NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Regional impacts of warming on biodiversity and biomass in high latitude stream ecosystems across the Northern Hemisphere
Get PDFWarming can have profound impacts on ecological communities. However, explorations of how differences in biogeography and productivity might reshape the effect of warming have been limited to theoretical or proxy-based approaches: for instance, studies of latitudinal temperature gradients are often conflated with other drivers (e.g., species richness). Here, we overcome these limitations by using local geothermal temperature gradients across multiple high-latitude stream ecosystems. Each suite of streams (6-11 warmed by 1-15°C above ambient) is set within one of five regions (37 streams total); because the heating comes from the bedrock and is not confounded by changes in chemistry, we can isolate the effect of temperature. We found a negative overall relationship between diatom and invertebrate species richness and temperature, but the strength of the relationship varied regionally, declining more strongly in regions with low terrestrial productivity. Total invertebrate biomass increased with temperature in all regions. The latter pattern combined with the former suggests that the increased biomass of tolerant species might compensate for the loss of sensitive species. Our results show that the impact of warming can be dependent on regional conditions, demonstrating that local variation should be included in future climate projections rather than simply assuming universal relationships.publishedVersio
Bottom-up rather than top-down mechanisms determine mesocarnivore interactions in Norway
Get PDFInteractions among coexisting mesocarnivores can be influenced by different factors such as the presence of large carnivores, land-use, environmental productivity,or human disturbance. Disentangling the relative importance of bottom-up and top-down processes can be challenging, but it is important for biodiversity conservation and wildlife management. The aim of this study was to assess how the interactions among mesocarnivores (red fox Vulpes vulpes, badger Meles meles, and pine marten Martes martes) were affected by large carnivores (Eurasian lynx Lynx lynx and wolf Canis lupus), land cover variables (proportion of agricultural land and primary productivity), and human disturbance, as well as how these top-down and bottom-up mechanisms were influenced by season. We analyzed 3 years (2018–2020) of camera trapping observations from Norway and used structural equation models to assess hypothesized networks of causal relationships. Our results showed that land cover variables were more strongly associated with mesocarnivore detection rates than large carnivores in Norway. This might be caused by a combination of low density of large carnivores in an unproductive ecosystem with strong seasonality. Additionally, detection rates of all mesocarnivores showed positive associations among each other, which were stronger in winter. The prevalence of positive interactions among predators might indicate a tendency to use the same areas and resources combined with weak interference competition. Alternatively, it might indicate some kind of facilitative relationship among species. Human disturbance had contrasting effects for different species, benefiting the larger mesocarnivores (red fox and badger) probably through food subsidization, but negatively affecting apex predators (wolf and lynx) and smaller mesocarnivores (pine marten). In a human-dominated world, this highlights the importance of including anthropogenic influences in the study of species interactions. camera trap, carnivore community, intraguild interactions, Norway, structural equation modelingpublishedVersio
Global Spore Sampling Project: A global, standardized dataset of airborne fungal DNA
Get PDFNovel methods for sampling and characterizing biodiversity hold great promise for re-evaluating patterns of life across the planet. The sampling of airborne spores with a cyclone sampler, and the sequencing of their DNA, have been suggested as an efficient and well-calibrated tool for surveying fungal diversity across various environments. Here we present data originating from the Global Spore Sampling Project, comprising 2,768 samples collected during two years at 47 outdoor locations across the world. Each sample represents fungal DNA extracted from 24 m3 of air. We applied a conservative bioinformatics pipeline that filtered out sequences that did not show strong evidence of representing a fungal species. The pipeline yielded 27,954 species-level operational taxonomic units (OTUs). Each OTU is accompanied by a probabilistic taxonomic classification, validated through comparison with expert evaluations. To examine the potential of the data for ecological analyses, we partitioned the variation in species distributions into spatial and seasonal components, showing a strong effect of the annual mean temperature on community composition.publishedVersio
Annual variation in the presence of gulls at the unmanned offshore oil installation Oseberg H.
Get PDFDehnhard, N., Sato Bajracharya, S., Molværsmyr, S. 2024. Annual variation in the presence of gulls at the offshore oil installation Oseberg H. NINA Report 2463. Norwegian Institute for Nature Research.
Oseberg H is an unmanned oil and gas installation in the Northern North Sea, operated by Equinor. Oseberg H was commissioned in 2018, and after the drilling rig left the installation in 2020, gulls started to roost on the installation. The presence of gulls has increased maintenance costs and poses a risk for the work health and safety during maintenance campaigns. Oseberg H had initially no mitigating measures related to birds implemented. The installation is located in the same geographical area as the planned new installation Krafla. As Oseberg H, Krafla is to be developed as an unmanned installation, and for the Krafla project, Equinor wanted to identify which measures could be taken into consideration already during the design phase to avoid conflicts between personnel and birds. The aim was to only scare birds away from areas where conflicts between birds and personnel are likely to occur and where the use of physical barriers is not feasible. Birds should not be actively scared away from parts of the installation where the conflict potential is low. Equinor therefore decided in 2021 to install a Bird Deterrent System (BDS) on the weather deck of Oseberg H, the area where existing CCTV cameras detected most gulls. The BDS scares off gulls by playing a variety of different sounds whenever approaching gulls trigger a set of motion sensor cameras. In addition to performing an internal technology qualification of the BDS, it was also relevant for the Krafla project to understand to what extent a scaring system on the weather deck could generate any secondary effects elsewhere on the installation.
NINA was commissioned by Equinor to analyse CCTV images taken over a whole year between February 2023 and February 2024 from three different areas on Oseberg H. The aims of the project were to 1) assess the number of gulls present in different areas on Oseberg H, 2) document age and species composition on the weather deck and below the spider deck (below the lowest deck), where most gulls are present, 3) assess the potential influence of weather conditions on the distribution of gulls on Oseberg H, and 4) analyse if bird distribution changes when the BDS is active.
A total of 6202 images from three cameras (two on the weather deck, one below the spider deck) were annotated manually, and 1641 of these were used to train and test machine learning models. The machine learning models were subsequently used to count gulls, while data from the human observer were used to assess age and species composition of the gulls.
Count results from machine learning corresponded well with count data from manual registration. We found a significant effect of season, with gull numbers peaking during the summer months, which is in contrast to previous studies in the North Sea. Of those gulls identified to species and age, adult great black-backed gulls (Larus marinus) dominated throughout the year, followed by herring gulls (Larus argentatus) and a few lesser black-backed gulls (Larus fuscus). Weather conditions, especially wind speed, wind direction and wave height, had significant effects on the number of gulls on different parts of the installation. Increased wind speeds and wave heights led to a reduction of gulls especially on the lower parts of the installation.
Due to technical difficulties and required adjustments of the camera detection algorithms, the BDS was only active for a short period of time. During this period, there was a significant reduction in the number of gulls not only on the weather deck, but on all monitored parts of the installation.
To conclude, the sound-based bird scaring system appears to be effective to scare gulls away. As gulls are opportunistic and highly adaptable, a follow-up study to investigate the long-term effectivity of the BDS is needed, also to assess the effect on other areas than the weather deck. Such a study is planned by Equinor. The here presented data about the year-round distribution, age and species composition of gulls on Oseberg H can serve as a baseline when evaluating the long-term effectivity of the BDS.Dehnhard, N., Sato Bajracharya, S., Molværsmyr, S. 2024. Årlig variasjon i forekomst av måker på offshore oljeplattform Oseberg H. NINA Report 2463. Norsk Institutt for Naturforskning.
Oseberg H er en ubemannet olje- og gass installasjon som ligger nord i Nordsjøen, og er driftet av Equinor. Produksjonen på Oseberg H startet i 2018, og etter at boreriggen forlot installasjonen i 2020, begynte måker å bruke installasjonen som hvileplass. Tilstedeværelsen av måker har økt vedlikeholdskostnadene og utgjør en risiko for arbeidshelse og sikkerhet under vedlikeholdskampanjer. På Oseberg H var det i utgangspunktet ikke iverksatt avbøtende tiltak knyttet til fugl. Installasjonen ligger i samme geografiske område som den planlagte nye installasjonen Krafla. Krafla skal, i likhet med Oseberg H, bygges ut som en ubemannet installasjon, og Equinor ønsker derfor å identifisere hvilke tiltak som kunne tas i betraktning allerede i prosjekteringsfasen for å unngå konflikter mellom personell og fugler. Målet var å skremme bort fugl kun fra områder hvor det er sannsynlig at konflikter mellom fugler og personell vil oppstå og hvor bruk av fysiske barrierer ikke er mulig. Fugler skal ikke aktivt skremmes bort fra deler av installasjonen hvor kon-fliktpotensialet er lavt. Equinor bestemte seg derfor i 2021 for å installere et Bird Deterrent Sys-tem (BDS) på værdekket til Oseberg H, området der eksisterende CCTV-kameraer oppdaget flest måker. Skremmesystemet fungerer ved at ulike avskrekkende lyder blir spilt av når måkene utløser en bevegelsessensor i området. I tillegg til å utføre en intern teknologikvalifisering av BDS, var det også relevant for Krafla-prosjektet å forstå i hvilken grad et skremmesystem på værdekket kunne generere eventuelle sekundære effekter andre steder på installasjonen.
NINA fikk i oppdrag av Equinor å analysere overvåkingsbilder fra tre ulike områder på installasjonen, tatt mellom februar 2023 og februar 2024. Målet var å 1) anslå antallet måker som oppholdt seg i de ulike områdene på Oseberg H gjennom året, 2) dokumentere alder- og artssam-mensetningen på værdekket og under det laveste dekket, områdene hvor de fleste måkene befinner seg, 3) vurdere om værforholdene påvirket fordelingen av måker på installasjonen, og 4) analysere om fordelingen av måker endret seg når avskrekkingssystemet var aktivt.
Totalt 6202 bilder fra tre ulike kameraer (to på værdekket og ett under det laveste dekket) ble gått gjennom manuelt, og 1641 av disse ble brukt til å opplære og teste maskinlæringsmodeller. Modellene ble deretter brukt til å telle antallet måker, mens den manuelle gjennomgangen ble brukt til å anslå alder- og artssammensetning av måkene på installasjonen.
Tellinger av måker utført vha. maskinlæring stemte godt overens med manuelle tellinger. Vi fant en signifikant effekt av sesong, med høyest antall måker i sommermånedene, et motstridende funn sammenlignet med tidligere studier i Nordsjøen. Av de måkene som kunne bestemmes ned til art og aldersgruppe så var voksne svartbak (Larus marinus) dominerende gjennom året, etterfulgt av gråmåke (Larus argentatus) og noen få sildemåker (Larus fuscus). Værforholdene, da spesielt vindstyrke, vindretning og bølgehøyde, hadde signifikant effekt på antallet måker på ulike plasser på installasjonen. Økt vindstyrke og bølgehøyde førte til en reduksjon i antall måker, spesielt på den laveste delen av installasjonen.
Grunnet tekniske problemer og nødvendige justeringer på bevegelsessensorens algoritmer så var skremmesystemet bare aktivt i en kort periode. Under denne perioden var det en signifikant reduksjon i antall måker på samtlige av de overvåkede områdene av installasjonen.
Vi kan konkludere med at skremmesystemet virker å være effektivt for å holde måker unna installasjonen. Ettersom måker er opportunistiske og svært tilpassingsdyktige, er det derimot behov for en oppfølgingsstudie for å vurdere den langsiktige effektiviteten av et slikt skremmesys-tem, herunder også den skremmeeffekten som ble registrer på andre områder enn selve værdekket. En slik studie er planlagt av Equinor. Data på den årlige distribusjonen og art- og alderssammensetningen av måker på Oseberg H som er presentert her kan brukes som et grunnlag for videre evaluering av den langsiktige effekten av skremmesystemer på måker
Species on the move: a genetic story of three golden jackals at the expansion front
Get PDFOne of the most fascinating mammalian range expansions in Europe involves an opportunistic mesocarnivore―the golden jackal (Canis aureus). However, key questions about the origins and dispersal strategies of pioneering individuals, likely the first to establish new populations, remain unanswered. We analyzed genetic data from three golden jackals found at the forefront of the expansion, reaching the Iberian Peninsula (Spain) and Fennoscandia (Finland and Norway, beyond the Arctic Circle). We genotyped two tissue samples and one fecal sample using 15 microsatellites and compared results with an extensive reference dataset. Additionally, we analyzed the mtDNA control region (HVR1) for two individuals. All individuals were males, identified as pure jackals and first-generation migrants. Our results suggested either western Pannonia (1650 km distance) or, less probably, the Adriatic region (1300 km) as the region of origin for the Spanish individual, also western Pannonia for the Finnish individual (2500 km), and the Baltics or the Caucasus for the Norwegian individual (1400 km to 3400 km). These sources represent abundant core populations or relatively recent and successfully colonized areas. Both the Spanish and Finnish individuals carried the prevalent H1 HVR1 haplotype in Europe, confirming matrilineal genetic uniformity on the continent. The recent expansion of C. aureus is fueled by several sources, showcasing the golden jackals’ remarkable ability for long-distance dispersal as they extend their range to northernmost and westernmost Europe. Our findings highlight the dynamic nature of wildlife distribution, providing insights into species movement across vast distances amidst climatic, environmental, and anthropogenic pressures. Expansion front · Europe · Long-distance movements · Mesocarnivore · Genetics · PioneerspublishedVersio
Demographic causes of seabird population changes in Norway - Results from a large-scale analysis of demographic time series data
Get PDFLayton-Matthews, K., Erikstad, K.E., Reiertsen, T.K., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Bringsvor, I.S., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Descamps, S., Helberg, M., Lorentsen, S.-H., Langset, M., Moe, B., Strøm, H. & Systad, G.H.R. 2024. Demographic causes of seabird population changes in Norway - Results from a large-scale analysis of demographic time series data. NINA Report 2486. Norwegian Institute for Nature Research.
Norwegian seabird populations have experienced widespread declines in recent decades, reflecting their worsening status. This makes it more important than ever to increase the knowledge basis required to guide future studies and conservation measures.
Changes in population sizes are a consequence of underlying changes in the number of offspring being produced and the survival of individuals (‘demographic rates’). Determining the causes of declining population sizes means we need to know how these demographic rates are changing. This requires long-term monitoring data at seabirds’ breeding colonies. Healthy seabird populations under environmental conditions that vary naturally between good and bad years should be characterised by consistently high survivorship of adults but production of new offspring that varies in accordance with environmental conditions. But persistent, bad conditions or emerging new pressures can disturb this optimal balance between variation in survival and reproduction and ultimately lead to declining numbers of breeding seabirds.
Knowing to what degree reproduction and adult survival contribute to population changes can help identify vulnerable populations and inform management actions. However, no studies have assessed the relative importance of reproduction and adult survival for seabird populations at a large spatial scale, given the need for extensive long-term demographic data that is comparable among localities. Such an analysis is possible thanks to the datasets collected through the Norwegian monitoring program SEAPOP. In this report we present a comparative analysis of 13 seabird species from 32 monitored breeding populations across Norway and Svalbard.
We calculated the long-term change in population size (growth rate) and the contributions of adult survival and reproduction to this change. Of these 32 populations, 25 were in decline. Overall, reproduction was the largest contributor to population trends compared to adult survival. In several of these cases, this larger contribution of reproduction was caused by long-term breeding failure, which is an early warning signal that environmental conditions and threats within breeding areas need to be mitigated. We also identified several populations where adult survival, which should remain high and stable, was the main driver of declines, suggesting that populations are reaching their limits in being able to cope with worsening conditions. Since adult seabirds are more exposed to threats outside of the breeding season, effects of changes in conditions during migration and in wintering areas should be the focus for these populations. There were no clear differences between ecological groups or geographical trends.
This study highlights how large-scale analyses of demographic drivers can be used as a tool to identify vulnerable seabird populations, and to target causal studies and threats to populations.
We also present a guide to identify the causes and mitigation actions to be used in future management of Norwegian seabird populations.Layton-Matthews, K., Erikstad, K.E., Reiertsen, T.K., Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Bringsvor, I.S., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Dehnhard, N., Descamps, S., Helberg, M., Lorentsen, S.-H., Langset, M., Moe, B., Strøm, H. & Systad, G.H.R. 2024. Demografiske årsaker til bestandsendringer hos sjøfugl i Norge – resultater fra en storskala analyse av demografiske tidsseriedata. NINA Rapport 2486. Norsk institutt for naturforskning.
Norske sjøfuglers dramatiske bestandsnedgang de siste tiårene gjenspeiler de globale trendene, og det er viktigere enn noen gang å finne gode retningslinjer for hvor årsaksstudier og fremtidig forvaltning bør settes inn. Et viktig steg er å forbedre kunnskap om hvilke demografiske rater som driver bestandsnedgangene. Bestandstrender påvirkes av forholdet mellom ulike demografiske rater, som f.eks. hvor stor andel voksne som overlever og andel unger som produseres og rekrutteres inn i hekkebestander. Hos arter som sjøfugl, som normalt lever lenge, vil stabile bestander som lever under «normale» miljøforhold (miljøforhold som varierer naturlig mellom gode og dårlige år) ha en relativt høy og stabil voksenoverlevelse, og samtidig tåle mer mellom-årlig variasjon i ungeproduksjon. Men under dårligere miljøforhold (miljøforhold som forverres eller forblir dårlig over tid) vil denne optimale balansen mellom voksenoverlevelse og ungeproduksjon forstyrres og resultere i bestandsnedgang. Voksenoverlevelsen hos sjøfugler antas å være mest påvirket av miljøforhold og trusler fra havområdene utenom hekketiden, mens ungeproduksjonen påvirkes av miljøforhold eller trusler i og ved hekkekolonien. Kunnskap om hvor mye den faktiske variasjonen i demografiske rater bidrar til bestandsendringer kan identifisere sårbare bestander og indikere om årsaksstudier og forvaltningstiltak bør settes inn i eller utenom hekkeområdet. Slike analyser har imidlertid ikke blitt utført i stor skala tidligere, da slike studier krever omfattende langsiktig overvåking og lange nok tidsserier av både hekkesuksess og voksenoverlevelse. Denne type data har vi nå tilgjengelig gjennom det norske overvåkingsprogrammet SEAPOP. I denne rapporten presenteres resultatene fra en komparativ studie av disse dataene fra 13 sjøfuglarter fra 32 hekkebestander langs norskekysten, Bjørnøya og Spitsbergen. Vi beregnet bestandsveksten og de respektive bidragene fra voksenoverlevelse og hekkesuksess til endringer i bestandenes vekstrate.
Av disse 32 hekkebestandene var 25 i nedgang. Samlet sett var hekkesuksess den største bidragsyteren til bestandsstrender (sammenlignet med voksenoverlevelse). I flere av tilfellene skyldtes dette langsiktig hekkesvikt, noe som er et varselsignal om at miljøforholdene eller trusler ved hekkekolonien ikke er som de skal være. Resultatene identifiserte også bestander med høye bidrag fra voksenoverlevelse, noe som tyder på økt variasjon i overlevelsen og at bestandene ikke lenger er i stand til å bufre miljøforholdene slik at de kan opprettholde evnen til å overleve.
Vi fant ingen signifikante forskjeller mellom økologiske grupper (dykkere/overflatebeitere eller kystnære/pelagiske) eller geografisk hekkeutbredelse. Siden sjøfugl er mest utsatt for dødelighet utenfor hekkesesongen, bør trusler og effekter av endrete miljøforhold under trekk og overvintring studeres nærmere, og eventuelle forvaltningstiltak settes inn for disse bestandene. Denne studien belyser hvordan slike storskala-analyser av demografiske drivere kan bidra som et verktøy for å identifisere sårbare sjøfuglbestander, og for å vise vei for hvor fremtidige årsaksstudier bør utføres. Vi presenterer også et veikart som kan benyttes for å identifisere årsak og tiltak for fremtidig forvaltning av norske sjøfuglbestander.Miljødirektoratet: M-2862|202
Evaluering av metoder brukt i overvåking av gaupe
Get PDFThorsen, N.H. & Odden, J. 2024. Evaluering av metoder brukt i overvåking av gaupe. NINA Rapport 2499. Norsk institutt for naturforskning.
Stortinget har fastsatt et mål for antall årlige ynglinger av gaupe i Norge, og fordelt målet på åtte rovviltregioner. Bruk av presise bestandsmål forutsetter at vi har en årlig og presis overvåking. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt overvåker derfor bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Norge gjennom registrering av familiegrupper (hunngaupe med unger) over hele landet. I denne rapporten evaluerer vi metodene som brukes i overvåkingen av gaupe og kommer med forslag til mulige endringer i metodikken på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Det er unikt at vi hvert år forsøker å få tall på antall ynglinger av et stort rovdyr fra et så enormt areal som Skandinavia. Data fra merkede hunngauper og viltkamera viser at det de fleste familiegruppene fanges opp av dagens overvåkingssystem. Dette er imponerende da store deler av overvåkingen gjennomføres av frivillige lokale folk som melder inn observasjoner.
Overvåkingen står imidlertid overfor utfordringer framover da klimaendringene kan føre til mindre og kortere snødekke i årene som kommer. Overvåkingen av familiegrupper av gaupe er avhengig av sporsnø, men en høy oppdagbarhet av familiegrupper kan fortsatt sikres ved bruk av nettverk av viltkamera, og mer bruk av aktivt søk etter familiegrupper fra SNO, NJFF og andre frivillige når snøforholdene er gode.
Vi viser at beregningen av antall familiegrupper med hjelp av avstandskriterier (AK) har sine svakheter, men det finnes i dag ingen realistiske alternativer til å beregne antall ynglinger for hele Skandinavia. Vi viser at presisjonen i beregningene er relativt god, men at den er avhengig av antall observasjoner i et område. Den største usikkerheten med bruk av AK er trolig knyttet til at AK forklarer tetthet av gaupe basert på områdebruk som i seg selv til en viss grad er påvirket av tettheten av gaupe. Denne usikkerheten kommer vi dessverre ikke utenom så lenge antallet familiegrupper beregnes fra observasjoner der vi ikke kan gjenkjenne individene. Vi mener man må se videre på forsøk med bruk av DNA for å gruppere eller skille observasjoner som et supplement til dagens metoder.
I dag grupperes familiegruppeobservasjoner manuelt. Vi presenterer her et skript som gjør grupperingen automatisk i programvaren R, og mener at dette bør bli en del av overvåkingen.
En del av oppdraget har vært å se om det er mulig å finne nye og bedre tilnærminger til dagens AK. Det har blant annet vært misnøye med dagens inndeling av Skandinavia i fire byttedyrkategorier. Vi har testet flere ulike tilnærminger, og utarbeidet nye forslag til AK på den beste modellen som baserer seg på antall skutt hjortevilt per arealenhet som en indeks på tetthet av byttedyr. De nye AK er utformet så de endrer seg kontinuerlige i det skandinaviske landskapet fra lave til høye tettheter av byttedyr. Det nye forslaget til AK forutsetter at grupperingen og beregningen av avstanden gjøres automatisk på samme framgangsmåte som er benyttet i denne rapporten. Det vil i praksis være umulig å gruppere manuelt med det nye forslaget til AK
Naaliseuranta Ruotsissa, Norjassa ja Suomessa 2024
Get PDFÖvervakning av fjällrävspopulationen har pågått i Sverige, Norge och Finland i flera decennier. Först under 2016 utarbetades en gemensam metodik och standardiserade riktlinjer för hur övervakningen ska genomföras, med syfte att uppnå robusta och entydiga populationsuppskattningar för den gränsöverskridande, gemensamma skandinaviska fjällrävspopulationen. År 2018 samordnades för första gången en gemensam statusrapport av fjällräv i Sverige och Norge. Sedan 2022 omfattar övervakningen även Finland. Övervakningsprogrammen i de tre länderna dokumenterar populationsutvecklingen över tid och utgör den viktigaste grunden för att utvärdera de bevarandeåtgärder som genomförs för att rädda arten i Fennoskandia.
År 2024 dokumenterades 139 kullar av fjällräv i Fennoskandia, varav 72 i Sverige, 64 i Norge och tre i Finland. Kullarna var utspridda över 17 fjällområden, från Varangerhalvön i norra Norge till Hardangervidda i södra Norge. Av dessa återfanns 103 kullar i gränsöverskridande fjällområden. Beräkningar baserade på populationsmodellen visar att fjällrävspopulationen nu består av 582 vuxna individer (461–702, 95 % konfidensintervall) under den senaste treårsperioden (2022–2024).
Antal fjällrävskullar och även kullstorleken följer tydligt smågnagarcyklerna. Det innebär inga eller få och små fjällrävskullar under bottenår för smågnagare och det motsatta för toppår. Den geografiska fördelningen av fjällrävsföryngringar sommaren 2024 speglar, liksom tidigare år, förekomsten av smågnagare. Relativt många kullar dokumenterades längst i söder på Hardangervidda/Finse, samt i gränsbestånden från Kjølifjellet-Sylan-Helags hela vägen upp till Saltfjellet-Arjeplog, vilket sammanfaller med den på flesta håll observerade ökningen av smågnagare, framför allt sork, och längre söderut även lämmel. Norr om Saltfjellet-Arjeplog verkar det förhållandevis höga smågnagarantalet från förra året fortfarande finnas kvar, vilket kan förklara varför antalet dokumenterade kullar i gränsområdet Reisa-Råsto-Käsivarsi ligger kvar på samma nivå som 2023. Relativt få kullar i norr på Varangerhalvøya hänger troligtvis samman med en lägre täthet av smågnagare. Trots detta fick fjällräven ändå fram fem kullar på Varangerhalvøya i år, vilket bekräftar att stödutfodringen gör fjällräven mindre beroende av smågnagaråren när utfodringen sker bra och systematiskt. Detta är tydligt i flera fjällområden där fjällräv har förökat sig i mer än 10 år i rad.
Beståndsutvecklingen för fjällrävar i Fennoskandia har totalt sett varit mycket positiv, från att endast ha varit 40 - 60 individer runt år 2000, till en uppskattning på 582 vuxna individer i år. Norr om Saltfjellet-Arjeplog har samtliga fjällrävsbestånd visat en positiv utveckling, vilket kan kopplas till intensifierade insatser i alla tre länder. Åtgärderna inkluderar stödutfodring, avskjutning av rödräv, delvis genom Interreg Aurora-projektet Felles Fjellrev – Together for the Arctic Fox, samt utsättning av fjällrävar från det norska avelsprogrammet. Det måste dock understrykas att alla delbestånd i norr fortfarande är mycket små, möjligen med undantag för beståndet på Varangerhalvøya. För att öka robustheten i fjällrävens nordligaste utbredning i Fennoskandia krävs en kraftig beståndstillväxt. Gränsbeståndet Reisa-Råsto-Käsivarsi, tillsammans med Indre Troms, har potential att utvecklas till ett större kärnbestånd, vilket både förra året och i år har haft 10 fjällrävföryngringar. Genom att förstärka åtgärderna här kan vi skapa förutsättningar för att detta delbestånd får ett ytterligare lyft, vilket skulle göra att det börjar bidra med individer till andra fjällområden i omgivningen och därmed öka konnektiviteten mellan Saltfjellet-Arjeplog och Varangerhalvøya längst norrut.
Det är viktigt att åtgärderna i hela Fennoskandia fortsätter, eftersom beståndet bedöms vara långt ifrån livskraftigt på lång sikt utan dem, enligt Handlingsplanen för fjällräv. Där beståndsutvecklingen går långsamt bör åtgärderna stärkas. Att etablera fjällräv i fler "stepping-stone"-områden skulle också förbättra konnektiviteten, vilket är avgörande för beståndets långsiktiga livskraft.Overvåking av fjellrevbestanden har pågått i Norge, Sverige og Finland i flere tiår. I 2016 ble det utarbeidet en felles metodikk og standardiserte retningslinjer for hvordan overvåkingen skal gjennomføres, med mål om å oppnå robuste og entydige bestandsestimater for den grenseoverskridende fjellrevbestanden. I 2018 ble det for første gang rapportert en felles status for fjellreven i Norge og Sverige. Fra og med 2022 inngår også resultatene fra Finland i denne rapporteringen. Overvåkingsprogrammene i de tre landene dokumenterer bestandsutviklingen over tid, og er det viktigste grunnlaget for å evaluere bevaringstiltakene som gjennomføres for å redde arten i Fennoskandia.
I 2024 ble det dokumentert 139 kull av fjellrev i Fennoskandia, av disse var 64 i Norge, 72 i Sverige og tre i Finland. Kullene var spredt over 17 fjellområder fra Varangerhalvøya i nord, til Hardangervidda i sør. Av disse var 103 av kullene i grenseoverskridende fjellområder. Beregningen basert på bestandsmodellen viser at fjellrevbestanden nå teller 582 voksne individer (461 til 702, 95 % konfidensintervall) siste tre-årsperiode (2022- 2024).
Antall fjellrevkull og kullstørrelse hos fjellrev er kjent for å følge svingningene i smågnagerbestandene; få og små kull i bunnår, mens det er mange og store kull i år med mye smågnagere. Den geografiske fordelingen av fjellrevynglingene sommeren 2024 speiler også i år forekomsten av smågnagere. Det ble dokumentert relativt mange kull lengst i sør på Hardangervidda/Finse, samt i grensebestandene fra Kjølifjellet-Sylan-Helags helt opp til Saltfjellet-Arjeplog, som sammenfalt med observert oppgang i forekomsten av smågnagere, fremfor alt av mus, lengst sør stedvis også forekomst av lemen. Nord for Saltfjellet-Arjeplog til og med Sitas så det ut til at smågnagerforekomsten fra i fjor hang noe igjen, som også kan forklare at antall dokumenterte kull her var på nivå med 2023. Videre nordover krasjet smågnagerbestanden allerede vinteren 2024. Til tross for dette ble det dokumentert 10 fjellrevkull i grenseområdet Reisa-Rosto-Käsivarsi, som er det samme som i fjor. På Varangerhalvøya ble det dokumentert 5 kull, som er det samme som i bunnåret 2020. Yngling i bunnår bekrefter at støttefôringen gjør fjellreven noe mindre avhengig av smågnagerårene når fôringen følges opp godt og systematisk. Dette er helt tydelig i flere fjellområder som har hatt yngling av fjellrev over 10 år på rad.
Bestandsutviklingen for fjellrev i Fennoskandia har som helhet vært svært positiv, fra å være bare 40 - 60 individer rundt år 2000, til et anslag på 582 voksne individer i år. Nord for Saltfjellet-Arjeplog er samtlige delbestander i en positiv utvikling, som kan knyttes til intensiverte tiltak i alle tre land. Tiltakene omfatter støttefôring og uttak av rødrev delvis gjennom Interreg Aurora-prosjektet Felles Fjellrev – Together for the Arctic fox og utsetting av fjellrev fra det norske avlsprogrammet for fjellrev. Det må imidlertid understrekes at alle disse delbestandene fortsatt er svært små, med unntak av bestanden på Varangerhalvøya. Det må betydelig bestandsvekst til for å øke robustheten til fjellrevens nordligste utbredelse. Grensebestanden ReisaRosto-Käsivarsi, sammen med Indre Troms, kan tegne til å bli en større kjernebestand, som både i fjor og i år hadde 10 fjellrevynglinger. Forsterkning av tiltakene her kan bidra til at denne delbestanden får et ytterligere løft slik at den kan bidra med immigranter til andre fjellområder og dermed også øke konnektiviteten (gjennom utvekslingen av individer) mellom Saltfjellet-Arjeplog og Varangerhalvøya lengst nord.
Det er viktig at intensiteten i tiltakene opprettholdes i hele utbredelsen i Fennoskandia, da bestanden antas å være langt fra levedyktig på lang sikt uten tiltak, som er målsetningen i Handlingsplanen for fjellrev. Man bør vurdere å styrke tiltakene der en ser at bestandsutviklingen går sakte. Etablering av fjellrev i flere av de mindre og mellomliggende fjellområdene ville også bidra til å mer forflytning mellom delbestandene, som er avgjørende for at fjellrevbestanden skal bli levedyktig på lang sikt.Naaliseurantaa on tehty Ruotsissa, Norjassa ja Suomessa jo vuosikymmeniä. Vuonna 2016 laadittiin yhteinen toimintatapa maastotyötä ja tulosten raportointia varten, tavoitteena luotettava kannanarvio koko Fennoskandian naalikannasta. Vuonna 2019 raportoitiin ensimmäisen kerran naalikannan yhteistilanne Norjassa ja Ruotsissa. Vuodesta 2022 Suomi on ollut mukana yhteisessä raportissa ja kantaarviossa. Kolmen maan naaliseuranta dokumentoi kannan kehityksen ja on tärkein pohjatieto arvioitaessa Fennoskandiassa naalin vuoksi tehtyjen suojelutoimien vaikutusta.
Vuonna 2024 todettiin Fennoskandiassa kaikkiaan 139 naalipentuetta, joista Ruotsissa 72, Norjassa 64 ja Suomessa kolme. Pentueita oli kaikkiaan 17 eri tunturialueella Varangin-niemimaalta pohjoisessa Hardangerviddalle Etelä-Norjassa. Pentueista 103 sijaitsi raja-alueen ylittävillä tunturialueilla. Mallinnukseen perustuen aikuisten naalien määrä Fennoskandiassa on 582 aikuista naalia (461–702, 95 % luottamusväli) viimeisellä 3-vuoden ajanjaksolla (2022–2024).
Naalipentueiden määrä ja pentueiden koko on tunnetusti riippuvainen myyrien ja sopulien määrästä; huonoina sopulivuosina on vähän ja pieniä pentueita ja hyvinä vuosina vastaavasti paljon ja isoja pentueita. Olemme tästä syystä koonneet tietoa pikkujyrsijäkannoista naalin eri esiintymisalueilta kolmen maan alueelta (kenttähenkilökunta sekä pikkujyrsijäseurannat (loukkupyynti ja kameraloukut). Naalipentueiden maantieteellinen jakautuminen kesällä 2024 seuraa myös tänä vuonna pikkujyrsijöiden esiintymistä. Suhteellisen monia naalipentueita raportoitiin eteläisimmillä alueilla Hardangervidda/Finse, sekä raja-alueilla välillä Kjølifjellet-Sylarna-Helags aina Saltfjellet-Arjeplog alueelle asti. Näillä alueilla havaittiin myös pikkujyrsijäkantojen kasvuvaihe, pääasiassa myyrien, mutta etelämpänä myös paikoin sopuleiden osalta. Saltfjellet-Arjeplog alueelta pohjoiseen Sitas-alueelle asti vaikutti pikkujyrsijähuipun jälkeinen kantojen korkeampi taso edelleen säilyneen jossain määrin, ja tämä selittänee pentueiden määrän pysymisen 2023 tasolla. Pohjoisempana pikkujyrsijäkannat romahtivat jo talvella 2024. Tästä huolimatta löydettiin 10 naalipentuetta raja-alueilta Reisa-Rosto-Käsivarsi, joka on saman verran kuin vuonna 2023. Varangin niemimaalla varmistettiin 5 pentuetta, joka on saman verran kuin pohjavuonna 2020. Naalien lisääntyminen huonoina pikkujyrsijävuosina vahvistaa, että lisäruokinta tekee naalit vähemmän riippuvaisiksi pikkujyrsijäkannan koosta, kun lisäruokinta hoidetaan systemaattisesti ja hyvin. Tämä näkyy selkeästi useilla tunturialueilla, joissa naalin pesinnät ovat onnistuneet yli 10-vuotta yhtäjaksoisesti.
Naalikannan kehitys on ollut positiivista ja se on kasvanut 2000-luvun 40–60 aikuisesta yksilöstä 582 aikuiseen yksilöön vuonna 2024. Saltfjellet-Arjeplog alueelta pohjoiseen ovat kaikki alueelliset kannat kasvussa. Tämä voidaan yhdistää intensiivisempiin toimiin kaikkien kolmen valtion alueella. Tukitoimet sisältävät lisäruokintaa ja punakettujen poistoa osin Interreg Aurora hankkeen Felles fjellrev – Together for the arctic fox kautta, ja lisäksi Norjassa kasvatettujen naalien vapautuksia. Kaikki mainitut osapopulaatiot, ovat kuitenkin edelleen hyvin pieniä poislukien Varangin niemimaan naalikannan. Naalin pohjoisen kannan vahvuuden lisääminen vaatii kuitenkin edelleen merkittävää kannan kasvua. Reisa-Rosto-Käsivarsi raja-aluekanta yhdessä Indre-Tromssan kanssa voisi mahdollisesti kehittyä suuremmaksi ydinalueeksi, alueella on syntynyt 10 pentuetta sekä viime että tänä vuonna. Tukitoimien vahvistaminen tällä alueella voisi mahdollisesti parantaa lisääntymistä ja auttaa naaliyksilöiden levittäytymistä ympäröiville tunturialueille, ja täten vähentää alueiden eristenyisyyttä Saltfjellet-Arjeplog ja Varangin-niemimaan välisellä alueella. On tärkeää jatkaa intensiivisiä suojelutoimia koko Fennoskandiassa, sillä naalikannan arvioidaan edelleen olevan kaukana elinvoimaisesta pitkällä aikavälillä, mikä on asetettu tavoitteeksi yhteispohjoismaisessa naalin kannanhoitosuunnitelmassa. Tarvittaessa on harkittava toimien vahvistamista alueilla, joissa kannan kehittyminen etenee hitaasti. Naalien levittäytyminen useammille stepping-stone alueille parantaisi osakantojen yhtenäisyyttä, joka on täysin keskeistä, jotta naalikannasta voisi tulla elinvoimainen pitkällä aikavälillä.Naturvårdsverket i Sverige/ Miljødirektoratet i Norge (M-2883|2024) och/og/ja Suomessa Metsähallitu
A satellite-derived baseline of photosynthetic life across Antarctica
Get PDFTerrestrial vegetation communities across Antarctica are characteristically sparse, presenting a challenge for mapping their occurrence using remote sensing at the continent scale. At present there is no continent-wide baseline record of Antarctic vegetation, and large-scale area estimates remain unquantified. With local vegetation distribution shifts now apparent and further predicted in response to environmental change across Antarctica, it is critical to establish a baseline to document these changes. Here we present a 10 m-resolution map of photosynthetic life in terrestrial and cryospheric habitats across the entire Antarctic continent, maritime archipelagos and islands south of 60° S. Using Sentinel-2 imagery (2017–2023) and spectral indices, we detected terrestrial green vegetation (vascular plants, bryophytes, green algae) and lichens across ice-free areas, and cryospheric green snow algae across coastal snowpacks. The detected vegetation occupies a total area of 44.2 km2, with over half contained in the South Shetland Islands, altogether contributing just 0.12% of the total ice-free area included in the analysis. Due to methodological constraints, dark-coloured lichens and cyanobacterial mats were excluded from the study. This vegetation map improves the geospatial data available for vegetation across Antarctica, and provides a tool for future conservation planning and large-scale biogeographic assessments.publishedVersio
Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2024
Get PDFBerntsen, H.H., Næsje, T.F. & Østborg, G. 2024. Innslag av rømt oppdrettslaks i Altaelva og Repparfjordelva i 2024. NINA Rapport 2529. Norsk institutt for naturforskning.
Altaelva
• Av 365 innsendte skjellprøver fra sportsfisket i Altaelva i 2024 var 360 (98,6 %) villaks, fire laks (1,1 %) var rømt oppdrettslaks, mens en laks var av ukjent opphav (dårlig skjellprøve) basert på skjellanalyse. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfiskefangsten er dermed høyere enn i de siste fem årene (variasjon: 0-0,7 %).
• Skjellmaterialet fra villaks i sportsfisket i 2024 var dominert av smålaks (< 3 kg) og storlaks (≥ 7 kg), som utgjorde henholdsvis 40 % og 44 % av den fangede villaksen. Mellomlaksen (3-7 kg) utgjorde 16 % av fangsten.
• Skjellanalysene viste at smoltalder hos villaksen varierte mellom tre og seks år, hvor størsteparten (63 %) hadde vandret ut i sjøen etter fire år i elva. Sjøalder hos villaksen varierte mellom ett og syv år, hvor 50 % av fisken hadde vært ett år og 33 % hadde vært tre år i sjøen før tilbakevandring.
• To av de rømte oppdrettslaksene hadde ingen vintersone i skjellene og hadde dermed trolig rømt samme år som den ble fanget. De to andre oppdrettslaksene hadde vært ett år i sjøen etter rømming.
• Totalt sett ble det fanget flere hanner enn hunner i sportsfisket (58 % hannfisk og 42 % hunnfisk).
• I 2024 ble det gjennomført ordinært høstfiske med sportsfiskeutstyr i Altaelva siste uken i september. Det ble fisket i alle sonene unntatt Sautso. Totalt ble det sendt inn skjellprøver fra 22 laks og alle disse var villaks basert på skjellanalysen. Innslaget av rømt oppdrettslaks (0 %) i den ordinære høstfiskefangsten i 2024 er i lik som i de siste fire foregående årene (variasjon: 0-0,7 %).
• Årsprosenten basert på prosentvis innslag av rømt oppdrettslaks i sport- og høstfisket i 2024 ble beregnet til 0,4 %.
Repparfjordelva
• Av 419 innsendte skjellprøver fra sportsfisket i Repparfjordvassdraget i 2024 var 412 (98,7 %) villaks, fem (1,2 %) rømt oppdrettslaks og to (0,5 %) laks var av ukjent opphav (dårlig skjellprøve) basert på skjellanalyse. Innslaget av oppdrettslaks i sportsfiskefangsten er dermed noe høyere enn i de siste fem årene (variasjon: 0 – 1 %).
• Av de fem rømte oppdrettslaksene som ble fanget under sportsfisket i Repparfjordelva i 2024 kunne sjøalder bestemmes for fire individer. Tre av disse fire rømte oppdrettslaksene hadde ingen vintersone i skjellene og hadde dermed trolig rømt samme år som den ble fanget. Den fjerde oppdrettslaksen hadde vært ett år i sjøen etter rømming.
• Smålaks ( 7 kg) utgjorde henholdsvis 27 % og 5 % av fangsten.
• Skjellanalysen viste at smoltalder hos villaksen varierte mellom tre og syv år, hvor størsteparten av laksen hadde vandret ut i sjøen etter fire (34 %) eller fem år (47 %) i elva. Sjøalder hos villaksen varierte mellom ett og fire år, hvor 76 % av fisken hadde vært ett år i sjøen før tilbakevandring.
• Blant villaksen ble det fanget omtrent like mange hanner som hunner (52 % hannfisk og 48 % hunnfisk).Grieg Seafood AS, Finnmark
Cermaq Norway AS, avd. Finnmark
SalMar Finnmark AS
Fiskeridirektoratet
Havforskningsinstituttet
Miljødirektoratet
Statkraft Energi A