har blitt utviklet i USA for bruk i større elver og i grunne områder av innsjøer. Rekkevidden til denne formen for elektrisk fiske er vesentlig større enn for strandnært elektrisk fiske. I og med at aggregatet er plassert i en båt med stor mobilitet og rekkevidde, kan man undersøke relativt store deler av et vassdrag innenfor et begrenset tidsrom. På grunn av høyere ytelse i et stort enn et lite strømaggregat, oppnår man et vesentlig større effektivt strømfelt enn ved bruk av bærbare apparat. Følgelig kan man fiske effektivt fra elvebredden og ned til to-tre meters vanndybde, noe som gjør at en betydelig del av elvetverrsnittet i store vassdrag kan undersøkes ved bruk av elektrisk båtfiske. Mulighet til bruk av likestrøm istedenfor vekselstrøm, samt gode muligheter til å variere innstillingene på strømpulsatoren, gir også en dyreetisk gevinst ved mer skånsom behandling av fisk under elektrisk båtfiske.
I løpet av de senere årene har elektrisk båtfiske også blitt tatt i bruk i skandinaviske vassdrag, med undersøkelser i både rennende og stillestående vann. Etter at de første undersøkelsene ble gjennomført i Namsen i 2011, er det gjennomført elektrisk båtfiske i 18 norske laksevassdrag, fra Tanaelva i nord til Drammenselva i sør. I enkelte vassdrag som Røssåga og Namsen har elektrisk båtfiske vært benyttet som en hovedmetode i undersøkelsesprogram pålagt av miljømyndighetene. I andre laksevassdrag som Ranaelva, Røssåga, Vefsna, Gaula, Orkla og Surna, har elektrisk båtfiske blitt benyttet som en supplerende metode til mer tradisjonelt strandnært elektrisk fiske. Mens de fleste undersøkte elver har relativt artsfattige fiskesamfunn, er det også gjennomført undersøkelser i mer artsrike elver som Tanaelva, Numedalslågen og Drammenselva. Denne rapporten er en oppsummering av oppnådde erfaringer fra elektrisk båtfiske i norske laksevassdrag i perioden 2011-2024.
Fangst per innsatsenhet (CPUE) er benyttet i andre akvatiske undersøkelser som prøvefiske med garn i stillestående vann, der det er vanlig å beregne samlet fangst per garnnatt og fangst per 100 m2 garnoverflate per garnnatt. Under elektrisk båtfiske i rennende vann beregnes ofte to CPUE-verdier for laksunger og aureunger. Den ene CPUE-beregningen er fangst per tidsenhet, mens den andre CPUE-beregningen er fangst per lengdeenhet. En svakhet med fangst per tidsenhet er at man undersøker større arealer i rasktflytende enn i stilleflytende partier, mens en svakhet med fangst per lengdeenhet er at fangbarhet påvirkes av vannhastighet, slik at relativ fangst vil være lavere på en rasktflytende enn en sentflytende stasjon med samme lengde. Basert på oppnådde erfaringer er det vurdert at fangst per minutt effektiv fisketid gir best sammenligningsgrunnlag mellom stasjoner og mellom vassdrag, mens fangst per 100 meter undersøkt elvestrekning nyttig informasjon om relativ fiskeforekomst.
I perioden 2011-2024 er det gjennomført CPUE-beregninger i 14 laksevassdrag, hvorav de mest omfattende undersøkelsene er gjort i Røssåga og Ranaelva. Samlet sett er det gjennomført 500 CPUE-beregninger, der en høy andel av stasjonene har ingen eller liten fangst av laksunger. Fangster av færre enn ett individ per minutt effektiv fisketid, som er vurdert å være lave CPUE verdier, utgjør 42 % av alle CPUE-beregninger i undersøkte laksevassdrag. Laksefangster mellom ett og fem individ per minutt effektiv fisketid, som er vurdert å være middels høye CPUE-verdier, utgjør 44 % av alle CPUE-beregninger. Av CPUE-verdier høyere enn fem individ per minutt er det en stor spredning, hvorav de fleste ligger i området mellom fem og ti individ per minutt effektiv fisketid. Det er bare en håndfull tilfeller at fangsten av laksunger på undersøkte stasjoner i norske laksevassdrag har vært høyere enn 13 individ per minutt effektiv fisketid.
Miljøforholdene under feltarbeidet påvirker fangbarhet av ulike grupper av fisk. Størst betydning for artssammensetningen i fangstene har siktforhold, siden det er store ulikheter i habitatbruk hos ulike fiskegrupper som lever i rennende vann. I perioder med blakking vil dårlige siktforhold medføre lave fangster av bunnlevende arter som skrubbe. Tilsvarende vil observasjonssannsynlighet og fangbarhet av små individer bli redusert, noe som kan øke underrepresentasjonen av årsyngel og småvokste arter som trepigget stingsild og ørekyt. I Røssåga er de årlige undersøkelsene i perioden 2016-2024 gjennomført under varierende forhold, og det ble fanget langt færre ungfisk i de to årene med flom og dårlige siktforhold enn i år med mer normale vannføringsforhold. Tilsvarende var det langt lavere fangster av skrubbe i disse årene enn i de øvrige år. Lignende erfaringer er oppnådd i nabovassdraget Ranaelva, som har blitt undersøkt i samme tidsrom og under tilsvarende feltforhold.
Undersøkelser har vært gjennomført fra starten av august til midten av oktober. Følgelig har det vært store temperaturforskjeller når de ulike undersøkelsene har blitt gjennomført. Mens vanntemperaturene vanligvis er 10-15 grader i august-september, kan vanntemperaturene være lavere enn fem grader når man kommer til oktober måned. I oktober 2019 ble det gjennomført undersøkelser ved lave vanntemperaturer i Orkla og Gaula. I Orkla var temperaturen ned mot tre grader Celsius på de øverste stasjonene, mens temperaturen på de øverste stasjonene i Gaula var i underkant av to grader Celsius. Det var en generell tendens at de laveste fangstene ble oppnådd på de øverste stasjonene i begge elvene. Dette til tross for at habitatforholdene er bedre på de øverste enn de nederste stasjonene, og tidligere undersøkelser har vist vesentlig høyere fangster i de øvre delene av undersøkelsesområdet. Resultatene samsvarer med eksperimentelle studier av elektrisk fiske, som har vist at fangbarhet reduseres ved lave vanntemperaturer.
Vannføringsforholdene har påvirket resultatene under elektrisk båtfiske ved flere tilfeller. Under elektrisk båtfiske i Namsen i september 2011 økte vannstanden ved Grong med om lag én meter i løpet av den første feltdagen. Dette medførte oversvømmelser av elvebreddene, økte vannhastigheter og dårligere siktforhold. Grunnet vannstandsøkningen ble undersøkelsene gjennomført i områder som like før hadde vært tørrlagte. I området like nedstrøms Nedre Fiskumfossen ble de største fangstene av laksunger gjort inne i den oversvømte kantvegetasjonen. Tilsvarende erfaringer ble oppnådd etter en regnflom i Ranaelva i september 2017, der det ble fanget laksunger og aureunger langt inne på elvebreddene mellom busker og trær. En annen flomerfaring fra Namsen og Ranaelva var at årsyngel svømte i overflaten når de ble eksponert for strøm. Dette fenomenet gjorde at fangbarheten av årsyngel ble vesentlig høyere enn det som er normalt under elektrisk båtfiske.
For å få kvantitative data om fisketetthet er utfangstmetoden og merking-gjenfangst-metoden benyttet i noen undersøkelser. I perioden 2016-2024 er det gjennomført 16 forsøk med bruk av utfangstmetoden. En generell erfaring er at estimert fangbarhet kan variere betydelig, samtidig som det jevnt over er forholdsvis lik estimert fangbarhet av laksunger og aureunger i de ulike forsøkene. I de fleste forsøkene har estimert fangbarhet hos begge arter vært lavere enn 0,4. Merking-gjenfangst-metoden er bare benyttet ved fire anledninger, og estimert fangbarhet vari erte mellom 0,18 og 0,24 hos laksunger, og mellom 0,15 og 0,27 hos aureunger. Det kan synes som at fangbarhet under elektrisk båtfiske gjennomgående er lavere enn hva som er funnet for strandnært elektrisk fiske. Mens gjennomsnittlig fangbarhet under elektrisk båtfiske er i størrelsesorden 0,23-0,27, har eksperimentell utprøving av strandnært fiske under kontrollerte forhold vist at estimert fangbarhet ofte ligger i størrelsesorden 0,3-0,6.
I seks av vassdragene er det gjennomført strandnært elektrisk fiske i samme tidsrom som elektrisk båtfiske. I fem av disse er de to metodene benyttet i de samme vassdragsområdene, slik at det er mulig å gjøre direkte sammenligninger av resultatene. I komparative analyser av lengdefordeling av laksunger er det funnet noen likhetstrekk i studiene i Surna, Orkla, Gaula, Namsen og Tanaelva. I alle studiene er det funnet en klar overvekt av årsyngel i fangstene under strandnært fiske, mens innslaget av eldre årsklasser er sterkt avtakende med økende alder. En annen fellesnevner er fangst av relativt få store laksunger under strandnært fiske. Dette kan forklares med at undersøkelsene i begrenset grad omfatter habitattyper som store laksunger foretrekker. I fangstene fra elektrisk båtfiske er årsyngel underrepresentert i alle fem vassdrag, og det er ikke funnet tilsvarende klare pyramidestruktur i aldersfordeling. Underrepresentasjon av årsyngel har i stor grad en metodisk forklaring, ved at små individer har lavere fangbarhet enn store, samt at maskevidden i håvene er litt for store for årsyngel. Generelt sett synes båtfiske i større grad enn strandfiske å gi et representativt bilde av laksunger eldre enn årsyngel.
I Røssåga er det ved fire anledninger gjennomført komparative undersøkelser på dagtid og nattestid. Den første undersøkelsen viste betydelig forskjeller i arts- og størrelsessammensetning under dagfiske og nattfiske på en stasjon i øvre deler, og både andel laksunger og størrelsen på laksunger var størst på nattestid. Mer systematiske undersøkelser ble senere gjennomført på fem stasjoner i midtre og nedre deler av Røssåga. I 2022-2023 ble det forsøkt å gjennomføre undersøkelser i ulike deler av tidevannssyklus, og begge år ble det forsøkt å gjennomføre dagfiske og nattfiske på omtrent samme vannivå. På alle undersøkte stasjoner har fangstene av ungfisk vært høyest på nattestid, da 74 % av laksungene og 68 % av aureungene ble fanget under nattfiske. Hos aure er døgnforskjellene enda større om man inkluderer umodne og voksne individer, siden så godt som alle aurer større enn om lag 20 centimeter har blitt fanget om natta. Resultater fra perioden 2016-2023 tyder derfor på at det er mest hensiktsmessig å undersøke de mest tidevannspåvirkete stasjonene i Røssåga på nattestid.
Erfaringene fra undersøkelser i perioden 2011-2024 er at elektrisk båtfiske kan være en kostnadseffektiv metode for å overvåke fiskesamfunnet i vassdrag med sjøvandrende fiskebestander, og metoden er spesielt effektiv til inventering av større elveavsnitt. Selv om observerte tettheter av laksunger gjennomgående er høyest i områder med typisk laksehabitat, det vil si på stasjoner med høye vannhastigheter, grovt bunnsubstrat og gode skjulmuligheter i elvebunnen, har elektrisk båtfiske vist at også stilleflytende områder i mange laksevassdrag kan være viktige produksjonsområder for laks. Selv om CPUE-verdiene for laksunger i stilleflytende og dype elveområder ofte er lave, kan samlet areal av slike områdetyper være betydelige i nedre deler av store laksevassdrag som Tanaelva og Gaula. Spesielt viktige er slike områder i laksevassdrag med fravær av typiske fiskespisende fisk, og det synes å være betydelig forskjeller mellom elver som har og mangler arter som gjedde og abbor.
Det er funnet store forskjeller i fiskesamfunn og relativ forekomst av laksunger i ulike deler av landet, fra de artsrike elvene på Sørlandet og i Finnmark, til de langt mer artsfattige elvene i Midt-Norge og Nordland. Elvene på Sørlandet har godt utviklet vannvegetasjon som gjør det vanskelig å observere og fange fisk. Spesielt krevende var det å undersøke områder med krypsiv, noe som gjorde at det var vanskelig å komme nært nok land. På den andre side gir vannvegetasjon god skjultilgang, slik at negative og positive effekter på fangbarhet delvis nullet ut hverandre. I Tanaelva var det tilsvarende erfaringer fra vegetasjonsrike områder. Imidlertid var det mest interessante funnet at det også ble fanget laksunger i områder med ren sandbunn. I slike områder ble det observert at større individer av harr og sik ble skremt foran båten. Trolig hadde det i disse områdene vært bedre å gjennomføre nattfiske, slik det ble gjort i liknende habitater i nedre deler av Røssåga. Nattfiske kan fange opp døgnvandringer mellom ulike habitater samt redusere fluktresponser. Ved eventuelle fremtidige undersøkelser i Tanaelva bør nattfiske vurderes brukt i de delene der elvebunnen er dominert av sand.
For å få mest mulig representative data fra en elvestrekning anbefales det å bestemme stasjonsnettet før feltarbeidet starter. Dermed unngår man skjeve utvalg ved at stasjoner legges til områder med spesielt gode fiskehabitater, noe det var en tendens til i de første årene da CPUE-verdiene ble kunstig høye. Elektrisk båtfiske i mørke har vist seg å være hensiktsmessig flere steder, og spesielt i områder der det er lav skjultilgang i elvebunnen. Av sikkerhetsmessige grunner er det lite aktuelt med nattfiske i vassdragsområder med høye vannhastigheter. Den store fordelen med nattfiske er gjerne i stilleflytende partier av elvene, der observasjoner på dagtid tyder på at fisk blir skremt foran båten. Under nattfiske synes fiskene å bli mindre skremt og benytter i større grad grunnere områder enn på dagtid. I laksevassdrag hvor det er gjennomført elektrisk båtfiske i flere år, synes overvåkingsdata å være konsistente med hensyn til fiskesamfunn og relativ årsklassestyrke. Dermed kan man i stor grad følge utviklingen til svake og sterke årsklasser over tid.
Til tross for at elektrisk båtfiske i de senere årene er benyttet i en rekke laksevassdrag fordelt over store deler av landet, gjenstår fortsatt et betydelig utviklingsarbeid ført elektrisk båtfiske er etablert som en vanlig undersøkelsesmetode. Blant annet er det behov for å standardisere undersøkelsesmetodikk med tanke på å skaffe kvantitative data. I det videre arbeidet med å utvikle elektrisk båtfiske som metode i Norge, anbefales flere forsøk på å estimere fangbarhet som grunnlag for å beregne ungfisktetthet. Erfaringen er imidlertid at fangbarhet trolig varierer mye innenfor og mellom vassdrag på grunn av habitatvariasjoner, i form av ulikheter i vannhastigheter, ledningsevne, vanndybde, substratsammensetning og skjultilgang. Det ligger det et stort potensial i videre analyser for å forsøke å forklare observert variasjon i observerte tettheter både mellom og innen elver, blant annet for å belyse betydningen av både varierende habitatforhold og sammensetning av fiskesamfunnet
Fungal diversity in wood of living trees is higher in oak than in beech, maple or linden, and is affected by tree size and climate
Full text linkFungi are abundant in wood of living trees, but few studies have compared the diversity of fungi among different tree species and trees of varying age and size, aspects of importance for conservation planning. We investigated if fungal species richness and species composition in wood vary significantly among the temperate broadleaf tree species beech (Fagus sylvatica), linden (Tilia cordata), Norway maple (Acer platanoides) and pedunculate oak (Quercus robur). Each tree species was represented by four stem size classes, and the total sample included 240 trees in southern Norway. Wood cores were collected from individual trees and fungal DNA was amplified using ITS2 rRNA as a marker and subjected to high-throughput sequencing. In total, we detected 1156 fungal OTUs. Oaks had significantly higher richness of fungal OTUs than any of the other tree species and harboured unique communities. Further, oak hosted most species-specific Indicator species (39) and was the only species to host Red-Listed fungal species (five). The circumference (proxy for age) did not significantly affect neither OTU richness nor its overall composition. However, several individual Red List and Indicator species were found only in trees of the largest size class. There was a significant effect of bioclimatic section on species composition. Our results emphasize the important roles of oaks and to some extent large trees as repositories of fungal diversity, which should be considered in conservation planningpublishedVersio
Extrapair copulations in coal tits (Periparus ater): female insurance against male infertility?
Full text linkThe evolutionary causes of female extrapair mating in socially monogamous birds are poorly understood. Adaptive hypotheses focus on direct benefits, i.e. fertility and paternal care, or indirect, genetic benefits, but the empirical support is generally sparse and mixed. Here we report a study of extrapair paternity in a Norwegian population of coal tits (Periparus ater), a species in which previous studies have reported a high frequency of extrapair paternity, but with no clear support for any female benefits. We confirmed a high occurrence of extrapair paternity (32% of offspring) and found that most extrapair sires were breeding neighbours. Extrapair offspring were heavier than their withinpair nestmates during the early nestling period, indicating that they were among the earlier eggs in the laying sequence. We evaluate various hypotheses for female extrapair mating and conclude that a direct benefit in the form of insurance against mate infertility is a plausible explanation to our results. There is empirical evidence for a low, but presumably biologically significant rate of infertile males in several passerine species, including other tit species. Fertility insurance may have a wider relevance as a direct benefit of female extrapair copulation than previously acknowledged, and male infertility warrants more scrutiny in wild birds in general. Significance statement Nearly one third of all offspring in coal tit broods were sired by a male neighbour. Data on early nestling body mass hierarchy indicate a paternity skew in the egg-laying order. The results are consistent with the fertility insurance hypothesis, which states that female birds engage in extrapair copulations before the start of egg laying to safeguard against a potentially infertile mate. However, direct evidence for male infertility is lacking and further studies are needed.publishedVersio
Kartlegging av fugletrekk over Lutelandet vindkraftverk
Full text linkHilde, C.H., Breistøl, A., Cordes, L., Hamre, Ø. 2025. Kartlegging av fugletrekk over Lutelandet vindkraftverk. NINA Rapport 2590. Norsk institutt for naturforsking.
Kartlegging av fugletrekket over Lutelandet vindpark viser at det går eit tydeleg fugletrekk over området både vår (mars-mai) og haust (august-oktober). Data frå fugleradaren viser større trekkaktivitet på våren enn på hausten. Flygefart og – høgd er høgare i trekkperiodane enn på sommaren. Ein stor andel av fuglane som trekk over Lutelandet på nattestid går over rotorbladsona, men det går òg ein del fugl innanfor rekkevidda til turbinblada, noko som inneber auka kollisjonsrisiko. Flygjeretninga samsvarar med dei forventa trekkrutene nordover om våren og sørvestover om hausten. På hausten er fugleaktiviteten særleg høg utanfor Lutelandet, medan det ikkje er store skilnader i flygehøgd innanfor og utanfor vindparken.
I tillegg til registrering av trekkaktivitet med fugleradar blei det gjort opptak av lyd med tre lytteboksar fordelt utover vindparken. Om natta blei det registrert trekklydar frå artar som raudvingetrost, måltrost og ulike arter vadarar. På dagtid dominerte syngande artar som lauvsongar, heipiplerke og tornsongar. Det vart gjennomført 56 timar med observasjonar, hovudsakleg på dagtid, men òg nokre om natta. Få fuglar vart observert i nattlege økter, men trekkande trost og storspove vart registrert. Observasjonane kartla òg hekkefuglar i området, inkludert sporvefuglar i lynghei, skog og kulturlandskap.
Det var ingen klar samanheng mellom data frå fugleradar og lytteboksar. Dette kan skuldast at radaren registrerer alle fuglar uavhengig av lydproduksjon, medan lytteboksane berre fangar opp artar som lagar lyd. Lytteboksane gav likevel verdifulle funn og fanga til eksempel opp trostefugl på trekk i tidsrom der radaren ikkje viste aktivitet. Desse funna understrekar viktigheita av å kombinere fleire metodar for å få eit meir fullstendig bilete av trekkaktivitet og lokalt fugleliv når ein skal vurdere moglege effektar av vindturbinar på fuglelivet.
For framtidige vurderingar av vindturbinar si påverknad på fuglelivet bør ein kombinere fleire metodar over lengre tidsrom og lytteboksar er eit godt og rimeleg supplement til radarkartleggingar av fugletrekk.Hilde, C.H., Breistøl, A., Cordes, L., Hamre, Ø. 2025. Mapping bird migration at Lutelandet windpark. NINA Report 2590. Norwegian Institute for Nature Research.
The mapping of bird migration over Lutelandet wind farm shows that there is significant bird migration over the area, both in spring (March–May) and autumn (August–October). Data from the bird radar indicate greater migration activity in spring than in autumn. Flight speed and altitude are higher during migration periods in spring and autumn compared to the summer. A large proportion of the birds migrating over Lutelandet at night fly above the rotor blade zone, but some birds do fly within the range of the turbine blades, increasing the risk of collisions. The flight direction corresponds with the expected migration routes—northward in spring and southwestward in autumn. In autumn, bird activity is particularly high outside Lutelandet, while there are no major differences in flight altitude within and outside the wind farm.
In addition to recording migration activity with the bird radar, audio recordings were made using three songmeters placed throughout the wind farm. At night, migration calls from species such as the redwing, song thrush, and various waders were detected. During the daytime, singing species such as the willow warbler, meadow pipit, and common whitethroat were dominant. A total of 56 hours of observations were conducted, mainly during the day but also with some night sessions. Few birds were observed during nighttime sessions but migrating thrushes and Eurasian curlews were recorded. The observations also mapped breeding birds in the area, including passerines in heathland, forest, and agricultural landscapes.
There was no clear correlation between data from the bird radar and the songmeters. This may be because the radar registers all birds regardless of sound, whereas the songmeters only capture species that produce calls or sing. However, the songmeters provided valuable findings, detecting thrushes in migration periods where the radar did not show activity. These findings highlight the importance of combining multiple methods to gain a more complete picture of migration activity and local birdlife when assessing the potential effects of wind turbines on birds.
For future assessments of wind turbines' impact on birdlife, multiple methods should be used over longer periods, and listening boxes offer a cost-effective supplement to radar-based bird migration mapping.Sogn og Fjordane Energi (SFE