NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Scenarioanalyser: evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villreinen i Reinheimen-Breheimen
Full text linkAbstract in English below
Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Gundersen, V., Lelotte, L. & van Moorter, B. 2024. Scenarioanalyser: evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villreinen i Reinheimen-Breheimen. NINA Rapport 2478. Norsk institutt for naturforskning. Manuela Panzacchi ([email protected]), Bernardo Brandão Niebuhr ([email protected]) & Bram van Moorter ([email protected]), Norsk institutt for naturforsk-ning, Sognsveien 68, 0855 Oslo Vegard Gundersen ([email protected]), Norsk institutt for naturforskning, Vormstuguveien 40, 2624 Lillehammer
Norge har nylig innført et «kvalitetsnorm»- system for å vurdere statusen til villrein Rangifer tarandus. Hvert av de 24 forvaltningsområdene vurderes basert på tre parametere, hvorav én er menneskelig påvirkning på leveområdene – som i dag utgjør en betydelig trussel. Videre pro-sesser («påvirkningsanalyser» og «tiltaksplaner») må identifisere menneskeskapte påvirkningsfaktorer og implementere målrettede tiltaker for å opprettholde levedyktige villreinbestander. Statistiske modeller utviklet i løpet av de siste tiårene kan støtte disse prosessene ved å:
•Vurdere den samlede belastningen av menneskelig aktivitet
•Kvantifisere og kartlegge egnede områder (både dagens situasjon og slik de var før utvik-lingen av menneskelig infrastruktur), barrierer for bevegelse og menneskelig fotavtrykk
•Tilby høyoppløselige kart over funksjonelle leveområder og korridorer
•Utføre scenarioanalyser for å simulere effekten av ulike avbøtende tiltak
Rapporten støtter arbeidet med påvirkningsanalysene og tiltaksplaner i Reinheimen – den nordlige delen av Reinheimen-Breheimen villreinområde. Frem til nylig ble hele Reinheimen brukt av villrein. I løpet av de siste tiårene har det imidlertid ikke blitt registrert observasjoner rundt Puttbudalen, spesielt i kalvingsperioden. Det er bekymring for at den største flokken, som befinner seg i den sørlige delen av Reinheimen, ikke lenger er funksjonelt knyttet til den mindre flokken i nord. Dette kan føre til høyere sårbarhet for stokastiske hendelser (klimatiske endringer, ising, sykdom osv.), spesielt for den nordlige og mindre flokken og høyere utryddelsesrisiko.
Rapporten presenterer først estimater og kart over habitatkvalitet, barrierer, menneskelig fotavtrykk, konnektivitet og kumulative påvirkninger. Deretter presenteres resultatene av scenario-analyser for å simulere effekten av de avbøtende tiltak som ble foreslått av oppdragsgiveren: stengning av turisthytta Pyttbua med tilhørende stier og skiløyper, samt stengning av veien ved å etablere en parkeringsplass på stedet «Kabben».
Selv om det ikke finnes GPS-data for Reinheimen-Breheimen, fremstår modellene som robuste, da de samsvarer godt med både lokal kunnskap, en database over villreinobservasjoner («sett rein») og en database over gamle fangstgroper. Modellene viser at:
•Reinheimen tilbyr store mengder egnet habitat for alle årstider, særlig i den sørlige delenrundt Lordalen. I nord og sørvest for Pyttbua er habitatet fragmentert, spesielt om vinteren ogtidlig vår, på grunn av topografi, høye fjell, isbreer og et nettverk av turistinfrastruktur.
•Habitatkvaliteten og konnektiviteten var betydelig høyere før utviklingen av menneskelig infrastruktur, spesielt i de store dalene sør for og like utenfor grensene til villreinområdet. Dissedalene var tidligere spesielt godt egnet som kalvingsområder, men i dag forårsaker veier,bosetninger og hytter et stort menneskelig fotavtrykk og skaper barrierer for bevegelse. Puttbudalen har også et høyt fotavtrykk, særlig i kalvingsperioden.
•Akseområdet Brøstdalen–Puttbudalen–Grotli–Torddalen representerer den nordlige grensenfor de mest funksjonelle kalvingsområdene i den sørlige delen av Reinheimen, som ikkelenger ser ut til å være funksjonelt koblet til de mindre kalvingsområdene i nord. Det sammemønsteret kan også sees i andre sesonger, selv om konnektiviteten øker om sommeren.
De største og mest robuste korridorene er konsentrert sør for akseområdet Brøstdalen–Puttbudalen–Grotli–Torddalen. Om sommeren har villrein flere bevegelsesmuligheter sammenlignet med andre sesonger, men det er uklart i hvilken grad de fortsatt kan krysse den nevnteaksen. Bevegelsesmulighetene reduseres om vinteren og særlig i kalvingsperioden.
•Mulige korridorer som forbinder alle funksjonelle områder i Reinheimen, vil mest sannsynligmåtte gå gjennom en flaskehals i nærheten av Brøstdalen–Puttbudalen – enten ved at villreinen krysser dalen, beveger seg via Pyttbua mot Reindalseter, eller følger smale og langekorridorer langs den vestlige kanten av villreinområdet, igjen mot Reindalseter. Modellenebekrefter derfor forventningene til oppdragsgiver og indikerer Brøstdalen–Puttbudalen somen kritisk flaskehals for å opprettholde konnektiviteten i hele Reinheimen.
Scenario 2, som innebærer stengning av Pyttbua med tilhørende stier og skiløyper, samt oppføring av en barriere på veien ved Kabben, er klart det mest effektive av de testede alternativene for å gjøre områdets konnektivitet bedre for villrein. Scenario 2 forventes å forbedre både områdets egnethet – og dermed den forventede bruken – samt øke sannsynligheten for å gjenopprette forbindelsen til det nordlige området, spesielt i kalvingsperioden og om våren/tidlig sommer. Etter implementeringen av Scenario 2 er følgende resultater forventet:
•Funksjonelle kalvingsområder øker med 16,98 km² og blir 5,97 % mer sammenhengende
•Bevegelsesmuligheter i kalvingsperioden og vårtrekk øker med 4,13 %
•Funksjonelle beiteområder om sommeren øker med 13,52 km², blir mer sammenhengende(+2,64 %) og får bedre tilknytning til kalvingsområdene (+4,13 %)
•Vinterhabitatet og konnektiviteten øker med henholdsvis 8,08 km² og 2,06 %.
Merk på at velplanlagte og målrettede avbøtende tiltak, som prioriterer de mest kritiske områdene for hele villreinens økologiske nettverk, kan ha stor betydning for bestandens fremtid, selv om det tilbakeførte arealet prosentvis kan ser ganske lite ut.
Avslutningsvis bekrefter resultatene at Scenario 2 representerer et tilstrekkelig avbøtende tiltak. Dette krever imidlertid at forstyrrelser i området holdes på et svært lavt nivå, spesielt i kalvingstiden og tidlig sommer. Det er sannsynlig at effekten av Scenario 2 faktisk er litt undervurdert, da den sannsynligvis ville vært høyere dersom målet var å reetablere tilkobling i hele Reinheimen-Breheimen-området, i stedet for å fokusere på Reinheimen alene.
Modellen indikerer flaskehalser i nærheten av Kabben, det foreslåtte stedet for å bygge parkeringsplassen. Det er viktig å merke seg at modellene er bygget med en oppløsning på 100 meter, og selv om det overordnede bildet er pålitelig, kan plasseringen av korridorene være lokalt upresis. Vi anbefaler lokale undersøkelser for å sjekke den nøyaktige plasseringen av mulige korri-dorer for villrein, før den nøyaktige plasseringen av en veibarriere og parkeringsplass fastsettes.
Vi anbefaler også å være ambisiøse i planleggingen av avbøtende tiltak. Villreinen bruker ikke lenger området, og det er ingen garanti for at tapte korridorer kan gjenopprettes. Det er derfor tilrådelig å prioritere riktig områder for avbøtende tiltak, og deretter «frigjøre» området så mye som mulig fra menneskelige forstyrrelser i alle årstider for å oppmuntre til gjenetablering av den tapte tradisjonen med å bruke området, om sommeren (som ser ut til å være enklere), og i kalvingsperioden. Forstyrrelser bør derfor holdes på et minimum, og nyttige tiltak kan inkludere restriksjoner på turisme, trafikk og jakt.
Det er viktig å sikre at hele korridorer forblir funksjonelle fra start til slutt i Reinheimen, og dette kan innebære å vurdere andre tiltak i tillegg. Vi anbefaler også å utvikle en plan for å omdirigere turister som ikke lenger vil kunne besøke Pyttbua, samt å nøye vurdere videre utbygging, også i dalene utenfor grensene til villreinområdet. Til slutt, hvis målet er å fremme konnektivitet i hele Reinheimen-Breheimen, anbefaler vi å vurdere andre avbøtende tiltak, f.eks. i Breiddalen.
Rapporten inneholder flere 2D- og 3D-visualiseringer av funksjonelle områder og korridorer, fra ulike perspektiver, med overlagte data om reinobservasjoner og gamle fangstgroper, for å dokumentere faktiske bevegelsesmuligheter for villrein. Vi håper at dette gir en god forståelse av konnektivitet for villrein i hele Reinheimen sett fra et «fugleperspektiv», og at denne kunnskapen kan legge til rette for forvaltningsbeslutninger som kan sikre langsiktig bestandslevedyktighet.
- - - - - - - - - - - - - - - - - - -Evaluating the effect of mitigation measures for wild reindeer in Reinheimen-Breheimen
Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Gundersen, V., Lelotte, L. & van Moorter, B. 2024. Scenario Analyses. Evaluating the effect of mitigation measures for wild reindeer in Reinheimen-Breheimen. NINA Rapport 2478. Norwegian Institute for Nature Research. Manuela Panzacchi ([email protected]), Bernardo Brandão Niebuhr ([email protected]) & Bram van Moorter ([email protected]), Norsk institutt for naturforskning, Sognsveien 68, 0855 Oslo Vegard Gundersen ([email protected]), Norsk institutt for naturforskning, Vormstuguveien 40, 2624 Lillehammer
Norway recently adopted a ‘Quality norm’ system to assess the status of wild reindeer (Rangifer tarandus). Each of the 24 management areas is assessed based on three parameters, one of which is human impact on habitats - currently a major threat. After the classification, further processes (“impact analysis” and “mitigation plans”) need to identify anthropogenic drivers, identify and implement targeted mitigation measures to ensure that each area meets quality standards sufficient to maintain viable reindeer populations for future generations. Statistical models developed in the past decades based on reindeer GPS data can be used to support these processes in all reindeer areas by:
•assessing the cumulative impact of human activities
•providing estimates and maps of suitable areas (both today, and as they were before thedevelopment of human infrastructure), barriers to movement, and of human footprint
•providing estimates and high-resolution maps of functional habitats and corridors
•performing scenario analyses to simulate the effect of mitigation measures
This report supports these processes in Reinheimen - the northern part of the Reinheimen-Breheimen wild reindeer area. Until recently the entirety of Reinheimen was used by reindeer. In the last decades however, no observations were recorded in the area of Puttbudalen, especially in the calving season, and there are concerns that the largest herd located in the southern part of Reinheimen may no longer be functionally connected to the smaller, northern herd.
The report first presents estimates and maps of habitat quality, barriers, human footprint, connectivity and cumulative impacts. After, it presents scenario analyses that simulate the efficacy of suggested mitigation measures, consisting of the closure of the tourist cabin Pyttbua and related trails and ski tracks, and of the closure of a road by creating a parking place at “Kabben”.
Although no GPS data were available in Reinheimen-Breheimen, the models appear to be robust, as they fit quite well with both local knowledge, a database of reindeer observations (“sett rein”), and a database of ancient pitfall traps. The models show that:
•Reinheimen provides good amounts of suitable habitat for all seasons, especially clusteredin the southern part, around Lordalen. Conversely, in the north, and southwest of Pyttbua,the habitat is more fragmented, especially in winter and early spring. This is due to challengingtopography, high peaks, glaciers, and a network of tourist infrastructure.
•Habitat quality and connectivity were much higher before the development of human infrastructure especially in the large valleys south, and just outside the wild reindeer area bound-aries. While these valleys were especially suitable as calving areas, now the network of roads, settlements and cabins causes a high human footprint, and creates barriers to movements. Puttbudalen also has a high footprint, especially during calving.
•The axe Brøstdalen-Puttbudalen Grotli-Torddalen represents the upper limit of the most functional calving grounds in the southern part of Reinheimen, which seem no longer functionallyconnected to the smaller and more fragmented calving areas north. The same pattern can beseen also in other seasons, though it is least evident in summer.
•The most robust corridors are concentrated south of the Brøstdalen-Puttbudalen Grotli-Torddalen axe. In summer reindeer have more movement options compared to other seasons, but it is unclear to which degree they can still traverse the above-mentioned axe. Movement options decrease especially in calving. Possible corridors connecting all functional areas in Reinheimen would most likely have to pass through a bottleneck in proximity of Brøstdalen-Puttbudalen - either reindeer would traverse the valley, or move by Pyttbua directed towards Reindalseter; alternatively, reindeer would have to follow narrow and long corridors in western edge of the reindeer area, again towards Reindalseter. The models therefore confirm the expectations of the client, and indicate Brøstdalen-Puttbudalen as a critical bottleneck to maintain connectivity in Reinheimen
Scenario 2, which consists in closing Pyttbua and related trails and ski tracks, and placing a barrier on the rod in locality Kabben, is by far the most efficient og the alternatives tested. Scenario 2 is expected to improve both the suitability of the area – and thus its expected use – as well as increasing the likelihood of restoring the connection with the northern area. The improvements are expected especially during the calving period and in spring- early summer. After implementation of Scenario 2, these are the expected outcomes:
• Functional calving habitat increases by 16.98 km² and becomes 5.97% more connected
• Spring migration opportunities increase 4,13%
• Summer habitat increases (+13,52 km²), becomes more connected (+2,64%) and better con-nected to calving grounds (+4,13%)
• Winter habitat and connectivity increase by +8,08 km² and 2,06% respectively
I conclusion, the results confirm that Scenario 2 represents an adequate mitigation measure. This however requires that disturbance in the area is kept very low, especially during calving and early summer. It is likely that the efficacy of Scenario 2 is actually underestimated, and would be higher if considering connectivity in the entire Reinheimen-Breheimen area, rather than Reinheimen alone.
The model also indicates some bottlenecks in proximity of the location suggested for building the parking place in Kabben. Note that the models are built at 100 m resolution, and while the overall picture is reliable, the exact location of the corridors might be locally imprecise. We recommend local investigations to verify the precise location of possible passages for reindeer, in order to define the best location for a road barrier and parking place.
We also recommend being ambitious when planning the mitigation measures. Reindeer no longer use the area, and there are no guarantee that lost corridors can be recuperated. It is advisable to “free” the area as much as possible from human disturbance in all seasons, to encourage the re-establishment of the lost tradition to use the area. Disturbance should therefore be kept at a minimum, and useful measures might include tourism, traffic and hunting restriction.
We also recommend considering other mitigation measures, to ensure that entire corridors are maintained functional, from start to end. We also recommend developing a plan to re-direct tourists that would no longer go to Pyttbua, and to consider carefully cabin development also along the valleys outside the boundaries of the wild reindeer area. Last, if the aim is to promote connectivity throughout Reindheimen-Breheimen, we also recommend considering other mitigation measures, for instance in Breiddalen.
The report provides several 2D and 3D visualization of functional areas and corridors, from different perspectives, and with overlaid reindeer observations and data on ancient pitfall traps to document actual movement possibilities for reindeer. We hope that this effort helps obtaining a good understanding of reindeer connectivity in the entire Reinheimen, from a “bird eye view”, and that this knowledge could enable taking better informed management decisions to ensure long-term population viability.Nasjonalparkstyret for Reinheimen/Statsforvalteren i Innlande
Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i tre utredningsområder i Nordsjøen: Sørvest F, Vestavind F og Vestavind B.
No full textMoe, B., Breistøl, A., Bråthen, V.S., Bårdsen, B-J., Cordes, L., Critchley, E.J., Dehnhard, N., Fauchald, P., Fayet, A., Hilde, C.H., Lorentsen, S-H., Kvalnes, T. May, R., Molværsmyr, S., Nyheim, Ø-S., Layton-Matthews, K. Systad, G., Singsaas, F.T. & Åström, J. 2024. Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i tre utredningsområder i Nordsjøen: Sørvest F, Vestavind F og Vestavind B. NINA Rapport 2437. Norsk institutt for naturforskning.
Olje og energidepartementet (OED) fastsatte den 14. september 2023 et utredningsprogram for 20 områder som kan være egnet for havvind og har gitt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i oppdrag å gjennomføre strategisk konsekvensutredning av disse. Denne rapporten er en fagutredning av temaene fugl, flaggermus og insekter for de tre første utredningsområdene, Sørvest F, Vestavind B og Vestavind F. Hensikten med fagutredningen er å kartlegge hvilke miljøverdier som finnes i områdene innen temaene fugl, flaggermus og insekter, og vurdere hvilken påvirkning og konsekvens havvind kan ha på disse. Vi beskriver også kunnskapsmangler for de ulike tema.
Fugl er delt inn i to tema; a) sjøfugl og vannfugl og b) trekkende fugl. Det er vanskelig å sammenligne konsekvens mellom tema fordi konsekvens er beregnet med ulike metoder. Det skyldes at temaene har ulike datagrunnlag og begrensninger, og at vi ikke har god nok kunnskap om hvor grenseverdier skal settes for å beregne skadepotensiale (absolutt konsekvens). Innen hvert tema, som benytter samme metode, er den beregnede konsekvensen godt egnet til å sammenligne områder og arter/artsgrupper (relativ konsekvens).
Konsekvensene er beskrevet i egne sammendrag for hvert av de tre utredingsområdene. Vestavind F er utredningsområdet med høyest konsekvens på fugl, dernest Vestavind B og Sørvest F. For flaggermus og insekter er konsekvensen ukjent, siden det finnes så lite kunnskap om flaggermus og insekter til havs.
Konsekvens på fugl er avhengig av avstand fra land, og viser en tydelig gradient i hele norsk økonomisk sone, og til en viss grad innen områder. Det er et konsistent resultat fra de ulike metodene vi har benyttet, og utbygging av havvind vil ha minst konsekvenser lengst vest i utredningsområdene. Konsekvens og den samlede belastningen øker med størrelsen på arealene og antall områder som bygges ut.Moe, B., Breistøl, A., Bråthen, V.S., Bårdsen, B-J., Cordes, L., Critchley, E.J., Dehnhard, N., Fauchald, P., Fayet, A., Hilde, C.H., Lorentsen, S-H., Kvalnes, T. May, R., Molværsmyr, S., Nyheim, Ø-S., Layton-Matthews, K. Systad, G., Singsaas, F.T. & Åström, J. 2024. Assessment of the effects of offshore wind farms on birds, bats and insects in three areas in the North Sea: Sørvest F, Vestavind F og Vestavind B. NINA Report 2437. Norwegian Institute for Nature Research.
The Ministry of Petroleum and Energy (OED) established an investigation program on September 14, 2023, for 20 areas that may be suitable for offshore wind and has assigned the Norwegian Water Resources and Energy Directorate (NVE) to conduct a strategic environmental assessment of these areas. This report is a scientific assessment of the topics of birds, bats, and insects for the first three study areas: Sørvest F, Vestavind B, and Vestavind F. The purpose of the scientific assessment is to identify the environmental values present in these areas concerning birds, bats, and insects, and to evaluate the potential impact and consequences of offshore wind on these. We also describe knowledge gaps for the various topics.
Birds are divided into two categories: a) seabirds and waterfowl and b) migratory birds. It is difficult to compare consequences between topics because consequences are calculated using different methods. This is due to the different data sources and limitations, and that we do not have sufficient knowledge about where to set thresholds for calculating damage potential (absolute consequences). Within each topic, which uses the same method, the calculated consequence is well-suited for comparing areas and species/species groups (relative consequence).
The consequences are described in separate summaries for each of the three study areas. Vestavind F is the study area with the highest consequence for birds, followed by Vestavind B and Southwest F. For bats and insects, the consequence is unknown since there is so little knowledge about bats and insects at sea.
The consequence for birds depends on the distance from the coast and shows a clear gradient throughout the Norwegian economic zone, and to some extent within areas. This is a consistent result from the various methods we have used, and offshore wind development will have the least consequences furthest west in the study areas. The consequence and cumulative burden increase with the size of the areas and the number of areas developed.Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE
Long-Range Bird Species Identification Using Directional Microphones and CNNs
Full text linkThis study explores the integration of directional microphones with convolutional neural networks (CNNs) for long-range bird species identification. By employing directional microphones, we aimed to capture high-resolution audio from specific directions, potentially improving the clarity of bird calls over extended distances. Our approach involved processing these recordings with CNNs trained on a diverse dataset of bird calls. The results demonstrated that the system is capable of systematically identifying bird species up to 150 m, reaching 280 m for species vocalizing at frequencies greater than 1000 Hz and clearly distinct from background noise. The furthest successful detection was obtained at 510 m. While the method showed promise in enhancing the identification process compared to traditional techniques, there were notable limitations in the clarity of the audio recordings. These findings suggest that while the integration of directional microphones and CNNs for long-range bird species identification is promising, further refinement is needed to fully realize the benefits of this approach. Future efforts should focus on improving the audio-capture technology to reduce ambient noise and enhance the system’s overall performance in long-range bird species identification. long-range bird identification; directional microphones; convolutional neural networks (CNNs); acoustic monitoringpublishedVersio
Resilience of Juvenile Freshwater Pearl Mussels to Thermal Stress
Full text linkClimate change poses a significant threat to freshwater ecosystems by causing increases of average water temperatures, andmore frequent and extreme heating events. Freshwater mussels are declining globally, and the distribution of the freshwaterpearl mussel (Margeritifera margeritifera) has decreased dramatically over the past century. Even though it is likely that climatechange is contributing to the decline of the species, little is known about the specific mechanisms involved. Here, we test howshort episodes of water temperatures above the known thermotolerance range affect the survival and growth of the early postparasitic juvenile phase of freshwater pearl mussels. We also test if previous experience with elevated water temperatures canmodify survival and growth responses to subsequent high-temperatures exposure. Mortality was very low in all treatments(< 5%) and not affected by the temperature treatments, while growth rate was positively affected by temperature. Our resultssuggest that juvenile mussels can survive short periods of heat stress when other environmental conditions are favourable.Future studies should therefore address how heat stress affects survival in combination with other stressors, such as reducedavailability of dissolved oxygen.publishedVersio
Tidlig oppdagelse av nye landlevende fremmede arter i perioden 2018 - 2023. Oppsummering av funn gjennom seks år med kartlegging og anbefalinger for videreføring av overvåkingen
Full text linkJacobsen, R.M., Andreasen, M., Davey, M., Endrestøl, A., Fossøy, F., Hansen, J.E., Lindemann, J.P., Mienna, I.M., Often, A., Pettersen, S.I., Åström, J. 2024. Tidlig oppdagelse av nye landlevende fremmede arter i perioden 2018–2023. Oppsummering av funn gjennom seks år med kartlegging og anbefalinger for videreføring av overvåkingen. NINA Rapport 2536. Norsk institutt for naturforskning.
Stadig nye fremmede arter introduseres til norsk natur via spredningsveier som varetransport eller import av hageplanter. Norsk institutt for naturforskning har gjennom sju år kartlagt bynær natur på oppdrag fra Miljødirektoratet, med hovedformål å oppdage nye, fremmede arter i tidlig etableringsfase i norsk natur. Tidlig oppdagelse og varsling av nye fremmede arter gir forvaltningen muligheter for rask respons dersom nye arter anses å ha en høy risiko for store negative økologiske og samfunnsmessige konsekvenser.
Overvåkingssystemet for tidlig oppdagelse av nye fremmede arter fokuserer på landlevende arter av planter og leddyr, gjennom innsamling og kartlegging i ruter på 250 x 250 meter i området rundt Oslofjorden. Rutene blir valgt ut i områder der det er høy sannsynlighet for forekomst av fremmede arter. Etter et første pilotstudium i 2018 har overvåkingen pågått årlig med tilnærmet lik metodikk med 25 ruter per år. Nye ruter ble kartlagt hvert år i perioden 2019–2021, mens rutene ble gjenkartlagt i perioden 2022–2024 (resultater fra 2024 foreligger ikke i denne rapporten). Totalt gir dette et datasett på 75 unike ruter, de fleste kartlagt to ganger.
Insekter og andre leddyr er samlet inn ved hjelp av en malaisefelle per rute, satt opp i mai de fleste år og tatt ned i august/september, med totalt fire tømminger. Alle leddyr ble identifisert ved DNA-metastrekkoding av innsamlet materiale. DNA ble ekstrahert på en ikke-destruktiv måte, slik at individene er bevart for eventuell morfologisk verifisering. Fremmede planter ble kartlagt i felt av erfarne botanikere, med en romslig øvre tidsgrense per rute på 5 timer og mulighet for etterarbeid med belegg om nødvendig. Siden 2020 ble forekomster registrert med høypresisjons-GPS.
Totalt gjennom perioden 2019–2023 har det blitt kartlagt 285 fremmede plantearter og 24 fremmede arter av leddyr. Samtidig er det ved metastrekkoding blitt identifisert 352 taksa som ikke tidligere har blitt registrert fra norsk natur. NINA har utviklet en protokoll som sjekker disse artene mot internasjonale databaser (som GBIF) og oversikter over fremmedarter (som DAISIE), sortert i kategoriene «potensielt nye fremmede arter» og «potensielt nye/uregistrerte stedegne arter». Denne sorteringen er kun et foreløpig forslag til kategorisering som kan forbedres. Sorteringsprotokollen resulterte i registrering av 111 potensielt nye fremmede arter av leddyr og 243 potensielt nye/uregistrerte stedegne arter av leddyr.
Artsakkumuleringskurvene for både fremmede planter og fremmede leddyr viste i liten grad tegn på utflating, hvilket tyder på at kartlegging av flere ruter vil gi registrering av stadig flere fremmede arter. Både planter og leddyr hadde dessuten en ekstremt høy betadiversitet som nesten utelukkende skyldes at forskjellige arter kartlegges i forskjellige ruter. Forskjeller mellom ruter forklarte også mye av variasjonen i artssammensetning i ordinasjonsanalyser, mens forskjeller mellom kartleggingsår forklarte relativt lite. Dette viser at når målsetningen er å oppdage nye fremmede arter, har det større verdi å kartlegge nye ruter enn å gjenbesøke samme ruter flere år.
Kartlagte fremmede arter av planter og leddyr i tidlig etableringsfase gjennom perioden 2019–2023 ble brukt til å utvikle prediksjonsmodeller for forekomster av nye fremmede arter. Begge prediksjonskartene viste en generell trend for økende antall forekomster av nye, fremmede arter ved økende befolkningstetthet og nær infrastruktur. Prediksjonskartene er tilgjengelig på nett via denne lenken; https://nina.earthengine.app/view/tidligvarsling.
De nye fremmedartene som rapporteres av dette overvåkingssystemet bør følges opp med økologisk risikovurdering, i noen tilfeller morfologisk verifisering, og eventuelt igangsetting av tiltak fra miljøforvaltningen for kontroll eller utryddelse. Kun da vil man få et system for tidlig oppdagelse og rask respons som kan bidra til å redusere de negative effektene fra fremmede arter på natur og samfunn.Jacobsen, R.M., Andreasen, M., Davey, M., Endrestøl, A., Fossøy, F., Hansen, J.E., Lindemann, J.P., Mienna, I.M., Often, A., Pettersen, S.I., Åström, J. 2024. Early detection of new terrestrial alien species in the period 2018–2023. Summary of results from six years of surveys and recommendations for continued work. NINA Report 2536. Norwegian Institute for Nature Research.
New alien species are continually being introduced to Norwegian nature, through pathways such as transport and horticulture trade. The Norwegian Institute for Nature Research (NINA) has surveyed urban nature for seven years for the Norwegian Environmental Agency, with the goal of detecting new alien species in early establishment. Early detection of new alien species makes it possible to rapidly respond with relevant measures if they are considered a potential threat for nature and society.
The system for early detection of new alien species focuses on terrestrial plants and arthropods, through sampling and mapping in 250 x 250 meter sites around the Oslo Fjord. The sites are selected to target areas with high likelihood of occurrence of alien species. After the pilot study in 2018, the methodology has been approximately the same for each annual survey of 25 sites. New sites were surveyed each year during 2019–2021, while the same sites were resurveyed in 2022–2024 (results from 2024 are not presented in this report). In total this results in a dataset from 75 sites, most of which have been surveyed twice.
Insects and other arthropods have been sampled by one malaise trap at each site, put up in May most years and taken down in August/September, in total emptied four times during each season. All arthropods were identified by DNA-metabarcoding. DNA was extracted with soft lysis, which does not destroy the specimens, thus making it possible to morphologically verify species identifications. Alien plants were surveyed in the field by experienced botanists, since 2020 with coordinates from high-precision GPS, with an ample time limit of five hours per site. Botanists could also collect specimens for closer examination.
In total during 2019–2023, 285 species of alien plants and 24 species of alien arthropods have been registered during surveys. Additionally, 352 taxa of arthropods not previously registered from Norwegian nature have been identified by metabarcoding. NINA has developed a protocol to check these species against international databases (like GBIF) and lists of alien species (like DAISIE), to sort them into the categories “potentially new alien species” and “potentially new/unregistered native species”. This categorisation is just a rough first suggestion, which should be further refined. However, this resulted in 111 potentially new alien species and 243 potentially new/unregistered native species.
Species accumulation curves showed little sign of reaching a plateau, meaning that it is likely that surveys of more sites will result in registration of new alien species. The beta diversity for both plants and arthropods were extremely high, and almost solely caused by species turnover between sites. The importance of site was further confirmed in gradient analyses, where site explained much more of the variation in species composition than survey year. Thus, surveying new sites is more efficient than surveying the same sites different years, if the goal is to detect new alien species.
The surveyed species in early establishment phase during 2019–2023 were used to develop distribution maps for occurrence of new alien species. The distribution maps for both plants and arthropods showed the same pattern of increasing occurrence of new alien species with increasing population density and close to infrastructure. The distribution maps are available online through this link; https://nina.earthengine.app/view/tidligvarsling
The new alien species reported through this survey system should be risk assessed, in some cases morphologically verified, and evaluated for potential control or eradication measures. Only through such follow-up will the early detection system also enable rapid response, when necessary, which can contribute to reducing the negative effects of alien species on nature and society
Fiskeundersøkelser i store innsjøer i ØKOSTOR-programmet 2023
Full text linkFiskebestandene i de ni innsjøene Eikeren, Femunden, Gjende, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Nisser, Norsjø og Tinnsjå ble undersøkt høsten 2023 som del av det nasjonale overvåkingsprogrammet Økosystemovervåking av store innsjøer (ØKOSTOR).
Målet med undersøkelsene var å framskaffe et grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand. En tilleggsmålsetting var tilpasning og utprøving av eksisterende metoder for overvåking og klassifisering til bruk i store og dype innsjøer. Overvåkingen gir også ny kunnskap om fiskesamfunnene i våre store innsjøer. I denne årsrapporten presenteres resultatene for fiskeundersøkelsene og grunnlaget for tilstandsklassifisering ved bruk av fisk som kvalitetselement. Den samlede vurderingen på tvers av fysisk-kjemiske støtteparametere og biologiske kvalitetselementer (planteplankton, dyreplankton, vannplanter, småkreps og fisk) for 2023 presenteres i årsrapporten for ØKOSTOR-programmet (Haande mfl. 2024).
En samlet vurdering av økologisk tilstand for biologisk kvalitetselement fisk skal inkludere en vurdering av fiskesamfunnet i innsjøens pelagiske, litorale og profundale habitater. I 2023 ble de tre habitatene undersøkt gjennom fangster kun i Gjende. I Eikeren, Randsfjorden og Tyrifjorden ble det prøvefisket med bunngarn ned til 50 meters dyp, men det ble ikke samlet inn fisk pelagisk. Samtlige innsjøer ble undersøkt med ekkolodd. For å fastsette samlet tilstand for fisk som kvalitetselement ble det derfor gjort en samlet vurdering av undersøkelser i habitatene fra siste seksårsperiode.
Basert på tilgjengelige data fra siste seks år blir fiskesamfunnet i Femunden klassifisert til «svært god» tilstand, mens de øvrige havner i tilstandsklasse «god». For innsjøene som ikke ble klassifisert i høyeste tilstandsklasse skyldes det tilstedeværelse av regionalt fremmed høyrisiko-art i Nisser og Tinnsjå. I de øvrige innsjøene var det enten en redusert tilstand med hensyn til eutrofiering i det pelagiske fiskesamfunnet, slik som i Eikeren, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden og Norsjø, eller en registrert endring fra referansetilstanden i det litorale og profundale fiskesamfunnet, slik som i Gjende. I Eikeren, Tyrifjorden og Randsfjorden var det begge deler.
Hovedrapporten fra ØKOSTOR 2023 er tilgjengelig her: https://hdl.handle.net/11250/3154816The fish populations in the nine large lakes Eikeren, Femunden, Gjende, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, Nisser, Norsjø, and Tinnsjå were surveyed in the autumn of 2023 as part of the national monitoring program Ecosystem Monitoring of Large Lakes (ØKOSTOR).
The aim of the surveys was to provide an updated status of the fish populations in the lakes, including a basis for the classification of ecological status. An additional objective was the need for adaptation and testing of existing methods for monitoring and classification for use in large, deep lakes. The monitoring also provides new knowledge about the fish communities in our large lakes. This annual report presents the results of the fish surveys and the basis for status classification using fish as a biological quality element (BQE). The overall assessment across physical-chemical parameters and BQEs (phytoplankton, zooplankton, aquatic plants, crustaceans, and fish) for 2023 is presented in the annual report for the ØKOSTOR program (Haande et al. 2024).
A comprehensive assessment of the ecological status for fish as a BQE should include an assessment of the fish community in the lake’s pelagic, littoral, and profundal habitats. In 2023, the three habitats were surveyed through catches only in Gjende. In Eikeren, Randsfjorden, and Tyrifjorden, no pelagic fish were collected, but all lakes were surveyed with scientific echosounder. An assessment of surveys in the habitats from the last six-year period was made for each lake to determine the overall ecological status for fish.
Based on available data from the last six years, the fish community in Femunden is classified as “very good” status, while the others fall into the “good” status class. Lake Nisser and Tinnsjå were classified as in “good” status due to the presence of a regionally alien high-risk species. In the other lakes, there was either a decrease in the pelagic eutrophication index WS-FBI, such as in Eikeren, Mjøsa, Randsfjorden, Tyrifjorden, and Norsjø, or a deviation from the reference state in the littoral and profundal fish communities, as observed in Gjende. In Eikeren, Tyrifjorden, and Randsfjorden, there were both.
The main report from ØKOSTOR 2023 is available here: https://hdl.handle.net/11250/315481
Can triad forestry reconcile Europe’s biodiversity and forestry strategies? A critical evaluation of forest zoning
Full text linkBalancing increasing demand for wood products while also maintaining forest biodiversity is a paramount challenge. Europe’s Biodiversity and Forest Strategies for 2030 attempt to address this challenge. Together, they call for strict protection of 10% of land area, including all primary and old growth forests, increasing use of ecological forestry, and less reliance on monocultural plantations. Using data on country wide silvicultural practices and a new database on strict forest reserves across Europe, we assess how triad forest zoning could help meet these goals. Our analysis reveals that zoning in Europe is overwhelmingly focused on wood production, while there has been little concomitant protection of forests in strict reserves. Moreover, most strict forest reserves are\50 ha in size, likely too small to capture the minimum dynamic area necessary to sustain many taxa. We outline research priorities to meet future demands for timber while minimizing the impact on native biodiversity. Biodiversity conservation, Disturbance, Forest management, Forest reserve, Land sharing/sparing, Wood productionpublishedVersio
Kartlegging av elvemusling i Lørenskog og Lillestrøm kommuner
Full text linkGosselin, M-P., Sandaas, K. & Fossøy, F. 2024. Kartlegging av elvemusling i Lørenskog og Lillestrøm kommuner. NINA Rapport 2498. Norsk institutt for naturforskning.
I Vannområde Leira-Nitelva er det godt etablert at det finnes elvemusling i øvre del av Leira og Nitelva. I de andre elvene i området er det registrert få funn av arten. Hovedformålet med dette prosjektet var derfor å øke kunnskapen om forekomst og utbredelse av elvemusling i vannforekomster i Lørenskog og Lillestrøm kommuner. Prosjektet var todelt og besto av en fysisk kartlegging i deler av Fjellhammarelva/Sagelva, Losbyelva og Ellingsrudelva. I tillegg ble det tatt prøver til miljø-DNA analyser for å undersøke om det finnes flere bestander av elvemusling i området. Undersøkelser ble gjennomført i september 2024.
Den fysiske kartleggingen ble gjennomført i øvre del av Losbyelva, øvre del av Ellingsrudelva og i Fjellhammarelva i utløpet av Langvannet. Det ble ikke observert elvemusling i noen av de tre undersøkte elvestrekningene. I den øvre delen av Losbyelva og den øvre delen av Ellingsrudelva er habitatforholden vurdert som godt egnet for elvemusling. I den øvre delen av Ellingrudelva var det på undersøkelsestidspunktet veldig lite vann, selv om det regnet mye i dagene før undersøkelsene. Dette kan utgjøre problemer for elvemusling og fisk på sommeren, i kombinasjon med tørt vær og høye lufttemperaturer. Habitatforholdene i Fjellhamarelva nedstrøms Langvannet ble vurdert som ganske egnet for elvemusling, men substratet er ganske grovt i utløpet av Langvannet. I tillegg er vannet næringsrikt, noe som ikke tilsvarer egnet vannkvalitet for elvemusling.
I Fjellhamarelva i utløpet av Langvannet ble det oppdaget en bestand av flere titalls andemusling (Anodonta anatina) på ulike størrelser. Sammenligning med informasjon fra Artskart viser at det høyst trolig er andemusling, ikke elvemusling, som tidligere er registrert på denne lokaliteten.
Det ble tatt miljø-DNA prøver på åtte lokaliteter etter prioritering satt av vannområde Leira-Nitelva og vurderinger foretatt i felt: to lokaliteter i Østbybekken, tre lokaliteter i øvre-, midtre-, og nedre del av Ellingsrudelva, to lokaliteter i øvre og nedre del av Vittenbergbekken og én lokalitet i Sagelva nedstrøms samløpet med Vittenbergbekken. Det ble funnet positivt utslag for elve-musling på alle tre stasjoner i Ellingsrudelva, og på lokaliteten i Sagelva. Miljø-DNA prøver i Østebybekken og Vittenbergbekken var negative.
På bakgrunn av resultatene i denne undersøkelsen og fra tidligere undersøkelser, anbefales det å gjennomføre en grundig kartlegging i aktuelle deler av Ellingsrudelva og Sagelva. Slike undersøkelser vil identifisere områder der det finnes elvemusling og beskrive bestandsstørrelse og tilstand på bestanden(e). I tillegg anbefaler vi å ta miljø-DNA prøver i nedre dele av Losbyelva, før samløpet med Fjellhamarelva-Sagelva, for å undersøke om det finnes elvemusling i dette området.
På bakgrunn av funn av andemusling i utløpet av Langvannet mener vi at en kartlegging som fokuserer på denne arten er nødvendig. Forekomst av andemusling i Norge er begrenset, og denne arten får mindre oppmerksomhet enn elvemusling. Undersøkelser av bestanden i området rundt Langvannet vil bidra til å beskrive bestandsstatus og -størrelse. I tillegg vil miljø-DNA prøver og analyser med fokus på andemusling bidra til å øke kunnskapen om utbredelse av andemusling i Lørenskog og Lillestrøm kommuner
Metodeuttesting for skånsom DNA-innsamling fra amfibier
Full text linkTaugbøl, A. 2024. Metodeuttesting for skånsom DNA-innsamling fra amfibier NINA Rapport 2406. Norsk institutt for naturforskning.
Genetisk variasjon er nøkkelfaktoren til en sunn populasjon, men for å få kunnskap om genetisk diversitet må det samles inn DNA-prøver av god nok kvalitet for faktisk å kunne teste genetiske markører. I dette prosjektet ble det samlet 171 prøver fordelt på fem ulike prøvetyper fra frosk og padde: (1) strykeprøver fra hud med bomull-svaber (hudsvaber); (2) strykeprøver av hud med fint sandpapir; (3) strykeprøver av munnhule med svaber; (4) vevsprøver fra hud mellom tær fra overkjørte dyr og (5) filtrerte vannprøver fra akvarie-vann der individuelle dyr hadde oppholdt seg i ca. 15 minutter. Resultatene viste at de beste artsspesifikke DNAprøvene ble samlet inn fra svømmehud mellom tær og munnhulesvabring.
Ved innsamling av DNA-prøver er det en fordel å kunne bruke de samme prøvene til flere tester. Siden det også er påvist ulike hudsykdommer på norske amfibier som også må påvises genetisk, slik som f.eks. den parasittiske soppen Batrachochytrium dendrobatidis (bd), vil synergieffekter av prøveinnsamling både vil redusere håndtering av dyrene, gi økonomiske fordeler, samt kreve mindre lagringsplass etter analyse. Ved analyse av funn for sykdom på de samme prøvene som ble testet for DNA-kvalitet (minus munnhulesvabring), viste resultatene at filtrerte vannprøver var den mest egnede metoden for Bd-påvisning, men prøvene samlet inn fra svømmehud hadde også høye konsentrasjoner av Bd. Innsamling med hudsvaber var desidert dårligst, da hele 64% av prøvene gav falske negative prøveresultater. Fremtidig prøveinnsamling på frosk og padde bør teste for Bd-påvisning på svømmehud, da denne prøvetypen tilsynelatende vil gi god deteksjon av Bd og samtidig gi gode DNA-resultater. En lignende samkjøring av analyser fra én DNA-prøve er trolig mindre sannsynlig for salamander, da storsalamander ikke har svømmehud, eller har svømmehud i mye mindre omfang fordi de er vesentlig mindre enn en frosk/ padde. Denne rapporten omfatter ikke uttesting av DNA-kvalitet for prøver samlet inn på salamander.Miljødirektoratet: M-2685|202
Sosiale sumeffekter i utmarka
Full text linkMålet med denne artikkelen er å videreutvikle den teoretiske forståelsen av begrepet sosiale sumeffekter. Gjennom en empirisk studie fra Nordfjella-området beskriver vi hvordan etablerte og mer eller mindre formaliserte praksiser for forvaltning av henholdsvis villaks og villrein utført av medlemmer av lokalsamfunnene møter stadig mer formaliserte, sentraliserte og byråkratiske forvaltningspraksiser fra statlige myndigheter. Gjennom å sette fokus på relasjonene mellom lokalsamfunn og det omkringliggende naturmiljøet, viser vi hvordan sumeffektene av forvaltningsprosesser, -inngrep og -avgjørelser virker inn på dette samspillet, og hvordan dette igjen får langsiktige konsekvenser for utmarksforvaltningen. Vi argumenterer derfor for nødvendigheten av en forvaltning som overskrider dualismen mellom kultur og natur. Teoretisk baserer vi oss på studier av sumeffekter i naturforvaltningen og kobler dette til den fremvoksende litteraturen innenfor hybrid geografi.The aim of this paper is to further the theoretical understanding of the concept of social sum effects. Through an empirical study from the Nordfjella area, we describe how established and more or less formalized practices for the management of wild salmon and wild reindeer, carried out by members of the local communities, meet increasingly formalized, centralized and bureaucratic management practices from state authorities. By focusing on the relationships between local communities and the surrounding “natural” environment, we show how the cumulative effects of management processes, interventions and decisions affect these relationships, and how this in turn has long-term consequences for management. We therefore argue for the necessity of a management that transcends the dualism between culture and nature. The paper is based on studies of cumulative effects in nature management and connects this to the emerging literature within hybrid geography