NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Ungfiskundersøkelser i Gaula og Sokna. Årsrapport 2023
Get PDFBjørnås, K.L., Jensås, J.G., Solem, Ø. & Museth, J. 2024. Ungfiskundersøkelser i Gaula og Sokna. Årsrapport 2023. NINA Rapport 2445. Norsk institutt for naturforskning.
Status for bestandene av laks og sjøaure i Gaulavassdraget har blitt overvåket gjennom ungfiskundersøkelser hver høst siden 2013. Undersøkelsene har foregått i hovedstrengen av Gaula og i utvalgte sidevassdrag. I 2023-sesongen (august-oktober) ble det gjennomført strandnært elektrisk fiske på tjue stasjoner: seksten i hovedstrengen og fire i sidevassdraget Sokna. I tillegg ble det samme høst foretatt etterundersøkelser på to pilotområder for habitattiltak med elektrisk båtfiske.
Det ble fanget både årsyngel og eldre ungfisk av laks på alle stasjonene. Tetthetene varierte mye, spesielt i hovedstrengen. Tetthetene av årsyngel av laks var på mellom 10 og 250 individer/100 m2, i gjennomsnitt 78 individer/100 m2 i hovedelva og 111 individer/100 m2 i Sokna. En tallrik 2022-årsklasse av laks registrert i foregående års ungfiskundersøkelser ga forventninger om relativt høye tettheter av eldre ungfisk i 2023, men dette slo ikke til. Tettheten av eldre laksunger varierte mellom 2 og 144 individer/100 m2, gjennomsnittlig 39 individer/100 m2 i hovedelva og 58 individer/100 m2 i Sokna.
I hovedelva ble årsyngel av aure fanget på 11 av de 16 undersøkte stasjonene, mens eldre ungfisk av aure ble fanget på kun 7 av stasjonene. Det var også i 2023 svært lave tettheter av sjøaure i vassdraget. Den høyeste tetthet av aureyngel i 2023 var på 88 individer/100 m2 på stasjonen Hov i Sokna, mens i hovedelva var ikke aureyngeltetthetene mer enn maksimalt 26 individer/100 m2 (på stasjon Gravråk og stasjon Øivindmoen).
En mulig forklaring på de lave tetthetene er at elfisket var nødt til å skje ganske sent på året på grunn av den nedbørsrike høsten som førte til høy vannføring. På de to siste feltdagene hadde elva rukket å bli fem grader eller kaldere, og erfaring tilsier at lav vanntemperatur påvirker fangbarheten ved elfiske.
Gaula opplevde to flomtopper i august 2023, den første 8. august i forbindelse med ekstremværet «Hans». Erfaring fra andre elver og fra Gaula på 1990-tallet tilsier at det er plommesekkyngel og nylig oppkommet årsyngel (<1 uke) som er mest sårbare ved flom. Laksyngelen i Gaula kommer vanligvis opp av grusen i slutten juni, så vi antar at årsklassen av laks var passert den mest sårbare perioden da den første flommen inntraff. Tidligere studier har vist at eldre livsstadier av laks og aure er mindre påvirket av flommer. Vi anser det derfor som lite sannsynlig at flomtoppene i august førte til økt ungfiskdødelighet som kan forklare de lave tetthetene av særlig eldre ungfisk i 2023.
Båtelfisket av pilotområdene på Nedre Leberg og Hofstad ble også utført ved kald vanntemperatur, noe som etter alt å dømme har påvirket fangbarhet. Det er derfor større usikkerhet forbundet med å sammenligne fangstestimatene med tidligere år. Den høyeste totalfangsten på Nedre Leberg i 2023 var på elvehøyre side oppstrøms pilotområdet, like ved elvekanten hvor BaneNor fikk utført miljøtilpasset erosjonssikring i 2022. Også på Hofstad var det stasjonene oppstrøms pilotområdene som hadde de største totalfangstene. Erfaringene så langt er at pilotområdene er av såpass liten utstrekning at det er vanskelig å få et representativt bilde av fisketetthetene, for så å sammenligne med stasjoner opp- og nedstrøms
DNA i ruggfjädrar visar tajgasädgåsens Anser f. fabalis ortstrohet till ruggningslokaler i Lappland
Get PDFRecently, the Taiga Bean Goose Anser f. fabalis breeding population of Southern Lapland, Sweden, was shown to use a network of local sites during their summer wing moult. We used microsatellite markers to identify individual geese from DNA in shed feathers collected in 2016–2020 on six sites, enabling us to identify 168 unique individuals from 178 fully genotyped feathers. Nine individuals were represented multiple times among the collected feathers. All controls of identified individuals were made on the original site, never on an alternative site. Our results suggest a significant level of site fidelity and, thus, the need to provide a stable, low-disturbance network of moulting sites for the Southern Lapland sub-population of this endangered taxon. moult, site fidelity, conservation, genetics, population structureDNA profiles of shed Taiga Bean Goose feathers indicate between-season fidelity to moulting sites in Swedish LaplandpublishedVersio
Bunndyrundersøkelser i Vikelva, Trondheim. Økologisk tilstandsklassifisering og resipientvurderinger av vannmiljøet basert på bunndyrprøver i mars og mai 2024
Get PDFBergan, M. A. 2024. Bunndyrundersøkelser i Vikelva, Trondheim. Økologisk tilstandsklassifisering og resipientvurderinger av vannmiljøet basert på bunndyrprøver i mars og mai 2024 - NINA Rapport 2452. Norsk institutt for naturforskning.
Vikelva fra Jonsvatnet er et viktig vassdrag i Trondheim kommune og for lokalmiljøet i bydelen Ranheim. Etter tiltak har elva gått fra biologisk død til levende i løpet av de siste 15 årene. Vassdraget er overvåket (ungfisk- og bunndyrundersøkelser) siden 2009, og har fått tilbake livskraftige bestander av laks og sjøørret. Bunndyrovervåking har de senere år vist en negativ tendens i vannmiljøet i nedre del av elva, og i 2023 viste bunndyrfaunaen en markant forverring. Dette er fulgt opp med nye bunndyrundersøkelser av vassdraget i første halvdel av 2024.
Denne NINA-rapporten presenterer resultater fra bunndyrundersøkelser og resipientvurderinger på tre stasjonsområder av elva, fra to perioder (mars og mai) i 2024. Resultatene avdekker store belastninger i deler av Vikelva i begge perioder. Spesielt dårlig vannmiljø vises i bunndyrfaunaen fra nedre del av Vikelva i mars. Økologisk tilstand ble klassifisert til grensenivået «Dårlig/Moderat», med en stor reduksjon i rentvannkrevende bunndyrgrupper. Tidsseriedata på bunndyr i nedre del av Vikelva i perioden 2015-2024 viser en mer stabil situasjon i elva fram til og med 2022. Fra og med 2023 er utviklingen spesielt negativ, og resultatene fra 2024 synes å forsterke dette bildet.
En negativ utvikling i vannmiljøet i Vikelva kan være et resultat av at det nå er for stor samlet belastning og avrenning fra ulike menneskelige aktiviteter i nedbørfeltet. Vannføringsregulering (demninger), elvepartier uten kantvegetasjon og klimaendringer forsterker de negative effektene. Belastningene kommer inn i Vikelva på strekningen fra nedstrøms Nydammen og videre ned til utløp i fjorden. Her har ulike kilder innvirkning på vannmiljøet i elva, blant annet avrenning fra ulike næringsområder og et industriområde til en papirfabrikk, jevnlig utslipp av kalkslam fra et vannbehandlingsanlegg, veiavrenning (E6 og andre veier) og avrenning fra boligområder. I tillegg forekommer også kortvarige, uregelmessige utslippsuhell av miljøskadelige stoffer til elva. Nedre del av Vikelva har uvanlig stor nedslamming i perioder med lav vannføring. Dette er etterfulgt av kraftig algebegroing («grønske»), dersom lav vannføring sammenfaller med høy lysinnnstråling. Algebegroingen skjer på få dager, og kan bli svært kraftig dersom nedbør uteblir over noen uker, men avtar raskt dersom vannføringen øker til over middels.
Dagens vannmiljøtilstand kan utgjøre en risiko for Vikelvas akvatiske biologi av bunndyr og fisk. Utviklingen er bekymringsfull for laks og sjøørret som lever i anadrom strekning. Disse artene graver ned rogn (fiskeegg) i elvegrusen. Rogna ligger i elvebunnen hele vinteren, før yngelen klekkes i mai/juni. God rognoverlevelse krever et tilfredstillende vannmiljø med nok oksygengjennomstrømming i elvebunnen gjennom vinteren og våren. Kraftig nedslamming og algebegroing kan gi oksygensvinn, som igjen kan gi dødelighet av nedgravd rogn, dårlige oppvekstforhold for ungfisk og lavere kvalitet på gyteområder. Lav bunndyrproduksjon og bortfall av biologisk mangfold av bunndyr kan også gi svikt i næringstilgangen gjennom året for ungfisk av laks og sjøørret i Vikelva.
I tillegg til oppfølgende bunndyrundersøkelser, vil ungfiskundersøkelser kommende høst avklare status for bestandene av laks og sjøørret i elva det siste året. Det var høy årsyngeltetthet i 2023, og det ble registrert mange gytegroper av både laks og sjøørret senhøsten 2023. Dette gir en forventning om god tetthet av årsyngel og eldre ungfisk av begge arter høsten 2024. Det ble gjort observasjoner av årsyngel den 20. og 28. mai i 2024 i Vikelva, noe som er et positivt tegn. Resultatet fra høstens ungfiskundersøkelser vil gi bedre svar, og være styrende for det videre arbeidet med forvaltningen av Vikelva. Dette vil være avgjørende for konklusjonen om hvorvidt samlet belastning til Vikelva nå må reduseres for at elva skal håndtere dagens belastninger slik at minimum god vannmiljøtilstand kan opprettholdes over tid
420 kV Skaidi-Lebesby – radar-undersøkelser av flygeaktivitet hos dverggås og tundrasædgås ved Stabbursneset, Porsanger
Get PDFStokke, B.G., Hamre, Ø., May, R., Molværsmyr, S., Nilsson, A.L.K. & Pavón-Jordán, D. 2024. 420 kV Skaidi-Lebesby – radar-undersøkelser av flygeaktivitet hos dverggås og tundrasædgås ved Stabbursneset, Porsanger. NINA Rapport 2334. Norsk institutt for naturforskning.
I 2022 og 2023 ble en fugleradar benyttet til å undersøke flygeaktivitet hos dverggjess (Anser erythropus) og tundrasædgjess (Anser serrirostris) ved Stabbursneset, Porsanger i Finnmark. Dverggjess som fløy vestover fra det viktige rasteområdet på Valdakmyra fulgte i hovedsak én bestemt øst-vest led opp langs en bekkedal i den sørlige delen av området. Tundrasædgjessene benyttet en større del av området og hadde både en øst-vest og sør-nord flygeretning. Gjess som returnerte tilbake østover til Valdakmyra fulgte som regel ingen bestemt led, og ankom i relativt store høyder før landing.
Statnett SF planlegger oppføring av en 420 kV kraftledning i området vest for Valdakmyra i nord-sør retning. Det foreligger planer for tre alternative traséer; en som ligger rett vest for Valdakmyra (det «østlige» alternativet), en som følger traséen til eksisterende 132 kV kraftledning (det «midtre» alternativet), og en som tenkes plassert lenger vest (det «vestlige» alternativet). Radardata samt visuelle observasjoner avdekket at både dverggjess og tundrasædgjess i utstrakt grad krysset de tre traséene på vei til og fra Valdakmyra. Det «østlige» alternativet anses svært uheldig siden en rekke registeringer avdekket flygehøyder som innebærer stor kollisjonsrisiko. Begge de to andre alternativene synes mer relevant med hensyn til å redusere potensiell kollisjonsrisiko med kraftledningene for begge arter. Grunnen til dette er at gjess som lettet fra Valdakmyra vant høyde etter hvert som de beveget seg vestover. I de fleste tilfellene passerte de dermed i sikker høyde over disse alternativene. Tilsvarende tapte gjess som kom vestfra høyde etter hvert som de nærmet seg Valdakmyra.
Det er viktig å bemerke at vi på bakgrunn av to år med radardata i vårperioden ikke kan utelukke at andre flygeleder til og fra Valdakmyra kan være viktige i enkelte år eller i løpet av høsten etter hekkesesongen. For eksempel vil andre værforhold enn de som var rådende i 2022 og 2023 kunne påvirke hva som er den mest energieffektive flygeleden for gjess og andre fuglearter i området. I tillegg må det bemerkes at radaren ikke fanget opp lave flygehøyder i deler av området, spesielt ved det «vestlige» alternativet.
Dersom det skal oppføres nye kraftledninger bør det sterkt vurderes å merke ledningene med fugleavvisere langs kritiske deler av traséen for å redusere kollisjonsrisiko, samt søke systematisk etter kollisjonsofre for å danne seg et bilde av omfanget av eventuelle kollisjoner.Stokke, B.G., Hamre, Ø., May, R., Molværsmyr, S., Nilsson, A.L.K. & Pavón-Jordán, D. 2024. 420 kV Skaidi-Lebesby – radar surveillance of lesser white-fronted goose and tundra bean-goose flight activity at Stabbursneset, Porsanger. NINA Report 2334. Norwegian Institute for Nature Research.
In 2022 and 2023, an avian radar was utilized to investigate flight activity of lesser white-fronted geese (Anser erythropus) and tundra bean-geese (Anser serrirostris) at Stabbursneset, Porsanger, in Finnmark, Northern Norway. The Ramsar site Valdakmyra, which is situated in this area, is an important stopover site for lesser white-fronted geese on their way to their breeding
areas in the spring, and to their wintering areas in the autumn. Lesser white-fronted geese flying westwards to their breeding areas followed a quite narrow route along a creek in the southern part of Valdakmyra. The tundra bean-geese utilized a much larger part of the area, following both an east-west and a south-north flight route. Geese that returned from the west did not seem to follow a specific route and arrived at rather high altitudes before landing at Valdakmyra.
Statnett SF is planning to build a new 420 kV power line in a north-south direction west of Valdakmyra. There exist three alternative routes: 1) just west of Valdakmyra (the “eastern” alternative), 2) replacing an already existing 132 kV power line (the “central” alternative), and 3) further towards west (the “western” alternative). Both radar data and visual observations disclosed that both species crossed all the three alternative routes on their way from Valdakmyra and back. The “eastern” alternative is not recommended since geese regularly passed at low altitudes resulting in high collision risk. The two other alternatives are assessed to be better choices to reduce collision risk, because individuals that departed Valdakmyra gained height as they flew westwards. In most cases the geese passed the two alternative power line routes at safe heights. Similarly, geese that returned from the west lost height as they approached Valdakmyra.
It is important to note that two years of data collection cannot exclude the possibility that other flight routes may be important in a longer time perspective. The most energy efficient flight routes may for instance be influenced by weather conditions, which of course may vary between years. In addition, a substantial part of the flight tracks was not recorded by the radar due to clutter, poor weather conditions, etc, resulting in suboptimal assessment of the collision risk at especially the ”western” power line alternative.
It is highly recommended that a possible new power line is marked with bird diverters to reduce collision risk, and that regular searches for collision victims are undertaken
Genetisk sporing av kultivert laks i Søavassdraget og Hollaelva
Get PDFKarlsson, S. & Sollien, V. G. 2024. Genetisk sporing av kultivert laks i Søavassdraget og Hollaelva. NINA Rapport 2479. Norsk institutt for naturforskning.
Søavassdraget (119.1Z) i Heim kommune er det siste vassdraget i Norge der det settes ut anleggsprodusert laks med fremmed opphav. Stamfisken som benyttes til utsettinger av toårig smolt er fanget i Gaulavassdraget i Trøndelag. I dette prosjektet har vi ved genetiske analyser forsøkt å tilordne laks fanget i Søavassdraget og i nabovassdraget Hollaelva til stamfisken fra Gaula. I tillegg har vi også undersøkt om noen av laksene kan ha opphav i stamfisk fra kultiveringen i Surna, Bævra, Eira eller Stjørdalselva. Av i alt 39 lakser fanget i Søavassdraget i 2019, 2020 og 2023 ble fire fisker identifisert som avkom etter stamfisk fra Gaula. Av 71 individer fanget i Hollaelva ble ingen identifisert som avkom etter stamfisk. Én fisk fra Søavassdraget og én fra Hollaelva var klassifisert som utsatt smolt fra skjellanalysen, men ingen av disse ble identifisert som avkom etter stamfisken fra Gaula, Surna, Bævra, Eira eller Stjørdalselva. Opphavet til disse fiskene er derfor ukjent. Ved en sammenlikning av Gaula, Søavassdraget og Hollaelva var det tydelig at laksen fra Søavassdraget i stor grad var genetisk lik Gaula, mens laksen fra Hollaelva var ulik. Vi estimerte en høy grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks i prøvene fra Søavassdraget og en mindre grad i Hollaelva. Laksebestanden i Søavassdraget fremstår derfor i stor grad å være genetisk påvirket av kultivering med stamfisk fra Gaula, og også av innkrysning av rømt oppdrettslaks. Ut fra den forholdsvis høye diversiteten i det mitokondrielle arvestoffet fremstår det som at Hollaelva i dag i liten grad har en stedegen laksebestand, men at den består av laks med opphav i mange forskjellige bestander. Sett opp mot utsettinger av 5000 toårig smolt og en estimert naturlig smoltproduksjon i Søavassdraget på knapt 6000 smolt, er andelen laks med kultivert opphav liten. Den genetiske påvirkningen på dette vassdraget og potensielt på andre vassdrag i regionen med utsett av smolt med fremmed opphav, tilsier at utsettingene bør avsluttes eller endres. En endring bør fortrinnsvis skje ved å benytte stamfisk med lokalt opphav, og se på mulighetene for å sette ut materialet på tidligere stadier. I henhold til retningslinjer for kultivering av fisk bør også habitatforbedrende tiltak vurderes før en eventuell ny kultiveringsstrategi utarbeides
Causes of macrophyte mass development and management recommendations
Get PDFAquatic plants (macrophytes) are important for ecosystem structure and function. Macrophyte mass developments are, however, often perceived as a nuisance and are commonly managed by mechanical removal. This is costly and often ineffective due to macrophyte regrowth. There is insufficient understanding about what causes macrophyte mass development, what people who use water bodies consider to be a nuisance, or the potential negative effects of macrophyte removal on the structure and function of ecosystems. To address these gaps, we performed a standardized set of in situ experiments and questionnaires at six sites (lakes, reservoirs, and rivers) on three continents where macrophyte mass developments occur. We then derived monetary values of ecosystem services for different scenarios of macrophyte management (“do nothing”, “current practice”, “maximum removal”), and developed a decision support system for the management of water courses experiencing macrophyte mass developments. We found that (a) macrophyte mass developments often occur in ecosystems which (unintentionally) became perfect habitats for aquatic plants, that (b) reduced ecosystem disturbance can cause macrophyte mass developments even if nutrient concentrations are low, that (c) macrophyte mass developments are indeed perceived negatively, but visitors tend to regard them as less of a nuisance than residents do, that (d) macrophyte removal lowers the water level of streams and adjacent groundwater, but this may have positive or negative overall societal effects, and that (e) the effects of macrophyte removal on water quality, greenhouse gas emissions, and biodiversity vary, and likely depend on ecosystem characteristics and macrophyte life form. Overall, we found that aquatic plant management often does not greatly affect the overall societal value of the ecosystem, and we suggest that the “do nothing” option should not be easily discarded in the management of perceived nuisance mass developments of aquatic plants.publishedVersio
Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2023
Get PDFBerntsen, H.H., Ulvan, E.M., Østborg, G.M. & Næsje, T.F. 2024. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2023. NINA Rapport 2447. Norsk institutt for naturforskning.
Kilenotfiske Trondheimsfjorden 2023
Det ble fra 1. mai til 15. september 2023 fanget totalt 607 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 568 villaks, 23 rømte oppdrettslaks, seks kultiverte laks og 10 laks med usikkert opphav grunnet dårlig skjellkvalitet. Til sammenlikning er det i perioden 2012-2022 fanget mellom 502-1429 villaks og 24-94 oppdrettslaks per år. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2023 var 3,8 % og er ganske likt som i de siste fem årene (2,5-4,2 %).
Det ble merket 230 laks med Carlin-merker ved YAMO i 2023, og av disse ble 8,2 % (19 av 230) gjenfanget i elv og 2,6 % (seks av 230) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 62 000 laks. Dette er lavere enn i 2022 (90 000).
Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen i 2023. Halvparten av alle villaksene (50 %) ble registrert innen 30. juni, mens 50 % av den rømte oppdrettslaksen ble registrert innen 2. august. Blant villaksen var det flest mellomlaks (66-88 cm, 51 %), deretter smålaks ( 88 cm) (14 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det flest smålaks (52 %), deretter mellomlaks (39 %), og færrest storlaks (9 %). Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene som var 58 mm i den ene kilenota som ble brukt. Den andre kilenota hadde en maskevidde på 40 mm.
Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen. Tosjøvinter villaks utgjorde den største andelen (52 %), deretter fulgt av énsjøvinter laks (32 %). Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fire år og 59 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva.
Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2023 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 68 cm (SD 11,6), med en variasjon på 41-103 cm. Ingen av oppdrettslaksene hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm, dvs. rømt som smolt/postsmolt. Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for 22 av de 23 rømte oppdrettslaksene. Alle disse 22 hadde rømt inneværende år.
Kilenotfiske Namsfjorden 2023
Det ble fra 1. mai til 15. september 2023 fanget 1185 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 1151 villaks, 14 rømte oppdrettslaks, to kultiverte laks og 18 med usikkert opphav grunnet dårlig skjellkvalitet. Til sammenlikning ble det i perioden 2013-2022 fanget mellom 1046-2105 villaks og 7-71 oppdrettslaks per år. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2023 var 1,2 % noe som er høyere enn i 2022 (0,4 %) og blant det lavere som er fanget siden 2013 (variasjon: 1,1-6 %).
Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (56 %) av villaksen ble fanget innen10. juni, mens halvparten (syv av 14) av den rømte oppdrettslaksen hadde blitt fanget innen 26. juli. Blant både villaksen (51 %) og oppdrettslaksen (61 %) var størst andel mellomlaks. Andelen vill smålaks var 31 % og andelen vill storlaks var på 8 %. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden (58 mm) i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til seks år i sjøen, og størst andel (49 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til seks år, og de fleste (63 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva.
Oppdrettslaksene fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2023 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 45,9 cm (SD 29,0), med en variasjon på 12,6–85 cm. Fire av oppdrettslaksene hadde rømt på et tidlig stadium, dvs. ved en lengde på < 30 cm. Syv oppdrettslaks hadde ingen vintersone i skjellene og var dermed trolig nyrømte, mens tre og fire oppdrettslaks hadde tilbrakt henholdsvis ett og to år i sjøen etter rømming.
Kilenotfiske Nedstrandsfjorden 2023
Det ble fra 1. mai til 4. august 2023 fanget totalt 161 laks i kilenota i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 130 villaks, tre rømte oppdrettslaks, to laks med usikkert opphav og 26 kultiverte laks. Til sammenlikning ble det i perioden 2018-2022 fanget mellom 135-281 villaks og 6-23 oppdrettslaks per år. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2023 på 1,9 % var lavere enn i de andre foregående årene (2018-2022, variasjon: 2,6-12,7 %).
Halvparten av villaksen (50 %) var blitt fanget innen uke 25 (25. juni). De tre oppdrettslaksene ble fanget i uke 24, 30 og 31. Blant villaksen var 82 % mellomlaks (66-88 cm), 10 % storlaks (> 88 cm) og 7,7 % smålaks (< 66 cm). Blant de tre rømte oppdrettslaksene var det én mellomlaks og to storlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden (58 mm) i kilenøtene.
Villaksen hadde vært ett til fire år i sjøen og 80 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og fire år, og 45 % og 47 % hadde vandret ut etter henholdsvis to og tre år i elva.
Oppdrettslaksen fanget i Nedstrandsfjorden i 2023 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 81,4 cm (SD 13,2), med en variasjon på 80-83 cm. Ingen oppdrettslaks hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm). Ingen av oppdrettslaksen hadde rømt i 2023, mens to individer hadde tilbrakt én vinter i sjøen etter rømming.
Kilenotfiske Kvaløya, Nærøysund kommune 2023
Det ble fra 3. juni til 15. august 2023 fanget 461 laks i kilenøtene ved Kvaløya i Nærøysund kommune. Av disse var 432 villaks, 19 rømte oppdrettslaks, seks med usikkert opphav grunnet dårlig skjellkvalitet og fire kultiverte laks. Til sammenlikning ble det i perioden 2011-2022 fanget mellom 313-625 villaks og 24-233 oppdrettslaks per år. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2023 på 4,1 % var lavere enn i perioden 2011-2022 (variasjon: 5,9-52,1 %).
Villaksen og den rømte oppdrettslaksen kom relativt likt inn i fangsten. Innen 28. juni var 50 % av villaksen fanget. Halvparten (50 %) av oppdrettslaksen var blitt fanget innen 7. juli.
Blant villaksen var det flest mellomlaks (53 %), deretter smålaks (37 %) og færrest storlaks (10 %) i kilenotfangsten i 2023. Blant den rømte oppdrettslaksen var 68 % mellomlaks, 16 % smålaks og 16 % storlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden (58 mm) i kilenøtene.
Villaksen hadde vært fra ett til seks år i sjøen (men ingen fem år), og størst andel av laksen (55 %) hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og den største andelen (60 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved Kvaløya i 2023 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 56 cm, med en variasjon på 15,5-95 cm. Blant oppdrettslaksen hadde 39 % rømt på et tidlig stadium, dvs. med en lengde ved rømming < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra én til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. Flesteparten (58 %, 11 av 19 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde ikke tilbragt én vinter i sjøen etter rømming, mens de resterende fiskene hadde tilbrakt henholdsvis ett (seks fisk), to (én fisk) og tre (én fisk) år i sjøen etter rømming
Expanding the spatial scale in DNA-based monitoring schemes: ascertainment bias in transnational assessments
Get PDFHarmonising methodology between countries is crucial in transborder population monitoring. However, immediate application of alleged, established DNA-based methods across the extended area can entail drawbacks and may lead to biases. Therefore, genetic methods need to be tested across the whole area before being deployed. Around 4,500 brown bears (Ursus arctos) live in Norway, Sweden, and Finland and they are divided into the western (Scandinavian) and eastern (Karelian) population. Both populations have recovered and are connected via asymmetric migration. DNA-based population monitoring in Norway and Sweden uses the same set of genetic markers. With Finland aiming to implement monitoring, we tested the available SNP-panel developed to assess brown bears in Norway and Sweden, on tissue samples from a representative set of 93 legally harvested individuals from Finland. The aim was to test for ascertainment bias and evaluate its suitability for DNA-based transnational-monitoring covering all three countries. We compared results to the performance of microsatellite genotypes of the same individuals in Finland and against SNP-genotypes from individuals sampled in Sweden (N = 95) and Norway (N = 27). In Finland, a higher resolution for individual identification was obtained for SNPs (PI = 1.18E-27) compared to microsatellites (PI = 4.2E-11). Compared to Norway and Sweden, probability of identity of the SNP-panel was slightly higher and expected heterozygosity lower in Finland indicating ascertainment bias. Yet, our evaluation show that the available SNP-panel outperforms the microsatellite panel currently applied in Norway and Sweden. The SNP-panel represents a powerful tool that could aid improving transnational DNA-based monitoring of brown bears across these three countries. DNA-based transborder monitoring · Genetic methods · Microsatellites · Noninvasive sampling · Singlenucleotide polymorphism · Wildlife managementpublishedVersio
The Atlantic Forest of South America: Spatiotemporal dynamics of the vegetation and implications for conservation
Get PDFThe Atlantic Forest in South America (AF) is one of the world's most diverse and threatened biodiversity hotspots. We present a comprehensive spatiotemporal analysis of 34 years of AF landscape change between 1986 and 2020. We analyzed landscape metrics of forest vegetation only (FV), forest plus other natural vegetation (NV), and the sensitivity of metrics to linear infrastructure. Currently, the AF remnants comprise 22.9% of FV and 36.3% of NV, an extent that has decreased by 2.4% and 3.6% since 1986, respectively. Linear infrastructure affected mainly the largest fragments (>500,000 ha), reducing their size by 56%–94%. The period before 2005 was characterized by loss of FV and NV (3% and 3.43%) and decrease in the number of FV and NV fragments (8.6% and 8.1%). In contrast, after 2005 the vegetation stabilized, with a recovery of 1 Mha of FV (0.6%) and an increase in the number of fragments, due in part to environmental policies. However, the AF is still a highly fragmented domain: 97% of the vegetation fragments are small (10 km in these areas. Our work highlights the importance of legislation and analysis of landscape dynamics to help future conservation and restoration programs for biodiversity in the Atlantic Forest. Landscape structure Habitat loss Habitat fragmentation Edge effect Isolation ConnectivityThe Atlantic Forest of South America: Spatiotemporal dynamics of the vegetation and implications for conservationacceptedVersio
Forvaltning og ikke-forvaltning av elv og skog i Nord-Troms
Get PDFArtikkelen sammenlikner forvaltninga av to områder i Nordreisa og friluftsaktiviteter som foregår der. Det ene er Reisaelva med laksefiske, mens det andre er Kjellerskogen hvor det inntil nylig foregikk hundespanntrening samtidig som skogen i lang tid har blitt benyttet til sauebeite. Det har tidvis vært konflikter knyttet til begge områdene. For elva ble det opprettet et regime som styrer aktivitetene. I det andre området var tilgangen basert på allemannsretten og gamle beiterettigheter. Kommunen ville ikke regulere arealene i Kjellerskogen, før det i 2022 falt en høyesterettsdom som i realiteten sa at de måtte. Artikkelen beskriver hvordan man lokalt har sett på aktivitetene i de to områdene, og i hvilken grad områdene har vært preget av et nærvær eller et fravær av styring. Artikkelen viser at allemannsretten ikke var et tilstrekkelig grunnlag for forvaltning av et spesialisert og arealkrevende friluftsliv som hundekjøring i et beiteområde. Institusjonalisering framstår som en forutsetning for en holdbar forvaltning og dens legitimitet. Artikkelen er basert på dybdeintervjuer med sentrale aktører i de to områdene i 2022, dels gjort med enkeltpersoner, dels gjennomført i grupper.The article compares the management of two areas in Nordreisa, comprising salmon fishing in the Reisa River, and dog sledding in a forest area called Kjellerskogen where sheep also graze. There have occasionally been conflicts linked to both activities. A regime has been established for the river that governs the activities. In the other area, access is based on a law providing the public freedom to roam, and old grazing rights. The municipality rejected to regulate the area, until a verdict in the Norwegian Supreme Court said that they had to do it. The article describes how the activities in the two areas were viewed locally, including how they were managed and non-managed. The article shows that the right to roam was not a sufficient basis for the development of a specialized and area-demanding outdoor activity such as dog sledding in a grazing area. Institutionalization appears to be a prerequisite for a viable governance and its legitimacy. The article is based on in-depth interviews with key actors in the two areas in 2022, partly conducted with individuals, partly carried out in groups.publishedVersio