NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Restoring freshwater habitat mosaics to promote resilience of vulnerable salmon populations
Get PDFPhenotypic diversity and abundance drive salmon resilience in the face of increasing environmental variability. But what happens when human activities fundamentally alter the habitat complexity that drives this diversity? And how can we restore habitats to recover both diversity and abundance to support salmon persistence in a warming climate? Here, we looked at the impact of a large watershed restoration effort on the abundance and climate resilience of the three remaining core natural spring-run Chinook Salmon populations in the California Central Valley (Butte, Mill, and Deer Creek). Butte Creek fish, which have floodplain access, had higher overall productivity and faster juvenile growth compared with Mill and Deer Creek populations, and the proportion of floodplain inundation was positively correlated with Butte Creek adult abundance two years later. While Butte Creek exhibited significant increases in abundance post-restoration (~2000%), it generally exhibited lower phenotypic diversity and only a marginal increase in population stability after restoration based on the coefficient of variation (CV). In particular, Butte Creek salmon tended to exhibit larger drops in escapement following dry years (e.g., return years 2010, 2017) compared with Mill and Deer Creek populations, presumably due to limited inundation of its downstream floodplain. The late-migrating juvenile strategy (i.e., yearling), which disproportionately supported Mill and Deer Creek populations during droughts, was uncommon among Butte Creek adults (averaging 60% of returns for Mill and Deer Creek vs. 0.3% for Butte Creek). Increased spring-run stock complex stability was found, post-restoration, when combining the three spring-run populations (i.e., lower aggregate CV). However, among-river pairwise correlations also suggested increased synchronization in population abundances post-restoration, potentially due to increasing frequency and severity of extreme climatic events (e.g., droughts and ocean warming). This study underscores the importance of restoring a connected mosaic of aquatic habitats across modified landscapes, such as cold water refugia and floodplains, to preserve multiple (across-population) life history pathways for increasing salmon stock complex stability and abundance. These landscape-scale process-based habitat restoration efforts are likely to be crucial for the successful long-term recovery of vulnerable species in a rapidly changing climate.publishedVersio
The relationships between biotic uniqueness and abiotic uniqueness are context dependent across drainage basins worldwide
Get PDFContext Global change, including land-use change and habitat degradation, has led to a decline in biodiversity, more so in freshwater than in terrestrial ecosystems. However, the research on freshwaters lags behind terrestrial and marine studies, highlighting the need for innovative approaches to comprehend freshwater biodiversity. Objectives We investigated patterns in the relationships between biotic uniqueness and abiotic environmental uniqueness in drainage basins worldwide. Methods We compiled high-quality data on aquatic insects (mayflies, stoneflies, and caddisflies at genus-level) from 42 drainage basins spanning four continents. Within each basin we calculated biotic uniqueness (local contribution to beta diversity, LCBD) of aquatic insect assemblages, and four types of abiotic uniqueness (local contribution to environmental heterogeneity, LCEH), categorized into upstream land cover, chemical soil properties, stream site landscape position, and climate. A mixed-effects meta-regression was performed across basins to examine variations in the strength of the LCBD-LCEH relationship in terms of latitude, human footprint, and major continental regions (the Americas versus Eurasia). Results On average, relationships between LCBD and LCEH were weak. However, the strength and direction of the relationship varied among the drainage basins. Latitude, human footprint index, or continental location did not explain significant variation in the strength of the LCBD-LCEH relationship. Conclusions We detected strong context dependence in the LCBD-LCEH relationship across the drainage basins. Varying environmental conditions and gradient lengths across drainage basins, land-use change, historical contingencies, and stochastic factors may explain these findings. This context dependence underscores the need for basin-specific management practices to protect the biodiversity of riverine systems.publishedVersio
Ice type matters: impacts of landfast and drift ice on body condition in a high Arctic seabird community
Get PDFSea ice, a central component of polar ecosystems, is undergoing profound changes due to climate change. In particular, the Arctic is experiencing unprecedented warming at quicker rates than other regions. This alarming trend of sea ice loss has dire consequences, with spill-over effects on the entire ecosystem, from phytoplankton to top predators. The complex and dynamic nature of sea ice gives rise to diverse habitats, each with the potential to affect larger ecosystems in different ways. However, our understanding of the relative importance of different ice types for higher trophic levels remains limited. To address this knowledge gap, we conducted a comprehensive study of the effects of drift ice, landfast ice, and total sea ice extent (landfast ice + drift ice) on the body condition of six species of polar-breeding seabirds using long-term monitoring data (2003-2021) from Kongsfjorden, Svalbard. These species fell into two categories: Arctic species (Little Auk Alle alle, Brünnich’s Guillemot Uria lomvia, and Glaucous Gull Larus hyperboreus) and “boreal” (or north temperate) species (Black-legged Kittiwake Rissa tridactyla, Arctic Skua Stercorarius parasiticus, and Great Skua Stercorarius skua). We found that the presence and extent of different types of sea ice may have different effects on seabird body condition. Though we did not find any relationship between total sea-ice extent and seabird body condition, drift ice and landfast ice extent did produce significant effects. For Arctic species, these effects were positive. For boreal species, the relationship between body condition and drift and landfast ice was more complex. Our study suggests that the use of a non-specific sea ice variable may mask the effects of sea ice on Arctic wildlife, highlighting the importance of not considering sea ice to be uniform and simple habitat.publishedVersio
Multi-decadal improvements in the ecological quality of European rivers are not consistently reflected in biodiversity metrics
Get PDFHumans impact terrestrial, marine and freshwater ecosystems, yet many broad-scale studies have found no systematic, negative biodiversity changes (for example, decreasing abundance or taxon richness). Here we show that mixed biodiversity responses may arise because community metrics show variable responses to anthropogenic impacts across broad spatial scales. We first quantified temporal trends in anthropogenic impacts for 1,365 riverine invertebrate communities from 23 European countries, based on similarity to least-impacted reference communities. Reference comparisons provide necessary, but often missing, baselines for evaluating whether communities are negatively impacted or have improved (less or more similar, respectively). We then determined whether changing impacts were consistently reflected in metrics of community abundance, taxon richness, evenness and composition. Invertebrate communities improved, that is, became more similar to reference conditions, from 1992 until the 2010s, after which improvements plateaued. Improvements were generally reflected by higher taxon richness, providing evidence that certain community metrics can broadly indicate anthropogenic impacts. However, richness responses were highly variable among sites, and we found no consistent responses in community abundance, evenness or composition. These findings suggest that, without sufficient data and careful metric selection, many common community metrics cannot reliably reflect anthropogenic impacts, helping explain the prevalence of mixed biodiversity trends.publishedVersio
Gåseregistreringer i Vestfold, Telemark og Østfold i 2024
Get PDFTombre, I.M., Andersen, G.E.B., Axelsen, T., Kristiansen, V. & Solhaug, R.B. 2024. Gåseregistreringer i Vestfold, Telemark og Østfold i 2024. NINA Rapport 2540. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3169241
Systematiske gåseregistreringer ble gjennomført i Vestfold, Telemark og Østfold i perioden 8.-13.august 2024, med hovedtyngden 10.august. Vurdering av ungeproduksjon hos grågås, i form av familiestørrelser og andel årsunger i flokkene, ble gjennomført 13.-16. august. Totalt ble det registrert 12015 grågjess, 2973 hvitkinngjess og 944 kanadagjess ved disse registreringene. Av grågås ble 6 835 individer registrert i Vestfold, 214 individer i Telemark og 4 966 individer i Østfold. Tilsvarende tall for hvitkinngjess var henholdsvis 1116, 479 og 1378. Sammenlignet med de andre artene var det færre kanadagjess, og flest av denne arten ble registrert i Østfold med 680 individer. I Telemark og Vestfold ble det registrert henholdsvis 203 og 61 kanadagjess. Antallet gjess ved denne registeringen sier ikke nødvendigvis noe om hvor det er størst utfordringer for land-bruket eller endringer gjennom sesongen. Målet med registreringene var å få en vurdering av antallet i regionen, også som en del av vurderingen av trender over flere år. Tidspunkt for telling var planlagt for å registrere i den mest optimale perioden når familiegrupper og ikke-hekkende gjess er samlet, før for mange gjess er dratt sørover og før det meste av jakten. Imidlertid vil sannsynligvis noen av gjessene i Telemark være dratt østover mot Vestfold (mest sannsynlig til naturreservatene der) når gåsejakten begynner (som begynner før registreringene). Når tellingene i 2024 sammenlignes med tidligere års registreringer fra samme områder og i samme periode, er trenden at antall grågjess har økt i Vestfold med et par tusen individer over en to til fire års periode. For grågås er det imidlertid en reduksjon i antall i Telemark (500 færre individer i 2024 sammenlignet med 2021), men her har en del gjess allerede begynt å trekke østover idet jakten startet i slutten av juli. Antall grågjess i Østfold har vært relativt stabil de siste årene (rundt 5000 grågjess både i 2021 og 2024). Hvitkinngjess har hatt en liten økning både i Vestfold og Telemark, og en mer betydelig økning i Østfold der antallet har øket med et par hundre individer over en treårs periode. I Vestfold er det Tønsberg kommune som har flest grågjess (3431 individer), etterfulgt av Larvik (1016), Sandefjord (987) og Nøtterøy i Færder kommune (785). Tønsberg er også den kommunen med flest hvitkinngjess. Den store mengden med gjess her skyldes flere viktige naturreservater som gjessene oppholder seg i både om natten og i perioder av dagen. I Telemark er det Kragerø som har flest gjess, på registreringstidspunktet og da hovedsakelig hvitkinn-gjess (454). Av grågjess er det Skien som har det høyeste tallet (130), og dette er også kommunen i Telemark som har flest kanadagjess (82). Grågås er også den dominerende gåsearten i Østfold, med høyeste tall i Moss (1582) og Sarpsborg (1275), etterfulgt av Fredrikstad (601) og Råde (547). Flest hvitkinngjess er det i Moss (501), Fredrikstad (411) og Sarpsborg (388), mens flest kanadagjess ble registrert i Moss (205), Fredrikstad (193) og Sarpsborg (131). Det var ingen signifikante forskjeller i familiestørrelser eller andel u årsunger er i flokkene mellom Vestfold og Østfold (der slike registreringer ble gjennomført), så dette ble samlet til en felles vurdering. Den gjennomsnittlige kullstørrelsen i familiegruppene av grågås var 2,3 unger, og dette er som i tidligere år. Andel årsunger basert på samtlige observasjoner av grågås var på 30,3%, som også samsvarer med tidligere års estimater. I konklusjonen evalueres antall registrerte grågjess i relasjon til antall gjess som felles i de samme områdene ved jakten, sett i lys av det verktøyet jakt er for å kunne regulere bestander og redusere landbrukskonflikter.Tombre, I.M., Andersen, G.E.B., Axelsen, T., Kristiansen, V. & Solhaug, R.B. 2024. Goose registrations in Vestfold, Telemark and Østfold. NINA Report 2540. Norwegian Institute for Nature Research. http://hdl.handle.net/11250/3169241
Systematic goose registrations were conducted in the counties of Vestfold, Telemark and Østfold in the exterior part of the Oslofjord-region, Norway, during 8-11 August 2024 with main registration day August 10th. Goose species in this region are Greylag Geese (Anser anser), Barnacle Geese (Branta leucopsis) and Canada Geese (Branta canadensis). Assessments of young production for Greylag Geese and family sizes were carried out 13-16 August. In total 12 015 Greylag Geese, 2 973 Barnacle Geese and 944 Canada Geese were counted, and 6 835 individuals of Greylag Geese were registered in Vestfold, 214 individuals in Telemark and 4 966 individuals in Østfold. Corresponding numbers for Barnacle Geese were 1 116, 479 and 1 378. Compared to the other species, there were fewer Canada Geese, and the highest number was registered in Østfold with 680 individuals. In Vestfold and Telemark, Canada Goose numbers were 61 and 203 respectively. Agricultural challenges or seasonal trends in numbers are not reflected in these counts, as registrations were designed to assess goose numbers in the region and their potential changes over several years. Hence, the timing of registrations was a balance between the time when non-breeders and families are mixed, the start of the hunting season, and the timing of southward winter migration. However, some geese in Telemark have presumably moved east (probably to the nature reserves in Vestfold) by the time of counting due to hunting disturbance. When the 2024 registrations were compared to previous year, the trend is an increase by roughly two thousand Greylag Geese in Vestfold over a two to four years period. Correspondingly, a decrease in Greylag Geese were registered in Telemark, with a decrease of around 500 individuals, presumably due to the eastward migration. In Østfold, the total Greylag Goose number is around 5000 individuals both in 2021 and 2024. When it comes to Barnacle Geese, there has been a small increase in Vestfold and Telemark, and a somewhat larger increase in Østfold where numbers have increased with more than two hundred individuals over a three-year period. Tønsberg is the municipality in Vestfold holding most Greylag Geese (3 431 individuals), followed by Larvik (1 016), Sandefjord (987) and Færder (Nøtterøy: 785) municipalities. Tønsberg is also the municipality having the largest number of Barnacle Geese which is an effect of several nature reserves where birds are protected while roosting at the seashore and mudflats. Karagerø is the municipality in Telemark having the highest number of geese, especially Barnacle Geese (454). In Telemark, Greylag Goose is the most numerous goose species in the municipality of Skien (130), that also has the highest number of Canada Geese (82). Greylag Geese are also the most dominant species in Østfold, with highest numbers in the municipalities of Moss (1 582) and Sarpsborg (1 275), followed by Fredrikstad (601) and Råde (547). The highest number of Barnacle Geese were registered in the municipalities of Moss (501), Fredrikstad (411) and Sarpsborg (388), and most Canada Geese were registered in the municipalities of Moss (205), Fredrikstad (193) and Sarpsborg (131). No significant differences were found between the regions in brood sizes and percentage of young for Greylag Geese. Hence, samples were pooled. Average brood size was 2,3 young, which is similar to previous years. In total, 30,3% of the Greylag Geese registered were young, hatched in 2024. In the Conclusion we evaluate Greylag Goose numbers in relation to the number of harvested geese in light of this as a tool to regulate populations and reduce agriculture conflicts.Miljødirektoratet:
Tiltaksanalyse for elvemusling i Vollaelva. Med tilstandsvurdering for laksefisk i Vollaelva og Konsvikvassdraget
Get PDFMagerøy, J.H., Bjørnå, T., Farbu, L. & Larsen, B.M. 2024. Tiltaksanalyse for elvemusling i Vollaelva. Med tilstandsvurdering for laksefisk i Vollaelva og Konsvikvassdraget. NINA Rapport 2494. Norsk institutt for naturforskning.
Elvemuslingbestanden i Vollaelva klassifiseres som utdøende, pga. manglende rekruttering og et svært lavt antall muslinger. Dette tilsier dårlig økologisk tilstand i elven. Derfor er det svært viktig å gjennomføre tiltak for å bedre forholdene for og øke rekrutteringen av ungmuslinger.
Tidligere er eutrofiering og tilførsel av partikler, forsuring, kjemisk forurensning og mangel på vertsfisk diskutert som begrensende for elvemuslingen i Vollaelva. Innhenting av ny kunnskap tilsier at eutrofiering og tilførsel av partikler er den viktigste årsaken til den manglende rekrutteringen av ungmuslinger i elven, men at forsuring også kan være en viktig årsak.
Tiltak i og ovenfor utbredelsesområdet til elvemusling bør prioriteres for å ta vare på bestanden, mens tiltak nedstrøms bør gjennomføres for å øke utbredelsen på sikt.
Et av de viktigste tiltakene for å redusere eutrofiering og tilførsel av partikler til Vollaelva er inngjerding av elven eller bruk av «Nofence-teknologi» for å etablere kantsoner. Dette vil bidra til redusert erosjon av elvebredden og redusert avrenning av næringsstoffer og partikler i forbindelse med beite og gjødsling. Kantsonene til vassdrag har et spesielt vern i vannressursloven, men det er viktig å opprette og opprettholde enda bredere kantsoner langs elven. Vi anbefaler kantsoner med naturlig vegetasjon på 10 m, men soner på 6 m vil også ha en effekt.
Nesten like viktig er det at det ikke gjennomføres drenering av nye myrområder i nedbørfeltet til Vollaelva og at tilførselen av partikler fra de drenerte myrområdene reduseres. Det beste tiltaket vil være å restaurere myrene. Dette vil også kunne redusere forsuringen av og øke minstevannføringen i elven. Nedenfor utbredelsesområdet til elvemuslingen kan etablering av én fangdam være et alternativ. Minst, bør vedlikehold av dreneringsgrøftene gjennomføres på en skånsom måte. Da kunne man også vurdere å lukke mindre dreneringsgrøfter for å redusere avrenning.
Kalking av Vollaelva bør vurderes for å forbedre forsuringssituasjonen.
For å ytterligere redusere eutrofiering og tilførsel av partikler til Vollaelva bør man steinsette kjørespor for å redusere erosjon, vurdere utbedring av kloakkanlegg og stoppe deponering av rundballer innen 50 m (helst 100 m) fra vassdraget for å forhindre avrenning fra disse.
Uttaket av vann fra Vollaelva bør minimeres, for å forbedre muslingens leveområder, og deponering og brenning av avfall må stoppes, for å redusere kjemisk forurensning.
Både Vollaelva og Konsvikvassdraget er ørretvassdrag, med noe laks i deler av sistnevnte. Tetthetene av laksefisk tilsier at den økologiske tilstanden ligger på grensen mellom moderat og god i begge vassdragene. I Vollaelva er tettheten av vertsfisk (ørret) høy nok til å opprettholde elve-muslingbestanden. Derfor ansees ikke tilgang på vertsfisk som begrensende for muslingen.
Kultivering av elvemusling fra Vollaelva ansees i dag ikke som et aktuelt tiltak, grunnet problemer ved kultiveringsanlegget. Hvis forholdene ved kultiveringsanlegget bedrer seg i årene fremover, kan det likevel være aktuelt å ta bestanden inn til kultivering.
For å gjennomføre tiltakene på en god måte er det viktig å følge opp regelverk, søke om tilskudd til grunneierne og involvere lokale interessenter.Magerøy, J.H., Bjørnå, T., Farbu, L. & Larsen, B.M. 2024. Management action plan for the freshwater pearl mussel in the Vollaelva River. With evaluation of ecological status for salmonid fish in the Vollaelva River and Konsvikvassdraget Watercourse. NINA Report 2494. Norwegian Institute for Nature Research.
The freshwater pearl mussel population in the Vollaelva River is going extinct due to lack of juvenile recruitment, indicating poor ecological conditions. Thus, it is very important to undertake management actions to improve environmental conditions and increase the recruitment.
Eutrophication and particle runoff, acidification, chemical pollution and the lack of host fish has been discussed at limiting to the mussel in Vollaelva. The collection of additional data indicates that eutrophication and particle runoff is the most important cause of the lacking recruitment of young mussels in the river, but that acidification also may be an important cause.
Management actions in and above the mussel distribution area should be prioritized to protect the population, while one should act downriver to increase the distribution long term.
A very important management action is to reduce eutrophication and particle runoff to Vollaelva by establishing riparian vegetation zones. This will reduce erosion of the riverbanks and runoff of nutrients and particles due to grazing and the spreading of manure. Riparian zones are protected under Norwegian law, but it is important to maintain even wider zones along the river. We recommend 10 m vegetation zones, but 6 m zones will also have an effect.
It is almost as important to prevent draining of new areas with peatlands along Vollaelva and the reduction of particle runoff from drained areas. The ideal action would be to restore the peatlands. This could also reduce the acidification and increase the minimum flow of the river. Down-river from the mussel distribution area, the construction of a retention pond could be an option. Minimally, maintenance of drainage ditches should be completed as to minimize runoff. During maintenance, one could consider installing pipes in the smaller ditches to further reduce runoff.
Liming of Vollaelva should be considered to reduce acidification.
To further reduce eutrophication and particle runoff to Vollaelva, one should improve farm tracks and roads to reduce erosion, consider improving sewage systems and prevent the storage of silage bales within 50 m (ideally 100 m) of the watercourse to eliminate runoff from them.
The withdrawal of water from Vollaelva should be minimized, to improve the mussel habitat, and deposition and burning of waste should be stopped, to reduce chemical pollution.
Both Vollaelva and the Konsvikvassdraget Watercourse are trout systems, with some salmon in parts of the latter. The densities of salmonids indicate that the ecological condition borders moderate and good in both watercourses. In Vollaelva, the density of host fish (trout) is sufficient to maintain the mussel population. Thus, host fish are not considered limiting to the mussel.
Currently, cultivation of the mussels from Vollaelva is not a plausible action, due to problems at the Norwegian cultivation facility. If conditions improve at the facility in the coming years, one could consider cultivating mussels from the river.
To successfully undertake the recommended actions, it is important to enforce rules, apply for environmental grants for landowners and involve local stakeholders
Macroecological patterns of rodent population dynamics shaped by bioclimatic gradients
Get PDFLong-term studies of cyclic rodent populations have contributed fundamentally to the development of population ecology. Pioneering rodent studies have shown macroecological patterns of population dynamics in relation to latitude and have inspired similar studies in several other taxa. Nevertheless, such studies have not been able to disentangle the role of different environmental variables in shaping the macroecological patterns. We collected rodent time-series from 26 locations spanning 10 latitudinal degrees in the tundra biome of Fennoscandia and assessed how population dynamics characteristics of the most prevalent species varied with latitude and environmental variables. While we found no relationship between latitude and population cycle peak interval, other characteristics of population dynamics showed latitudinal patterns. The environmental predictor variables provided insight into causes of these patterns, as 1) increased proportion of optimal habitat in the landscape led to higher density amplitudes in all species and 2) mid-winter climate variability lowered the amplitude in Norwegian lemmings and grey-sided voles. These results indicate that biome-scale climate and landscape change can be expected to have profound impacts on rodent population cycles and that the macro-ecology of such functionally important tundra ecosystem characteristics is likely to be subjected to transient dynamics. bioclimatic zones, climate, field vole, grey-sided vole, latitude, macroecology, Norwegian lemming, population dynamics, tundra ecosystem, tundra volepublishedVersio
A holo-omics analysis shows how sugar kelp can boost gut health in Atlantic salmon
Get PDFThe projected growth of Aquaculture requires continuous optimisation of feeding regimes, especially in enhancing disease resilience through immunostimulating feed supplements. Seaweed has been introduced as a promising supplement due to its proposed immunostimulant effects, while mitigating carbon emissions and marine eutrophication. Two separate growth trials were performed to evaluate the effects of a seaweed supplement, focusing on a closed land-based RAS system with fish growing from ~300–600 g and an open water netbased trial with fish growing from ~500–2500 g. A multi-omics approach was taken to investigate the effect of using up to 2 % fermented sugar kelp (Saccharina latissima) as a supplement on the growth performance and gut health of Atlantic salmon (Salmo salar L.). Standard growth metrics and quality indicators were coupled with multi-omics data for the host intestinal transcriptome, intestinal metabolome, and intestinal microbiome. Levels of iodine and heavy metals in the fish fillets resulting from seaweed inclusion were evaluated. Seaweed additives up to 2 % had no negative impact on the salmon growth performance or other health parameters. While concentration of iodine increased with seaweed addition, all levels remain below recommended thresholds. Furthermore, gut transcriptome analyses of 179 individuals revealed multiple indications for an immunostimulant effect of seaweed, including overexpression of the mucin biosynthesis and pyrimidine metabolism pathways related to mucus production and intestinal homeostasis. Genome-resolved metagenomics revealed a core microbiome dominated by Mycoplasma, Photobacterium, and Brevinema species. Interestingly, the assembled genomes of these three core species had consistently higher levels of genome erosion and gene loss compared to other present species suggesting host adaptation. Further, reduced prevalence of known pathogens such as Aliivibrio highlights a potential protective effect of seaweed by impeding growth of opportunistic pathogens. Results suggest that supplementation of up to 2 % fermented seaweed can increase feed efficiency, stabilise the intestinal microbiome and potentially increase resistance against known pathogenic bacteria including Aliivibrio species. Seaweed Aquaculture Atlantic salmon Host-microbe interactions Multi-omics ImmunostimulantsacceptedVersio
Styringsgruppens oppsummering og vurdering av lakseluspåvirkning på ville laksefisk i produksjonsområdene i 2024
Get PDFI henhold til mandatet fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) til Styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning, oversendes vår vurdering basert på Ekspertgruppens rapport av lakseluspåvirkning i produksjonsområdene i 2024.
I mandatet for Styringsgruppen sies blant annet «Styringsgruppen skal opprette en ekspertgruppe som skal lage en årlig rapport som vurderer status for lakseluspåvirkning i produksjonsområdene. Styringsgruppen skal gjennomgå og evaluere ekspertgruppens rapport, og levere en oppsummering av denne med relevante faglige vurderinger til Nærings- og fiskeridepartementet. Disse leveransene skal danne grunnlag for Nærings- og fiskeridepartementets beslutning for fargelegging av produksjonsområdene.»
Styringsgruppen for vurdering av lusepåvirkning ble opprettet etter bestilling fra Nærings- og fiskeridepartementet. Havforskningsinstituttet (HI), Veterinærinstituttet (VI) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) er bedt om å oppnevne en person hver. Følgende personer har vært oppnevnt for 2024: Tor Fredrik Næsje (NINA, 2016-dd.), Karin Kroon Boxaspen (leder, HI, 2016-dd.) og Eirik Biering (VI, 2020-dd.).
Medlemmene i Ekspertgruppen er personlig oppnevnt av Styringsgruppen i kraft av sin ekspertise. Ekspertgruppen er sammensatt slik at de viktigste problemstillingene i arbeidet er dekket med minst ett medlem med spesialkompetanse. Ekspertgruppen har hatt følgende sammensetning: Leif Christian Stige (leder, Veterinærinstituttet), Knut W. Vollset (nestleder, NORCE), Ola Diserud (Norsk institutt for naturforskning), Ørjan Karlsen (Havforskningsinstituttet), Øyvind Knutsen (SINTEF), Frank Nilsen (Universitetet i Bergen), Rachel A. Paterson (Norsk institutt for naturforskning), Lars Qviller (Veterinærinstituttet) og Jofrid Skarðhamar (Havforskningsinstituttet). Roger Lille-Langøy (Havforskningsinstituttet) har vært gruppens sekretær.
Rapporten fra Ekspertgruppen har seks vedlegg som forfatterne og deres institusjoner står ansvarlige for, samt ett vedlegg med skjema brukt i vurdering i henhold til SHELF-metoden.
Femtende oktober 2017 ble det ved forskrift innført et nytt system for mulig kapasitetsøkning i norsk lakse- og ørretproduksjon, hvor effekten av lakselus fra oppdrettsanlegg på ville laksefisk regulerer produksjonskapasiteten. Kysten ble samtidig delt inn i 13 geografiske områder (produksjonsområder, POer) (Figur 1). Utformingen av produksjonsområdene følger ikke fylkesgrensene og er bygget på biologisk kunnskap om lakselus og hydrodynamisk analyse av spredning av lakselus.
Styringsgruppen fikk utkast til rapporten til kvalitetssikring 1. november og endelig rapport ble levert 27. november 2024. Hensikten med Styringsgruppens kvalitetssikring er å oppklare uklarheter i rapporten og stille avklarende spørsmål angående innholdet. Ekspertgruppen er ansvarlig for konklusjonene i sin rapport, og Styringsgruppen skal ikke påvirke Ekspertgruppens konklusjoner. I denne rapporten presenteres Styringsgruppens sammenfatning og vurdering av Ekspertgruppens resultater
Habitatapplikasjon for klippeblåvinge (Scolitantides orion)
Get PDFHansen, J.E, Endrestøl, A. & Mienna, I.M. 2024. Habitatapplikasjon for klippeblåvinge (Scolitantides orion). NINA Rapport 2510. Norsk institutt for naturforskning.
Klippeblåvinge Scolitantides orion er en de mest sjeldne og truede dagsommerfuglene i Norge. Ifølge Norsk rødliste for arter, er klippeblåvinge vurdert som kritisk truet, CR. Dette skyldes at arten har hatt en kraftig tilbakegang i dens utbredelsesområde i Norge og at nyere kartlegging av gamle og andre potensielle lokaliteter ikke har resultert i nye forekomster.
Det har tidligere vært gjort forsøk på å modellere potensielle habitater for klippeblåvinge i Norge basert på terrengmodeller og solinnstråling og andre parametere som man antar er styrende for artens utbredelse. Denne modelleringsfremgangsmåten viste seg å ikke fungere optimalt for å finne egnede arealer for klippeblåvinge, og metoden hadde et stort forbedringspotensial. Det siste tiåret har det skjedd en teknologisk utvikling innenfor modellering av arters habitater. De statistiske analysene er i dag lettere å utvikle i tillegg til at nye programmeringsplattformer gjør det mulig å kjøre analyser over store arealer med høy oppløsning på relativt kort tid. I tillegg har fokuset på bevaringsutsetting gjort det mer aktuelt å kunne grovsortere områder hvor man antar klippeblåvinge vil ha best forutsetninger for å kunne overleve.
Basert på et utvalg observasjoner av klippeblåvinge registrert etter år 2000, samt en rekke prediktorvariabler (vegetasjonshøyde, helningsgrad, eksposisjon, høyde over havet og solinnstråling), ble det generert en habitatmodell for klippeblåvinge basert på maskinlæringsalgoritmer. Modellen er presentert på Google Earth Engine-plattformen og offentlig tilgjengelig, og gjør at hvem som helst kan lete rundt i kartet etter områder best egnet som habitat for klippeblåvinge gitt forutsetningene i modellen (https://nina.earthengine.app/view/klippeblaavinge).
Habitatapplikasjonen for klippeblåvinge bygger på en modellering av faktiske forekomster og en del forutsetninger om artens utbredelse. Siden de faktiske forekomstene er relativt få, og vi i mindre grad har oversikt over hvilke parametere som styrer artens utbredelse, vil habitatapplikasjonen også ha sine begrensninger. Allikevel ser det ut til at modellen nokså nøyaktig kan angi egnede leveområder for klippeblåvinge, også på liten skala.
Modellen gir forvaltningen og andre interesserte et utgangspunkt for å finne områder å kartlegge eller vurdere for bevaringsutsetting av klippeblåvinge. For at klippeblåvinge skal kunne ha en langsiktig overlevelse i Norge er vi avhengige av at antall individer og lokaliteter økes, og vi håper at verktøyet som presenteres her kan bidra til dette.Hansen, J.E, Endrestøl, A. & Mienna, I.M. 2024. A habitat application for the Chequered Blue (Scolitantides orion). NINA Report 2510. Norwegian Institute for Nature Research.
The Chequered Blue Scolitantides orion is one of the rarest and most endangered butterflies in Norway. According to the Norwegian Red List for species, the Chequered Blue is assessed as critically endangered, CR. This is due to a sharp decline in the species distribution area in Norway and that recent surveys of historical and potential localities have not resulted in new localities.
Previous attempts to model potential habitat for the Chequered Blue in Norway were based on terrain models, solar radiation, and other parameters that are assumed to be important for the species distribution. This early attempt proved not to work optimally for finding suitable areas for the Chequered Blue, and the method had great potential for improvement. In the past decade, there has been technological development in species distribution modeling. Statistical analyses are now easier to develop, and new programming platforms make it possible to conduct analyses over large areas with high resolution in a relatively short time. At the same time, an increased focus on conservation translocations has increased the need for methods that enable nature management to roughly sort out areas where it is assumed that the Chequered Blue will have the best conditions for survival.
Based on occurrences of the Chequered Blue registered after the year 2000, and a number of predictor variables (vegetation height, slope aspect, elevation, and solar radiation), a habitat model for the Chequered Blue was generated using a machine learning algorithm. The model predictions are presented on the Google Earth Engine platform and publicly available, and allow users to search the map for areas that are most suitable as Chequered Blue habitat.
The habitat application for the Chequered Blue is based on modeling of actual occurrences and some assumptions about the species distribution. Since the number of actual observations are relatively few, and we to a lesser extent have knowlegde of which parameters govern the species distribution, the habitat application will also have its limitations. Still, it seems that the model can indicate suitable habitats for the Chequered Blue, even on a small scale.
The new habitat mapping application provides nature management and other stakeholders with a starting point to locate areas for surveys or assess for conservation translocations of the Chequered Blue. In order for the Chequered Blue to have a long-term survival in Norway, an increased number of individuals and localities for the species are necessary, and we hope that the tool presented here can contribute to this.Statsforvalteren i Oslo og Vike