NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Overvaking av kongeørn i Noreg 2024. Resultat frå 12 intensivt overvaka område
Get PDFTovmo, M. Mattisson, J. & Kleven, O. 2024. Overvaking av kongeørn i Noreg 2024. Resultat frå 12 intensivt overvaka område. NINA Rapport 2531. Norsk institutt for naturforskning.
Overvaking av kongeørn (Aquila chrysaetos) inngår i det nasjonale overvakingsprogrammet for rovvilt, og er organisert i to hovuddelar; intensiv og ekstensiv overvaking. I denne rapporten vert resultata for dei intensivt overvaka områda i 2024 presentert. Hovudfokus for alle område er territoriestatus og ungeproduksjon, og korleis ungeproduksjonen utviklar seg over tid. Basert på DNA-analyser frå innsamla DNA-materiale frå reirlokalitetar, estimerer vi òg årleg vaksenoverleving på Finnmarksvidda og i Fauske.
Den intensive overvakinga av kongeørn vert gjennomført i 12 utvalde intensivområde. Desse områda er valt for å få ei god dekning av landet i både nord-sør- og kyst-innlandsgradienten. I kvart av intensivområda er det 15 faste territorium, som vert følgde opp med fleire årlege besøk for å kartleggje hekkestatus i territoriet og ungeproduksjon. I to intensivområde vert det i tillegg samla inn DNA-materiale frå territoria for å overvake eventuelle endringar i den årlege vaksenoverlevinga. Seks av intensivområda har vore overvaka sidan 1990-talet gjennom Program for terrestrisk naturovervaking (TOV).
Resultata frå årets intensive overvaking av kongeørn viser at det i 2024 vart registrert 46 vellykka hekkingar med totalt 58 ungar eldre enn 50 døgn, og ein gjennomsnittleg produksjon per territorium på 0,32 ungar eldre enn 50 døgn. Dette er høgare enn i 2023, med 50 ungar eldre enn 50 døgn fordelt på 44 vellykka hekkingar, og ein gjennomsnittleg produksjon per territorium på 0,28 ungar eldre enn 50 døgn.
Produksjon av ungar varierte både mellom år og område. I åra 1992–2012 vart det produsert i gjennomsnitt 0,44 (95 % KI: 0,40–0,48) ungar per territorium per år i dei seks TOV-områda, og ein lineær modell syner ein statistisk signifikant nedgang på 29 %, frå 0,52 (95 % KI: 0,43–0,63) i 1992 til 0,37 (95 % KI: 0,13–0,47) i 2012. I perioden 2013–2024 vart det produsert færre ungar per territorium i gjennomsnitt i både TOV-områda (0,30, 95 % KI: 0,26–0,34) og i dei resterande seks intensivområda (0,31, 95 % KI: 0,27–0,35), men til skilnad frå tidlegare år var produksjonen stabil i denne perioden.
DNA-analysar av mytefjør og prøver frå ungar påviste i 2024 18 ulike vaksne individ (6 hannar og 12 hoer) i intensivområdet Finnmarksvidda og 14 ulike vaksne individ (6 hannar og 8 hoer) i intensivområdet Fauske.
Årleg overleving for vaksen kongeørn vart estimert til 0,89 (95 % KI: 0,85–0,92) på Finnmarks-vidda i perioden 2012–2024 og til 0,84 (95 % KI: 0,76–0,89) i Fauske i perioden 2015–2024. Det var ingen skilnad i estimert overleving mellom år korkje på Finnmarksvidda eller i Fauske.Tovmo, M. Mattisson, J. & Kleven, O. 2024. Monitoring of Golden Eagle in Norway 2024. Results from 12 intensively monitored areas. NINA Report 2531. Norwegian Institute for Nature Research.
Monitoring of Golden Eagle (Aquila chrysaetos) is a part of the National large predator monitoring program in Norway and is organised into two parts: intensive and extensive monitoring. This report presents the results of the intensive monitoring in 2024. The primary focus across all areas is on breeding status for the territories and production of fledglings, as well as the temporal trends in these parameters. Based on DNA analysis of collected material from nest sites and perch trees, we also estimate annual adult survival rates in two areas: Finnmarksvidda and Fauske.
The intensive monitoring of Golden Eagles is conducted in 12 designated monitoring areas. These areas were selected to provide representative coverage across the country, spanning both north-south and coastal-inland gradients. Within each intensive area, 15 fixed territories are monitored, with multiple annual visits to assess territorial occupancy and production of fledglings. In two of these areas, DNA-samples from eagles are also collected to monitor potential changes in annual adult survival rates. Six of the intensively monitored areas have been continuously monitored since the 1990s as part of the terrestrial monitoring program (TOV).
In 2024 we documented 46 successful breeding pairs, producing a total of 58 fledglings older than 50 days, yielding an average production of 0.32 fledglings per territory. This represent an increase compared to 2023, where 50 fledglings older than 50 days were produced from 44 successful breeding pairs, with an average production of 0.28 fledglings per territory.
Production of fledglings fluctuates both across monitoring areas and years. In the six TOV-areas (1992-2012), an average of 0.44 fledglings were produced per territory and year (95 % KI: 0,40–0.48) and a linear model indicated a significant decline of 29% from 0.52 (95 % KI: 0.43–0.61) fledglings per territory in 1992 to 0.37 (95 % KI: 0.13–0.47) in 2012. From 2013 to 2024, we observed a lower average annual production of fledglings both in the TOV-areas (0.30, 95 % KI: 0.26–0.34) and in the other six monitoring areas (0.31, 95 % KI: 0.27–0.35) though in contrast to previous years, production remained stable during this period (2013-2024).
DNA-analysis of moulted feathers and samples from offspring in 2024 identified 18 adult individuals (6 males and 12 females) in the intensively monitored area Finnmarksvidda and 14 adult individuals (6 males and 8 females) in the intensively monitored area Fauske.
Annual survival estimates for adult Golden Eagle were 0.89 (95 % CI: 0.85–0.92) in Finnmarksvidda during the period 2012–2024 and 0.84 (95 % CI: 0.76–0.89) in Fauske during the period 2015–2024. There were no differences in survival estimates between years, either in Finnmarksvidda or Fauske
Winter Tracking Data Suggest that Migratory Seabirds Transport Per- and Polyfluoroalkyl Substances to Their Arctic Nesting Site
Get PDFSeabirds are often considered sentinel species of marine ecosystems, and their blood and eggs utilized to monitor local environmental contaminations. Most seabirds breeding in the Arctic are migratory and thus are exposed to geographically distinct sources of contamination throughout the year, including per- and polyfluoroalkyl substances (PFAS). Despite the abundance and high toxicity of PFAS, little is known about whether blood concentrations at breeding sites reliably reflect local contamination or exposure in distant wintering areas. We tested this by combining movement tracking data and PFAS analysis (nine compounds) from the blood of prelaying black-legged kittiwakes (Rissa tridactyla) nesting in Arctic Norway (Svalbard). PFAS burden before egg laying varied with the latitude of the wintering area and was negatively associated with time upon return of individuals at the Arctic nesting site. Kittiwakes (n = 64) wintering farther south carried lighter burdens of shorter-chain perfluoroalkyl carboxylates (PFCAs, C9–C12) and heavier burdens of longer chain PFCAs (C13–C14) and perfluorooctanesulfonic acid compared to those wintering farther north. Thus, blood concentrations prior to egg laying still reflected the uptake during the previous wintering stage, suggesting that migratory seabirds can act as biovectors of PFAS to Arctic nesting sites.Winter Tracking Data Suggest that Migratory Seabirds Transport Per- and Polyfluoroalkyl Substances to Their Arctic Nesting SiteacceptedVersio
Faglige innspill til tiltaksplan for Tokke-Vinjevassdraget
Get PDFMyrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Saltveit, S.J. 2024. Faglige innspill til tiltaksplan for Tokke-Vinjevassdraget. NINA Rapport 2505. Norsk institutt for naturforskning.
I forbindelse med reviderte konsesjonsvilkår for Tokke-Vinje-reguleringen ble Statkraft Energi AS anbefalt av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) å utarbeide en tiltaksplan for biotoptiltak av hensyn til fisk og fiskevandringer. Denne rapporten gjennomgår tidligere undersøkelser i det aktuelle området og gir faglige innspill til tiltaksplanen som Statkraft skal selv utarbeide. De faglige innspillene er rettet inn mot 1) magasiner med eksisterende pålegg om utsetting av fisk (Ståvatn, Totak, Våmarvatn og Langeidvatna), og 2) tiltak og overvåking i Tokkeåi, Bandak og Vestvanna, herunder mulige effekter av fisketrapp i Helvetesfossen. Vurderingene er basert på eksisterende rapporter, hvorav flere er utarbeidet i forbindelse med revisjonen av konsesjonsvilkårene (2007 – 2023).
Tokke-Vinje vassdraget er i stor grad utbygd for vannkraft, og reguleringene har endret vassdragsnaturen betraktelig i de berørte strekningene. Tiltak som bedrer forutsetningene for naturlig rekruttering, fiskevandringer og næringsproduksjon er foretrukket over tiltak som kompenserer for tap av biologisk produksjon, for eksempel gjennom utsetting av settefisk.
De aktuelle vannkraftsmagasinene gjennomgås med stedspesifikke anbefalinger. De overordnete målene for forvaltning av fiskebestandene defineres av miljøforvaltningen, og i det enkelte magasin eller vassdragsavsnitt må dette gjøres sammen med grunneiere og rettighetshavere. En kunnskapsbasert forvaltning må:
• Definere naturtilstanden, som en målestokk på videre måloppnåelse for forvaltningsmessige grep
• Definere det biologisk mulige ambisjonsnivået
• Tiltak må gjennomføres etter en praksis som tar hensyn til genetisk variasjon og integritet
• Kartlegge vandringsbarrierer og genetisk struktur
• Opprettholde mest mulig naturlig rekruttering. Utsetting bør være unntaket
• Alle arter må vurderes, og det må legges til grunn en helhetlig vurdering av fiskesamfunnet
• Det må utarbeides en standard for å beskrive beskatningen
• Målsetting om at ingen nye arter skal etablere seg i vassdragene
I Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen er det gjennomført en rekke biotoptiltak de siste årene, inkludert åpning av sideløp, justering av terskler, utlegging av gytesubstrat og harving av elvebunnen. Når flere tiltak gjøres samtidig er det imidlertid vanskelig å isolere effekten av hvert enkelt fysiske tiltak, men ut fra studier rapportert i litteraturen skal de gjennomførte tiltakene på sikt bidra til økt produksjon av ørret. Økt minstevannføring i Tokkeåi mellom Vinjevatn og Helveteshylen (utløpet av Lio kraftverk) vil bedre forholdene for gyting og oppvekst på denne strekningen. Økt minstevannføring og mer stabil vannføring nedstrøms Lio kraftverk ved installasjon av omløpsventil på 7 m3/s (under prosjektering nå) vil øke arealet og kvaliteten på oppvekstområder og begrense dødelighet knyttet til stranding og tørrlegging. Samlet sett skal de fysiske habitattiltakene og endret manøvrering kunne bedre forholdene for gyting og oppvekst i Tokkeåi.
Det nyligste studiet av genetisk struktur i Tokkeåi identifiserte tre genetiske grupper. De tre genetiske gruppene var i stor grad knyttet til geografi og vandringshindre, der Dalåi dannet én gruppe og Tokkeåi oppstrøms Helvetesfossen en annen. Begge var forskjellig fra Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen. Pålegget om å bygge fisketrapp i Helvetesfossen kom før resultatene ble publisert. I hvilken grad etablering av konnektivitet fører til en innblanding eller konkurranse mellom den presumptivt elvestasjonære bestanden oppstrøms fossen og ørret som foretar gytevandring fra Bandak er uvisst og bør overvåkes videre. Det er sannsynlig at tilgangen til disse arealene for «nedstrøms» fisk kan bidra til genetisk innkrysning og/eller konkurranse med den stasjonære bestanden oppstrøms fossen.
Det er usikkert om denne økte produksjonen av ørret i Tokkeåi vi vil føre til økt produksjon av store individer i næringslokalitetene Bandak og Vestvanna. Vekstforløpet for ørret i Bandak bærer preg av sterk næringskonkurranse og langsom vekst. Produksjonen av store individer er avhengig av tilgang til byttefisk i egnede størrelser. Dette mangler i Bandak, og for Vestvanna foreligger ingen nyere fiskebiologiske undersøkelser. Omslaget til fiskediett kommer derfor sent i livet, og det er en betydelig risiko for at fisk fanges for de oppnår lengder over 50 cm og betegnes som store.
Det anbefales videre overvåking i Tokkeåi for å vurdere bestandsutviklingen og for å undersøke effekter av fisketrappen på samlet og stedvis produksjon av ørret og deres genetiske struktur. Overvåking av gytebestanden og gytegroper, overvåking av ungfisktettheter på det etablerte stasjonsnettet, genetisk overvåking av effektiv gytebestandsstørrelse, innsamling av data på vanntemperatur og vannføring, og overvåking av oppgang i fisketrappa danner grunnlaget for videre faglige vurderinger rundt effekten av tiltakene. Det bør fremskaffes data på fangst av ørret, og fiskesamfunnet i Bandak og Vestvanna bør overvåkes gjennom prøvefiske.Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Saltveit, S.J. 2024. Input to the action plan for the Tokke-Vinje hydropower system. NINA Report 2505. Norwegian Institute for Nature Research.
As part of the revised operating terms for the Tokke-Vinje hydropower system, Statkraft Energi AS was recommended by the Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE) to develop an action plan for biotope measures for the benefit of fish and fish migrations. This report reviews and summarizes previous studies in the relevant area and provides scientific input to the action plan that Statkraft will prepare. The inputs are directed towards 1) reservoirs with existing requirements for stocking (Ståvatn, Totak, Våmarvatn, and Langeidvatna); and 2) measures and monitoring in Tokkeåi, Bandak, and Vestvanna, including possible effects of a fish ladder in Helvetesfossen. The assessments are based on existing reports, several of which were prepared during the revision of the operating terms (2007 – 2023).
The Tokke-Vinje drainage is largely developed for hydropower production, and the operations have significantly altered the conditions of the watercourse. Measures that improve the conditions for natural recruitment, fish migrations, and food production are preferred over measures that compensate for the loss of biological production, such as fish stocking programs.
The relevant hydropower reservoirs are reviewed with site-specific recommendations. The overarching goals for the management of fish stocks are defined by managers, and in each section of the watercourse, this must be done together with landowners and other rights holders. A knowledge-based management must:
• Define the natural state, as a benchmark for further management measures
• Define the biologically possible ambition levels
• Measures must be implemented in a way that accounts for genetic variation and integrity
• Map barriers to migration and genetic structure in the population
• Maintain as much natural recruitment as possible. Stocking should be the exception
• All species must be considered, and a comprehensive assessment of the fish community must be made
• A plan must be developed to describe exploitation of the population(s)
• Prevent the introduction of alien species
In Tokkeåi downstream of Helvetesfossen, several biotope improvement measures have been carried out in recent years, including establishing connectivity with side channels, adjusting weirs, providing suitable spawning substrate, and ripping the riverbed. When several measures are carried out simultaneously, it is difficult to isolate the effect of each individual physical measure. Based on the literature, these measures should increase trout production in the long term. Increased minimum flows in Tokkeåi between Vinjevatn and Helveteshylen (the outlet of the Lio power plant) will improve conditions for spawning and rearing in this reach. Increased minimum flows and more stable discharge downstream of the Lio power plant will increase the amount and quality of rearing habitats and limit mortality related to hydropeaking and streambed drying. Overall, the physical habitat measures and minimum flow operations should improve conditions for spawning and rearing in Tokkeåi.
The most recent study of genetic structure in Tokkeåi identified three genetic groups. The three groups were largely linked to geography and migration barriers, with Dalåi forming one group and Tokkeåi upstream of Helvetesfossen another. Both were different from the third group in Tokkeåi downstream of Helvetesfossen. The mandate to build a fish ladder in Helvetesfossen came before the results of the study were published. To what extent the establishment of connectivity leads to mixing or competition between the presumably river-resident population upstream of the waterfall and the downstream migratory trout is unknown and should be monitored further. It is likely that access to these areas for downstream fish may contribute to genetic ad-mixture and/or competition with the resident population upstream of the waterfall.
It is uncertain whether the expected increase in trout production in Tokkeåi will lead to increased production of large individuals in the lakes Bandak and Vestvanna. The growth pattern for trout in Bandak is characterized by heavy competition for food and slow growth. The production of large individuals depends on sufficient access to forage fishes of suitable sizes. This is lacking in Bandak, and for Vestvanna, there is no recent information about the availability of forage fishes. The switch to a piscivorous diet therefore comes late in life, and there is a significant risk that fish are caught before they reach lengths over 50 cm and are considered large.
Further monitoring in Tokkeåi is recommended to assess population trends and to investigate the effects of the fish ladder on overall and local production and genetic structure. Monitoring of the spawning population and redds; monitoring of juvenile fish densities at established monitoring sites; genetic monitoring of effective spawning population size; collecting water temperature and discharge data; and monitoring passage in the fish ladder will form the basis for further assessments of the outcomes of the measures. Catch data on brown trout and an assessment of the fish community in Bandak and Vestvanna should be obtained.Statkraft Energi A
Miljøprosjekt Svea og Lunckefjell. Restaurering av natur og landskap: planlegging, gjennomføring og overvåking
No full textHagen, D., Erikstad, L., Simensen, T. & Myklebost, H.E. 2024. Miljøprosjekt Svea og Lunckefjell. Restaurering av natur og landskap: planlegging, gjennomføring og overvåking. NINA Rapport 2429. Norsk institutt for naturforskning
Stortinget vedtok i 2018 at kulldriften i Svea og Lunckefjell skulle avvikles og områdene ryddes. Oppryddingsarbeidet hjemles i Svalbardmiljøloven (Anon. 2022) § 64 som sier at når en virksomhet legges ned, «skal tiltakshaveren på egen kostnad fjerne fra området alle installasjoner på overflaten, alt avfall og andre etterlatenskaper som ikke er fredete kulturminner etter kapittel V. Området skal så vidt mulig føres tilbake til sitt opprinnelige utseende». Restaurering av landskap og natur er et sentralt mål med hele Svea-prosjektet og representerer samtidig et av destørste og mest komplekse naturrestaureringsprosjektene i vår del av verden. Eksperter på landskap og naturrestaurering har vært tett involvert gjennom hele Svea-prosjektet.
Denne rapporten omhandler hele prosessen med restaurering av landskap om natur, inkludert planlegging og konkretisering av målet med naturrestaureringen, beskrivelsen av gjennomførte tiltak, dokumentasjon av restaurert natur og beskrivelse av metodikk for framtidig overvåking. I tillegg har kulturminner og forurensing vært sentrale tema i Svea, men er ikke tema for denne rapporten.
Svea ligger på 77,9 grader nordlig bredde sørøst for Longyearbyen på Svalbard. Anleggsområdet i Svea/Lunckefjell er drøyt 13 km langt (ca.12 km2), og omfatter en høydegradient fra havnivå opp til 700 moh. Landskapet domineres av aktive glasiale, fluviale og periglasiale prosesser i et permafrostområde som skaper kontinuerlig endringer i landskapet.
Planleggingsfasen: Hvert delområde ble systematisk gjennomgått med beskrivelse av tidligere bruk og status, målsetting, hvilke tiltak som anbefales og forventet virkning. Tiltaksplaner ble tilpasset delområder inndelt etter ulike naturforhold: anlegg på bre, i moreneområder, i bratte skråninger, på elvevifter, på tundraflater og i strandsoner. Prinsipper for naturrestaurering ble formulert og det ble etablert dialog mellom ulike aktører, profesjoner og roller.
Gjennomføring: Restaureringstiltakene i Svea-Lunckefjell ble gjennomført i perioden 2018-23. Det er gjennomført tiltak i et stort geografisk område og bortimot 2 millioner m3 masse er flyttet på i prosjektperioden. Fase 1 (2018-19) omfattet gjenfylling av gruveinnslag på Lunckefjell og Skollfjell og fjerning av vegen over Marthabreen. Fase 2a (2020-21) omfattet gjenfylling av fylling i Svea Nord, fjerning av vegen langs Höganäsbreen og over morener i Lundbakken, samt fjerning av Strandvegen langs kysten inn mot Svea sentrum. Fase 2b (2022-23) var den mest omfattende med fjerning av Svea sentrum, oppredningsverket og Gruvebekken, flyplassen og industriområdene, Isdammen, store masseuttak i dalsidene, hovedvegnettet ut mot kullageret på Kapp Amsterdam og kaia. Tiltakene foregikk under svært ulike naturforhold og hadde betydelige grensesnitt mot kulturminner og forurensing.
Dokumentasjon og grunnlag for overvåking: Forvaltningsmyndigheten satt krav om overvåkingsprogram for Svea og Lunckefjell det målet er å 1. dokumentere effektene av tiltak og utviklingen av landskap og naturmiljø i området over tid, og 2. dokumentere at miljømålene for oppryddingen er oppnådd. Vi har utarbeidet et arealregnskap for naturtyper/økosystemer og gjort en sammenligning av utbredelsen av naturtyper i 2023 med utbredelsen før restaurering (for områder i Fase 2b). Mer enn 2800 da er endret fra industri/gruveområder til restaurert natur. For detaljert oppfølging og bakkeverifisering ble det lagt ut overvåkingspunkter i et systematisk grid i hele området og gjort analyser med utgangspunkt i allerede etablert metodikk for arealrepresentativ naturovervåking (ANO) av terrestriske økosystemer i Norge. Det er lagt ut 54 flatene er fordelt på 12 ulike landformtyper i restaurert, nær naturlig og naturlig vegetasjon. Det ble registrert både arter og miljøvariabler i alle flatene. Basert på flybilder, naturregnskapet, bakkeregistreringene (ANO) og bakkefoto fra 2023 er status ved avsluttet anleggsfase dokumentert. Det er skissert plan for videre overvåking som inneholder gjentaksfrekvens, faglig innhold og arbeidsomfang.Store Norske Spitsbergen Grubekompani A
Hjorteviltets bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. Oppsummering av prosjektperioden 2020-2024
Get PDFRød-Eriksen, L., Israelsen, M. F., & Rolandsen, C. M. 2024. Hjorteviltets bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum. Oppsummering av prosjektperioden 2020-2024. NINA Rapport 2534. Norsk institutt for naturforskning.
Faunapassasjer sammen med viltgjerder er et ofte brukt tiltak ved større veiprosjekter for å redusere sannsynligheten for viltpåkjørsler og opprettholde viltets mulighet til å vandre mellom habitater på tvers av barrierer. I juni 2018 startet arbeidet med utbygging av den nye Riksvei 3 (Rv3) mellom Løten og Elverum kommuner, og denne ble åpnet for trafikk i 2020. Langs store deler av den nye riksveien er det bygd viltgjerder, og det er flere passasjer som kan benyttes av viltarter for å krysse vegen, inkludert to dedikerte viltoverganger.
Norsk institutt for naturforskning har i samarbeid med Elgregion Mjøsa-Glomma og Statens Vegvesen overvåket viltovergangene med viltkamera (ved henholdsvis Smedbakken og Kjurrudalen, samt tre underganger ved Kakkhella, Terningåa og Doksrud). Overvåkingen ble igangsatt i november 2020, fire måneder etter at veien ble åpnet, mens de to undergangene ved Terningåa og Doksrud ble overvåket fra og med juni 2023. Målet med overvåkingen har i hovedsak vært å dokumentere hjorteviltets bruk og trekkmønster, samt vurdere langtidseffektene av faunapassasjer i et område hvor det tidligere er dokumentert stort trekk av elg.
Overvåkingen har vist at både hjortevilt og mindre viltarter benytter faunapassasjene i stor grad, og at passasjene ble tatt i bruk kort tid etter at veien ble åpnet. Viltovergangene er spesielt viktige krysningspunkter for elg og hjort, noe som kan skyldes at overgangene generelt er bredere og i større grad påvirkes av omkringliggende terreng. Rådyr benyttet både over- og underganger, og krysningsfrekvensen var høyere ved passasjer nærmere kulturmark og bebyggelse.
Våre funn tyder også på at sesongtrekk mellom områdene sør og nord for Rv3 er opprettholdt. Elg trekker i hovedsak fra nordsiden av Rv3 mot sør i perioden desember til februar, og tilbake igjen i perioden april til juni. Dette mønsteret varierer noe mellom år, som kan skyldes værforhold og snømengder som påvirker elgtrekket. Samtidig kan også tilvenning til faunapassasjene, samt gjengroing av vegetasjon langs overgangene, påvirke trekkmønsteret over tid. Hos rådyr fant vi ikke noe klart trekkmønster, men høyest aktivitet ved viltpassasjene om våren. Dette kan skyldes økt grad av matsøk og/eller et ledd i territoriehevding på denne tiden av året, som kan gi et usikkert bilde av vandreretninger.
Vi vurderte også flerbruksomfanget av viltovergangene i utvalgte perioder for å se om menneskelig bruk av passasjene påvirket viltets bruk. Annet enn en mulig forskyvning av bruk til ulike tider på døgnet, hvor viltet i hovedsak benyttet passasjene om natten, fant vi ingen tegn til at menneskelig bruk av passasjene var forstyrrende for viltet.
Videre overvåking, samt sammenstilling av data fra perioden før den nye Rv3 ble konstruert, vil kunne si noe om hvordan den nye veistrekningen kan ha påvirket både bestandstetthet og sesongtrekk hos hjortevilt. Prosjektet vil fortsette minst til og med 2026, og vi vil da blant annet se på mulighetene som ligger i å bruke tetthetsindekser fra fellingsstatistikk og jegerobservasjoner til å vurdere hvordan frekvensen av observasjoner endres med lokale og regionale bestandsindekser.Rød-Eriksen, L., Israelsen, M. F., & Rolandsen, C. M. 2024. Cervid use of wildlife crossings along Rv3 between Løten and Elverum. Summary of the project period 2020-2024. NINA Report 2534. Norwegian Institute for Nature Research.
Wildlife crossing structures combined with wildlife fences are often used as a mitigation measure in larger road construction projects to reduce the risk of animal-vehicle collisions (AVC). Concurrently, such measures may sustain the possibility for wildlife to maintain seasonal migration across barriers. In June 2018, the construction of the new Riksvei 3 (Rv3) highway between Løten and Elverum municipalities was initiated, and the new road was opened for traffic in 2020. Wildlife fences were constructed along large stretches of the road, together with wildlife crossings, which included two dedicated overpasses.
The Norwegian Institute for Nature Research, in collaboration with Elgregion Mjøsa-Glomma and the Norwegian Public Roads Administration, have monitored the wildlife overpasses with wildlife cameras (at Smedbakken and Kjurrudalen, along with three underpasses at Kakkhella, Terningåa and Doksrud). The monitoring was initiated in November 2020, four months after the new road was opened for traffic, while the two underpasses at Terningåa and Doksrud were monitored from June 2023 and onward. The aim of the monitoring project has been to document the use and seasonal migration patterns of wild cervids, including the long-term effects of wildlife crossings in an area with previously documented large-scale migration of moose.
The monitoring revealed that both wild cervids and other wildlife species have used the crossings, and that they were being used shortly after the road was opened for traffic. The overpasses are particularly important crossing points for moose and red deer, which may be due to the overpasses being wider and to a greater extent affected by surrounding habitats. Roe deer used over- and underpasses equally, although the number of observations was higher at crossings closer to cultural land and settlements.
Our findings suggest that the seasonal migration between the areas south and north of Rv3 are sustained. Moose tend to migrate from the north of Rv3 to the south during December to February and migrate back during April to June. This pattern varies between years, which might be due to weather conditions and the amount of snow which may affect moose migration. Concurrently, habituation to the new wildlife crossings, along with revegetation of the wildlife overpasses, may affect the seasonal migration patterns in the long-term. We found no clear migration patterns for roe deer, although the number of observations increased during spring. This could be a result of increased foraging activities and/or a part of territorial behavior at this time of year, which may have resulted in spurious observations of the direction of migration.
We considered the extent of concurrent usage of the wildlife crossings by humans at selected time periods, to assess if this could affect the usage of the crossings by wildlife. We found no evidence that human utilization affected wildlife use of the crossing structures, although we suspect a potential displacement in usage to different times of the day, where wildlife mainly utilized the crossings at night.
Continued monitoring, and assemblage of data from the period prior to the construction of the new Rv3, could shed more light on how the new Rv3 may have affected both population density and seasonal migration of wild cervids. The project will continue until 2026, and we will during this time consider using density indices from harvest and hunter observations to evaluate how the frequency of observations may change with local and regional population density indices.Elgregion Mjøsa-Glomma (ERMG
Sonartelling av fisk på gytevandring i Kárášjohka og Anárjohka 2023
Get PDFJohansen, N.S., Domaas, S., Falkegård, M., Seljestokken, V. & Gjelland, K.Ø. 2024. Sonartelling av fisk på gytevandring i Kárášjohka og Anárjohka 2023. NINA Rapport 2453. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har siden 2018 hatt oppdrag med oppgangsovervåking i Tanavassdraget. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra sonar- og videoovervåking i to av de store tilløpselvene i vassdraget; Kárášjohka og Anárjohka, fra 2023. Rapporten er en oppfølger til rapporten fra de fem første årene med overvåking i NINA-regi (2018-2022).
Omstillingen til en fleksibel og kunnskapsbasert forvaltning i Tanavassdraget, har økt kravet til oppfølging av enkeltbestander/bestandskompleks i vassdraget. På bakgrunn av tilgjengelig informasjon evaluerer den norsk-finske overvåknings- og forskningsgruppen for Tana (OFG) årlig bestandsstatusen for utvalgte laksebestander i Tanavassdraget. OFG tilrådde i 2018 at lakseoppgangen til et utvalgte kilde-/sideelver burde overvåkes årlig. Oppgangen til Tanaelva ved Pomak, den finske sideelva Utsjoki og øvre del av Kárášjohka er overvåket årlig siden den gang. En rekke andre sideelver er overvåket et, eller flere år, deriblant Anárjohka, Iešjohka, Vetsijoki, Lákšjohka og Máskejohka. Overvåkingen er gjennomført av det finske Naturressursinstituttet (Luke) og NINA.
I Tanaelva og de større sideelvene gjør kombinasjonen av elvenes størrelse og sikt at direkteregistrering ved videoovervåking ikke er en brukbar metodikk. Sonarovervåking kan derimot gi en pålitelig oversikt over antall og størrelsesfordelingen av fisken som vandrer opp. En pålitelig artsfordeling er imidlertid avhengig av videoregistrering av et utvalg av fiskene som passerer forbi sonarene. Under årets overvåking ble derfor sonarlokalitetene supplert med fire videokamera i store deler av sesongen.
Årets overvåking ble gjennomført under gode miljøforhold, og sonaren var operativ fra 25. mai til 15. september i Kárášjohka, og fra 29. mai til 20. september i Anárjohka. Netto oppvandring av fisk ≥45 cm var 2 209 i Kárášjohka og 6 484 i Anárjohka. Videoovervåkingen viste at innslaget av andre arter enn laks var størst i Anárjohka, hvor oppgangen var dominert av fisk i den minste størrelseskategorien (≥45 - < 65 cm). Dette skyldtes blant annet at en større del av det massive innsiget av pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) vandret opp i Anárjohka enn i Kárášjohka. En større andel av sjøørreten (Salmo trutta) som vandrer til øvre deler av vassdraget, vandrer dessuten opp Anárjohka.
Basert på sonar- og videoovervåkingen var den estimerte oppgangen til Anárjohka 2 653 laks, fordelt på 1 502 små-, 1 068 mellom- og 83 storlaks, med en samlet estimert vekt på 7 738 kg. Tilsvarende estimat fra Kárášjohka var 2 147 laks, fordelt på 1 098 små-, 703 mellom- og 346 storlaks, med en samlet estimert vekt på 8 717 kg. For Anárjohka er dette den høyeste estimerte oppgangen siden 2018. I Kárášjohka var antallet storlaks høyere enn de siste årene, slik at estimert samlet vekt av lakseoppgang var på det høyeste siden 2018. Laksefisket i Tanavassdraget, Tanafjorden og de nærliggende kystområder har vært stengt siden 2021. OFG har estimert at lakseinnsiget til Tanavassdraget, Anárjohka og Kárášjohka har ligget under gytebestandsmålet siden den gangen. Den positive utviklingen til gytebestanden i Kárášjohka de siste årene er trolig en effekt av at det ikke fiskes på laksen.
Etter et overraskende stort innsig av pukkellaks til Finnmarkselvene i 2017, har oddetallsårene i stadig større grad dreid seg om fangst og uttak av pukkellaks. Oppgangen av pukkellaks i Tanavassdraget har økt betydelig fra 2019 til 2021 og ytterligere til 2023. Til tross for at det var satt ei oppgangsfelle i Tanaelva nedenfor Tana bru i perioden 29.juni til 14 august 2023, ble oppgangen forbi Polmak 20 km lenger opp estimert til 170 000 pukkellaks i 2023 mot 45-50 000 i 2021. Det var en mindre økning i oppgang av pukkellaks til Anárjohka (fra 2 085 i 2021 til 3 805 i 2023). I Kárášjohka var det imidlertid en betydelig reduksjon i 2023 sammenlignet med 2021 (fra 948 i 2021 til 133 pukkellaks i 2023).
For ytterligere bedring av presisjonen på artsfordelingen av fisk som registreres på sonarene bør det monteres kunstig lys på videokameraene nattestid utover august og september. Mye av aktiviteten foregår da i skumringen og mørket. Uten kunstig lys er det mulig å artsbestemme kun en liten andel av disse fiskene. Det er dessuten en utfordring å få satt ut videokameraene tidlig nok i sesongen pga vårflommen. Tidlig videoovervåking er spesielt interessant i Anárjohka hvor det vandrer mye sjøørret opp tidlig, samtidig som lakseoppgangen er sein. Andelen ørret er derfor trolig høy tidlig i sesongen.Johansen, N.S., Domaas, S., Falkegård, M., Seljestokken, V. & Gjelland, K.Ø. 2024. Sonar count of ascending fish to Kárášjohka and Anárjohka 2023. NINA Report 2453. Norwegian Institute for Nature Research.
Norwegian Institute for Nature Research (NINA) has been involved in the surveillance of the ascending salmon to the Tana Watercourse on behalf of the Norwegian Environmental Agency since 2018. In this report we present the results from the sonar- and video count in two of the headwaters, Kárášjohka and Anárjohka, in 2023. This is a follow up from the sum-up report where we present data from 2018-2022.
The salmon management in the Tana watercourse was official changed to a target- and knowledge-based flexible management regime through the Tana agreement (2017). The new Tana Monitoring and Research Group (MRG) was appointed with the mandate of delivering reports on the status of the salmon stocks, including trends in stock development based upon all available sources. In 2018, MRG advised that the numbers of ascending salmon should be counted yearly in some specific headwaters and tributaries. Since 2018 ascending salmon has been counted every year in the Tana mainstem, the Finnish tributary Utjoki, and one of the headwaters: Kárášjohka. There have also been sonar/video counts in one or more years in following tributaries/headwaters: Anárjohka, Iešjohka, Vetsijoki, Lákšjohka and Máskejohka. This surveillance is conducted by the Natural Resources Institute Finland and the Norwegian Institute for Nature Research.
The Tana watercourse had a relatively early spring in 2023, and nearly ideal condition for sonar counts through the season. The sonars were installed 25th and 29th May in Kárášjohka and Anárjohka and were working until the 15th and 20th September. Estimated net run was 2 209 fish ≥45 cm in Kárášjohka and 6 484 in Anárjohka. The video surveillance revealed that the proportion of other species than salmon was highest in Anárjohka, where fish from the smallest size categories (≥45 - < 65 cm) dominated the run. This was partly due to a larger number of pink salmon (Oncorhynchus gorbuscha). Also, that more sea trout (Salmo trutta) migrate to Anárjohka than upper Kárášjohka.
Based on the sonar- and video count in Anárjohka the estimated salmon run was 2 653 fish, distributed on 1 502 small sized (≥45 - < 65 cm), 1 068 mid-sized (≥65 - < 90 cm), and 83 large sized (≥90) salmon, with an estimated total weight of 7 738 kg. In Kárášjohka the estimated salmon run was 2 147 fish, distributed on 1 098 small sized, 703 midd sized, and 346 large sized salmon, with an estimated total weight of 8 717 kg. This is the highest total number of salmon ascending Anárjohka, and the highest number of large sized salmon ascending Kárášjohka, since 2018. In 2021 a salmon moratorium was introduced, and Tana salmon have not been harvested in the river and near coastal areas since that. According to the MRG the pre fish abundance for most of the Tana salmon stocks, including the Anárjohka and Kárášjohka stocks, have been below the spawning target since 2021. The positive development of the Kárášjohka spawning stock is most likely an effect of the moratorium.
Following the surprisingly high numbers of the invasive species pink salmon found in Finnmark rivers in 2017, a lot of the focus have been on removing this unwanted fish in the odd-numbers years. The estimated pink salmon run to the Tana River has increased significantly to the 2021- and 2023-season. Despite building of a massive fish trap below Tana bru, a record estimate of 170 000 pinks passed Polmak, 20 km above the trap. This is a significant increase from the estimate of 45-50 000 pinks in 2021. The increase in Anárjohka was moderate, from 2 085 pinks in 2021 till 3 805 in 2023. The estimations from Kárášjohka showed a significant reduction from 948 pinks in 2021 till 133 in 2023.
For additional enhancements of the quality of the data, there should be put more effort into the specie-recognition from the video material. A lot of the activity in August and September happens during the dark hours. Adding artificial light on the video cameras, may give a higher proportion of the fish recognized to specie. Depended on the size and timing of the ice break and spring flood, there are challenges to install both sonar and video equipment early enough. Early installation of video equipment is especially important in Anárjohka where a high number of sea trout are ascending early, while the salmon run is known to be late compared with e.g. the Kárášjohka salmon
Overvåking av effekter av tiltak for åtte trua arter og en naturtype i 2024
Get PDFRoos, R., Evju, M., Endrestøl, A., Nowell, M., Hanssen, O., Nordén, B., Andreasen, M., Kyrkjeeide, M.O., Bengtsson, F. & Hassel, K. 2024. Overvåking av effekter av tiltak for åtte trua arter og en naturtype i 2024. NINA Rapport 2538. Norsk institutt for naturforskning
Norge har forpliktet seg til å stanse tapet av biologisk mangfold i tråd med den globale naturavtalen. Det er også satt mål om at utviklingen av status for trua og nær trua arter og naturtyper skal bedres. For å nå disse ambisiøse målene trenger forvaltningen kunnskap om effekter av tiltak for trua arter og naturtyper som gir videre grunnlag for effektive restaureringstiltak. Tiltak for trua natur innebærer eksempelvis restaureringstiltak som fjerning av fremmede arter, skjøtselstiltak som slått eller beite, eller bevaringsutsetting for å gjeninnføre arten på lokaliteter der den har svært liten populasjon eller har dødd ut. Denne rapporten oppsummerer årets resultater fra effektovervåking av pågående tiltaksgjennomføring for seks arter og en naturtype: åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, dragehode, honningblom, elvesandjeger, stor elvebreddedderkopp, klippeblåvinge og prikkrutevinge. I tillegg er overvåking av to andre trua arter som det gjennomføres forvaltningstiltak for, lagt til prosjektet: trønderlav og trøndertorvmose.
1.
Åpen grunnlendt kalkmark
Overvåking ble videreført på seks lokaliteter hvor restaureringstiltak ble igangsatt i 2022 og 2023. Resultatene viser at tiltakene er effektive og fører til en reduksjon av busksjikt og fremmede arter på flere av lokalitetene. Det er allikevel et stort behov for oppfølgingstiltak, da det er registrert økninger i rotskudd av (fremmede) busker og i dekning av fremmede og ruderale arter etter gjennomførte tiltak. Et langsiktig perspektiv er nødvendig for å fange opp om tiltakene har ønsket effekt på naturmangfoldet over tid. Det anbefales tett dialog mellom ulike aktører, dokumentasjon av oppfølgende tiltak og videreføring av overvåkingen i 2025.
2.
Dragehode
Overvåkingen ble igangsatt på én lokalitet i 2023 og videreført i 2024. Så langt tyder resultatene ikke på at sen slått utført i 2023 har ført til endring i dragehodepopulasjonen. Det anbefales en ny runde med slått i 2025 og oppfølging med forenklet datainnsamling.
3.
Honningblom
Videreføring av overvåkingen på artens fire forekomstlokaliteter viser at honningblom har hatt en relativt god vekstsesong i 2024, og bestandene ser ut stabile under dagens for-valtningstiltak (slått). Detaljerte vegetasjonsanalyser tyder på en større variasjon i plantesamfunnet mellom forekomstlokalitetene enn mellom ruter med og uten honningblom. En foreløpig analyse av sammenhengen mellom bestandsstørrelse og tørkeforhold sommeren før viser kontrasterende effekter mellom lokalitetene, sannsynligvis på grunn av lokale jordforhold. I 2025 anbefaler vi å videreføre overvåkingen og å utvide overvå-kingen til å inkludere klimaloggere. I tillegg anbefales det å prioritere utvikling av protokoll for utsetting og overvåking av oppformerte honningblom-planter på eksisterende lokaliteter.
4.
Elvesandjeger
De største forskjellene i elvesandjegerbestanden fra foregående år var lavere totalantall og endring i artens arealbruk hos de to største delbestandene. Resultatene av effektovervåkingen viser at fullstendig luking av lupiner (invasiv fremmedart) har en positiv effekt på bestanden av elvesandjeger, med økning i antall larver sammenlignet med delvis eller ingen luking. Uten luking danner lupiner en tett vegetasjon som reduserer leveområder for elvesandjeger. Effekten er spesielt merkbar i lokaliteter som har blitt luket flere ganger, noe som indikerer at regelmessig og omfattende luking bidrar til å skape og opprettholde mer egnet habitat for arten.
5.
Stor elvebreddedderkopp
Fullstendig luking av hagelupin har vist seg å være effektiv for å støtte bestanden av stor elvebreddedderkopp. Uten luking vil lupiner spre seg og danne et tett vegetasjonsdekke som reduserer dynamiske sandflater som stor elvebreddeedderkopp har behov for. I tillegg viser resultatene at hyppigere luking gir en positiv effekt, særlig for voksne individer, og dette kan forventes å bidra til en økning i antall juvenile individer på sikt.
6.
Klippeblåvinge
2024 ble det beste året for klippeblåvinge siden kartleggingen startet opp i 2010. Totalt ble det påvist 2192 egg og larver av klippeblåvinge (1938 egg og 254 larver) i Halden kommune. Som en del av overvåkingen kartlegges også introduserte pluggplanter av klippblåvingens vertsplante smørbukk (Hylotelephium maximum) på to av klippeblåvinge-lokaliteter. Av pluggplantene plantet i 2022 ble 62% prosent av pluggplantene i Hovsbruddet og 88% i Monolittbruddet gjenfunnet i live. Pluggplantene har dermed en betydelig dødelighet også to år etter utsetting. Mellom 15 – 18 % av pluggplantene ble brukt av klippeblåvinge. Vi anbefaler at basisovervåking av klippeblåvinge videreføres i Halden kommune, og at Fredriksten festning, hvor det er gjort bevaringsutsetting av klippeblåvinge i 2024, inkluderes i denne overvåkingen.
7.
Prikkrutevinge
Totalt ble det funnet 117 larvespinn av prikkrutevinge fordelt på 20 delområder på Rauer i Fredrikstad kommune i 2024. Dette er et høyere antall enn i 2023, men fortsatt under halvparten av det som ble funnet i rekordåret 2022. Larvespinn ble påvist på sju nye delområder. Det viser at arten har en god spredning på øya. Likevel kan populasjonen totalt sett karakteriseres som liten og begrenset til én øy, og den er dermed også sårbar for stokastiske hendelser. Den forenklede vegetasjonsovervåkingen gjennomført i 2024 viser en sterk økning i antall blomstrende skudd av pollinatorplanter sammenlignet med tidligere år. På grunn av stor variasjon i vegetasjonshøyde mellom rutene ble det ikke funnet signifikant effekt av slått, men det er likevel iøynefallende at det i 2024 var svært liten forskjell i vegetasjonshøyde mellom ruter som er behandlet minst én gang og ruter som aldri er slått. Det anbefales å fortsette og følge utviklingen av populasjonen av prikkrutevinge på Rauer, samt fortsette å gjøre vegetasjonsanalyser for å forstå mer om artens habitatkrav.
8.
Trønderlav
Overvåking av trønderlav viser at dens eneste gjenværende bestand er stabil, men vil lett kunne trues eller forsvinne av både naturlige og menneskelige faktorer. Det er utarbeidet et forslag til protokoll for bevaringsutsetting av trønderlav. Bevaringsutsettelse bør utføres på nye egnede lokaliteter og det er gjort preliminære forsøk med utsettelsesmetode, innhenting av klimadata samt thallusutvikling for å finne best egnede lokaliteter. Kunnskapsgrunnlaget for arten kan styrkes ved forsøk på kultivering, populasjonsgenetikk og artens krav til livsmiljø. Det anbefales videreføring av overvåkingen i 2025.
9.
Trøndertorvmose
Det er observert en tilbakegang i trøndertorvmosepopulasjonen i randsonen av artenes utbredelse (Snåsa). Dersom arten forsvinner fra lokaliteten, er bevaringsutsetting nødvendig for å reetablere arten og opprettholde dens utbredelse. Vi gjør et forslag til protokoll for bevaringsutsetting av trøndertorvmose og undersøker om innsamlede individer av trøndertorvmose kan oppformeres i veksthus.
Felles for alle naturtypene og artene i effektovervåkingsarbeidet er det viktig med god samordning, planlegging og datainnsamling før tiltak gjennomføres. Dette gir de beste forutsetningene for å kunne vurdere hvordan planlagte tiltak best kan innrettes for å oppnå målene for å bedre utviklingen for trua natur. Bevaringsutsetting vil bli aktuelt for stadig flere arter for å redusere risiko for at de dør ut. Miljødirektoratet har utviklet klare retningslinjer basert på NINAs tidligere arbeid for å sikre at slik utsetting er vellykket og ikke medfører utilsiktede utfordringer, og vi anbefaler i det sterkeste at de brukes i framtidig bevaringsutsetting.Roos, R., Evju, M., Endrestøl, A., Nowell, M., Hanssen, O., Nordén, B., Andreasen, M., Kyrkjeeide, M.O., Bengtsson, F. & Hassel, K. 2024. Monitoring the effects of management actions for eight threatened species and one habitat type in 2024. NINA Report 2538. Norwegian Institute for Nature Research
Norway has committed to halting biodiversity loss in line with the Global Biodiversity Framework. Additionally, there are national goals to improve the status of endangered and near-threatened species and habitat types. To achieve these ambitious objectives, management authorities need knowledge about the effects of management actions on endangered species and habitats, providing a basis for effective restoration efforts. Management actions for threatened nature include restoration efforts such as the removal of invasive species, management such as mowing or grazing, and translocation or reintroduction of species to areas where their populations are very small or have gone extinct.
This report summarises the results from this year’s monitoring of ongoing conservation actions for six species and one habitat type: open calcareous grassland in the boreonemoral zone, northern dragonhead (Dracocephalum ruyschiana), musk orchid (Herminium monorchis), Cicindela maritima, northern bear spider (Arctosa cinerea), checkered blue (Scolitantides orion), and Glanville fritillary (Melitaea cinxia). Additionally, two other threatened species are included in the project: boreal felt lichen (Erioderma pedicellatum) and Sphagnum troendelagicum.
1.
Open calcareous grassland
Monitoring continued at six sites where restoration was initiated in 2022 and 2023. The results indicate that restoration is effective, leading to a reduction in the cover of shrubs and invasive species at several locations. However, there is a significant need for follow-up actions, as an increase in suckers of (invasive) shrubs and cover of invasive and ruderal species was observed following the implemented actions. A long-term perspective is necessary to assess whether restoration efforts have the desired effect on biodiversity over time. Close collaboration between stakeholders, documentation of follow-up actions, and continued monitoring in 2025 are recommended.
2.
Northern dragonhead
Monitoring began at one site in 2023 and continued in 2024. So far, results do not indicate that the late mowing carried out in 2023 has led to changes in the dragonhead population. Another round of mowing is recommended in 2025, with follow-up through simplified data collection.
3.
Musk orchid
Ongoing monitoring at the species’ four known locations shows that musk orchid has had a relatively good growing season in 2024, and the populations appear stable under current conservation measures (mowing and grazing management). Detailed vegetation analyses suggest greater variation in plant communities between locations than between plots with and without musk orchid. A preliminary analysis of the relationship between population size and drought conditions in the preceding summer shows contrasting effects between locations, likely due to local soil conditions. In 2025, we recommend continuing the monitoring and expanding it to include climate loggers. Additionally, we recommend prioritising the development of protocols for planting and monitoring propagated musk orchid at existing sites.
4.
Cicindela maritima
The most significant changes in the C. maritima population compared to previous years were a lower total number of individuals and changes in habitat use within the two largest subpopulations. Monitoring data indicate that complete removal of lupines (Lupinus polyphyllus, an invasive alien species) has a positive effect on the beetle population, with an increase in larval numbers compared to partial or no removal. Without weeding, lupines form dense vegetation, reducing the beetle’s habitat. This effect is particularly evident in sites that have undergone repeated weeding, suggesting that regular and extensive removal helps create and maintain more suitable habitats for the species.
5.
Northern bear spider
Complete removal of lupines has proven effective in supporting northern bear spider population. Without weeding, lupines spread and form dense vegetation cover, reducing the dynamic sand habitats that the spider relies on. The results also show that more frequent weeding has a positive effect, particularly on adult individuals, which is expected to contribute to an increase in juvenile numbers over time.
6.
Chequered blue
2024 was the best year for the chequered blue since monitoring began in 2010. A total of 2,192 eggs and larvae were recorded (1,938 eggs and 254 larvae) in Halden Municipality. As part of the monitoring efforts, introduced plug plants of the chequered blue’s host plant, orpine (Hylotelephium maximum), were surveyed at two locations. Of the plug plants planted in 2022, 62% were found alive at Hovsbruddet and 88% at Monolittbruddet, indicating significant mortality even two years after planting. Between 15–18% of the plug plants were utilised by the butterfly. We recommend continuing the baseline monitoring of chequered blue in Halden Municipality and including Fredriksten Fortress, where conservation translocation efforts took place in 2024, in future monitoring.
7.
Glanville fritillary
A total of 117 larval webs of Glanville fritillary were found across 20 localities on Rauer Island in Fredrikstad Municipality in 2024. This is a higher number than in 2023 but still less than half of what was recorded in the record year of 2022. Larval webs were detected in seven new sub-areas, indicating good dispersal of the species on the island. However, the overall population remains small and confined to a single island, making it vulnerable to stochastic events. Simplified vegetation monitoring conducted in 2024 showed a strong increase in the number of flowering shoots of pollinator plants compared to previous years. Due to considerable variation in vegetation height between plots, no significant effect of mowing was found. However, it is noteworthy that in 2024, there was very little difference in vegetation height between plots that had been mown at least once and those that had never been mown. It is recommended to continue monitoring Glanville fritillary on Rauer and to conduct further vegetation analyses to better understand its habitat requirements.
8.
Boreal felt lichen
Monitoring of the boreal felt lichen shows that its only remaining population is stable but highly susceptible to threats from both natural and human factors. A proposal for a conservation translocation protocol for boreal felt lichen has been developed. Translocation should be carried out at new, suitable locations, and preliminary trials have been conducted on translocation methods, climate data collection, and thallus development to identify the best sites. The knowledge base for this species can be strengthened through research on cultivation, population genetics, and habitat requirements. Continued monitoring is recommended in 2025.
9.
Sphagnum troendelagicum
A decline in S. troendelagicum has been observed at the edge of its distribution range (Snåsa). If the species disappears from this site, conservation translocation will be necessary to re-establish and maintain its presence. A proposal for a conservation translocation protocol has been developed, and trials are underway to assess whether collected individuals can be propagated ex-situ.
For all the habitat types and species included in the project, proper coordination, planning, and data collection before implementing management actions is crucial. This ensures the best conditions for evaluating how management actions can be designed to improve the conservation status of threatened species and nature types. In the future, we expect that translocation and reintroduction will become relevant for an increasing number of species. The Norwegian Environmental Agency has developed clear guidelines to ensure that such translocations have the best chance of succeeding and do not lead to unintended consequences. We strongly recommend that these guidelines be followed in future translocation and reintroduction.Miljødirektoratet: M-2873|202
Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2023
Get PDFLyngstad, A. 2024. Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2023. NINA Rapport 2411. Norsk institutt for naturforskning.
Slåttemyr er en utvalgt naturtype der forekomstene i mellomboreal, nordboreal og lågalpin vegetasjonssone anses som sterkt truet (EN). Øvre Forra naturreservat har betydelige arealer slåttemyr i mellomboreal og nordboreal vegetasjonssone, og er én av de ti høgest prioriterte slåttemyrlokalitetene på nasjonal skala. Skjøtsel av slåttemyr i Øvre Forra har derfor vært prioritert av naturforvaltningen siden 2009, og det har vært faglig tilsyn av skjøtselsarbeidet i samme periode.
I skjøtselsplanen for Øvre Forra skilles det mellom områder som slås hvert tredje år (intensiv skjøtsel) og hvert femte til tiende år (ekstensiv skjøtsel). Der det er intensiv skjøtsel er målet å gjenskape det tradisjonelle slåttelandskapet med det opprinnelige artsmangfoldet. Der det skjøttes ekstensivt er målet å hindre gjengroing med kratt. Samla slåtteareal i skjøtselsområdet i Heglesvola og Roknesvola er om lag 240 daa myr og engskog (tresatt slåttemark) per 2023.
I 2023 ble det slått ca. 36 daa i delområdet med ekstensiv skjøtsel i Roknesvola. Alt dette var gjengroende myr og engskog (antakelig ikke slått på 140 år) som ble slått for første gang som en del av den moderne skjøtselen. I 2023 ble det rydda innen 34,5 daa gjengrodd areal, mens de øvrige 1,5 daa ble rydda allerede i 2022. Slåtten ble gjennomført i løpet av et par uker midt i august. Graset ble samla opp som små rundballer (vekt ca. 20 kg) og frakta ut med helikopter, og det ble ikke brent gras.
I 2024 bør slått i intensivarealet på Heglesslættet (Slåttmyra) og bakkene mot Heståslættet ha førsteprioritet, og dette er et område på 50-60 daa. Noe rydding kan være aktuelt, men slått og oppsamling av gras vil utgjøre størstedelen av arbeidet.
Eksperimentell slått ble gjennomført i prøvefelt 7 i 2023, og dette var femte runde med slått i dette prøvefeltet. Det ble tatt reanalyser av vegetasjonen for å dokumentere effekten av slått med henholdsvis ljå, slåmaskin og ryddesag.
Skjøtselen av engvegetasjon på setervoller har blitt ført videre, og i 2023 har det blitt rydda på Grytesvollen, Roknesvollen og Leirfallfera. Leirfallfera har i tillegg blitt slått med beitepusser for å restaurere gjengrodd eng. Målretta beitetiltak med geiter (Nofence) har vært gjort på Roknesvollen, Sillermoen og Vassvollen, mens Grytesvollen brukes som samletrø i sauesankinga. På Vassvollmyra ble skjøtsel med rydding og slått av slåttemyr videreført, i 2023 med slått av ca. 5 daa, og samla slåtteareal her er nå ca. 15 daa. Skjøtsel på voller og slåttemyrer som er under restaurering bør prioriteres høgt framover slik at det oppnås en varig bedret økologisk tilstand.
I tillegg til oppfølging av slåttemyr og annen kulturmark var det i 2023 mye forskningsaktivitet gjennom EØS-prosjektet FORCE som har som mål å vise hvordan intakt myr kan bli påvirket av klimaendringer.Statsforvalteren i Trøndela
Status of the Tana/Teno River salmon populations in 2023
Get PDFAnon. 2024. Status of the Tana/Teno River salmon populations in 2023. Report from the Tana/Teno Monitoring and Research Group nr 1/2024.
This report is the seventh status assessment of the re-established Tana/Teno Monitoring and Research Group (MRG) after the 2017 agreement between Norway and Finland. After a summary of salmon monitoring time series in Tana/Teno, we present an updated status assessment of thirteen stocks/areas of the Tana/Teno river system. All stocks were evaluated in terms of a management target defined as a 75 % probability that the spawning target has been met over the last four years. A scale of four years has been chosen to dampen the effect of annual variation on the status.
Assessing the stock status is answering the question about how well a salmon stock is doing, how many salmon were left at the spawning grounds and how many should there have been. The question about how many salmon should spawn has been addressed by the defined spawning targets for the different populations (Falkegård et al. 2014). The unprecedented situation in 2021, 2022 and 2023, when a total moratorium of salmon fisheries was put in place both in the Teno/Tana river system and in large areas in Tanafjord and in adjacent coastal areas, meant that in contrast to the several alternative ways of estimating the spawning stock used in earlier years (Anon. 2020), only direct counts of ascending and spawning salmon were used in the assessments in 2021, 2022 and 2023 because of the absence of salmon catches.
The map below summarizes the 2020-2023 stock status of the evaluated parts of the Tana/Teno river system. Symbol colour designates the management target, defined as probability of reaching the respective spawning targets over the last four years. The management target was classified into five groups with the following definitions:
1) Probability of reaching the spawning target over the last four years higher than 75 % and attainment higher than 140 % (dark green color in the summary map below)
2) Probability higher than 75 %, attainment lower than 140 % (light green)
3) Probability between 40 and 75 % (yellow)
4) Probability under 40 %, at least three of the four years with exploitable surplus (orange)
5) Probability under 40 %, more than one year without exploitable surplus (red)
Based on the status assessment, eleven of the thirteen evaluated areas had a management target below 40 %, and ten of the areas were placed in the worst (red) status category with no exploitable surplus in at least two of the last four years.
Of the stocks with poor status, the most important thing to note is the status of the upper main headwater areas of Kárášjohka, Iešjohka and Anárjohka/Inarijoki and of the Tana/Teno main stem. These areas, which constitute 80.5 % of the total Tana/Teno spawning target, have had consistently low target attainment and low to no exploitable surplus over several years.
To conclude, the situation for different salmon stocks of the Tana/Teno system in 2023 continued to show an overall negative status with exceptionally low spawning stocks and low estimates of pre-fishery abundance. The numbers of large MSW salmon were still low, in line with what was predicted for 2023. Overall low returns of 1SW salmon continued, and it is therefore expected that the return of MSW salmon will continue to be low also in 2024 and that there likely will not be any sustainable surplus available.
Given the critical red status category for ten of twelve assessed areas, the biological advice, based on the recommended stock recovery procedure given in Anon (2022), is that no exploitation should take place for stocks placed in the red category until the forecast indicates the return of an exploitable surplus and status categories increase to at least orange
Økosystemtjenester i naturregnskap etter FN-standard i Norge: Vurdering av tilgjengelige modeller og datagrunnlag
No full textRusch, G.M., Engen, S., Friedrich, L., Hindar, K., Krøgli, S.O., Immerzeel, B., Solberg, E., Köhler, B., Dramstad, W., Venter, Z., Spielhofer, R., Stange, E. & Barton, D.N. 2024. Økosystemtjenester i naturregnskap etter FN-standard i Norge. Vurdering av biofysiske modeller og datagrunnlag. NINA Rapport 2343. Norsk institutt for naturforskning.
Målet med denne rapporten har vært å gi en oversikt over eksisterende modeller og datasett som kan brukes til å produsere biofysiske regnskaper av økosystemtjenester etter SEEA EA-standarden i Norge. Vi evaluerte modeller og data for de tolv hovedkategoriene av økosystemtyper foreslått av Eurostat som oppfølging av implementering av standarden og som Norge er bundet til gjennom EØS-avtalen. Vi har gitt en oversettelse av disse kategoriene for norske økosystemer. Gjennomgangen inkluderer: (i) ni forsyningstjenester, inkludert mat og fiber, genetiske ressurser og vann, (ii) tjue regulerings- og vedlikeholdstjenester og (iii) fire opplevelses- og kunnskapstjenester. I hvert tilfelle gir vi en beskrivelse av økosystemtjenestemodellene som er utviklet i Europa og vi går igjennom de underliggende biofysiske modellene som har blitt brukt i Norge. Vi presenterer deretter eksisterende datasett som kan brukes til å utarbeide nasjonale naturregnskap for økosystemtjenester. Vi viser også hvordan de forskjellige komponentene i naturregnskap kobles sammen gjennom økosystemtjeneste-modellene. Når det gjelder opplevelses- og kunnskapstjenester, presenterer vi noen metoder som fanger opp ikke-bruksverdier, men som ikke er egnet for SEEA EA-regnskap. Disse metodene kan likevel være verdifulle for å vurdere økosystemtjenester og naturregnskap for andre bruksområder. Siden økosystemregnskap er romlig eksplisitte, er datagrunnlaget regnskapene bygger på særlig relevant i de tilfeller der man tar beslutninger om arealbruk som f.eks. i regionale- og kommuneplaner. Hvis avgrensningen av økosystemene har tilstrekkelig høy oppløsning, kan de biofysiske modellene for økosystemtjenester være et svært nyttig informasjonsgrunnlag for beslutninger om arealbruk og arealplanlegging på regionalt og lokalt nivå.
Vi identifiserer fire områder hvor man trenger mest innsats:
(i) Romlige datalag («spatial data layers» i SEEA EA 2022) som bedre representerer arealer som produserer økosystemtjenester (tjenesteytende økosystemarealer), også for regnskap på nasjonalt nivå. Dette betyr romlig eksplisitte data av økosystemenes utbredelse som kan oppdateres jevnlig for alle økosystemtyper samtidig. På nasjonalt nivå trengs det spesielt kart over myrer, og en finere differensiering av gressmark, fjell- og marine økosystemer, samt finere oppløsning av kart over grønninfrastruktur i byer og av semi-naturlige naturtyper i jordbrukslandskapet. Det trengs også kart som representerer tilstandsvariablene som inngår som faktorer i økosystemtjenestemodellene. Bruken av jordobservasjonsdata er i rask utvikling i Norge og internasjonalt. Disse dataene kan være den eneste måten for å overvåke kvantitative endringer i økosystemtjenester på regelmessig basis. Data som det er mulig å framskaffe med fjernmålingsdata være i tråd med SEEA EA prinsipper (regelmessig oppdatering). For eksempel er det behov for kart over skogens alder og struktur, som påvirker produksjonen av økosystemtjenester på ulike måter (f.eks. habitat for stedegnete arter, rekreasjon, klimaregulering, jorderosjonskontroll, og tjenester knyttet til vannføring (inkl. flomkontroll). Regelmessig oppdaterbare romlige data kan også brukes for å overvåke endringer i skogstruktur som forårsakes av skadeinsekter, sykdommer og andre naturlige forstyrrelser (f.eks. vindfall). For å identifisere, måle og fastsette romlig fordeling av marine økosystemtjenester, er det også behov for mer detaljerte, omfattende og sammenhengende kart over utbredelsen og omfanget av viktige økosystemer (på nivå 2 eller 3). Utbredelsen og fordelingen av makroalger, sjøgress, tidevannsmyrer og bløtbunnsedimenter er ikke fullstendig kartlagt. De kartene som er tilgjengelig oppdateres heller ikke med jevne mellomrom.
(ii) Regnskap for økosystemtjenester kan gjøres etter en trinnvis tilnærming (Nivå 1 til 3). Vi gjør en foreløpig vurdering av hvilket nivå de ulike økosystemtjenestene kan modelleres.
Nivå 1-tilnærming kan brukes for å overvinne den ujevne kvaliteten på tilgjengelige data mellom forskjellige økosystemtyper og tilstander. Slå-opp-tabeller («Look-up-tables») har vært den metode som blitt foreslått og brukt i stor utstrekning i ØT-modellering for å møte Nivå 1-tilnærmingen. Denne tilnærming vil kunne brukes for å modellere karbonopptak- og lagring der man tar hensyn til alle økosystemtypene, inkl. ferskvann og marine system, skog, økosystemene i fjell og myr med deres forskjellige egenskaper og tilstand. Tilnærmingen kan også brukes for vannrensningsfunksjoner og andre støttende tjenester knyttet til marine systemer, spesielt i tilknytning til akvakultur, og skadedyrbekjempelse med naturlige fiender.
Nivå 2- tilnærminger kan utvikles for økosystemtjenester som har en empirisk base på tvers av økosystemtypene i Norge. De eksisterende modellene er parametrisert og utviklet for norske forhold. Dette vil være tilfelle for vannføringsregulering og flomregulering, jorderosjonsregulering samt tjenester knyttet til arter der man har betydelig mengder med data som samles inn regelmessig (f.eks. villaks, vilt, marine fiskearter). I tillegg, andre regulerende tjenester som opprettholdelse av habitat og populasjoner av nyttige arter, opprettholdelse av habitat og populasjoner av norsk fauna og flora, pollinering, skadedyrbekjempelse med naturlige fiender i marine system, genetiske ressurser, og opplevelses- og kunnskapstjenester.
Nivå 3-tilnærmingen er den tilnærmingen som gir minst usikre data på økosystemtjenester og krever mye empiriske data. Nivå-3 tilnærmingen er ikke egnet for vurdering på nasjonalt nivå fordi de krever høy romlig oppløsning av parametrisering og validering. Denne tilnærmingen kan derimot være egnet for vurderinger av økosystemtjenester med lokal anvendelse der man trenger høy romlig oppløsning slik at de støtter beslutningene som skal tas for bruk av arealene (Barton m.fl. 2018). Eksempler på økosystemtjenester der nivå-3 tilnærmingen er egnet: Pollineringstjenester som støtter beslutninger om konkrete tiltak på gårds- eller landskapsnivå, planlegging og overvåking av grønninfrastruktur i byer, tjenester knyttet til samisk næring og kultur som kartlegges med hjelp av tradisjonell kunnskap, opplevelses- og kunnskapstjenester som kartlegges med hjelp av medvirkningsprosesser.
(iii) Noen av støttemodellene (hydrologisk, jorderosjon, avrenning) til økosystemtjenestemodeller er utviklet i Norge. En integrering av disse modellene inn i et økosystemregnskap vil ikke kreve mye ressurser. For å være på linje med SEEA EA-standarden, bør disse modellene inkludere økosystemegenskaper som faktorer. Disse gjelder både vedvarende variabler som skogsbonitet, og tilstandsvariabler som påvirkes av drift/forvaltningen, som skogbestandsalder.
(iv) Økosystemtjenestemodeller tar sikte på å oppsummere funksjoner til komplekse, naturlige systemer, der kunnskapen er ufullstendig. Regnskap over økosystemtjenester bør dokumentere usikkerhet, gjerne gjennom å visualisere usikkerhet. Dette kan gi grunnlag for å adressere data- og kunnskapshull. Usikkerhet i det datagrunnlaget setter grenser for hvor me-ningsfylt verdsetting etter SEEA EA standarden (transaksjonsprinsippet) kan bli. På den annen side kan biofysiske økosystemtjenester modeller og bruk av andre verdsettingsprinsipper (IPBES 2022) være nyttige verktøy som kan gi støtte til bærekraftige beslutt på regionalt- og lokaltnivå.Rusch, G.M., Engen, S., Friedrich, L., Hindar, K., Krøgli, S.O., Immerzeel, B., Solberg, E., Köhler, B., Dramstad, W., Venter, Z., Spielhofer, R., Stange, E. & Barton, D.N. 2024. Ecosystem services in SEEA EA accounts in Norway. Assessment of available models and data sets. NINA Report 2343. Norwegian Institute for Nature Research
The aim of this assessment has been to give an overview of existing models and data sets that could be used to produce biophysical accounts of ecosystem services following the SEEA EA standards in Norway. We evaluated models and data for the twelve main categories of ecosystem types following a translation of the typology proposed by Eurostat for Norwegian ecosystems. The review includes: (i) nine main biomass provisioning services, including food and fibers, genetic resources, and water, (ii) twenty regulating and maintenance services, and (iii) four cultural ecosystem services. In each case, we make a description of the ecosystem services models that have been developed in Europe and review the underlying biophysical models in Norway. We then present existing datasets that can be used to prepare national ecosystem accounts following SEEA EA standards. In the case of cultural ecosystem services, we present some methodologies that capture non-use values, which are not suited for SEEA EA accounts, but that could be valuable to assess ecosystem services assessments and accounts for other applications. Since, ecosystem accounts are spatially explicit, relevant applications of the accounts are those where decisions about area use and territorial planning are made. If the delineation of ecosystems is of enough resolution, the biophysical models of ecosystem services can be a very useful information base to inform decisions about land-use allocation and territorial planning at regional and local level.
We identify four areas where the most effort is needed:
(i) Spatial data layers that better represent the areas that produce ecosystem services (ecosystem service providing units), also for nationallevel accounting. This means spatially explicit data on the distribution of ecosystems that can be updated regularly for all ecosystem types simultaneously. At the national level, there is a particular need for maps of mires, and a finer differentiation of grassland, mountain and marine ecosystems, as well as finer resolution maps of green infrastructure in cities and of semi-natural structures in the agricultural landscape. Spatial data that represent state variables that are included as factors in the ecosystem service models are also needed. The use of earth observation data is developing rapidly in Norway and internationally. These data may be the only way to monitor quantitative changes in ecosystem services on a regular basis. Data that can be obtained with remote sensing data will be in line with SEEA EA principles (regular updating). For example, there is a need for maps of forest age and structure, which affect the production of ecosystem services in different ways (e.g. habitat for native species, recreation services, global climate regulation, soil erosion control, and services related to water flow (incl. flood control). Regularly updated spatial data can also be used to monitor changes in forest structure caused by insect outbreaks, diseases and other natural disturbances (e.g. windfall). To identify, measure and determine the spatial distribution of marine ecosystem services, more detailed, comprehensive and coherent maps of the distribution and extent of key ecosystems (at level 2 or 3) are also needed. The extent and distribution of macroalgae, seagrasses, tidal marshes and soft bottom sediments are not fully mapped. The maps that are available are also not regularly updated.
(ii) Accounting for ecosystem services can be done using a tiered approach (Levels 1 to 3). We make a preliminary assessment of the level at which the different ecosystem services can be modelled:
The Tier 1 approach can be used to overcome the uneven quality of available data between different ecosystem types and states. Look-up-tables is a method that has been proposed and used extensively in ES modelling to meet the Tier 1 level. This approach could be used to model carbon uptake and storage while considering differences in data quality to assess this function across ecosystem types, including freshwater and marine systems, forests, mountain and marsh ecosystems with their different properties and conditions. The approach can also be used for water purification functions and other supporting services related to marine systems, especially in connection with aquaculture, and pest control by natural enemies in crops.
Tier 2 approaches can be developed for ecosystem services that have an empirical basis across ecosystem types in Norway. The existing models are parameterised and developed for Norwegian conditions. This will be the case for water flow regulation and flood control, soil erosion control and services related to the maintenance of species where significant amounts of data are collected regularly (e.g. wild salmon, game, marine fish species). In addition, a Tier 2 approach can be used to model other regulating services such as maintenance of habitat and populations of economically important species, maintenance of habitat and populations of Norwegian fauna and flora, pollination, pest control with natural enemies in marine systems, genetic resources, and cultural ecosystem services.
The Tier 3 approach is the approach that provides the least uncertain data on ecosystem services and requires a lot of empirical data. The Tier 3 approach is not suitable for national-level assessments because they require high spatial resolution data for parameterization, and model validation. However, this approach may be suitable for assessments of ecosystem services with local application where high spatial resolution and accuracy is needed to support land use decisions (Barton et al. 2018). Examples of ecosystem services where the Tier 3 approach is suitable are: Pollination services that support decisions on specific measures at the farm or landscape level, planning and monitoring of green infrastructure in cities, services related to Sámi livelihoods and culture that are mapped using traditional knowledge, and cultural services that are mapped using participatory processes.
(iii) Some of the supporting models (hydrological, soil erosion, runoff) used in ecosystem service modelling have been developed in Norway. Integrating these models into an ecosystem accounting system will not require a lot of resources. To be in line with the SEEA EA standard, these models should include ecosystem properties as factors. These include both persistent variables, such as forest fertility, and condition variables that are influenced by management, such as forest stand age.
(iv) Ecosystem service models aim to summarise complex functions of natural systems where knowledge is incomplete. Ecosystem services accounts should therefore document and visualise uncertainty. This can provide a basis for addressing data and knowledge gaps. Uncertainty in the biophysical data base limits how suitable valuation according to the SEEA EA stand-ard (exchange-value principle) can be. On the other hand, biophysical ecosystem services modelling and the use of other valuation approaches (IPBES 2022) can be useful tools to support sustainable decisions at regional and local levels.Miljødirektoratet: M-2708|202