NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Restoring riparian habitats for benefts to biodiversity and human livelihoods: a systematic map protocol for riparian restoration approaches in the tropics
Full text linkBackground Riparian zones are vital transitional habitats that bridge the gap between terrestrial and aquatic ecosystems. They support elevated levels of biodiversity and provide an array of important regulatory and provisioning ecosystem services, of which, many are fundamentally important to human well-being, such as the maintenance of water quality and the mitigation of food risk along waterways. Increasing anthropogenic pressures resulting from agricultural intensifcation, industry development and the expansion of infrastructure in tropical regions have led to the widespread degradation of riparian habitats resulting in biodiversity loss and decreased resilience to fooding and erosion. Considering climate change and its associated efects on freshwater systems, the need to build resilience and adaptive capacities is pertinent. This has prompted the need to protect existing riparian habitats and the implementation of solutions to restore these degraded habitats to recover their functional capacity. This systematic map will aim to identify and collate existing literature on approaches for riparian restoration implemented in tropical regions and identify what indicators have been used to measure outcomes for biodiversity and human well-being. The resulting collation of evidence will help to identify current knowledge gaps and inform the direction of future research. Methods To address the aims of this systematic map, a search of pre-identifed bibliographic databases will be undertaken using a set string of search terms. In addition to this, a grey literature search will be conducted using Google Scholar and by searching for references using specialist websites. All literature that is gathered will be screened by title, abstract and full text using a two-phase screening process which adheres to a pre-determined eligibility criteria. Data will then be coded from the collated group of articles using a pre-designed data coding sheet. Heterogeneity will likely be present in the data; therefore, studies will be grouped appropriately based on the restoration strategy implemented and, on the type of outcome measured. These will be presented as sub-groups. A narrative synthesis of map fndings will be produced, this will outline the distribution and frequency of restoration interventions, and outcomes measured, and will highlight evidence gaps to direct future researcRiparian zones, Tropical, Environmental regeneration, Human well-being, Biological diversity, Ecosystem servicespublishedVersio
Interplay between antipredator behavior, parasitism, and gut microbiome in wild stickleback populations
Full text linkThe impact of microbial composition on stress-related behavior in aquatic organisms is poorly understood. This study explored the link between antipredator behavior, parasitism, and the gut microbiome in wild stickleback from two lakes: clear, spring-fed Galtaból and turbid, glacial-fed Þristikla. Behavioral analysis revealed differences between populations, with each exhibiting unique baseline behaviors. Microbiome analysis showed that a small proportion of its variation was explained by population, likely reflecting differences in lake environments. Only the marine genus Pseudoalteromonas abundance differed between populations. Our findings suggest that behavior and microbiome correlations may primarily reflect environmental adaptations and parasite status rather than direct gut-brain interactions. However, some tentative evidence suggests a potential innate connection between some antipredator behavior and microbiome composition. The study highlights the complexity of the gut-brain axis in wild populations and suggests future research directions, including experimental manipulations to uncover causal relationships between microbiome composition and behavior.publishedVersio
Towards a standardised monitoring of ecosystem condition: A literature review on indicators and their data sources
Full text linkEasily updatable information on ecosystem condition (EC) is essential for understanding trends in ecosystem degradation and prioritising restoration efforts. However, assessing the state, health, or quality of ecosystems is a complex and multidisciplinary challenge, resulting in a wide array of approaches documented in the scientific literature. With growing emphasis on international restoration targets and discussion on how to effectively address EC within established accounting frameworks, the need for robust, systematic methods for assessing EC is increasingly evident. This study reviews recent applications of spatially explicit indicators for mapping EC, with the aim of highlighting the main indicators used in research and related data sources. We find that certain ecosystem types, such as forests, are assessed more frequently, and that most indicators employed reflect structural attributes of ecosystems. Compositional and functional characteristics remain comparatively underexplored. We show that the data used to develop metrics vary across ecosystem types, but remote sensing is widely used to develop spatially explicit and continuous indicators. Our results provide valuable insights on the challenge of comprehensive and systematic assessment of EC, and can stimulate discussion on potential minimum sets of indicators for EC. We highlight future directions for research in this field which would allow for a more complete and robustly informed use of indicators, supported by well-established data-to-indicator pipelines.publishedVersio
Pilotprosjekt - Jordprøvetakning og jordanalyser i ANO-flater i 2022. Revidert utgave
No full textBakkestuen, V., Silvennoinen, H.M., Aarrestad, P.A., Bredin, Y.K. & Lunde, L.M.F. 2025. Pilotprosjekt - Jordprøvetakning og jordanalyser i ANO-flater i 2022. Revidert utgave NINA Rapport 2222b. Norsk institutt for naturforskning.
Vi har gjennomført et pilotprosjekt for jordprøvetaking i ANO (arealrepresentativ naturovervåking) for å teste metodenes egnethet til å overvåke for eksempel nitrogenavsetning, toleransegrenser og karbonlagre i ulike norske økosystemer. Målet er å tilby et fungerende og kalibrert overvåkingsprogram som skal brukes til å overvåke klimaendringer, endringer i arealbruk og forurensningseffekter på disse parameterne.
Det ble samlet inn og analysert 40 jordprøver fra fire ANO-områder (0070 Øygardsbekken, Rogaland; 1065 Litleelva, Fjellgards-vatn-Røyrvatn, Rogaland; 0511 Birkenes, Agder 0588 Julussdalen, Innlandet) og tilhørende ANO-sirkler i løpet av høsten 2022. En ANO-flate er 500 x 500 m og består av 18 (atten) 250 m2 sirkler i et rutenett. Jordprøvene ble samlet fra både organiske og mineralske jordlag i sirklene og analysert for enkle, beskrivende jordparametre (BD, LOI, tørrvekt og fuktighet) og fysiske og kjemiske parametere (tot-N, tot-C, pH, CEC og partikkelstørrelsesfordeling). I tillegg laget vi en forenklet jordprofilbeskrivelse for hver naturtype ved sirklene og målte jorddybder i hver sirkel.
Basert på en enkel dataanalyse er metodene som brukes for skog godt egnet for slike overvåkingsprogrammer som ANO. Prøvetaking for forenklet jordprofilbeskrivelse ga pålitelige resultater med minimal skade på ANO-sirklene. Basert på resultater fra både kjemiske og fysiske analyser av organiske og mineralske jordlag i skogene, ga prøvetakingsmetoden, samt innsamlingen av jordprøvene i felt, data av tilstrekkelig kvalitet uten bevis for blanding av de to jordlagene. I motsetning var både den lettere prøvetakingen for jordprofilbeskrivelse og jordprøver brukt for kjemiske og fysiske parametere i myr og torvmark ikke egnet for alle naturtyper som finnes i ANO-områder. Vi anbefaler derfor å revidere metoden for prøvetaking av myr og torvmark for fremtidige prosjekter. Vi anbefaler også å inkludere et betydelig antall dybderegistreringer per sirkel for både totaldybden av jordprofilene og dybden av det organiske laget, på grunn av store variasjoner og at betydningen av disse parameterne er viktige for andre analyser slik som karbonlagring.
Det å sette av noe mer tid til det forberedende arbeidet samt til en ekstra instruksjonsdag for å kalibrere og synkronisere feltarbeidet til forskjellige prøvetakingsteamene før prøvetakingsfeltarbeidet, ville være ekstremt verdifullt og tidsbesparende på lang sikt. Også det å finne nøyaktig prøvetakingssted for jordprøvetagning var utfordrende for overgangsnaturtyper med heterogen jorddybde og type, for eksempel våtmarkskanter. Vi anbefaler derfor å konsentrere fremtidige pro-sjekter i ANO-sirkler med homogene hovedøkosystemer, for å sikre kostnadseffektiv levering av data av god kvalitet. Vi foreslår også å unngå sjeldne naturtyper og de som er til stede på kun én av de 18 sirklene, da prøvetaking av denne naturtypen (3L/prøve), vil forårsake en uakseptabel stor skade i disse sirklene. Vi vil også gjøre oppmerksom på at noen av nøkkelparameterne (f.eks. tot-N) forventes å variere mellom flatehogst og skog, hvilke to naturtyper ikke er differensiert i ANO-registreringer. Sammenslåing av prøver fra disse naturtypene for analyse kan føre til uriktige konklusjoner for disse parameterne.
Som en konklusjon er vi overbevist om at den testede metodikken generelt er godt egnet for fremtidige overvåkingsprogrammer, gitt at de ovennevnte erfaringene blir tatt med i planleggingen av jordprøvetakingen og -analysen i ANO-områdene i framtiden.Bakkestuen, V., Silvennoinen, H.M., Aarrestad, P.A., Bredin, Y.K. og Lunde, L.M.F. 2025. Pilot project - Soil sampling and soil analyzes in ANO areas in 2022. Revised version. NINA Report 2222b. Norwegian Institute for Nature Research.
We carried out a pilot project for soil sampling in ANO (area-representative nature monitoring) to test the methods’ suitability to monitor e.g., nitrogen deposition, tolerance limits and carbon stocks in various Norwegian ecosystems. The aim is to provide a functioning and calibrated monitoring program to be used for monitoring climate change, land use change and pollution effects on those parameters.
Altogether 40 soil samples were collected and analyzed from four ANO areas (0070 Øygardsbekken, Rogaland; 1065 Litleelva, Fjellgards-vatn-Røyrvatn, Rogaland; 0511 Birkenes, Agder 0588 Julussdalen, Innlandet) and associated ANO circles during autumn 2022. An ANO area is 500 x 500 m and consists of 18 (eighteen) 250 m2 circles in a regular grid. The soil samples were collected from organic and mineral soil layers of the circles and analyzed for simple, descriptive soil parameters (BD, LOI, dry weight and moisture) and physical and chemical parameters (tot-N, tot-C, pH, CEC and particle size distribution). In addition, we made a simplified soil profile de-scription for each nature type at the circles and measured soil depths at each circle.
Based on simple data-analysis the methods used for forests are well suited for such monitoring programs. Sampling for simplified soil profile description yields reliable results with little damage to the ANO-circles. Based on results from chemical and physical analysis of organic and mineral lay-ers of the forests, the sampling method, as well as the pooling of the samples at field, provided data of sufficient quality with no evidence of mixing of the two layers. Contrastingly, both the lighter sampling for the profile description and the soil sampling used for chemical and physical parameters at peatlands, were not suited for all peatland types that are present at ANO areas. We therefore recommend revising the peatland sampling methodology for future campaigns. We also recommend including a substantial amount of depth recordings per circle for both total depth of the soil profile and the depth of the organic layer, due to the high variability in and relatively high importance of these parameters.
Reserving more time for the preparatory work as well as for an additional instruction day to calibrate and synchronize the field work of different sampling teams prior to the sampling campaigns would be extremely valuable. Defining the accurate sampling location was challenging for transitional nature types with heterogeneous soil depth and type, such as wetland edges. We therefore recommend concentrating future campaigns in ANO circles at main ecosystems, to secure cost-efficient provision of good quality data. We also suggest avoiding rare habitat types and those present on only one of the 18 circles, as sampling of this extend (3L/sample), will cause an unacceptably large damage in these circles. We would also like to bring to attention that some of the key parameters (e.g. tot-N) are expected to vary between clear cuts and forests, which two nature types are not differentiated in ANO-registrations. Pooling samples from these nature types for analysis will lead to biased conclusions for those parameters.
As a conclusion, we are convinced that the tested methodology is generally well suited for future monitoring programs, given that the above-mentioned experiences and concerns are accounted for in planning the soil sampling and analysis at the ANO areas.Miljødirektoratet: M-2406|2022
ANO-moduler for havstrand, kystlynghei og myr. Forslag til ny overvåking
Full text linkKolstad, A.L., Töpper, J.P., Bakkestuen, V., Evju, M., Johansen, L., Kyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Rød, J.K, Tingstad, L. & Velle, L.G. 2025. ANO-moduler for havstrand, kystlynghei og myr. Forslag til ny overvåking. NINA Rapport 2524b. Norsk institutt for naturforskning.
Naturen er i endring, og det er sterke internasjonale og nasjonale føringer på at vi må ta bedre vare på naturen. Effektiv og presis naturovervåking er sentralt for å få til et kunnskapsgrunnlag som legger til rette for dette, noe som også nevnes i naturmeldingen «Bærekraftig bruk og bevaring av natur — Norsk handlingsplan for naturmangfold». I tillegg til å vite hvilken natur vi har og omfanget av arealbruksendringer, er det helt nødvendig med kunnskap om kvalitetene i naturen og å overvåke økosystemenes tilstand, integritet, og evne til å levere sentrale økosystemtjenester. Dette er reflektert i naturavtalens første mål, og i det første nasjonale miljømålet: «Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester». Tross disse målene har vi ingen overvåking av tilstanden til flere av økosystemene i Norge.
I denne rapporten presenteres et forslag til en modulær utvidelse av det nasjonale naturovervåkingsprogrammet ANO, med konkrete forslag for overvåking av tre moduler: ANO Myr, ANO Havstrand og ANO Kystlynghei. Data fra denne overvåkingen vil gjøre det mulig å følge utviklingen i tilstand til store arealer av norsk natur, samt viktige arealer for biologisk mangfold, økosystemtjenester og andre økologiske funksjoner. Modulene er utviklet basert på en del felles metodikk og arbeidsflyt, samtidig som ulikhetene i databehov og naturens egenskaper generelt er ivaretatt med feltprotokoller og utvalgsrammer som er tilpasset modulene. Overvåkingsprogrammene som beskrives er fleksible med tanke på justering av innholdet basert på både økonomi og fremtidige databehov, både med tanke på dimensjonering og på hvilken type natur som skal overvåkes. Tilnærmingen gjør det mulig å overvåke både relativt vanlige og relativt sjeldne naturtyper innad i samme modul basert på ulik tetthet av overvåkingslokaliteter. Dette er en type stratifisering, som sammen med moderne teknikker for balanserte og romlig spredte utvalg av lokaliteter, vil sikre at utvalget av overvåkingslokaliteter blir både representativt (dekker den romlige og tematiske variasjonen i naturen) og relevant. Hovedformålet med overvåkingen er å skaffe data om den økologiske tilstanden i naturen, og dette har vært veiledende for utformingen av både utvalgsmetodikk og feltprotokoller. Samtidig vil ANO-modulene bidra med forventningsrett arealstatistikk for delvis sjelden natur (viktig blant annet i arbeidet med Norsk rødliste for naturtyper), bakkesannhetspolygoner for trening av fjernmålingsbaserte modeller, og karakteristiske artssamfunn for blant annet å kunne lage regionaliserte generaliserte artslistedatasett for naturtyper.
Rapporten gir en delvis oppsummering av annen relevant overvåking i Norge, spesielt for de tre modulene som er foreslått. Det svenske overvåkingsprogrammet NILS er studert inngående, og det er opprettet samarbeid med sentrale aktører for NILS ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU). ANO-modulene har mange likheter med NILS, som også er et modulert overvåkingspro-gram, og mange av metodene våre er hentet derfra. NILS ble kraftig revidert over en periode på flere år, og erfaringene som har blitt gjort i løpet av den relativt lange utviklingen, har vært viktige når vi nå har vurdert behovene for naturovervåking i Norge og hvilke utfordringer og potensielle fallgroper vi kan komme over. Det legges opp til store synergieffekter i overvåkingen i de to landene, både for deling av data, kunnskap og metodeutvikling.
Til slutt i rapporten beskriver vi veien videre inkludert kostnadsoverslag for de ulike oppgavene. Vi foreslår blant annet et test-år for å etablere gode og stabile feltprotokoller; etablere trygg og effektiv dataflyt og lagring av data; utføring av etterprøvbare og balanserte utvalg av overvåkingslokaliteter; gjennomføring av power analyser; og en generell dimensjonering av modulene; inkludert antall overvåkingslokaliteter. Etter teståret kan modulene operasjonaliseres.Kolstad, A.L., Töpper, J.P., Bakkestuen, V., Evju, M., Johansen, L., Kyrkjeeide, M.O., Lyngstad, A., Rød, J.K, Tingstad, L. & Velle, L.G. 2025. ANO-modules for ocean shores, coastal heathlands and mires. A suggestion for new nature monitoring. NINA Rapport 2524b. Norwegian Institute for Nature Research.
Nature is changing, and there is a strong message from important international and national initiatives that we must take better care of nature. Effective and precise nature monitoring is central to creating a knowledge base that facilitates this, which is also highlighted in Norway’s national biodiversity plan. In addition to knowing what kind of nature we have and the extent of current land use changes, we need knowledge about the qualities of nature, and to monitor the condition, integrity, and ability of ecosystems to deliver key ecosystem services. This is reflected in the first goal of the Kunming-Montreal GBF, and in the first of the Norwegian national environmental goals: "Ecosystems should be in good condition and deliver ecosystem services". Despite these goals, we do not have any monitoring of the condition of several of the ecosystems in Norway.
This report presents a proposal for a modular expansion of the national nature monitoring program ANO, with specific proposals for three modules: ANO Mire, ANO Ocean Shores and ANO Coastal Heathlands. Data from this monitoring will make it possible to follow the development in the condition of large areas of nature in Norway, as well as important areas for biodiversity and ecosystem services. The modules use shared many methods and workflows, while the differences in data needs and the characteristics of nature in general have been considered with field protocols and sampling frames that are adapted to the modules. The monitoring program described are flexible in terms of adjusting the content based on both future data needs and the financial situation, both in terms of scaling and on the type of nature to be monitored. The approach makes it possible to monitor both relatively common and relatively rare habitat types within the same module based on different densities of monitoring locations. This is a type of stratification, which together with modern techniques for balanced and a spatially spread selection of locations, will ensure that the selection of monitoring locations is both relevant and representative (covering the spatial and thematic variation in nature). The main purpose of the monitoring is to obtain data on ecosystem condition, and this has guided the design of both the sam-pling methodology and field protocols. At the same time, the ANO modules will contribute with area estimates for relatively rare nature types (important, among other things, in the work with the Norwegian Red List for habitat types), ground-truth polygons for training remote sensing-based models, and datasets for creating regional generalised species lists for habitat types.
The report provides a summary of other relevant monitoring programs in Norway, especially related to the three modules that have been proposed. The Swedish monitoring program NILS has been studied in detail, and collaboration has been established with the Swedish University of Agricultural Sciences (SLU). The ANO modules have many similarities with NILS, which is also a modular monitoring program, and many of our methods are taken from there. NILS was extensively revised over a period of several years, and the lessons learned during the relatively long development period have been important when we have now assessed the needs for nature monitoring in Norway and what challenges and potential pitfalls we may encounter. Major synergy effects are expected between nature monitoring in the two countries, both for sharing data, knowledge and methodological development. Finally, we describe the way forward including cost estimates for the various tasks. We propose a test year to establish good and stable field proto-cols; establish safe and efficient data flow and storage; carry out reproducible and balanced selections of monitoring locations; carry out power analyses; and a general scaling of the modules, including the number of monitoring locations. After the test year, the modules can be operationalised
Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie
Full text linkJacobsen, R.M., Bendiksen, E., Brandrud, T.E. 2025. Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie. NINA Rapport 2576. Norsk institutt for naturforskning.
Naturrestaurering er satt på agendaen gjennom FNs naturavtale fra 2022 og FNs tiår for naturrestaurering fra 2021 til 2030. Det er ikke lenger tilstrekkelig å verne de viktigste områdene for å bevare artsmangfold og intakte økosystemer, vi må også restaurere forringede naturområder for å motvirke naturkrisen. Skogen er intet unntak, og skogrestaurering bør inngå i norsk skogforvaltning for å sikre det store mangfoldet av arter og naturtyper i skogen, i tråd med den globale naturavtalen.
Norge er per dags dato 38% skogkledd, hvorav det meste av produktiv skog inngår i aktivt skogbruk. Omtrent halvparten av de truede artene i landet lever i skog, særlig i gammel skog, og påvirkning fra skogbruk er en trussel for mange av disse artene. Skogrestaurering kan være et verktøy som kan bedre tilstanden i skogen for mange av disse artene, enten det benyttes for skog i verneområder eller som en del av miljøhensynene i skogbruket.
Denne rapporten er i hovedsak en litteraturgjennomgang av vitenskapelige studier av skogrestaurering i boreal skog i Fennoskandia (Norge, Sverige og Finland). Gjennomgangen fokuserer på følgende restaureringsmetoder; (i) hogst for restaurering, særlig hogst av små flater (kalt glennehogst), men også tynning med variabel tetthet og kalkskogshogst, (ii) skape død ved, og (iii) veteranisering av trær for å fremskynde utvikling av aldersbetingede mikrohabitat (som hulrom og døde greiner). Vi fokuserer på effektene på artsmangfold. Kontrollert bruk av skogbrann (naturvernbrenning) omtales der det inngår i studier av andre metoder, men utover det henvises det til allerede publiserte oppsummeringer av studier av naturvernbrenning.
Glennehogst og tynning med variabel tetthet er metoder som kan bidra til å øke strukturell og miljømessig variasjon i tette og ensartede bestand. Effekten på artsmangfoldet er ikke alltid så sterk på kort sikt, særlig ikke sammenlignet med naturvernbrenning, men man unngår også eventuelle negative effekter av skogbrann på utsatte artsgrupper som moser og epifyttisk lav. Dersom hogst kombineres med å skape død ved, kan det gi levesteder for mange arter insekter og sopp. Menneskeskapt død ved benyttes av mange vanlige arter, og for insekter er det flere eksempler på at også sjeldne og trua arter kan kolonisere slikt substrat raskt. For sopp ser det derimot ut til at det tar lenger tid før menneskeskapt død ved blir et egnet levested, men de få langtidsstudiene som finner dokumenterer at etter ti år kan også sjeldne og trua sopparter fore-komme. Menneskeskapt død ved er som regel mindre variert enn naturlig død ved, og man bør forsøke å øke variasjonen i den grad det er mulig, for eksempel ved å lage både liggende (læger) og stående (gadd) død ved. Veteranisering av levende trær er også et lovende verktøy, men med for få langtidsstudier til å konkludere om de beste veteraniseringsmetodene.
I tillegg til litteraturgjennomgangen presenteres et lite pilotprosjekt i Sørmarka utenfor Oslo, med kartlegging av bakkevegetasjon i bestand med nylig utført småflatehogst, lukket hogst og kontrollområder uten nylig hogst. Selv om hogsten i pilotprosjektet ikke ble utført som et restaureringsprosjekt, blir småflatehogst benyttet av Oslo kommuneskoger som et verktøy for å fremme flerbrukshensyn i Oslomarka. Pilotprosjektet bidrar i denne rapporten med mer informasjon om effekten av ulike flatestørrelser på bakkevegetasjonen. Vi fant en tydelig effekt av småflatehogst på bakkevegetasjonen, i motsetning til det som ble rapportert fra studier av mindre hogståp-ninger i litteraturgjennomgangen, der effekten på bakkevegetasjonen var svak.
Denne litteraturgjennomgangen av ulike metoder for skogrestaurering kan forhåpentligvis være en støtte for forvaltningen av norsk skog, og bidra til å fremme bruk av skogrestaurering i Norge. Selv om vi påpeker kunnskapsmangler, så er det ingen tvil om at metodene som presenteres her kan gi gode effekter for artsmangfoldet om de utføres på godt vis og tilpasset lokale forhold.Jacobsen, R.M., Bendiksen, E., Brandrud, T.E. 2025. Forest restoration – effects of methods tested in Fennoscandia. Literature review and pilot study. NINA Report 2576. Norwegian Institute for Nature Research.
The UN Decade on Restoration lasting from 2021 to 2030 and the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework from 2022 has put ecosystem restoration on the agenda. It is no longer sufficient to protect and conserve the currently most important areas for biodiversity, we must also restore deteriorated ecosystems to mitigate the ongoing nature crisis. Forests are no exception, and forest restoration should be a part of the management of Norwegian forests.
At present, 38% of Norway is covered in forest, with most of the productive forest being managed for timber production. Approximately half of the threatened species in Norway live in forests, especially in old-growth forests, and timber production is a threat to many of these species. For-est restoration can be a tool to improve conditions in the forest for many of these species, whether applied to protected areas or as a part of the environmental measures in production forest.
This report is mainly a review of scientific literature concerning forest restoration in boreal forest in Fennoscandia (Norway, Sweden and Finland). The review focuses on the following restoration methods; (i) gap cutting, patch cutting, thinning with variable density and related methods, (ii) creating dead wood, and (iii) veteranisation of living trees to accelerate the formation of age-related microhabitats (such as hollows and dead branches). We focus on the effects on species diversity. Prescribed forest fire is discussed where it is included in studies of the above-mentioned methods, but the reader is otherwise referred to existing literature reviews on this important topic.
Gap and patch cutting, as well as thinning with variable density, are methods that can increase structural and environmental variation in dense and homogenous forest stands. The effect of these cutting methods on species diversity and composition is not always very strong in the short term, at least not compared with prescribed fire, but on the other hand the methods avoid the potentially negative effects of fire on certain species groups of mosses and epiphytic lichen. Furthermore, if these cutting methods are combined with creation of dead wood, several studies show that this can create habitats for many species of saproxylic insects and fungi. Man-made dead wood is utilised by many common species, and for insects there are also many examples of rare and threatened species colonising such habitat. For fungi man-made dead wood seems to need more time to become suitable for rare and threatened species, but the few long-term studies show that such species of conservation concern does colonise man-made dead wood eventually. Man-made dead wood is generally less varied than natural dead wood, and when creating dead wood, one should attempt to increase variation if possible, for instance through creating both lying and standing dead wood. Veteranisation of living trees is also a promising restoration tool, but there are too few long-term studies to conclude clearly regarding effect on biodiversity.
In addition to the literature review, we present a small pilot study in Sørmarka outside of Oslo, where ground vegetation has been surveyed in forest stands subject to patch cutting, closed canopy harvesting and no harvest (control). We found a clear effect of patch cutting on the vegetation composition. In comparison, studies with smaller gap or patch size summarized in the literature review found smaller effect on vegetation.
Hopefully, this literature review of methods for forest restoration relevant for boreal forest will be a useful knowledge foundation for forest management and contribute to increase use of forest restoration in Norway. Though we point out knowledge gaps, there is no doubt that the methods presented here will result in positive effects for biodiversity if they are applied well and adapted to local conditions
Overvåking av ærfuglbestanden i Oslofjorden. Årsrapport 2024
Full text linkHanssen, S.A. & Moe, B. 2025. Overvåking av ærfuglbestanden i Oslofjorden. Årsrapport 2024. NINA Rapport 2578. Norsk institutt for naturforskning.
Rapporten omhandler ærfuglbestanden i og rundt Oslofjorden, med særlig fokus på utviklingen etter en uvanlig høy vinterdødelighet i 2020. Denne massedødeligheten ble i hovedsak knyttet til avmagring. Studien kombinerer flere typer data: hekkeregistreringer, flytellinger og ringmerking med lysloggere (geolokatorer). Hensikten er å følge bestandsutviklingen over tid, kartlegge overvintringsområder og estimere overlevelse. Bestandsutvikling: I Telemark var det en økning i hekkebestanden fram til ca. 2005, etterfulgt av en markant nedgang. I indre Oslofjord har ærfuglen vokst fra noen hundre par tidlig på 2000-tallet til over 1000 par rundt 2020, men denne økningen ser ut til å flate ut. I Rauna (Farsund, Agder) økte bestanden fra slutten av 1980-tallet til 2003, men har siden gått ned. Tellingene fra fly dekker kyststrekninger i Østfold, Oslo/Akershus, Buskerud, Telemark og Vest-Agder. Etter et lavt antall i 2019 steg antallet hanner i 2020 og 2021, men gikk noe ned i 2022 og 2023. I 2024 var det igjen en liten økning i de fleste områdene. Fra 2021 til 2024 er det merket flere titalls ærfuglhunner i to kolonier (én i indre Oslofjord, én i ytre Oslofjord). Fuglene utstyres med små lysloggere som registrerer lysforhold, slik at man kan spore reiseruter og overvintringsområder. De første overlevelsesestimatene antyder høyere overlevelse (0,91) i indre Oslofjord enn i ytre (0,64). Dette kan endre seg etter hvert som man får flere års data. Analyser av loggerne fra 2022 og 2023 viser at flere av fuglene trekker ut av Oslofjorden og mange overvintrer i danske eller til og med nederlandske farvann. Ved fangst av rugende hunnfugler registreres vekt og antall egg (kullstørrelse). I 2024 var det generelt god kondisjon og relativt like (moderate til gode) kullstørrelser i indre og ytre Oslofjord. Tidspunkt for egglegging varierer noe fra år til år og mellom kolonier, men ytre Oslofjord hadde et noe tidligere klekkeforløp i 2024 enn indre Oslofjord. Flere år med oppfølging er nødvendig for å avgjøre om massedødeligheten i 2020 var en enkeltstående hendelse eller tegn på varige endringer i økosystemet. Ærfuglen kan fungere som en «indikatorart» for tilstanden i Oslofjorden, og overvåkning av arten er en del av myndighetenes planer for å bedre miljøtilstanden i fjorden. Fortsatt innsamling av ringmerkings- og loggerdata vil gi bedre innsikt i overlevelse, vandringsmønstre og hvilke områder fuglene er mest sårbare i - relevant både for forvaltning og planlagte havvindprosjekter i Skagerrak.Hanssen, S.A. & Moe, B. 2025. Monitoring of the eider population in Oslofjorden Year report 2024. NINA Report 2578. Norwegian Institute for Nature Research.
The report concerns the eider population in and around the Oslofjord, with particular emphasis on developments following an unusually high winter mortality in 2020. This mass die-off was primarily linked to emaciation. The study combines various data sources—breeding surveys, aerial counts, and banding with light loggers (geolocators). The aim is to monitor population trends over time, identify wintering areas, and estimate survival.
Population Development: In Telemark, there was an increase in the breeding population up until around 2005, followed by a marked decline. In the inner Oslofjord, the eider population grew from a few hundred pairs in the early 2000s to over 1,000 pairs around 2020, but this growth now appears to be leveling off. In Rauna (Farsund, Agder), the population rose from the late 1980s to 2003, then declined. Aerial counts cover coastal stretches of Østfold, Oslo/Akershus, Buskerud, Telemark, and Vest-Agder. After low numbers in 2019, the count of male birds rose in 2020 and 2021, decreased slightly in 2022 and 2023, and saw a small increase again in most areas in 2024.
From 2021 to 2024, several dozen female eiders were banded in two colonies (one in the inner Oslofjord and one in the outer Oslofjord). The birds were equipped with small light loggers that record light levels, making it possible to track migration routes and wintering areas. Initial survival estimates suggest higher survival (0.91) in the inner Oslofjord compared to the outer (0.64), although this may change as more data become available in the coming years. Analyses of logger data from 2022 and 2023 indicate that several of the birds leave the Oslofjord and many overwinter in Danish or even Dutch waters.
When incubating females are captured, both weight and clutch size (number of eggs) are recorded. In 2024, overall body condition was good, and clutch sizes were relatively similar (moderate to good) in both the inner and outer Oslofjord. The timing of egg-laying varies somewhat from year to year and between colonies, but in 2024, the outer Oslofjord had a slightly earlier hatching period than the inner Oslofjord.
Several years of continued monitoring are required to determine whether the mass mortality in 2020 was an isolated incident or a sign of lasting changes in the ecosystem. Eiders can act as an “indicator species” for the state of the Oslofjord, and monitoring this species is part of the government’s plans to improve the fjord’s environmental status. Ongoing collection of banding and logger data will provide better insight into survival, migration patterns, and the areas where the birds are most vulnerable - information relevant to both management efforts and planned offshore wind projects in the Skagerrak
Status for laksebestandene i Tanavassdraget i 2024
Full text linkDenne rapporten er den åttende statusvurderingen fra den reetablerte overvåknings- og forskningsgruppen for Tana etter at det ble ny avtale mellom Norge og Finland i 2017. Etter en oppsummering av tidsseriene for overvåkning av laks i Tana, presenterer vi en oppdatert statusvurdering av 14 bestander/områder i Tanavassdraget. Alle bestandene ble evaluert etter et forvaltningsmål definert som 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmålet har vært nådd over siste fire år. En skala på fire år har blitt valgt for å dempe effekten av variasjon mellom år i statusvurderingen.
En vurdering av bestandsstatus er å svare på spørsmålet om hvor bra laksebestanden gjør det, hvor mange laks er igjen på gyteområdene og hvor mange laks burde det ha vært. Spørsmålet om hvor mange laks som burde gyte er svart på gjennom definerte gytebestandsmål for de ulike bestandene (Falkegård mfl. 2014). Den enestående situasjonen i 2021-2024 med stengt laksefiske i Tanavassdraget, Tanafjorden og tilstøtende kystområder, gjorde at laksefangster manglet og det var derfor ikke grunnlag for å bruke de ulike alternative måtene å beregne gytebestand som har vært brukt tidligere (Anon. 2020). Det ble derfor kun benyttet direkte tellinger av oppvandrende og gytende laks som grunnlag for vurderingene i 2021-2024.
Kartet nedenfor oppsummerer bestandsstatus i 2021-2024 i de evaluerte delene av Tanavassdraget. De ulike symbolfargene viser forvaltningsmåloppnåelse, definert som sannsynlighet for at de respektive gytebestandsmålene er nådd over siste fire år. Forvaltningsmålet ble klassifisert i fem grupper etter følgende definisjon:
1) Sannsynligheten for å nå gytebestandsmålet siste fire år er over 75 % og måloppnåelsen er over 140 % (mørkegrønn farge i kartet nedenfor)
2) Sannsynlighet over 75 %, måloppnåelse under 140 % (lysgrønn)
3) Sannsynlighet mellom 40 og 75 % (gul)
4) Sannsynlighet under 40 %, minst tre av fire år med beskattbart overskudd (oransje)
5) Sannsynlighet under 40 %, mer enn ett år uten beskattbart overskudd (rød)
Statusvurderingen viste at tretten av de fjorten vurderte områdene hadde forvaltningsmål under 40 %, og alle disse områdene ble plassert i den verste (røde) statuskategorien med manglende beskattbart overskudd i minst to av siste fire år.
Av bestandene med dårlig status er det viktigste trekket av betydning at de store kildeelvene Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka/Inarijoki (evaluert i forrige statusrapport) samt selve Tanaelva har svak status. Disse områdene, som til sammen utgjør 80.5 % av det totalte produksjonspotensialet i Tana (uttrykt gjennom gytebestandsmålene), har over flere år hatt gjennomgående lav måloppnåelse og lavt eller helt fraværende beskattbart overskudd.
Kort oppsummert viser statusvurderingen for 2024 en fortsatt negativ situasjon for laksebestandene i Tana med eksepsjonelt svake gytebestander og lavt innsig. Antallet flersjøvinterlaks var fortsatt lavt, i tråd med forventningen for 2024.
Innsiget av ensjøvinterlaks til Tana har vært lavt siden 2019. Denne situasjonen ble forverret i 2024, med et innsig av ensjøvinterlaks som var det klart laveste vi har observert. Dette skjedde til tross for at smoltutvandringen i 2023 var relativt god. De lave ensjøvintertallene for 2024 har kritiske implikasjoner for antallet tosjøvinterlaks i 2025, som, gitt langtidsrelasjonen mellom ensjøvinterlaks et år og tosjøvinterlaks året etter, nå er forventet å være katastrofalt dårlig. De fleste tosjøvinterlaks er hunner, og som en konsekvens av dette kan det forventes at gytebestandstørrelse og den resulterende eggdeponeringen vil gå ytterligere ned i 2025 sammenlignet med 2024.
Gitt den kritiske røde statuskategorien for tretten av fjorten vurderte områder, vil det biologiske rådet, basert på den anbefalte prosedyren for bestandsgjenoppbygging gitt i Anon. (2022), være at ingen beskatning bør finne sted for bestander plassert i den røde kategorien, inntil det påny er et beskattbart overskudd og statuskategoriene har forbedret seg minst til oransje.
Tabellen nedenfor oppsummerer de bestandsspesifikke forvaltningsmålene og statustallene fra 2024 samt siste 4 år (tilsvarer forvaltningsmålperioden).
En sentral oppgave for MRG er å identifisere kunnskapshull og gi råd om relevant overvåkning og forskning. Den fallende bestandssituasjonen og den tilsynelatende nedadgående trenden i dødeligheten fra smolt til voksen, som var betydelig mer uttalt fra 2023 til 2024 i Tana sammenlignet med naboelvene i fylket, førte til en kollaps i ensjøvinterlaks i 2024. Denne kollapsen har mulige forbindelser til klimaendringer og pukkellaksefellen fra 2023. Det er svært viktig at dette kunnskapshullet prioriteres i 2025. Vi anbefaler derfor på det sterkeste å prioritere ressurser mot en individbasert telemetristudie i 2025 med et studiedesign som gjør det mulig å samle inn data om nedstrøms smoltvandring og betydningen av eventuelle forsinkelser på den nye fellelokaliteten i 2025. Et annet viktig spørsmål, som kan studeres samtidig, er oppstrømsvandringen til voksen laks og mulige forsinkelser og problemer pukkellaksfellen kan forårsake
DNA-basert overvåking av brunbjørn i Norge i 2024
Full text linkBrøseth, H., Kopatz, A. & Kleven, O. 2025. DNA-basert overvåking av brunbjørn i Norge i 2024. NINA Rapport 2594. Norsk institutt for naturforskning.
Det har over en periode på snart 25 år vært gjennomført omfattende DNA-basert overvåking av brunbjørn (Ursus arctos) bestanden i Skandinavia, noe som gjør at vi i dag trolig har noe av den beste og mest detaljerte kunnskapen om en brunbjørnbestand i verden. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt har i 2024 samlet inn og mottatt 1420 prøver med antatt opphav fra brunbjørn til DNA-analyse, som er rundt 200 færre enn i 2023. Av disse var det 678 prøver (48 %) som resulterte i en DNA-profil av god nok kvalitet til individ- og kjønnsbestemmelse.
Ut ifra de individbestemte prøvene ble det påvist 191 ulike individer, hvorav 85 (45 %) var hunnbjørner og 106 (55 %) var hannbjørner. Dette er en økning på 13 individer (7 %) sammenlignet med 2023, og det høyeste antallet individer som er påvist siden den DNA-baserte overvåkingen av brunbjørn ble landsdekkende i 2009. Bjørnene ble hovedsakelig påvist i og omkring tidligere kjente og avgrensede brunbjørnområder i Norge; øst i Hedmark, nordøst i Trøndelag, indre Troms, Anárjohka-Karasjok og Sør-Varanger. Utviklingen i antall påviste individer i de ulike rovviltregionene viser den samme hovedtendensen som man har sett de senere årene, men med en tydelig økning i region 6 (Trøndelag).
Det ble i 2024 påvist seks flere hunnbjørner i Norge enn i løpet av 2023; totalt 85 ulike individer. Dette er det høyeste antallet registrerte hunnbjørner siden landsdekkende DNA-basert innsamling ble iverksatt i 2009. Utviklingen i antall påviste hunnbjørner i de ulike rovviltregionene gjenspeiler i hovedtrekk utviklingen i antall påviste individer de siste 5 årene, hvor man i 2024 ser en økning i region 5 (Hedmark) og region 6 (Trøndelag), mens det er en liten reduksjon i deler av region 8 (Finnmark).
Basert på de individbestemte prøvene fra hunnbjørner, påvist gjennom den DNA-baserte overvåkingen, er antall årlige ynglinger i Norge beregnet til 11,4 (95 % usikkerhetsintervall: 5,9 - 17,4) i 2024. Dette er høyere enn i 2023, og det høyeste antallet estimerte årlige ynglinger av brunbjørn siden den DNA-baserte overvåkingen ble landsdekkende.
Det er store forskjeller i antall og utvikling av beregnede årlige bjørnekull mellom de ulike rovviltregionene. Beregningene for de tre rovviltregionene hvor det ble påvist hunnbjørner i 2024 var på 5,9 ynglinger i region 5 (Hedmark), 2,2 i region 6 (Trøndelag) og 3,3 i region 8 (Troms og Finnmark). I alle disse tre rovviltregionene viser antall beregnede bjørnekull en økning fra 2023 til 2024.
Det er i 2024 en kjent avgang på 14 brunbjørner i Norge, som er høyere enn foregående år. Alle disse er medregnet blant årets 191 påviste individer. Ti av bjørnene er felt på skadefelling og to er skutt under lisensjakt. Som tidligere år er det en tydelig overvekt av hanner i forhold til hunner blant de døde bjørnene. Alle så nær som én har latt seg bestemme til individ, og bare to av dem er tidligere ikke påvist i analysene av innsamlet hår- og ekskrementmateriale.Brøseth, H., Kopatz, A. & Kleven, O. 2025. DNA-based monitoring of brown bear in Norway in 2024. NINA Report 2594. Norwegian Institute for Nature Research.
The Scandinavian brown bear population (Ursus arctos) in Norway and Sweden has been monitored extensively and continuously for nearly 25 years. These extensive and regular assessments have so far provided us with comprehensive, detailed and globally unique data sets that have increased our knowledge substantially. The Norwegian Large Predator Monitoring Program analyzed 1,420 biological samples in 2024, assumingly originating from brown bears. From those, 678 samples (48%) provided a DNA-profile suitable for successful identification of sex and individual.
Based on the DNA-profiles 191 different individuals were identified, of which 85 (45%) were female and 106 (55%) were male brown bears. Compared to the results obtained in 2023, this is an increase of 13 individuals (7%) and is the highest number of individuals identified since countrywide DNA-based monitoring of brown bears was initiated in 2009 in Norway. Brown bears occurred mainly in previously described areas in Norway; in eastern Hedmark, northeast in Trøndelag, inner Troms, Anárjohka-Karasjok and Sør-Varanger. The trajectory of the number of identified individuals in different predator management regions followed the general trend recorded over the last years, showing a distinct increase in region 6 (Trøndelag).
Compared to 2023, the number of identified female brown bears increased by six individuals in 2024 to a total of 85 different individuals. This is the highest number of females detected since the countrywide, DNA-based monitoring of brown bears started. This increase in numbers of females reflects the general trajectory on the number of detected individuals in the different predator management regions in Norway in 2024, with an increase in region 5 (Hedmark) and region 6 (Trøndelag), but with a slight decrease in parts of region 8 (Finnmark).
The samples, which were successfully identified as female brown bears in the season of 2024, were used to estimate the annual number of reproductions in Norway: 11.4 (95% CI: 5.9-17.4). This is higher compared to 2023 and is the highest estimated number of annual reproductions since a countrywide DNA-based monitoring was initiated in Norway.
In the different predator management regions, the estimated number of annual reproductions was significantly different, with large changes compared to 2023. Females were detected in three of the regions in 2024. The number of annual reproductions in region 5 (Hedmark) was 5.9, in region 6 (Trøndelag) 2.2 and in region 8 (Troms and Finnmark) the number of reproductions was 3.3. For all three predator management regions, this reflects an increase in number of reproductions from 2023 to 2024.
In 2024, 14 dead brown bears were registered in Norway, which is higher than last year. The dead individuals are included among the identified 191 brown bears. Ten brown bears were removed due to lethal management control and a further two were shot under licensed hunt. As in previous years in Norway, most of the dead recoveries were male brown bears. For all dead bears, except for one, a DNA profile allowed for individual identification, and only two individuals were not previously detected among the non-invasive genetic samples collected.Miljødirektoratet: M-2962 I 202
Kjøttfe på utmarksbeite. Konsekvenser for lauvtreforyngelse. Undersøkelser i Mathiesen Eidsvold Værks skoger i Nannestad, Hurdal og Gran
Full text linkBendiksen, E. & Halvorsen, R. 2025. Kjøttfe på utmarksbeite. Konsekvenser for lauvtreforyngelse. Undersøkelser i Mathiesen Eidsvold Værks skoger i Nannestad, Hurdal og Gran. NINA Rapport 2601. Norsk institutt for naturforskning.
Utgangspunktet for undersøkelsen er at skogeier Mathiesen Eidsvold Værk ANS (MEV) har observert at det på sine skogeiendommer på Romerike og Hadeland kommer opp minimalt med lauvtrær etter snauhogst. Dette sammenfaller med sterk økning av kjøttfe på utmarksbeite i området. Hypotesen er at unge lauvtrær (i urte-/grashøyde) beites ned så tidlig at det ikke har noen nytte for hjorteviltet om vinteren. I tillegg ønsker skogeier større variasjon i vegetasjonsdekket, noe de også er pålagt gjennom skogsertifiseringsordningen.
Vi har gjennomført en eksperimentell undersøkelse av effekten av dagens utmarksbeiteregime på et utvalg hogstflater på eiendommen med spesielt fokus på beiteeffekter på lauvtreforyngelsen. Rapporten inneholder observasjoner og analyser av variasjon i artssammensetning mellom innhegninger der beitedyr er ekskludert og åpne flater der beitedyra har fri tilgang, ett år etter at innhegningene ble etablert.
Det er foretatt ruteanalyser på 8 hogstflater spredt på eiendommen, til sammen 40 ruter fordelt på 20 rutepar, der inngjerdet og åpen rute er plassert med få meters avstand fra hverandre. Alle karplantearter er registrert og kvantifisert etter frekvens i småruter og dekningsgrad i prosent.
Fire ulike treslag ble registrert i rutene; bjørk, rogn, selje og (noen få) rødhyll. Bare de to første var vanlige nok for statistisk analyse. For variablene total karplantedekning, antall skudd og skuddlengde for bjørk og rogn ble det foretatt statistiske tester av forskjellen mellom inngjerdete og åpne ruter. DCA-ordinasjon av smårutefrekvensdata og prosentdekningsdata viste ikke noe klart synlig mønster i fordelingen av arter innenfor og utenfor inngjerdingene. For både bjørk og rogn var skuddene høyere i inngjerdete enn i åpne ruter, og for begge fant vi flere lange skudd i inngjerdete ruter enn forventet dersom lange skudd var tilfeldig fordelt.
Antallet unge bjørker var litt høyere utenfor enn innenfor inngjerdete ruter, men forskjellen er ikke signifikant. Antallet unge rogner var derimot mer enn dobbelt så høyt innenfor enn utenfor inngjerdingene, og forskjellen er sterkt signifikant. Smyle, som ble observert i alle rutepar, hadde den sterkest signifikante forskjellen i dekning blant artene, med større dekning innenfor enn utenfor inngjerdingene. På sensommeren lyste de inngjerdete områdene opp som små firkanter i landskapet, preget av dominerende smyle, som i stor grad var beitet ned utenfor. Dette var en klar indikasjon på høyt beitetrykk, og at smyle er en viktig beiteplante.
Registreringene i parvise, innhegnete og åpne ruter, viser at rogn responderer på beiting både med hensyn til totalt antall skudd, tettheten av skudd per rute og skuddlengde. For bjørk er det bare observert forskjell i skuddlengde mellom ruter i samme par.
Direkte observasjon av beitende ammekuer ga ingen indikasjoner på at de små lauvtrærne er noe spesielt attraktive. Dette ble også direkte observert ved å studere beitende dyr. Likevel, også på hogstflatearealer som har blitt noen år eldre og hvor granplantene har fått noen års vekst, finnes store arealer nærmest uten lauvinnslag og som framstår som rene granåkre. Øyensynlig er det ikke mange av skuddene som kommer på de beita hogstflatene som har noen framtid, men blir hele tida spist sammen med gras og urter parallelt med at nye lauvskudd etablerer seg. Eneste kontrast til grana slike steder er de fuktige dragene med gråor, som dyra stort sett unngår.
Tidligere forskningsdata på utmarksbeite og lauvtrær, samt temaene tråkkskade på unge granplanter, vinterfór til elg og annet vilt samt ønsket, variert treslagssammensetning er diskutert opp mot våre observasjoner.
På grunnlag av resultatene konkluderer vi at det i de undersøkte områdene på MEVs grunn på undersøkelsestidspunktet er for høyt beitetrykk til at skogen i en senere fase vil få et lauvinnslag som er akseptabelt i etter sertifiseringsreglene, dersom disse reglene forutsettes å gjelde jevnt fordelt over hele eiendommen.Bendiksen, E. & Halvorsen, R. 2025. Beef cattle on outfield pasture. Consequences for rejuvenation of deciduous trees. Investigations in Mathiesen Eidsvold Værks forests in Nannestad, Hurdal and Gran. NINA Report 2601. Norwegian Institute for Nature Research.
The starting point for the study is that forest owner Mathiesen Eidsvold Værk ANS (MEV) has observed that on his forest properties in Romerike and Hadeland, very few deciduous trees emerge after clear-cutting. This coincides with a strong increase in the grazing of beef cattle on outfield pastures in the area. The hypothesis is that young deciduous trees (at herb/grass height) are grazed down so early that they are of no nutritional benefit to deer in the winter. In addition, forest owners want to produce greater variation in vegetation cover, which is also required of them through the forest certification scheme.
We have conducted an experimental study of the effect of current outfield grazing on a selection of felled areas on the property with a particular focus on grazing effects on deciduous regeneration. The report contains observations and analyses of variation in species composition between enclosures where grazing animals are excluded and open areas where grazing animals have free access, one year after the enclosures were established.
Analyses of sample plots have been carried out on 8 clear-cut areas spread across the property, a total of 40 sample plots divided into 20 pairs, where fenced and open plots are placed a few meters apart. All vascular plant species have been recorded and quantified by frequency in small plots and cover in percent.
Four different tree species were recorded in the plots; Betula pubescens/B. pendula), Sorbus aucuparia, Salix caprea and (a few) Sambucus racemosa. Only the first two were common enough for statistical analysis. For the variables total vascular plant cover, number of shoots and shoot length for birch and rowan, statistical tests were performed on the difference between fenced and open plots. DCA ordination of small-plot frequency data and percentage cover data did not show any clearly visible pattern in the distribution of species inside and outside the fences. For both birch and rowan, shoots were taller in fenced than in open plots, and for both we found more long shoots in fenced plots than expected if long shoots were randomly distributed.
The number of young birches was slightly higher outside than inside fenced plots, but the difference is not significant. The number of young rowans, on the other hand, was more than twice as high inside than outside the fences, and the difference is highly significant. Avenella flexuosa, which was observed in all plot pairs, had the most significant difference in cover among the species, with greater cover inside than outside the fences. In late summer, the fenced areas lit up as small squares in the landscape, characterized by dominant Avenella, which had been largely grazed down outside. This was a clear indication of high grazing pressure, and that this grass species is an important pasture plant.
The records in paired, fenced and open plots show that rowan responds to grazing both in terms of total number of shoots, shoot density per plot and shoot length. For birch, only a difference in shoot length was observed between plots in the same pair.
Direct observation of grazing suckler cows gave no indication that the small deciduous trees are particularly attractive. This was also directly observed by studying grazing animals. However, even on logging areas that are a few years older and where the spruce seedlings have had a few years of growth, there are large areas almost without deciduous trees and which appear as pure spruce fields. Apparently, not many of the shoots that sprout onto the grazed clear cuttings have any future, but are constantly eaten together with grass and herbs in parallel with the establishment of new deciduous shoots. The only contrast to the spruce in such places are the damp slopes with gray alder, which the animals largely avoid.
Previous research data on rangeland pastures and deciduous trees, as well as the topics of trampling damage to young spruce seedlings, winter forage for moose and other game, and the desired, varied tree species composition are discussed against our observations.
Based on the results, we conclude that on the surveyed areas on MEV's land at the time of the survey, grazing pressure is too high for the forest in a later phase to provide a deciduous forest layer that is acceptable according to the certification rules, if these rules are assumed to apply evenly across the entire property.Mathiesen Eidsvold Værk AN