NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2021‒2023. Sluttrapport
Get PDFOdden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O. & Bahlk, S. 2024. Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2021‒2023. Sluttrapport. NINA Rapport 2537. Norsk institutt for naturforskning.
Gaupebestanden i Skandinavia har siden 1990-tallet blitt overvåket gjennom en årlig registrering av familiegrupper (hunngauper med unger) basert på innrapporteringer av spor, bilder og døde gaupeunger. Forvaltning av store rovdyr er kontroversielt, og metodene for bestandsovervåking diskuteres ofte. I 2021 startet NINA opp et treårig prosjekt på Nordmøre og i tilgrensende deler av Trøndelag for å styrke overvåkingen gjennom bruk av kamerafeller. Målet for prosjektet var å identifisere antall familiegrupper og beregne tettheten i området basert på gjenkjenning av gaupenes flekkmønster.
Studieområdet omfattet 1 500 km² i kommunene Surnadal, Heim, Tingvoll og Sunndal. Det ble satt opp et nettverk av kamerafeller plassert strategisk på steder hvor gauper forventes å ferdes. To kamerafeller ble satt ut på fra 51 til 63 ulike lokaliteter i de ulike årene. For alle bilder som kom inn i perioden 1.8-31.12 identifiserte vi individer manuelt basert på flekkmønstre. Gjenkjenning av gaupeindivider på bilder fra kamerafeller er en metode som er lite benyttet i Skandinavia. Vi fikk derfor hjelp fra en forsker fra Østerrike som har lang erfaring med metoden. Tettheten av gauper ble beregnet ved hjelp av romlig fangst-gjenfangst-metodikk.
Antallet familiegrupper identifisert via flekkmønstre stemte ikke alltid overens med de offisielle estimatene fra Rovdata basert på en metode med bruk av såkalte avstandskriterier. I 2021/22 viste både identifikasjon av flekkmønstre og avstandskriteriene tre familiegrupper i studieområdet. I 2022/23 anslo avstandskriteriet at det var én familiegruppe i studieområdet, mens identifikasjon av flekkmønster viste at det dreide seg om to ulike familiegrupper. I 2023/24 anslo metodikken med bruk av avstandskriteriet at det var fire familiegrupper i studieområdet, mens identi-fikasjon av flekkmønstre viste at det kun var tre. Dette demonstrerer at avstandskriteriene kan føre til både over- eller underestimering av antall familiegrupper lokalt, men metodikken har vist seg å fungere godt på regionalt og nasjonalt nivå.
Antall identifiserte individer har variert fra 11 til 19 i de ulike årene. Tettheten av gauper ble beregnet til 3,1 individer per 1 000 km² i 2023, 4,7 i 2021, og1,8 i 2022. Dette er betydelig lavere tetthet enn man har sørover i Europa, men høy tetthet sammenlignet med mange andre områder i Norge. På Tingvollhalvøya ble tre hunngauper identifisert i et område på 450 km².
Prosjektet har gitt verdifull innsikt i gaupebestanden på Nordmøre og har styrket tilliten til overvåkingen gjennom samarbeid med lokale aktører. Metodikken med kamerafeller har potensial til å forbedre bestandsestimater i områder med utfordrende overvåkingsforhold.Odden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O. & Bahlk, S. 2024. Intensive monitoring of lynx with camera traps on Nordmøre 2021‒2023. NINA Report 2537. Norwegian Institute for Nature Research.
The lynx population in Scandinavia has been monitored since the 1990s through an annual survey of family groups (female lynxes with kittens) based on reports of tracks, photos, and dead lynx kittens. The management of large carnivores is controversial, and methods for population monitoring are frequently debated. In 2021, NINA initiated a three-year project in Nordmøre and adjacent parts of Trøndelag to strengthen monitoring using a network of camera traps. The aim of the project was to identify the number of family groups and calculate the density of lynx in the area based on the recognition of the lynx’ coat patterns.
The study area covered 1,500 km² in the municipalities of Surnadal, Heim, Tingvoll, and Sunndal. A network of camera traps was strategically set up in locations where lynx’ were expected to walk. Two camera traps were deployed at 51 to 63 different locations during the various years. We manually identified individuals based on spot patterns using all the images received during the period 1. August–31. December every year. The recognition of individual lynx from images is a method rarely used in Scandinavia. We therefore received assistance from a researcher from Austria with extensive experience in the method. Lynx density was calculated using spatial capture-recapture methodology.
The number of family groups identified through coat pattern recognition did not always align with the official estimates from Rovdata based on so-called distance criteria. In 2021/22, both spot pattern identification and distance criteria indicated three family groups in the study area. In 2022/23, the distance criteria estimated one family group in the study area, while coat pattern identification revealed two distinct family groups. In 2023/24, the distance criteria method estimated four family groups, while coat pattern identification showed there were only three. This demonstrates that the distance criteria method can lead to both over- and underestimation of the number of family groups locally, though the methodology has proven effective at the regional and national level.
The number of identified individuals has varied from 11 to 19 across the three years. The density of lynx was calculated at 3.1 individuals per 1,000 km² in 2023, slightly lower than 4.7 in 2021, but higher than 1.8 in 2022. This is significantly lower density than in southern Europe but high compared to many other areas in Norway. On the Tingvoll Peninsula, three female lynx’ were identified in an area of 450 km².
The project has provided valuable insights into the lynx population in Nordmøre and has strengthened confidence in monitoring through collaboration with local stakeholders. The camera trap methodology has the potential to improve population estimates in areas with challenging monitoring conditions
Large-scale spatio-temporal variation in vital rates and population dynamics of an alpine bird
Get PDFQuantifying temporal and spatial variation in animal population size and demography is a central theme in ecological research and important for directing management and policy. However, this requires field sampling at large spatial extents and over long periods of time, which is not only prohibitively costly but often politically untenable. Participatory monitoring programs (also called citizen science programmes) can alleviate these constraints by recruiting stakeholders and the public to increase the spatial and temporal resolution of sampling effort and hence resulting data. While the majority of participatory monitoring programs are limited by opportunistic sampling designs, we are starting to see the emergence of structured citizen science programs that employ trained volunteers to collect data according to standardized protocols. Simultaneously, there is much ongoing development of statistical models that are increasingly more powerful and able to make more efficient use of field data. Integrated population models (IPMs), for example, are able to use multiple streams of data from different field monitoring programmes and/or multiple aspects of single datasets to estimate population sizes and key vital rates. Here, we developed a multi-area version of a recently developed integrated distance sampling model (IDSM) and applied it to data from a large-scale participatory monitoring program – the “Hønsefuglportalen” – to study spatio-temporal variation in population dynamics of willow ptarmigan (Lagopus lagopus) in Norway. We constructed an open and reproducible workflow for exploring temporal, spatial (latitudinal, longitudinal, altitudinal), and residual variation in recruitment, survival, and population density, as well as relationships between vital rates and relevant covariates and signals of density dependence. Recruitment rates varied more across space than over time, while the opposite was the case for survival. Slower life history patterns (higher survival, lower recruitment) appeared to be more common at higher latitudes and altitudes, portending differential effects of climate change on ptarmigan across their range. While there was variation in the magnitude of the effect small rodent occupancy had on recruitment, the relationships were predominantly positive and thus consistent with the alternative prey hypothesis. Notably, the accurate estimation of covariate effect was only made possible by integrating data from several monitoring areas for analysis. Our study highlights the potential of participatory monitoring and 2integrated modelling approaches for estimating and understanding spatio-temporal patterns in species abundance and demographic rates, and showcases how corresponding workflows can be set up in reproducible and semi-automated ways that increase their usefulness for informing management and regular reporting towards national and international biodiversity frameworks.publishedVersio
Optimizing the closure period for improved accuracy of chamber-based greenhouse gas flux estimates
Get PDFNon-steady-state chambers are often used for greenhouse gas flux measurements, and while there are recommendations on how long to keep the chamber closed, it is less investigated to what extent the length of the chamber closure period affects the estimated flux rates and which closure periods may provide the most accurate linear and non-linear flux estimates. Previous studies have shown that the closure of non-steady-state chambers induces a non-linear concentration development inside the chamber, even across short chamber closure periods, and that both linear and non-linear flux estimates are impacted by the chamber closure period itself. Based on 3,159 individual soil CO2 and CH4 flux measurements, we analyzed how linear regression and Hutchinson and Mosier (1981) modeled flux estimates are affected by the length of the chamber closure period by increasing it in increments of 30 sec, with a minimum and maximum chamber closure period of 60 and 300 sec, respectively. Across all detected flux measurements, the effect of chamber closure period length varied between 1.4–8.0 % for linear regression estimates and between 0.4–17.8 % for Hutchinson–Mosier estimates, and the largest effect sizes were observed in high flux regions. While both linear regression and Hutchinson–Mosier based estimates decreased as the chamber closure period increased, we observed a clear convergence of flux estimates as shorter and longer chamber closure periods were used for linear regression and Hutchinson–Mosier based estimation, respectively. This suggests using closure periods as short as possible for linear regression flux estimation or ensuring long-enough closure periods to observe a stabilization of Hutchinson–Mosier flux estimates over time. This analysis was based on soil flux measurements, but because the perturbation of the concentration gradient is related to the non-steady-state chamber technique rather than the measured ecosystem component, our results have implications for all flux measurements conducted with non-steady-state chambers. Non-steady-state Static chamber Closure period Concentration gradient Hutchinson–Mosier Minimum detectable fluxpublishedVersio
Fiskebiologiske undersøkelser i Surna i perioden 2022-2024. Effekter av ekstremværet Gyda og slamutslipp
Get PDFFoldvik, A., Ulvan, E.M., Jensås, J.G., Berg, M., Bremset, G. & Ugedal, O. 2024. Fiskebiologiske undersøkelser i Surna i perioden 2022-2024. Effekter av ekstremværet Gyda og slamutslipp. NINA Rapport 2489. Norsk institutt for naturforskning.
NINA har gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Surna siden 2002. Undersøkelsenes hensikt er å overvåke bestandsstatus og kartlegge effekter av vassdragsregulering gjennom ungfiskundersøkelser, analyser av fangststatistikk, skjellanalyser av voksenfisk, samt gytefiskundersøkelser. I 2022 var det to hendelser som har påvirket fiskebestandene i Surna; ekstremværet Gyda i januar og store slamutslipp i september. For å kartlegge effekter av slamutslipp ble det gjennomført supplerende undersøkelser. De supplerende undersøkelsene besto i overvåkning av eggoverlevelse i 2023 og 2024, samt ungfiskundersøkelser med bruk av elektrisk båtfiske i 2023. Denne rapporten omfatter resultater fra de ordinære fiskebiologiske undersøkelsene i perioden 2022-2023 (med unntak av fangststatistikk og skjellanalyser) og resultatene fra de supplerende undersøkelsene som ble gjennomført i 2023 og 2024.
I september 2022 ble Surna tilført store mengder slam fra reguleringsmagasinet i Foldsjøen. Denne tilførselen skjedde i forbindelse med rehabilitering av demningen ved Foldsjøen. For å kunne utføre rehabiliteringsarbeidet måtte Foldsjøen tappes helt ned. Foldsjømagasinet hadde ikke vært fullstendig tømt tidligere, og inneholdt sediment akkumulert i over femti år. Minstevannføring på 15 m3/s til Surna ble sluppet fra det ovenforliggende magasinet i Gråsjøen gjennom det nedtappa Foldsjømagasinet. Dette vannslippet medførte omfattende erosjon og aktiverte de akkumulerte sedimentene i magasinene, og store slammengder ble avsatt på elvebunnen av Surna på hele elvestrekningen nedstrøms utløpet til Folda.
Det ble gjennomført kartlegging av gytegroper nedstrøms Trollheim kraftverk høstene 2022 og 2023, med oppfølgende undersøkelser av overlevelse i gytegropene vårene 2023 og 2024. Det ble studert overlevelse hos egg og yngel i 38 gytegroper fra laks og sjøaure. I 2023 var alle de undersøkte gropene i Sveahølen, hvorav 14 var fra aure og to groper hadde ukjent opphav. Den samlete dødeligheten hos egg og yngel var 28,7 %, og gjennomsnittlig dødelighet i gropene var 22,6 %. I 2024 var 20 av gropene i Sveahølen og to groper var ved Honnstad, hvorav 16 groper var fra aure og seks var fra laks. Den samlete dødeligheten av egg og yngel i gropene var 22,4 %, og gjennomsnittlig dødelighet i gropene var 21,7 %. Hos aure var gjennomsnittlig dødelighet 24,5 %, mens dødeligheten hos laks var 14.3 %.
Det ble det utført drivtellinger av gytefisk i Surna i 2022 og 2023. Under drivtellingen i 2022 ble det registrert til sammen 102 laks og 22 sjøaure på den sju km lange strekningen fra Rinnvollen idrettsanlegg til utløpet av Folda. På grunn av sterkt redusert effektiv sikt nedstrøms utløpet av Folda, var det ikke mulig å telle gytefisk på det nederste elveavsnittet mellom Folda og Trollheim kraftverk. Under drivtellingen i Surna i 2023 ble det registrert 69 laks og 94 sjøaure på den 12 km lange strekningen fra Rinnvollen idrettsanlegg til Trollheim kraftverk. I 2023 ble det observert vesentlig færre laks enn i 2022 til tross for at strekningen nedstrøms Folda ikke var mulig å undersøke i 2022. En mulig årsak er at gytebiomassen av hunnfisk sannsynligvis var lavere i 2023 enn i 2022. Begge år ble tellingene gjennomført sent i gyteperioden for laks noe som trolig gjør at gytebestandens størrelse undervurderes.
I september 2023 ble 31 stasjoner på elvestrekningen mellom Rinna og Surnadalsøra undersøkt med elektrisk båtfiske. Totalfangsten på 901 individer fordelte seg i 694 laksunger (77 %), 146 aurer (16 %), 59 skrubber (6,5 %) og to åler. Laksunger var fordelt over hele strekningen og ble registrert på 29 av stasjonene. Aure ble fanget på 26 av stasjonene, men i betydelig mindre antall enn laks på de aller fleste stasjonene. Fangst per minutt effektiv fisketid (CPUE) varierte fra 0,14 til 11,3 fisk per minutt, med et gjennomsnitt på 4,2 for alle stasjonene. Den høyeste CPUE-verdien ble registrert på en stasjon like oppstrøms utløpet av Vinddøla, mens de laveste fangstene ble registrert på to stasjoner i de nederste delene av elva. Samlet sett var relativ fangst på tilsvarende nivå som i de fleste andre undersøkte laksevassdrag i Midt-Norge.
På grunn av det korte tidsrommet mellom ekstremværet Gyda og slamutslippet, er det ikke mulig å isolere effektene av den enkelte hendelse på fiskebestandene. Massetransport grunnet flom-forholdene i januar 2022 reduserte tilslaget på gyteaktivitetene hos laks og sjøaure høsten 2021, og tetthetene av årsklassene som klekket i 2022 var derfor lave allerede før slamtilførselen. Gytesuksessen høsten 2022 ble sannsynligvis negativt påvirka av slamhendelsen, ved at slamtilførsel påvirket hvilke områder som ble benyttet til gyting, samt gjennom økt dødelighet i løpet av rognstadiet. Særlig i øvre og nedre delstrekning nedstrøms Trollheim kraftverk ble det registrert veldig lave tettheter av årsyngel i 2023.
Resultatene fra elektrisk båtfiske tilsier at tettheten av ungfisk av laks var omtrent halvparten av det som ble funnet under tilsvarende undersøkelser på sammenliknbare strekninger nedstrøms Trollheim kraftverk i 2014. En sammenlikning av fangst per innsats for ulike aldersgrupper av laks viser at det først og fremst var ettårs laksunger som hadde vesentlig lavere tetthet i 2023, mens tettheten eldre laksunger og årsyngel var mindre redusert. I store trekk var det samsvar mellom resultater fra det elektriske båtfiske og strandnært elektrisk fiske med hensyn til endringer i forekomst og relativ tetthet av ulike aldersgrupper av laks. Resultatene tilsier også at tettheten av aure (< 20 cm) var om lag halvparten av hva som ble funnet i 2014.
Massetransport og flom i forbindelse med ekstremværet Gyda januar 2022, ødela trolig mye av gytinga fra høsten 2021, og ga svært redusert rekruttering av yngel og tettheten av denne årsklassen var lav i 2022 før slamhendelsen. Det er sannsynlig at slamhendelsen har påvirka eggoverlevelse både i 2022 og 2023, og mulig også fordeling av gytefisk og omfang på gyting nedstrøms Folda. Tettheten av årsyngel under strandnært elektrisk fiske i 2022 var sterkt påvirket av Gyda, noe som gjenspeiles i lave tettheter av ettåringer i 2023. Tettheten av årsyngel på de undersøkte stasjonene i 2023 var lavere enn forventet ut fra tidligere års resultater, på alle strek-ninger nedstrøms Rinna med unntak av midtre delstrekning nedstrøms kraftverket. Dette kan være en effekt av slammet som har påvirka enten fordeling av gyting eller eggoverlevelse.
Gyda og slamutslipp har resultert i flere svake årsklasser av laksesmolt i Surna, noe som trolig blir viktig å ta hensyn til ved fremtidige fiskereguleringer i vassdraget. Smoltårsklassen fra 2022 kan være noe redusert som følge av ekstra dødelighet etter Gyda. Smoltårsklassen fra 2023 kan også ha hatt ekstra dødelighet som en kombinert effekt av Gyda og slamtilførsel. Redusert overlevelse hos laksyngel som følge av Gyda forventes å ha påvirket produksjonen av toårs smolt i 2024, samt produksjonen av treårs smolt i 2025. Nedstrøms kraftverket vil en forvente størst effekt på treårs smolt i 2025 og noe effekt på fireårs smolt i 2026. Den største effekten av redusert overlevelse hos årsyngel som følge av Gyda forventes altså på smoltproduksjonen i 2024 og 2025. Disse smoltårsklassene vil også bli påvirket av redusert rekruttering som følge av slamutslippet, og denne effekten vil være ett år forsinket sammenliknet med Gyda-effekten på rekruttering.
Det forventes en vesentlig mindre totaleffekt av slamrelatert dødelighet på utvandringen av smolt i årene etter 2026 fordi vassdraget oppstrøms utløpet av Folda ikke ble direkte slampåvirket. Denne strekningen i hovedelva bidrar i stor grad til smoltproduksjonen av laks i vassdraget sammen med viktige sideelver som Tiåa og Bulu. Slamtilførselen kan imidlertid ha en langsiktig påvirkning på gyte- og oppvekstforhold i elva nedstrøms Folda, men hvor stor og langvarig en slik effekt kan bli er usikkert
Det er allerede knyttet betydelig usikkerhet til både antall og fordeling av gytefisk i Surna. Dette skyldes metodiske utfordringer som gjør at ulike overvåkningsmetoder har blitt benyttet i ulike strekninger i vassdraget. Med det historisk svake innsiget av laks i Midt-Norge i 2024 som også resulterte i stenging av fiske i Surna, og negativ effekt av Gyda og slamhendelsen, bør muligheten for alternative løsninger for fisketelling utredes. For eksempel vil et heldekkende registreringssystem nederst i vassdraget sammen med registrert fangst gi et godt tall på gytebestand, men vil også kunne brukes til å følge oppvandring av fisk til elva gjennom sesongen for å justere uttak av fisk.Statkraft Energi A
NINA Rapport 2524 (trukket tilbake)
No full textNINA Rapport 2524 er erstattet av NINA Rapport 2524b: https://hdl.handle.net/11250/3178561
Trondheim, 14.2.202
Cumulative mortality effects on roe deer population dynamics in the boreal forest: Searching for pathways of population persistence
No full textUngulate populations can exhibit various growth patterns, which are influenced by factors such as predation and resource availability. Favourable environments can lead to irruptive growth, resulting in resource depletion. However, additional pressures from predation, and hunting can potentially impact population development leading to declines or even local extinctions. This study uses simulation models to explore the potential impact of multiple mortality sources on roe deer populations. We develop an age-structured, two-sex demographic matrix model for roe deer, which we parameterise with empirical demographic estimates obtained from published studies in Norway. We develop scenarios to assess the influence of mortality sources such as hunting, predation by lynx and red foxes, and environmental stochasticity on roe deer population dynamics. When simulating favourable environments without predation, roe deer populations tended to erupt due to the species’ rapid reproductive capacity. However, additional sources of mortality, such as predation or harvest, lead to severe population declines, and even to quasiextinction, especially when occurring in combination. Environmental stochasticity such as periodic severe winters with heavy snowfall reduces the growth rate and population densities even further. On the other hand, accounting for some form of spatial heterogeneity through immigration and refuges stabilised populations, with a reduced risk of quasi-extinction. Our results provide meaningful insights into the properties of this system allow implications for the management and identify areas where further exploration is needed. Additive mortality Matrix model Population dynamics Predator-prey Roe deer (Capreolus capreolus) Wildlife managementpublishedVersio
Intraspecific epigenomics divergence in brown bears (Ursus arctos): insights from genome-wide DNA methylation patterns
Get PDFEpigenetic mechanisms such as methylation can influence gene expression and play a crucial role in the adaptation to local environmental conditions, thereby introducing non-genetic variability within species. Here, using a Reduced Representation Bisulfite Sequencing approach (RRBS), we compared the methylation patterns in blood and muscle across three European brown bear populations. Our results clearly demonstrated that, beyond tissue-driven divergences, the methylation patterns of the three populations are significantly distinct. Differentially methylated sites, possibly associated with genomic features involved in development and anatomical differentiation, are widespread across the bear genome. This finding supports previous studies suggesting a role for the alteration of developmental pathways in shaping phenotypic novelties with potential adaptative significance. Our results underscore the importance and the effectiveness of including epigenetic approaches in studying wild non-model organisms. Investigating the epigenome can be especially relevant for endangered populations that have experienced a significant erosion of genomic diversity. RRBS, methylome, Non-model, gene ontology, conservation, PopulationIntraspecific epigenomics divergence in brown bears (Ursus arctos): insights from genome-wide DNA methylation patternspublishedVersio
Vossolaksen – genetisk status 2023
Get PDFWacker, S., Barlaup, B. T., Diserud, O. H., Normann, E. S. & Karlsson, S. 2024. Vossolaksen – genetisk status 2023. NINA Rapport 2496. Norsk institutt for naturforskning.
De store smoltutsettingene av Vossolaks ble avsluttet i 2020, etter en tiårsperiode med utsettinger av rogn, yngel og anleggsprodusert smolt. Etter 2020 har redningsarbeidet fortsatt med utsettinger av rogn og yngel. Under perioden med utsettinger av anleggsprodusert smolt har innsiget av laks vært dominert av laks satt ut som smolt, og etter 2020 har andelen gradvis minket og det totale innsiget har blitt kraftig redusert. På oppdrag fra Statsforvalteren i Vestland overvåker NINA den genetiske statusen til laksebestanden i Vossovassdraget. Overvåkningen inkluderer innkrysning av rømt oppdrettslaks og effektivt antall gytefisk. Analysene er basert på både voksen laks og ungfisk. Tidligere har ungfisk innsamlet i 2019 og 2020 blitt analysert og her gir vi en oppdatering med analyser av ungfisk fra 2021 og 2022.
Innkrysning av rømt oppdrettslaks har siden 2010 vært stabilt høy (rundt 10 %) i voksen laks satt ut som smolt. Innkrysning i voksen laks klassifisert som villaks fra skjellanalyse har vist en ned-adgående trend med 21,6 % innkrysning i perioden 2014-2019, 9,8 % i perioden 2015-2000 og samlet for den siste seksårsperioden (2018-2023) ingen innkrysning. Voksen laks satt ut som smolt har opphav i genbanken og den høye graden av innkrysning i denne laksen kan forklares med at opphavsfisken til genbanken som ble samlet inn i 2008 til 2010 også hadde tilsvarende høy grad av innkrysning. Tilbakevandrende laks satt ut som smolt, med opphav i genbanken, har i sin tur blitt brukt som stamfisk lokalt for å produsere rogn og yngel til utsett. Denne stamfisken fra perioden 2013 til 2019 ble analysert og bekreftet en forventet høy grad av innkrysning (12,3 %). De omfattende utsettingene av rogn, yngel og anleggsprodusert smolt har dermed i stor grad medvirket til å opprettholde et høyt nivå av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Vossolaksen.
På bakgrunn av det dokumenterte høye nivået av innkrysning i laks satt ut som smolt var det overraskende at det ikke ble funnet innkrysning i laks klassifisert som villaks i de senere årene. Laks satt ut som smolt har utgjort en stor andel av gytebestanden og man kunne derfor forvente at innkrysningen i disse hadde blitt videreført inn i den ville bestanden. I tillegg har det hvert år blitt registrert rømt oppdrettslaks blant den returnerende voksne laksen. Ungfisken hadde en forholdvis høy grad av innkrysning som reflekterte graden av innkrysning i gytebestanden. Det var en tydelig trend at graden av innkrysning i ungfisken ble redusert med økende alder innen gyteårsklasse. Disse observasjonene peker i retning av at det foregår en sterk seleksjon mot laks med opphav i rømt oppdrettslaks i Vossovassdraget. Høy dødelighet blant fisk med opphav i rømt oppdrettslaks har dermed bidratt til å redusere smoltproduksjonen i Vossovassdraget. Innkrysning av rømt oppdrettslaks kan derfor være med på å forklare den negative bestandsutviklingen og manglende effekten av iverksatte tiltak.
Effektivt antall gytefisk ble beregnet basert på sammensetningen av hel- og halvsøsken og ubeslektede individer innen gyteårsklassene 2018, 2019 og 2020, og var på henholdsvis 218, 168 og 297. Estimatene av effektivt antall gytefisk varierer i samsvar med variasjon i beregnet innsig av laks. Estimatet av effektivt antall gytefisk ble vurdert som usikkert for gyteår 2021, men i forhold til beregnet innsig av laks dette året forventes effektivt antall gytefisk å være i området mellom gyteår 2019 og 2020. Et kritisk lavt nivå av effektivt antall gytefisk har blitt foreslått å være 100. Våre analyser viser at effektivt antall gytefisk i Vossovassdraget ligger over dette nivået.
Utfasingen av utsett av anleggsprodusert smolt, som tidligere utgjorde en veldig stor andel av gytefisken i Vossovassdraget, har gjort at bestanden raskt har blitt redusert og i 2023 returnerte tresjøvinterlaksen fra siste smoltutsett i 2020. Laksebestanden gjennomgår derfor en kritisk fase som det blir ekstra viktig å overvåke.
Vi har i denne rapporten gjort viktige observasjoner av innkrysning av rømt oppdrettslaks og betydningen dette har for laksebestandens produktivitet. Alt eksisterende materiale i genbanken blir nå analysert slik at videre utsettinger av fisk med oppdrettsgenetisk opphav i rømt oppdrettslaks blir luket ut. Med en bedre kontroll på opphavet til laksen i genbanken forventes at fisken som settes ut er bedre tilpasset miljøet i Vossovassdraget og at man derfor også får en økt produksjon av smolt. I tillegg vil den pågående innsatsen med å fange og slepe naturlig produsert smolt forhåpentligvis også øke overlevelsen til smolten og øke antall gytelaks som returnerer til vassdraget. I de videre genetiske analysene av ungfisk og voksen laks vil det, i tillegg til overvåkning av innkrysning av rømt oppdrettslaks og effektivt antall gytefisk, være mulig å spore fisk med opphav i utsettinger fra genbanken og dermed også vurdere bidraget fra utsettinger i forhold til naturlig produksjon av laks i vassdraget.Miljødirektoratet og Statforvalteren i Vestland: M-2860|202
Risikovurdering av helsetrusler hos fjellrev i Norge og forslag til beredskapsplan(er)
Get PDFMiller, A., Tryland, M., Eide, N.E. & Ytrehus, B. 2024. Risikovurdering av helsetrusler hos fjellrev i Norge og forslag til beredskapsplan(er). NINA Rapport 2553. Norsk institutt for naturforskning.
Fjellreven (Vulpes lagopus) er en sterkt truet art i Fastlands-Norge og Sverige og kritisk truet i Finland. Man har over lang tid gjort et stort bevaringsarbeid for å bygge opp en levedyktig bestand. Smittsomme sykdommer og dårlig helse kan imidlertid forårsake raske og uforutsigbare bestandsnedganger, spesielt når det er få dyr i utgangspunktet.
Denne rapporten beskriver aktuelle sykdommer og patogener som kan utgjøre en trussel mot god helse hos fjellrevbestandene i Fennoskandia. Disse truslene blir rangert etter hvor stor risiko de utgjør for bestanden. Vurderingen omfatter både den frittlevende bestanden og den delen av bestanden som holdes på Oppdal knyttet til Avlsprogrammet. I denne risikovurderingen identifiseres valpesyke, rabies, parvovirus, smittsom leverbetennelse og skabb som noen av de største helsetruslene. Tjueåtte andre sykdommer/patogener er også omhandlet og rangert. Det kan være aktuelt å iverksette tiltak når sykdom truer fjellrevbestanden gjennom økt dødelighet, nedsatt reproduksjon eller dårligere kondisjon, som igjen svekker fjellrevens evne til å håndtere andre trusler. Tiltak kan også være aktuelle om sykdom hos fjellrev utgjør en trussel mot folkehelsen eller helsen til husdyr.
Solid kunnskap er en forutsetning for å kunne gjennomføre tiltak. Løpende overvåking av dyrehelsetilstanden i Norge og utlandet, målrettet helseovervåking av viltlevende fjellrev og rødrev og undersøkelser av fjellrev som blir funnet døde eller syke vil over tid danne et godt kunnskapsgrunnlag. For hver sykdom/patogen som nevnes, beskriver vi også mulige tiltak. Tiltak for å beskytte fjellreven mot truslene kan rettes mot den aktuelle fjellrevbestanden, mot andre arter, eller miljøet. De kan omfatte for eksempel forebyggende tiltak som vaksinasjon og behandling, ferdselsrestriksjoner, hygienetiltak eller uttak av syke og/eller mottakelige individer.
Basert på kunnskapssammenstillingen har vi satt opp en skisse til en generell beredskaps- og kommunikasjonsplan. Rapporten beskriver hvordan beredskapen mot helsetrusler hos fjellrev kan styrkes og organiseres gjennom opprettelsen av en struktur med en veterinærfaglig ansvarlig som har helseovervåking hos fjellrev som en del av sitt daglige arbeid, en rådgivergruppe som skal gi faglige råd når det oppstår helsetrusler og et forvaltningsutvalg som gir vurderinger og tar beslutninger om tiltak. Forvaltningsvedtak gjøres fortsatt av en kompetent myndighet. Denne strukturen ble diskutert i en workshop sammen med relevante interessenter gjennom tre mulige sykdomsutbrudds scenarioer. Kommentar og endringer er inkludert i rapporten. Rapporten inneholder også en revidert beredskapsplan for utbrudd av skabb.
Mulige styrker og svakheter ved risikovurderingen blir også diskutert, og det gis en kortfattet oversikt over framtidens behov for overvåking med spesielt henblikk på sykdommer som kan utgjøre en større risiko ved klimaendring eller introduksjon av fremmede arter, slik som fransk hjerteorm (Angiostrongylus vasorum) og flåttbårne sykdommer.Miller, A., Tryland, M., Eide, N.E. & Ytrehus, B. 2024. A risk assessment of health threats for Arctic fox in Norway and suggestions for emergency outbreak plan(s). NINA Rapport 2553. Norwegian Institute for Nature Research.
The arctic fox (Vulpes lagopus) is an endangered species in Mainland Norway and Sweden and critically endangered in Finland and considerable conservation efforts have been invested over the past decades to build up a sustainable population. However, infectious disease and other health problems could threaten these gains and lead to rapid and unpredicted population declines, especially for a species already few in number.
In this report we perform a risk analysis of the possible diseases and pathogens that could threaten the health of the arctic fox population in Fennoscandia. These threats were ranked according to their relative risk for the population. The risk analysis was performed both for the free ranging Fennoscandian population and the captive breeding population held in Oppdal, Norway. The risk analysis identified canine distemper virus, rabies virus, parvo virus, canine adenovirus and mange (Sarcoptes scabiei) as some of the top health threats. Twenty-eight other diseases/pathogens were also assessed and ranked. Management actions may be warranted when a disease threatens the arctic fox population through increased mortality, but also decreased reproduction or condition which could weaken the arctic fox’s abilities to handle other threats. Management actions may also be necessary when disease present in the arctic fox population presents a significant public health or domestic animal health.
A current and thorough knowledge of the health situation for the arctic fox is necessary when considering management actions. Continuous health surveillance of the arctic fox and related species in Fennoscandia through, for example, necropsy and serological testing, as well as attention to disease occurrence abroad will contribute to building this knowledge. For each of the diseases/pathogens ranked, we also include a list of potential management actions. Management actions could be directed to the arctic fox itself, to the environment, or to other species and humans. Examples include vaccination of arctic fox and related species, movement restrictions for dogs and humans, biosecurity measures, and culling or isolation of sick or exposed animals.
This report also outlines a general emergency and communication plan in the event of a health threat. The suggested structure includes a lead veterinarian with arctic fox health as their daily responsibility, an advisory group that can give expert advice in the event of a health threat, and a management authority(ies) that considers and makes management decisions. Management actions are to be carried out by a competent authority. This structure was discussed in a workshop with relevant stakeholders using three disease outbreak scenarios as examples. Resulting comments and modifications are included in the report. A revised mange outbreak plan is also included.
Finally, we discuss the strengths and weaknesses of the risk analysis performed and emphasize the need for preventative measures to ensure the health of both the free-ranging and captive populations of arctic fox. Continual health surveillance will be vital in this work, especially with respect to diseases, such as French heartworm (Angiostrongylus vasorum) and tick-borne diseases, which could become a greater risk in the future through climate change and/or introduced species.Mikjødirektoratet: M-2943|202
Changes in the adult sex ratio of six duck species breeding populations over two decades
No full textDespite all efforts, long-term changes in the adult sex ratios of breeding duck populations are still unclear; this uncertainty is especially true for male-bias populations, which are often under the scrutiny of researchers lacking convenient results for the active protection of endangered species. Species with male-bias populations are usually strongly affected by a decline in population size that leads to a higher extinction risk. In this study, we examined our long-term data of the abundance of breeding populations in six duck species (Mallard Anas platyrhynchos, Gadwall Mareca strepera, Red-crested Pochard Netta rufina, Common Pochard Aythya ferina, Tufted Duck Aythya fuligula, and Common Goldeneye Bucephala clangula) from fishponds in South Bohemia, Czechia, between 2004 and 2022. This evidence was used to assess long-term changes in the adult sex ratio in these breeding populations and investigate the possible effects of the NAO index (North Atlantic Oscillation index) on them, indicating climate conditions in winter. We determined a long-term decrease of the proportion of females in the breeding season in two of the six examined species: Common Pochard and Red-crested Pochard, which is driven by the long-term increase in the number of males in contrast to the decreasing or stable number of females likely caused by different migration behaviours between females and males. In the case of Common Pochard, in breeding populations, we estimated 60–65% of males in the early 2000s rising to 75–80% in the early 2020s. However, we establish no significant effects linked to climate conditions of the previous winter in these species as a crucial cause of the changes of the proportion of females in the breeding population. Adult sex ratio, Breeding population, Population dynamics, Red-listed species, Waterfowl, Winter weather conditionspublishedVersio