NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
‘Uncertainty audit’ for ecosystem accounting: Satellite-based ecosystem extent is biased without design-based area estimation and accuracy assessment accuracy assessment
No full textThere are currently no guidelines in the System of Environmental-Economic Accounting Ecosystem Accounting (SEEA EA) for quantifying and disclosing uncertainty. However, without quantifying uncertainty, it is unclear whether or not accounting tables contain biased (erroneous) area estimates which do not reflect real land cover changes. We use Oslo municipality in Norway as a case study to illustrate best practices in quantifying unbiased area estimates using design-based statistical methods. As input for ecosystem extent accounts, we compared a custom Sentinel-2 land cover map with a globally available one called Dynamic World for 2015, 2018 and 2021. The design-based area estimation involved (i) generating a stratified probability sample of locations using the satellite-based maps to define strata, (ii) assigning ecosystem type labels to the samples using photointerpretation according to a response design protocol, and (iii) applying a stratified area estimator to produce 95% confidence intervals around opening, closing and change stocks in the extent accounting table. We found that pixel counting practices, currently adopted by the SEEA EA community, led to biased extent accounts, particularly for ecosystem conversions, with biases averaging 195% of the true change value derived from design-based methods. We found that the uncertainty inherent in state-of-the-art satellite-based maps exceeded the ability to detect real change in extent for some ecosystem types including water and bare/artificial surfaces. In general, uncertainty in extent accounts is higher for ecosystem type conversion classes compared to stable classes, and higher for 3-yr compared to 6-yr accounting periods. Custom, locally calibrated satellite-based maps of ecosystem extent changes were more accurate (81% overall accuracy) than globally available Dynamic World maps (75%). We suggest that rigorous accuracy assessment in SEEA EA will ensure that ecosystem extent (and consequently condition and service) accounts are credible. A standard for auditing uncertainty in ecosystem accounts is needed. Uncertainty audit Ecosystem service Stratification Remote sensing Earth observation Sampling‘Uncertainty audit’ for ecosystem accounting: Satellite-based ecosystem extent is biased without design-based area estimation and accuracy assessment accuracy assessmentpublishedVersio
Betydning av tetthet og felling av jerv på tap av sau
Get PDFRivrud, I.M., Mattisson, J., Thorsen, N.H. & Odden, J. 2024. Betydning av tetthet og felling av jerv på tap av sau. NINA Rapport 2417. Norsk institutt for naturforskning.
De siste 40 årene har vi hatt en vedvarende konflikt rundt forvaltningen av jerv, forårsaket av predasjon på sau og tamrein på utmarksbeite. Myndighetene har brukt store ressurser på å redusere predasjon på sau hovedsakelig gjennom bruk av lisensfelling og skadefelling. Det er viktig at effekten av tiltakene forankres i god faglig dokumentasjon på i hvilken grad de fungerer tapsreduserende.
I denne rapporten analyserte vi forholdet mellom jervetetthet og tap av lam i Norge. I tillegg har vi sett på om uttak av jerv påvirker tap av sau i årene etter uttaket. Siden jerv i hovedsak tar lam, analyserte vi effekten av jerv og andre faktorer på tapet av lam i beitelagene. Vi benyttet tall på antall lam sluppet på beite og årlige tap av lam på beitelagsnivå fra Organisert beitebruk mellom 2014-2022. Jervetettheten i de ulike beitelagene ble hentet fra kart produsert av prosjektet RovQuant.
Vi fant at tap av lam i beitelagene økte med økende jervetetthet. Jervetettheten i beitelagene varierte mellom 0-0,64 jerv pr 100 km2 i perioden. For hver 0,1 flere jerv pr 100 km2 på beitelagsnivå viste modellen en gjennomsnittlig økning i totaltap av lam på 4,3 dyr i løpet av sommeren. Videre økte lammetapet med økt antall jerv felt under skadefelling, der modellen predikerte et gjennomsnittlig økt tap på 2,9 lam per jerv felt under skadefelling i beitelaget. De predikerte tapstallene er gjort for et gjennomsnittlig beitelag i datasettet, der det slippes 1265 lam på beite, og i modellen korrigeres det for antall lam sluppet. Tetthet og skadefelling av jerv forklarte kun en liten del av variasjonen i totaltapene noe som peker på at det er mange andre faktorer som påvirker tap av lam uavhengig av jerv.
Vi undersøkte effekt av uttak av jerv på endring i tapstall for lam mellom år ved å regne ut endringen pr beitelag fra et år (t) til det neste (t+1) og fra år t og to år frem (t+2). Modellene for endring i tap over både ett og to år viste at lammetapet avtok i beitelaget når jervetettheten ble redusert i perioden, med en predikert reduksjon på 4,5 lam tapt per 0,1 færre jerv pr 100 km2 i beitelaget over både ett og to år. Modellene viste også at hiuttak førte til en reduksjon av tapene med en predikert reduksjon i antall lam tapt i beitelagene året etter hiuttak på 27,5 dyr, sammenlignet med beitelag der det ikke var foretatt hiuttak. Vi fant også en fortsatt effekt av hiuttak på tapene etter to år, men kunne ikke skille på effekten mellom de to årene.
Vi har dokumentert at tap av lam i beitelagene økte med økende jervetetthet, og at reduksjon i jervetetthet i beitelagene fører til redusert lammetap. Vi fant økt lammetap ved flere jerver felt under skadefelling, men ingen effekt av lisensfelling eller skadefelling på endring i de lokale totaltapene året etter eller to år etter uttak. Hiuttak av jerv er et kontroversielt virkemiddel. Vi fant her at hiuttak førte til lavere lammetap både ett og to år etter felling. Det var mye variasjon i dataene og stor usikkerhet i estimatene da det er mange andre faktorer som påvirker lammetap, så resultatene må tolkes med varsomhet. Vi fant ingen effekt av antall jerv felt i lisensjakt på lammetap. Det kan nok skyldes at jerv skutt i lisensjakta ikke nødvendigvis blir skutt i beiteområder med store tap og at nye jerver raskt tar over områdene til de skutte jervene. På stor skala vil lisensjakta regulere tettheten av jerv som igjen påvirker lammetapene. Dette studiet viser med all tydelighet at ytterligere kunnskap om mekanismene som styrer tap av sau til jerv vil kreve at vi følger GPS-merkede jerver i ulike beiteområder i Norge for å få gode tall på individuelle drapstakter og hvordan dette varierer. Det er også behov for å få ytterligere kunnskap om andre faktorer som påvirker tap av sau på utmarksbeite i tillegg til de store rovdyrene.Rivrud, I.M., Mattisson, J., Thorsen, N.H. & Odden, J. 2024. Importance of wolverine density and culling on sheep losses. NINA Report 2417. Norwegian Institute for Nature Research.
Wolverine predation on sheep has caused large conflicts for the last 40 years. Authorities have invested considerable resources in reducing sheep losses, primarily through licensed hunting and culling. Evaluating the effectiveness of these measures requires robust scientific documentation of their impact on reducing losses.
We investigated the relationship between wolverine density and sheep losses in Norway. We also examined if wolverine culling affected sheep losses in the years following the culling. As wolverines mainly prey on lambs, we analyzed the effect of wolverine and other factors on lamb losses in the grazing units. We used data on the number of lambs released on summer pasture and annual losses of lambs in Norwegian grazing units from 2014-2022. Data on wolverine density in the different grazing units were obtained from maps produced by the RovQuant project.
We found that lamb losses in the grazing units increased with increasing wolverine density. The wolverine density in the grazing units varied between 0-0.64 wolverines per 100 km2 over the period. According to the model, an increase in 0.1 wolverines per 100 km2 on the grazing unit level resulted in a mean increase in total lamb loss of 4.3 lambs. Furthermore, lamb losses increased with the number of wolverines culled due to damage control, and the model predicted a mean increased loss of 2.9 lambs per wolverine culled per grazing unit. The predicted lamb losses are estimated for an average grazing unit in the dataset, where 1265 lambs are released for grazing, and in the model, we correct for the number of lambs released. Wolverine density and culling explained only a small part of the variation in losses, indicating that many other factors influence lamb losses independently of wolverine-related factors.
We investigated the effect of wolverine removal on changes in lamb loss over time by analyzing the change per grazing unit from one year (t) to the next (t+1) and from year t and two years ahead (t+2). The models for changes in losses over both one and two years showed that lamb losses decreased in the grazing unit when wolverine density was reduced, with a predicted reduction of 4.5 fewer lambs lost per 0.1 fewer wolverines per 100 km2 in a grazing unit. The models also showed an effect of den culling, with a predicted reduction on lamb losses of 27.5 lambs the year after culling. The effect was also present two years after culling, but we could not separate the effects of first and second year.
We have documented that the loss of lambs in grazing areas increased with higher wolverine densities, and that reducing wolverine densities in these areas led to decreased lamb losses. Lamb losses increased with increased number of wolverines culled due to damage control, but we found no effect of the number of wolverines culled in licensed hunting or damage control on changes in local total losses the following year or two years after culling. Culling wolverines in their dens is a controversial method. Our findings showed that this method led to lower lamb losses both one and two years after the culling. However, there was a lot of variation in the data and large uncertainty estimates as many other factors may also affect lamb losses, so the results should be interpreted with caution. This study clearly shows that further understanding of the mechanisms behind lamb losses due to wolverine activity requires tracking of GPS-marked wolverines in different grazing areas in Norway to get accurate data on individual kill rates and how these vary.Miljødirektoratet: M-2693|202
Påvisninger av den patogene soppen Batrachochytrium dendrobatidis og oppsummering av rusefangst av storsalamander og småsalamander i Oslofjordområdet 2017 – 2023
Get PDFTaugbøl, A. 2024. Påvisninger av den patogene soppen Batrachochytrium dendrobatidis og oppsummering av rusefangst av storsalamander og småsalamander i Oslofjordområdet 2017 – 2023. NINA Rapport 2432. Norsk institutt for naturforskning.
Overvåking av sårbare arter er viktig for å få konkret informasjon om sårbarheten øker eller reduseres på lokalt og nasjonalt nivå. Overvåking over lengre tid kan også gi data på trender, der ulike faktorer som påvirker trender også bør samles inn for å gi et mer komplett bilde over status og prediksjoner. Totalt for perioden 2018-2023 ble det fanget svært få storsalamandere sammenlignet med i 2017, og storsalamander har hatt en betydelig nedadgående trend i 8 av de 9 undersøkte lokalitetene. Flere dammer hadde totalt fravær av storsalamander i fangstene i både 2022 og for 2023: Fjøser; Solberg sør og Østre Glenne, mens Røer gård og Tokerud hadde ett individ av adult storsalamander hver, i 2023. Fangstene av storsalamander var økende i Østre Støkken, og dette var også dammen med klart flest storsalamandere i området; hele 65 % av den totale fangsten av storsalamander kommer fra Østre Støkken i perioden 2017-2023. Det var ingen trend i antall fanget småsalamander i perioden 2017-2022, men fangstene økte noe i 2023.
Den patogene soppen Batrachochytrium dendrobatidis blir stadig mer utbredt. Soppen bruker amfibiehud som vert, og har forårsaket massedød av amfibier. Høyere deteksjon skyldes sannsynligvis både bedre innsamlingsmetoder for å detektere soppen molekylært, men også at soppen trolig har spredd seg til flere lokaliteter. En tredje årsak kan også være at infiserte lokaliteter kan ha fått et økt antall infiserte individer (økt prevalens). Fem dammer slo ut positivt på Bd i 2017 og 2018; Røer Gård, Garderenga, Ottarsrud, Tokerud Nord og Østre Støkken, der to av dammene testet positivt for alle innsamlingsårene (Østre Støkken og Tokerud). I 2022 slo dammen Solberg ut som infisert, mens det i 2023 ble påvist Bd i seks nye salamanderdammer; Solberg sør, Kroksrud, Nordre Rånåsdammen, Vestre Støkken og Krosser. Flere dammer som tidligere har vært registrert som smittet, men som over noen år ikke har slått ut på Bd, slo også igjen ut som positive i 2023, bl.a. Garderenga og Ottarsrud.Miljødirektoratet - M-2720|202
Red deer grazing pressure on agricultural grass meadows from broad to local scale
Get PDFGrazing by wildlife on agricultural land is widespread across geographical regions, and can cause human–wildlife conflicts due to reduced crop yield when the grazing pressure is high. Growing red deer (Cervus elaphus) populations in Europe call for an increased understanding of their grazing patterns to mitigate damages. We quantified how red deer grazing pressure (grazing presence and grazing level) on agricultural grass meadows (n = 60) in Norway varied across multiple spatial scales. We used a nested, hierarchical study design transcending from a broad scale (meadows across the landscape) to intermediate (between nearby meadows) and local (within-meadow) scales, allowing us to identify at which scale the variation in grazing pressure was strongest. We estimated how grazing was determined by broad-scale factors influencing forage availability and quality through population density, distance to coastline, and differences between the first versus second harvest, by intermediate-scale factors in terms of meadow management causing differences in botanical composition and quality, and by local-scale factors in terms of perceived predation risk and disturbance. At a broad scale, higher population densities were associated with higher grazing pressure, and more grazing occurred before the first compared to the second harvest. Intermediate-scale factors explained the most variation of grazing pressure from red deer, with higher grazing pressure on newly renewed meadows compared to other nearby meadows. On a local scale, more grazing occurred closer to the forest edge, providing cover, and further away from infrastructure, with increased risk and disturbance. Overall, our study highlights how drivers of grazing pressure on agricultural land vary across spatial scales. Population reductions on a broader scale may have some effect in reducing the grazing pressure, but renewed meadows will nevertheless attract red deer, causing higher grazing pressure compared to neighbouring meadows. This insight is crucial for determining effective mitigation strategies facing rising red deer populations across Europe.Red deer grazing pressure on agricultural grass meadows from broad to local scalepublishedVersio
Insektovervåking på Østlandet, Sørlandet, Trøndelag og Nord‐Norge. Rapport fra feltsesong 2023
No full textÅström, J., Birkemoe, T., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Laugsand, A., Molander, I., Opsahl, N., A., Staverløkk, A., Sverdrup‐Thygeson, A. & Ødegaard, F. 2024. Insektovervåking på Østlandet, Sørlandet, Trøndelag og Nord‐Norge. Rapport fra feltsesong 2023. NINA Rapport 2357. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3100597
Denne rapporten beskriver arbeidet med en generell insektovervåking i Norge for 2023, finansiert av Miljødirektoratet. Hovedformålet med programmet er å overvåke regional status og endringer i insektmangfoldet. På sikt skal programmet også kunne vise trender i insektbestandene og forklare årsakene til eventuelle endringer, samt danne datagrunnlaget til indikatorer for vurdering av økologisk tilstand. Insekter er en ekstremt artsrik organismegruppe som står for en stor del av biomassen i terrestriske økosystem. De utfører viktige økosystemtjenester og er føde for mange andre organismer, bland annet fugler. Norge savner gode historiske tidsserier på insektforekomster, noe som ble brakt til oppmerksomhet etter at internasjonale studier viste på betydende nedganger de seneste tiårene. Dette overvåkingsprogrammet er tenkt å tette det kunnskapshullet for fremtiden.
Prosjektet baserer seg på passiv fangst av flyvende insekter ved hjelp av malaisefeller, supplert med vindusfeller i skog for å øke fangsten av biller. Metoden fanger store mengder med insekter, men den totale biomassen per lokalitet og år (ca. 230 gram) er såpass lav at den ikke forventes å påvirke bestandene negativt. Artene identifiseres ved hjelp av DNA‐metastrekkoding og kun enkelte funn blir bekreftet med tradisjonelle morfologiske analyser. Nøyaktigheten på koblingen mellom DNA og artsnavn varierer mellom artsgrupper og er avhengig av kvaliteten i tilgjengelige referansebibliotek. Prosjektet jobber kontinuerlig med utbedring av referansebiblioteket, og bidro med strekkoder for ytterligere 340 norske arter i 2023. Det har vist seg spesielt vanskelig å fange opp DNA fra biller gjennom den milde “lyseringen” som brukes (ekstraksjon av DNA til væske), da det harde eksoskjelettet ikke avgir mye DNA. I det store hele er likevel DNA‐metastrekkoding den eneste fremkommelige veien for så store materialer og metodikken klarer å fange opp et langt større insektmangfold enn det som hadde vært mulig med kun tradisjonell metodikk.
Én fordel ved å bruke en mild lysering og å spare på insektene etter metastrekkodingen er at identifiseringen kan etterprøves, og at enkelte interessante funn kan valideres i etterkant. For eksempel ble identifiseringen av den antatt utdøde gressmøllen Elachista quadripunctella nylig verifisert. Prøveflasken var lagret på frys i over 1 år fra innsamlingen under sommeren 2022, og i følge metastrekkodingen inneholdt flasken over 700 arter, hvorav denne lille møllen trolig var representert av kun et individ. Dette eksemplifiserer verdien av å lagre prøvene etter prosessering og er et godt eksempel på hvordan DNA‐identifisering kan samvirke med tradisjonelle taksonomiske metoder. En langtidslagring av prøvene fra programmet er ikke på plass ennå, men vil kunne ordnes med frittstående fryseconteinere. Dette bør ordnes senest til sesong 2025 for å ikke gå tom for lagringsplass.
Basert på de fire første sesongene så har overvåkingsprosjektet funnet et estimert artsantall på litt over 20.000 insektarter. Til sammenligning er det ca. 19.500 kjente insektarter i Norge fra tidligere, og vi antar derfor at overvåkingen, i kombinasjon med videre taksnonomiske analyser, vil tilføye mange nye arter for Norge. Det er flere tusen arter som er fanget mer enn 100 ganger i prosjektet så langt, men det store flertallet av arter er kun fanget én eller et fåtall ganger. Potensielt nye arter må vurderes av taksonomisk ekspertise, der vi kan låne ut prøver for morfologisk etterkontroll. Med sin størrelse og klimatiske gradient bidrar Østlandet så langt med flest arter, og vi finner her noen flere arter i semi‐naturlig mark enn i skog. Deretter følger semi‐naturlig mark i Trøndelag, semi‐naturlig mark på Sørlandet, og til sist semi‐naturlig mark i Nord‐Norge. Overvåkingen har funnet 153 truede arter og det er funnet rødlistearter i nesten alle lokaliteter. Blant de mange artene som ikke er påvist tidligere i Norge er de fleste trolig stedegne men tidligere ikke observerte arter, eller er de ikke registrert i offentlige digitale kilder. Noen av disse artene kan også være feilbestemt, for eksempel fordi strekkodene ikke skiller mellom arter, eller fordi at offentlige referansebaser inneholder feil. Et mindre antall av artene som har blitt registrert i programmet er også listet opp i Fremmedartslista til Artsdatabanken. De arter som ifølge offentlige kilder ikke tidligere er observert i våre naboland bør vurderes av eksperter som potensielt fremmede arter.
Biomassen av insekter oppviser en nedadgående trend i de fire årene overvåkingen har pågått så langt. Nedgangene kan til en viss grad forklares med dårligere værforhold, og det er mulig at trenden er kortvarig og vil ta seg opp igjen. Været under fangstperiodene forklarer en stor del av variasjonen i biomasse gjennom sesongen, men det ser også ut til at været utenfor fangstperiodene er viktige forklaringsfaktorer. Særlig er en høy nedbørsmengde under kalde vintre forbundet med en høyere insektbiomasse den påfølgende sommeren, mens varmere og regnfulle vårer er negativt assosiert. Dette har sannsynligvis å gjøre med overlevelsen av individer fra tidligere år. Varmere temperaturer under sommeren ser også ut til å ha vedvarende positive effekter på insektbiomassen for samme periode ett år senere, noe som gjenspeiler effektene av reproduksjon.
Plantesamfunnet og landskapskomposisjonen rundt fellene har en langt svakere og mer usikker forklaringsevne for insektbiomassen enn værforholdene, men dette kan forbedre seg med data fra flere lokaliteter. Forklaringsgraden for semi‐naturlig mark ville sannsynligvis også forbedres hvis man innhenter data for arealbruket i omkringliggende landskap. Til sist er det mulig at denne typen av forklaringsvariabler kan ha en større betydning på artskomposisjonen av insektsamfunnene enn på den
totale biomassen, og her gjenstår flere analysemuligheter for fremtiden.
Med fire års data dekker vi snart hele landet i seminaturlig mark, og kan dokumentere (om enn kortvarige) negative trender i insektmengdene. Overvåkingsprogrammet ser ut til å ha evne til å dokumentere grunnleggende årsaksammenhenger bak storskala utvikling av insektsamfunnene. Vi begynner også å få nok data til å skille ut noen mønstre i det nivået av biologisk mangfold som hittil har vært vanskelig å kartlegge, nemlig distribusjonen av genetisk innenartsvariasjon, men her trengs data fra flere år for å kunne trekke robuste konklusjoner. Prosjektet fortsetter å oppdage interessante arter og det lagrede materialet er av stor verdi for fremtidig forskning
Tretti nye norske pyrenomycetoide sekksporesopp-arter fra workshop i Horten 2.-5. mai 2023.
Get PDFDuring a workshop with invited international experts, we found 30 pyrenomycetoid ascomycete species new to Norway, whereof 16 new to Scandinavia and one new to Europe. These are presented here with short notes on their micromorphology, ecology, and occurrence in Fennoscandia, some also with photos. Ascomycota, bark-inhabiting, wood-inhabiting, plant-inhabiting, pyrenomycetes, pyrenomycetoid fungi, Sekksporesopper, barklevende, vedlevende, plantelevende, pyrenomyceter, pyrenomycetoide soppTretti nye norske pyrenomycetoide sekksporesopp-arter fra workshop i Horten 2.-5. mai 2023.publishedVersio
Restaurering av lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark. Tiltaksplan for Vestfold og Telemark
Get PDFEvju, M. & Solstad, H. 2024. Restaurering av lokaliteter med åpen grunnlendt kalkmark. Tiltaksplan for Vestfold og Telemark. NINA Rapport 2442. Norsk institutt for naturforskning.
Restaurering av natur er nødvendig for å bedre tilstanden for økosystemer og bidra til en bedre utvikling for truede og nær truede arter. Nasjonalt mangler det en oversikt over hvor det er behov for å restaurere natur, og hvordan og hvor naturrestaurering bør prioriteres for å nå overordnede nasjonale mål. Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er en naturtype med et stort mangfold av arter. Naturtypen er sterkt truet og er Utvalgt naturtype etter naturmangfoldloven. De viktigste truslene mot åpen grunnlendt kalkmark inkluderer fremmede arter, nedbygging, slitasje og gjengroing. Vestfold og Telemark utgjør et viktig delområde for naturtypen. I dette prosjektet er det utarbeidet en tiltaksplan for åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone i Vestfold og Telemark. Bakgrunnen for prosjektet var at kunnskapsgrunnlaget for områdene med naturtypen i Vestfold og Telemark er begrenset – særlig med henblikk på hva som er de viktigste truslene og hvilke lokaliteter som er mest aktuelle for restaureringstiltak. Statsforvalteren ønsket seg en oversiktlig og grundig tiltaksplan, der naturverdi, status og restaureringspotensial beskrives for hver enkelt lokalitet av naturtypen, slik at forvaltningen har et grunnlag for å prioritere lokaliteter for restaurering.
Rapporten dokumenterer arbeidsmetodene i prosjektet, fra forarbeid via feltarbeid til etterarbeid, og er et supplement til prosjektets hovedprodukt, den konkrete tiltaksplanen for åpen grunnlendt kalkmark i Vestfold og Telemark. Tiltaksbasen inneholder alle data som ble samlet inn i felt, i tillegg til en rekke variabler utviklet for å kunne prioritere mellom lokalitetene. Målet med tiltaksplanen er å forbedre tilstanden i åpen grunnlendt kalkmark i Vestfold og Telemark, og dermed sikre robuste bestander av rødlisteartene i alle delområder i fylket hvor naturtypen forekommer. Målsetningen med restaureringstiltakene er 1) å ivareta de lokalitetene som har god tilstand, samt 2) å restaurere områder som med tiltak kan oppnå høy naturverdi.
I alt 102 lokaliteter med naturtypen ble undersøkt i felt i 2023. Lokalitetene ble kartlagt etter Miljødirektoratets instruks. I tillegg ble det gjort søk etter 101 karplanter med ulik grad av kalktilknytting (forhåndsutarbeidet kryssliste), det ble gått systematiske transekter gjennom lokalitetene for å registrere rødlistede karplanter og fremmede karplanter, og for alle fremmede karplanter observert ble total dekning i kvadratmeter angitt. I etterkant ble lokalitetene skåret for 1) naturverdi (antall rødlistede karplantearter, antall kalktilknyttede arter), 2) tilstand – fremmede arter (dekning i m2, arealandel med fremmede arter), 3) restaureringspotensial (areal med fremmede arter, antall bekjempelsesmetodikker nødvendig for å bekjempe artene, type art som må bekjempes) og 4) landskapsøkologisk betydning (antall andre lokaliteter i en 2 km radius), i tillegg til 5) eiendomsforhold (vern/ikke vern, privat/offentlig).
En kombinasjon tilnærminger ble brukt for å prioritere lokaliteter for restaurering: refugie-tilnærmingen, der lokaliteter med stor landskapsøkologisk betydning prioriteres for å opprettholde konnektiviteten for artene i landskapet, og prosjekttype-tilnærmingen, der lokaliteter med store naturverdier, men der tilstanden ennå ikke er veldig dårlig, prioriteres, samt systemer for beslutningsstøtte for å synliggjøre egenskapene ved de ulike lokalitetene (naturverdi, tilstand, restaureringspotensial, landskapsøkologi).
Det er lite dokumentert erfaring med kostnader for aktuelle tiltak, hvor effektive ulike bekjempelsestiltak er og hvor mye oppfølging som må påregnes. Vi anbefaler derfor Statsforvalteren å dokumentere alt arbeidet med restaurering av åpen grunnlendt kalkmark i Vestfold og Telemark, slik at kunnskapen kan systematiseres og brukes i andre prosjekter
Nasjonal kartlegging av grønn infrastruktur. De første nasjonale kartene for solitære bier, elg, edellauvskog og andre treslag
Get PDFAbstract in English below
Panzacchi, M., van Moorter, B., Sydenham, M.A.K., Horntvedt Thorsen, N., Niebuhr, B.B., Stange, E., Jansson, U., Nordén, B, Hofgaard, A., Rusch, G., Rolandsen, C. & Solberg E. 2024. Nasjonal kartlegging av grønn infrastruktur. De første nasjonale kartene for solitære bier, elg, edellauvskog og andre treslag. NINA Rapport 2371. Norsk institutt for naturforskning
Den samlede belastning av menneskelige aktiviteter - inkludert klimaendringer og «bit-for-bit» nedbyggingen av natur -, forårsaker et betydelig tap av uerstattelig biologisk mangfold. I tillegg til habitatforringelse, kan fragmentering og barrierer hindre arter i å nå isolerte flekker av egnede habitatområder, og dermed øke det faktiske tapte habitatet betydelig og risikoen for utryddelse av isolerte bestander betydelig. Hoveddriveren for tap av biologisk mangfold er derfor en kombinasjon av habitat-tap og fragmentering, eller tap av ‘funksjonell tilkobling’.
Vitenskapelig kunnskap og politiske forskrifter og regelverk verden over er enige om behovet for å ta hensyn til økologiske sammenhenger i arealplanlegging, og bevare samtidig de viktigste kjerneområder og korridorene mellom dem (IPBES 2019, CBD 2020, 2022; CMS 2020, IUCN 2020, UNEP 2021). Det er med andre ord stor konsensus om behovet for å for å bevare de viktigste nettverkene av egnede habitater, eller Grønn Infrastruktur – GI.
Oppgaven er imidlertid enorm, både fra et vitenskapelig- og fra et forvaltningsperspektiv, da begrepet GI gjelder nettverket av alle arter og alle aspekter av biologisk mangfold og økosystemtjenester. Ettersom det åpenbart er umulig å bevare alle disse aspektene i dagens flerbrukslandskap, er det derfor viktig å prioritere riktig.
For å prioritere klokt er det viktig å fokusere på representative sett av arter, og å bruke statistiske tilnærmingene for å håndtere kompleksiteten av kumulative effekter av menneskelige aktiviteter. Datadrevne, standardiserte kart og statistiske verktøy er avgjørende for å støtte bærekraftige arealplanleggingsprosesser, nasjonalt og lokalt, med hensyn til både endringer i arealbruk og klimaendringer.
Rapporten presenterer blant de første resultatene av å statistisk modellere GI basert på data, på nasjonal skala, i høy oppløsning. Vi har tilpasset en nettverksbasert metodikk - som ble utviklet med villrein som case-studie (Stange m.fl. 2019; Panzacchi m.fl. 2022a,b) - til flere ulike arter, med veldig forskjellige typer artsdata.
Rapporten presenterer statistisk kartgrunnlag over grønn infrastruktur for hver 100 m i Norge for solitære bier, elg, edellauvskog (5 arter) – og andre 9 treslag. Alle kart kan vises her:
https://konnektivitetskart.nina.no/Map-Portal
For hver art ble produsert 4 kart som viser:
1.Habitatkvalitet og barrierer til bevegelser. Disse kartene kan være nyttige for forvaltning,f.eks. hvis man ønsker å bevare alle egnede leveområder for pollinatorer. De tar imidlertidikke hensyn til tilkobling mellom egnede områder, og gir derfor ikke grunnlag for prioriteringav tiltak som kan ivareta artenes behov.
2.Grønn Infrastruktur. To typer kart er laget for å vise områder som samtidig er egnede oggodt sammenkoblede: et kart av funksjonelt habitat (dvs. kjerne-, viktigste og vel sammenkoblede områder), og et kart som viser korridorer mellom dem. Disse kartene danner grunnlag for prioritering av områder for bevaring eller restaurering
Kartene og resultatene beskrevet ovenfor er utviklet på oppdrag fra Miljødirektoratet, med mål om å beregne GI for pollinatorer, edellauvskog, og elg, basert på en nettverksrepresentasjon av egnede habitater og hvordan de henger sammen gjennom korridorer. Rapporten går utover leveransene, og presenterer også kart for 9 andre treslag, sammen med en scenarioanalyse som viser forventede skift i utbredelsesområde ift. klimaendringer, og sårbarhetskart ift. klimaendringene. Rapporten viser også en foreløpig analyse som viser samsvar mellom estimerte elgkorridorer og trafikkkollisjonsdata.
Kartene for elg om vinteren viser en intens bruk av daler, mindre funksjonelle leveområder og permeabilitet på vestkysten og i de mest menneskedominerte områder, og samsvarer godt både med GPS data og med data om trafikkollisjoner. Kartene gir det første landskapsper-spektiv av elgens funksjonsområder og barrierer i Norge, og kan brukes til flere formål, f.eks.: kvantifisere menneskeskapt habitat-tap, identifisere områder for restaurering eller andre forvaltningstiltak (eks. viltpassasjer og gjerder for å tillate elgens bevegelser og samtidig øke trafikksikkerheten), forstå genetisk struktur og barrierer, forutsi effekter av klimaendringene.
Kartene for edellauvskog (5 edellauvtreslag) og for 9 andre treslag viser sammenhengen mellom egnede områder i dag og egnede områder i 2030, 2060, 2100, i lys av klimaendringer. Kartene viser en forflytning nordover og mot høyere beliggende arealer for de fleste treslagene. Dette forventes å ha konsekvenser for bevaring av biologisk mangfold knyttet til skogøkosystemer, for skogforvaltning og for levering av økosystemtjenester. Rapporten presenterer også en «klimasårbarhetsindeks», som viser sårbare områder på grunn av klimaendringer (i Skandinavia for hver 100 m, og i Europa på 10 km), og et kart som viser bl.a. områder som sannsynligvis kan bli naturlig kolonisert av edellauvtrær, og andre som vil være egnet, men som har en beliggenhet som ligger for langt unna andre edellauvskoger til å kunne bli naturlig kolonisert. Her kan man vurdere avbøtende tiltak, som for eksempel å plante edellauvtrær i egnede arealer (assistert migrasjon).
De nasjonale kartene for solitære bier bygger på faktiske data om artsmangfold. De identifiserer først og fremst alle egnede områder for hver 30 m i Norge. De identifiserer også de mest funksjonelle områdene og korridorene som arten beveger seg gjennom, slik at metapopulasjonsdynamikken opprettholdes. Bevegelsene er sterkt formet av tilgjengeligheten av eng i forhold til topografi og klima, noe som bør vurderes ved identifisering av områder for bevaring og restaurering.
Disse kartene representerer den første utgaven av artsspesifikke, nasjonale kart over Grønn Infrastruktur, jf. definisjonen fra Miljødirektoratet. De danner grunnlaget for videre arbeid med å etablere nasjonale karttjenester og analyseverktøy for å støtte kommunal, regional og nasjo-nal bærekraftig arealplanlegging. De danner også grunnlaget for en rekke andre muligheter for forvaltning og forskning, herunder scenarier for klima- og arealbruksendringer, verktøy for prioritering av områder for bevaring eller restaurering for enkelte- eller for flere arter, klimasårbarhetsindekser, mm.
Modellene som brukes her er et «levende», dynamisk produkt. De kan for eksempel justeres med nye eller lokale data for å øke relevansen for forvaltningen, eller de kan brukes til konsekvensvurderinger av infrastruktur eller arealplaner, for å vurdere tidligere eller fremtidige scenarier, eller for å kvantifisere bidragene fra ulike drivere til habitat-tap og fragmentering.
Noen av de neste trinnene er under utvikling i parallelle forskningsprosjekter, som utvikle en nasjonal database over GI-kart og arealplanleggingsverktøy for å integrere GI-kart for ulike arter, og for å identifisere de viktigste områdene i Norge for bevaring, for restaurering, eller for avbøtende tiltak ved hjelp av scenarioanalyser (se prototype her).
- - - - - - - - - - - - - - - - - - -National mapping of Green Infrastructure. The first national maps for solitary bees, moose, noble deciduous forest and other tree species.
Panzacchi, M., van Moorter, B., Sydenham, M.A.K., Horntvedt Thorsen, N., Niebuhr, B.B., Stange, E., Jansson, U., Nordén, B, Hofgaard, A., Rusch, G., Rolandsen, C. & Solberg E. 2024. National mapping of Green Infrastructure. The first national maps for solitary bees, moose, noble deciduous forest and other tree species. NINA Report 2371. Norwegian Institute for Nature Research.
The cumulative impact of human activities - including climate change and piecemeal develop-ment of infrastructures - is causing an unprecedented loss of irreplaceable biodiversity. In addition to habitat degradation, fragmentation and barriers can prevent species from reaching isolated patches of suitable habitat areas, thereby significantly increasing the actual habitat lost and the risk of extinction of isolated populations. The main driver of biodiversity loss is therefore a combination of habitat loss and fragmentation, or ‘functional connectivity’.
Scientific knowledge and policy regulations and guidelines worldwide agree on the need to take ecological connectivity into account in spatial planning and preserve at the same time the most important core areas and corridors among them (IPBES 2019, CBD 2020, 2022; CMS 2020, IUCN 2020, UNEP 2021). In other words, there is consensus on the need to preserve the most important networks of suitable habitats, or Green Infrastructure - GI.
However, this task is enormous, both from a scientific and from a management perspective, because the term GI refers to the network of all species and all aspects of biological diversity and ecosystem services. As it is impossible to preserve all these aspects in today's multi-use landscape, it is crucial to know how to set the right priorities.
To prioritize wisely it is important to identify representative sets of species, and to use statistical approaches to handle the complexity of cumulative effects of human activities. Data-driven, standardized maps and statistical tools are essential to support sustainable spatial planning processes, nationally and locally, regarding both changes in land use and climate.
The report presents among the first attempts to statistically model GI based on data, on a national scale, in high resolution. We adapted a network-based methodology - initially developed for wild reindeer (Stange m.fl. 2019; Panzacchi m.fl. 2022a,b) - to several different species, with different types of data.
The report presents the first statistical maps of green infrastructures, for every 100 m in Norway, for solitary bees, moose, deciduous forest (5 species) - and other 9 tree species. All maps can be seen here:
https://konnektivitetskart.nina.no/Map-Portal
For each species, we produced 4 maps illustrating:
1. Habitat quality and barriers to movements. These maps can be useful for management, e.g. if one wants to preserve all suitable habitat for pollinators. However, they do not consider con-nections between suitable areas, and therefore do not allow to prioritize.
2. Green Infrastructure. Two types of maps show areas that are both suitable and well-connected: a map of functional habitat (i.e. well-connected core areas), and a map showing corridors among them. These form the basis for prioritizing areas for conservation or restoration.
The maps and results were developed on behalf of the NEA, with the aim to quantify GI for pollinators, broadleaf forests and moose, based on a network representation of suitable habitats and how these are linked through corridors. The report goes beyond the deliverables, and presents also maps for 9 other tree species, together with a scenario analysis showing ex-pected shifts in distribution area in relation to climate change, and vulnerability maps in relation to climate change. The report also presents a preliminary analysis demonstrating a good correspondence between estimated moose corridors and traffic collision data.
The maps for moose in winter show an intense use of valleys, little functional habitat and little permeability on the west coast and in the most human-dominated areas, and correspond well both with GPS data and with data on traffic collisions. The maps provide the first landscape perspective of functional areas and barriers for moose in Norway and can be used for example to: quantify man-made habitat loss; identify areas for restoration or other management measures (e.g. wildlife passages and fences to allow for moose movements while increasing traffic safety); understand genetic structure and barriers; predict effects of climate change.
The maps for temperate deciduous forest (5 species) and for 9 other tree species show the connection between suitable areas today and suitable areas in 2030, 2060, 2100, in light of climate change. The maps show a movement northwards and towards higher elevations for most tree species. This is expected to have consequences for the conservation of biological diversity linked to forest ecosystems, for forest management and for the provision of ecosystem services. The report also presents a "climate vulnerability index", which shows vulnerable areas due to climate change (in Scandinavia every 100 m, and in Europe every 10 km), and a map showing e.g. areas that could be naturally colonized by deciduous trees, and areas that would become suitable, but are too far from other deciduous forests to be naturally colonized. In these areas mitigation measures including assisted migration can be considered.
The national maps for solitary bees build on data on species diversity in different study areas. These maps identify all suitable areas for every 30 m in Norway. They also identify the most functional areas and corridors through which the species can move, so that meta-population dynamics are maintained. The movements are strongly shaped by the availability of meadows in combination with topography and climate, and this information should be considered when identifying areas for conservation and restoration.
These maps represent the first versions of species-specific, national maps of Green Infrastructure (cf. definition from Norwegian Environment Agency, NEA), and form the basis for further work establishing national map services and support tools to aid sustainable land-planning at the municipal, regional and national scale. They also form the background knowledge for several other opportunities and products, including e.g. climate vulnerability indices, scenario for climate- and land-use changes, tools for land prioritization for conservation or restoration for single species and across species.
The models used here should be considered a "living”, dynamic product. They can, for example, be adjusted with new or local data to increase relevance for management, or they can be used for impact assessments of infrastructure or spatial plans, to assess past or future scenarios, or to quantify the contributions of various drivers to habitat - loss and fragmentation.
Some of the next steps are being developed in parallel research projects, that are developing a national database of GI maps and area planning tools to integrate GI maps for different species, and identify the most important areas for conservation, restoration, or mitigating measures using scenario analyses (see prototype here)
Bunndyrovervåking av små vassdrag i Trondheim kommune i 2023
Get PDFBergan, M.A. 2024. Bunndyrovervåking av små vassdrag i Trondheim kommune i 2023. NINA Rapport 2419. Norsk institutt for naturforskning.
På oppdrag fra Trondheim kommune har NINA undersøkt bunndyrsamfunnet i vassdrag i kommunen i 2023. I løpet av året ble 12 bunndyrprøver samlet inn fra stasjonsområder i vassdrag av typen bekker eller små elver i kommunen. Hensikten var å klassifisere økologisk tilstand med bunndyr som kvalitetselement, og vurdere vannforekomstenes vann- og miljøkvalitet på bakgrunn av bunndyrfaunaen. Økologisk tilstand ble klassifisert ved bruk av forurensningsindeksen ASPT, samtidig som EPT-indeks, BMWP-indeks og dominansforhold av bunndyr også er anvendt i en samlet miljøbedømming med bunndyrfaunaen som indikator.
Av de 12 undersøkte stasjonene oppnådde en stasjon «Svært god» økologisk tilstand (Naturtilstand) ved bruk av ASPT-indeks som klassifiseringsmetode. Tre stasjoner hadde noe avvik fra miljømålet om minimum «God» økologisk tilstand, og ble klassifisert til «Moderat» økologisk tilstand. Seks stasjoner ble klassifisert å ha betydelige avvik fra forventet miljømål, med store vannkjemiske og/eller hydromorfologiske utfordringer, og ble klassifisert til «Dårlig» økologisk tilstand.
Årlig overvåking de siste 10-15 årene viser variasjoner i bunndyrsamfunnet i kommunens bekker, og den økologiske tilstanden varierer mellom år for mange vassdrag. Negative effekter og variasjoner i tilstand skyldes kjente eller ukjente forurensingsutslipp siste år, lekkasjer av miljøfarlig stoff, gjødselutslipp, uregelmessig tilførsel av kloakk/sanitært avløpsvann eller anleggs-/gravearbeid nært vassdragene. Det er ofte flere menneskeskapte faktorer i kombinasjon, såkalt «samlet belastning», som påvirker mange vassdrag. Klimaendringer, med mer ekstremvær, kan gi en forverring av miljøtilstanden i utsatte vassdrag med stor aktivitet i nedbørfeltet i kommunen. Positiv utvikling over flere år kan skyldes at tiltak for å bedre vannkvaliteten er gjennomført, og at dette har hatt en gunstig effekt for vannmiljøet. Positive effekter observeres også etter restaureringstiltak rettet mot fisk. Tiltak med utlegging av b.la. elvestein i ulike størrelser gir økt bunndyrproduksjon og større biologisk mangfold av bunndyr.
Mange av kommunens vassdrag befinner seg i intensivt drevet landbrukslandskap. Høstpløying er utbredt, og kantvegetasjonen fjernes ofte aktivt. Drensgrøfter og rør leder partikler og næringssalter ut i bekkene. Samlet sett gir dette økt partikkelforurensning og avrenning av næringssalter til bekkene. Dette forsterkes av milde vintre med mye nedbør i form av regn og avrenning fra barmark gjennom hele året. De siste årene er det avdekket gjødselutslipp i to sidebekker til Nidelva. Dette har gitt dokumenterte negative vannmiljøeffekter. Foruten kortvarig, akutt negativ biologisk effekt som fiskedød og kollaps i bunndyrfaunaen, gir gjødselpåvirkning også økt nedslamming og begroing, som bidrar til redusert vannmiljøtilstand over lengre tid. Slike utslipp bidrar også til økt samlet belastning på Nidelva. I resipientene vil dette påvirke biologisk mangfold av bunndyr, og gir dårligere gyte- og oppvekstmuligheter for stedegen laksefisk.
Med økt innslag av ekstremnedbør, styrtregn og mildere vintre i klimaprognosene framover, blir landbrukstiltak mot avrenning/utslipp og utbedring av vann/avløpssystemet for boligområder viktige satsningsområder for å bedre vannkvalitet i vassdrag i Trondheim. Habitatstyrking og restaurering av vassdrag har dokumentert stor positiv effekt på vannmiljøet, og blir et svært viktig virkemiddel for å nå miljømål. Det observeres for tiden stort og økende press i såvel landbruksbekker som urbane bekker i Trondheim kommune. Samtidig synes vern og ivaretakelse av vassdragsnatur å måtte vike for bl.a. lokalisering av deponier, etablering av industri-/næringsvirksomhet og vei-/byggevirksomhet. Samlet sett kan det derfor bli utfordrende å både oppnå og ivareta et oppfylt miljømål om minimum «God» økologisk tilstand i mange bynære vassdrag i tiårene som kommer
Do ingredient and nutrient intake reveal individual dietary specialization in an omnivorous carnivore, the brown bear?
Get PDFGeneralist populations often harbor individual dietary specialists. Whether using a narrower set of resources than the population (= specialization) affects specialists' nutrient intake remains underexplored. We evaluated variation in ingredient and nutrient specialization in a European brown bear Ursus arctos population via the Proportional Similarity Index (PSi, from 0=highly specialized to 1=not specialized) and assessed associations of specialization with year, season and reproductive class. Different methodologies concerning the organization of raw data for PSi calculations were evaluated (i.e. the resolution of diet compositional data (feces vs the average of all feces per individual) and temporal restrictions for the population (year-round vs within-season). Overall, a tendency for ingredient specialization (PSi 0.37 ± 0.14) and absence of nutrient specialization (PSi 0.79 ± 0.10) was observed. Ingredient specialization was mainly influenced by the proportion of berries, graminoids, oats and moose in the diet. Annual, seasonal and reproductive class effects were moderate and did not strongly affect PSi for both ingredients and nutrients. Organizing diet compositional data from a ‘feces resolution' to ‘individual resolution' decreased specialization. Changing the comparative population in PSi calculations from ‘all-year-round' to ‘within year and season' also resulted in less pronounced specialization. The degree of specialization was not caused by individuals exhibiting consistent ingredient preferences over the years (low repeatability of PSi) except in spring. Our results suggested absence of nutrient specialization and mild ingredient specialization, which appeared to be an outcome of the ecological circumstances rather than specific individual traits. Additionally, we demonstrated that the methods applied can have substantial influence for the calculation of specialization indices. brown bear, dietary specialization, nutrientpublishedVersio