NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Weaving values, knowledge and context to care for human–nature relationships in protected areas
Full text linkTransformative change necessitates a profound shift in how people relate to, understand, value and envision landscapes to find effective pathways for conservation science and practice. In response, we examined the relationships among broad values—biospheric, altruistic and egoistic—that work in conjunction with ecological knowledge acquisition and social–ecological contextual factors to explain specific values assigned to landscapes, visions for human–nature relationships and pro-environmental behaviour. We conducted in-person surveys with residents of the Sierra de Guadarrama in central Spain, which is embedded in an extensive network of protected areas. It includes a national park and two biosphere reserves, and it is close to the capital city of Madrid. Our data were analysed using a path model to test a series of hypothesised relationships. Our models revealed that self-transcendence (i.e. biospheric and altruistic) values as well as the combined effects of local and scientific ecological knowledge were positively associated with (i) specific values prioritising ecological aspects and care for nature, but also with multiple relational values with the landscape and some instrumental values focused on the provision of goods; (ii) visions highlighting a prominent role of nature over humans for the surrounding landscape (eco-centric); (iii) and pro-environmental willingness and behaviour. Indirect positive associations included social–ecological factors such as the intensity of experiences with and learning about nature, lower levels of urbanity and the combined effects of age and income. Our results revealed that these are the kinds of values that, in general, newcomers would be more likely to foster. We conclude that inclusive plural valuations aimed at improving nature conservation interventions should consider the roots of how people hold and assign values to landscapes, envision their relationship with nature and vary in their intentions to perform pro-environmental behaviours for leveraging transformative change around protected areas. An integrative and holistic social–ecological systems perspective will improve human–nature relationships in conservation research and practice. We therefore call for more explicit consideration of the combined associations of social–ecological context, broad values and knowledge systems to expand and articulate the multilevel value of interest groups in protected area management contextspublishedVersio
Review of the Fennoscandian Chrysolampidae (Chalcidoidea), including the description of a new species
No full textA review of the Fennoscandian species of the chalcidoid genus Chrysolampus is given with a description of a new species: Chrysolampus albosetosus Vikberg sp. n. here reported from Finland, Norway and Sweden. Taxonomic treatments, DNA barcodes and an identification key are provided for the following four species occurring in Fennoscandia: Chrysolampus albosetosus sp. n., C. rufitarsis (Förster, 1859), C. splendidulus (Spinola, 1808) and C. thenae (Walker, 1848) as well as a few additional similar species of Chrysolampus found in adjacent areas. Lectotypes for C. rufitarsis and C. shurik (Nikolskaya, 1952) are designated. Chrysolampis shurik is removed from the Swedish and Finnish species list. New potential plant associations include Lathyrus linifolius (Reichard) Bässler for Chrysolampus splendidulus in Norway and Glechoma hederaceum L. for C. rufitarsis in Finland and Norway.publishedVersio
Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Rapport fra undersøkelser i 2024-2025
Full text linkBremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Berg, M., Bergan, M.A., Havn, T.B., Jensås, J.G., Karlsson, S., Simmons, O., Solemslie, B.W., Steinkjer, E., Sundt-Hansen, L.E. & Wacker, S. 2025. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Rapport fra undersøkelser i 2024-2025. NINA Rapport 2508. Norsk institutt for naturforskning.
I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura.
Det er identifisert i størrelsesorden 30 sidevassdrag og tilløpsbekker i Auravassdraget som kan ha potensial for fiskeproduksjon, og alle disse vannforekomstene skal etter planen kartlegges i løpet av prosjektperioden. Høsten 2023 ble det gjennomført kartlegging i ti vannforekomster, og det ble fulgt opp med kartlegging i ti nye vannforekomster høsten 2024. I tillegg til kartlegging ble det høsten 2024 gjennomført elektrisk fiske i åtte vannforekomster, og det ble fanget ungfisk av aure i sju av disse vannforekomstene. Imidlertid ble det i motsetning til i 2023 ikke fanget laksunger i noen av de undersøkte vannforekomstene, selv om flere av disse har egnete gyte- og oppvekstforhold for både laks og sjøaure. Aktuelle restaureringstiltak i kartlagte vannforekomster vil bli vurdert nærmere i forbindelse med utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget.
Fysiske tiltak som ble gjennomført ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 økte skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet i årene etter at tiltakene ble gjennomført. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Høsten 2024 ble det gjennomført restaureringstiltak i tre områder av Eira. I forkant av habitatrestaureringen ble det gjennomført omfattende kartlegginger av skjulkapasitet for å dokumentere habitatforholdene før restaurering.
Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2024 har det vært registrert gjennomsnittlige tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens gjennomsnittlige tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2).
På grunn av ekstraordinære forhold med tidlig sesongavslutning ble elvefangsten av laks og sjøaure i 2024 minimal. Følgelig foreligger det langt færre prøver av voksenfisk enn i tidligere år. Av ti skjellprøver fra laks fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2024, var det sju naturlig produserte individer (70 %), to rømte oppdrettsfisker (20 %) og ett utsatt individ (10 %). Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det ble startet opp med årlige skjellanalyser i 1987. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet, og passerte 50 % rundt 2010. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har genetiske analyser blitt benyttet som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder. Det var 23 skjellprøver fra sjøaurer som kunne benyttes til sikker identifisering av opphav, hvorav 15 naturlig produserte (65 %) og åtte utsatte individer (35 %).
Under gytefiskundersøkelsene i Eira ble det registrert 119 lakser og 549 sjøaurer. Antall gytelaks lå godt under gjennomsnittet for undersøkelsesperioden (343 individer), og var det laveste siden første undersøkelse i 2007. Sjøaurebestanden har vært noenlunde stabil de seneste årene, og antall registrerte sjøaurer i 2024 er høyere enn gjennomsnittet for hele perioden. Om lag 65 % av all gytelaks og 22 % av voksne sjøaurer ble registrert i Kirkehølen. Gytelaksene fordelte seg i 41 % smålaks, 46 % mellomlaks, og 13 % storlaks. Hos sjøaure var det fisk mellom ett og tre kilo som dominerte gytebestanden i Eira. Under drivtelling i Aura ble det observert 555 voksne aurer på strekningen nedstrøms skytebanen. Dette er det nest høyeste antall gytefisk av aure siden første undersøkelse i 2008. I likhet med de fleste tidligere undersøkelsesår ble det ikke observert gytelaks i Aura høsten 2024.
Under gytegropundersøkelser våren 2025 ble det registrert minimum 109 gytegroper i Eira og 101 gytegroper i Aura. I tillegg til gytegroper som lot seg kvantifisere var det mange gytegroper i store gytefelt i begge elver som av praktiske grunner ikke var mulig å tallfeste. I Eira var det større sammenhengende gytefelt like nedstrøms tiltaksområdet ved skolebrua, i nedre halvdel av Kirkehølen, samt ved tiltaksområdet nedstrøms Kirkehølen. I disse områdene var det flere gytegroper enn det var mulig å påvise ved graving. Omtrent halvparten av alle gytegroper ble registrert i det store gytefeltet i nedre halvdel av Kirkehølen. I Aura var det i motsetning til Eira en klar tallmessig dominans av auregroper. De aller største forekomstene av gytegroper var i to større gytefelt, som var lokalisert henholdsvis nedstrøms Reitan og nedstrøms fylkesveibrua. I det nederste av disse gytefeltene var det i størrelsesorden 20-30 gytegroper som ble vurdert å være av aure.
Beregninger basert på resultater fra registreringer under gytefiskundersøkelsene tilsier at det ble deponert mindre enn 800 000 lakserogn i Eira høsten 2024. Med mindre observasjonssannsynlighet under drivtelling var under 50 %, innebærer dette at foreslått gytebestandsmål trolig ikke ble oppnådd i 2024. I løpet av perioden 2007-2024 har gytebestandsmålet i Eira sannsynligvis blitt oppnådd i 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de åtte resterende årene har gytebestandsmålet etter all sannsynlighet ikke blitt oppnådd. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et mer bærekraftig nivå i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira
trolig vært oppnådd i de aller fleste årene i undersøkelsesperioden. Siden elvefisket ble avsluttet tidlig i den ordinære fiskesesongen, hadde elvebeskatning liten eller ingen betydning for den manglende måloppnåelsen i 2024.Statkraft Energi A
Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss
Full text linkMitigating loss of genetic diversity is a major global biodiversity challenge 1–4. To meet recent international commitments to maintain genetic diversity within species 5,6, we need to understand relationships between threats, conservation management and genetic diversity change. Here we conduct a global analysis of genetic diversity change via meta-analysis of all available temporal measures of genetic diversity from more than three decades of research. We show that within-population genetic diversity is being lost over timescales likely to have been impacted by human activities, and that some conservation actions may mitigate this loss. Our dataset includes 628 species (animals, plants, fungi and chromists) across all terrestrial and most marine realms on Earth. Threats impacted two-thirds of the populations that we analysed, and less than half of the populations analysed received conservation management. Genetic diversity loss occurs globally and is a realistic prediction for many species, especially birds and mammals, in the face of threats such as land use change, disease, abiotic natural phenomena and harvesting or harassment. Conservation strategies designed to improve environmental conditions, increase population growth rates and introduce new individuals (for example, restoring connectivity or performing translocations) may maintain or even increase genetic diversity. Our fndings underscore the urgent need for active, genetically informed conservation interventions to halt genetic diversity loss.publishedVersio
Population dynamics of the globally threatened fishing cat (Prionailurus viverrinus) in a coastal anthropogenic landscape of southern Thailand
Full text linkWind farms can pose significant risks to bat populations through collisions with turbines, habitat loss, and effects on behavior. With its rich bat diversity and expanding wind power industry, Southeast Asia lacks sufficient data to assess the risks posed to bat species from wind turbine collisions. We aimed to develop a predictive framework for assessing wind turbine risk to bats in Southeast Asia based on global bat fatality data and trait-based assessments. We conducted a review of the literature to compile data on global bat fatalities related to wind turbines. We developed a risk assessment framework comprising 3 components—potential fatality detection index (pDI), potential spatial exposure risk index (pSE), and conservation status—to assess species vulnerability to wind turbines and to generate a conservation prioritization score for Southeast Asian bat species. Our predictive models incorporated wing morphology traits to estimate fatality probabilities for bat species. Global wing morphology data provided some predictive power for bat collision risk. Our models correctly identified bat species with known fatality data but less successfully identified species with low risk of fatality. However, uncertainty arose from knowledge gaps and a lack of transferability of information to Southeast Asian species. Our framework offers a starting point for assessing bat collision risk in Southeast Asia, but it underscores the critical need for region-specific data and continued refinement of predictive models. Establishing comprehensive bat collision monitoring programs in the region is essential for informing evidence-based management decisions and ultimately minimizing the impacts of wind energy development on Southeast Asian bat populations.publishedVersio
Inventering av varg vintern 2024-2025
Full text linkMonitoring goals and methods:
Wolves in Sweden and Norway form a joint cross-boundary Scandinavian wolf population. In both countries, the wolf population is being monitored each winter. The Swedish Environmental Protection Agency and the Norwegian Environment Agency have joint Scandinavian guidelines and instructions for monitoring of wolves; these guidelines have been used since winter 2014-2015.
Numbers, distribution and trends in the wolf population in Scandinavia are primarily determined through a survey of family groups, scent-marking pairs and occurrence of yearlings (from spring reproductions) during 1 October - 31 March. The survey of wolves is done mainly through snow-tracking and collection of scats, urine and hair for DNA-analyses. Information from camera-traps, GPS-collars, other research data and dead wolves are used when available. The County Administrative Boards in Sweden and the Norwegian Nature Inspectorate (SNO) together with Inland Norway University of Applied Sciences are responsible for collecting field data. They also confirm reports of tracks and other observations by the public. For the wolf monitoring, contributions from the public are very important.
Number of family groups and scent-marking pairs:
During winter 2024-2025, 40 family groups were documented in Scandinavia; 34 within Sweden, two across the Norwegian-Swedish border and four within Norway. 30 territorial pairs were confirmed; 27 within Sweden, one across the border and two within Norway.
Number of reproductions:
During the monitoring period, 40 wolf reproductions (litters) were confirmed in Scandinavia: 34 in within Sweden, three within Norway, and three in cross-border territories.
Population size:
Using the number of reproductions multiplied by 10 (same method as in previous monitoring seasons) the Scandinavian wolf numbers were estimated to 400 (95% CI = 316-520). The Swedish sub-population was estimated to 355 wolves (95% CI = 281-461), including half of the cross-boundary wolves. The calculations include both alive and dead wolves during the monitoring period. In the smaller Norwegian sub-population, 50-57 wolves were counted in the field, including half of the 19 cross-boundary individuals and 40-47 wolves confirmed only in Norway.In a complementary estimation, using an open-population spatial capture-recapture model, the number of wolves within the main population range in Scandinavia was estimated to be 375 (95% CrI = 354-400), with 323 (95% CrI = 305-343) in Sweden and 52 (95% CrI = 43-63) in Norway respectively.
Genetics:
Two previously known Finnish-Russian immigrant male wolves were still present within the population’s breeding range. One of them as a breeder in a Norwegian pack. The other wolf, carrying a GPS-collar, was during the summer staying in Sweden just north of the breeding range, but was later not found during the monitoring season. Five new Finnish-Russian wolves were confirmed in northern parts of Scandinavia, two males and three females, all roamers. The two males were culled. Six new F1 offspring were confirmed, all in the immigrant male pack in Norway. Nine older F1 offspring were documented in the population, all born before 2024 and originating from three different Finnish-Russian immigrants. Among these nine F1, eight were resident as scent-marking wolves in Swedish family groups or territorial pairs.
The estimated average inbreeding coefficient in family groups was 0.21 (0.09 SD) this winter, a decrease compared to last years monitoring season (0.23 ± 0.09 SD).Mål och metodik
Vargstammen i Sverige och Norge utgör en gemensam skandinavisk population med utbredning över riksgränsen. Årliga inventeringar genomförs vintertid i respektive land enligt överenskommen gemensam inventeringsmetodik. Utbredning, utveckling och storlek på vargstammen dokumenteras genom kartläggning av antal vargrevir med familjegrupper, revirmarkerande par samt förekomst av årsvalpar (från vårens föryngring) under inventeringsperioden 1 oktober – 31 mars. Resultaten från inventeringen används för att beräkna den totala populationens storlek i antal individer.
Inventeringen genomförs i huvudsak genom spårning på snö samt DNA-analyser av spillning, urin och hår. Information från kamerafällor, radiotelemetri, forskningsdata samt döda vargar används när sådan information finns tillgänglig. Länsstyrelserna i Sverige och SNO (Statens Naturoppsyn) i samarbete med Universitetet i Innlandet i Norge är ansvariga för att genomföra inventeringen i fält. De kontrollerar även i fält de rapporter om spår och andra observationer som allmänheten i stor utsträckning bidrar med under inventeringsarbetet.
Antal familjegrupper och revirmarkerande par
Under inventeringsperioden 2024-2025 dokumenterades 40 familjegrupper i Skandinavien, varav 34 i Sverige, fyra i Norge och två belägna över den svensk-norska riksgränsen. Totalt 30 revirmarkerande par dokumenterades varav 27 i Sverige, två i Norge samt ett beläget över svensk-norska riksgränsen. Efter fördelning av de totalt tre gränsreviren med hälften av varje revir till respektive land summeras för Sverige 35 familjegrupper och 27,5 revirmarkerande par. För Norge blir motsvarande summa 5 familjegrupper och 2,5 revirmarkerande par av varg.
Antal föryngringar
Under inventeringsperioden konstaterades 40 föryngringar (valpkullar) av varg i Skandinavien varav 34 föryngringar i helsvenska revir, tre i helnorska revir och tre i revir som var belägna på gränsen mellan Sverige och Norge. Efter fördelning av de tre gränsreviren summeras för Sverige 35,5 föryngringar och för Norge 4,5 föryngringar.
Populationsuppskattning
Med samma metod som tidigare, där antal föryngringar multipliceras med 10, beräknas den totala skandinaviska populationen till 400 vargar (95% CI = 316-520) för hela inventeringsperioden. Den svenska delen av populationen, med halva gränsrevir inkluderade, beräknas med samma metod till 355 (95% CI = 281-461) vargar. I den norska delen av populationen påvisades totalt 50-57 vargar varav 40-47 helnorska vargar samt hälften av de 19 vargar som dokumenterats på båda sidor riksgränsen. I en kompletterande beräkning, med en öppen rumslig fångst-återfångstmodell, har antalet vargar i populationens huvudsakliga utbredningsområde beräknats till 375 (95% CrI = 354-400) i Skandinavien, varav 323 (95% CrI = 305-343) i Sverige och 52 i Norge (95% CrI = 43-63).
Genetik
Två sedan tidigare kända finsk-ryska vargar fanns fortsatt i den skandinaviska populationens reproduktionsområde. En reproducerande hane i det norska reviret Setten, samt en varg i Sverige som observerades på sommaren 2024 men inte kunde återfinnas under inventeringsperioden. Fem nya finsk-ryska immigranter dokumenterades, tre tikar och två hanar och alla norr om vargens reproduktionsområde i Skandinavien. De två hanarna fälldes vid skyddsjakt i norra Sverige. Därtill påvisades nio äldre F1 efter tre tidigare invandrade finsk-ryska vargar. Åtta av dem var revirhävdande i familjegrupper eller revirmarkerande par.
Den genomsnittliga inavelskoefficienten som uppskattar inavelsnivån i den skandinaviska populationen har beräknats till 0,21 (±0,09 SD) för vinterns familjegrupper, vilket är en minskning jämfört med förra säsongen (0,23 ±0,09 SD).Mål og metoder:
Ulvestammen i Sverige og Norge er en felles skandinavisk bestand med utbredelse på tvers av riksgrensen. Årlige registreringer gjennomføres vinterstid i begge land. Miljødirektoratet og Naturvårdsverket har felles skandinaviske retningslinjer for bestandsovervåking av ulv, og disse retningslinjene er brukt fra og med vinteren 2014-2015. Bestandsstørrelse, utbredelse og bestandsutvikling for ulvestammen i Skandinavia dokumenteres hovedsakelig ved å kartlegge antall ulverevir med familiegrupper, revirmarkerende par og forekomst av årsvalper (fra vårens ynglinger) i registreringsperioden fra 1. oktober til 31. mars.
Bestandskartlegging gjennomføres i hovedsak ved sporing på snø, med påfølgende identifisering fra DNA-analyser av innsamlede ekskrementer, urin og hår. Informasjon fra viltkameraer, radiotelemetri, døde ulver og andre forskningsdata brukes også når slik informasjon er tilgjengelig. Länsstyrelsene i Sverige og Statens Naturoppsyn (SNO) i samarbeid med Universitetet i Innlandet (INN), Evenstad i Norge er ansvarlige for gjennomføring av feltarbeidet. De kontrollerer også i felt de mange rapportene om spor og andre observasjoner av ulv som blir meldt fra allmennheten.
Antall familiegrupper og revirmarkerende par:
I registreringsperioden 2024-2025 (1. oktober-31. mars) ble totalt 40 familiegrupper av ulv dokumentert i Skandinavia, hvorav 34 i Sverige, fire i Norge og to med tilhold på begge sider av riksgrensen. Totalt 30 revirmarkerende par ble påvist, hvorav 27 ble funnet i Sverige, to i Norge og ett på tvers av riksgrensen. Etter fordeling av de totalt tre grenserevirene med halvparten til hvert land ble det påvist i alt 35 familiegrupper og 27,5 revirmarkerende par i Sverige, mens Norge hadde totalt 5 familiegrupper og 2,5 revirmarkerende par av ulv.
Antall ynglinger
For 2024 ble det konkludert med 40 ynglinger av ulv i Skandinavia i registreringsperioden (1. oktober-31. mars), hvorav 34 valpekull i helsvenske revir, tre i helnorske revir og tre i revir på tvers av riksgrensen mellom Sverige og Norge.
Bestandsstørrelse:
Med samme metode som ble brukt i fjor (antall ynglinger multipliseres med 10) ble det for vinteren 2024-2025 beregnet en bestand på 400 (95% CI = 316-520) ulver i Skandinavia. Delbestanden i Sverige, inklusivt halvparten av grenserevirene, ble ved samme metode beregnet til 355 (95% CI = 281-461). Beregningsmetoden er basert på antall kull med årsvalper vinterstid og inkluderer både levende og døde ulver gjennom hele registreringssesongen. For den mindre norske delbestanden, inklusivt ulver i grenserevir, er målsettingen fortsatt å registrere alle individer i felt. I norsk delbestand ble det påvist 50-57 ulver, hvorav 40-47 dyr med helnorsk tilhold og halvparten av 19 ulver som ble dokumentert med tilhold på begge sider av riksgrensen. I en supplerende beregningsmetode, som bruker en åpen fangst-gjenfangstmodell fra DNA-identifiserte individer, ble antall ulver i bestandens hovedsakelige utberedningsområde beregnet til totalt 375 (95% CI= 354-400) i Skandinavia, hvorav 323 (95% CI= 305-343) i Sverige og 52 (95% CI= 43-63) i Norge.
Genetikk:
To tidligere kjente finskrussiske ulver var fortsatt tilstede i den reproduserende delen av bestanden; den ynglende hannen i det norske Setten-reviret, samt en ulv som ble observert i Sverige sommeren 2024, men som ikke ble gjenfunnet i overvåkingsperioden. Fem nye finskrussiske immigranter ble også dokumentert, tre tisper og to hanner, alle nord for ulvens yngleområde i Skandinavia. De to hannene ble avlivet ved skadefelling i Nord-Sverige. Dertil ble det påvist ni eldre F1-avkom fra tre tidligere innvandrede finskrussiske ulver. Åtte av disse var revirhevdende i familiegrupper eller revirmarkerende par.
Den gjennomsnittlige innavlskoeffisienten, som reflekterer innavlsnivået i den skandinaviske ulvestammen, ble beregnet til 0,21 (± 0,09 SD) for vinterens familiegrupper, en reduksjon i forhold til i fjor (0,23 ± 0,09 SD)
Knowledge transmission, culture and the consequences of social disruption in wild elephants
Full text linkCultural knowledge is widely presumed to be important for elephants. In all three elephant species, individuals tend to congregate around older conspecifics, creating opportunities for social transmission. However, direct evidence of social learning and cultural traditions in elephants is scarce. Here, we briefly outline that evidence then provide a systematic review of how elephant societies respond to the loss of potentially knowledgeable individuals or opportunities for knowledge transfer, which we characterize as social disruption. We consider observations from 95 peer-reviewed, primary research papers that describe disruption to elephant societies or networks via the removal or death of individuals. Natural deaths were mentioned in 14 papers, while 70 detailed human-caused deaths or disruption. Grouping descriptions according to consequences for behaviour and sociality, and demography and fitness, we show that severely disrupted populations are less cohesive, may exhibit reduced fitness or calf survival and respond inappropriately to threats and predators. We suggest that severe social disruption can inhibit or break potential pathways of information transmission, providing indirect evidence for the role of social transmission in elephants. This has implications for elephant conservation amid increasing anthropogenic change across their habitats. elephant culture, elephant conservation, socialdisruption, social knowledge This article is part of the theme issue ‘Animal culture: conservation in a changing world’.Knowledge transmission, culture and the consequences of social disruption in wild elephantspublishedVersio
Evaluering av frivillig kultivering i Strandaelva
Full text linkHagen, I.J., Karlsson, S. & Florø-Larsen, B. 2025. Evaluering av frivillig kultivering i Strandaelva. NINA Rapport 2600. Norsk institutt for naturforskning.
Det har vært gjennomført frivillig kultivering i Strandaelva (vassdragsnummer 098.3Z) i Storfjorden på Sunnmøre i flere tiår. Det har ikke vært gjennomført evaluering av hvordan kultiveringen bidrar til lakseproduksjon, og heller ingen vurderinger av hvilke genetiske effekter kultiveringsvirksomheten har hatt. Formålet med dette prosjektet er å evaluere kultiveringseffekter på laksebestanden i Strandaelva, og hovedvekt i undersøkelsene er lagt på årsklassene med opphav i gytesesongene 2014, 2016 og 2017.
Evalueringen omfatter individer som ble satt ut i plommesekkyngelstadiet. Sammenliknet med gytebestandsmålet (egg som legges naturlig i fullrekruttert elv) forventes antall plommesekkyngel satt ut å kunne utgjøre 9 % til 31 %, avhengig av utsettingsantall og usikkerhet i gytebestandsmål. Blant voksen laks fra gyteår 2014 ble det funnet 30 % kultivert laks, fra gyteår 2016 ble det funnet 21 % og fra gyteår 2017 ble det funnet 8 % kultivert laks. Dette betyr at tilslaget av kultivert laks i Strandaelva sannsynligvis ligger innenfor forventingen basert på utsettingenes størrelsesorden, dersom det antas at naturlig produserte individer og kultiverte individer har samme overlevelse fra og med plommesekkstadiet. Resultatene viser at det meste av laksen med opphav i de evaluerte gyteårene var naturlig produsert, og ettersom innsiget i Strandaelva har ligget betydelig over gytebestandsmålet i de fangstårene der gyteårsklassene 2014, 2016 og 2017 var representert, er det sannsynlig at gytebestandsmålet også ville blitt nådd uten kultivering.
For gyteårene 2014 og 2016 ble det funnet en Ryman-Laikre effekt, hvilket betyr at kultiveringen har medført en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse for disse årene. Denne effekten kunne vært unngått dersom effektivt antall stamfisk hadde vært høyere, og/eller om andel kultivert laks hadde vært lavere. For gyteåret 2017 har kultiveringen medført en liten økning i total effektiv bestandsstørrelse. Ettersom kultiverte individer settes ut der det foregår gyting og oppvekst av naturlig produserte individer er det ikke gitt at kultiveringen har medført et større antall tilbakevandrende laks i elva. Dersom elva har vært fullbelagt og det ikke har vært betydelig dødelighet hos naturlig produserte individer som følge av flom og masseforflytning eller andre hendelser før kultiverte individer settes ut, vil utsatte individer sannsynligvis ha konkurrert med naturlig produserte individer.
Videre ble det funnet at stamlaksen som sendes til genetisk opphavskontroll var betydelig større og hadde høyere sjøalder enn gjennomsnittlig vekt og sjøalder enn individer fanget i sportsfisket. Dette betyr at stamfisken ikke representerer elvebestanden slik retningslinjene fra forvaltningen tilsier. Det ble funnet til sammen 12 avkom etter fire individer som ikke var godkjent i henhold til den genetiske opphavskontrollen, hvilket betyr at underkjent stamfisk har blitt brukt i krysninger.
Det meste av laksen i Strandaelva som stammer fra gyteårene 2014, 2016 og 2017 var naturlig produsert og i henhold til Vitenskapelig råd for lakseforvalning (VRL) har gytebestandsmålet vært oppnådd i alle fangstår der disse gyteårsklassene er representert. Det er sannsynlig at gytebestandsmålet ville blitt oppnådd også uten kultivering. Dersom kultivering videreføres, bør praksisen endres for å unngå negative genetiske effekter for bestanden. For eksempel bør det benyttes et stort nok antall stamfisk og/eller antall plommesekkyngel som settes ut bør reduseres slik at Ryman-Laikre effekter unngås og det bør brukes like mange hunner og hanner. Det bør ikke selekteres på stor stamfisk og individer som ikke blir godkjent i opphavskontroll skal ikke brukes i krysninger. Videre anbefaler vi at slektskapsanalyser av stamfisken videreføres og at det i tillegg gjøres foreldreanalyser for innsamlet stamfisk for å unngå å krysse nære slektninger, og for å unngå å bruke utsatt fisk som stamfisk
Norsk hekkefuglovervåking. Utvikling av våtmarksprogram
Full text linkStokke, B.G., Øien, I.J., Pavón-Jordán, D., Ranke, P.S., Ruano, M.M., Shimmings, P., Østerås, T.R., Vang, R. & Kålås, J.A. 2025. Norsk hekkefuglovervåking. Utvikling av våtmarksprogram. NINA Rapport 2520. Norsk institutt for naturforskning.
Miljødirektoratet ønsker bedre kunnskap om bestandsvariasjoner for våtmarksfugl og da særlig vanntilknyttede fuglearter som lommer og andefugl. I den forbindelse har BirdLife Norge og Norsk institutt for naturforskning (NINA) gjort en vurdering av relevant metodikk samt testet gjennomføring av slike tellinger.
I forbindelse med den pågående hekkefuglovervåkingen i Norge (standardprogrammet) gjøres det observasjoner av et betydelig antall våtmarksfugl og vannfugl. Det leveres foreløpig ikke statistikk for vannfugl fra disse tellingene fordi tellemetoden ikke er direkte tilpasset vannfuglartene. Dette skyldes at de vanligvis ikke eksponerer seg ved sang, de er gjerne klumpvis fordelt, og muligheten for å observere dem varierer svært mye i løpet av hekkesesongen. Dette medfører større usikkerhet for hver enkelt telling, og dermed behov for økt antall telleruter før egnet statistikk for bestandsendringer kan leveres. En kombinasjon av data fra det pågående standardprogrammet med data fra en supplerende telling av våtmarkstilknyttede fuglearter (våtmarksprogrammet) vurderes som en aktuell tilnærming for å kunne levere bestandsindekser for et godt utvalg av arter (10 – 15 arter).
Som telleområder i våtmarksprogrammet ble det valgt å benytte de områdene i 18 x 18 km nettverket som ble identifisert ved etableringen av standardprogrammet, men som ikke er i bruk der (50 % av områdene). Videre ble det for hvert telleområde plassert ut 20 tellepunkt slik at de omfattet vann- og/eller myrlokaliteter innenfor 6 km avstand til senterpunktet. Tellemetodikk var tilsvarende som for standardprogrammet, men med detaljert informasjon om kjønn og alder for de aktuelle vannfuglartene.
Test av gjennomføring av våtmarksprogrammet ble utført i Midt-Norge (Nordmøre og Trøndelag). Av 89 potensielle telleområder ble 27 (30 %) identifisert som aktuelle for taksering av våtmarksfugler. Det skulle gjøres to takseringer for hver tellerute for å vurdere hvilken nytte dette ville ha for bedring/stabilisering av oppdagbarheten. Selv om tilgjengelighet også var hensyntatt ved plasseringen av tellepunktene var en del av tellerutene svært tidkrevende. For slike telleruter kan forenkling være aktuelt. Vi ser her et dilemma ved at for omfattende forenkling av plassering av tellepunkt vil påvirke «tilfeldigheten» for valg av tellepunkt (og dermed representativitet) ved at tellinger vil bli flyttet bort fra områder som er vanskelig tilgjengelig, som for eksempel langt fra åpne veier og områder med bratt og kupert terreng.
Telleresultatene viste at observasjonsfrekvensen av vannfugl var betydelig høyere i testen av våtmarksprogrammet enn for standardprogrammet, slik målet var. Imidlertid ble det særlig generert data for de 11 vannfuglartene der man allerede har bra datatilgang fra standardprogrammet. For arter der supplerende datatilgang vil være særlig ønskelig for at robuste bestandsindekser skal kunne genereres ble det imidlertid gjort få observasjoner. Dette kan skyldes at disse artene har lave bestander i den aktuelle landsdelen, men her kan tilpasning av tellepunkter for forenkling av gjennomføring også være en faktor.
Erfaringene fra 2024 viste at taksering av våtmarksfugler gir økt observasjonsfrekvens av vannfugl, men de er ressurskrevende både når det gjelder feltkostnader og feltpersonell. Det bør derfor gjøres en grundig gjennomgang av de data og muligheter for tidsserieanalyser som allerede finnes for vannfugl i standardprogrammet. Før endelig avklaring om oppstart av våtmarksprogrammet er det også behov for mer kunnskap om hvilke potensialer en egen overvåking vil ha for datagenerering for arter der det finnes relativt lite data i standardprogrammet. Dette bør sjekkes ut for områder der man forventer gode forekomster av vannfugl, som fylkene Finnmark og Innlandet.Miljødirektoratet: M-2867|202