NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Fosen-saka og norsk utmarksforvaltning i det grøne skiftet. Trong for nye verkemiddel?
Get PDFArtikkelen gjer greie for innhaldet i Fosen-dommen og naturavtalen, og enkelte andre sentrale utviklingstrekk for forvaltning av utmarksareal i det grøne skiftet. Fosen-dommen er ei viktig påminning om at ein må sjå arealinngrep som kan påverka samiske interesser i samanheng både i innhald og over tid. På liknande vis uttrykkjer naturavtalen at naturomsynet må integrerast hjå ulike aktørar og i ulike prosessar som vedkjem naturen. Ei rekkje ulike rettslege faktorar påverkar utmarksforvaltninga og energiressursane i det grøne skiftet, og det er trong for nye verkemiddel for å ivareta heilskapsomsyn. Eit mangfald ulike verkemiddel kan tenkjast for å ivareta ei meir heilskapleg forvaltning av energiressursane. Døme på verkemiddel som kunne ha vore utvikla vidare er bruk av omsynssonar i plan- og bygningslova, og at forvaltninga sjølv søker å organisere arbeidet sitt slik at dei i større grad får høve til å sjå arealtiltak i samanheng også etter sektorlovverket. For å ivareta heilskapsomsynet i større grad kunne ein ikkje minst tenkt seg at det vart utarbeida tydelegare materielle grunnlag for bruk av motsegn aleine ut frå at gode energiressursar var kartlagt i eit bestemt område. Omsyn som talar mot ei slik utvikling er at det kan gripe langt inn i det kommunale sjølvstyre. Ein kan på den andre sida tenke seg område der energibehovet er stort, energiressursane er gode, og det er samiske interesser eller andre interesser som berre toler at ei viss mengd arealinngrep kjem i området. For slike situasjonar kan det tenkjast at ein for å leggje til rette for å nå dei overordna klimamåla og dekka energibehovet, kunne ha særleg nytte av å utvikla det materielle grunnlaget, som synleggjer energiressursar som krev heilskapstenking. På denne måten kan energistyresmaktene i større grad nytta motsegn for å unngå framtidige konfliktar.This article explains the content of the Fosen-judgment and the convention on biological diversity, and other key characteristics of the development of the management of the Norwegian outfields. The Fosen-judgement is an important reminder that land encroachment that affect Sami interests must be considered holistic both when it comes to severity and time. A number of different legal factors affect the management of the Norwegian outfields and the energy resources in the green shift, and it seems timely to discuss the need for new measures to ensure a holistic approach. Different means of action could be developed to support a more holistic or integrated management of the energy resources. Examples are to develop the use of “omsynssone” a tool to make authorities, building contractors etc. aware of certain characteristics of the area, and that the administration seeks to organize its work in ways that give better opportunities to see area measures in a holistic manner. To support the holistic approach, one could argue that a clearer legal basis for the use of countermeasures (“motsegn”) could be useful. A useful manner or direction to develop this measure could be to accept the use of countermeasures solely based on the identification of abundant energy resources in a specific area. However, it is essential to acknowledge that such a development would typically contradict to consideration of the municipal self-government. Such measures could be especially useful in areas where the need for energy is great, the energy resources are good, and there are Sami interests or other interests that only tolerate a certain level of land encroachment. For such situations it could be particularly useful to develop the material basis for countermeasures to avoid future conflicts
Does long-term grazing cause cascading impacts on the soil microbiome in mountain birch forests?
Get PDFIn subarctic mountain birch forests, reindeer grazing and moth outbreaks act as important biotic drivers of
ecosystem functioning. We investigated how a long-term contrast in reindeer grazing regimes and short-term ungulate exclusion affected soil fungal and bacterial communities in mountain birch forests recovering from a recent moth outbreak. We separately described the impacts on microbial communities for organic and mineral soil layers. Differences in fungal communities were mainly explained by variations between grazing regimes, whereas the four-year exclusion of ungulates had little effect. Soil microbial communities showed a high level of specificity between organic and mineral layers. Our results suggest that long-term grazing may have cascading impacts, especially on ectomycorrhizal fungal communities. In contrast, ericoid mycorrhizal and saprotrophic fungal communities and soil bacterial communities were less affected by grazing and appeared to be more resilient to aboveground herbivory in mountain birch forests recovering from a moth outbreakpublishedVersio
Mykologiske samfunn i jord, røtter og frø hos honningblom, Herminium monorchis
Get PDFRoos, R.E., Davey, M. & Evju, M. 2024. Mykologiske samfunn i jord, røtter og frø hos honningblom, Herminium monorchis. NINA Rapport 2461. Norsk institutt for naturforskning.
Honningblom, Herminium monorchis, er en kritisk truet orkidé med fire forekomster i Hvaler kommune. For å bedre rødlistestatus for arten innen 2034 er det både behov for tiltak på de lokalitetene der arten forekommer i dag, og bevaringsutsetting der honningblom har gått ut. NINA utarbeidet i 2023 et program for å bygge et kunnskapsgrunnlag for bevaringsutsetting, bestående av seks delprosjekter. Denne rapporten oppsummerer resultatene til delprosjekt 2: identifisering av mykosymbiontene til honningblom.
Fordi orkidéfrø er meget små og mangler næringsrik frøhvite, er de avhengige av sopp (mykosymbionter) for å spire. Også som voksne planter er mange orkidéarter til en viss grad avhengige av mykosymbionter. Tidligere studier viser at honningblom assosieres med flere sopparter. Målet med denne studien var å finne ut hvilke sopparter som assosieres med honningblom på de fire lokalitetene i Norge, og om soppsamfunnet i jord med honningblom skiller seg fra der honningblom er fraværende. Det ble samlet jordprøver fra ti ruter per lokalitet; fem ruter med og fem uten honningblom. I tillegg samlet vi røtter fra to planter og frøkapsler fra ti planter. Miljø-DNA-teknologi med metastrekkoding ble brukt til å identifisere sopparter i prøvene, med følgende resultater:
• 2638 sopptaksa ble påvist i jord fra honningblomlokalitetene
• 620 ble kun funnet i jord fra ruter med honningblom
• Indikatorartsanalyse viste 25 sopparter som kan være indikator for forekomst (13 arter) eller fravær (12 arter)
• 71 sopparter ble påvist fra røttene og 161 fra frøkapslene
Artssammensetning av sopp mellom lokalitetene varierer og er sterkt knyttet til jordegenskaper. En betinget ordinasjon viste ulike soppsamfunn i ruter med og uten honningblom når lokalitetsbetinget variasjon ble tatt høyde for. Det tyder på systematiske forskjeller i soppsamfunnet koblet til honningbloms tilstedeværelse, som er konsistent mellom lokalitetene. Mest iøynefallende indikator for forekomst av honningblom er en art i familien Ceratobasidiaceae. Arten ble også påvist på en rotprøve og er en sannsynlig mykosymbiont for promotering av frøplanteetablering. Artssammensetningen på rotprøvene var veldig forskjellig fra hverandre, selv om de to plantene kom fra samme lokalitet, Skjellvik. Den ene var dominert av en Ceratobasidiaceae-art, som danner mykorrhiza med orkideer, mens den andre var dominert av sekksporesopper fra flere slekter. Noe overlapp i artssammensetning mellom røttene og frøkapsler tyder på noe vertikal overføring av endofytter fra morplante til frø. Dette innebærer at endofyttisk sopp i morplanten koloniserer frøene, slik at soppen og frøene sprer seg sammen til nye lokaliteter. Ingen av de 13 artene som var felles for røtter og frø, tilhørte soppfamilier som er kjente mykorhizzapartnere med orkideer. Flere av artene tilhører gjærslekter med antimikrobielle egenskaper, og det er mulig at disse beskytter frøene mot patogener.
NIBIO har fått til vellykket asymbiotisk frøspiring av honningblomfrø fra Skjellvik og Skipstadsand. Det må utarbeides en strategi i samarbeid mellom miljøforvaltningen, NINA og NIBIO for hvordan, når og hvor ferdig utviklede planter skal settes ut samt vurderinger av metoder for utsetting. Behov for videre innsamling av frø bør vurderes, for å sikre genetisk variasjon i oppformerte planter. Det vil være fordelaktig å sette i gang skjøtsel av området rett utenfor honningblomlokaliteten på Skjellvik jf. tidligere utarbeidet skjøtselsplan, for å tilrettelegge for eventuell utplanting senere. En plan for overvåking av utsatte planter må utvikles.Roos, R.E., Davey, M. & Evju, M. 2024. Fungal communities in soil, roots, and seeds of musk orchid, Herminium monorchis, in Norway. NINA Report 2461. Norwegian institute for nature research.
Musk orchid, Herminium monorchis, is a critically endangered species with four populations in Norway. To meet national goals to improve the conservation status of musk orchid by 2034, management actions are required to conserve current populations and reintroduce the species where it has gone extinct. NINA developed a program to increase the knowledge base for reintroduction, consisting of six work packages. In this report we summarize the results of work package two: identification of the fungal symbionts of musk orchid in Norway.
Because orchid seeds are very small, all orchids depend on symbiosis with fungi for germination and to acquire the nutrients required for the development of photosynthetic organs. In adult orchids, the level of dependence on a fungal symbiont differs between species and can vary with environmental conditions. Musk orchid has previously been attributed several fungal symbiont species, but these have not been identified in the Norwegian populations. The aim of this study was therefore to identify the fungal communities in soil associated with the four musk orchid populations in Norway using metabarcoding. In addition, we identified fungal communities from the roots of two individuals and seed capsules of ten individuals, with the following main results.
• 2638 fungal taxa were identified in the soils from musk orchid localities
• 620 were found exclusively in plots with musk orchid present
• Indicator species analysis revealed 25 fungi associated to presence (13 species) or absence (12 species) of musk orchid
• 71 different fungal taxa were identified from roots, and 161 from seed capsules
We found different fungal community compositions across the four sites, probably related to differences in soil characteristics. Constrained ordination showed fungal communities to differ significantly between plots with and without musk orchid when variation to due locality was accounted for, pointing to systematic differences in the fungal communities related to musk orchid presence. We identified a species within Ceratobasidiaceae as a potential fungal partner of musk orchid. The same species was found in one of the root samples. We conclude that this species is likely to be a fungal symbiont of musk orchid in Norway. The fungal community composition associated with roots differed markedly between the two sampled plants despite their shared provenance. One was dominated by Ceratobasidiaceae, which are known orchid mycorrhiza, while the other was dominated by various Ascomycetes. There was little taxonomic overlap between fungal communities isolated from roots and seed capsules, indicating a minor role of vertical transmission of fungal symbionts in musk orchid. None of the few shared fungal taxa are known as orchid mycorrhiza, but rather belong to yeast taxa whose antimicrobial properties may protect against pathogens.
The Norwegian Institute of Bioeconomy Research (NIBIO) has successfully germinated musk orchid seed from Skjellvik and Skipstadsand asymbiotically. A collaborative effort between NINA, NIBIO and management authorities should produce a strategy that outlines best-practices for introduction of cultured plants, selects suitable localities for reintroduction, and considers whether additional seeds need to be collected to ensure ample genetic diversity. We further advise implementing management actions at Skjellvik to increase habitat availability to musk orchid and to accommodate the first introduction of cultured individuals into the wild. A monitoring program should be designed to test the outcome of management actions and reintroduction against previously determined management goals.Miljødirektoratet: M-2765|202
Spredningsmønster hos jerv i Skandinavia
Get PDFMattisson, J. Brøseth, H. Spong, G. & Kleven, O. 2024. Spredningsmønster hos jerv i Skandinavia. NINA Rapport 2471. Norsk institutt for naturforskning.
Spredning er en viktig prosess som har stor innvirkning på arters genetiske og demografiske struktur. Spredning av unge dyr fra fødested til området hvor de først reproduserer benevnes gjerne som natal spredning. Ulike påvirkningsfaktorer, som f.eks. slektskapsforhold, næringstilgang, forstyrrelser, konkurranse og habitatpreferanser kan være med å påvirke hvor de unge individene til slutt etablerer seg og reproduserer for første gang.
Hovedformålet med dette prosjektet var å øke kunnskapen om natal spredning hos jerv i Skandinavia. Basert på rekonstruerte slektskapsforhold mellom jervindivider og identifisering av foreldre-avkom relasjoner, samt informasjon om bevegelsesmønster fra DNA-prøver til begge foreldrene, spredningsindividet og til partner ved første kjente reproduksjon, har vi kunnet estimere hvor spredningsindividet ble født og hvor det etablerte seg og reproduserte. Videre undersøkte vi kjønns- og geografiske forskjeller i spredningsadferd og hvilken påvirkning tettheten av jerv har på spredningsadferden. Vi har brukt genetiske data fra hele Skandinavia, samt nordlige deler av Finland.
Av 4572 SNP-genotypede jerver, ble begge foreldrene identifisert for 2621 individer. Av disse var det 720 individer som hadde produsert minst ett avkom hvor begge foreldrene ble identifisert for nesten alle. Videre hadde 672 jerver tilstrekklig bra stedfesting på fødeområde og yngleområde for å kunne beregne spredningsavstand.
Spredningsavstanden var i gjennomsnitt 55 km (± 4,3 SE, median 22 km) for tisper og 94 km (± 5,5 SE, median 64 km) for hanner inkludert alle jervene. De lengste spredningsavstandene var nesten like lang for tisper (632 km) som for hanner (696 km). Mange av jervene etablerte seg i samme forvaltningsregion som de var født, men spredning ble observert mellom alle nærliggende regioner i Norge og Sverige. Sannsynligheten for ingen eller kort spredning (10 km var noe lengre for hanner enn for tisper og lengst for jervene som spredte seg til region 1 og 2 (tisper:129 km [variasjon: 91-183], hanner: 363 km [variasjon: 277-475]). Det var ingen forskjell i spredningsavstand til de øvrige regionene.
Den landsdekkende DNA-overvåkingen av jerv i Skandinavia gir en unik mulighet for å studere jervens spredningsadferd på stor geografisk skala. Basert på slektskapsinformasjon har vi kunnet følge nesten 700 jerver fra fødsel til første kjente reproduksjon, hvilket er et unikt datasett på spredningsadferd hos en rovdyrart. Resultatene fra dette prosjektet og rekonstruksjonen av slektskap danner et godt grunnlag for videre studier av jerv på blant annet «source-sink» dynamikk, variasjon i reproduksjon, og effekter av jakt på spredningsadferd.Mattisson, J. Brøseth, H. Spong, G. & Kleven, O. 2024. Dispersal patterns in wolverine in Scandinavia. NINA Report 2471. Norwegian Institute for Nature Research.
Dispersal is an important ecological process that impacts the genetic and demographic structure of a species. Dispersal of young individuals from their natal area to the area of first reproduction is often referred to as natal dispersal. Various influencing factors, such as kinship, food availability, disturbances, competition and habitat preferences can influence where the disperser eventually establishes and reproduces for the first time.
The main purpose of this project was to increase knowledge about natal dispersal in wolverines. Based on reconstructed kinship between wolverine individuals and identification of parent-offspring relationships, as well as knowledge of the wolverine's movement pattern from DNA samples, we calculated the natal dispersal distance, from natal area to breeding area, for wolverines in Scandinavia. Furthermore, we investigated gender and geographic differences in dispersal behavior and the effect of wolverine density on dispersal behavior. We used genetic data from all of Scandinavia, as well as from the northern parts of Finland.
Both parents were identified for 2621 out of 4572 SNP genotyped wolverines. Of these, 720 individuals had produced at least one offspring where both parents were identified for most of them. Furthermore, 672 wolverines had sufficient location data in the natal and breeding areas to be able to calculate dispersal distance.
The dispersal distance averaged 55 km (± 4.3 SE, median 22 km) for females and 94 km (± 5.5
SE median 64 km) for males including all wolverines. The longest dispersal distances were almost as long for females (632 km) as for males (696 km). Many of the wolverines settled in the same administrative region where they were born, but dispersal was observed between all nearby regions in Norway and Sweden. The probability of no or short dispersal (10 km was slightly longer for males than for females and longest for the wolverines that dispersed to regions 1 and 2 (females: 129 km [range: 91-183], males: 363 km [range: 277-475]). There was no difference in dispersal distance into the other regions.
The nationwide DNA monitoring of wolverines in Scandinavia provides a unique opportunity to study dispersal behavior of wolverines on a large geographical scale. Based on kinship information, we have been able to follow nearly 700 wolverines from birth to first known reproduction, which is a unique data set on the dispersal behavior of a large carnivore. The results from this project and the reconstruction of kinship form a good basis for future studies on wolverines e.g. source-sink dynamics, variation in reproduction parameters, and effects of hunting on dispersal behavior.Miljødirektoratet: M-2796|202
Forest edges and other semi-natural habitat edges increase wild bee species richness and habitat connectivity in intensively managed temperate landscapes
Get PDFPollinator conservation schemes are typically focused on conserving existing-, restoring degraded- or establishing new wild bee habitats. The effectiveness of such conservation schemes depends on the presence of dispersal corridors that allow habitat colonization by bees. Nonetheless, we lack an understanding of the role of semi-natural habitats edges on the connectivity of pollinator communities across intensively managed landscapes. Here, we use data from wild bee communities comprising 953 occurrences from 79 species of non-parasitic bees, sampled at 68 locations distributed across a Norwegian and a Danish landscape to show that the proportion of semi-natural habitat edges is positively correlated to bee species richness and habitat connectivity. Specifically, we found that wild bee species richness sampled along roadsides increased with the proportion of semi-natural habitat edges within1.5 km of the study sites and with local plant species richness. We combined maps showing the proportion of seminatural habitat edges with least cost path analysis to find the most likely dispersal route between our bee communities. We find that these least cost path lengths provide better models of bee species compositional similarity than geographic distance (|ΔAICc| > 2), suggesting that seminatural habitat edges act as dispersal corridors in intensively managed landscapes. However, we also find that compositional similarity between communities depend on site-specific plant species richness stressing the importance of improving the habitat quality of edge habitats if they are to function as dispersal corridors. We discuss potential management options for improving wild bee habitat conditions along seminatural habitat edges and illustrate how maps of least cost paths can be used to identify dispersal corridors between pollinator habitats of conservation priority. Maps of dispersal corridors can be used to direct wild bee habitat management actions along seminatural habitat edges to facilitate the dispersal of bees between larger grassland habitats. Bees, Connectivity, Conservation planning, Pollinators, Restoration, GrasslandacceptedVersio
Metoder for undersøkelser av fisk i store innsjøer - Forslag til standard for tilstandsklassifisering i basisovervåking og i regulerte magasiner
Get PDFEikland, K. A., Gjelland, K. Ø. & Sandlund, O. T. 2024. Metoder for undersøkelser av fisk i store innsjøer - Forslag til standard for tilstandsklassifisering i basisovervåking og i regulerte magasiner. NINA Rapport 2425. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer et forslag til standard for fiskeundersøkelser i store innsjøer for økologisk tilstandsklassifisering. Forslaget bygger på resultater og erfaringer fra metodeutvikling og -testing hovedsakelig gjort i forsknings- og utviklingsprosjektet Fisk i store innsjøer (FIST) i perioden 2015-2020. I tillegg presenteres et forslag til tilpassing av standarden for fiskeundersøkelser i regulerte magasiner, hvor det også skal undersøkelses effekter av reguleringen og eventuelle kompenserende tiltak.
FIST-prosjektet testet og videreutviklet metoder for undersøkelser og tilstandsklassifisering av fiskesamfunn i 26 store innsjøer, med et overordna formål å fremskaffe et kunnskapsgrunnlag for langsiktig overvåking av økologisk tilstand for fisk iht. vannforskriften. Prosjektet har vært tett knyttet til det nasjonale overvåkingsprogrammet ØKOSTOR (2015-dd) hvor de biologiske kvalitetselementene fisk, planteplankton, dyreplankton, vannplanter og invertebrater, sammen med fysisk-kjemiske støtteparametere, utgjør grunnlaget for fastsettelse av innsjøenes økologiske tilstand.
Forslaget til standard er tilpasset overvåking av fiskebestander i innsjøer hvor pelagialen (de frie vannmassene) er det dominerende habitatet. Standardundersøkelsen har inkludert bruk av vitenskapelig ekkolodd (hydroakustiske registreringer) for estimering av total fisketetthet og biomasse (mengde) i pelagialen. Partrål er benyttet for fangst av fisk for å beskrive fiskesamfunnets arts- og størrelsessammensetning. I kombinasjon har de to metodene hatt som mål å gi estimater for tetthet og biomasse av ulike fiskearter. I innsjøer der det enten ikke er praktisk eller ressursmessig gjennomførbart å benytte tråling, eller hvor det eksisterer relevante tidsserier fra garnfiske, gis anbefalinger for innsats med flytegarn. Tråling er allikevel vurdert som den foretrukne metoden fordi trålfangstene bedre representerer fiskesamfunnet som observeres med ekkolodd. Undersøkelser av bunn- og strandnære habitater gjennomføres med bunn-satte nordiske oversiktsgarn.
Selv om formålet for basisovervåking og reguleringsundersøkelser tradisjonelt har vært ulikt definert, er det likevel en betydelig overlapp i kunnskapsbehovet og metodisk tilnærming. For regulerte magasiner foreslår vi en minimumsinnsats ut fra magasinets størrelse, og hvor valget av metoder tilpasses fordelingen av ulike habitater i magasinet, aktuelle fiskearters kjente og teoretiske bruk av disse, og om det finnes informasjon som kan benyttes i tilstandsklassifisering og vurdering av magasinspesifikke forhold. Som støtte til vurderinger av magasinspesifikke forhold er det listet opp eksempler på faktorer som kan tilsi behovet for en økt innsats utover tilpasningen.
Det er fortsatt ubesvarte spørsmål og behov for å utvikle metodikken videre. Felles for all overvåking er dilemmaet knyttet til valg av metoder og innsats som gir «gode nok» resultater ut ifra ressursene som er til rådighet. Tolking av resultatene ville vært lettere og sikrere dersom det var gjort en noe mer omfattende basisundersøkelse i de innsjøene der grunnleggende kunnskap mangler. I tillegg gjenstår det kunnskapshull knyttet til naturlig bestandsdynamikk og temporal variasjon i habitatbruk som bidrar til usikkerhet når variasjon i estimert biomasse mellom år skal vurderes. Målet om en metodikk som kan inngå som en integrert del av innsjøovervåkinga er likevel langt på vei nådd. Fra en situasjon der kunnskapen om fiskebestandene i flertallet av Norges største innsjøer var mangelfull og et resultat av få og begrensede undersøkelser, legges det med FIST og ØKOSTOR-programmet et unikt grunnlag for videre overvåking. Et syntesearbeid på allerede innsamlede data bør gjennomføres for å sammenstille og øke kunnskapen om innsjøene og norsk fiskefauna. Sammen med supplerende undersøkelser og rettede forsknings- og utviklingsprosjekter vil det legge grunnlaget for en nødvendig videreutvikling av klassifiseringssystemet for fisk som biologisk kvalitetselement
Hornmurerbien (Osmia bicornis) i frukthager. Testing av potensiale for økt pollineringseffektivitet fra ville pollinatorer
Get PDFDahle, S., Øverland, J.-I., Müller Haugan, H., Chipperfield, J. & Rusch, G. M. 2024. Murerbien (Osmia bicornis) i frukthager. Testing av potensiale for økt pollineringseffektivitet fra ville pollinatorer. NINA Rapport 2466. Norsk institutt for naturforskning.
Enkelte avlinger er avhengig av pollinering og pollinering er en forutsetning for høg og stabil produksjon. I dag er det meste av pollineringen avhengig av én art, - honningbien (Apis mellifera). Imidlertid har produksjonen av honningbier blitt mer utfordrende, blant annet på grunn av sykdommer. Nedgang i produksjonen av honningbier, og dermed potensialet for pollinering, gir en økt risiko for redusert produksjon og kvalitet på avlingene. Samtidig har man i økende grad blitt klar over hvor viktig ville pollinatorarter er for pollinering av avlinger. Dette studiet har undersøkt mulighetene for å øke forekomsten av en vill pollinator for å kompensere for en eventuell redusert forekomst av honningbier.
Blant de ville bieartene er humler (slekten Bombus) og murerbier (slekten Osmia) de mest brukte artene for å øke pollineringsgraden i avlinger både i Europa og i USA. Hornmurerbien (Osmia bicornis) er en art som er kjent i Norge siden 1880, men den har hatt en relativt begrenset utbredelse. Frem til 2013 var funn konsentrert rundt Oslofjorden og Sørlandskysten. Nyere kart med funn til og med 2024 viser at arten nå er funnet en rekke steder på Vestlandet samt i Trøndelag.
Hornmurerbier har en dokumentert høy pollineringseffekt og kan være spesielt egnet for bruk i frukthager hvor deres største aktivitetsperiode i større grad sammenfaller med blomstring av frukttrær enn aktivitetsperiodene til andre biearter. Men artens formeringskapasitet virker å være begrenset av tilgangen til egnede bolplasser. Å øke antall bolplasser i frukthager vil trolig øke bienes formeringsrate og dermed øke fruktproduksjon gjennom økt pollinering. Samtidig er det foreløpig lite kunnskap om artens økologiske krav og adferd i Norge. Det er behov for bedre kunnskap om hvordan man eventuelt kan legge til rette for å øke hornmurerbiebestander og dermed utvide artens overordnete pollineringskapasitet i forbindelse med norsk fruktproduksjon.
I denne rapporten oppsummerer vi resultatene av ulike tester og observasjoner som har til hen-sikt å øke vår forståelse av artens økologiske krav og krav til bolplasser. Vi presenterer anbefalinger om hva slags materiale og størrelser som er best egnet til å bygge bolplasser, såkalte biehus. Vi foreslår videre hvilke steder i frukthagen som er best egnet for plassering av biehusene med tanke på murerbienes flyveavstand til avlingene og følsomhet for vind. Selv om det ikke ble systematisk undersøkt, ser det ut til at sprøyting med plantevernmidler kan ha en negativ innvirkning på formeringen av murerbier.Dahle, S., Øverland, J.-I., Müller, H., Chipperfield, J. & Rusch, G. M. 2024. Red mason bee (Osmia bicornis) in apple orchards. Testing the potential for increased pollination effectiveness by wild pollinators. NINA Report 2466. Norwegian Institute for Nature Research.
Pollination of pollinator-dependent crops is a prerequisite for high and stable yields. Today, most of the crop pollination is dependent on one species, the honeybee (Apis mellifera). However, recent developments in honeybee production, including diseases and the decline in commercial bee breeding, mean increased risk of yield and quality failure. At the same time, the importance of supporting crop pollination by wild pollinator species is increasingly recognized.
Among the wild bee species, bumblebees (Bombus spp.) and mason bees (Osmia spp.) are the most used species to increase pollination rates of crops in both Europe and the USA. The red mason bee (Osmia bicornis) is a species that has been known in Norway since 1880, but it has had a relatively limited distribution. Until 2013, observations were concentrated around the Oslofjord and the southern coast. The map with observations up to and including 2024 shows that the species has been found in a number of places in Western Norway and in Mid Norway (Trøndelag).
Red mason bees are particularly used in fruit orchards because their main period of activity coincides with the flowering of fruit trees and high pollination efficiency has been documented. The species' reproductive capacity seems to be limited by suitable nesting sites, as providing nesting sites increases the species’ reproduction rates. Beyond this, little is known in Norway about the species' ecological requirements and behavioural characteristics.
In this report, we summarise the results of various tests and observations aimed at increasing our understanding of the species' ecological and reproductive requirements. We present recom-mendations on what kind of materials and sizes are best suited for building bee houses. We also suggest which locations in the orchard are best suited for setting up bee houses when considering flight distance and the species sensitivity to exposure to weather conditions. Although it was not systematically investigated, it appears that pesticide spraying can have a negative impact on mason bee reproduction
Oppdatert tiltaksanalyse for elvemusling i Ualandsåna (Varhaugåna)
Get PDFMagerøy, J.H., Wacker, S., Saksgård, R., Tjensvoll, A.E., Eriksen, K.S & Sandring, S. 2024. Oppdatert tiltaksanalyse for elvemusling i Ualandsåna (Varhaugåna). Revidert utgave. NINA Rapport 2328b. Norsk institutt for naturforskning.
Elvemuslingbestanden i Ualandsåna er klassifisert som ikke livskraftig, pga. svært lav rekruttering av ungmuslinger. Det er derfor svært viktig å identifisere og gjennomføre tiltak for å forbedre miljøforholdene og øke rekrutteringen i bestanden. Det har blitt pekt på tre potensielle årsaker til den lave rekrutteringen av elvemusling i Ualandsåna: 1. Eutrofiering og partikkeltilførsel. 2. Forsuring. 3. Mangel på egnet vertsfisk. Innsamlingen av nye data tilsier at eutrofiering og partikkeltilførsel er den viktigste årsaken til den lave rekrutteringen av ungmuslinger i elven, men at mangel på tilgang på egnet vertsfisk også er en viktig årsak. Forsuring er en mindre viktig årsak, men kan påvirke muslingen negativt i øvre deler av utbredelsesområdet. Det viktigste tiltaket for å redusere eutrofiering og partikkeltilførsel til Ualandsåna er inngjerding av elven og etablering av kantsoner. Dette vil bidra til redusert erosjon av elvebredden og redusert avrenning av næringsstoffer og partikler i forbindelse med beite og gjødsling. Kantsonen til vassdrag har et spesielt vern i vannressursloven, men det er viktig å opprette og opprettholde enda bredere kantsoner langs Ualandsåna. I den foreslåtte tiltaksplanen for vassdraget er det anbefalt en kantsone på 6 m, men en kantsone opp mot 10 m vil være enda mer effektiv. Det er også andre tiltak som kan redusere eutrofiering og partikkeltilførsel til Ualandsåna. Man bør utbedre traktorveier og kjørespor. Nydyrking, dreneringsarbeid og bekkelukking bør forhindres, og vedlikehold av dreneringsgrøfter må gjennomføres på en skånsom måte. Det er også viktig at hogst av plantefeltene langs elven gjennomføres på en skånsom måte. Restaurering av myr i nedbørfeltet kan bidra til å redusere avrenningen. Tiltak for å redusere eutrofiering og partikkeltilførsel til Ualandsåna er også viktige for å øke tilgangen på vertsfisken (ørret) for elvemuslingen. I tillegg vil fjerning av vandringshindre bidra til økt oppgang av anadrom fisk, men om dette vil øke tettheten av ørret eller kun laks er usikkert. Det som er sikkert at det er viktig å hindre negativ påvirkning på og gjennomføre habitatforbedrende tiltak i sidebekkene til elven, da disse utgjør viktig gyte- og oppveksthabitat for ørret. Kalking kan være aktuelt i øvre del av Ualandsåna. Det er likevel usikkert om kalking vil påvirke elvemuslingen positivt, da det vil kunne favorisere laks over ørret. Derfor er det usikkert om det bør kalkes. Videre vannkvalitetsovervåking kan bidra til å avgjøre om det er nødvendig. Innsamlingen av de nye dataene førte også til at enkelte andre tiltak er ansett som viktige. Restaurering av myr kan bidra til høyere vannføring i tørkeperioder. Man bør også forhindre uttak av vann av samme grunn. En høyere vannføring vil ha en positiv effekt både på elvemusling og fisk. Kultivering av elvemusling fra Ualandsåna ansees i dag ikke som et aktuelt tiltak. Grunnen til dette er at bestander med svært lavt antall muslinger ikke tas inn til kultiveringsanlegget, pga. problemer med dødelighet blant stammuslingene ved anlegget i tidligere år. Hvis overlevelsen av stammusling er god i årene fremover, kan det bli aktuelt å kultivere muslinger fra elven. For å gjennomføre tiltakene på en god måte er det viktig å følge opp regelverk, vurdere incentivordninger for grunneierne og involvere lokale interessenter.Magerøy, J.H., Wacker, S., Saksgård, R., Tjensvoll, A.E., Eriksen, K.S & Sandring, S. 2024. Updated management action plan for the freshwater pearl mussel in the Ualandsåna River. Revised edition. NINA Report 2328b. Norwegian Institute for Nature Research.
The freshwater pearl mussel population in the Ualandsåna River is classified as non-viable, due to low recruitment of juveniles. Thus, it is very important to identify and undertake management actions to improve environmental conditions and increase the recruitment in the population. Previously, three potential causes of the low recruitment of mussels in Ualandsåna has been pointed out: Eutrophication and particle runoff. 2. Acidification. 3. Lack of suitable host fish. The collection of new data indicates that eutrophication and particle runoff is the most important cause of the low recruitment of juveniles in the river. However, the lack of host fish is also an important cause. Acidification is less important, although it can impact the mussel negatively in the upper reaches of the distribution area. The most important action to reduce eutrophication and particle runoff to Ualandsåna, is fencing the river off and establishing riparian vegetation zones. This will reduce erosion of the riverbanks and runoff of nutrients and particles due to grazing and the spreading of manure. Riparian vegetation zones are protected under Norwegian law, but it is important to maintain even wider vegetation zones along Ualandsåna. In the proposed management plan for the watercourse, a 6 m wide zone is recommended. However, a zone up to 10 m wide will be more effective. There are other actions that can reduce eutrophication and particle runoff to Ualandsåna. One should improve agricultural roads and tracks. Cultivation of new land, drainage works and closing of streams should be prevented, and the maintenance of drainage ditches should be undertaken while minimizing runoff. It is also important to minimize runoff during logging of spruce plantations. Restoring wetlands in the catchment can also reduce runoff. Actions to reduce eutrophication and particle runoff to Ualandsåna are also important to increase the access to the host fish (trout) for the mussel. In addition, removing migration barriers can increase the migration of anadromous fish, but it is unknown whether this will primarily benefit trout or salmon. It is certain that it is important to prevent negative impacts and undertake habitat improvement in the tributaries, as they are important spawning and rearing habitat for trout. Liming can be undertaken in the upper reaches of Ualandsåna, However, it is uncertain if liming will benefit the mussel, as it could favor salmon over trout. Thus, it is uncertain if liming should be undertaken. Further water quality analyses could help decide if it is necessary. New data collection also resulted in recommendation of additional actions. Restoration of wetlands can also contribute to higher water flow during draughts. One should also prevent water withdrawal for the same reason. Higher water flow will be positive for both mussels and fish. Currently, cultivation of the mussels from Ualandsåna is currently not a plausible action. This is because populations with very low mussel numbers are not collected for cultivation, due to problems with mortality among brood stock at the cultivation facility in recent years. If the survival of brood stock is good in the years to come, one could consider cultivating mussels from the river. To successfully undertake the recommended actions, it is important to enforce rules, consider incentives for landowners and involve local stakeholders
Mysis segerstralei, an unexpected but important prey for resident Arctic charr (Salvelinus alpinus) in a Svalbard lake
Get PDFMysis segerstralei is distributed over a wide geographic area and in habitats with a variety of salinity conditions, including marine and brackish waters around Svalbard. The species has seldom been found in freshwater lakes, and the discovery of M. segerstralei in Lake Pulmankijärvi at the border between Northeastern Norway and Finland, may represent the single known freshwater occurrences in western Europe. Svalbard lake systems are characterized by very low water temperatures, long-term ice cover, and low levels of nutrients. Food is thus limited, and chironomids generally dominate the stomach contents in Arctic charr, the only freshwater fish species on Svalbard. Based on several surveys in more than 30 of Svalbard lakes over many decades, M. segerstralei has only been found as food for Arctic charr in Lake Vårfluesjøen. In a later fishery survey, we studied the diet of Arctic charr in this lake. The stomach contents from Arctic charr sampled in the profundal habitats were dominated by M. segerstralei, but the species was also among the most frequent prey items in the littoral and pelagic habitats. This unexpected occurrence of M. segerstralei demonstrates the high importance of mysids even in a low-productive, High Arctic lake.Glacial relicts Mysis segerstralei Arctic charr Salvelinus alpinus Svalbard freshwater lakes High ArcticpublishedVersio
Villsvin i Norge. Bestandsovervåking: Utbredelse, områdebruk og diett
Get PDFRivrud, I.M., Odden, J., Davey, M., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M., Støen, O., Mysterud, A., Grøntvedt, C.A., Fossøy, F., Våge, J., Reiten, M.R. & Rosvold, J. 2024. Villsvin i Norge. Bestandsovervåking: Utbredelse, områdebruk og diett. NINA Rapport 2451. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3122084
Villsvinet (Sus scrofa) har nylig gjenetablert seg i Norge, og regnes som en fremmed art på grunn av opphavet fra den reetablerte svenske villsvinbestanden. Villsvinet er en kontroversiell art i norsk natur som kan gjøre skade på innmark, den er en vektor for parasitter og alvorlige dyresykdommer som afrikansk svinepest (ASP), men den er også en verdsatt jaktressurs.
Miljødirektoratet og Mattilsynet kom i 2019 med en handlingsplan mot villsvin, med mål om færrest mulig villsvin på minst mulig område. Målet ble høsten 2023 endret til utryddelse, som følge av påvist ASP hos villsvin i Sverige. I februar 2024 ble det utgitt et tillegg til handlingsplanen, der foreslåtte tiltak inkluderer en grundig bestandsovervåking. For å nå forvaltningsmålet er det nødvendig med overvåking, slik at vi kan få økt kunnskap om villsvinets utbredelse og bestandstall, populasjonsgenetikk, områdebruk og diett. Dette er også viktig kunnskap som grunnlag for avgrensing av tiltakssoner ved utbrudd av ASP.
NINA bygger opp et effektivt system for bestandsovervåking av villsvin i Norge. Her presenterer vi resultater på tre prosjekter, som sammen kan gi styrket bestandsovervåking og økt beredskap mot ASP. Vi presenterer oppdaterte resultater for sannsynlig utbredelse av villsvin i Norge og tetthetsestimater i kjerneområdet, de første resultatene fra radiomerking av villsvin i Norge, og gir et innblikk i villsvinets høst- og vinterdiett.
Estimater på villsvinets utbredelse i Norge viser at nye observasjoner av villsvin etter mars 2023 faller innenfor det tidligere utbredelsesområdet, uten tydelig ekspansjon. Det var en klar nedgang av observasjoner i tidligere Hedmark fylke, mens observasjoner i Akershus/Østfold var stabile. Samlet tyder dette på færre villsvin i omkringliggende områder til kjerneutbredelsen i Østfold. I kjerneområdet finner vi stabile bestandstall, men med store usikkerhetsestimater som sannsynligvis kan forbedres med mer omfattende datainnsamling.
Pilotprosjektet på GPS-merking av fem villsvin har gitt oss nødvendig erfaring om fangst og merking av villsvin i Norge, og en god basis for mer omfattende prosjekter. Villsvinene beveget seg over relativt store områder og brukte mer tid på innmark utover høsten. Til tross for et begrenset datagrunnlag, har dette pilotprosjektet allerede gitt indikasjoner på at vi ikke nødvendigvis kan overføre kunnskap om arealbruk fra Sverige til Norge direkte. Dette understreker behovet for videre forskning på villsvins områdebruk i Norge, som lever under lavere bestandstettheter og andre klimatiske og topografiske forhold. Slik kunnskap er nødvendig for en mer presis avgrensing av tiltakssoner mot ASP.
Et metodeutviklingsprosjekt på diett, med møkkprøver fra 50 villsvin, viser at trøfler utgjør en betydelig del av villsvinets høst- og vinterdiett i Norge. Det var ingen klare forskjeller i diettsammensetning mellom kjønn, alder eller kroppsvekt, som kan skyldes en opportunistisk fôrsøktaktikk. Arter som hvete, bygg og potet stammet fra antatt menneskelig aktivitet som jordbruk og åter. Tyngre hanner konsumerte 50 % mer av dette enn lettere hunner, som kan indikere ulik risikosensitivitet mellom kjønn, da åpen innmark kan oppfattes mer utrygt. Studier av villsvinets diett er viktig for å forstå utbredelse, vinteroverlevelse og bestandsvekst, data som er nødvendige i håndteringen av et utbrudd med ASP eller annen alvorlig smittsom sykdom.
De tre prosjektene presentert her viser god synergi samtidig som de hver for seg har potensiale til å levere avgjørende informasjon for de ulike problemstillingene forvaltningen står ovenfor, fra generell utbredelse, til næringstilgang og fødevalg, lokal områdebruk og mulig smitterisiko til svinebesetninger. Med disse tre prosjektene, koblet sammen med genetisk struktur og slektskap hos villsvin, vil vi kunne levere en jevnlig robust overvåking av villsvinbestanden i Norge, og viktige data om artens økologi og spredning på dens nordligste utbredelsesgrense.Miljødirektoratet, Viken Fylkeskommune, Landbruks- og matdepartemente