NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Ungfiskundersøkelser i Litldalselva. Årsrapport 2023
Get PDFSolem, Ø., Sollien, V.G., Havn, J.B., Simmons, O., Havn, T.B. Jensås, J.G. & Ulvan, E.M. 2024. Ungfiskundersøkelser i Litldalselva. Årsrapport 2023. NINA Rapport 2414. Norsk institutt for naturforskning
Høsten 2023 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser i Litldalselva. Formålet med disse undersøkelsene var å: i) kartlegge alderssammensetning og estimere tetthet av ungfisk av aure og laks i Litldalselva før tilbakeføringen av aure og laks fra levende genbank starter, ii) gi en økologisk tilstandsklassifisering for samlet ungfisktetthet av laks og aure i tråd med vannforskriften og iii) følge utvikling i ungfiskbestanden av aure etter kjemisk behandling. I tillegg hadde undersøkelsen følgende delmål: iv) undersøke tilstedeværelse av ungfisk av laks og artshybrider på lengre utvalgte strekninger i vassdraget og v) kontrollere ungfisk av laks fanget i vassdraget for eventuell tilstedeværelse av Gyrodactylus salaris.
Under tetthetsfisket ble det totalt fanget 182 ungfisk av aure og én artshybrid. Det ble ikke fanget lakseunger under tetthetsfisket. For å se om det var mulig å finne lakseunger og eventuelt flere artshybrider i vassdraget ble det i tillegg til stasjonsfisket foretatt elektrisk fiske på ca. 2650 meter elvestrekning. Totalt ble det fanget 12 individer som enten var lakselike eller hadde avvikende auremorfologi på denne strekningen, hvorav tre ble bestemt til å være laks og to ble bestemt til å være artshybrider ved hjelp av genetiske metoder. De resterende sju var aureunger. Ingen av lakseungene og artshybridene var infisert med G. salaris.
Sammenlignet med normale tettheter i tilsvarende vassdrag, var tettheten av aureunger i Litldalselva, med unntak av én stasjon, lav for alle aldersgrupper. En sammenligning av tettheter med tidligere år (1985-1992, samt 2003 og 2011), viser at tettheten av årsyngel av aure i 2023 var den fjerde høyeste som er blitt registrert i Litldalselva, men betydelig lavere enn i 2011. For eldre aureunger var tettheten i 2023 derimot den laveste som er registrert i de ti årene vi har sammenlignbare data fra (1985-1992, samt 2003 og 2011).
At det ble funnet kun tre lakseunger og tre artshybrider ved undersøkelsene indikerer en svært lav bestand av laks i vassdraget. Dette samsvarer godt med at det fra lokalt hold sies at Litldalselva aldri har vært noe lakseelv, men et utpreget sjøaurevassdrag. I tillegg har tilstedeværelse av lakseparasitten G. salaris holdt en naturlig laksebestand nede.
Funn av artshybrider indikerer at noen laks gyter med aure. Hybrider har en høyere grad av motstandsdyktighet mot G. salaris enn laks og overlever bedre enn laks i infeksjonsforsøk. Totalt sett er andelen artshybrider i Litldalselva lav og aure er den klart dominerende arten. Alle artshybrider hadde aure som mor.Miljødirektoratet: M-2689|202
Yngleregistreringer av jerv i Norge i 2024
Get PDFTovmo, M. & Brøseth, H. 2024. Yngleregistreringer av jerv i Norge i 2024. NINA Rapport 2500. Norsk institutt for naturforskning.
I 2024 ble det påvist 61 dokumenterte eller antatte ynglinger av jerv i Norge. Dette er en nedgang på 3 ynglinger (-5 %) i forhold til i fjor. Det nasjonale bestandsestimatet basert på antall ynglinger de tre siste årene anslår bestanden til å være på omkring 350 voksendyr i Norge (usikkerhetsintervall: 295–453), som er på samme nivå som i 2023.
Utviklingen av antall ynglinger i de ulike rovviltregionene viser en endring i de fleste regionene sammenlignet med fjoråret. Størst endringer ble det registrert i regionene 5, 6 og 8, med en nedgang på 4 ynglinger i hver av regionene 5 og 8, og en økning på 4 ynglinger i region 6. I region 7 var det ingen endring i antall registrerte ynglinger. Det er for første gang registrert en yngling i region 4.
Alle rovviltregionene med fastsatt nasjonalt bestandsmål ligger over bestandsmålet i forhold til gjennomsnittlig antall ynglinger av jerv de tre siste årene.Tovmo, M. & Brøseth, H. 2024. Monitoring of active wolverine dens in Norway in 2024. NINA Report 2500. Norwegian Institute for Nature Research.
A total of 61 wolverine reproductions was found in Norway in 2024. This is a decrease of 3 reproductions (-5 %) compared to the previous year. The population estimate, based on the number of reproductions over the last three years, indicates a population of around 350 adult individuals (uncertainty interval: 295–453), which is the same as 2023.
Trends in the number of reproductions within the different management units show changes in most regions. Regions 5, 6 and 8 showed the largest changes, with a decrease of 4 reproduc-tions in regions 5 and 8, and an increase of 4 reproductions in region 6. No change in number of reproduction where registered in region 7. For the first time a reproduction was documented in region 4.
All carnivore regions with national population goals for wolverine reproductions have exceeded these goals, based on the average number of reproductions over the last three years
Mulige effekter på fugl ved utfylling av sprengstein i elva Heddøla
Get PDFFollestad, A. 2024. Mulige effekter på fugl ved utfylling av sprengstein i elva Heddøla. NINA Rapport 2487. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3144443
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark (2023) ga Notodden Lufthavn AS tillatelse, etter forurensningsregelverket, til å fylle ut inntil 3 850 m2 elvebunn med inntil 2 850 m3 i Heddøla ved Notodden Lufthavn. Dette vedtaket ble påklaget av Naturvernforbundet Øst-Telemark og i Telemark (2023), hvor de påpekte at «reguleringsplanen for området er gammel (fra 1971). Selv om rullebanen er kortere enn 1 600 meter (som da var grensa for konsekvensutredning), er fokuset på naturmangfold noe helt annet i dag enn i 1971». Naturvernforbundet frarådet derfor å gjennomføre utfyllingen inntil det foreligger en grundig konsekvensutredning.
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark behandlet klagen fra Naturvernforbundet i Øst-Telemark og i Telemark, men fant ikke grunn til å endre sitt vedtak. De oversendte klagen til Miljødirektoratet for endelig avgjørelse. Miljødirektoratet ba da NINA om en vurdering hvor viktig tiltaksområdet er for fugl og hvilke konsekvenser det kunne ha dersom det blir fylt ut, og om alternative arealer (Skilrudtjern og Semsøyene naturreservat) er tilstrekkelig for at helheten i området som viktig rasteområde for fugl, og kritisk trua arter som for eksempel vipe blir ivaretatt. Dette er belyst ved å vurdere datagrunnlaget som foreligger i Artsobservasjoner. Det er søkt etter, men ikke funnet særskilte rapporter fra Notodden kommune.
Dersom man skal vurdere effektene av en planlagt utfylling med sprengstein, bør man ikke bare vurdere mulige effekter av selve utfyllingen (tapt areal for hvile og næringssøk), men også følgeeffekter av tiltaket som skyldes en endret bruk av flyplassen og hva dette vil medføre i form av støy fra større fly og skremmetiltak (skudd), sikringstiltak som fjerning av vegetasjon og oppsetting av gjerder, og forstyrrelser fra økt aktivitet på flyplassen og omlegging av Folkestien. Dette kan bl.a. knyttes til endringer i hvor mange fugler som vil raste i Skilrudtjern – og i tiltaksområdet. Om det kan påvises konsekvenser av tiltaket, kan det bli vanskelig å skille ulike effekter når flere faktorer endrer seg samtidig.
Det er begrensede opplysninger om fugl i tiltaksområdet og elva rett utenfor. Det har fått liten oppmerksomhet fra fugleinteresserte, annet enn ved observasjoner fra Flyplassbrua. Tiltaksområdet er ikke definert som egen lokalitet i Artsobservasjoner.no, og interessen har nok i større grad vært om fugl i Skilrudtjern og mudderbankene i elva. Det er få observasjoner fra bukta og våtmarksområdet nord for den, inkludert kilen som strekker seg nordover fra bukta. Den er likevel lokalt vurdert som et viktig fugleområde. Det er her pekt på den funksjonen bukta og mudderbankene der har som et rasteområde for fugler som venter på isgang om våren i Skilrudtjern. Det er flere viktige raste- og hvileområder både nedstrøms og oppstrøms for bukta, som trolig kan fungere som alternative områder for fugler som ellers ville ha benyttet tiltaksområdet.
Tiltaksområdet utgjør en rest av det området som var der før flyplassen ble etablert på 50-tallet og masser ble fylt ut i elvesvingen og mot Skilrudtjern. Uten avbøtende tiltak vil utfylling av området i stor grad fjerne mye av den resterende verdi av dette våtmarksområdet i elva for fugl lokalt gjennom reduksjon i gruntvannsområder og vegetasjon. Konsekvensene av en utfylling av tiltaksområdet vil likevel trolig bare ha mindre konsekvenser for fuglelivet i nedre deler av Heddøla, sammenliknet med andre effekter av utbyggingen.
Det hekker et par med vipe i området, som kan har reir både nær flystripa, på dyrket mark og ved Skilrudtjern. Ved videre utbygging bør en vurdere om det kan legges til rette for alternative hekkeplasser
Ringtest for artsbestemmelser av småkreps i Norge 2023/2024
Get PDFJensen T.C., Brekke E. & Skautvedt, E. 2024. Ringtest for artsbestemmelser av småkreps i Norge 2023/2024. NINA Rapport 2497. Norsk institutt for naturforskning.
Krepsdyr tilhørende gruppene vannlopper (Cladocera) og hoppekreps (Calanoida og Cyclopoida) er viktige indikatororganismer i overvåkingen av innsjøer i Norge. I likhet med de fleste andre biologiske indeksene i det norske klassifiseringssystemet, er også krepsdyrindeksene basert på indikatorarter. Taksonomisk kompetanse på artsnivå er derfor en forutsetting for å kunne fastsette økologisk tilstand basert på krepsdyr. Forskjeller i krepsdyrbestemmelser mellom aktører/laboratorier som deltar i overvåkingen vil kunne påvirke indeksverdiene og dermed resultatene av tilstandsklassifiseringen. Vi har utført en sammenligning av småkrepsbestemmelser utført av ulike oppdragstakere i Norge. Formålet var å finne ut om og i hvilken grad artsbestemmelse av småkreps fra innsjøer varierer mellom aktører. Det deltok tre laboratorier i ringtesten. Deltakerne skulle artsbestemme homogeniserte, fraksjonerte prøver fra tre innsjøer (en referanse, en forsuret/sur og en eutrofiert innsjø).
Resultatene viste at det var forholdsvis små forskjeller i antall bestemte taksa/arter, antall indikatorarter og taksonomisk presisjon målt som taksonomisk skår i de to innsjøene som hadde forholdvis få arter (Påletjern og Setningen) med unntak av antall indikatorarter i Setningen. Forskjellene i de undersøkte parameterne mellom laboratorier var større i den tredje innsjøen (Langvannet) med vesentlig høyere artsrikdom. Når det gjaldt artssammensetningen viste resultatene at forskjeller mellom innsjøene forklarer en større del av variasjonen i artssammensetningen enn forskjeller mellom laboratorier. For artssammensetningen var forskjellene mellom laboratorier også størst for den mest artsrike innsjøen. For noen av de undersøkte parameterne inkludert artssammensetningen var forskjellene mellom laboratorier mindre i det reduserte datasettet (der sjeldent forekommende arter er utelatt fra sammenligningen), hvilket indikerer at forekomst av sjeldne arter, som forekommer i enkelte sub-prøver, men ikke i andre, forklarer noe av forskjellene mellom laboratorier. Variasjon i resultater mellom laboratorier kan også skyldes at noen arter er «oversett» på grunn av manglende taksonomisk kompetanse og/eller forskjeller i prosessering av prøvene. Det kan se ut til at det ene laboratorium har oversett noen mindre vanlige arter. Det er ikke utarbeidet noen fasitliste for ringtesten, og laboratoriene er derfor ikke rangert på bakgrunn av resultatene.
Resultatene fra ringtesten viser at det er behov for en kvalitetssikring av de taksonomiske bestemmelsene av småkreps så lenge vassdragsovervåkingen er anbudsbasert. En ringtest vil synliggjøre forskjeller mellom laboratorier for anbudsgivere. En ringtest vil også kunne øke kvaliteten av de taksonomiske bestemmelsene og dermed redusere feil i økologisk tilstandsklassifisering, dersom laboratoriene som deltar i ringtesten evner å evaluere sine egne resultater og tar de nødvendige skritt for å bedre kvaliteten. Det anbefales derfor at det stilles krav om at laboratorier som skal jobbe med krepsdyrbestemmelser som ledd i vassdragsovervåken/vannforskriften, skal delta i ringtester.Miljødirektoratet: M-2836|2024
Site description and planned environmental monitoring of the Prinos CCS site within the COREu project
Get PDFCOREu is a pioneering Carbon Capture and Storage (CCS) project funded by the European Community that aims to demonstrate key technologies across the entire value chain at study sites in southern and central Europe. As the largest Research and Innovation project in CCS ever funded by a European programme, COREu aims to move industry closer to implementing integrated, transnational projects that connect emitters with storage sites across Europe. The 4-year project started January 1st, 2024, and brings together over 40 partners from industry, research institutes, and universities across 13 countries. A total of four potential transport routes / storage areas (located in Poland, the Czech Republic, Ukraine and Greece) will be studied within COREu. While work on the first three sites will concentrate more on specific issues of local importance, a full-chain demonstration will be performed at the Kavala-Prinos site in NE Greece. Here, CO2 will be injected at 2700-3000 m below the sea floor into a sand unit that underlies the presently exploited oil reservoir, meaning that the project is pure storage with no enhanced oil recovery. In addition to all the other work planned for this site, COREu will also conduct environmental monitoring to define baseline biogeochemical and biological conditions within the shallow sediments and overlying water column, both above the storage reservoir and along the route of a planned CO2 pipeline. Work will be performed during 4 field campaigns, one per season, and will involve the measurement of numerous parameters important for offshore CCS monitoring. This will include, amongst others, atmospheric CO2 values, the concentration and isotopic content of dissolved CO2 and other gases, nutrients, and eDNA analyses of sediment and water to assess biodiversity variations. In addition to this discrete sampling, monitoring probes for the continuous measurement of dissolved CO2 and temperature will be installed to provide a more detailed picture of natural temporal variability of this gas in the water column linked to climatic conditions and the associated biochemical system. COREu; Prinos; CCS; offshore; environmental monitoring; dissolved CO2, eDNApublishedVersio
Snøuglas økologi, genetikk & forekomst i Norge. Årsrapport 2024
Get PDFJacobsen, K.-O., Baalsrud, H.T., Enevoldsen, E.L.G., Solheim, R., Øien, I.J. & Aarvak, T. 2024. Snøuglas økologi, genetikk og forekomst i Norge. Årsrapport 2024. NINA Rapport 2542. Norsk institutt for naturforskning
Lemensyklusen er styrende for om snøugla går til hekking eller ikke, og i 2024 ble det ikke dokumentert noen hekkinger i Norge eller Fennoskandia. I Norge var det 26 observasjoner av snøugler i 2024 som er vurdert som sikre. I tillegg er det henholdsvis åtte og seks antatt sikre observasjoner i Sverige og Finland. I 2022 ble referansegenomet til snøugla ferdig sekvensert. Dette er nesten komplett og danner grunnlaget for senere analyser. Vi reanalyserte det fullstendige datasettet i 2024, som består av 68 helgenomsekvenserte snøugler fra ulike bestander. Basert på dette datasettet med helgenomdata og over en million markører, finner vi ingen antydning til populasjonsstruktur, på tross av den vidstrakte utbredelsen til snøugla (individene fra de ulike områdene er blandet). Dette mønsteret stemmer overens med funn i to tidligere studier. Antydningen er dermed at snøugla har en høy mobilitet, og at den globale populasjonen er tett sammenkoblet. Vi har estimert den effektive populasjonsstørrelsen til snøugla de siste 1600 årene, og ser at det har vært flere perioder med vekst og nedgang, med en tydelig nedgang de siste 100 årene. Basert på resultatene i denne analysen ligger dagens globale populasjonsstørrelse på rundt bare 25 000 individer.Jacobsen, K.-O., Baalsrud, H.T., Enevoldsen, E.L.G., Solheim, R., Øien, I.J. & Aarvak, T. 2024. Ecology, genetics and occurrence of Snowy Owl in Norway. Annual Report 2024. NINA Report 2542. Norwegian Institute for Nature Research.
The lemming cycle determines whether snowy owls start breeding or not. No breeding was documented in Norway or Fennoscandia in 2024. We have assessed 26 observations of snowy owls in Norway as certain. In addition, there are eight and six presumed certain observations in Sweden and Finland, respectively. The reference genome of the snowy owl was almost completed in 2022, forming a solid basis for later analyses. We reanalyzed the complete dataset in 2024, which consists of 68 whole-genome sequenced snowy owls from different populations. Based on this da-taset with whole-genome data and over a million markers, we find no indication of any sub-populations, despite the long-range distribution of the snowy owl. This pattern is consistent with results from two former studies. The conclusion is that the snowy owl is highly mobile, and that the species consists of one panmictic population. The effective population size of the snowy owl is estimated during the past 1600 years. There have been several periods of population growths and declines, with a clear reduction over the past 100 years. Based on this analysis, the current global population size is estimated as low as 25.000 individuals.Miljødirektoratet (MDIR), Statsforvalteren i Troms og Finnmark (SF-TF), Statsforvalteren i Trøndelag (SF-TL), Statsforvalteren i Vestfold og Tele-mark (SF-VT), Statsforvalteren i Oslo og Viken (SF-OV
Large carnivore distribution maps and population updates 2017 – 2022/23. Report to the European Comission under contract N° 09.0201/2023/907799/SER/ENV.D.3 “Support for Coexistence with Large Carnivores”, “B.4 Update of the distribution maps”.
No full textLarge carnivores have made a remarkable comeback in Europe during the last half century, and recovery is still ongoing in large parts of the continent (Andrén 2018; Boitani 2018; Boitani et al. 2022; Chapron et al. 2014; Huber 2018; Ranc 2018; von Arx 2020). While this expansion can be celebrated as a huge conservation success, it also creates considerable challenges for coexistence in the multi-use landscapes of Europe (Linnell 2013). Having a common understanding of the distribution, size and trends of large carnivore populations in Europe is one prerequisite for a knowledge-based dialogue in the often heated and highly politicized discussions about future scenarios of large carnivore conservation and management in Europe. Because of the scale at which large carnivores utilize the landscape it is essential to conduct periodic continental scale assessments of their status transcending sub-national and national borders. Assessments at this scale require harmonising diverse datasets that arise from different jurisdictions using different monitoring approaches. This document provides the best available overview of brown bear (Ursus arctos), Eurasian lynx (Lynx lynx), wolf (Canis lupus), golden jackal (Canis aureus), and wolverine (Gulo gulo) distributions and population sizes at a continental scale. The data in this report is based on over 200 national experts who are co-authoring the reportLarge carnivore distribution maps and population updates 2017 – 2022/23. Report to the European Comission under contract N° 09.0201/2023/907799/SER/ENV.D.3 “Support for Coexistence with Large Carnivores”, “B.4 Update of the distribution maps”.publishedVersio
Vurdering av produksjonspotensialet for pukkellaks i nedre del av Målselvvassdraget. Bonitering av Målselva med sideelver nedstrøms Målselvfossen
Get PDFSvenning, M-A., Kanstad-Hanssen, Ø., Smalås, A. & Johansen, N.S. 2024. Vurdering av produksjonspotensialet for pukkellaks i nedre del av Målselvvassdraget. Bonitering av Målselva med sideelver nedstrøms Målselvfossen. NINA Rapport 2516. Norsk institutt for naturforskning.
Kunnskapen om rekrutteringspotensialet og innslaget av pukkellaks i Målselva er svært lav. Fangstdata og videoregistreringen i fisketrappa viser at mengden pukkellaks har økt de senere årene, og i 2023 ble mer enn 800 pukkellaks fanget og avlivet i fisketrappa. Siden nærmere 90 % av gyte- og oppvekstområdene for atlantisk laks i Målselvvassdraget finnes ovenfor fisketrappa, er det svært viktig å fortsette uttaket av pukkellaks i trappa årene fremover. Elvestrekningen nedstrøms Målselvfossen/fisketrappa er nærmere 40 km, og her finnes ingen kunnskap om arealutnyttelsen og produksjonspotensialet til pukkellaks. Statsforvalteren i Troms og Finnmark ønsket derfor å få kartlagt mulige gytearealer (vurdere produksjonspotensialet) for pukkellaks nedstrøms Målselvfossen, samt få vurdert om det er behov for tiltak mot pukkellaks utover det som blir gjort i laksetrappa i Målselvfossen.
Kartleggingen høsten 2024 viste at det er relativt store arealer nedstrøms Målselvfossen som vurderes som egnede gyteområder for pukkellaks. Høyest tetthet av egnede gytearealer finnes langs de første to kilometerne rett nedstrøms Målselvfossen, hvorav vel 13 % (32 000 m2) av elvearealet (240 000 m2) er vurdert som egnede gyteområder for pukkellaks. Den videre strekningen fra utløpet av Barduelva til utløpet av Bjelma er ca. 33 km (7.7x106 m2), hvorav bare 1 % av elvearealet (75 000 m2) er vurdert egnet. Totalt sett er bare 1.3 % (107 000 m2) av arealet av selve Målselva nedstrøms fossen egnet som gyteområde for pukkellaks, dog med en teoretisk produksjon på opp mot 11 millioner presmolt av pukkellaks.
De fem sideelvene Barduelva, Andselva, Takelva, Mortenelva og Bjelma utgjør totalt en anadrom strekning på 29.3 km, tilsvarende i overkant av 600 000 m2 elveareal. Av dette er nærmere 58 000 m2 (10 %) egnet som gytehabitat for pukkellaks. Dette representerer en teoretisk produksjon på nærmere 6 millioner presmolt av pukkellaks, hvorav Bjelma og Mortenelva bidrar med mer enn 50 % av gytearealene, tilsvarende 3 millioner presmolt. Det totale produksjonspotensialet nedstrøms Målselvfossen (Målselva inklusive sideelver) utgjør dermed i størrelsesorden opp mot 17 millioner presmolt av pukkellaks. Estimatene av gyteareal er basert på FKB kartgrunnlag (normal sommervannføring), og kan derfor være noe overestimerte. Det betyr i så fall at også estimatene av presmolt kan være overestimerte.
Den nasjonale kompetansegruppa for tiltak mot pukkellaks har foreslått å gjennomføre et uttak av pukkellaks i fisketrappa i 2025. Gruppa ønsker mer erfaring med bruk av feller i store vassdrag, før det eventuelt blir vurdert å sette opp fiskesperre i nedre Målselva. Pukkellaks og sjøørret i Målselva gyter i henholdsvis juli/august og september/oktober. Vi anbefaler derfor at det gjennomføres en registrering i sideelvene i midten av august, samt i månedsskiftet første halvdel av oktober, for å registrere antall og romlig fordeling av gytegroper til henholdsvis pukkellaks- og sjøørret.
Utover registrering av mesohabitat og bunnsubstrat for å vurdere gytepotensial ble også tilgang til skjul for ungfisk av laks og sjøørret registrert. I hovedelva (Målselva) var det kun den to kilometer lange strekningen rett nedstrøms Målselvfossen som tilbyr middels til godt skjul. I Barduelva var det best tilgang på skjul i midtre og øvre del av elva, men tilgjengelig areal avhenger her av driften i Bardufoss kraftverk. Store deler av Andselva tilbyr områder med middels godt skjul, mens det i Takelva generelt er lite skjul. I Bjelma er det gjennomgående brukbar tilgang til skjul, men i de nedre stilleflytende områdene, der substratet i stor grad består av sand, er det liten eller ingen tilgang til skjul. I Mortenelva var det kun mulig å utføre sikre registreringer i de øvre områdene, og her er det brukbar tilgang til skjul.Statsforvalteren i Troms og Finnmar
Bernkonvensjonens naturtyper i Norge. Oversettelse av navn i EUNIS-typologien til NiN 3.0
Get PDFFramstad, E., Brandrud, T.E., Lyngstad, A., Olsen, S.L., Odd Egil Stabbetorp, O.E. & Tingstad, L. 2024. Bernkonvensjonens naturtyper i Norge. Oversettelse av navn i EUNIS-typologien til NiN 3.0. NINA Rapport 2528. Norsk institutt for naturforskning.
Som part i Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen) må Norge regelmessig rapportere om bevaringsstatus for arter og naturtyper spesifisert i konvensjonen. Naturtypene i Bernkonvensjonen er angitt som enheter i EUNIS’ typologi for naturtyper, og deres utbredelse, økologiske karakteristika og typiske plantearter er nærmere beskrevet i et eget veiledningsdokument. Her er også angitt tilsvarende typer i noen andre natur- eller vegetasjonstypologier, bl.a. i EUs Habitatdirektiv Annex I. Norske naturtyper er de siste ca. 10 årene i hovedsak beskrevet og kartlagt med utgangspunkt i type- og beskrivelsessystemet Natur i Norge (NiN), som i 2023 ble lansert i utgave 3.0. For å få et best mulig informasjonsgrunnlag for rapportering om norske naturtyper til Bernkonvensjonen, ønsker norske miljømyndigheter å kunne bruke tilgjengelig informasjon beskrevet i NiN. Det er følgelig et behov for å klargjøre hva Bernkonvensjonens naturtyper tilsvarer i NiN-systemet. I denne rapporten er Bernkonvensjonens terrestriske naturtyper som sikkert eller muligens finnes i Norge, forsøkt beskrevet ved typeinndeling og variabler for NiN-versjonene 2.3 og 3.0. Den fulle beskrivelsen med begrunnelser finnes i et regneark som separat vedlegg til denne rapporten.
EUNIS-typologien og NiN er basert på ulike prinsipper, med vekt på henholdsvis plantesosiologiske enheter og økologiske gradienter. På overordnet nivå er det flere fellestrekk, men Bernkonvensjonens ulike naturtyper er spesifisert fra overordnet til ganske detaljert nivå i EUNIS. Dette medfører at det for flere av Bernkonvensjonens naturtyper ikke er mulig å angi en spesifikk NiN-type, men at ytterligere spesifikasjon i NiN må gjøres ved ulike lokale og regionale miljøvariabler, inkludert angivelse av dominerende plantearter. Det er en utfordring at beskrivelsene av EUNIS-typene varierer i struktur og detaljering og bruker termer som i liten grad er definert, samt at NiN 3.0 fremdeles mangler bl.a. artslister for typene.
Bernkonvensjonens terrestriske naturtyper med sikker eller mulig forekomst i Norge omfatter hovedtypene (i parentes antall i Norge, inkludert naturtypekomplekser): B kysttyper (10), D våtmarkstyper (8), E grasmarkstyper (17), F heityper (6), G skogtyper (18), H typer av lite vegetert mark (10). I tillegg er tatt med tre marine naturtypekomplekser (EUNIS-kode X). Noen få av typene finnes ikke på fastlandet i Norge og dekkes dermed ikke av Norges implementering av Bernkonvensjonen. En del av typene (kystsanddyner i B, myrtyper i D, enkelt typer av H lite vegetert mark) kan beskrives ved nokså tilsvarende NiN-enheter. Bernkonvensjonens grasmarkstyper (E) og skogtyper (G) omfatter mange typer på detaljert nivå, der NiN-beskrivelsene krever bruk av både detaljert typeinndeling og ulike variabler for mest mulig presis karakteristikk. Noen av Bernkonvensjonens typer lar seg vanskelig beskrive ved bruk av NiN-systemet, noe som kan tyde på at både typeinndeling, variabler og artslister for NiN-typene trenger videreutvikling
Det sportslige idémotiv i norsk fjellbestigning
Get PDFI denne artikkelen undersøkes det når «det sportslige idémotiv» aktualiseres i forbindelse med fjellbestigning i Norge. Videre utforskes det hvordan det sportslige idémotivet ble fortolket av norske fjellbestigere, representert ved forfatterne i Norsk Tindeklub´s (NTK) årbøker i perioden 1914-1968. Analysen fokuserer spesielt på hvordan disse forholdt seg til begrepene sport, idrett og friluftsliv i sine fortellinger, og om det er mulig å finne spor etter et diskursivt skille mellom disse. I artikkelen konkluderes det at sportslige idémotiver knyttet til fjellbestigning allerede ble aktualisert f.o.m. 1820-årene, ved siden av opplysningsrasjonelle og romantiske motiver. Med unntak av enkeltstående sportslige bestigninger utover på 1800-tallet var imidlertid denne tilnærmingen til fjellbestigning lenge lite utbredt her til lands. Avgjørende demografiske og kulturelle forutsetninger for effektiv spredning var ikke til stede i Norge før på 1900-tallet. Spredning av norsk fjellsport tok seg først opp som et resultat av idéimport via britisk fjellsport på slutten av 1800-tallet. Forfatterne i NTK sine årbøker videreførte i stor grad den prestasjonsorienterte, men også den natur-romantiske fortolkningen av fjellsporten, slik den ble importert til Norge via britiske klatrere fra 1870-årene. Ingen av forfatterne er opptatt av noen distinksjon mellom sport og friluftsliv. Det er ikke mulig å finne spor av et diskursivt skille som konstituerer friluftsliv som noe vesentlig annet enn sport i NTK sine årbøker. Dette funnet bidrar til å revidere forståelsen av norsk friluftslivsdiskurs ved å vise at en eventuell distinksjon mellom sport og friluftsliv må ha blitt etablert i andre kretser, eller innenfor andre felt/domener.In this article, it is examined when an idea of sportization is actualized within of mountain climbing in Norway, and how this idea was interpreted by the authors in the Norwegian Alpineclub (NTK) yearbooks, 1914-1968. The analysis focuses on traces of a discursive distinction between the terms sport, idrett (norse term for sport) and friluftsliv (outdoor recreation). The article concludes that a sporting ideology was already in motion in 1820, alongside Enlightenment-rational and romantic ideas. However, this approach did not gain widespread traction for an extended period. The diffusion of Norwegian mountaineering began to take shape primarily through the importation of ideas from British mountaineering at the close of the 19th century. The authors featured in NTK's yearbooks predominantly perpetuate the performance-oriented and nature-romantic interpretation of mountaineering, as influenced by British climbers. These narratives underscore both the appreciation of nature and the profound significance of life in the mountains and the activity in itself as essential elements of meaning. None of the authors appear preoccupied with distinguishing between sport, idrett and friluftsliv. In other words, there are no discernible traces of a discursive distinction that categorizes friluftsliv as fundamentally distinct from sport in NTK's yearbooks. This finding contributes to revising the understanding of Norwegian outdoor recreation discourse by showing that a possible distinction between sport and outdoor recreation must have been established in other circles, or within other fields/domains