NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Hvem bruker nasjonalparkene i norske fjell? Karaktertrekk ved bruken og klassifisering av områdene
Get PDFArtikkelen beskriver variasjonen i karaktertrekk ved besøkende til 27 norske nasjonalparker og presenterer en klassifisering av nasjonalparkene som er teoretisk forankret i ROS- (Recreation Opportunity Spectrum) modellen. Datamaterialet er fra standardiserte brukerundersøkelser fra perioden 2009-2022 og som i hovedsak er gjennomført etter oppdrag fra Miljødirektoratet. Klassifiseringen viser hvordan nasjonalparkene kan systematiseres langs en samordnet gradient basert på indikatorer for fysisk tilrettelegging, bruksintensitet, nasjonalitet, førstegangsbesøkende, tidsbruk og purismegrad. Klassifiseringen gir en indikasjon på hovedutfordringene for den enkelte nasjonalpark når det gjelder besøksforvaltning, aktuelle virkemidler og tiltak som er relevante for forvaltningen. Resultatene viser at det er store variasjoner for de undersøkte indikatorene mellom nasjonalparkene, og dette danner grunnlaget for en klassifisering i fem hovedklasser. Artikkelen diskuterer svakheter og styrker ved denne klassifiseringen, og hvordan resultatene kan brukes inn i forvaltningen av nasjonalparkene. Vi argumenterer for en stedstilpasset forvaltning som tar utgangspunkt i karaktertrekkene ved den enkelte nasjonalpark, og spesielt på innfallsportnivå. Dette bør ha avgjørende betydning for markedsføring av parken, for de besøkende sine opplevelser, hvilket forvaltningsregime parken skal ha, og ikke minst mulighetene forvaltere har til å håndtere de besøkende i sårbar natur ved hjelp av direkte og indirekte virkemidler.This article describes the variation in visitors profile from 27 Norwegian national parks and presents a classification that is theoretically rooted in the ROS- (Recreation Opportunity Spectrum) model. The data material is from standardized user surveys from the period 2009-2022 and which have mainly been carried out on behalf of the Norwegian Environment Agency. The classification shows how the national parks can be systematized along a facilitation gradient based on indicators for intensity of use, nationality, first-time visitors, time spent and wilderness purism. The classification gives an indication of the main challenges for each national park in terms of visitor management, current tools and measures that are relevant to management. The results show that there are large variations in the examined indicators between the national parks, which form the basis for a classification into five main classes. The article discusses the weaknesses and strengths of this classification, and how the results can be used in the management of the national parks. We argue for site-specific management that takes a starting point of attraction values and visitor profiles for each national park, and especially at the entrance level. This is of decisive importance for the marketing of the park, for the visitors' experiences, what kind of management regime the park should have, and not least the opportunities managers have to manage the visitors in vulnerable nature with direct and indirect measurement
Testing headline indicator “B.1 services provided by ecosystems” of the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework using data from Norway
Get PDFCzúcz, B. 2024. Testing headline indicator “B.1 services provided by ecosystems” of the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework using data from Norway. NINA Report 2492. Norwegian Institute for Nature Research.
One of the ambitions of the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework (KM-GBF) is to provide a concise yet comprehensive set of indicators that can be used for assessing progress towards the main goals and targets in a scientifically robust and practically feasible way. In order to achieve this, indicators need to integrate existing reporting systems as much as possible, which can improve both efficiency (reusing existing data and information) and harmonisation across countries. Only “headline indicators”, together with a set of qualitative “binary indicators”, are to be reported by all Parties. In addition, a set of voluntary indicators (“component” and “complementary”) as well as national indicators, can be used by Parties to complement the headline indicators. Headline indicator B.1 “Services provided by ecosystems” is among the KM-GBF headline indicators that are based on the UN System of Environmental Economic Accounting / Ecosystem Accounting (SEEA EA), a recent major international statistical standard. Headline indicator B.1 is specifically linked to Goal B “Prosper with nature” and target 11 “Restore, Maintain and Enhance Nature’s Contributions to People”. Although the indicator is to be based on the SEEA EA, an established framework, it still needs substantial methodological development and testing to become fully operational and fit-for-purpose.
In this report we present the efforts done in the first round of the development of the KM-GBF B.1 headline indicator. We present the initial proposal for the indicator and the testing process that aimed to compare options for design, mathematical aggregation approaches through a “look and feel” experience using “real life” ES time series data. While the entire testing process involved altogether six regions of the world (five countries and the EU), in this report we only focus on the outcomes from Norwegian data, discussing the difficulties of data selection, as well the results and lessons that could be learnt from them.
Our findings highlight the sensitivity of the B.1 indicator to the content of ES accounts. The proposed aggregation methodology is particularly sensitive to fluctuations in “small” (and highly uncertain) ES flows, which can be partly mitigated by design choices. National discretion in reporting on the indicator, e.g. in the delineation/distinction of ES categories and the level of detail in defining ES flows, can also create challenges for the interpretation and comparability of the B.1 indicator. Accordingly, a fit-for-purpose B.1 indicator can best be achieved if alignment with the KM-GBF's objectives is already ensured during the compilation of ES accounts according to SEEA EA. This includes considerations about the sustainability of ES provision and the distinction between natural and anthropogenic ecosystem types.
The lessons of this exercise were taken into consideration in the first detailed description of the B.1 indicator (called “B.1 metadata”) available on the website of the Convention on Biological Diversity, and Norway's ES time series could contribute significantly to the testing and development process. Nevertheless, further testing and refinement of the B.1 indicator methodology are still necessary, particularly regarding the selection of ESs, treatment of monetary data, and handling of data revisions. The whole exercise, especially the difficulties of selecting time series, can also provide useful lessons for the upcoming compilation of Norwegian national ES accounts for SEEA EA reporting.Czúcz, B. 2024. Test av naturavtalens hovedindikatoren «B.1 økosystemtjenester» (Services provided by ecosystems) med data fra Norge. NINA Rapport 2492. Norsk institutt for naturforskning.
Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (KM-GBF) omtales i Norge som naturavtalen. Naturavtalen identifiserer et sett med indikatorer som kan brukes til å vurdere om målene i avtalen nås. Det er kun «hovedindikatorer» («headline indicators») som er rapporteringspliktige for partslandene, sammen med et sett av kvalitative «binary indicators». I tillegg, er det foreslått en liste av frivillige indikatorer («component» og «complementary») som landene kan bruke for å supplere hovedindikatorer sammen med eventuelle nasjonale indikatorer. Disse indikatorene må framstilles på en vitenskapelig robust og praktisk gjennomførbar måte. Så langt det er mulig, skal indikatorene bygge på eksisterende rapporteringssystemer og etablert internasjonale standarder og metoder. Dette kan forbedre både effektiviteten i rapporteringen (gjenbruk av eksisterende data og informasjon) og harmonisere denne på tvers av land. Hovedindikator B.1 «Øko-systemtjenester» («Services provided by ecosystems») er en av de hovedindikatorene som bygger på FNs system for naturregnskap (SEEA EA), som er en etablert internasjonal statistisk standard. Utarbeidelsen av denne indikatoren krever likevel betydelig metodisk utvikling og testing før partene kan rapportere på den på en harmonisert måte og som grunnlag for analyser av globale og nasjonale trender mot oppnåelse av målene i naturavtalen.
I denne rapporten presenterer vi det første forslaget for indikatoren. Vi beskriver testprosessen, som sammenlignet ulike alternativer for design og ulike matematiske tilnærminger for aggregering. Vi brukte reelle data om økosystemtjenester fra seks land og regioner i verden, inkludert Norge. Vi har hatt et spesielt fokus på de norske dataene og diskuterer vanskelighetene med datautvelgelse samt resultater og lærdommene som vi kan trekke fra denne testen.
Våre funn belyser B.1-indikatorens følsomhet for regnskapet for økosystemtjenester. Den foreslåtte aggregeringsmetoden er spesielt følsom for svingninger i «små» (og svært usikre) strømmer av økosystemtjenester. Følsomheten for disse svingningene kan dempes ved designvalg. Ytterligere utfordringer ligger f.eks. i at ulike land kan velge ulike definisjoner eller avgrensninger for kategoriene av økosystemtjenester og ulik detaljeringsnivå i definisjonen av økosystemtjenestestrømmene. Dette kan gjøre at B.1-indikatoren ikke blir sammenlignbar mellom land. Vi mener derfor at en den beste måten å lage en formålstjenlig B.1-indikator på er ved å sikre at den er i tråd med SEEA EA prinsipper og i samsvar med naturavtalens mål. Dette inkluderer hensyn hvor bærekraftig leveringen av økosystemtjenester er, og at man skiller klart mellom økosystemtjenester levert av naturlige- og menneskeskapte økosystemtyper.
Lærdommene fra denne øvelsen ble vurdert under den første detaljerte beskrivelsen av B.1-indikatoren (kalt «B.1-metadata»), som er tilgjengelig på nettsidene til konvensjonen om biologisk mangfold. Norske tidsserier over økosystemtjenester kan dessuten utgjøre et viktig bidrag til videre testing og utvikling. Ytterligere testing og foredling av B.1-metodikken er fortsatt nødvendig, særlig når det gjelder utvelgelsen av økosystemtjenester, håndtering av økonomiske data og av datarevisjoner. Hele øvelsen, spesielt utfordringene med å velge tidsserier, gir også nyttige lærdom for den kommende sammenstillingen av et nasjonalt naturegnskap i tråd med SEEA EA.Norwegian Environment Agency (NEA). M-2819|202
Pukkellaks i Norge 2023
Get PDFBerntsen, H.H. & Havn, T.B. 2024. Pukkellaks i Norge, 2023. NINA Rapport 2493. Norsk institutt for naturforskning.
Invasjonen av pukkellaks i 2021 var den største som har blitt registrert siden arten først dukket opp i Norge og det var derfor knyttet stor spenning til hvor mye pukkellaks som ville ankomme norskekysten og norske elver i 2023.
Totalt ble det i 2023 registrert 579 794 pukkellaks i norske elver og kystfarvann, noe som er 2,8 ganger så mange fisk enn det som ble registrert i 2021 (208 000 fisk). Til sammenlikning ble det registrert 12 000 pukkellaks i 2017 og 25 000 pukkellaks i 2019. Av pukkellaksen som ble fanget i 2023 ble 250 083 fanget i rettet uttaksfiske i elv,18 554 ble fanget i sportsfisket i elv, 98 027 ble fanget i sjølaksefisket (kilenotfisket) og 82 ble fanget i sportsfisket i sjøen. I tillegg ble 212 826 pukkellaks kun registrert på drivtellinger eller kamera-/sonarovervåking i elver og ble dermed ikke tatt ut og avlivet.
I sjølaksefisket i 2023 ble det fanget 2,5 ganger så mange pukkellaks som i 2021 (39 000 fisk). Det var kun i Finnmark og i Troms hvor det ble fanget flere pukkellaks enn i 2021, og begge fylkene ble det fanget 2,5 ganger så mange fisk som i 2021. Totalt ble det fanget 95 653 pukkellaks i Finnmark og 2 461 pukkellaks i Troms i 2023. I likhet med i tidligere år ble majoriteten (96 %) av pukkellaksen i sjølaksefisket fanget i Finnmark.
Totalt ble 481 463 pukkellaks fanget eller observert i 226 elver i 2023. I likhet med fangstene i sjølaksefisket ble majoriteten (97 %) av pukkellaksen i elv registrert i Finnmark. Størst antall pukkellaks ble registrert i elvene som ligger mellom Varangerhalvøya og Nordkapp. Totalt ble det registrert 264 580 pukkellaks i elvene i denne regionen, noe som utgjorde 55 % av det totale antallet pukkellaks i elv i Norge i 2023. Majoriteten av pukkellaksen i denne regionen ble regi-strert i Tanavassdraget (inkl. sideelver) hvor det ble fanget eller observert over 180 000 fisk. Tanavassdraget utgjorde dermed alene 37 % av det totale antallet pukkellaks registrert i elv i Norge i 2023. Antallet pukkellaks som ble registrert i elvene rundt Varangerfjorden (138 071 fisk) og i Vest-Finnmark (57 514 fisk) i 2023 utgjorde henholdsvis 29 % og 12 % av totalen i elv i Norge. Totalt ble det i elvene i 2023 registrert ca. tre ganger så mange pukkellaks som i 2021 (167 374 fisk).
Det var kun i elvene i de tre nordligste fylkene hvor det ble registrert flere pukkellaks enn i 2021. I elvene rundt Varangerfjorden og mellom Varangerhalvøya og Nordkapp ble det registrert hen-holdsvis 1,8 og 3,7 ganger så mange pukkellaks som i 2021. Den største prosentvise økningen i antall pukkellaks innenfor Finnmark fylke finner vi elvene i Vest-Finnmark, med totalt 5,4 ganger så mange fisk som to år tidligere. Utenfor Finnmark var det i elvene i Sør-Troms at vi finner den største prosentvise økningen i antall pukkellaks fra 2021 til 2023. Antallet pukkellaks i denne regionen (9 608 fisk) var 6,5 ganger høyere i 2023 enn i 2021, mens elvefangsten i Nord-Troms i 2023 (9 696 fisk) var 2,7 ganger høyere enn i 2021. I Nordland ble det fanget 688 flere pukkel-laks i 2023 (1 703 fisk) enn i 2021 (1 015 fisk). I elvene i resten av landet, sør for Nordland, ble det kun registrert 291 pukkellaks i 2023. Dette er et lavere antall enn i 2017 (1 504 fisk) og i 2021 (1 911 fisk), men noe høyere enn i 2019 (200 fisk).
Totalt ble det i 2023 registrert flere enn 1 000 pukkellaks i 41 elver. Blant disse lå 11 elver rundt Varangerfjorden, 15 mellom Varangerhalvøya og Nordkapp og åtte i Vest-Finnmark, mens fire og tre elver lå i henholdsvis Nord-Troms og i Sør-Troms. Antallet pukkellaks i disse elvene ut-gjorde sammenlagt 97 % av det totale antallet pukkellaks registrert i elv i 2023. I ni av disse elvene ble det registrert over 10 000 pukkellaks, hvorav seks av disse (Grense Jakobselv, Mun-kelva, Neidenelva, Vesterelva i Nesseby, Vestre Jakobselv og Skallelva) lå rundt Varangerfjor-den, to (Syltefjordelva og Tanavassdraget) lå mellom Varangerhalvøya og Nordkapp og én elv (Repparfjordelva) lå i Vest-Finnmark. I fem av disse elvene ble det registrert mer enn 20 000 pukkellaks. Til sammenlikning ble det i 2021 det registrert mer enn 1 000 pukkellaks i 20 elver, hvor ti av disse lå vest for Varangerfjorden. Det var altså flere elver vest for Varangerfjorden som hadde mye fisk (>1 000) i 2023 sammenliknet med i 2021.
Som følge av bruken av ulike fangstredskaper og ulik fangstinnsats er det vanskelig å si hvor mye av økningen i antallet pukkellaks i elvefangsten fra 2021 til 2023 som gjenspeiler en reell økning i innsiget og hvor mye av økningen som skyldes økt fiskeinnsats eller fangsteffektivitet. Imidlertid er det hevet over enhver tvil at det har vært en betydelig økning i innsiget av pukkellaks til Norge. Dette vises tydelig gjennom den store økningen i fangsten i kilenotfisket, hvor fangst-innsatsen var relativt lik mellom disse årene.
Pukkellaks ble i 2023 fanget fra slutten av mai til slutten av september. Datoen for når 50 % av pukkellaksen var fanget varierte lite mellom de ulike regionene i landet, men slik som i tidligere år så pukkellaksen ut til å ankomme elvene rundt Varangerfjorden noe tidligere enn i resten av Finnmark og Troms. Innvandringsveien til norskekysten i 2023 var trolig forskjellig sammenliknet med i 2021, med færre fisk som kom inn til kysten fra Norskehavet.
Registreringene (både fangst og observasjoner) av pukkellaks i sjøen og elvene fra 2023 viser i likhet med tidligere år at 1) det fremdeles fanges størst antall pukkellaks i Øst-Finnmark, 2) det var størst økning i antall pukkellaks i Vest-Finnmark og i Troms, og 3) det var fortsatt få pukkel-laks i elvene fra Nordland og sørover i landet. Til tross for at det ble fanget et stort antall pukkel-laks i 2023 var det allikevel over 200 000 fisk som ikke ble fanget og avlivet, og som dermed trolig fikk gytt. Hvilken betydning dette vil ha for innsiget av pukkellaks i 2025 gjenstår å se, men antakeligvis vil innsiget av pukkellaks til norskekysten også i 2025 være av en betydelig størrelse.Miljødirektoratet: M-2853|202
Long-term multi-species demographic studies reveal divergent negative impacts of winter storms on seabird survival
Get PDFUnderstanding storm impacts on marine vertebrate demography requires detailed meteorological data in tandem with long-term population monitoring. Yet most studies use storm proxies such as the North Atlantic Oscillation Index (NAOI), potentially obfuscating a mechanistic understanding of current and future risk. Here, we investigate the impact of extratropical cyclones by extracting north Atlantic winter storm characteristics (storm number, intensity, clustering and wave conditions) and relating these with long-term overwinter adult survival of three long-lived sympatric seabirds which winter at sea—common guillemot Uria aalge, Atlantic puffin Fratercula arctica and razorbill Alca torda. We used multidecadal mark-recapture analysis (1970s–2020s) to estimate survival while correcting for resighting probability, combined with spatially explicit environmental data from geolocation-derived wintering areas, to determine the impact of different storm characteristics (i.e., number, intensity, duration, gap between storms, wave height and wind speed), as well as broad-scale climatic conditions (NAOI and sea surface temperature [SST]). All three species experienced rapid population growth over the study period. Guillemot and razorbill survival was lower during stormier winters, with an additive effect of summer SST for guillemots, and a negative interaction with population size for razorbills. Puffin survival was negatively correlated with winter SST, and the lowest puffin survival coincided with intense winter storms and a large seabird wreck in 2013/14. The number of days with wind speed >30 and 35 ms−1 negatively impacted razorbill and guillemot survival, respectively, and puffin survival was higher when gaps between storms were longer. Our results suggest negative but divergent storm impacts on these closely related sympatric breeders, which may be compounded by warmer seas and density-dependence as these populations return to their previously much larger sizes. We tentatively suggest that frequent, long-lasting storms with strong winds are likely to have the greatest negative impact on auk survival. Moreover, we highlight the possibility of tipping points, where only the most extreme storms, that may become more frequent in the future, have measurable impacts on seabird survival, and no effect of NAOI. climate change, guillemot, mark-recapture, non-breeding, puffin, razorbillLong-term multi-species demographic studies reveal divergent negative impacts of winter storms on seabird survivalpublishedVersio
Emergence of highly pathogenic avian influenza viruses H5N1 and H5N5 in white-tailed eagles, 2021–2023
Get PDFHighly pathogenic avian influenza (HPAI) poses a substantial threat to several raptors. Between 2021 and 2023, HPAI viruses (HPAIVs) of the Goose/Guangdong lineage H5 clade 2.3.4.4b became widespread in wild birds in Norway, and H5N1 and H5N5 viruses were detected in 31 white-tailed eagles (Haliaeetus albicilla, WTEs). Post-mortem examinations of four WTEs revealed no macroscopic pathological findings. Microscopic examinations showed the presence of myocardial and splenic necroses and a few lesions in the brain. In situ hybridization revealed the presence of the virus in several organs, suggesting a multisystemic infection. The detection of HPAIV H5N5 in a WTE in February 2022 marked the first recorded occurrence of this subtype in Norway. Since then, the virus has persisted, sporadically being detected in WTEs and other wild bird species. Phylogenetic analyses reveal that at least two distinct incursions of HPAIV H5N1 Eurasian (EA) genotype C affected WTEs, likely introduced by migratory birds from Eurasia and seabirds entering from Western and Central Europe. Some WTE isolates from 2021 to 2022 clustered with those from Canada and Ireland, aligning with the transatlantic spread of H5N1. Others were related to the 2021mass mortality of great skuas in the UK or outbreaks in seabird populations, including gannets, gulls and terns, during 2022 in the North Sea region. This suggests that the WTEs were likely preying on the affected birds. Our study highlights that WTEs can act as sentinels for some HPAIV strains, but the absence of several known circulating genotypes in WTEs suggests varying pathogenic effects on this speciespublishedVersio
Different approaches to estimate benthic metazoan diversity associated with free-living macroalgae (Fucus vesiculosus) on shallow soft sediments
No full textHabitat complexity can boost biodiversity by providing a wide range of niches allowing species co-existence. Baltic Sea benthic communities are characterised by low species diversity. Thus the occurrence of the habitat forming macroalga Fucus vesiculosus may influence benthic communities and promote diversity. Here biodiversity estimates were obtained through conventional and eDNA approaches for the benthic assemblages associated with free-living Fucus and the adjacent bare-sediment habitats at six sites from the Northern Baltic Proper and the Gulf of Finland. Free-living F. vesiculosus habitats are heterogeneous with biodiversity estimates varying considerably among sites. The additional habitat complexity provided by F. vesiculosus tended to improve taxa richness as a result of additional epifauna assemblages, although macroinfaunal taxa richness and abundance was often reduced. Consequently the complex habitats provided by free-living F. vesiculosus often improve biodiversity, yet alters the composition of assemblages in soft sediment habitats and consequential ecosystem functioning. The study emphasised the disparity in biodiversity estimates achieved when employing different biodiversity approaches. Biodiversity estimates were more similar within approaches compared to between habitat types, with each approach detecting exclusive taxa. Consequently, biodiversity estimates can benefit from a multi-approach design where both conventional and eDNA approaches are employed in complement. Baltic sea Benthic communities Biodiversity eDNA Habitat complexitypublishedVersio
Dealing With the Complexity of Effective Population Size in Conservation Practice
Get PDFEffective population size (Ne) is one of the most important parameters in evolutionary biology, as it is linked to the long-term survival capability of species. Therefore, Ne greatly interests conservation geneticists, but it is also very relevant to policymakers, managers, and conservation practitioners. Molecular methods to estimate Ne rely on various assumptions, including no immigration, panmixia, random sampling, absence of spatial genetic structure, and/or mutation-drift equilibrium. Species are, however, often characterized by fragmented populations under changing environmental conditions and anthropogenic pressure. Therefore, the estimation methods' assumptions are seldom addressed and rarely met, possibly leading to biased and inaccurate Ne estimates. To address the challenges associated with estimating Ne for conservation purposes, the COST Action 18134, Genomic Biodiversity Knowledge for Resilient Ecosystems (G-BiKE), organized an international workshop that met in August 2022 in Brașov, Romania. The overarching goal was to operationalize the current knowledge of Ne estimation methods for conservation practitioners and decision-makers. We set out to identify datasets to evaluate the sensitivity of Ne estimation methods to violations of underlying assumptions and to develop data analysis strategies that addressed pressing issues in biodiversity monitoring and conservation. Referring to a comprehensive body of scientific work on Ne, this meeting report is not intended to be exhaustive but rather to present approaches, workshop findings, and a collection of papers that serve as fruits of those efforts. We aimed to provide insights and opportunities to help bridge the gap between scientific research and conservation practice. biodiversity monitoring | bridging science-to- application gap | effective number of breeders | genetic diversity | genetic indicators | Kunming-Montreal global biodiversity framework | Ne | species conservation and managementpublishedVersio
Harvest sustainability assessments need rethinking under climate change: A ringed seal case study from Svalbard, Norway
Get PDFThroughout the Arctic, ice-affiliated marine mammals constitute local subsistence resources but detrimental effects of declines in their sea ice habitats create a need for harvest sustainability assessments in light of climate change. At the same time, empirical data required for thorough population analysis of these species are often sparse at best, as illustrated by the focal species in this study, ringed seals in Svalbard: the last population survey took place two decades ago (2002–2003), demographic data are limited to age, sex, and reproductive status of a small subset of shot individuals, and harvest reporting is patchy and incomplete. Data sparsity is one of the main reasons why potential biological removal (PBR) became a commonly used tool for assessing sustainability of marine mammal harvests. Herein, we calculated PBR for Svalbard ringed seals using both recommended default parameters and population-specific parameters obtained from an integrated population model (IPM). PBR estimates were highly uncertain, suggesting the number of sustainably harvestable individuals could lie anywhere between 0 and 91, with a substantial chance of any harvest being unsustainable under current environmental conditions and trends. Subsequent population viability analyses (PVAs) further confirmed that the current harvest was likely unsustainable, even in a scenario in which sea ice conditions would not deteriorate (and therefore lower pup survival) further. However, uncertainty in population projections was high, and forecasts thus not ideal for formulating management advice. Better forecasts will require more frequent population surveys and obtaining more knowledge regarding the links between vital rates and environmental conditions, both of which may be facilitated by the adoption of novel technology (e.g., drone monitoring, genetic studies). The modeling framework created in this study can be readily updated with new data as they become available, and can serve as a tool for adaptive management of this and other marine mammal populations. Arctic marine mammals, global warming, integrated population model, IPM, population viability analysis, potential biological removal, Pusa hispida, PVA, ringed seal, sea icepublishedVersio
Building a natural capital-based financing mechanism for peatland restoration in Norway. ARV pilot development track 1
Get PDFThis report presents protocols for the implementation of ARV, a financing mechanism for practical peatland restoration in Norway, utilizing the creation of nature-inclusive carbon credits to attract private and public investments. “Arv” means legacy or inheritance in the Norwegian language and is a fitting name for this work that has the potential to restore vital carbon-rich and biodiverse habitats for future generations.
Norway's peatlands consist of a wide range of habitats with distinct biodiversity and provide critical ecosystem services like climate regulation and water regulation. Drainage and land-use change has impacted large areas of peatland, which represents a restoration potential that is only in the beginning of being tapped into.
Restoration efforts align with Norway’s international and national commitments, including the Kunming-Montreal Biodiversity Framework, the EU Green Deal, and the Climate Change Act. ARV draws inspiration from international models like the UK’s Peatland Code but is adapted to the Norwegian context in terms of ecological characteristics and regulatory frameworks.
The main results presented in this report concern the development of ARV protocols, which guide restoration projects through five phases: assessing project viability, site mapping, restoration planning, monitoring outcomes, and validating results for issuing credits and payments. Emphasis is placed on measurable outcomes such as hydrological improvements, biodiversity recovery, reductions in greenhouse gas emissions, as well as on the benefits for investors through the creation of ARV credits, representing verified effects on greenhouse gas emissions and ecology.
Challenges are also highlighted, particularly within Norway’s legislative framework. Restrictions on land use and the absence of comprehensive laws specific to restoration efforts create barriers, though there are opportunities to align restoration activities with existing regulations through collaboration with local and national authorities. Despite some barriers, there are still huge numbers of degraded peatland sites which are easily accessible and pose few legal nor logistical challenges – and mostly lack funding for restoration actions. Current levels of government funding for nature restoration are small and focused on protected areas.
This report emphasizes the importance of prioritizing restoration sites based on their potential to deliver ecosystem services, ecological and practical feasibility, and cost-effectiveness. An overview relating ecosystem services to peatland habitat types in the classification system Nature in Norway (NiN) provides a link between current ecosystem mapping in Norway and restoration potential.
Rewetting success relies on correctly identifying the area affected by drainage. We recommend using the mire complex scale as the basis for project delimitation. Rewetting should be considered an activity over decades. A long restoration timeframe equals a lower risk of failure in reaching the restoration targets and justifies restoring peatlands in poor condition. Areas in poor condition have the largest potential gain in terms of improved ecological condition and climate regulation, but also represent a higher risk of failure.
Examples from around the world have demonstrated the feasibility of scaling up restoration efforts through public-private partnerships based on nature restoration credits. ARV has the potential to facilitate such partnerships and thereby to scale up peatland restoration in Norway. The report recommends further development of the ARV platform, expanding the scope to include additional ecosystem services within the credit system, and addressing legal barriers to promote broader adoption of restoration practices. Proposed next steps are the development of a stakeholder network to embed ARV into current nature management and restoration practices, and to test the developed protocols in practice in a pilot restoration project.Denne rapporten presenterer protokoller for implementering av ARV-mekanismen. Målet med ARV er å skape en finansieringsmekanisme for restaurering av myr i Norge gjennom å utvikle et system for karbonkreditter på naturens premisser som kan tiltrekke seg private og offentlige investeringer.
Norge har en svært variert myrnatur med et særegent artsmangfold, og myr og torvmark bidrar med kritiske økosystemtjenester som karbonlagring og vannregulering. Drenering og endringer i arealbruk påvirker store myrarealer, og disse representerer et stort, ubenyttet restaureringspotensial.
Naturrestaurering er i tråd med Norges internasjonale og nasjonale forpliktelser, inkludert Kunming-Montreal Biodiversity Framework, EU Green Deal og Klimaloven. ARV-mekanismen er inspirert av internasjonale modeller som Storbritannias Peatland Code, men er tilpasset en norsk kontekst når det gjelder økologiske egenskaper og regulatoriske rammer.
Rapporten inkluderer fem ARV-protokoller som korresponderer med fem hovedfaser i restaureringsprosjekter: vurdering av om et prosjekt er gjennomførbart, beskrivelse og kartlegging av prosjektområdet, praktisk planlegging av restaureringen, overvåking for å bedømme utfall av restaureringen, og validering av effekter for utstedelse av kvoter og betalinger. Det legges vekt på målbare resultater som forbedringer i hydrologiske forhold, gjenoppretting av biologisk mangfold, og reduksjoner i klimagassutslipp. Samtidig fremheves fordelene for investorer gjennom opprettelsen av ARV-kvoter, som representerer verifiserte effekter på klimagassutslipp og økologisk tilstand.
Utfordringer blir også fremhevet, og særlig gjelder dette lovverket. Begrensninger i lovlig arealbruk og mangel på lover spesifikke for restaureringstiltak skaper barrierer, selv om det finnes muligheter for å tilpasse restaureringsaktiviteter til eksisterende regelverk gjennom samarbeid med lokale og nasjonale myndigheter. Eksisterende statlig finansiering av myr og våtmark er relativt begrenset og primært fokusert på verneområder.
Rapporten understreker viktigheten av å prioritere restaureringsområder basert på deres potensial til å levere økosystemtjenester, økologisk og praktisk gjennomførbarhet og kostnadseffektivitet. En oversikt over forholdet mellom økosystemtjenester og våtmarksnaturtyper i Natur i Norge (NiN) viser sammenhengen mellom restaureringspotensial og naturtyper slik de kartlegges i Norge i dag.
For å lykkes med myrrestaurering må arealet som er påvirket av drenering identifiseres riktig. Vi anbefaler å anvende myrkompleksnivået (hele myra) som grunnlag for avgrensing av prosjekter fordi myrkompleks ofte er lette å avgrense, og dette reduserer risikoen for å mislykkes med restaureringen. Det er viktig å ha et langsiktig perspektiv på myrrestaurering (over flere år) fordi de positive effektene vil vises over tid. Langsiktighet reduserer risikoen for å ikke nå målene med restaureringen og rettferdiggjør restaurering av myrer i dårlig tilstand. Myrareal i dårlig tilstand vil ha størst potensiell gevinst med tanke på forbedret økologisk tilstand og klimaregulering, men her er også risikoen for å mislykkes større.
Eksempler fra hele verden har vist at det er mulig å skalere opp restaureringsarbeid gjennom offentlig-private partnerskap basert på opprettelsen av naturrestaureringskvoter. ARV har potensial til å muliggjøre slike partnerskap og dermed oppskalere restaureringen av myrområder i Norge. Rapporten anbefaler videre utvikling av ARV-plattformen, utvidelse av omfanget til å inkludere flere økosystemtjenester i kredittsystemet og håndtering av juridiske barrierer for å fremme naturrestaurering. Vi foreslår at neste steg også inkluderer utvikling av et interessentnettverk for å integrere ARV i dagens naturforvaltning og restaureringspraksis, samt testing av de utviklede protokollene i praksis gjennom et pilotrestaureringsprosjekt.Equinor AS
Use of integrated population models for assessing density-dependence and juvenile survival in Northern Bobwhites (Colinus virginianus)
Get PDFManagement of wildlife populations is most effective with a thorough understanding of the interplay among vital rates, population growth, and density-dependent feedback; however, measuring all relevant vital rates and assessing densitydependence can prove challenging. Integrated population models have been proposed as a method to address these issues, as they allow for direct modeling of density-dependent pathways and inference on parameters without direct data. We developed integrated population models from a 25-year demography dataset of Northern Bobwhites (Colinus virginianus) from southern Georgia, USA, to assess the demographic drivers of population growth rates and to estimate the strength of multiple density-dependent processes simultaneously. Furthermore, we utilize a novel approach combining breeding productivity and post-breeding abundance and age-and-sex ratio data to infer juvenile survival. Population abundance was relatively stable for the first 14 years of the study but began growing after 2012, showing that bobwhite populations may be stable or exhibit positive population growth in areas of intensive management. Variation in breeding and non-breeding survival drove changes in population growth in a few years; however, population growth rates were most affected by productivity across the entire study duration. A similar pattern was observed for density-dependence, with relatively stronger negative effects of density on productivity than on survival. Our novel modeling approach required an informative prior but was successful at updating the prior distribution for juvenile survival. Our results show that integrated population models provide an attractive and flexible method for directly modeling all relevant density-dependent processes and for combining breeding and post-breeding data to estimate juvenile survival in the absence of direct data. Ecology, Population Biology Integrated population models, Northern bobwhite, Density-dependence, Demography, Per-capita productivity, Abundance estimation, Juvenile survival, Population dynamicsUse of integrated population models for assessing density-dependence and juvenile survival in Northern Bobwhites (Colinus virginianus)publishedVersio