NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Using qPCR to Identify Potential Effects of Thermal Conditions during Embryogenesis on Mitochondrial DNA Copy Number in Juvenile Brown Trout Salmo trutta
Get PDFChanges in the number, structure, and function of mitochondria during the early life stages of animals can play an important role for an organism’s metabolic rate, growth, and health. Previous studies have shown that juvenile brown trout (Salmo trua) subjected to elevated temperatures during the embryonic stage respond phenotypically with a reduced metabolic rate. The aim of this study was to explore if embryonic temperature affects the mitochondria content of young brown trout and as such explains the previously found differences in metabolic rates. Here, we optimize a quantitative PCR (qPCR) method for the mitochondria cytochrome c oxidase subunit I gene, and then use the method as a proxy for mitochondrial DNA content. We hypothesize that young trout subjected to elevated temperatures during the embryonic stage respond phenotypically with a reduced mitochondrial DNA content. To test this hypothesis, we subjected brown trout to either control ambient (4.4 ± 1.5 °C) or elevated temperatures (7.1 ± 0.6 °C) during embryogenesis. Subsequently, we extracted DNA from liver and white muscle tissue of juvenile brown trout from the two different incubation temperature treatments and successively optimized qPCR for mitochondrial DNA. We found that the amount of mitochondria DNA in liver tissue was 18 times higher than in white muscle tissue, but there was no significant difference in mitochondria content in liver or muscle tissue between brown trout exposed to elevated and ambient control temperatures during embryogenesis. We conclude that reduced metabolic rate is not likely associated with mitochondria DNA content. We also suggest that qPCR is a simple and cost-effective method to quantify mitochondria DNA in frozen and partly degraded tissue from different treatment groups and a useful proxy for identification of differences in mitochondria number. The optimized qPCR for the mitochondria COI gene is a simple and cost-effective method to quantify mitochondria DNA copy number in frozen tissue from different treatment groups. Our study indicates that the altered metabolic rates reported for juvenile trout in response to differences in embryonic temperatures cannot be explained by changes in mitochondria DNA copy number. COI gene; mitochondria; Salmo trua; climate change; quantitative PCRpublishedVersio
Sandfuruskoger i Elverum kommune, med vekt på Løvbergsmoen S og Starmoen
Get PDFBrandrud, T. E. 2024. Sandfuruskoger i Elverum kommune, med vekt på Løvbergsmoen S og Starmoen. NINA Rapport 2476. Norsk institutt for naturforskning.
Det er foretatt en sammenstilling av kunnskap om naturtypen rik sandfuruskog i Elverum kommune. I alt 16 nye naturtypelokaliteter er beskrevet og avgrenset i denne rapporten. Med 10 naturtypelokaliteter dokumentert tidligere, er det nå til sammen kjent 26 lokaliteter med rik sandfuruskog i Elverum. De fleste av disse har A verdi (Svært viktig) med høye habitatkvaliteter og stedvis mange rødlistede/truete sandarter og sandfuruskogsarter. Elverum utgjør et av de viktigste områdene for rik sandfuruskog i Norge, og kommunen har et særlig ansvar for å ta vare på disse områdene med tilhørende artsmangfold av sandfuruskogsarter. Spesielt for Elverum er de mange områdene med vindblåst finsand (flygesand).
Starmoen og Løvbergsmoen-Hornmoen utgjør de aller viktigste arealene for sandfuruskog i Elverum. Starmoen skiller seg ut med bl.a. spesiell brannhistorie (10 km2 av furuskogen brant i 1976). Mye av den verdifulle furuskogen har blitt omdisponert og gått tapt etter dette, og det er sterkt ønskelig at de gjenværende 4 km2 blir sikret mot ytterligere arealtap. I de første tiårene etter brann var det her elementer av aktive flygesandområder, og fortsatt er det fragmenter av slike, i tilknytning til sandtak, som har en unik fauna av sandinsekter, inkludert mange truete arter, og noen som bare finnes her i hele Norge. Her er også mange sandfuruskogsopper. Det foreslås at det for deler av Starmoen utarbeides en skjøtselsplan/restaureringsplan for å opprettholde åpne områder med sandflukt, for ivaretakelse av den meget spesielle insektsfaunaen her. Dette vil også kunne begunstige en del av sandfuruskogsoppene. Det er planlagt en hunde-park/treningspark i deler av området, noe som vurderes å være forenlig med ivaretakelse av naturtype og tilhørende mangfold.
På Løvbergsmoen S er det planer om et større solkraftverk. Dette vil medføre et større arealtap av en av de aller mest verdifulle lokalitetene av rødlistet naturtype, i en kommune der arealtapet av sandfuruskog allerede har vært betydelig. Dette er som følge av utbygging av tettstedet, veier, flyplass, motorbane og nydyrking, samt et annet, planlagt solkraftverk, der skogen allerede er hogd (Bronkemoen). Det bør kunne finnes andre arealer i kommunen som er egnet for solkraftverk (f.eks grå areal), og utbygging her av rødlistet naturtype med truete arter skal unngås i tråd med tiltakshierarkiet i veileder om konsekvensutredning for planer etter plan- og bygningsloven -regjeringen.no
Miljøovervåkingsprogram for Kollsnes landanlegg, Øygarden. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer fra 1995 til 2023
Get PDFJokerud, M., Myklebost, H., Lewis, R., & Silvennoinen, H. 2024. Miljøovervåkingsprogram for Kollsnes landanlegg, Øygarden. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer fra 1995 til 2023. NINA Rapport 2397. Norsk institutt for naturforskning
Prosessanlegget på Kollsnes i Øygarden kommune ble åpnet i 1996 og utvidet i 2004. Det spiller en viktig rolle i eksport av gass til Europa fra norsk kontinentalsokkel, og rundt 40 prosent av all norsk gasseksport går via anlegget på Kollsnes. Prosessanlegget mottar gassen fra feltene Troll, Kvitebjørn, Visund og Fram, anlegget slipper bl.a. ut karbondioksid (CO2), nitrogenoksider (NOx), metan (CH4), flyktige organiske forbindelser utenom metan (NMVOC) og svoveldioksid (SO2) fra energiproduksjon og prosessanlegg. Utslippene fra anlegget er beregnet til å ligge under gjeldene kritiske tålegrenseverdier for terrestriske naturtyper, men tålegrenseverdiene er noe usikre. For å kunne dokumentere eventuelle effekter av utslipp til luft, ble det i 1995 før anlegget ble åpnet (ingen utslipp) etablert et overvåkingsprogram for vegetasjon og jord rundt anlegget på Kollsnes. Grunnlagsundersøkelsen ble utført samme år, og det ble utført gjenanalyser i 1998, 2003, 2008, 2013, 2018 og 2023 etter samme metodikk som i 1995.
Fem lokaliteter ble opprettet i 1995, vegetasjonen overvåkes i permanent oppmerkede ruter (1x1 meter). I hver rute registreres prosentvis dekning av karplanter, moser og lav. Røsslyng blir analysert for kjemisk innhold av karbon og nitrogen fra 1995 til 2023, fra 2023 blir planteprøvene også analysert for bor, jern, kalium, kalsium, kobber, magnesium, mangan, molybden, sink, svovel og fosfor. Jordprøver blir analysert for glødetap, pH, karbon, nitrogen, kalium, kalsium, magnesium og natrium hvert femte år fra 1995 til 2023, fosfor ble lagt til jordkjemianalysene i 2023.
Overvåkingsprogrammet ved anlegget ved Kollsnes har et klart forbedringspotensiale når det gjelder studiedesign. Slik programmet er satt opp i dag, er det ingen klar referanselokalitetet som er uavhengig av utslippene ved Kollsnes. Antall analyseruter for vegetasjon og jordkjemi er i tillegg altfor få med tanke på statistisk robusthet og evne til mer sikkert å oppdage mulige endringer over tid og hvorvidt endringen kan tilskrives utslipp fra Kollsnes. Rapporten foreslår å utvide overvåkingsprogrammet for vegetasjon og jord ved Kollsnes slik at det blir lettere å vite om mulige endringer skyldes anlegget. Overvåkingsprogrammet på Kollsnes vil da ligne overvåkingsprogrammene for Melkøya (Equinor ASA) og Nyhamna (Norske Shell AS).
Plantesamfunnene i kystlyngheiene på lokalitetene rundt anlegget på Kollsnes deler mange av de samme artene, men de har likevel litt ulik artssammensetning. Det er en signifikant endring i artssammensetning over tid, som trolig skyldes opphør av avsviing av kystlyngheiene, også kjent som lyngbrenning. Med dagens overvåkingsprogram er det vanskelig å si hvorvidt endringen i plantesamfunnene skyldes en eventuell forurensing fra anlegget på Kollsnes.
Plantefysiologiske målinger (NDVI) ble gjennomført for første gang i 2023 og resultatene viser at vegetasjonen har god plantehelse. Mengden karbon i toppskuddene av røsslyng har økt signifikant siden målingen ble startet i 1995. Dette skyldes mest sannsynlig at biomassen (karbon) øker med kystlyngheias utviklingsfaser, jo eldre røsslyngen blir jo mer biomasse akkumuleres, dette er en naturlig utvikling siden kystlyngheiene i området i dag ikke skjøttes.
Siden målingene av pH i jord startet i 1995 har pH økt signifikant over tid, det kan skyldes en naturlig, lokal utvikling eller være forårsaket ved kjemisk påvirkning på jord eller ved endringer i plantesamfunn og funksjon på grunn av prosessanlegget. Resultatene fra jordprøvene på Kollsnes tyder på en utarming av kationer (signifikant reduksjon i mengden av både Ca2+ og Na+) som i tillegg til forsuring er en kjent konsekvens av jordeksponering for forhøyede CO2 -konsentrasjoner. Prosessanlegget kan ha påvirket jordkjemien i Kollsnes, på grunn av databegrensninger, altså mangel på referanseområde samt grunt prøvetakingsregime, er det nødvendig med ytterligere undersøkelser før konklusjoner trekkes.
Overvåkingsprogrammet ved anlegget ved Kollsnes har et klart forbedringspotensialet når det gjelder studiedesign. Slik programmet er satt opp i dag er det ingen klar referanselokalitetet som er uavhengig av utslippene ved Kollsnes. Vi anbefaler at overvåkingsprogrammet utvides slik at mulige endringer på jord og vegetasjon kan undersøkes for hvorvidt de kan tilskrives til anlegget på Kollsnes.Jokerud, M., Myklebost, H., Lewis, R., & Silvennoinen, H. 2024. Miljøovervåkingsprogram for Kollsnes landanlegg, Øygarden. Overvåking av vegetasjon og jord – endringer fra 1995 til 2023. NINA Report 2397. Norwegian Institute for Nature Research.
The processing plant at Kollsnes in Øygarden municipalityplays an important role in the export of gas to Europe from the Norwegian continental shelf. Established in 1996 and expanded in 2004, the Kollsnes plant processes natural gas from Troll, Kvitebjørn, Visund gas fields which combined accounts for approximately 40 percent of all Norwegian gas exports. Processing natural gas emits carbon dioxide (CO2), nitrogen oxides (NOx), methane (CH4) and non-methane volatile organic compounds (NMVOC), and sulfur dioxide (SO2). At Kollsnes, these emissions are calculated to be below the applicable critical tolerance values for terrestrial habitats, tolerance values that are however somewhat uncertain. To be able to document any effects of emissions, in 1995, prior to any industrial emissions, a monitoring program was established for vegetation and soil surrounding the planned facility at Kollsnes. The 1995 baseline survey was subsequently repeated in 1998, 2003, 2008, 2013, 2018 and 2023 following exact methodology as in 1995.
Five localities were established where the vegetation composition is monitored in permanently marked plots (1x1 metres). In each plot, the percentage coverage of vascular plants, mosses and lichens are recorded. Calluna vulgaris (Heather) is analysed for the chemical content of carbon and nitrogen. Soil samples were analysed for loss on ignition, pH, carbon, nitrogen, potassium, calcium, magnesium, and sodium every five years from 2003 to 2023, repeating the baseline chemical analyses completed in 1995 and 1998. In 2023, phosphorus was added to the soil chemical analyses and boron, iron, potassium, calcium, copper, magnesium, manganese, molybdenum, zinc, sulphur to the vegetation chemical analyses.
The monitoring program at the facility at Kollsnes has clear potential for improvements in terms of study design. As the program is set up today, there is no clear reference location that is independent of the emissions at Kollsnes and the number of survey plots for vegetation and soil chemistry are far too few in terms of statistical robustness, limiting the ability to reliably document changes over time, and whether the change can be attributed to emissions from Kollsnes. This report suggests expanding the monitoring program for vegetation and soil at Kollsnes so to comprehensively understand ecological changes in the area and moreover reliably evidence whether such changes are linked to the natural gas processing plant at Kollnes.
The coastal heaths around the facility at Kollsnes share many of the same species, yet still maintain a slightly different species composition. There was a significant change in species composition over time, likely due to the cessation of traditional land management practices, specifically the burning of the coastal heather, also known as heather burning. With the current monitoring programme, it is difficult to say whether the change in vegetation is due to possible pollution from the plant at Kollsnes.
Plant physiological measurements (Normalized difference vegetation index - NDVI) were carried out for the first time in 2023 and the results show that the vegetation has good plant health. The amount of carbon in the top shoots of heather has increased significantly since the measurement was started in 1995. This is likely due to the biomass (carbon) increasing with the coastal heather's development phases, the older the heather gets, the more biomass accumulates. This is a natural development since the coastal heathers in the area today are not actively managed.
Since the measurements of pH in soil started in 1995, pH has increased significantly over time, this may be due to a natural, local development or be caused by chemical effects on the soil or by changes in plant communities and function due to the processing plant. The results from the soil samples at Kollsnes indicate a depletion of cations (significant reduction in the amount of both Ca2+ and Na+) which, in addition to acidification, is a known consequence of soil exposure to elevated CO2 concentrations. The processing plant may have affected the soil chemistry in Kollsnes, due to data limitations, i.e. lack of reference area and shallow sampling regime, further investigations are necessary before conclusions are drawn
Avlsprogrammet for fjellrev 2021-2023
Get PDFJackson, C.R., Furnes, M.W., Mjøen, T., Eriksen, L.B., Rød-Eriksen, L., Arntsen, L.G., Eide, N.E., Flagstad, Ø. & Ulvund, K. 2024. Avlsprogrammet for fjellrev 2021-2023. NINA Rapport 2456. Norsk institutt for naturforskning.
Avlsprogrammet for fjellrev ble opprettet i nåværende form i 2005 som et tiltaksbasert FoU-prosjekt på oppdrag fra Miljødirektoratet, for å bidra til bevaring av den utrydningstruede fjellreven i Norge. Avlsprogrammet drifter avlsstasjonen på Sæterfjellet (Oppdal), med åtte store hegn i et naturlig fjellrevhabitat. Fjellrevene i avlsstasjonen stammer fra viltfangede valper fra de gjenværende opprinnelige fjellrevbestandene og speiler dermed den genetiske variasjonen som var igjen i Norge og Sverige.
Denne rapporten presenterer hovedelementene i Avlsprogrammet for fjellrev i perioden 2021 – 2023. Utfordringer på avlsstasjonen inkluderte predasjon fra kongeørn, store snømengder, og dårlig fôr som forårsaket tiaminmangel. Antall valper produsert varierte en god del mellom år. Det ble ikke produsert valper i 2022 grunnet tiaminmangel. Totalt ble 36 fjellrever fra avlsstasjonen satt ut i Reisa-sør i 2021 og 2022. En gjennomgang av observasjoner etter utsetting viste at flere av revene hadde vandret over til Finland og Sverige. I 2022 ble det første fjellrevkullet siden 1996 dokumentert i Finland. Av fire fjellrevkull dokumentert i Finland i 2023, var det minst to kull der begge foreldrene var rever satt ut fra avlsprogrammet. Rever satt ut i Reisa sør vandret også over til Sverige og ynglet der. Utsetting av rever fra avlsprogrammet har derfor styrket grensebestander og fjellrevbestanden i sin helhet.
Siden 2006 har avlsprogrammet satt ut totalt 464 fjellrever i ni forskjellige fjellområder i Norge. Avlsprogrammet har lyktes med å både gjenopprette utdødde bestander og styrke andre delbebtander, og har derfor spilt en svært viktig rolle i tidoblingen av den Fennoskandiske fjellrevbestanden, som nå anslås å telle omtrent 550 individer. Delbestander av fjellrev som er re-etablert gjennom utsetting stammer fra et begrenset antall avlspar. Genetiske analyser har vist redusert genetisk variasjon i disse delbestandene. Den lave og ofte avtagende effektive bestandsstørrelsen i flere delbestander bidrar til innavl som kan ha negative effekter for både enkeltindivider og for bestandens levedyktighet på lengre sikt, blant annet gjennom redusert kullstørrelse. Dette vil kreve aktiv forvaltning av stammen og vil utgjøre et sentralt fokus for avlsprogrammet fremover. Utsetting av noen få ubeslektede individer i små delbestander kan redusere sannsynligheten for innavl og dermed forbedre bestandens levedyktighet.Jackson, C.R., Furnes, M.W., Mjøen, T., Eriksen, L.B., Rød-Eriksen, L., Arntsen, L.G., Eide, N.E., Flagstad, Ø. & Ulvund, K. 2024. The Arctic fox captive breeding programme 2021-2023. NINA Report 2456. Norwegian Institute for Nature Research.
The Arctic fox captive breeding programme was established in its current form in 2005 as an action-based research and development project, commissioned by the Norwegian Environment Agency. The project’s primary objective is to support ongoing conservation efforts for the endangered species in Norway. The programme runs a breeding station with eight large enclosures in natural Arctic fox habitat, situated at Sæterfjellet near the town of Oppdal. The breeding stock comprises individuals captured from the remnant wild populations, thereby representing the remaining genetic variation in Norway and Sweden.
This report highlights the main events in the captive breeding programme for the period 2021 – 2023. During this period, challenges at the breeding station included predation of Arctic foxes by golden eagles, excessive snow levels, and a batch of fox food that resulted in thiamine deficiency. Pup production varied greatly between years, failing entirely in 2022 due to the food-derived thiamine deficiency. A total of 36 captive-born foxes were released in the Reisa sør region in 2021 and 2022. Post-release monitoring revealed that many of these foxes moved across into Finland and Sweden. In Finland, the first Arctic fox litter born since 1996 was rec orded in 2022. In 2023, four Finnish litters were reported and at least two of these breeding pairs were entirely comprised of foxes released by the breeding programme. Foxes released in Reisa sør also reproduced in Sweden, and the release of foxes has consequently strengthened the cross-border populations and strengthened the greater population as a whole.
The breeding programme has released a total of 464 arctic foxes in nine different mountain areas in Norway since 2006. The programme has successfully reestablished locally extinct populations and increased numbers in others, and has thus played an important role in the ten-fold increase in greater Fennoscandian Arctic fox population, which is now estimated to number approximately 550 individuals. However, populations reestablished via the breeding programme originated from a limited number of breeding pairs. Consequently, a strong founder effect is becoming apparent when analysing the genetic status of several subpopulations. The low and often declining effective population sizes are conducive to inbreeding, which can have detrimental effects and compromise population viability in the longer-term, including through reduced litter size. This risk consequently needs active management and will form a central focus of the breeding programme going forward. The release of even a few unrelated individuals into small subpopulations can mitigate the probability of inbreeding and other associated genetic concerns, thereby improving
population viability.Miljødirektoratet: M-2749|202
Mapping roadless areas in regionswith contrasting human footprint
Get PDFIn an increasingly human- and road-dominated world, the preservation of functional ecosystems has become highly relevant. While the negative ecological impacts of roads on ecosystems are numerous and well documented, roadless areas have been proposed as proxy for functional ecosystems. However, their potential remains underexplored, partly due to the incomplete mapping of roads. We assessed the accuracy of roadless areas identification using freely available road-data in two regions with contrasting levels of anthropogenic influence: boreal Canada and temperate Central Europe (Poland, Slovakia, Czechia, and Hungary). Within randomly selected circular plots (per region and country), we visually examined the completeness of road mapping using OpenStreetMap 2020 and assessed whether human influences affect mapping quality using four variables. In boreal Canada, roads were completely mapped in 3% of the plots, compared to 40% in Central Europe. Lower Human Footprint Index and road density values were related to greater incompleteness in road mapping. Roadless areas, defined as areas at least 1 km away from any road, covered 85% of the surface in boreal Canada (mean size ± s.d. = 272 ± 12,197 km2), compared to only 0.4% in temperate Central Europe (mean size ± s.d. = 0.6 ± 3.1 km2). By visually interpreting and manually adding unmapped roads in 30 randomly selected roadless areas from each study country, we observed a similar reduction in roadless surface in both Canada and Central Europe (27% vs 28%) when all roads were included. This study highlights the urgent need for improved road mapping techniques to support research on roadless areas as conservation targets and surrogates of functional ecosystems. Roadless areas, OpenStreetMap, Road mapping, Road ecology, Anthropogenic impact, Human footprint index, Human modification index, Travel time to major citiespublishedVersio
Mijá duobddága:Gathering Practices in Coastal Sámi Areas – Relations, Values, and Sustainability
Get PDFSammenlignet med samiske praksiser knyttet til reindrift og fjordfiske har sankingspraksiser i samiske områder blitt viet liten akademisk oppmerksomhet. Dette til tross for at multebærplukking har vært av sentral historisk betydning i disse områdene, hvor multer fortsatt står i en særstilling blant bær. Med utgangspunkt i kvalitative data fra intervjuer med samiske multebærplukkere i Divtasvuodna-Tysfjord, Porsáŋgu-Porsanger og Unjárga-Nesseby undersøker vi i denne artikkelen hvilken kunnskap og hvilke verdier dagens multeplukking rommer. Gjennom empiriske eksempler ønsker vi å bidra til økt forståelse for multeplukking som en måte å være i og samhandle med landskapet på, der også omsorg, ivaretakelse og regler for adferd gjør seg gjeldende. Videre argumenterer vi for at respekten, omtanken og de gjensidige relasjonene som inngår i artikkelens eksempler på samiske sankingsaktiviteter, kan betegnes som bærekraft i praksis og utgjøre et viktig bidrag i den pågående debatten om hva bærekraftig utvikling er eller bør være. samiske kystområder, bær, praksis, verdier, bærekraftMijá duobddága:Gathering Practices in Coastal Sámi Areas – Relations, Values, and SustainabilitypublishedVersio
Kartlegging av lavbeitenes biomasse tilbake i tid
Get PDFErlandsson, R., Ostapowicz, K., Langeland, K., Tveraa, T., Aasmo Finne, E. & Tømmervik, H. 2024. Kartlegging av lavbeitenes biomasse tilbake i tid. NINA Rapport 2426. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3121824
Kvalitetsnormen for villrein bygger på et sett av målekriterier som til sammen gir grunnlag for en helhetsvurdering av tilstanden i de norske villreinområdene. Gjennom NFR- prosjektet «VANWHITE» har NINA utviklet en ny metode for direkte beregning av lavdekning og lavvolum/lavbiomasse basert på satellittbilder og feltdata fra typiske lavdominerte områder ved Røros, Finnmark, Sverige og Hardangervidda. Metoden er basert på maskinlæring / kunstig intelligens (KI) (Erlandsson et al. 2022). Vinteren 2021-22 ble alle de 24 nasjonale villreinområdene beregnet mht. lavbiomasse med denne metoden.
Miljødirektoratet ønsket også en oversikt over utviklingen i lavbiomasse bakover tid basert på samme metode. I denne rapporten har vi beregnet lavbiomassen for alle villreinområdene i Norge over en 36 års periode fra 1984 til og med 2020. Vi har beregnet biomassen for årene 1984, 1993, 2001, 2013 og 2020. Vi hadde i utgangspunktet valgt å beregne lavbiomassen for tre år (1984, 2001 og 2020), men forsterket analysen med ytterligere to år, 1993 og 2013, for å analysere om det er trender i materialet som ikke ville ha kommet fram med bare tre måletidspunkter.
Totalt sett har det vært en markant nedgang i kvaliteten på lavbeitene i villreinområdene fra den første målingen i 1984 og fram til i 2020. I 1984 hadde i gjennomsnitt 67 % av lavbeitene god kvalitet, dvs. grønn klassifisering etter kvalitetsnormen. Siden den gang har det vært en reduksjon på 5,5 % per tiår, og per 2020 oppnådde under halvparten (48 %) av arealet i villreinområdene god kvalitet på lavbeitene etter kriteriene i kvalitetsnormen. Nærmere 20 % av lavbeitene med god kvalitet er med andre ord blitt borte. Hardangervidda er et unntak, hvor andelen av lavbeitene av god kvalitet har ligget på 50 % til 60 % hele tiden siden 1984, mens Fjellheimen har hatt en reduksjon fra 94% til 47 % fra 1984 til 2020.
Vi har ikke analysert disse endringene i lavbiomasse mot populasjonsdynamikk, klimaforandringer, vegetasjonsendringer (slik som forbuskning og økning av skogareal) indusert av endringer i arealbruk eller forstyrrelser. Det er et naturlig tema for videre analyse av datamaterialet. Vi diskuterer kort noen mulige sammenhenger mellom reduksjon i lavbiomasse og ulike påvirkninger, og ser kort på historiske feltdata og rapporter for hvert område i vedlegg.Erlandsson, R., Ostapowicz, K., Langeland, K., Tveraa, T., Aasmo Finne, E. & Tømmervik, H. 2024. Kartlegging av lavbeitenes biomasse tilbake i tid. NINA Report 2426. Norwegian Institute for Nature Research. http://hdl.handle.net/11250/3121824
The Norwegian quality standard for wild reindeer is based on a set of measurement criteria which together form the basis for an overall assessment of the state of the Norwegian wild reindeer areas. Through the completed project "VANWHITE" (financed by the Research Council of Norway), NINA has developed a new method for direct calculation of lichen cover and lichen volume/lichen biomass based on satellite images and field data from typical lichen-dominated areas at Røros, Finnmark, Sweden and Hardangervidda in Norway. The method is based on machine learning / artificial intelligence (AI) (Erlandsson et al. 2022). Lichen biomass for all the 24 national wild reindeer areas were calculated according to this method. The Norwegian Environment Agency also wanted an overview of the development in lichen biomass over time based on the same method. In this report, we have calculated the lichen biomass for all wild reindeer areas in Norway over a 36-year period from 1984 to 2020. We have calculated the biomass for the years 1984, 1993, 2001, 2013 and 2020. We initially planned to calculate the lichen biomass for three years only (1984, 2001 and 2020), but reinforced the analysis with two more years (1993 and 2013) to analyze whether there are trends in lichen biomass over time that we wouldn’t have detected with only three years of measures.
Overall, there has been a marked decline in the quality of the lichen pastures in the wild reindeer areas from the first measurement in 1984 until 2020. In 1984, on average 67% of the lichen pastures had good quality, i.e. green classification according to the quality standard. Since then, there has been a reduction of 5.5% per decade, and by 2020 less than half of the area in the wild reindeer areas achieved good quality of the lichen pastures according to the criteria in the quality standard. I.e., close to 20% of the lichen pastures with good quality have disappeared. Hardangervidda is an exception, where the proportion of lichen pastures of good quality has been at 50% to 60% all the time since 1984, while Fjellheimen has had a reduction from 94% to 47% from 1984 to 2020.
We have not analyzed these changes in lichen biomass against population dynamics, climate change, vegetation changes (such as reforestation and increase in forest area) induced by changes in land use or disturbances. This is a natural topic for further analysis of the data material. We briefly discuss some possible connections between the reduction in lichen biomass and various impacts and look briefly at historical field data and reports for each area in the appendix.Miljødirektoratet: M-2740|202
Sporløs nordlysturisme. Folkeforskning på nordlysturisme i Tromsøregionen
Get PDFNordlysturisme har hatt en eksplosiv vekst i Nord-Norge de siste årene. Tromsø er særlig populært. Et høyt antall selskaper driver med nordlysturer i regionen, og det skaper en del utfordringer, som slitasje på naturområder og konflikter med lokalbefolkning. Sistnevnte påvirker også arbeidsmiljøet til nordlysguidene.
NINA har, i samarbeid med, og på initiativ av Wild Labs Projects og reiselivsbedriften Wandering Owl, gjennomført et pilotprosjekt hvor vi har jobbet sammen med reiselivsnæringa for redusert miljøbelastning, med særlig fokus på bålbrenning under guidede nordlysturer. Vi har i tillegg sett på mulighetene for involvering av nordlysturister i miljøovervåkning og naturrestaurering (folkeforskning).
I perioden 2022-2024, gjennomførte vi en kort spørreundersøkelse blant Wandering Owls nordlystur-besøkende. I tillegg, så utviklet og testet vi en metode for kartlegging av bålplasser som de besøkende selv gjennomførte under veiledning av nordlysguidene. Totalt ble 231 bålplasser registrert i Troms (Nord-Norge) og Nord-Finland i studieperioden.
Bålplassene ble hovedsakelig kartlagt langs veier f.eks. parkeringsplasser, strender og utsiktpunkter. Kartleggingen viser at særlig på nord-vestsiden av Kvaløya er det en del bålplasser. Dette gir mening ettersom Kvaløya er et kjerneområde for nordlysturisme i nærheten av Tromsø.
De fleste nordlysturistene som deltok i spørreundersøkelsen, mente at bål er en viktig del av en nordlystur. Videre var de positive til bruk av bålpanner i stedet for å tenne bål direkte på bakken, som et tiltak for å begrense slitasje på naturen. Nordlysturistene mente at særlig reiselivsnæringa og turistene selv har hovedansvaret for å redusere turismens miljøpåvirkning.
Vi opplevde at både nordlysguider og besøkende engasjerte seg i bålplasskartleggingen. I tillegg, uttrykte mange nordlysturister at de i fremtiden vil kunne tenke seg å delta i naturrestaurering som en del av besøksopplevelsen. Av den grunn, er vi optimistiske med tanke på muligheter for å benytte frivillighet i overvåkning og restaurering av slitasje på naturen. Fremover ønsker vi å videreutvikle metoden for bålplass-kartlegging for å kunne følge endringer i bålplasser i naturen. Dette inkluderer, blant annet, å ta høyde for dobbelttelling (dvs. at samme bålplass kartlegges flere ganger under ulike turer). I tillegg vil systematiske kartlegginger og feltobservasjoner kunne si noe om hvor mange bålplasser som fanges opp av nordlysguidene og -turistene og hvilke besøksgrupper som tenner bål utenfor etablerte bålplasser.
Nordlysturistene støtter mer miljøvennlige løsninger, og mener de har et ansvar for deres eget miljøavtrykk, sammen med reiselivsnæringa. Her er det verdt å merke seg at turistene vi spurte kan være «over gjennomsnittet» miljøbevisste ettersom de hadde valgt Wandering Owls nordlysturer som har en uttalt miljøprofil, og det var en overvekt av yngre deltakere. Likevel kan denne gruppen fungere som en god case studie der man kan prøve ut bruken av bålpanner som tiltak for å redusere slitasje på lokaliteter som brukes av Wandering Owl. Et tiltak som dette kan gå foran som et eksempel for andre nordlysturoperatører for hvordan man kan finne gode alternativer til dagens praksis med bruk av bålplasser og trær til brensel på utsiktspunkter
Camera collars reveal macronutrient balancing in free-rangingmale moose during summer
Get PDFUnderstanding how the nutritional properties of food resources drive foraging choicesis important for the management and conservation of wildlife populations. For moose(Alces alces), recent experimental and observational studies during the winter haveshown macronutrient balancing between available protein (AP) and highly metaboliz-able macronutrients (total non-structural carbohydrates [TNC] and lipids). Here, wecombined the use of continuous-recording camera collars with plant nutrient analysesand forage availability measurements to obtain a detailed insight into the food andnutritional choices of three wild moose in Norway over a 5-day period in summer. Wefound that moose derived their macronutrient energy primarily from carbohydrates(74.2%), followed by protein (13.1%), and lipids (12.7%). Diets were dominated bydeciduous tree browse (71%). Willows (Salix spp.) were selected for and constituted51% of the average diet. Moose consumed 25 different food items during the studyperiod of which 9 comprised 95% of the diet. Moose tightly regulated their intake ofprotein to highly metabolizable macronutrients (AP:TNC + lipids) to a ratio of 1:2.7(0.37 ± 0.002SD). They did this by feeding on foods that most closely matched thetarget macronutrient ratio such as Salix spp., or by combining nutritionally imbalancedfoods (complementary feeding) in a non-random manner that minimized deviationsfrom the intake target. The observed patterns of macronutrient balancing alignedwell with the findings of winter studies. Differential feeding on nutritionally balanceddowny birch (Betula pubescens) leaves versus imbalanced twigs+leaves across mooseindividuals indicated that macronutrient balancing may occur on as fine a scale asforaging bites on a single plant species. Utilized forages generally met the suggestedrequirement thresholds for the minerals calcium, phosphorus, copper, molybdenum,and magnesium but tended to be low in sodium. Our findings offer new insights intothe foraging behavior of a model species in ungulate nutritional ecology and contrib-ute to informed decision-making in wildlife and forest management. cervid, deer, large herbivore, macronutrient balancing, nutritional ecologypublishedVersio
Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling – infestasjoner 2021
Get PDFWacker, S., Magerøy, J.H. & Karlsson, S. 2024. Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling - infestasjoner 2021. NINA Rapport 2400. Norsk institutt for naturforskning.
Elvemusling er oppført som «sårbar» på Norsk Rødliste og en betydelig andel av bestandene mangler rekruttering i nyere tid. For å sikre disse bestandene mot utryddelse ble det etablert et kultiveringsanlegg for elvemusling i Austevoll (Vestland). I denne rapporten har vi undersøkt genetisk variasjon og genetisk integritet i anleggsprodusert elvemusling fra infestasjon i 2021.
Vi vurderte genetisk variasjon og genetisk integritet for anleggsprodusert elvemusling fra fire bestander. Fra tre av disse bestandene (Flotåna, Hagneselva og Lomma), ble det innsamlet stammuslinger i en periode da muslingene er antatt å være gravide etter befruktning i elva. Denne metoden er foretrukket fordi det forventes bidrag fra et stort antall fedre ved befruktning i elva og dermed redusert tap av genetisk variasjon hos småmuslingene sammenlignet med befruktning i anlegg med et begrenset antall stammuslinger. For Haukåselva ble småmuslingene produsert ved befruktning i anlegget.
Genetisk tilstand til anleggsprodusert elvemusling klassifiseres ved et trafikklyssystem med grenseverdier for tap av genetisk variasjon og genetisk integritet. Vi bruker grenseverdier foreslått av Miljødirektoratet for klassifisering av anleggsprodusert elvemusling, men vi foreslår at disse grenseverdiene kan justeres etter hvert som flere produksjonsår blir vurdert og det foreligger et større og bedre datagrunnlag.
Genetisk integritet ble ivaretatt for alle bestandene, målt som genetiske distanse (FST) mellom stammuslinger og avkom (FST < 0,05) og ingen enkeltindivider viste genetisk avvik fra opphavet. Graden av innavl var ikke høyere i småmuslingene sammenliknet med stammuslingene, eller andre prøver av voksenmuslinger fra bestandene.
Produksjon av avkom fra antatt gravide muslinger, ble klassifisert som rødt for bestandene i Flotåna og Hagneselva og som grønn for bestanden i Lomma. Resultatene fra foreldretilordning tyder på at stammuslingene fra Hagneselva kan ha blitt innsamlet for tidlig og at befruktningen skjedde i anlegget. Dette er den mest sannsynlige forklaringen på at det effektive antallet stam-muslinger ikke var høyere enn 16 og at avkommet hadde 25 % lavere genetisk variasjon målt som allelrikdom sammenliknet med den voksne bestanden.
Bestanden i Flotåna er en ørretmusling med lav genetisk variasjon. For Flotåna ble avkommet målt med 21 % lavere genetisk variasjon sammenliknet med bestanden og produksjonen ble klassifisert som rødt. Tap av genetisk variasjon for Flotåna kan skyldes et lavt antall mødre som bidro til småmuslingene og/eller få fedre som befruktet eggene til hver mor. Dette kan skyldes at bestanden er i dårlig tilstand. Bidrag til stammuslingene kunne ikke undersøkes videre, fordi den genetiske variasjonen i bestanden er for lav. Tap av genetisk variasjon fra bestanden til småmuslingene var < 10 % for Lomma og produksjonen ble klassifisert som grønn.
Småmuslinger for Haukåselva ble produsert ved befruktning i anlegget og med de samme stam-muslingene som for infestering i 2020. Produksjonen ble klassifisert som rødt fordi 29 % av den genetiske variasjonen målt som allelrikdom ble tapt fra bestanden til småmuslingene. Videre viste slektskapsanalysen at bare 13 foreldre hadde bidratt til de undersøkte småmuslingene og at bidraget var skeivt fordelt mellom foreldrene. Det effektive antallet stammuslinger ble estimert til seks, som var lavere enn i forårets produksjon (19), og som forklarer det betydelige tapet av genetisk variasjon.Miljødirektoratet: M-2684|202