NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Norsk lakseforvaltning: Mulighet for økt samarbeid og brobygging mellom ulike kunnskapssystemer?
Get PDFRybråten, S., Bjørkan, M. & Brattland, C. 2024. Norsk lakseforvaltning: Mulighet for økt samarbeid og brobygging mellom ulike kunnskapssystemer? NINA Rapport 2289. Norsk institutt for naturforskning.
Norge er et kjerneområde for atlantisk laks og har et internasjonalt ansvar for å bidra til bevaring av villaksen. Historisk har laksen hatt betydning for bosettingsvalg og matforsyning i landet vårt, og i mer enn 11 000 år har mennesker høstet laks fra både elver og fjorder. De senere tiårenes reduserte villaksebestander har ført til økt fokus på bevaring av bestandene, blant annet gjennom økende restriksjoner på fiske i både elv og sjø. Dette følger av norsk lovgivning som sier at fiske kun kan tillates dersom bestanden det fiskes på har et høstbart overskudd. Ulike forventninger til hvordan laksen skal forvaltes, og hvilket kunnskapsgrunnlag forvaltningen skal bygges på, bidrar imidlertid til legitimitetsutfordringer i villaksforvaltningen. I tillegg påvirkes forvaltningens legitimitet av en ujevn byrdefordeling, der fiskere i dag må betale prisen for manglende høstbart overskudd, mens tiltak for å redusere de største truslene mot villaksbestandene i stor grad uteblir.
I Norge har Klima- og miljødepartementet det øverste ansvaret for lakseforvaltningen, mens Miljødirektoratet, som er underlagt departementet, har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Denne rapporten viser hvordan Norges sektorinndelte forvaltningssystem resulterer i fragmenterte ansvarsområder, og betydningen dette har for norsk villaksforvaltning. Videre ser vi nærmere på villaksforvaltningens legitimitetsutfordringer, med utgangspunkt i erfaringer fra prosjektarbeid og samarbeidsprosesser i tilknytning til Namsenvassdraget/Namsenfjorden og Deatnu-Tanavassdraget/Deanuvuotna-Tanafjorden. Det at utøvelsen av norsk villaksforvaltning er fordelt på flere nivå, fra det nasjonale, via det regionale, til det lokale, har potensiale til å sikre en god kobling mellom internasjonale og nasjonale føringer, regionale problemstillinger og lokale forhold. I praksis stiller det imidlertid høye krav til dialog og samhandling, gjensidige tillitsforhold og en anerkjennelse av at alle nivå utgjør viktige bidrag til helheten for at dette potensialet skal realiseres. Lokalt uttrykkes det et ønske om større grad av samarbeid mellom nasjonale myndigheter, forskere, representanter for lokal villaksforvaltning og lokale kunnskapsbærere.
I rapporten presenterer vi våre vurderinger av mulighetene for i større grad å se ulik kunnskap i sammenheng og på den måten følge opp internasjonale anbefalinger om inkludering av lokal- og urfolkskunnskap i en norsk forvaltningskontekst. Her viser vi hvordan eksempler fra fiskeriforvaltningen kan ha overføringsverdi til villaksforvaltningen, når det gjelder å tenke nytt rundt formalisering av samarbeid mellom ulike, sentrale aktører. Vi løfter også fram potensialet som ligger i allerede etablerte institusjoner, som Nasjonalt villakssenter og regionale lakseråd.
Mens lokal- og urfolkskunnskap spiller en sentral rolle på lokalt nivå i norsk lakseforvaltning, både i tilknytning til lokale forvaltningsprosesser og i ulike forskningsprosjekt, så mangler det strukturer for inkludering av lokal- og urfolkskunnskap også på nasjonalt nivå. Dette foreslår vi løst gjennom to mulige modeller, gjerne i kombinasjon: 1) Regionale rådgivende organ som kan gi innspill, råd og vurderinger til nasjonale tiltak og bidra til å styrke koblingen mellom lokalt og nasjonalt forvaltningsnivå. 2) Inkludering av samfunnsvitere med ekspertise innen lokal- og urfolkskunnskap om laks i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.Rybråten, S., Bjørkan, M. & Brattland, C. 2024. Norwegian Salmon Management: Opportunities for increased collaboration and bridging of different knowledge systems? NINA Report 2289 Norwegian Institute for Nature Research.
Norway is a core area for Atlantic salmon with an international responsibility for the conservation of wild salmon. Historically, salmon has been of fundamental importance to peoples’ livelihoods. For people living along salmon rivers and fjords, the species is still highly valued, forming a central part of the communities’ culture, identity, diet, economy, social relations and/or spiritual practices. A continuous decline in salmon stocks over the last decades have led to an increase in salmon conservation measures, amongst others by restricting salmon fisheries in rivers and fjords. This follows from Norwegian legislation, where fishing can only be permitted if the stock holds a harvestable surplus. Different expectations regarding salmon management and the management’s knowledge base, however, challenges the legitimacy of the management system. This legitimacy is further affected by an uneven distribution of burdens, where fishermen pay the price for a lack of harvestable surplus, while measures to reduce the most substantial threats to wild salmon stocks are lacking.
In Norway, the Ministry of Climate and the Environment holds the highest responsibility for wild salmon management, while the Environment Agency, subordinate to the ministry, is responsible for its implementation. This report shows how Norway's sectoral management system results in fragmented responsibilities, influencing the Environment Agency's room for maneuver. Furthermore, we take a closer look at the legitimacy challenges of Norway’s wild salmon management system, based on experiences from project work and collaboration processes by the Namsenvassdraget/Namsenfjorden and the Deatnu-Tanavassdraget/Deanuvuotna-Tanafjorden. While there are great differences between the salmon management situations in these two areas, a common denominator is the local call for increased collaboration between national authorities, researchers, local management representatives and holders of indigenous and local knowledge.
In this report, we present our assessments of bridging different knowledge systems, to implement international recommendations on the inclusion of indigenous and local knowledge for sustainable nature management practices in a Norwegian context. Examples from marine fisheries management are included as inspiration for rethinking how collaboration between different central actors may be formalized within the salmon management system. We also highlight the potential of already established institutions, such as the National Wild Salmon Center and regional salmon councils. While indigenous and local knowledge play central roles at the local level of Norwegian salmon management, within local management processes and in various research projects, there is a lack of structures for including indigenous and local knowledge also at the national level. To address this deficiency, we propose two possible models, preferably in combination: 1) Regional advisory boards that can provide input to, advice for and assessments of national measures, and contribute to strengthening the link between local and national levels of wild salmon management. 2) The inclusion of social scientists with expertise in indigenous and local knowledge about salmon in the Norwegian Scientific Advisory Committee for Atlantic Salmon.Rybråten, S., Bjørkan, M. & Brattland, C. 2024. Norsk lakseforvaltning: Lea go vejolaš eanet ovttasbargat ja hukset šalddi iešguđetlágan máhttovuogádagaid gaskka? NINA Rapport 2289.
Norsk institutt for naturforskning. Norga lea atlántalaš luosa guovddášguovlu ja das lea riikkaidgaskasaš ovddasvástádus váikkuhit luondduluosa suodjaleami. Historjjálaččat lea luosas leamaš mearkkašupmi ássanválljemii ja borramušhálddašeapmái min riikkas, ja badjel 11 000 jagi leat olbmot viežžan luosa sihke jogain ja vuonain. Maŋimuš logijagiid geahppánan luođuluossamáddodagat leat dagahan dan ahte máddodagaid suodjaleapmi lea eanet biddjon guovddážii, earret eará go gáržžiduvvui bivdu eanet ahte eanet sihke jogain ja mearas. Dát čuovvu Norgga lágain mii dadjá ahte bivdu lea lobálaš dušše dalle go máddodagas gos bivdojuvvo lea badjelbáza maid sáhttá bivdit. Sierralágan vuordámušat dasa movt luossa galgá hálddašuvvot, ja makkár máhttovuođu vuođul hálddašeapmi galgá huksejuvvot, mielddisbuktet dattetge legitimitehtahástalusat luondduluossahálddašeapmái. Dasa lassin váikkuha hálddašeami lobálašvuhtii eahpedássidis noađuhanjuogadeapmi, man oktavuođas guolásteaddjit dál fertejit máksit hatti váilevaš ávkkástallojuvvon badjebáhcagis, muhto doaibmabijut mat unnidivčče stuorámus áitagiid vádjolusluossanáliid vuostá eai báljo gávdno.
Norggas lea Dálkkádat- ja birasdepartemeanttas bajimuš ovddasvástádus luossahálddašeamis, ja Birasdirektoráhtta lea ožžon ovddasvástádusa čađahit luossahálddašeami ja ráđđehusa politihka dán suorggis. Dát raporta čájeha mo Norgga suorgejuogaduvvon hálddašanvuogádat dagaha biđgejuvvon ovddasvástádusaid, ja makkár mearkkašupmi das lea norgga luondduluossahálddašeapmi. Viidáseappot geahčadat lagabui luondduluossahálddašeami legitimitehtahástalusaid, mas vuolggasadjin leat vásihusat prošeaktabarggus ja ovttasbargoproseassain Nammsenjoga/Namsenvuona ja Deanučázádaga oktavuođas. Dat ahte Norgga luondduluossahálddašeapmi lea juhkkojuvvon máŋgga dássái, riikkalaš dássái, guvllolaš dássái, báikkálaš dássái, lea vejolašvuohta sihkkarastit buori oktavuođa gaskkal riikkaidgaskasaš ja riikkalaš čujuhusaid, guvllolaš čuolbmačilgehusaid ja báikkálaš diliid. Geavatlaččat dat almmatge gáibida ollu gulahallama ja ovttasdoaibmama, lotnolas luohttámuša ja dohkkeheami das ahte buot dásit leat dehálaš oasit ollislašvuhtii vai dát vejolašvuođat duohtandahkkojuvvojit. Báikkálaččat háliidit eambbo ovttasbarggu riikka eiseválddiiguin, dutkiiguin, ovddasteddjiiguin báikkálaš luondduluossahálddašeamis ja báikkálaš máhttoguddiiguin. Raporttas mii ovdanbuktit iežamet árvvoštallamiid das makkár vejolašvuođat leat go buorebut sáhttit geahččat iešguđetlágan máhtolašvuođa oktan ja dieinna lágiin čuovvolit riikkaidgaskasaš rávvagiid mo integreret báikkálaš- ja álgoálbmotmáhtu norgalaš hálddašankonteavsttas. Dás čájehit mo ovdamearkkain guolástushálddašeamis sáhttá leat sirdinárvu luondduluossahálddašeapmái, go lea sáhka jurddašit ođđa láhkai mo formaliseret ovttasbarggu iešguđet, guovddáš oasálaččaid gaskka. Mii váldit maiddái ovdan daid vejolašvuođaid mat leat ásahuvvon ásahusain, nu go Nationála luossaguovddážis ja regionála luossaráđis. Báikkálaš- ja álgoálbmotmáhtus lea guovddáš rolla báikkálaš dásis Norgga luossahálddašeamis, sihke báikkálaš hálddašanproseassaid oktavuođas ja iešguđet dutkanprošeavttain, ja dasto váilot struktuvrrat maiguin siskkildivččii báikkálaš- ja álgoálbmotmáhtu maiddái nationála dásis. Dán árvalat čoavdit guovtti vejolaš málle bokte, áinnas lotnolagaid: 1) Guvllolaš ráđđeaddi orgána mii sáhttá buktit cealkámušaid, rávvagiid ja árvvoštallamiid nationála doaibmabijuide ja veahkehit nannet báikkálaš ja nationála hálddašandási oktavuođa. 2) Servodatdiehttiid fátmmasteapmi geain lea báikkálaš- ja álgoálbmotmáhttu luosa birra Luossahálddašeami dieđalaš ráđis.Norges Forskningsråd (294893) og Miljødirektoratet (M-2694|2024
Bestandsovervåking av ulv vinteren 2022-2023
No full textSolem, Ø., Havn, T.B., Olstad. K., Bøe, K., Jensås, J.G. & Ulvan, E.M. 2024. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2023. NINA Rapport 2413. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget høsten 2023. Prosjektet gir en oversikt over status for bestandene av ungfisk av aure og laks, både oppstrøms og nedstrøms fiskesperra ved Snøvassmelan. I tillegg følges Gyrodactylus salaris-infeksjonen ved at intensitet (antall parasitter per infiserte fisk) og prevalens (andelen fisk som er infisert) av parasitten blir undersøkt på all fanget ungfisk av laks og artshybrider mellom laks og aure. Undersøkelsene er også viktige for å få kunnskap om hvordan fiskesperra som ble konstruert for å begrense utbredelsen av G. salaris og for å redusere strekningen som behandles mot G. salaris påvirker bestandene av laks og aure i vassdraget.
Høsten 2023 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser ved strandnært elektrisk fiske (elfiske) på 29 stasjoner i Drivavassdraget. I tillegg ble det gjennomført elfiske i 13 sidevassdrag, samt på seks strekninger i hovedelva. De 29 stasjonene som ble undersøkt i 2023 hadde et samlet areal på 2908 m2 og det ble til sammen fanget 830 aure og 79 laks. Gjennomsnittlig tetthet av aure årsyngel og aure parr i vassdraget sett var henholdsvis 26,6 og 18,4 individer per 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet av laks årsyngel og laks parr var henholdsvis 2,2 og 2,5 individer per 100 m2.
Ungfiskundersøkelser oppstrøms fiskesperra
Av de 29 undersøkte stasjonene i Drivavassdraget i 2023 var 15 stasjoner lokalisert oppstrøms fiskesperra. Det ble fanget total 294 ungfisk av aure på 1505 m2 på disse 15 stasjonene. Tetthet av årsyngel var også i 2023 lav oppstrøms fiskesperra, og gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av aure og aureparr var henholdsvis 19,5 og 12,2 individer per 100 m2. De seks stasjonene som lå nærmest fiskesperra oppstrøms var lokalisert i Sunndal kommune, mens de ni som lå lengst opp i vassdraget var i Oppdal kommune. På de seks stasjonene oppstrøms fiskesperra i Sunndal kommune var tetthetene av årsyngel av aure høyere (40,1 individer per 100 m2) enn på de ni stasjonene (5,8 individer per 100 m2) i Oppdal. Høyest tetthet oppstrøms fiskesperra ble funnet på de tre stasjonene nærmest fiskesperra, med tettheter på 64,4, 64,4 og 51,6 individer per 100 m2. Det var dermed betydelig forskjell i tetthet av årsyngel av aure i ulike elvepartier oppstrøms fiskesperra. En av årsakene til dette er trolig at de aller flest aurene som slippes over fiskesperra settes ut i nærheten av stasjonene med de høyeste tetthetene, og få settes ut lengre opp i vassdraget. Tetthet av aureparr fordelt på kommunene Oppdal og Sunndal viser for 2023 omtrent samme nivå som 2021 og 2022 med henholdsvis 13,2 og 10,7 individer per 100 m2. Samlet sett har tetthetene av aureparr ovenfor fiskesperra hatt en liten økning de siste tre årene (2021: 4,0 ind./ 100 m2, 2022: 8,5 ind./ 100 m2 og 2023: 12.2 ind./ 100 m2), men er fortsatt lave. At det totalt sett er lave tettheter av både årsyngel og parr av aure oppstrøms sperra skyldes nok i stor grad at det i perioden 2017-2020 årlig kun er sluppet opp mellom 150 og 350 gytefisk av sjøaure forbi fiskesperra. For 2021 og 2022 økte imidlertid antallet til 487-590. Historisk sett er de årlig antallene fra 2017-2022 veldige lave.
Det ble under elfiske hverken fanget laksunger eller artshybrider oppstrøms fiskesperra i 2023, og dermed heller ikke påvist G. salaris. Selv om det ikke ble fanget ungfisk av laks eller artshybrider under elfisket oppstrøms fiskesperra, kan man ikke konkludere med at det ikke lengre finnes laks eller artshybrider der. Til orientering ble det ved elektrisk båtfiske oppstrøms fiskesperra fanget én laks og to artshybrider i et annet NINA-prosjekt. Laksen var infisert med G. salaris (se nærmere beskrivelse i diskusjonskapittelet).
I tillegg til elfiske på de 15 stasjonene i hovedelva ble det gjort undersøkelser i åtte sidevassdrag oppstrøms fiskesperra. Til sammen ble om lag 4100 meter elv undersøkt i disse åtte sidevassdragene. Det ble ikke funnet ungfisk av laks eller artshybrider i noe av vassdragene og bestanden av aure var lav i alle de undersøkte vassdragene. Det ble også gjennomført elektrisk fiske på seks lengre strekninger i hovedelva i Oppdal kommune. Fem av områdene lå oppstrøms Oppdal sentrum, mens det siste lå nedstrøms Oppdal sentrum. Det ble heller ikke funnet ungfisk av laks eller artshybrider på disse.
Ungfiskundersøkelser nedstrøms fiskesperra
Av de 29 undersøkte stasjonene i Drivavassdraget i 2023 var 14 stasjoner lokalisert nedstrøms fiskesperra. De hadde et samlet areal på 1403 m2, og det ble fanget total 536 ungfisk av aure og 79 ungfisk av laks på disse 14 stasjonene.
Gjennomsnittlig tetthet av aureunger nedstrøms fiskesperra var 34,2 og 25,0 individer per 100 m2 for henholdsvis årsyngel og parr. Årsyngeltetthetene i 2023 var de laveste som har blitt registrert på denne strekningen siden 2011, og spesielt stor er nedgangen fra 2022 til 2023 (65 %). En mulig årsak er en noe mindre gytebestand av sjøaure nedstrøms fiskesperra i 2022 sammenlignet med i 2021 i kombinasjon med at flere sjøaurer ble flyttet opp over fiskesperra i 2022 enn i 2021. Dette kan forklare noe av nedgangen i tetthet, men trolig ikke alt. En annen årsak kan være hurtige vannstandsendringer nedstrøms utløpet av Driva kraftverk. Selv om det totalt sett de siste årene og fram til og med 2022 har vært en øking i både årsyngel av aure og aureparr nedstrøms sperra, har det i flere år vært påtakelig lave tettheter av årsyngel på strekningen mellom utløpet av Driva kraftverk og Falebrua (om lag tre km nedstrøms kraftverksutløpet), både for laks og aure. Vannstandsmåleren om lag 11 km nedstrøms Driva kraftverk viser at elva i perioder senkes enten tett opp til eller langt mer enn de maksimale 13 cm per time som er anbefalt. Trolig er senkningshastigheten enda større nært kraftverksutløpet, slik at virkningen på ungfisk, sannsynligvis er høyere på strekningen mellom kraftverksutløpet og Falebrua. Dette vil ha størst effekt på årsyngel, da de er mindre mobile enn parr. Det kan derfor ikke utelukkes at effektkjøring er en del av forklaringen på nedgangen i tetthet av årsyngel nedstrøms sperra og at den forventede økningen i aureparr fra 2022 til 2023 på denne strekningen uteble. Undersøkelsene viser at det er god grunn til å undersøke om effektkjøringen i Driva kraftverk påvirker ungfiskbestandene nedstrøms kraftverksutløpet negativt. Dette prosjektet hadde imidlertid ikke til hensikt å undersøke effekten av reguleringen på ungfiskbestanden i Drivavassdraget. Det anbefales derfor å følge opp dette med mer omfattende undersøkelser av vannføring, vanndekt areal, vanntemperatur og ungfisktettheter for å se på eventuelle reguleringseffekter og vurdere hvilke tiltak som kan gjøres for å motvirke disse.
Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr av laks nedstrøms sperra var betydelig lavere enn for aure med en gjennomsnittlig tetthet på 4,5 og 5,2 individer per 100 m2. De lave tetthetene av laksunger nedstrøms fiskesperra i Driva i 2023 tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet. I tillegg har frie kvoter på laks i fiskesesongen sammen med uttak av laks ved fiskesperra trolig vært med på å holde gytebestanden av laks nede.
I tillegg til stasjonsfisket på de 14 stasjonene i hovedelva ble det gjort undersøkelser i fem sidevassdrag nedstrøms fiskesperra. Til sammen ble omtrent 3750 meter elv undersøkt i disse fem sidevassdragene. Det ble funnet fem årsyngel av laks og 27 lakseparr, totalt 32 laksunger. Fangstene av laks i sidevassdragene nedstrøms fisksesperra var lavere i 2023 enn i 2022 (sju årsyngel og 55 lakseparr).
Tilleggsundersøkelser i forbindelse med bekjempelse av Gyrodactylus salaris
For å utrydde G. salaris på strekningen nedstrøms fiskesperra ble det i august 2022 og 2023 gjennomført en fullskala behandling av Drivavassdraget ved bruk av klor (kloramin). I tillegg ble det i september 2023 gjennomført en behandling med kloramin oppstrøms fiskesperra. For å undersøke effekten av kloraminbehandlingen på fisk og på G. salaris ble det i 2023 (som i 2022) gjennomført elfiske på syv tilleggsstasjoner nedstrøms fiskesperra før og etter behandlingen.
Før behandlingen i 2023 ble det fanget 199 laksunger for undersøkelse av parasittsituasjonen. I et utvalg av disse ble det funnet at 3,4 % av laksungene var infisert med G. salaris. Det er ikke kjent hvorvidt disse parasittene har overlevd tidligere behandlinger eller om de kan ha kommet fra oppstrøms fiskesperra, tatt i betraktning at det ble påvist G. salaris på laks fra områder oppstrøms i august 2023. Videre ble det også før behandlingen påvist et stort antall av den ikke dødelige parasitten Gyrodactylus derjavinoides. Etter behandlingen ble det totalt undersøkt 187 laks i hovedelva og 32 laks fra et utvalg sidebekker. Det ble ikke funnet verken G. salaris eller andre arter av Gyrodactylus på disse laksene.
Viktigheten av langtidsserien i Drivavassdraget Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2023 utgjør en sammenhengende tidsserie. Dataserier som strekker seg over flere år er avgjørende for å kunne oppdage og årsaksforklare endringer i naturen over tid. For å følge bestandsutviklingen av aure og laks i Drivavassdraget er det viktig å ha en kontinuerlig og langsiktig overvåking av samme stasjonsnett. Slike undersøkelser vil gi verdifulle data med tanke på videre forvaltning av bestandene i vassdraget. Etableringen av fiskesperra i vassdraget i 2017 øker viktigheten av å videreføre undersøkelsene i årene som kommer. Det er spesielt viktig å følge utviklingen av fiskebestandene i øvre halvdel av vassdraget som nå har svært lav produksjon av aure, hvor effekten av oppslipp av aure forbi fiskesperra vil være en sentral del. Den betydelige reduksjonen i tettheten av årsyngel av aure som ble registret nedstrøms sperra fra 2022-2023 tilsier også fortsatt overvåking. Dataserien vil også danne et verdifullt sammenlikningsgrunnlag for fremtidig evaluering av laksebestandens reetablering og sjøaurebestandens utvikling etter endt kjemisk behandling av elva.Miljødirektoratet: M-2688|202
A long-term study of the impact of the invasive species Eurasian minnow Phoxinus phoxinus on brown trout Salmo trutta production in a high mountain lake, Southern Norway
Get PDFThe shallow Lake Skjerja was originally one of the most outstanding brown trout lakes on the Hardangervidda mountain plateau. During the period 1973–1985, the annual yield was on average 3.35 kg ha-1. In the mid-1980s, Eurasian minnow established a dense population in the lake. Since 1994, 5304 kg of Eurasian minnow have been removed with baited traps, which correspond to an annual mean catch of 177 kg year-1 or 1.12 kg ha-1. The competition for food, in addition to longer food chains, has had a strong negative impact on the brown trout production, with an annual yield reduced to 1.07 kg ha-1, or 32% of the historical catches (1973-1985). The total removed biomass of the two fish species correspond to 65% of the brown trout yield before the invasion of the Eurasian minnow. In Lake Skjerja, the two crustacean species Gammarus lacustris and Lepidurus arcticus, have historically been staple food items for brown trout. Fishing with baited traps on the minnows, and the presence of a large fraction of predatory brown trout, may have reduced the predation pressure on the two crustacean species, and they are still a part of the brown trout diet. The availability of fish as food has resulted in a significant increase in the presence of large individuals of brown trout with maximum weights above four kg. Despite reduced annual yield of brown trout, Lake Skjerja is still a popular fish destination with nearly 200 big-sized brown trout (mean annual weight 1065 grams) landed annually. On Hardangervidda, an increase in air temperature has been observed since the 1980s, with a corresponding change in water temperature which may benefit Eurasian minnow. In warm summers, water temperature approaches 14°C which has proved to be near to the upper thermal threshold for Lepidurus arcticus. Hardangervidda, climate change, brown trout yield, Eurasian minnow removalpublishedVersio
“ClusterApp”: A Shiny R application to guide cluster studies based on GPS data
Get PDFThe rapid evolution of GPS devices, and therefore, collection of GPS data can be used to investigate a wide variety of topics in wildlife research. The combination of remotely collected GPS data with on-the- ground field investigations is a powerful tool for exploring behavioral ecology. “GPS cluster studies” are aimed at pinpointing and investigating identified clusters in the field. Activity clusters can be based on various parameters (e.g., distance between GPS locations and the number of locations needed to establish a cluster), which are closely related to the set research questions. Variation in methods across years within the same study may result in data collection biases. Therefore, a streamlined method to parametrize, generate interactive maps, and extract activity cluster data using a predefined approach will limit biases, and make field work and data management straightforward for field technicians. We developed the “ClusterApp” Shiny application in the R software to facilitate a step-by- step guide to execute cluster analyses and data management of cluster studies on any species using GPS data. We illustrate the use of the “ClusterApp” with two location datasets constructed by data collected on brown bears (Ursus arctos) and gray wolves (Canis lupus). animal activity, cluster analysis, fieldwork, movement data, Shiny application Behavioural ecology, Movement ecologypublishedVersio
Overvåking av elvemusling i Norge. Oppsummering av det norske overvåkingsprogrammet i perioden 2018–2023
Get PDFLarsen, B.M. & Magerøy, J.H. 2024. Overvåking av elvemusling i Norge. Oppsummering av det norske overvåkingsprogrammet i perioden 2018–2023. NINA Rapport 2430. Norsk institutt for naturforskning.
Resultater og erfaringer med den nasjonale overvåkingen av elvemusling for perioden 1999–2015 ble oppsummert i NINA Rapport 1350. Det ble utarbeidet forslag til en videreføring av overvåkingen som senere ble tatt inn som ett av de prioriterte tiltakene i «Handlingsplan for elvemusling 2019–2028». I overvåkingsprogrammet for 2018–2023 ble antall lokaliteter utvidet fra 16 til 40 lokaliteter, noe som utgjør nær 10 % av de kjente lokalitetene med levende elvemusling i Norge. Overvåkingsprogrammet ble delt inn i 20 A-lokaliteter og 20 B-lokaliteter, med noe forskjellig innhold og omfang på undersøkelsene. Resultatene fra de ulike lokalitetene er publisert i NINAs rapportserie (NINA Rapport 1686, NINA Rapport 1837, NINA Rapport 2123, NINA Rapport 2273, NINA Rapport 2322 og NINA Rapport 2412). Antall lokaliteter i de seks årsrapportene har variert fra fem til ti lokaliteter, avhengig av hvor mange lokaliteter som er undersøkt i de ulike årene.
A-lokalitetene, som ble utvidet fra 16 lokaliteter i 1999–2015 til 20 lokaliteter i 2018–2023, ble undersøkt på samme måte som i tidligere overvåking, basert på metoden angitt i den europeiske standarden for overvåking av elvemusling (CEN standard NS EN 16859:2017). I tillegg ble det inkludert 20 B-lokaliteter som skulle undersøkes med en enklere overvåkingsmetodikk (enkel statusbeskrivelse). I alle overvåkingselvene har det inngått undersøkelse av tetthet (i transekter og/eller ved tidsbegrensede tellinger), lengdefordeling av levende elvemusling (som inkluderer graving i substratet), innsamling og lengdemåling av tomme skall med angivelse av skallerosjonsindeks, aldersbestemmelse og vekst hos muslinger yngre enn 15–20 år og reproduksjon (graviditet). Samtidig er det målt redokspotensial i tilknytning til de stasjonene der det gjennomføres graving i substratet.
Strekninger som inngår i overvåkingslokalitetene, varierer fra mindre enn 100 m til elver på opptil 18 km. Størrelsen på bestandene varierer fra 100–200 individer til 5,9–6,4 million individer. Lengdefordelingen i en muslingbestand (demografien) skal bestemmes ved å måle lengden av alle muslinger som blir funnet innenfor et valgt område eller en valgt flate, også de muslingene som er nedgravd i substratet. Det er tilstrebet, både i A- og B-lokalitetene, at det samlede antall muslinger som inngår i lengdefordelingen skal være på minst 250 individer. Muslingene som ble lengdemålt i overvåkingsprogrammet i 2018–2023 varierte mellom 4,7 og 170,7 mm. Lengdefordelingen angis som andelen muslinger i fem-millimeter størrelsesklasser. Andelen individer mindre enn 20 og 50 mm er benyttet for å beskrive rekrutteringen.
Vekstdata viser imidlertid at det er store vekstforskjeller mellom lokalitetene. Muslinger som er 20 mm lange, kan være alt fra fem til tolv år gamle og 50 mm lange muslinger kan være fra åtte til 24 år gamle. Dette gjør at vi i stedet bør gå over til å angi andelen muslinger yngre enn henholdsvis 5, 10 og 20 år. For å avgjøre om en populasjon har tilstrekkelig god rekruttering, er det sagt at minst 20 % av individene må være 20 år eller yngre. For å bekrefte nyrekruttering, må i tillegg minst 5 % av individene være fem år eller yngre.
Andelen nedgravde individer blir større jo større andelen av små muslinger er i vassdraget. I de lokalitetene der det ikke ble påvist muslinger <20 mm varierte andelen nedgravde muslinger mellom 0 og 13 %, med et gjennomsnitt på 6 %. I de 27 lokalitetene der det ble funnet muslinger <20 mm varierte andelen nedgravde muslinger mellom 7 og 85 %, med et gjennomsnitt på 23 %. Muslinger mindre enn 50 mm manglet bare på to av lokalitetene og åtte lokaliteter hadde en andel med muslinger mindre enn 50 mm som var større enn 20 %.
For å bedømme status og levedyktighet til bestander av elvemusling (tilstandsvurdering) er fastsettelse av poengklasse (poengmodellen), økologisk tilstand og naturindeks benyttet. Av de 42 bestandene (inkluderer geografisk adskilte bestander i to av de 40 lokalitetene) som var med i overvåkingsprogrammet ble to bestander, basert på poengmodellen, regnet som truet (Klasse I - liten levedyktighet, sårbar for ytterligere reduksjon og kan kreve omfattende tiltak). Femten bestander ble bedømt som sårbar (Klasse II - sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres). De resterende 25 bestandene (60 %) var levedyktig (Klasse III - høy levedyktighet og meget høy verneverdi). Tretten bestander (31 %) hadde svært god økologisk tilstand (tilsvarende naturindeks 1,0). Samme antall hadde god økologisk tilstand (tilsvarende naturindeks 0,8). Men for de resterende 16 bestandene (nær 40 %) må det settes i verk tiltak for å nå miljømålet (tilsvarende naturindeks 0,6 eller lavere).
I et nasjonalt utvalg på 161 lokaliteter er det bare funnet at 25 % av lokalitetene i Norge tilfredsstiller kriteriet til god eller svært god økologisk tilstand. I overvåkingsprogrammet for 2018–2023 ble 62 % av bestandene vurdert å ha tilfredsstillende miljømål (tilsvarende naturindeks på 0,8 og 1,0). Dette tilsvarer samme andel som ble angitt å tilhøre klasse III (levedyktig bestand med elvemusling) i poengmodellen. Dette antyder at overvåkingsprogrammet gir et mer positivt bilde av tilstanden til elvemusling i Norge enn det som er virkeligheten.
Da det ikke finnes noen landsdekkende regional overvåking av elvemusling som et supplement til det nasjonale overvåkingsprogrammet i Norge (jfr. intensjonen i handlingsplanen for elvemusling), er det viktig at omfanget av det nasjonale overvåkingsprogrammet videreføres i 2024–2029 på de samme A- og B-lokalitetene som ble undersøkt i 2018–2023 (en endring er likevel foreslått ved at Lilleelv erstattes med Hammerbekken (begge i Agder fylke)). Samtidig bør det vurderes en utvidelse av programmet som skal inkludere 5(–10) nye B-lokaliteter med moderat eller dårligere økologisk tilstand, da disse er underrepresentert i dagens overvåkingsprogram.
Rapporten gir i tillegg forslag til noen mindre justeringer med bakgrunn i de erfaringene som er gjort i løpet av perioden 2018–2023 (justering av antall transekter og antall gravestasjoner samt utarbeide oppdaterte vekstkurver for alle lokalitetene). Redoksmåling skal i utgangspunktet gjennomføres på alle gravestasjoner, men begrenset til perioden 1. juli – 15. september ved vanntemperatur >15 °C. Det er i tillegg foreslått supplerende vannprøver, supplerende gjelleundersøkelser og ungfiskundersøkelser i enkelte av lokalitetene. Lokalitetene som inngår i overvåkingsprogrammet skal, som tidligere, undersøkes en gang hvert sjette år.
Det er viktig å opprettholde en god overvåking av tilstanden til utvalgte bestander av elvemusling i Norge. Som sterkt truet på IUCNs Rødliste framstår Nord-Europa som et kjerneområde for artens overlevelse. Elvemusling har da også status som norsk ansvarsart og det hviler et stort ansvar på norske miljømyndigheter for å sikre at arten forvaltes på en god måte.Miljødirektoratet: M-2721|202
Performance standards and biodiversity no net loss commitments: An assessment of status and implementation gaps in Norway
Get PDFRusch, G. M., Tingstad, L., Sutcliffe, T. E. & Lein, U. 2024. Performance standards and biodiversity no net loss commitments: An assessment of status and implementation gaps in Norway. NINA Report 2390. Norwegian Institute for Nature Research.
The importance of protecting biodiversity has been repeatedly highlighted in recent assessments and new international obligations related to the Kunming-Montreal Agreement, of which Norway is signatory. At the same time, new infrastructure development, including from the energy sector, increasingly puts pressure on Norwegian nature. An allocation of areas to renewable energy infrastructure implies a trade-off with other land-uses, hereunder nature conservation. These conflicting objectives places great demands on the processes for renewable energy development projects, and the private sector has an important role in making effective protection of nature an integral part of all planning and development of renewable energy.
Recently, considerable emphasis has been placed on goals of no net loss (NNL) of biodiversity, with the aim to revert trends of biodiversity and ecosystem functions loss. Norway’s commitment to biodiversity conservation is anchored e.g., in the Global Biodiversity Framework (the Kunming-Montreal Agreement) (GBF), the white paper “Nature for life” (“Natur for livet”) and the Nature Diversity Act. In addition, the Norwegian Environment Agency have recently reviewed the national guidelines of impact assessments (M-1941).
For the goals of NNL to be credible, the implementation should follow a systematic approach to quantify and manage impact. For this, the mitigation hierarchy is a widely applied tool to guide decisions about biodiversity in line with a goal of NNL. Hydro is one of many companies whose goal is to mitigate biodiversity loss through a NNL policy. To this aim, standards to help the private sector manage biodiversity impacts have been developed, among others, the IFC performance standard on “Biodiversity Conservation and Sustainable Management of Living Natural Resources” (PS 6), which have been specifically tailored toward the private sector operating in infrastructure development projects.
In this report, we first present an overview of concepts embedded in the mitigation hierarchy. In this context we review the concepts used to assess impacts on biodiversity, and mitigation and compensation measures, including the concepts of biodiversity no net loss and net gains. The principles of the mitigation hierarchy involve taking nature into account in all stages of a development process, from strategic and detailed planning to actual project implementation. At all stages of the project plan, it must first be assessed whether – and how – negative impacts on nature can be avoided, for example through alternative locations or by making changes in the project design This refers especially to biodiversity features of high conservation value in need of special protection. The next step is to minimize the negative impact by limiting the damage and repairing where possible within the project area. Finally, ecological compensation must be considered for remaining negative impacts, if NNL objectives are to be met. Ecological compensation means compensating for irreversible damage to nature caused by development projects by restoring, creating new habitats, or designating protected areas elsewhere than where the impact on nature takes place.
We then present how the mitigation hierarchy and NNL concepts have been operationalized in the IFC PS6 standard, and compare the criteria used with those in the recently updated guidelines for impact assessment on biodiversity produced by the Norwegian Environmental Agency (web-based report M-1914 2023). We also present an overview of the authorities with responsibility for nature management in Norway and the legislation that supports their areas of action. Specifically, we describe the roles of the national and local authorities making decisions on nature and the energy sector.
We further present an overview of methods and data sets that can be used to evaluate impacts, and which could support the implementation of no net loss policies in Norway. We highlight both the status of development, availability, as well as NNL policy implementation gaps.
It is critical that the knowledge base is up-to-date, and that high-quality ecological data are available for the particular area of interest for renewable energy development projects. Although Norwegian management authorities are working towards improving habitat mapping and indicators of ecological condition at project relevant scales, data at this level of resolution with national coverage will be in most cases incomplete. We refer to the guidelines in the M-1941 which indicate data sources and the methods to be used to collect missing data.Rusch, G. M., Tingstad, L., Sutcliffe, T. E. & Lein, U. 2024. Standarder og netto null tap (NNL) av biologisk mangfold: En vurdering av status og implementeringsmangler i Norge. NINARapport 2390. Norsk Institutt for naturforskning.
Norge er forpliktet gjennom blant annet Kunming-Montreal avtalen til å ta vare på natur. Samtidig øker presset på norsk natur i takt med utbygging av ny infrastruktur, blant annet i energi-sektoren. En allokering av arealer til infrastruktur for fornybar energi innebærer en avveining mot annen arealbruk, herunder også hensynet til natur. Disse interessekonfliktene stiller store krav til utbyggere av fornybar energi. Privat sektor har en viktig rolle i det å gjøre hensyn til natur og naturbevarende tiltak til en integrert del av all planlegging og utbygging.
Hydro har forpliktet seg til og har ambisjoner om å redusere tapet av biologisk mangfold; både gjennom IFC-standard "Biodiversity Conservation and Sustainable Management of Living Natural Resources" (PS 6), og gjennom ambisiøse mål i sin globale prosedyre. De ønsker å jobbe for en målsetting om «netto null tap» av biologisk mangfold (NNL) i nye prosjekter.
I denne rapporten gir vi først en grundig oversikt over begrepene som inngår i tiltakshierarkiet, et rammeverk for å veilede beslutninger om biologisk mangfold i utbyggingsprosesser. Vi går igjennom begrepene som brukes for å vurdere konsekvenser for biologisk mangfold, samt avbøtende og kompenserende tiltak, inkludert begrepene NNL og nettogevinst for biologisk mangfold. Prinsippene i tiltakshierarkiet innebærer at det tas hensyn til naturen i alle faser av prosessen, fra strategisk og detaljert planlegging til selve prosjektgjennomføringen. I alle stadier av prosjektet må det først vurderes om - og hvordan - negative konsekvenser for naturen kan unngås, for eksempel gjennom alternative lokaliseringer eller ved å gjøre endringer i prosjektutformingen Dette gjelder spesielt for biologisk mangfold med høy bevaringsverdi. Det neste trinnet er å minimere påvirkningen ved å begrense skadene og om mulig reparere negative påvirkninger innenfor prosjektområdet. Til slutt må det vurderes økologisk kompensasjon for de gjenværende negative konsekvensene, hvis målene om netto null tap skal nås. Økologisk kompensasjon innebærer å kompensere for irreversible skader på naturen forårsaket av utbyggingsprosjekter ved å restaurere, skape nye habitater eller utpeke verneområder andre steder enn der påvirkningen på naturen finner sted.
Deretter presenterer vi hvordan tiltakshierarkiet og konseptet NNL er operasjonalisert i IFC PS6-standarden, og sammenligner kriteriene som brukes med kriteriene i Miljødirektoratets nylig oppdaterte retningslinjer for konsekvensutredninger for biologisk mangfold (nettbasert rapport M-1914 2023). Vi gir også en oversikt over relevante lovverk som legger føringer for implementeringen. Vi beskriver spesielt rollene til nasjonale og lokale myndigheter som tar beslutninger om natur og energisektoren.
Vi presenterer også en oversikt over metoder og datasett som kan brukes til å evaluere konsekvenser og som kan støtte implementeringen av retningslinjer for NNL i Norge. Vi belyser både tilgjengelighet, utviklingsstatus og mangler i implementeringen av NNL-politikken. Det finnes per dags dato ingen operative nasjonale standarder for NNL og implementering av tiltakshierarkiet, men føringer legges gjennom både de nevne internasjonale standarder, og nasjonale lovverk og retningslinjer.
Det er avgjørende at kunnskapsgrunnlaget er oppdatert, og at data av høy kvalitet er tilgjengelig for det aktuelle området som er av interesse for utbyggingsprosjekter for fornybar energi. Selv om norske forvaltningsmyndigheter arbeider for å forbedre habitatkartlegging og indikatorer for økologisk tilstand, også på prosjektrelevant skala, vil data på dette oppløsningsnivået med nasjonal dekning i de fleste tilfeller være ufullstendige. Vi viser til retningslinjene i M-1941 som angir datakilder og metoder for innsamling av data
Restaurering av amfibiehabitat på Ødemørk
Get PDFDervo, B.K. & van der Kooij, J. 2024. Restaurering av amfibiehabitat på Ødemørk. NINA Rapport 2435. Norsk institutt for naturforskning.
På Ødemørk ble det etablert fire nye amfibiedammer i 2022. Våren 2023 ble soppen Batrachochytrium dendrobatidis (Bd) påvist i Todammen, som vil bli berørt i forbindelse med utvidelse av Vestby Næringspark Ø. Det var derfor ikke ønskelig å flytte individer fra Todammen til nye lokaliteter som ikke ansees å ha soppen, spesielt ikke til Ødemørk som kommunen har utredet som lokalitet for flytting av amfibier, og som i dag ikke har fått påvist Bd. Dette endret formålet med habitatforbedringene på Ødemørk fra erstatningslokalitet for Todammen til et restaureringsprosjekt for å øke bestanden av amfibier i Vestby kommune. Målet er å øke antall ynglelokaliteter for amfibiene og lage bedre landhabitater.
Opprinnelig var det en gårdsdam på Ødemørk med en bestand av storsalamander. I 2023 ble det anslått til å være færre enn 100 voksne kjønnsmodne individer i denne dammen. Antall småsalamander ble anslått til det dobbelte. I to av de nye dammene ble det i 2023 observert eggkla ser av buttsnutefrosk. Bestanden av buttsnutefrosk for hele Ødemørk anslås til å være færre enn 50 voksne individer. Det ble ikke observert spissnutefrosk eller padde. Nærmeste registrerte lokalitet med en bestand av både spissnutefrosk og småsalamander ligger i underkant av 2 km i nordvest. Denne lokaliteten er imidlertid isolert fra Ødemørk pga. E6, Rv 316 og jernbanen. De nærmeste andre kjente forekomstene av spissnutefrosk og storsalamander ligger henholdsvis rundt Vestby Næringspark Ø, omtrent 9 km i luftlinje lengre nord, og ved Patterød i Østfold, omtrent 4,5 km sør for Ødemørk. Det er også spredte forekomster av småsalamander 3 – 4 km nord for Ødemørk.
Hovedutfordringen for amfibiene på Ødemørk er fortsatt at arealene er tørre pga. omfattende drenering av innmark på 1950 tallet. Flybildet fra 1950 viser at store deler av Ødemørk besto av oppdyrket mark og seminaturlig eng i form av beite og slåttemark. Innmarka er i dag i en gjengroingsfase. I tillegg består kollene på og rundt Ødemørk av svært grunnlent mark bevokst med bærlyngskog og en noe tørrere lyngskog. Dette er lite egnede landarealer for amfibiene. Dette er trolig hovedårsaken til at det ikke er spissnutefrosk her. Klimatiske forhold kan også spille en rolle. Temperaturmålingene i vann viser at spesielt starten av sesongen er kaldere her enn ved Vestby Næringspark. Kollene har imidlertid tilstrekkelig med blokkmark med gode overvintringsmuligheter for salamanderne og paddene.
Det er behov for utbedring av de eksisterende ynglelokalitetene for amfibier. Tre av de nyetablerte dammene fra 2022 er for grunne og har dårlig vanntilførsel. Dammene tørker ut selv i en forsommer med normal nedbør. Et tiltak er at de må graves litt dypere, og det må vurderes muligheten for tilføring av vann. Dette prosjektet foreslår utbedringer av de nyetablerte dammene, og restaurering av den opprinnelige gårdsdammen på Ødemørk. Videre foreslåes det punkttetting av dreneringsgrøftene for å skape våtmark på deler av landbrukseiendommen på Ødemørk. Enkelte steder vil det også være behov for rydding av skog. Samlet vil dette øke bæreevnen for alle amfibieartene på Ødemørk
Visitor Management in Second-Home Municipalities – Tensions Between Tradition and Destination
Get PDFI artikkelen introduserer og diskuterer vi besøksforvaltning som redskap for hyttekommuner i fjellet. Vi søker å forstå og forklare spenningene som utløste hytteopprøret i Vinje i 2021, gjennom å undersøke hvordan hytteturister og lokalbefolkning beskriver, forstår og fortolker sine naturbaserte praksiser og kommunens håndtering av disse. Artikkelen viser at motstanden er basert både i at den moderne feltutbygde hytteutviklingens fotavtrykk oppleves som fremmed i kulturlandskapet, samt i sekundæreffekten av utbyggingen: Deler av lokalbefolkningen mener at hytteturistenes mange fotavtrykk rundt hyttene påvirker og til dels fortrenger lokalbefolkningens naturbaserte praksiser, som er essensielle for kulturlandskapet og bygda. Vi anbefaler økt styring av ferdsel, basert på kunnskap om lokalbefolkningens og hyttefolks naturbaserte praksiser, og en integrering av besøksforvaltning i kommunal samfunnsplanlegging. besøksforvaltning, hytteutvikling, konflikter, kulturelle landskap, planleggingVisitor Management in Second-Home Municipalities – Tensions Between Tradition and DestinationThis paper introduces and discusses visitor management as a tool for second-home (SH) municipalities inthe mountains. We seek to understand and explain the tensions triggering the ‘cabin revolt’ in Vinje, 2021, byinvestigating how SH tourists and local residents describe, understand and interpret their nature-based practices,and the municipality’s handling of these. The article shows a dual opposition: that of the footprint of the modernSH development, perceived as alien in the cultural landscape, and of the secondary effect of the development –parts of the local population state that the many footprints of the SH tourists influence and partly displace the localpopulation’s nature-based practices, which are essential for the cultural landscape and the village. We recommendincreased visitor management based on knowledge of the nature-based practices of both groups and integrated intomunicipal social planning.
visitor management, second-home developments, conflicts, cultural landscapes, planningpublishedVersio
Kartlegging av naturmangfold i planområdet Åsstien - Jakobstien 1, 7, 9, Gamle Åsvei 44, 44A og Utsikten allé 1
Get PDFMyklebost, H.E. & Follestad, A. 2024. Kartlegging av naturmangfold i planområdet Åsstien - Jakobstien 1, 7, 9, Gamle Åsvei 44, 44A og Utsikten allé 1. NINA Rapport 2473. Norsk institutt for naturforskning.
I forbindelse med utbyggingsplaner med inntil 100 boenheter i Åsstien i Trondheim kommune, ble NINA engasjert av PWS Jakobstien AS, PWS Eiendom AS til å gjøre en kartlegging av naturmangfoldet i planområdet. Planområdet ligger i et etablert småhusområde og hensikten med
planarbeidet er fortetting av eksisterende boligtomter. Selve planområdet er østvendt og bratt, med en høydeforsjell på ca 28 meter. Det ubebygde området mellom Jakobstien/Utsikten og Gamle Åsvei er tresatt og og henger sammen med området i nord som er satt av som framtidig grønnstruktur. I arealdelen til gjeldende kommuneplanen er planområdet avsatt til boligbebyggelse, mens kun en liten del i nord, mellom Utsikten Allé 1 og gamle Åsvei 44A er avsatt som framtidig grønnstruktur og definert som friluftsliv og grønne områder.
Det ble utført en naturtypekartlegging etter Miljødirektoratets instruks i planområdet Åsstien i Trondheim kommune, for å lete etter rødlistede og utvalgte naturtyper, registrering av artsmangfold for karplanter, fugler og pattedyr, samt registrering av rødlistede og fremmede arter. Det ble også registrert spor og stier etter vilt i planområdet. Det er gjort en vurdering om området har en funksjon som lokal viltkorridor, er tilholdssted for vilt og om området innehar tilholdssted og hekkeplasser for fugl, spesielt med tanke på sårbare fuglearter. I tillegg er det gjort en vurdering om tiltaket vil påvirke tilgrensende naturtypelokalitet med verdi C.
Det ble registrert 81 karplanter under befaringene, inkludert en rødlistet art (ask) og 16 fremmede arter. Det er ikke registrert utvalgte naturtyper etter Miljødirektoratets instruks, som det må tas spesielt hensyn til inne i planområdet. Midtre deler av området har imidlertid et relativt stort artsmangfold og er kalkrikt med liljekonvall og andre kalkkrevende arter som står spredt. Lågurtskog (T4-C3) dominerer i de midtre delene, bærlyng-lågurtskog (T4-C7) finner man i de mer tørrere partiene. Det er funnet flere asketrær (EN) i området. Hvis det er mulig, så bør disse bevares eller flyttes til et annet egnet sted i planområdet. Avbøtende tiltak er også å plante ask i området. Ved Gamle Åsvei 44A og i nordspissen av området finnes noen kalkrike berg. Disse danner et eget landskapselement som man bør vurdere å beholde. Planområdet vurderes ellers ikke til å inneholde habitater som tilsier funn av rødlistede moser og lav. Befaringene er imidlertid foretatt utenfor sesong for sopp, og man kan derfor ikke utelukke interessante funn av sopp, spesielt siden området er forholdsvis kalkrikt.
Planområdet inneholder mye fremmede plantearter og tresjiktet domineres av sembrafuru og platanlønn. Fremmede arter bør fjernes etter gjeldende anbefalinger og regler for å hindre videre spredning inne i området eller nærliggende områder. Det anbefales at stedegne arter som gran, furu, bjørk, selje, hegg, rogn og ask danner den fremtidige tre- og buskstrukturen i planområdet.
Det er tidligere observert både, rådyrt, grevling og rødrev i området. Sannsynligvis holder to familiegrupper av både rådyr og grevling til i eller nært inntil planområdet. Det er ikke funnet spor av stier som kan tyde på at området fungerer som en viltkorridor for rådyr eller annet vilt. Årsaken til manglende spor av dyrestier er at området består av relativt tett bebyggelse, med få muligheter til å finne skjul, i tillegg er deler av området svært bratt. Det er mer sannsynlig at grønnstrukturer nærmere elva kan fungere som en viltkorridor i området. Ingen rødlistede vilt er registrert i området.
Av rødlistede fugler er det kun gråspurv (NT, nært truet) som hekker i området. Hekkeplassene er i tilknytning til bebyggelse i nord, Bergittavegen og øst for Gamle Åsvei. Av andre rødlistede arter er gulspurv (VU, sårbar) og grønnfink (VU, sårbar) tidligere sett på fôringsplasser vinterstid og fiskemåke (NT, nært truet) er sett overflygende. Disse fiskemåkene hekker sannsynligvis på tak på bygninger på Marienborg.
Kattugle er observert både i og utenfor planområdet i nord. Det foreslås å henge opp fuglekasser utenfor planområdet som et avbøtende tiltak for å prøve å sikre at den fortsatt vil hekke der. Det er en del storvokst skog som kan egne seg for dette. Fastboende langs Gamle Åsvei og Bergittavegen ønsker å oppleve lyden av den vinter og tidlig vår.
Planlagt byggeaktivitet vil forringe dagens grønnstruktur i midtre deler, og dette vil medføre lavere hekkebestander for mange av fugleartene i planområdet. Om dette også vil medføre lavere bestander på regionalt nivå, avhenger av i hvilken grad de finner alternative hekkeplasser andre steder. Byggeaktiviteten vil imidlertid få liten betydning for påviste rødlistede arter i området, som gulspurv, grønnfink og granmeis. Disse er bare registrert på fôringsplasser nær planområdet i vinterhalvåret.
Utbygging i planområdet vil ikke direkte påvirke nærliggende naturtypelokalitet med verdi C (lokalt viktig naturtype), men vilt og fugl som benytter begge områder vi kunne få reduserte oppholdsområder.
I arealdelen til gjeldende kommuneplanen er planområdet avsatt til boligbebyggelse, mens en liten del i nord, mellom Utsikten Allé 1 og gamle Åsvei 44A er avsatt som framtidig grønnstruktur og definert som friluftsliv og grønne områder. Utbygger anbefales å sikre at området i nord, som er definert som natur og friluftsområder, beholdes så intakt som mulig. Her er det også et bratt, litt kalkrikt berg som bør bevares. Det bør stå igjen en del vegetasjon ved berget slik at vilt kan gå ufortyrret langsmed bergsiden, i den grad dette blir mulig under utbyggingen. Utbygger bør også sørge for at det er passasje for vilt inn i området. Det bør for eksempel ikke settes opp høye gjerder eller andre stengsel som hinder vilt i å bevege seg fritt inn i eller gjennom området. I tillegg må utbygger sørge for beplantning av busker og trær mellom husrekkene, slik at fugl og vilt kan finne hvileplasser og skjulested
Vindkraftens pris – idéer, strategier och regelverk i den svenska vindkraftspolitiken
Get PDFDen här artikeln ger en översikt över politiska idéer och regelverk som bestämmer hur vindkraften etableras i Sverige. Sverige fick 2022 en borgerlig regering som signalerade en minskad följsamhet mot internationell miljö/klimatpolitik och ett mer nationellt fokus. Vindkraften tonades ner och kärnkraften lyftes upp som lösningen på behovet av mer elektricitet. Från svensk industri finns emellertid ett starkt krav på en snabbare utbyggnad av vindkraft för att klara både industrins uttryckta behov och de politiska målen för elektrifiering av energisystemet.
Det finns också ett stort intresse från internationellt kapital att etablera vindkraft i Sverige. Men landbaserad vindkraft bromsas nu kraftigt av brist på acceptans i lokalsamhället och av kommunernas användning av det kommunala vetot i tillståndsprocessen. För havsbaserad vindkraft finns ansökningar som motsvarar hela den nuvarande elproduktionen i Sverige. Många av dessa projekt ligger i områden där de kommer i direkt konflikt med andra samhällsintressen; försvaret, turism, fiske osv. Här finns nu en stor förväntan om en större tydlighet om vilka områden som faktiskt kan användas för havsbaserad vindkraft. Den svenska regeringen ska 2024 lägga förslag på den nya energipolitiken. Som underlag finns då en lång rad utredningar, samverkansprocesser och regionala dialoger. 2024 kan bli ett avgörande år för den fortsatta vindkraftsutbyggnaden i Sverige.This article provides an overview of political ideas and regulations determining the establishment of wind power in Sweden. In 2022, the new right wing/liberal government signaled a reduced commitment to international environmental and climate policy and an increased significance of a national focus. Wind power was partly played down, and nuclear power was emphasized as the key solution to the ongoing electrification of the energy system. Yet, there is a strong demand from Swedish industry for a faster electrification, only obtainable by wind power. There is also huge interest from international capital to establish wind power in Sweden. However, land-based wind power is being severely hampered by a lack of acceptance in the local community and by use of the municipal veto in the permit process. For offshore wind power, there are applications corresponding to the entire current electricity production in Sweden. Many of these projects are located in areas where they come into conflict with other interests; defense, tourism, fisheries, etc. Expectations are high on a greater clarity on the options for offshore wind power. In 2024, the Swedish government will submit proposals for the new energy policy. As a basis, there is a wide range of investigations, collaboration processes, and regional dialogues. 2024 may be a crucial year for the continued expansion of wind power in Sweden