NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Temporal and spatial variability in availability bias has consequences for marine bird abundance estimates during the non-breeding season
Get PDFTo effectively monitor how marine ecosystems are being reshaped by anthropogenic pressures, we require understanding of species abundances and distributions. Due to their socio-economic and ecological value, predatory species are often at the forefront of survey efforts. However, survey data are only valuable if they can reliably be converted into estimates of underlying distributions. We consider at-sea surveys of marine predators that often inform ecological impact assessments of offshore windfarms. These surveys are subject to a form of detection bias called ‘availability bias’ whereby individuals which are submerged below the surface are consequently ‘unavailable’ for detection. Although correction factors are commonly used in these surveys, they are currently based on limited data that may not be species-, time-, or area-specific. Here, we use time-depth-recorder data to investigate variation in marine bird availability bias. We found that the proportion of diving marine birds submerged below the sea surface during daylight hours, and therefore unavailable to be counted during surveys, varied by species, month, and area. For three of our focal species wintering around northwest Europe (Atlantic puffin, common guillemot, razorbill), our results were different to comparable values previously used to correct for the availability bias, whereas no correction factors are regularly used for the fourth species (red-throated diver). We now present availability bias correction factors that are species- and month-specific to the areas the study populations use during their non-breeding seasons: the North Sea, the north and west coasts of the UK, the Baltic Sea, and Icelandic coastal waters. Practical implication: Variation in the proportion of daylight hours that marine birds spent submerged lead to differences in availability bias correction factors, thereby impacting estimations of their abundances. We encourage use of correction factors that use data from the species, marine area, and month during which surveys are conducted to provide more accurate abundance estimates. Using more relevant correction factors will result in increasingly accurate abundance and distribution estimates of diving marine birds, with relevance for a range of applications including planning for offshore windfarm developments, the designation and monitoring of protected areas, and understanding environmental change.publishedVersio
Night flight facilitates late breeding catch-up in a long-distance migratory seabird
Get PDFLong-distance migrants must optimise their timing of breeding to capitalise on resources at both breeding and over-wintering sites. In species with protracted breeding seasons, departing earlier on migration might be advantageous, but is constrained by the ongoing breeding attempt. Here we investigated how breeding timing affects migratory strategies in the Manx shearwater (Puffinus puffinus), a trans-hemispheric migratory seabird with large temporal variation in the onset of breeding. Using a geolocator tracking dataset, we found that that later-laying shearwaters had shorter overall breeding periods, yet still departed later for autumn migration. Earlier laying birds had increased migratory duration, stopped with greater frequency and at sites of higher chlorophyll concentration. Meanwhile, later departing birds flew more at night during migratory stints, and night flight generally increased with moon illumination, which could reflect moonlight providing the light conditions required for visually guided flight. Accordingly, birds that experienced higher levels of moon illumination whilst migrating had shorter migration durations. Here we provide an example of migratory behaviour being adjustable with breeding timing, allowing birds to both complete breeding and capitalise on resource availability at the wintering site. Migration, Phenology, Optimisation, Behaviour, Biotelemetry, SeabirdpublishedVersio
Group 2i Isochrysidales thrive in marine and lacustrine systems with ice cover
Get PDFGlobal warming is causing rapid changes to the cryosphere. Predicting the future trajectory of the cryosphere requires quantitative reconstruction of its past variations. A recently identified sea-ice-associated haptophyte, known as Group 2i Isochrysidales, has given rise to a new sea-ice proxy with its characteristic alkenone distributions. However, apart from the occurrence of Group 2i Isochrysidales in regions with sea ice, and the empirical relationship between C37:4 alkenone abundance and sea-ice concentration, little is known about the ecology of these haptophyte species. Here, we systematically mapped the spatial and temporal occurrence of known Group 2i Isochrysidales based on environmental DNA in both marine and lacustrine environments. Our results indicate Group 2i is widely distributed in icy marine and lacustrine environments in both Northern and Southern Hemisphere, but is absent in warm environments. Temporally, Group 2i is part of the sea-ice algae bloom during the cold seasons, in contrast to other Isochrysidales that bloom in open waters during warm seasons. Our results indicate that ice is a prerequisite for the occurrence of the psychrophilic Group 2i haptophytes in marine and lacustrine ecosystems and further affirms its value for past ice reconstructions. Paleoclimate, Sea ice, Biomarker proxy, Alkenones, IsochrysidalespublishedVersio
Ice-inhabiting species of Bdelloidea Rotifera reveal a pre-Quaternary ancestry in the Arctic cryosphere
Get PDFHistorical climate data indicate that the Earth has passed through multiple geological periods with much warmer-than-present climates, including epochs of the Miocene (23–5.3 mya BP) with temperatures 3–4°C above present, and more recent interglacial stages of the Quaternary, for example, Marine Isotope Stage 11c (approx. 425–395 ka BP) and Middle Holocene thermal maximum (7.5–4.2 ka BP), during which continental glaciers may have melted entirely. Such warm periods would have severe consequences for ice-obligate fauna in terms of their distribution, biodiversity and population structure. To determine the impacts of these climatic events in the Nordic cryosphere, we surveyed ice habitats throughout mainland Norway and Svalbard ranging from maritime glaciers to continental ice patches (i.e. non-flowing, inland ice subjected to deep freezing overwinter), finding particularly widespread populations of ice-inhabiting bdelloid rotifers. Combined mitochondrial and nuclear DNA sequencing identified approx. 16 undescribed, species-level rotifer lineages that revealed an ancestry predating the Quaternary (> 2.58 mya). These rotifers also displayed robust freeze/thaw tolerance in laboratory experiments. Collectively, these data suggest that extensive ice refugia, comparable with stable ice patches across the contemporary Norwegian landscape, persisted in the cryosphere over geological time, and may have facilitated the long-term survival of ice-obligate Metazoa before and throughout the Quaternary.publishedVersio
The Call of the Wild: Multiple voices in the Nordland outfields
Get PDFI en årrekke har det pågått politiske diskusjoner og rettslige prosesser om hvordan statsgrunn i Nordland og Troms skal forvaltes. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i spenningene som har oppstått som følge av at antatt like utmarksområder forvaltes ulikt i ulike deler av landet. Mens fjelloven og statsallmenningsloven finnes sør for Nordland, er det Finnmarksloven som regulerer utmarka lengre nord. På statsgrunn i Nordland og Troms er det Statskog SF som har forvaltningsansvaret. Gjennom en kombinasjon av kvalitative metoder undersøker vi hvordan et utvalg aktører erfarer og forholder seg til forvaltningen av statsgrunn i Salten-regionen i Nordland. Vi finner tre dominerende tema som både tilhengere av dagens forvaltningsmodell og de som ønsker å innføre fjelloven og lokale fjellstyrer vektlegger i sin argumentasjon; økonomi, kompetanse og rettigheter. Alle aktørene posisjonerer seg med hensyn til de alternative forvaltningsmodellene, men det er ulikt hvor tydelig de tar stilling. Mens kommunene og lokale aktører mener det er på overtid å få innført fjelloven, vektlegger andre at Statskog sikrer allmennheten tilgang til å bruke utmarka. Kryssende konfliktlinjer, både langs sentrum-periferiaksen og mellom lokale aktører bidrar til å opprettholde status quo. Uavklarte samiske rettighetsforhold kompliserer situasjonen ytterligere.In recent years there have been both political discussions and legal proceedings related to how commons in Nordland and Troms should be managed. In this article our point of departure is the tension that arises when presumed similar land, defined as outfields, is managed differently in different parts of Norway. While Fjelloven and Statsallmenningsloven dictate how outfields are treated south of Nordland, the northernmost part of the country is regulated by Finnmarksloven. Statskog SF regulates commons in Nordland and Troms. We deploy a combination of qualitative methods to investigate how a selection of actors experience and relate to the regulation of commons in the Salten region of Nordland. Both proponents and detractors of the current management model structure their arguments around capital, skills and rights. All actors position themselves relative to the alternative management models, but they differ in the degree to which they make their positions heard. While municipalities and local agents consider the establishment of Fjellova to be overdue, others value Statskog’s initiatives to secure common access to outfields. Status quo is maintained by lines of conflict intersecting with centre – periphery divides. Unresolved Indigenous Sámi rights complicates the situation further
Bunndyrundersøkelser og vurdering av vannkvalitet i øvre del av Gaulavassdraget. Undersøkelser rettet mot gruvepåvirkning høsten 2023
Get PDFBergan, M. A. & Aanes, K.J. 2024. Bunndyrundersøkelser og vurdering av vannkvalitet i øvre del av Gaulavassdraget. Undersøkelser rettet mot gruvepåvirkning høsten 2023. NINA Rapport 2455. Norsk institutt for naturforskning. Det er gjennomført undersøkelser av bunndyrsamfunn i øvre del av Gaula og i utvalgte sidevassdrag høsten 2023. Til sammen 13 bunndyrprøver fra Gaula (n=7) og sidevassdrag (n=6) er analysert og vurdert for antatt gruvepåvirkning. I tillegg er stikkprøver av vannkvalitet fra stasjoner i gruveområdene fra de siste årene, og i 2023 vurdert opp mot vannforskriften. Vannprøve-resultatene er anvendt som støtteparameter for bunndyr-resultatene. Undersøkelsene ble gjort for å få et oppdatert biologisk og vannkjemisk datamateriale rettet mot avrenning fra gamle gruver i øvre del av Gaula. Dagens fysisk-kjemiske og biologiske status er uoversiktlig og uklar, og bærer preg av tilfeldige eller utdaterte data som sjelden er satt i sammenheng. Undersøkelsene i 2023 er derfor å anse som et oppstartsarbeid for å skaffe en bedre oversikt over gruveavrenningen og dens betydning for vannmiljøtilstanden i Gaula per i dag. Materialet kan danne grunnlag for videre problemkartlegging, overvåkingsplanlegging og vurdering av tiltaksbehov i forhold til gruveproblematikken i Gaula. Bunndyr Bunndyrundersøkelsene avdekker som forventet stor påvirkning fra tidligere gruveaktivitet i to sidevassdrag som drenerer fra Kjøli- og Killingdal-gruver. Kjølibekken/Storbekken og Gruvbekken er tilnærmet ulevelige for bunndyr og annet akvatisk liv helt ned til samløp med Gaula. Disse to gruveutslippene tilfører Gaula ukjente mengder tungmetaller og betydelig med gruveslam gjennom hele året. I blandsoner etter samløp med Gaula kan det i perioder oppstå metallutfelling som kan være giftige for akvatiske organismer selv ved moderate metallkonsentrasjoner. Øvrige sidevassdrag som ble undersøkt i 2023 viser ingen tegn til gruvepåvirkning, og har en tilfredstillende bunndyrproduksjon og ett forventet normalt biologisk mangfold, med stor andel rentvannskrevende, tungmetallsensitive bunndyr. I hovedelva Gaula viser bunndyrundersøkelsen tegn til gruverelatert belastning på stasjoner nedstrøms de to nevnte sidevassdragene. Sammenlignet med referansestasjoner i hovedelva og sidevassdrag i samme område, viser samlet bunndyrproduksjon og biologisk mangfold en negativ utvikling nedover hovedelva allerede fra stasjoner nedstrøms Kjølibekken/Storbekken. Størst negative effekt observeres på to stasjoner nedstrøms Gruvbekken. Dominansforhold og artsmangfold i bunndyrsamfunnet endres noe, men er først og fremst synlig hos utvalgte enkeltarter og/eller bunndyrgrupper som er antatt følsomme for gruvepåvirkning. Hvorvidt effektene er episodiske og knyttet til vannkjemi (giftige tungmetaller og/eller pH-forstyrrelser), eller skyldes fysisk/mekanisk nedslamming av gruveslam, alternativt begge deler i et samvirke, kan undersøkelsen ikke besvare. Ved vurdering av noen utvalgte nøkkelarters forekomst i bunndyrfaunaen, avdekkes en potensiell negativ biologisk effekt av gruveutslipp ned til om lag 1,7 kilometer nedstrøms samløp med Gruvbekken. I Gaula ved Ålen sentrum, om lag 15 kilometer fra samløp med Gruvbekken, observeres det få eller ingen slike negative effekter som kan knyttes til gruvepåvirkning. Her er bunndyrfaunaen tallrik og mangfoldig, med alle forventede bunndyrgrupper og arter tilstede. Bunndyrfaunaen domineres generelt sett av rentvannskrevende bunndyr, som også er antatt sensitive for tungmetallpåvirkning. Det er likevel spørsmål knyttet til forekomsten av bunndyrgruppen fjærmygg i øvre del av Gaula. Etter samlet belastning fra både Kjøli- og Killingdal-gruver, reduseres antallet av fjærmygg per prøve vesentlig i takt med antatt økt samlet gruveavrenning. Antallet fjærmygg er heller ikke på tilsvarende nivå ved Ålen sentrum i Gaula sammenlignet med referanseområdet. Dette er ikke i tråd med en forventet resipientvurdering av Gaula, hvor en forventer økt tallrikhet av denne bunndyrgruppen, etter hvert som nærings-salttilførsler fra landbruk og bosetting øker nedover vassdraget. Hvorvidt dette skyldes effekter av gruveavrenning eller har andre årsaker kan ikke undersøkelsene besvare.
Resipientforholdene i øvre Gaula de siste to årene har hatt et klima med mye nedbør og stor avrenning fra nedbørfeltet som ikke har gruvepåvirkning. Dette kan ha hatt en uttynnende effekt på gruveavrenningens effekt i Gaula. Mye vann bidrar til stor avrenning og stor drift (spredning) av bunndyr fra et «rent» nedbørfelt. Dette kan kamuflere gruveeffekter i de øvre delene av Gaula. Det mangler tilsvarende data fra en omvendt situasjon, (etter lengre perioder med lite nedbør og lav vannføring), for å kunne si noe om miljøstatusen under slike forhold, og for å kunne verifisere en slik resipientvurdering.
Bruk av standard forurensningsindekser, inkludert gjeldende indeks for klassifisering av økologisk tilstand etter vannforskriften, kan gi et feil bilde av gruvpåvirkningen i øvre Gaula med side-vassdrag. Årsaken skyldes i første rekke at indeksen er utarbeidet for å klassifisere påvirkning fra organisk materiale og næringssalter, og tar heller ikke hensyn til mengde bunndyr og antall individer per taksa. Naturlig drift og nedstrøms spredning av bunndyr kan føre til feilklassifiseringer. Likevel anvendes indeksen relativt ukritisk på mange påvirkninger, inkludert gruveforurensning, i overvåkingssammenheng i norske vassdrag.
Bunndyrdataene fra høsten 2023 kan ikke si noe sikkert om gruveavrenningen har endret seg sammenlignet med forrige undersøkelse i 2016. Datagrunnlaget er for lite, og det mangler data fra flere år (tidsserier) og perioder gjennom året. Videre bidrar ulike årsaker som variasjon i klima og nedbør mellom de ulike undersøkelsene. Samtidig er det benyttet ulike innsamlings- og analysemetoder og fagmiljøer bak undersøkelsene.
Vannkvalitet
Resultatene fra vannprøvene som ble hentet inn i 2023 viser samlet sett et område som er sterkt preget av tidligere gruveaktivitet. Vannprøvedataene viser store negative og alvorlige effekter på de mest belastede vannforekomstene i området, noe også tidligere analyser av vannkvaliteten har dokumentert. I de siste årene har den fysisk- /kjemiske prøvetakingen i stor grad vært basert på enkeltprøver fra et stort antall mindre elver og bekker (sidevassdrag til Gaula) i området. Frekvensen og omfanget på prøvetakingen, har imidlertid vært for lavt til å kunne fastsette en sikker fysisk-kjemisk vannkvalitet, og for å kunne sammenligne de siste års prøvetakninger med tidligere overvåkningsresultater.
Veien videre
«Føre-var»-prinsippet er et prinsipp om at man skal unngå vesentlig skade på naturen og miljøet når man fatter beslutninger, og at manglende kunnskap ikke skal brukes som begrunnelse for å unnlate å treffe tiltak. Det vurderes å være et behov for både økt kunnskap og tiltak for å begrense påvirkningen fra gruvene i dag. De tidligere tiltakenes virkning de siste årene, og i årene som kommer, samt graden av vannfylling i gruvesjaktene, er i tillegg uavklart. Dette er spesielt viktig med tanke på at et av våre store, nasjonale laksevassdrag Gaula, er resipient for gruvpåvirkningen. Videre vil tiltak være viktig for å hente igjen viktige natur- og miljøverdier i berørte vannforekomster og elvepartier i gruveområdene. Gjennomgangen av vannprøvedata og bunndyrundersøkelser i 2023 avdekker samtidig et behov for en oppdatert tilstandsbeskrivelse som inneholder strukturerte vanndata som dekker alle årstider og avrenningsforhold, og som gir opplysninger om mengden av metaller som transporteres ut av gruveområdet for å kunne gjøre valg av egnede forurensningsbegrensende tiltak (type og omfang). Tilsvarende er det også behov for informasjon om bunndyrfaunaen gjennom hele året, spesielt etter perioder med lite nedbør og lav vannføring, med prøvetaking av både vinter-/vår- og sommergenerasjoner i tillegg til standard høstprøver. Fiskesamfunnet (ørret) i øvre Gaula er lite undersøkt, og bør også inngå i et overvåkingsprogram som dekker b.la. ungfisktellinger og analyser av tungmetaller i fisk. Et prøvetakingsopplegg bør foregå årlig, slik at man på tidligst mulig tidspunkt kan avdekke negative endringer og uheldige biologiske effekter i Gaula.publishedVersio
Effects of resource availability and interspecific interactions on Arctic and red foxes' winter use of ungulate carrion in the Fennoscandian low-Arctic tundra
Get PDFIn the Arctic tundra, predators face recurrent periods of food scarcity and often turnto ungulate carcasses as an alternative food source. As important and localized re-source patches, carrion promotes co-occurrence of different individuals, and its useby predators is likely to be affected by interspecific competition. We studied howinterspecific competition and resource availability impact winter use of carrion byArctic and red foxes in low Arctic Fennoscandia. We predicted that the presence ofred foxes limits Arctic foxes' use of carrion, and that competition depends on theavailability of other resources. We monitored Arctic and red fox presence at supplied carrion using camera traps. From 2006 to 2021, between 16 and 20 cameraswere active for 2 months in late winter (288 camera-winters). Using a multi-speciesdynamic occupancy model at a week-to-week scale, we evaluated the use of carrionby foxes while accounting for the presence of competitors, rodent availability, andsupplemental feeding provided to Arctic foxes. Competition affected carrion use byincreasing both species' probability to leave occupied carcasses between consecu-tive weeks. This increase was similar for the two species, suggesting symmetricalavoidance. Increased rodent abundance was associated with a higher probability ofcolonizing carrion sites for both species. For Arctic foxes, however, this increase wasonly observed at carcasses unoccupied by red foxes, showing greater avoidance whenalternative preys are available. Supplementary feeding increased Arctic foxes' carrionuse, regardless of red fox presence. Contrary to expectations, we did not find strongsigns of asymmetric competition for carrion in winter, which suggests that interac-tions for resources at a short time scale are not necessarily aligned with interactionsat the scale of the population. In addition, we found that competition for carcassesdepends on the availability of other resources, suggesting that interactions betweenpredators depend on the ecological context.publishedVersio
Local variation in stress response of juvenile anadromous brown trout, Salmo trutta
Get PDFHabitat fragmentation may cut off anadromous salmonids from parts of their potential native habitat and separate previously connected populations. Understanding the consequences of this is vital for fish management and prioritization of restoration activities. Here, we show that there is a significant difference in the body morphology, physiological stress response, and aspects contributing to aerobic capacity between juvenile anadromous brown trout, Salmo trutta, collected at a downstream site and an upstream site, separated by 2 km and several challenging stream sections, in a small unfragmented stream system in western Sweden. Following a standardized stress test, there were significant differences between fish from the upstream and downstream sites (plasma cortisol concentration, plasma osmolality, hematocrit, hemoglobin concentration, and mean corpuscular hemoglobin concentration). Plasma glucose concentration did not significantly differ between fish from the two sites. Fish from the upstream site had larger spleen mass, although there was no evidence of differences in ventricle mass or proportion of compact ventricular myocardium. These physiological differences indicate local variation in stress response and highlight the importance of considering local trait variation in river management. If a section of the river becomes fragmented or degraded, and there are differences in the juveniles in different parts of the river, the consequence for the population might be larger than the proportional loss of habitat. aerobic capacity, cortisol, hemoglobin, physiology, salmonid, spleen, EcophysiologypublishedVersio
Extra-pair paternity and sperm length variation in a far northern Great Tit (Parus major) population
Get PDFExtra-pair paternity is common among socially monogamous bird species and considered an important driver of post-copulatory sexual selection on ejaculate traits including sperm traits. Patterns of extra-pair paternity and sperm size both show substantial variation among populations, yet we know little about the expression of these key reproductive traits at high latitudes. Here we report patterns of extra-pair paternity and describe variation in sperm dimensions in a Norwegian population of the socially monogamous Great Tit (Parus major) breeding beyond the polar circle at 69° northern latitude. Across six study years, we detected extra-pair paternity in 19.2% of 26 broods, and on average 4.7% of nestlings per brood were extra-pair offspring. As expected from results of previous intraspecific analyses of latitudinal variation in extra-pair paternity rates, the observed rate of extra-pair offspring was low in comparison to published estimates from more southern Great Tit populations (range: 2.9 − 20.4%). Our results therefore support a pattern of decreasing levels of extra-pair paternity with increasing latitude in this species also for extremely high latitudes. Overall mean sperm total length amounted to 97.5 ± 0.6 (SE) μm and 30.6% of the total phenotypic variation in sperm total length was explained by differences among sperm samples. The among-sample coefficient of variation in mean sperm total length per sample was 1.93%. Using previous comparative work as a yardstick, this value is substantially lower than expected for the observed frequency of 4.7% extra-pair offspring. Extra-pair copulation · Latitudinal variation · Passerine · Promiscuity · Social monogamy · Sperm morphologyExtra-pair paternity and sperm length variation in a far northern Great Tit (Parus major) populationpublishedVersio
Traséalternativer for ny sykkelvei langs Alna, Etterstad, Oslo. Vurdering av naturverdier
Get PDFBendiksen, E. 2024. Traséalternativer for ny sykkelvei langs Alna, Etterstad, Oslo. Vurdering av naturverdier. NINA Rapport 2340. Norsk institutt for naturforskning.
Naturområdene langs Alna fra Bryn bru/Østensjøveien til jernbanens krysning med Alna ved Nygård nær Etterstad har blitt undersøkt i forbindelse med plan om ny sykkeltrasé med nytt krysningspunkt av Alna. Årsaken til planene er at det pr. i dag er en skarp sving i bunnen av nedoverbakke før veien krysser elva fra sør- til nordside. Denne regnes for risikabel når syklister kan komme i for stor fart i bakken ned mot svingen. Det var fra først av et forslag om ny bru og kryssing litt lenger oppstrøms enn dagens krysningspunkt, alternativt utvidelse av dagens bru. I tillegg var det forslag om en ytterligere turveikryssing enda litt lenger nedstrøms. Det siste ville medføre et nytt inngrep i et elveskogområde opprinnelig klassifisert som svært viktig – verdi A.
På befaring med bl.a. utbyggingsansvarlig ble det skissert også et nytt alternativ med kryssing av elva helt oppe ved Vegdirektoratets bygning lengst øst i området, i forbindelse med Brynsfossen.
NINA har undersøkt området som del av hele Alnavassdraget i både 1998 og 2017. Det ble høsten 2023 gjennomført en mer detaljert kartlegging spesielt knyttet til de ulike alternativer for nevnte inngrep samt foretatt en oppdatering av flora, funga og vegetasjon for hele strekningen ved Etterstad. Det resulterte i at det ble opprettet en ny overgangslokalitet med verdi B – viktig, mellom A-område i vest og C-område (lokalt viktig) i øst. Sistnevnte omfatter selve Brynsfossen og strykpartiet ned til dagens bru. B-området er et slakt strykparti før det brede og stilleflytende partiet med meandre begynner. Ny hovedkryssing var foreslått i C-området, mens ei turveibru lenger ned ville krysse lengst vest i B-området.
Det konkluderes med at det nyeste alternativet som ble presentert i forbindelse med befaringen med ny brukryssing i foss/strykområdet i øst, klart er å foretrekke med hensyn til å spare viktige naturverdier for nye inngrep. Ny turveikryssing i tillegg lenger vest anbefales ikke gjennomført, da dette ville splitte opp og negativt påvirke det sammenhengende og mest verdifulle våtmarksområdet.
Etterstadområdet er et område hvor det etter mange tidligere inngrep har skjedd en naturlig restaurering over tid, og som har oppnådd høy naturverdi knyttet til at Alna her meandrerer over et bredt elvesletteparti. En skjøtselsplan bør vurderes for hele Etterstadsletta, der en organisering av fremmedartsbekjempelse også kunne inngå