NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget. Årsrapport for 2023
No full textBremset, G., Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Berg, M., Jensås, J.G Johansen, K.N., Tønder, T.S. & Østborg, G.M. 2024. Fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget. Årsrapport for 2023. NINA Rapport 2376. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA), Skandinavisk Naturovervåking (SNA) og Veterinærinstituttet (VI) har fått i oppdrag å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget i perioden 2021-2025. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet kartlegging av fysiske forhold i et område med habitattiltak, ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, merkestudier for å kartlegge vandring hos ungfisk, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og skjellanalyser av voksenfisk. Årsrapporten omfatter resultater fra alle feltbaserte undersøkelser som er gjennomført i Røssåga og Leirelva i løpet av 2023. I tillegg er det inkludert tidligere upubliserte data fra nattfiske på tre stasjoner i nedre deler av Røssåga.
Under elektrisk båtfiske på 19 stasjoner i Røssåga ble det fanget 1 172 individer av seks arter. I tillegg til ferskvannslevende arter ble det fanget to torsker i nedre deler av elva. Samlet fangst var en betydelig nedgang sammenlignet med 2021 og 2022, noe som delvis skyldes færre undersøkte stasjoner. Aure og laks var de klart dominerende artene i fangstene i 2023, og det var bare på fire stasjoner at det ikke ble fanget ungfisk av begge arter. Laksungene fordelte seg i lengdespennet 32-165 millimeter, hvorav den høyeste andelen var i lengdespennet 90-125 millimeter. Denne lengdegruppa tilsvarer i stor grad naturlig produserte toåringer. Som i tidligere undersøkelsesår var det hos begge arter få årsyngel sammenlignet med eldre årsklasser. Hos aure var lengdegruppen 110-150 millimeter den mest tallrike. I denne gruppa er det en overvekt av to år gamle individer.
På tre stasjoner som ble undersøkt både dag og natt i 2022 og 2023, var det høyest fangster av ungfisk på nattestid. Stasjonene sett under ett ble 67 % av laksungene og 65 % av aureungene fanget under nattfiske. Hos laksunger var det størst døgnforskjeller på de to stasjonene oppstrøms jernbanebrua, der mer enn dobbelt så mange individer ble fanget under nattfiske som under dagfiske. Hos aureunger var det størst døgnforskjell i fangst på den nederste stasjonen, der 83 % av samlet aurefangst skjedde under nattfiske. Hos aure var døgnforskjellene enda større om man inkluderer umodne og voksne individer, siden så godt som alle aurer større enn om lag 20 centimeter har blitt fanget om natta. Resultatene samsvarer godt med funnene fra undersøkelsesperioden 2016-2020, og styrker arbeidshypotesen om at det kan være mest hensiktsmessig å undersøke de nederste stasjonene i Røssåga på nattestid. Følgelig er det aktuelt at stasjonene 18-22 bare undersøkes på nattestid i 2024 og 2025.
Under strandnært elektrisk fiske på sju stasjoner i Sjøforsløpet ble det fanget 111 årsyngel av laks og 35 eldre laksunger. Dette er den nest høyeste fangsten av laksyngel som er funnet i dette området. Hos eldre laksunger er tetthetene lignende som i perioden 2020-2022. Av aure ble det fanget to årsyngel og fire eldre ungfisk. Samlet tetthet av laksefisk i Sjøforsløpet må betegnes som lave. For å gjennomføre undersøkelsene i Sjøforsløpet må driftsvannføringen fra kraftverket reduseres ned mot 30 m3/s, noe som fører til tørrlegging av tidligere vanndekte områder. Tørrleggingingen er spesielt omfattende på venstre side oppstrøms gammelt kraftverksutløp, og i disse områdene er det tidligere år observert stranding av ungfisk. I 2023 ble nedkjøringen av kraftverket gjennomført over en lengre periode enn i tidligere år, og observasjoner tyder på at dette kan ha ført til mindre stranding. For å minimalisere dødelighet på ungfisk bør det vurderes om det er mulig å øke nedkjøringstiden ytterligere i 2024.
Estimerte tettheter av årsyngel av laks i Leirelva var de nest laveste som er funnet siden 2017, og tettheten av eldre laksunger var de laveste som er funnet i samme periode. Tetthetene av årsyngel av aure var imidlertid de nest høyeste som er funnet siden 2017, mens tetthetene av eldre aureunger var på samme nivå som de fire siste årene. Det er liten sammenheng mellom antall årsyngel som fanges ett år og fangst av eldre ungfisk i påfølgende år. I 2022 ble det derfor startet et merkestudium for å kartlegge om laksunger fra Leirelva vandrer ut i Røssåga og benytter hovedelva som oppvekstområde. I 2022 og 2023 ble det merket til sammen 266 laksunger med PIT-merker i Leirelva. Foreløpig er det ikke gjenfanget merkete individer i Røssåga. Uavhengig av merkestudiet er det naturlig å se nærmere på hvilke andre forhold i Leirelva som kan bidra til lav fangst av eldre ungfisk. Unaturlig høy dødelighet er en mulighet som bør vurderes spesielt.
For å kunne evaluere tilslagene av utsettingene i vassdraget er all utsatt fisk merket med Alizarin på øyerognstadiet før utsetting. Grunnet mangelfull merking av ungfisk som ble satt ut i 2020, har det blitt nødvendig å kombinere flere metoder for å identifisere utsatt fisk. I tillegg til identifisering av otolittmerkete og fettfinnemerkete laksunger, har det blitt gjennomført genetiske analyser for å identifisere umerkete helsøsken eller halvsøsken av utsatt fisk. I 2023 hadde umerket fisk fra 2020-utsettingene blitt treåringer. Det ble kun fanget ti treåringer i 2023. Genetiske analyser av disse er foreløpig ikke gjennomført. Totalt ble det analysert otolitter fra 185 laksunger fanget i Røssåga i 2023. Laksungene fordelte seg i 47 årsyngel, 40 ettåringer, 69 toåringer og ti treåringer, i tillegg til 19 individer som ikke var mulig å aldersbestemme. Ut fra otolittmerking og fettfinnemerking var samlet merkeandel hos analyserte laksunger 39 %.Statkraft Energi A
High niche specificity and host genetic diversity of groundwater viruses
Full text linkViruses are key members of microbial communities that exert control over host abundance and metabolism, thereby influencing ecosystem processes and biogeochemical cycles. Aquifers are known to host taxonomically diverse microbial life, yet little is known about viruses infecting groundwater microbial communities. Here, we analysed 16 metagenomes from a broad range of groundwater physicochemistries. We recovered 1571 viral genomes that clustered into 468 high-quality viral operational taxonomic units. At least 15% were observed to be transcriptionally active, although lysis was likely constrained by the resource-limited groundwater environment. Most were unclassified (95%), and the remaining 5% were Caudoviricetes. Comparisons with viruses inhabiting other aquifers revealed no shared species, indicating substantial unexplored viral diversity. In silico predictions linked 22.4% of the viruses to microbial host populations, including to ultra-small prokaryotes, such as Patescibacteria and Nanoarchaeota. Many predicted hosts were associated with the biogeochemical cycling of carbon, nitrogen, and sulfur. Metabolic predictions revealed the presence of 205 putative auxiliary metabolic genes, involved in diverse processes associated with the utilization of the host’s intracellular resources for biosynthesis and transformation reactions, including those involved in nucleotide sugar, glycan, cofactor, and vitamin metabolism. Viruses, prokaryotes overall, and predicted prokaryotic hosts exhibited narrow spatial distributions, and relative abundance correlations with the same groundwater parameters (e.g. dissolved oxygen, nitrate, and iron), consistent with host control over viral distributions. Results provide insights into underexplored groundwater viruses, and indicate the large extent to which viruses may manipulate microbial communities and biogeochemistry in the terrestrial subsurface.publishedVersio
Daytime cooling efficiencies of urban trees derived from land surface temperature are much higher than those for air temperature
Full text linkAccurately capturing the impact of urban trees on temperature can help optimize urban heat mitigation strategies. Recently, there has been widespread use of remotely sensed land surface temperature (Ts) to quantify the cooling efficiency (CE) of urban trees. However, remotely sensed Ts reflects emitted radiation from the surface of an object seen from the point of view of the thermal sensor, which is not a good proxy for the air temperature (Ta) perceived by humans. The extent to which the CEs derived from Ts reflect the true experiences of urban residents is debatable. Therefore, this study systematically compared the Ts-based CE (CETs) with the Ta-based CE (CETa) in 392 European urban clusters. CETs and CETa were defined as the reductions in Ts and Ta, respectively, for every 1% increase in fractional tree cover (FTC). The results show that the increase in FTC has a substantial impact on reducing Ts and Ta in most cities during daytime. However, at night, the response of Ts and Ta to increased FTC appears to be much weaker and ambiguous. On average, for European cities, daytime CETs reaches 0.075 ◦C %−1 , which is significantly higher (by an order of magnitude) than the corresponding CETa of 0.006 ◦C %−1 . In contrast, the average nighttime CETs and CETa for European cities are similar, both approximating zero. Overall, urban trees can lower daytime temperatures, but the magnitude of their cooling effect is notably amplified when using remotely sensed Ts estimates compared to in situ Ta measurements, which is important to consider for accurately constraining public health benefits. Our findings provide critical insights into the realistic efficiencies of alleviating urban heat through tree planting. : urban heat islands, green space, in situ measurements, ecosystem service, mitigation strategies, remote sensingpublishedVersio
Smålommens Gavia stellata uppträdande och reproduktion i relation till habitategenskaper i häckningstjärnar i ett borealt skogslandskap
Full text linkWe investigated the occupancy of alternative breeding pools for Red-throated Loon Gavia stellata and the reproductive output in relation to a selection of habitat characteristics in a coniferous forest inland area in south-central Sweden, using generalized linear mixed models. Models provided good support for the conclu-sion that small-sized pools with high coverage of floating vegetation were preferred. The survival of pre-fledged chicks was higher when foraging waters were located closer, and open mires around the breeding pool were more extensive. We propose that these habitat characteristics should be considered in nature conservation plan-ning and management, as well as in environmental impact assessments. We found that with the current data, predicting pool occupancy and chick survival based on the selected habitat characteristics was not sufficiently accurate to replace field surveys and can only be used as a complementary method. We also emphasize the importance of freshwaters, potentially to be used for foraging in the surrounding landscape, which is an often-overlooked aspect in management and impact assessments waterbirds | fish-eating birds | breeding success | population management | environmental impact assessmentspublishedVersio
Uncertainty quantification for probabilistic machine learning in earth observation using conformal prediction
No full textMachine learning is increasingly applied to Earth Observation (EO) data to obtain datasets that contribute towards international accords. However, these datasets contain inherent uncertainty that needs to be quantified reliably to avoid negative consequences. In response to the increased need to report uncertainty, we bring attention to the promise of conformal prediction within the domain of EO. Unlike previous uncertainty quantification methods, conformal prediction offers statistically valid prediction regions while concurrently supporting any machine learning model and data distribution. To support the need for conformal prediction, we reviewed EO datasets and found that only 22.5% of the datasets incorporated a degree of uncertainty information, with unreliable methods prevalent. Current open implementations require moving large amounts of EO data to the algorithms. We introduced Google Earth Engine native modules that bring conformal prediction to the data and compute, facilitating the integration of uncertainty quantification into existing traditional and deep learning modelling workflows. To demonstrate the versatility and scalability of these tools we apply them to valued EO applications spanning local to global extents, regression, and classification tasks. Subsequently, we discuss the opportunities arising from the use of conformal prediction in EO. We anticipate that accessible and easy-to-use tools, such as those provided here, will drive wider adoption of rigorous uncertainty quantification in EO, thereby enhancing the reliability of downstream uses such as operational monitoring and decision-making. Satellite, Remote sensing, Machine learning, Conformal prediction, Uncertainty quantifcationpublishedVersio
Increasing Cardiac Myosin Super-Relaxation With Decreasing Metabolic Demand
Full text linkI schemic heart disease often leads to heart failure with reduced ejection fraction and to a puzzling condition termed hibernating myocardium, where the left ventricle is dysfunctional but still viable.1 Strikingly, the hibernating myocardium experiences a change in its metabolism and a remodeling of its energy supply.2 This undoubtedly underlies the involvement of mechanisms generating ATP. Six kilograms of ATP are hydrolyzed every day by the human heart. The major cardiac energy-demanding cycles include the sarcoendoplasmic reticulum Ca2+ ATPases (to pump free Ca2+ back into the sarcoplasmic reticulum) and myosin ATPases. Hence, in the present study, we aimed to verify the hypothesis that, as a consequence of hypoperfusion, the hibernating myocardium has myosin-related ATPconsuming cycles being partially shut down via accrued myosin biochemical super- relaxation. For that, following Animal Research Committee approvals, left ventricle samples were obtained from control Yucatan minipigs (N=7) and animals undergoing a surgical casein ameroid implant around the proximal left anterior descending coronary artery, inducing a reduced ejection fraction (<50%) and hibernating myocardium (N=7).2 Samples from animals with a previously described phenotype2 were then dissected into thin bundles and membrane-permeabilized. Thin cardiac strips (≈50-μm wide) were isolated and we applied a loaded Mant-ATP chase assay (7–8 strips per animal per condition).3 In line with a previous study in patients with heart failure,3 at short sarcomere length of 2.0μm, we observed a significantly higher proportion of super-relaxed (SRX) myosins in the hibernating myocardia than in controls (Figure A). When cardiac strips were stretched to a sarcomere length of 2.3μm, mimicking diastolic events, we found no difference in the percentage of SRX myosins between conditions (Figure B). Interestingly, when we exposed cardiac strips to 1μmol/L Mavacamten, known to be a potent myosin ATPase inhibitor and activator of myosin super-relaxation, the difference was abolished (Figure C). Similarly, when cardiac strips were incubated with 10μmol/L EMD57033, known to be a motor activator and myosin super-relaxation inhibitor, no difference was seen (Figure D). Taken together, as initially hypothesized, our data confirm that myosinrelated ATP-consuming cycles are partially shut down in the hibernating myocardium by enhancing the number of cardiac myosins blocked in the ATP-conserving SRX. To further determine whether the results relate to myosin structural auto-inhibited state (=electrostatic interactions between myosin head and coiled-coil region), we repeated the loaded Mant-ATP chase experiments at various ionic strengths by gradually increasing the KCl concentration from 25 to 150mmol/L. In controls, the proportion of SRX myosins decreased with increasing ionic strength whereas in hibernating myocardia, the ionic strength dependence was less pronounced (Figure E). These results then strongly indicate that the promotion of myosin super-relaxation in the hibernating myocardium is paired with an accrued structural myosin auto-inhibited/stabilized state. The data that support the findings of this study are available from the corresponding author upon reasonable request. heart ■ hibernating myocardium ■ metabolism ■ minipig ■ myosin ■ reindeerpublishedVersio
Remnant salmon life history diversity rediscovered in a highly compressed habitat
Full text linkChinook salmon (Oncorhynchus tshawytscha) display remarkable life history diversity, underpinning their ability to adapt to environmental change. Maintaining life history diversity is vital to the resilience and stability of Chinook salmon metapopulations, particularly under changing climates. However, the conditions that promote life history diversity are rapidly disappearing, as anthropogenic forces promote homogenization of habitats and genetic lineages. In this study, we use the highly modified Yuba River in California to understand if distinct genetic lineages and life histories still exist, despite reductions in spawning habitat and hatchery practices that have promoted introgression. There is currently a concerted effort to protect federally listed Central Valley spring-run Chinook salmon populations, given that few wild populations still exist. Despite this, we lack a comprehensive understanding of the genetic and life history diversity of Chinook salmon present in the Yuba River. To understand this diversity, we collected migration timing data and GREB1L genotypes from hook-and-line, acoustic tagging, and carcass surveys of Chinook salmon in the Yuba River between 2009 and 2011. Variation in the GREB1L region of the genome is tightly linked with run timing in Chinook salmon throughout their range, but the relationship between this variation and entry on spawning grounds is little explored in California's Central Valley. We found that the date Chinook salmon crossed the lowest barrier to Yuba River spawning habitat (Daguerre Point Dam) was tightly correlated with their GREB1L genotype. Importantly, our study confirms that ESA-listed spring-run Chinook salmon are spawning in the Yuba River, promoting a portfolio of life history and genetic diversity, despite the highly compressed habitat. This work highlights the need to identify and protect this life history diversity, especially in heavily impacted systems, to maintain healthy Chinook salmon metapopulations. Without protection, we run the risk of losing the last vestiges of important genetic variation. acoustic tagging, conservation genetics, GREB1L, life history diversitypublishedVersio
Evaluering av fiskefeller i uttaksfiske etter pukkellaks i 2023. Fangst av pukkellaks og effekter på stedegen laksefisk
Full text linkBerntsen, H.H. & Havn, T.B. 2024. Evaluering av fiskefeller i uttaksfiske etter pukkellaks. Fangst av pukkellaks og effekter på stedegen laksefisk. NINA Rapport 2482. Norsk institutt for naturforskning.
I 2023 ble det gjennomført fangst med fiskefeller i 51 vassdrag fordelt på 38 elver i Finnmark, 11 i Troms og to helt nord i Nordland. Totalt ble det fanget 203 690 fisk i fiskefellene og blant disse var det 170 287 pukkellaks, 15 054 laks, 13 448 sjørøye, 4 891 sjøørret. Flesteparten av pukkellaksen ble fanget i Finnmark, og fangsten rundt Varangerfjorden (9 feller), fra Varangerhalvøya til Nordkapp (21 feller) og Vest-Finnmark (8 feller) utgjorde henholdsvis 46,8 %, 33,1 % og 18,8 % av totalfangsten av pukkellaks. Kun 1,3 og 0,03 % av totalfangsten ble tatt i elver i henholdsvis Troms (11 feller) og Nordland (2 feller). Antallet fisk (alle arter) som ble fanget per felle varierte fra totalt 15 til over 30 000. Av pukkellaks varierte fangsten per felle mellom fire og 28 377 fisk. I 28 elver ble det fanget flere enn 1 000 pukkellaks i fiskefellene og i fem av disse var fangsten på over 10 000 pukkellaks. Seks elver hadde daglige uttak på over 1 000 pukkellaks over en periode fra én til 11 dager.
Dato for driftsstart av fellene varierte fra 15. juni og 8. august, og fellene ble tatt ut av drift mellom 21. juli og 30. september. Antall dager fellene var i drift varierte mellom ni og 98 dager. Flesteparten av fellene (49 av 51) ble satt i drift etter datoen (fra 1-49 dager etter) for første kjente registrerte fangst av pukkellaks i sin region (i 2021), og 42 av 51 feller ble tatt ut av drift før datoen (1-47 dager før) for siste kjente fangst i regionen (i 2021). Ni feller, hvorav fire rundt Varangerfjorden, tre i elver fra Varangerhalvøya til Nordkapp og to i Vest-Finnmark, var i drift etter dato for siste kjente registrering av pukkellaks (i 2021, etter 23. august-6. september). I disse fellene ble det i 2023 fanget totalt 471 pukkellaks etter denne datoen.
Fra tidligere år er det kjent at pukkellaksen i hovedsak vandrer opp i elvene fra rundt andre uka i juli til og med andre uka i august. Av de 51 fiskefellene som ble brukt i 2023 så var 34 i drift igjennom hele denne perioden. Av den totale fangsten av pukkellaks i fellene i 2023 ble 91 % gjort innenfor tidsrommet 10. juli-13. august, mens 4,2 % og 4,8 % av pukkellaksen ble fanget i henholdsvis tidsrommet før 10. juli og etter 13. august. Totalt 40 av de 51 fellene stod ute i elvene i tidsrommet hvor 25 til 75 % av pukkellaksen i sine respektive regionen ble fanget i 2021. De fleste fellene var dermed i drift under en periode hvor mesteparten av pukkellaksen vandret opp i elvene. Drivtellinger som ble gjennomført i 15 elver mens fellene var i drift viste imidlertid at det hadde sluppet opp til dels mye pukkellaks forbi fellene. Totalt ble omkring 9000 pukkellaks (mellom 3-4 328 fisk per elv) observert overfor fiskefellene, noe som ved det tidspunktet drivtellingene ble gjennomført utgjorde mellom 0,1 og 70,3 % av det totale antallet pukkellaks registrert i elva fra fellestedet og opp. Ledegjerder som kollapset under vannstandsøkninger eller åpninger mellom ledegjerdet og elvebunnen var hovedårsaken til at pukkellaksen klarte å passere under driftstiden av fellene. I en del tilfeller var trolig hovedårsaken at fellene ble satt opp for sent (~medio juli). I tillegg passerte trolig opp mot 170 000 pukkellaks fellestedet i Tanaelva (Seidaholmen) på grunn av at ledegjerdene ikke fungerte etter hensikten.
Den registrerte dødeligheten hos vår stedegne laksefisk i fellene var lav (totalt 99 av 33 393 fisk), og lå på 0,4 % (55 av 15 054) for laks, 0,5 % (25 av 4891) for sjøørret og 0,1 % (19 av 13 448) for sjørøye. Dødeligheten kan imidlertid ha vært høyere enn dette da fisk kan dø en stund etter at de ble sluppet forbi fellene på grunn av skader eller belastninger i forbindelse med håndteringen. Dette ble ikke spesifikt undersøkt. Rapporterte dødsårsaker varierte fra problemer med at sjørøyer gikk seg fast i nettingen i fangstkammeret og laks som ble funnet død i fangstkammeret til dødelighet av laks i forbindelse med røkting og håndtering av fisk. Fellestrekket for de tre elvene vi har fokusert ekstra på i denne rapporten (Kongsfjordelva, Komagelva og Vestre Jakobselv) er at personalet som drifter fellene har lagt stor vekt på å forbedre både fellekonstruksjonen og røkterutinene underveis for å redusere dødelighet, skader og andre fysiologiske påkjenninger.
Driftsperioden til fiskefellene og den registrerte fangsten alene gir begrenset kunnskap om det totale pukkellaksinnsiget og hvor stor andel av dette som ble tatt ut i fellene samt andelen pukkellaks som fikk gyte ovenfor og/eller nedenfor fiskefella. Selve aktiviteten med å stenge av en elv med en fiskefelle er heller ikke nødvendigvis uten en viss risiko for påvirkning på stedegne arter utover ren dødelighet i fella. For å undersøke dette ble det i Kongsfjordelva, Komagelva og Vestre Jakobselv gjennomført drivtellinger på strekninger ovenfor og nedenfor fellene når disse ble plassert ut, under gytetiden til pukkellaks (tidlig august), når fellene ble fjernet og i gytetiden til laks.
Undersøkelsene i de tre fokuselvene viste at det varierte hvor stor andel av det totale pukkellaksinnsiget som gytte i elva, fra 0,6 % (~110 fisk) i Vestre Jakobselv og 1,4 % (~81 fisk) i Kongsfjordelva til 20 % (~2 300 fisk) i Komagelva. Felles for de tre elvene var at relativt få pukkellaks gytte ovenfor fiskefellene, henholdsvis kun 0,5 %, 3 % og 0,3 % av det estimerte innsiget i Kongsfjordelva, Komagelva og Vestre Jakobselv. I Kongsfjordelva var fiskefellen plassert i flomålet, og det var få pukkellaks som gytte nedenfor fiskefella (0,9 % av innsiget). I Komagelva og Vestre Jakobselv var fellene plassert lengre opp i elva, og rundt 17 % og 0,3 % av det totale
innsiget av pukkellaks i henholdsvis Komagelva og Vestre Jakobselv gytte nedenfor fellene. I begge disse elvene ble det utført større uttak av pukkellaks med not eller garn på strekningen nedenfor fellene; ~6 500 i Vestre Jakobselv og ~4 300 i Komagelva. Andelen pukkellaks som ville ha gytt nedenfor fellene i Komagelva og Vestre Jakobselv i 2023 kunne dermed ha vært mye høyere hvis det kun hadde blitt benyttet fiskefelle.
Både i Kongsfjordelva og i Vestre Jakobselv var oppgangsmønsteret hos laks i 2023 noe avvikende fra tidligere år uten pukkellaks og fiskefelle. I begge elvene var oppgangen av laks forbi fiskefella (Kongsfjordelva) eller en trappeteller ovenfor fiskefella (Vestre Jakobselv) fra midten av juli til litt ut i august andelsmessig lavere enn tidligere år forbi de samme stedene. I Kongsfjordelva viste drivtellinger at det også var noe mer opphopning av laks nedenfor fiskefella i samme periode. Lav oppgang i denne perioden sammenfalt med stor fangst og ansamlinger av pukkellaks nedenfor fiskefellene. Når pukkellaksinnsiget avtok økte oppvandringen av laks i elvene. I Komagelva var ikke grunnlaget for å vurdere om laks ble forsinket godt nok, da det blant annet ikke er registrert hvordan oppgangen forløper seg forbi fellestedet i tidligere år.
Det var ingen tydelige indikasjoner på at fiskefellene og/eller pukkellaks påvirket hvordan gytefisk fordelte seg i Kongsfjordelva og Komagelva under gytetiden. Sammenlignet med resultater fra gytefisktellinger i tidligere år var fordelingen av gytefisk omtrent som forventet, gitt vannføringsforholdene som rådet i 2023. I Vestre Jakobselv derimot, oppholdt en større andel av gytebestanden seg i nedre del av vassdraget under gytetiden (13,9 %) enn i år uten fiskefelle og mindre eller ingen pukkellaks (3,0-7,5 %). I hvor stor grad dette var en effekt av fiskefella og/eller pukkellaks er vanskelig å bedømme. Det er verdt å merke seg at innsiget av laks til Vestre Jakobselv var mye lavere i 2023 enn i alle andre år i tidsserien, noe som kan ha hatt en innvirkning på fordelingen av fisk i vassdraget.
Fangsten og tilleggsundersøkelsene i 2023 viser at nøkkelfaktorer for at fellene skal være effektive i å stoppe pukkellaksen er at de settes opp tidlig nok i sesongen og tas ned sent nok, og at fellene monteres langt nok ned mot flomålet slik at det ikke er mye tilgjengelig gytehabitat på nedsiden av fellen. Timingen på innsiget kan variere fra år til år, både mellom regioner og til og med mellom elver innenfor en region som følge av for eksempel vannføring. Man bør derfor ha en sikkerhetsmargin på når fellene settes i drift og hvor lenge de driftes. Hvor tidlig fellene kan monteres og settes i drift er imidlertid også vannføringsavhengig. Laks som ankom Kongsfjordelva og Vestre Jakobselv mens det var mye pukkellaks der ble trolig noe forsinket i sin oppvandring. Men om dette er en direkte effekt av fiskefellene eller tilstedeværelsen av store mengder pukkellaks, eller en kombinasjon av de to, har ikke vært mulig å avgjøre med de metodene som ble benyttet i undersøkelsene. God kunnskap om lokale forhold er en nødvendighet for effektiv drift av feller og fangst av pukkellaks, samt god forvaltning av stedegne arter.
I denne rapporten har vi forsøkt å gi et overordnet bilde av fiskefellenes evne til å stoppe pukkellaks, dødelighet og skader hos laks, sjøørret og sjørøye samt påvirkninger på atferd hos laks. På grunn lav fangst i Kongsfjordelva, Komagelva og Vestre Jakobselv ble ikke fellenes mulige effekt på atferd hos sjørøye og sjøørret analysert. Fremtidige undersøkelser må imidlertid også
sette søkelys på sjøørret og sjørøye, samt hele livssyklusen til artene. Variasjoner i de tre artenes ankomsttid til elvene, vandringsadferd og bruk av gyteområder vil kunne innebære at fiskefellene kan påvirke artene ulikt. Metodene som ble brukt i denne undersøkelsen har sine svakheter, og for å svare enda mer spesifikt på de forskjellige spørsmålene er det nødvendig med mer detaljerte undersøkelser som bør gjennomføres over flere påfølgende år. Blant annet er det nødvendig med individmerking av fisk for å undersøke om stedegen fisk dør etter håndtering og gjenutsetting i fiskefellene, om fisk som egentlig skulle opp i elvene blir så hindret av fiskefellene at de går tilbake til sjøen og opp i andre elver, og hvor lenge fisk eventuelt blir forsinket i oppvandringen
Antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2024
Full text linkTovmo, M., Odden, J. & Nilsen, E. B. 2024. Antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2024. - NINA Rapport 2475b. Norsk institutt for naturforskning.
Det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt overvåker i dag bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Norge gjennom registrering av familiegrupper (hunndyr med unger). Årlig gjøres en beregning av antall familiegrupper før jakt ut fra alle dokumenterte og antatt sikre observasjoner av familiegrupper (spor, synsobservasjoner, viltkamerabilder og døde unger). Overvåking av gaupe i Norge er basert på en betydelig lokal medvirkning, der registreringene i all hovedsak blir gjort av lokalt personell på snøføre og rapportert inn til Statens naturoppsyn (SNO), hvor rovviltansvarlige i SNO foretar feltkontroller. Beregningene av antall familiegrupper gjøres ved hjelp av såkalte avstandsregler basert på forflytningsavstander og størrelser på leveområder til GPS- og radiomerkede gauper i Skandinavia.
I 2023 er det estimert 78 familiegrupper på landsbasis, noe som tilsvarer en bestand på omkring 462 dyr (95 % konfidensintervall (CI) = 383–540) i Norge. Dette er bestandsstørrelsen før kvotejakta og reproduksjonssesongen i 2024, og er en økning fra i fjor. Gaupebestanden ligger over det fastsatte nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ynglinger.
Fire av sju forvaltningsregioner med mål om yngling av gaupe ligger på eller over bestandsmålet før jakt i 2024. Dette er regionene 2 (Aust-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold), 4 (Oslo, Akershus og Østfold), 6 (Møre og Romsdal og Trøndelag) og 7 (Nordland). Region 8 (Troms og Finnmark) ligger over bestandsmålet på 10 familiegrupper totalt sett, men har ikke oppnådd målsetting om 4 familiegrupper i Finnmark. Regionene 3 (Oppland) og 5 (Hedmark), ligger under de regionale bestandsmålene. Når man beregner gjennomsnittlig antall familiegrupper siste tre år ligger regionene 2, 3, 5, 6 og 7 over det regionale bestandsmålet.
Som et hjelpemiddel for beslutningstakere i gaupeforvaltningen er det utarbeidet prognoser for gaupebestandens utvikling ett år frem i tid. Basert på antall familiegrupper påvist før jakta i år, kjent uttak av voksne hunndyr (≥ 1 år) og bruk av prognosemodellen, er det beregnet at det vil være omkring 79 (75 % CI = 69–89) familiegrupper før jakt på landsbasis i 2025.Tovmo, M., Odden, J. & Nilsen, E. B. 2024. Number of family groups, population estimate and population development of lynx in Norway for 2024. - NINA Report 2475b. Norwegian Institute for Nature Research The national monitoring program for large carnivores monitors the Norwegian lynx population through the survey of family groups (adult female lynx with dependent kittens). Each year the program estimates the number of family groups that are present based on confirmed observations of family groups from snow tracking, observations and dead kittens. The survey of tracks is mainly done by local people on snow, but all observed groups are reported to the State Nature Inspectorate (SNO) for confirmation. The number of family groups is estimated using a set of distance rules that are derived from radio-telemetry data on home range size and movement rates collected from lynx in Scandinavia. In 2024 a total of 78 family groups were documented, which correspond to a total population size of approximately 462 (95 % confidence interval (CI) = 383–540) lynx in Norway. This is the estimate of population size prior to hunting in 2024 and is an increase since last year. The lynx population is over the national management goal of 65 family groups set by the parliament in 2004. Region 2 (Aust-Agder, Telemark, Buskerud and Vestfold), 4 (Oslo, Akershus and Østfold), 6 (Møre and Romsdal and Trøndelag) and 7 (Nordland) is at or above the regional management goal in 2024. Region 8 (Troms and Finnmark) is above the management goal for the region as a whole, but not in Finnmark county. When looking at the average number of family groups the last three years, region 2, 3, 5, 6 and 7 have achieved their regional management goal. Based on a prognosis model we predict that the population will be at 79 family groups (75 % CI = 69–89) before hunting starts in 2025.Miljødirektoratet: M-2803 I 202
Rovdyr og tap i reindriften. En analyse på ulike nivå av sosial og administrativ organisering
Full text linkBårdsen, B.-J. & Næss, M.W 2024. Rovdyr og tap i reindriften: En analyse på ulike nivå av sosial og administrativ organisering. NINA Rapport 2488. Norsk institutt for naturforskning.
Rovvilts innvirkning på tamdyr er omdiskutert og rovvilteffekter bør dermed ikke forstås isolert, men sees i relasjon til andre faktorer.
På distriktsnivå var vekstratene kun direkte påvirket av reintetthet (÷) og rovdyrtap (÷)1, og modellen forklarte i liten grad flokkvekst, vegetasjon og reproduksjon. Distriktnivåanalysene gav en del uventet resultater. Dette tolker vi som at endringer å dette nivået er et uttrykk for summen av påvirkninger på flokkene innad i distriktene.
På utøvernivå var vekstratene som forventet direkte påvirket av reproduksjon (+), høsting (÷), rovdyrtap (÷), flokkstørrelse (÷), rovdyrskadeerstatning (+) og kondisjon (+). Rovdyrtap hadde en direkte negativ effekt på høsting. Den totale effekten av rovdyrtap på vekstratene var dermed delvis kompensert gjennom høsting. Kadavertetthet påvirket primært kondisjon (÷), reproduksjon (÷) og tap (+). De indirekte effektene på tap og reproduksjon var mindre, mens høsting var positivt (direkte) påvirket av kadavertetthet. Rovdyrskadeerstatning påvirket tap (+) både direkte og indirekte via flokkstørrelse. Erstatning hadde en positiv effekt på flokkvekst, men påvirket også indirekte via tap (÷) og høsting (÷) slik at den totale effekten var beskjeden.
Sommerklima var relatert til vegetasjon (÷), tap (÷), kondisjon (÷) og reproduksjon (+), og dermed indirekte flokkvekst (+; på distriktsnivå var effekten på kondisjon fraværende og effekten på reproduksjon positiv). For utøverne påvirket vegetasjon tap og reproduksjon negativt via en negativ direkte effekt på kondisjon. I begge analysene hadde reintetthet en direkte og betydelig negativ effekt på kondisjon og vegetasjon, og selv om tetthet hadde en indirekte positiv effekt (via vegetasjon) på utøvernivå var den totale effekten negativ. På distriktsnivå hadde tetthet en direkte negativ effekt på populasjonsvekst, men en overraskende positiv effekt på reproduksjon.
I de regionale modellene var den direkte effekten av rovdyrtap på vekstratene varierende men alltid negativ (i Sør kun på distriktsnivå) samtidig som at tap også påvirket høsting og reproduksjon negativt. Kadavertetthet påvirket i liten grad vekstratene, men økte tapene bortsett fra på utøvernivå i Sør der tetthet ikke påvirket samtidig som at tap var av betydning. På distriktsnivå reduserte kadavertetthet reproduksjonen i Nord, men var ellers negativ via høsting. På utøvernivå førte flere kadavre til redusert reproduksjon eller økt høsting (Nord). Rovdyrskadeerstatning påvirket først og fremst tap, og hadde liten effekt på vekstratene bortsett fra i Vest-Finnmark og i Sør.
Vi konkluderer med at; 1) de nasjonale modeller fungerte dårligere enn lokalt tilpassete modeller, og 2) utøvernivå fungerte bedre enn distriktsnivå. Fremtidige studier bør starte med en felles utgangsmodell, og tilpasse modeller separat for hver region – dette fanger opp både regionale forskjeller samt at effektene av både rovviltrelaterte og andre faktorer tolkes på et forvaltningsmessig relevant nivå.Bårdsen, B.-J. & Næss, M.W. 2024. Predators and losses in the reindeer husbandry: An analysis of effects at various social and administrative organization levels. NINA Report 2488. Norwegian Institute for Nature Research.
The impact of predators on livestock is debated. Therefore, we should understand the effect of predation in relation to other factors.
At the district level, population growth rates were only directly affected by reindeer density (÷) and losses to predation (÷). However, the model explained only to a limited extent of herd growth, vegetation, and reproduction. The district-level analyses thus revealed some unexpected results, which we interpret as an emergent property where data aggregated at the district level is the sum of the effects affecting all the herds within a district.
At the herd level, growth rates were, as expected, directly influenced by reproduction (+), harvest (÷), losses to predation (÷), herd size (÷), predation compensation (+) and body mass (+). Predator losses had a direct negative effect on harvest. The total effect of losses on herd growth was thus partly compensated through harvesting. Cadaver density primarily affected body mass (÷), reproduction (÷) and losses to predation (+). The indirect effects on losses and reproduction were less, while harvesting was positively (directly) affected by carcass density. Predation compensation affected losses (+) directly and indirectly via herd size. Predation compensation had a positive effect on herd growth but an indirect effect via loss (÷) and harvest (÷), so the overall effect on growth was modest.
Summer climate was related to vegetation (÷), loss (÷), body mass (÷) and reproduction (+), and thus indirect herd growth (+; at the district level, the effect on fitness was absent, and the effect on reproduction was positive). At the herd level, vegetation had a negative impact on losses and re-production via a negative direct effect on body mass. In both the herd- and district-level analyses, reindeer density had a direct negative effect on body mass and vegetation. Although density had an indirect positive effect (via vegetation) in the herd-level analysis, the overall effect was negative. At the district level, density had a direct negative effect on population growth but a surprisingly positive effect on reproduction.
In the regional models, the direct effect of predator losses on growth rates varied but was always negative (in the South only at the district level). At the same time, losses also had a negative impact on harvest and reproduction. Carcass density had little effect on growth rates but increased losses (not in the herd analysis in the South, where density did not affect at the same time as losses were significant). At the district level, carcass density reduced reproduction in the North but was otherwise negative (via harvest). At the herd level, more carcasses led to reduced reproduction or increased harvest (North). Predation compensation primarily affected losses and had little effect on herd growth except in West Finnmark and the South.
We conclude that 1) the national models functioned less well than locally fitted models, and 2) the herd level functioned better than the district level. Future studies should thus start with a general a priori model and fit models separately for each region. This captures regional differences, the relative importance of predators, and other factors on the herd dynamics – at a spatial resolution relevant to management authorities.Miljødirektoratet: M-2887|202