NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Evaluation of the INCA-Tool for the purpose of ecosystem services accounting in Norway. EU Grants Project 2022-NO-EGD - Work Package 2
Get PDFImmerzeel, B. & Korkou, M. Evaluation of the INCA-Tool for the purpose of ecosystem services accounting in Norway. EU Grants Project 2022-NO-EGD - Work Package 2. 2024. NINA Report 2549. Norwegian Institute for Nature Research
This report presents the findings of Work Package 2 in the EUROSTAT Grants project Ecosystem accounting, General Models and Recreation services”, focused on testing a new tool for generating ecosystem services accounts for Norway. The report is produced by the Norwegian Institute for Nature Research (NINA) and serves as a reference for statisticians in utilizing INCA-Tool for creating ecosystem accounts in Norway. The main objective of the report is to evaluate INCA-Tool, a comprehensive model designed to map and assess ecosystem services according to EUROSTAT’s reporting standards. The services include wood and crop provision, pollination, global climate regulation, local climate regulation, soil retention, air filtration and flood control. Key highlights of the report include:
•A detailed background on the INCA-Tool, including its purpose, design, and the ecosys-tem services it models. The report also discusses the necessary input data, and the cri-teria used for selecting relevant datasets.
•A description of the setup and methodology for testing INCA-Tool for Norway, showinghow INCA-Tool was adapted to local data availability. This includes a list of evaluationcriteria for assessing the tool’s usefulness, as well as an overview of all tested inputdatasets.
•A presentation of the outputs generated by the INCA-Tool’s ecosystem services modelsat the Norwegian national level, including maps and reporting tables that are formattedto be compatible with EUROSTAT reporting requirements.
•The results of the evaluation of INCA-Tool for supporting the creation of ecosystem services accounts for Norway. The input data, models and outputs were evaluated for theirspatial resolution, temporal resolution, accuracy and data availability.
•A discussion on the INCA-Tool outputs and their evaluation for use in generating ecosystem services accounts for Norway. We found that INCA-Tool has potential to supportthe creation of ecosystem services accounts, especially thanks to its compatibility withEuropean standards for ecosystem accounting, its user-friendliness through using aQGIS plugin and the provision of default input data, as well as its potential for furtherdevelopment. However, the tool’s potential is limited for the moment, primarily becauseof lack of input data for Norway, the relatively low accuracy of some of the models, andtechnical issues with using the model. This also means that for any other purpose thanfulfilling the minimum reporting requirements, INCA-Tool’s output needs to be criticallyevaluated. Further development of the tool, combined with further development of inputdata generation, can possibly mitigate these issues.Immerzeel, B. & Korkou, M. Evaluation of the INCA-Tool for the purpose of ecosystem services accounting in Norway. EU Grants Project 2022-NO-EGD - Work Package 2. 2024. NINA Rapport 2549. Norsk institutt for naturforskning
Denne rapporten presenterer funnene fra Arbeidspakke 2 i EUROSTAT Grants-prosjektet «Økosystemregnskap, Generelle modeller og Rekreasjonstjenester», med fokus på testing av et nytt verktøy for å vurdere økosystemtjenester i naturegnskap for Norge. Rapporten er utarbeidet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og fungerer som en referanse for statistikere som bruker INCA-Tool for å lage naturregnskap i Norge. Hovedmålet med rapporten er å evaluere INCA-Tool, en omfattende modell utviklet for å kartlegge og vurdere økosystemtjenester i henhold til EUROSTATs rapporteringsstandarder. Tjenestene omfatter bla. tømmer- og matproduksjon, pollinering, global klimaregulering, lokal klimaregulering, jorderosjonskontroll, luftfiltrering og flomkontroll. Hovedpunktene i rapporten inkluderer:
•En detaljert bakgrunn om INCA-Tool, inkludert dets formål, design og hvilke økosystemtjenester det modellerer. Rapporten diskuterer også nødvendig inndata og kriteriene somer brukt for å velge relevante datasett.
•En beskrivelse av oppsett og metodikk for testing av INCA-Tool i Norge, og hvordanverktøyet ble tilpasset til lokal datatilgjengelighet. Dette inkluderer en liste over evalueringskriterier for å vurdere verktøyets nytte, samt en oversikt over alle testede inndatasett.
•En presentasjon av resultatene fra økosystemtjenestemodellene i INCA-Tool på nasjonalt nivå for Norge, inkludert kart og rapporteringstabeller som er formatert for å værekompatible med EUROSTATs rapporteringskrav.
•Resultatene av evalueringen av INCA-Tool for å støtte opprettelsen av økosystemtjenesteregnskap for Norge. Inndata, modeller og resultater ble evaluert for romlig oppløsning, tidsmessig oppløsning, nøyaktighet og tilgjengelighet.
•En diskusjon om INCA-Tools resultater og deres evaluering for bruk i genereringen avøkosystemtjenesteregnskap for Norge. Vi fant at INCA-Tool har potensial til å støtte opprettelsen av økosystemtjenesteregnskap, spesielt på grunn av dets kompatibilitet medeuropeiske standarder for naturregnskap, brukervennlighet gjennom en QGIS-plugin ogtilgang til forhåndsdefinerte inndata, samt potensialet for videreutvikling. Imidlertid erverktøyets potensial for øyeblikket begrenset, hovedsakelig på grunn av mangel på inndata for Norge, den relativt lave nøyaktigheten til noen av modellene, og tekniske utfordringer knyttet til bruken av modellen. Dette betyr også at for ethvert annet formål enn åoppfylle minimumskravene til rapportering, må resultatene fra INCA-verktøyet vurdereskritisk. Videre utvikling av verktøyet, kombinert med bedre generering av inndata, kanmuligens avhjelpe disse utfordringene.Statistisk sentralbyrå (SSB
Erfaringer og usikkerheter etter 7 år med skrantesyke (CWD) i Norge. En litteraturgjennomgang
Get PDFMysterud, A., Tranulis, M.A., Strand, O. og Rolandsen, C.M. 2024. Erfaringer og usikkerheter etter 7 år med skrantesyke (CWD) i Norge. En litteraturgjennomgang. NINA Rapport 2402. Norsk institutt for naturforskning.
Skrantesyke (Chronic wasting disease, CWD) er en velkjent prionsykdom blant hjortedyr, og den omfattende spredningen av CWD i Nord-Amerika er en tragedie man ønsker å unngå i Europa. Norske veterinærmyndigheter har lang erfaring med håndtering av prionsykdom hos husdyr, men sto likevel overfor en rekke nye typer og grader av usikkerhet da CWD for første gang ble påvist hos villrein (Rangifer tarandus) i Nordfjella i 2016.
Adaptiv forvaltning er et anerkjent rammeverk for bruk i situasjoner som kjennetegnes av stor usikkerhet. Et sentralt element er da å identifisere og skille mellom ulike typer av usikkerhet. For forvaltning av CWD kan usikkerheten knyttes til (1) egenskaper ved CWD (prosess), (2) forekomst av CWD (måleusikkerhet), (3) miljøvariasjon (tilfeldigheter), og (4) usikkerhet omkring gjennomføring, effekter, og «bivirkninger» av tiltak for å kontrollere CWD (usikkerhet om tiltak).
CWD i en ny hjortedyrart kan ha forskjellige sykdomsegenskaper og epidemiologi (prosess). Det var praktisk talt ingen tidligere CWD-overvåking i Norge og derfor ukjent forekomst (måleusikkerhet). Miljøvariasjon kombinert med demografiske tilfeldigheter kan gi tilfeldig variasjon i epidemisk smittevekst i en tidlig fase (miljøusikkerhet). Manglende evne eller vilje kan også gjøre det vanskelig å gjennomføre tiltak, de kvantitative effektene av tiltak vil ofte være usikre, og tiltakene kan ha utilsiktede «bivirkninger» (usikkerhet om tiltak).
I rapporten presenterer vi en tidslinje for arbeidet med å forvalte CWD, med hovedfokus på villrein og uttak av dyr gjennom jakt og ved ekstraordinære uttak gjennomført av Statens Naturoppsyn (SNO). Vi identifiserer hvordan usikkerhet knyttet til egenskaper ved CWD, forekomst av CWD, miljøvariasjon (tilfeldigheter) og forvaltning (tiltak) har utviklet seg fra starten (2016) og til dagens situasjon (2023) syv år etter første påvisning av sykdommen.
I den ‘akutte’ fasen (2016–2019) var vitenskapelige råd klare (særlig gjennom Vitenskapskomiteen for mat og miljø, VKM), de politiske ambisjonene høye, og utskyting av hele bestanden av villrein i Nordfjella sone 1 hadde som mål å utrydde CWD, eller i det minste å sterkt begrense utviklingen. Det ble også igangsatt intensivert overvåking i de tilstøtende bestandene i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda gjennom økt uttak av voksen bukk. Dette ble gjort for å oppnå økt sikkerhet om "fravær-av-CWD" i disse bestandene, eller for å øke sjansen for å oppdage CWD i en tidlig epidemisk fase.
Andre fase (2020-nå) kom da det ble påvist tilfeller av CWD (2020 og 2022) i den store villreinbestanden på Hardangervidda. Forvaltningsmyndighetene utsatte VKMs forslag om ekstraordinære vinteruttak av voksen bukk med henvisning til lokal motstand. Dette var en viktig endring i håndteringen av CWD, med mer vekt på politisk aksept og hensyn til de negative langsiktige konsekvensene av konflikter med lokal forvaltning. Den påfølgende dialogprosessen mellom forskere og lokal forvaltning endte i et felles råd for videre forvaltning på Hardangervidda, som både Miljødirektoratet og Mattilsynet støttet. Departementet satte imidlertid alle råd til side i 2022, og stanset videre ekstraordinære vinteruttak, etter press og negativ medieoppmerksomhet.
Det har i hele perioden (2016-2023) ikke vært noen klar, felles forskningsplan for å øke kunnskapen om egenskaper ved CWD (prosess). Det ble imidlertid gjort store investeringer i overvåking for å øke kunnskapen om forekomst (redusere måleusikkerhet). Til tross for dette, er det fortsatt en sentral utfordring å oppdage og estimere CWD blant villrein med dagens lave forekomst. Viljen til gjennomføring av tiltak har dukket opp som betydelige usikkerheter i forvaltningen, delvis med begrunnelse i den usikre forekomsten av CWD.
Økt forståelse av ulike typer usikkerheter i CWD-forvaltningen er viktig når midler til forskning og overvåking skal prioriteres. Denne rapporten omhandler ikke hvordan forvaltningen har håndtert usikkerheten og de risikovurderinger som ligger til grunn for beslutningene som er gjort.Mysterud, A., Tranulis, M.A., Strand, O. and Rolandsen, C.M. 2024. Experience and uncertainties after seven years of chronic wasting disease in Norway. A literature survey. NINA Report 2402. Norwegian Institute for Nature Research.
Chronic Wasting Disease (CWD) is a well-known prion disease among cervids, and the extensive spread of CWD in North America is a tragedy that we aim to avoid in Europe. Norwegian veterinary authorities have experience in handling prion diseases in livestock. However, the management was faced with various types and degrees of uncertainty when CWD was first detected in wild reindeer (Rangifer tarandus) in Nordfjella in 2016.
Adaptive management is a recognized framework for use in situations of high uncertainty. A central part of adaptive management is to identify and distinguish different types of uncertainty. Uncertainty can be classified into four categories related to (1) CWD characteristics (process), (2) CWD occurrence (measurement uncertainty), (3) environmental variation (stochasticity), and (4) the implementation, effects, and "side effects" of mitigation measures to control CWD.
CWD in a new cervid species may have different disease characteristics and epidemiology (process); there was virtually no previous CWD monitoring and knowledge of CWD occurrence (measurement uncertainty), and environmental variation combined with demographic stochasticity can result in random variation in epidemic spread in an early phase (environmental uncertainty). Further, lack of will or ability may limit implementation of management actions (governance), the quantitative effects of actions are uncertain, and actions may have unintended "side effects" (uncertainty about actions).
We present a timeline of the efforts to manage CWD, with a primary focus on wild reindeer and management through hunting and extraordinary culling conducted by the Norwegian Nature Inspectorate (SNO). We identify how uncertainty related to CWD characteristics, CWD occurrence, environmental variation (stochasticity), and management actions has evolved from the beginning (2016) to the current situation (2023) seven years after the first detection of CWD.
In the ‘acute’ phase (2016–2019), scientific advice was clear (especially through the Scientific Committee for Food and Environment, VKM), political ambitions were high, and depopulation of the Nordfjella zone 1 reindeer area aimed at eradicating CWD, or at least strongly limit its development. Intensified monitoring was initiated in adjacent populations in Nordfjella zone 2 and on Hardangervidda through increased culling of adult males. This was done to achieve ‘freedom-from-CWD’ status in these adjacent populations or to increase the chance of detecting CWD in an early epidemic stage.
The second phase (2020-now) occurred when cases were detected (2020 and 2022) in the large wild reindeer population on Hardangervidda. The management authorities postponed VKM’s proposal for winter culling of adult males, citing local resistance. This was a significant change in CWD management, with more emphasis on sociopolitical acceptance and consideration of the negative long-term consequences of conflicts with local management. The subsequent dialogue process between scientists and local management resulted in a joint recommendation for further management on Hardangervidda, supported by both the Norwegian Environment Agency and the Norwegian Food Safety Authority. However, the Ministry set aside all recommendations in 2022 and halted further extraordinary winter culling, following pressure and negative media attention.
Throughout the period (2016-2023), there has been no clear, national research plan to increase knowledge about CWD characteristics (process). However, substantial investments were made in monitoring to increase knowledge about occurrence (reduce measurement uncertainty). Despite this, it remains a central challenge to detect and estimate CWD among wild reindeer with the current low occurrence of CWD. The willingness to implement management actions to control CWD (governance) has emerged as significant uncertainties in management, partially justified by the uncertain occurrence of CWD.
Increased understanding of different types of uncertainties in CWD management is crucial when prioritizing funds for research and monitoring. This report does not address how the management has handled the uncertainty and risk assessments that underlie the decisions that have been made
Selection of a diversionary field and other habitats by large grazing birds in a landscape managed for agriculture and wetland biodiversity
Get PDF1. Several populations of cranes, geese, and swans are thriving and increasing in modern agricultural landscapes. Abundant populations are causing conservation conflicts, as they may affect agricultural production and biodiversity negatively. 2. Management strategies involving provisioning of attractive diversionary fields where birds are tolerated can be used to reduce negative impact to growing crops. To improve such strategies, knowledge of how the birds interact with the landscape and respond to current management interventions is key. 3. We used GPS locations from tagged common cranes (Grus grus) and greylag geese (Anser anser) to assess how they use and select differentially managed habitats, such as diversionary fields to decrease impact on agriculture and wetlands pro-tected for biodiversity conservation. 4. Our findings show a high probability of presence of common cranes and grey-lag geese in the protected area and in the diversionary field, but also on arable fields, potentially causing negative impact on agricultural production and wetland biodiversity. 5. We outline recommendations for how to improve the practice of diversionary fields and complementary management to reduce risk of negative impact of large grazing birds in landscapes tailored for both conservation and conventional agriculture. adaptive management, Anser anser, common crane, conservation conflict, diversionary field, greylag goose, Grus grus, protected area, resource selection function, supplemental feedingpublishedVersio
Gressproduksjon i et landskap med gjess. Er det noen bærekraftige løsninger?
Get PDFTombre, I.M., Dalmannsdottir, S., Renna, R., Holmgaard, S.B., Elverland, E., Jørgensen, M. & Vestland, K. 2024. Gressproduksjon i et landskap med gjess. Er det noen bærekraftige løsninger? NINA Rapport 2464. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3126428
Denne rapporten sammenfatter resultater fra en studie med søkelys på gressproduksjon i et landskap med beitende gjess. Det ble gjennomført forsøk i klimalaboratorium med ulike gressblandinger eksponert for nåværende og økt temperatur, der halvparten av plantene ble klippet (simulert beiting). Frøblandinger ble også etablert ute med deler av arealene ukentlig klippet. Gårdbrukere på Andøy har videre prøvd ut alternative frøblandinger, med enten hundegress Dactylis glomerata, flerårig raigras (Lolium perenne), engsvingel (Festuca pratensis) eller strandsvingel (Lolium arundinaceum) som dominerende gress, i tillegg til «Vesterålsblanding» med allsidig artssammensetning og der timotei er hovedarten. Arealene besøkes av hvitkinngås (Branta leucopsis) og kortnebbgås (Anser brachyrhynchus) om våren, og hekkende grågjess bruker også områdene og flere kommer til utover sommeren. Gårdbrukerne ble intervjuet for å høre erfaringer med gressproduksjon og forslag til løsninger på den utfordrende situasjonen det er å drive et bærekraftig landbruk påvirket av beitende gjess. I perioden frem mot første slått viste resultatene fra forsøk i klimalaboratoriet at det var høyere total biomasseproduksjon for blandinger som ikke ble klippet. Plantene klarte derfor ikke fullt ut å kompensere veksten når de ble klippet (gjennom en syv-ukers periode). Størst gjenvekstpotensial ble registrert hos renkultur av timotei og Spire Surfôr Beite med kløver, hundegress og strandsvingel. Den samlede produksjonen var i gjennomsnitt høyere ved høy temperatur, men ikke for timotei. Også i perioden mellom første og andre slått, ble veksten betydelig hemmet ved klipping. Effekten av høyere temperatur var ikke signifikant. Timotei er kjent for å ha bedre vekst ved lavere temperaturer, og forsøkene i denne siste perioden viste også at produksjonen var lavest for renkultur av timotei. Det ble målt færre utviklede skudd når timoteiplantene ble klippet, og viser at simulert beiting hemmer skuddutviklingen. Temperaturen hadde ikke noen effekt av betydning for skuddutviklingen. Feltforsøkene viste at i blandinger med hundegress, ble den raskt dominerende arten, og der det ikke var hundegress dominerte engsvingel og strandsvingel. Det var store variasjoner i mengde tørrstoff produsert, og det var ingen signifikante forskjeller mellom de ulike frøblandingene når det gjaldt høsting eller klipping. Men vinterutgangen var stor for de intensivt klippede feltene og viser hvordan klipping/beiting kan gi negative konsekvenser også påfølgende sesong. Det var ingen forskjeller i gjessenes bruk av lokaliteter med ulike frøblandinger på Andøy. I gjennomsnitt ble det produsert flere rundballer og fôrenheter (FEm) på arealer med alternativ frøblanding vurdert både for første og andre slått. Arealer dominert av hundegress ga en ekstra avling. For arealer med Vesterålsblanding gikk andel sådde arter ned med alder på engen, med en tilsvarende økning av ugress. Denne trenden ble ikke registrert for de alternative frøblandingene. Gårdbrukerne i prosjektet har store utfordringer med gjess gjennom det meste av vekstsesongen, og beitingen har en rekke konsekvenser, både direkte og indirekte.
Utfordringer og skadeomfang påvirkes både av antall gjess, ulike arter, tidspunkt for beiting og endringer i klima. Gårdbrukerne ser viktigheten av å prøve ut skadeforebyggende metoder. Erfaringene var gode med de alternative frøblandingene og gårdbrukerne erfarer dette som et nyttig supplement til den pågående driften, da nye frøblandinger kan bidra til økte avlinger og hurtigere vekst og til å bekjempe utfordringer med ugress på grunn av gåsebeiting. Gjennom deres samfunnsansvar som matprodusenter anses forskning innen tematikken som nyttig. Gårdbrukerne i dette prosjektet har erfaring med disse utfordringene og god agronomisk kunnskap. Dette gjør dem til verdifulle samarbeidspartnere når en skal finne løsninger og redusere konflikter der gåsebestander utfordrer en bærekraftig landbruksdrift.Tombre, I.M., Dalmannsdottir, S., Renna, R., Holmgaard, S.B., Elverland, E., Jørgensen, M. & Vestland, K. 2024. Gressproduksjon i et landskap med gjess. Er det noen bærekraftige løsninger? NINA Report 2464. Norwegian Institute for Nature Research. http://hdl.handle.net/11250/3126428
This report summarises results from a study on grass production in areas challenged by geese. Grasscutting experiments were conducted in a phytotron with different forage species. Controls were left uncut, and both groups were grown at different temperatures (current and predicted warmer) in two periods mimicking the period before the first harvest (early July) and between the first and second harvest (late August) which is common at farms in northern Norway. Various seed mixtures were also sown in fields where parts of the plots were cut once a week, and the remaining parts harvested following the timing of harvest practice in northern Norway. Four farmers tested alternative seed mixtures at their fields in addition to the timothy (Phleum prantense) dominated mixture commonly used in northern Norway. Cock’s foot (Dactylis glomerata), meadow fescue (Festuca pratensis), tall fescue (Lolium arundinaceum) and perennial ryegrass (Lolium perenne) dominated the alternative seed mixtures. The farmers’ fields are important staging areas for spring-migrating barnacle geese and pink-footed geese, and greylag geese also breed and forage in the region. Farmers were interviewed to gain knowledge about their experiences and ideas for solutions to the challenges with grazing geese. Results before the first cut in the phytotron study demonstrated a significant reduction in total biomass production when plants were cut regularly, hence revealing a relatively limited compensation capacity (seven weeks experimental period). Moreover, timothy had the largest regrowth potential, but did not increase the production at higher temperatures as the other mixtures did. Between first and second harvest, growth was also significantly reduced when plants were cut. There were no significant effects of increased temperature on production. Timothy is known for its’ good growth ability at low temperatures, and this was demonstrated with the lowest production of all mixtures in the second period, which was warmer. The cutting in the first period also significantly reduced the number of new timothy shoots. In the field experiments, cock’s foot soon became the dominating species, and dry matter yields varied significantly with no specific seed-mixture trends. For the plots intensively cut, winter survival was considerably reduced, demonstrating negative effects beyond one growing season. At the farms where different seed mixtures were established, foraging geese did not show any specific preferencesfor the grass types available. On average, more silage balls were produced on fields with alternative seed mixtures, as well as the amount of grass (wet and dry weights) and milk units, and at the second harvest, the differences were also statistically significant. Most of the fields were harvested at the same time regardless of seed mixture, but when harvested in accordance with the grass development, cock’s foot fields were harvested earlier than timothy fields and gave a third harvest. As the timothy fields became older, the proportion of sown species became smaller with a corresponding increase in weeds. This was not found for fields sown with alternative mixtures. The farmers, being active partners in the project, have significant challenges with geese throughout the growing season, and goose grazing has direct and indirect effects on their production depending on the number of geese, the timing of grazing and climate. The farmers see the importance of exploring alternative alleviating measures, and good experience with the alternative seed mixtures is an important supplement to their farming practices as these mixtures provide more silage, grow faster and reduce the weed challenges caused by goose grazing. As responsible food producers, the farmers also recognize the need and value of relevant research and are, based on their long experience, knowledge and competence, valuable collaborators in the search for realistic solutions to agriculture-goose conflicts
Additions to the knowledge of Encyrtidae (Hymenoptera: Chalcidoidea) from Norway, with descriptions of two new species
Get PDFTwo genera of Encyrtidae (Hymenoptera: Chalcidoidea) are for the first time recorded from Norway: Dusmetia Mercet, 1921 and Prionomastix Mayr, 1876. Six new species records for the country are presented, including two newly described taxa: Aphycus staverlokki Japoshvili sp. n. and Metaphycus sannes Japoshvili sp. n. The total number of known Norwegian species of the family is currently 156. parasitoid, Sannes, Mikkelsrud, Dusmetia, Prionomastix, Aphycus, Metaphycus, TetracnemusacceptedVersio
Salamanderdammen på Arsenalet i Kongsberg kommune - oppsummering av gjennomførte undersøkelser og avbøtende tiltak
Get PDFDervo, B.K. 2024. Salamanderdammen på Arsenalet i Kongsberg kommune - Oppsummering av gjennomførte undersøkelser og avbøtende tiltak. NINA Rapport 2423. Norsk institutt for naturforskning.
Kongsberg næringsparkutvikling AS søkt i 2007 om utvidelse av næringsarealene på Arsenalet og fikk igangsettingstillatelse i 2018. Kongsberg kommune stilte vilkår om at «tiltaket skulle utføres slik at det ikke påvirket eksisterende salamanderbiotop» på Arsenalet. Salamandernes leveområde (funksjonsområde) skal oppfylle sentrale funksjoner i livssyklus som reproduksjon (paring, yngling), overlevelse, spredning og vandring. Dette omfatter alle arealene som amfibiene bruker i løpet av livssyklus, dvs. dam for yngling, arealer for sommeropphold, overvintringsplasser, vandringskorridorer mellom overvintringsplasser og ynglelokaliteten, og spredningskorridorer til andre ynglelokaliteter.
I forkant av tiltakene på Arsenalet ble størrelsen på leveområdet vurdert til å være 28 963 m2. Vinteren 2018-19 ble 10 510 m2, og i 2023 ytterligere 2 829 m2, gjort om til parkeringsplass og vei. Ved utfyllingen gikk en viktig «fuktig granskog» på 2 772 m2 tapt ved etablering av parkeringsplassen i vest. Dette arealet fungerte trolig både som overvintringsplass og landhabitat for næringssøk for bestandene av små- og storsalamander i Arsenaldammen. De viktigste delene av leveområdene til salamanderne, selve yngledammen på 2 421 m2 og flomskogsmark på 1919 m2, har ikke direkte blitt berørt av utfyllingene. I tillegg er et areal på 2 974 m2 restaurert slik at det skal fungere som et godt landareal for salamanderne på Arsenalet. Det samlede andelen av godt og svært godt leveområde er omtrent den samme som før tiltakene i 2018. Hovedsakelig fordi de mest sentrale delene av leveområdet er bevart og nye områder har fått etablert naturbaserte løsninger.
Kunnskapen om bestanden av små- og storsalamander i forkant av endringene i arealbruken på Arsenalet var svært mangelfull. Kun ett individ av storsalamander var påvist i 2015. I løpet av prosjektperioden på fem år er det gjennomført årlige bestandsestimeringer, bestanden av storsalamander er undersøkt genetisk og kvaliteten til leveområdet er kartlagt. Den samlede bestanden av storsalamander ble estimert til 100 mellom 150 individer og bestanden av småsalamander ble anslått til mellom 1 000 og 1 500 individer. Bestandsstørrelsen av begge artene har trolig vært relativt stabil fra like før tiltakene ble gjennomført på Arsenalet i (2015) og i løpet av prosjektperioden (til 2023). De genetiske undersøkelsene av storsalamander har vist at bestanden har lav genetisk variasjon, sammenlignet med bestander i nabokommunen Notodden. Bestandene av salamander i Arsenaldammen har ikke fått naturlig innvandring fra andre bestander på mange tiår. I 2019 ble det satt ut 27 larver fra nabolokaliteter.
En foreløpig konklusjon er at vilkårene fra igangsettingsvedtaket fra 2018 er oppfylt. Det er imidlertid knyttet en del usikkerhet til en slik konklusjon. Først og fremst ved at tiltakene har vært omfattende, selv om de viktigste arealene for salamanderne i mindre grad er berørt. Generasjonstiden på seks år for storsalamanderen gjør at det vil ta tid før man ser de langsiktige effektene av tiltakene på Arsenalet. De positive effektene av de avbøtende tiltakene vil man først også se om noen år. Spesielt bør man følge den genetiske statusen på bestanden av storsalamander. Generelt så er salamanderbestander i denne typen lokaliteter svært krevende å undersøke. Samtidig er grytehullsjøer med en bestand av både små- og storsalamander svært sjeldent i Norge. Både landskapstypen og storsalamanderen er rødlistet. Antall lokaliteter som har denne kombinasjonen kan telles på en hånd i Norge
Fiskebiologiske undersøkelser i Oksdøla og sideelver 2023 – Ungfisk og gytefiskundersøkelser, med problemkartlegging og forslag til habitatforbedrende tiltak på anadrom strekning
Get PDFBerg, M. 2024. Fiskebiologiske undersøkelser i Oksdøla og sideelver 2023 – Ungfisk og gytefiskundersøkelser, problemkartlegging og forslag til habitatforbedrende tiltak på anadrom strekning. NINA Rapport 2450. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomført årlige fiskebiologiske undersøkelser på anadrom strekning av Oksdøla i perioden 2019-2022. Sammenstilte resultater fra perioden viser en forholdsvis stabil ungfiskbestand av laks og ørret i Oksdøla, men tetthetene av laksefisk ligger godt under forventet nivå. Antall registreringer av gytefisk har i samme periode vært langt under forventningene for vassdraget, og gytebestandsmålet satt av VRL oppnås ikke. Ut fra en samlet vurdering av resultatene fra undersøkelsene har det blitt anbefalt at beskatning av laks og sjøaure i sportsfisket bør unngås inntil bestandene har kommet opp på et bærekraftig nivå. Elva har vært stengt for fiske etter laks siden 2021, mens det har vært et begrenset fiske etter sjøørret frem til 2022.
For 2023 ble det bestemt å gjennomføre en mer generell kartlegging av Oksdøla. Målsetningen har vært å skaffe til veie ny kunnskap om vassdraget, herunder identifisere forhold som begrenser fiskeproduksjon eller har negativ effekt på fiskebestandene. Videre har det vært et uttalt mål å foreslå løsninger til fysiske tiltak som kan bidra til å styrke fiskebestandene. Arbeidet i 2023 inkluderer følgende undersøkelser: a) Videreføring av el-fiske (tetthetsfiske/ungfisktellinger) på et utvalg stasjoner i Oksdøla undersøkt i perioden 2019-2022. b) Kartlegging av Hemnåa, Oksdølelva, Aunskarelva og Tverrelva, som er de viktigste sideelvene til Oksdøla. c) Gjennomføring av gytefisktellinger (drivtellinger) i vassdraget høsten 2023. d) Problemkartlegging av nedre del av Oksdøla, fra Lissfossen til Sjøhølen, med bakgrunn i at elveavsnittet i en årrekke har hatt lave tettheter ungfisk. Arbeidet danner grunnlaget for forslag til habitattiltak som vil styrke fiskebestandene på strekningen.
Resultatene fra ungfisktellingene i Oksdøla viser en positiv utvikling for ungfisktetthetene av laks i 2022 og 2023 sammenlignet med tidligere år. Ungfisktettheter av ørret er fortsatt lave i Oksdøla, mens det registreres tettheter av ørretunger tilsvarende «svært god» økologisk tilstand i sideelvene Hemnåa, Oksdølelva, Aunskarelva og Tverrelva. Gytefisktellingene høsten 2023 estimerte en gytebestand på om lag 120 laks og 160 sjøørret i Oksdøla, som er det høyeste antallet av begge arter i perioden 2019-2023. Den positive bestandsutviklingen er en direkte respons av stans i sportsfisket i perioden 2021-2023. Med utgangspunkt i VRLs gytebestandsmål (198 hunnfisk), var det ikke et høstbart overskudd av laks i Oksdøla i 2023. Det legges her til grunn at 50 % av gytebestanden av laks besto av hunnfisk høsten 2023 (~ 60 individer). Dette til tross for to år uten sportsfiske etter laks og en generell positiv utvikling i fiskebestandene i vassdraget.
Det vil ligge en betydelig fremtidig gevinst i å la laksefiskbestandene i Oksdøla bygge seg opp til den størrelsen vassdraget ventes å ha som fullrekruttert. Det enkleste tiltaket for å lykkes med dette er å unngå all beskatning av gytefisk. Fysiske habitattiltak på elveavsnittet nedstrøms Lissfossen, med utlegg av storstein og gytesubstrat, vil forsterke rekrutteringen av laksefisk betydelig i Oksdøla. Tiltaket vil være et viktig bidrag for å nå gytebestandsmålet i vassdraget.
Før en åpning av sportsfisket i vassdraget må det foreligge en detaljert plan i forhold til utførelse og oppsyn. Det er innført en rekke tiltak i norske anadrome vassdrag som bidrar til sikre en god forvaltning og bærekraftig høsting av laks og ørret. Dette er overførbart til Oksdøla. Eksempler på dette er digital plattform for kortsalg og rapportering av fangst, utstrakt skilting og informasjonsopplysning langs elva, døgnkvoter/sesongkvoter, depositum på fiskekort, fredningssoner, utstyrsbegrensninger, tilpasning av lengde på fiskesesong, midtsesongevaluering m.fl. Det bør ellers være en lav terskel for å stenge elva for fiske hvis bestandene fortsatt viser seg svake
Touch in digitalized worlds: An introduction
Get PDFThe English word digital (from the Latin, digitus)etymologically connects both fingers and technologies.In this special issue, we honor this dual meaning of thedigital by foregrounding how living in a digital era bothchallenges and actualizes our senses, particularly oursense of touch. Ethnographically, the articles gatheredoffer intimate accounts of tactile experiences thatintertwine with the digital in both direct and indirectways. Despite ongoing—and often legitimate—anxietiesabout the disappearance of touch from our increasinglydigitized world, our special issue shows that humanengagements with digital technologies are morecomplex. We theorize touch through a phenomenologicaland relational lens and as a sensory experience that isdeeply shaped and reconfigured by local, sociotechnicaland political- economic concerns. This special issueilluminates how attention to hands, fingers, or touch canhelp us understand the relationship between bodies,ethical life, social relations, selves, and subjectivitiesthrough a new lens. digital environments, embodiment, hands, sensory ethnography, touchpublishedVersio
Kartlegging av klippeblåvinge Scolitantides orion i Norge 2022–2023
Get PDFEndrestøl, A., Bengtson, R. & Dahle, A. 2024. Kartlegging av klippeblåvinge Scolitantides orion i Norge 2022–2023. NINA Rapport 2428. Norsk institutt for naturforskning.
Klippeblåvinge Scolitantides orion er en av vårt lands mest sjeldne og truede dagsommerfugler. Ifølge Norsk rødliste for arter 2021 er klippeblåvinge vurdert som kritisk truet (CR). Arten er også en prioritert art etter naturmangfoldloven. I dag er arten i Norge kun kjent fra Halden kommune.
Rapporten oppsummerer funn av klippeblåvinge ved Torpbukta, Monolittbruddet, Hov, Nokkedal og Sponvika i Halden kommune i 2022–2023. Det er ikke søkt etter arten i Tvedestrand i regi av NINA i perioden. Feltarbeidet besto i 2022 og 2023 av basisovervåking hovedsakelig gjennom telling av egg og larver i slutten av juni, men i 2023 ble det også brukt noen dager på å kartlegge voksne individer. Vi har ikke prioritert innsamling av maur på larver i perioden.
På grunn av tekniske problemer med programvaren som benyttes til deler av kartleggingen, er det ufullstendige data for 2022 for noen av dellokalitetene. I 2023 ble det totalt funnet flere egg og larver av klippeblåvinge enn det noen gang tidligere er gjort i Halden kommune. I Torpbukta, som er den lokaliteten som er kartlagt over lengst periode, ble det funnet nest flest egg siden 2010. Også i Sponvika er det aldri påvist flere egg og larver av klippeblåvinge enn det ble i 2023. Totalt leverte prosjektet 829 poster med observasjoner av klippeblåvinge til GBIF i perioden. Funnene er tilgjengelige i Artskart.
Det har vært utført betydelig skjøtsel for klippeblåvinge i Halden i perioden, og disse tiltakene diskuteres i rapporten. Samtidig diskuterer vi på et overordnet nivå et nytt kartlag for økologisk funksjonsområde som er utarbeidet for arten i Halden. Et av formålene med kartleggingen i 2023 var å dokumentere arten utenfor dette økologiske funksjonsområdet.
Vi anbefaler en videre oppfølging av overvåkingen av klippeblåvinge i Halden kommune, og spesielt for området Torpbukta–«Steinbruddet [N]» som er kartlagt årlig siden 2008