NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Recreation ‘home range’: Motivations and use of green spaces along an urban—peri-urban continuum☆
Full text linkThe attractiveness of urban forests for people is complex, influenced by culture, social norms, and individual characteristics. The main factors include the occurrence and nature of accessibility (far-near), the availability of facilities (less-more), and the level of naturalness (less-more) in the landscapes. Urban areas most used for recreation, as streets and parks, are often those areas that are most developed by infrastructure and construc tions. There seems to be a gap between stated preference, intentions and actual behaviour for recreation in an urban setting. In this study we aim to investigate the motivations for and actual use of six defined green space classes along the urban-peri-urban continuum, and how socio-demographic factors varied along this spectrum. We tested this by means of representative web-survey of the city of Oslo population (N = 1003), Norway. Recreational use frequency was highest in the inner-city built zone. The results confirm earlier research that socio-demographic variables vary along the urban-peri-urban continuum. That variation does not stop at the city’s edge but extends into a gradient within the built zone. Our results show that many of the same motivations for visiting the inner-city are very similar to those desired by visitors to remote peri-urban natural areas. People’s demand for peace and quiet, and escape from everyday routines, work, and stress are important motivations in the inner-city built zone. Our study results support research showing that parks, backcountry and wilderness are relative concepts defining inhabitants’ recreational ‘home range’ as a function of their experiences and under standing of these spaces as nature. The findings have implications for recreation valuation and accounting. Densification Environmental green justice Green space Outdoor recreation Urban nature Urban sustainabilitypublishedVersio
Modelling heterogeneity in the classification process in multi-species distribution models can improve predictive performance
Full text linkSpecies distribution models and maps from large-scale biodiversity data are necessary for conservation management. One current issue is that biodiversity data are prone to taxonomic misclassifications. Methods to account for these misclassifications in multi-species distribution models have assumed that the classification probabilities are constant throughout the study. In reality, classification probabilities are likely to vary with several covariates. Failure to account for such heterogeneity can lead to biased prediction of species distributions. Here, we present a general multi-species distribution model that accounts for heterogeneity in the classification process. The proposed model assumes a multinomial generalised linear model for the classification confusion matrix. We compare the performance of the heterogeneous classification model to that of the homogeneous classification model by assessing how well they estimate the parameters in the model and their predictive performance on hold-out samples. We applied the model to gull data from Norway, Denmark and Finland, obtained from the Global Biodiversity Information Facility. Our simulation study showed that accounting for heterogeneity in the classification process increased the precision of true species' identity predictions by 30% and accuracy and recall by 6%. Since all the models in this study accounted for misclassification of some sort, there was no significant effect of accounting for heterogeneity in the classification process on the inference about the ecological process. Applying the model framework to the gull dataset did not improve the predictive performance between the homogeneous and heterogeneous models (with parametric distributions) due to the smaller misclassified sample sizes. However, when machine learning predictive scores were used as weights to inform the species distribution models about the classification process, the precision increased by 70%. We recommend multiple multinomial regression to be used to model the variation in the classification process when the data contains relatively larger misclassified samples. Machine learning prediction scores should be used when the data contains relatively smaller misclassified samples.publishedVersio
DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2024
Full text linkKleven, O., Berg, S., Bischof, R., Dupont, P., Königsson, H., Milleret, C., Spets, M. H., Spong, G. & Brøseth, H. 2024. DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervebestanden 2024. NINA Rapport 2535. Norsk institutt for naturforskning.
DNA-basert overvåking har siden tidlig på 2000-tallet årlig blitt gjennomført over store deler av jervens utbredelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt en god forståelse av bestandsstørrelse, populasjonsstruktur og utveksling mellom delbestander. I denne rapporten redegjør vi for antall jervindivider identifisert fra DNA i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland for overvåkingssesongen 2024. Vi presenterer også bestandsestimater for Norge og Sverige basert på en romlig fangst-gjenfangst modellering.
Fra totalt 4161 fungerende prøver ble det påvist 915 individer i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland i 2024. Tilsvarende tall for 2023 var 836 påviste jerver fra 3251 fungerende prøver. Totalt ble 371 jerver registrert med en eller flere prøver i Norge i 2024, sammenlignet med 365 individer i 2023. Tilsvarende tall for Sverige var 581 individer i 2024 og 478 i 2023. I Norge og Sverige var hver av de registrerte jervene i gjennomsnitt representert med 4,6 prøver. Den geografiske representasjonen var god for alle regioner og len med jerveforekomst i Skandinavia.
Basert på den romlige fangst-gjenfangst modelleringen ble bestanden av jerv i Norge og Sverige estimert til å være mellom 1012 og 1072 individer (95 % bayesiansk kredibelt intervall), hvorav 360 til 393 individer i Norge og 642 til 690 individer i Sverige.Kleven, O., Berg, S., Bischof, R., Dupont, P., Königsson, H., Milleret, C., Spets, M. H., Spong, G. & Brøseth, H. 2024. DNA-based monitoring of the Scandinavian wolverine population 2024. NINA Report 2535. Norwegian Institute for Nature Research.
For two decades, DNA-based monitoring has been applied for the wolverine across its distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA profiles of the collected samples has provided significant knowledge of population size, reproduction, population structure, and immigration. Here, we report the number of individuals identified in Norway, Sweden and northern Finland during the monitoring season of 2024. In addition, we present population size estimates for Norway and Sweden based on spatial capture-recapture models.
From a total of 4161 DNA samples of sufficient genotyping quality, we identified 915 wolverines in Norway, Sweden, and northern Finland in 2024. The corresponding figure from last winter was 836 DNA-identified individuals from 3251 samples. In total, 371 wolverines were registered with one or more samples in Norway in 2024, compared to 365 individuals in 2023. The corresponding figures from Sweden were 581 individuals in 2024 and 478 in 2023. In Scandinavia, each of the identified wolverines was represented with an average of 4.6 samples. The geographic representation of samples were high for all regions and counties with wolverine presence in Scandinavia.
Based on the spatial capture-recapture modelling approach, the Scandinavian wolverine population size was estimated between 1012 and 1072 individuals (95% Bayesian credible interval), of which 360 to 393 were attributed to Norway and 642 to 690 individuals to Sweden.© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels
Industry-specific impacts of global drivers in the European Arctic
Full text linkNatural resource-based industries in the European Arctic operate in an increasingly competitive and globalized Arctic. Knowledge of key drivers and their industrial impacts provide industries, companies, communities, and decision-makers at multiple levels with information on how to plan, manage and collaborate for the future. In this study, we explore the global drivers that affect key industries in the European Arctic – aquaculture, forestry, mining and tourism – and what impacts these drivers have on the specific industries. The study identifies eight common global drivers affecting all four industries, after applying thematic analysis of an extensive interview material with national industrial specialists in the European Arctic countries and at EU level. The global drivers identified, impact the development of key industries in the European Arctic differently and point to context-specific developments as well as a considerable uncertainty what the future holds.publishedVersio
Ontogenetic variation in the marine foraging of Atlantic salmon functionally links genomic diversity with a major life history polymorphism
No full textThe ecological role of heritable phenotypic variation in free-living populations remains largely unknown. Knowledge of the genetic basis of functional ecological processes can link genomic and phenotypic diversity, providing insight into polymorphism evolution and how populations respond to environmental changes. By quantifying the marine diet of Atlantic salmon, we assessed how foraging behaviour changes along the ontogeny, and in relation to genetic variation in two loci with major effects on age at maturity (six6 and vgll3). We used a two-component, zero-inflated negative binomial model to simultaneously quantify foraging frequency and foraging outcome, separately for fish and crustaceans diets. We found that older salmon forage for both prey types more actively (as evidenced by increased foraging frequency), but with a decreased efficiency (as evidenced by fewer prey in the diet), suggesting an age-dependent shift in foraging dynamics. The vgll3 locus was linked to age-dependent changes in foraging behaviour: Younger salmon with vgll3LL (the genotype associated with late maturation) tended to forage crustaceans more often than those with vgll3EE (the genotype associated with early maturation), whereas the pattern was reversed in older salmon. Vgll3 LL genotype was also linked to a marginal increase in fish acquisition, especially in younger salmon, while six6 was not a factor explaining the diet variation. Our results suggest a functional role for marine feeding behaviour linking genomic diversity at vgll3 with age at maturity among salmon, with potential age-dependent trade-offs maintaining the genetic variation. A shared genetic basis between dietary ecology and age at maturity likely subjects Atlantic salmon populations to evolution induced by bottom-up changes in marine productivity. Atlantic salmon, feeding strategy, life history evolution, polymorphism, six6, vgll3publishedVersio
Eutrofieringsindeks for småkreps: Crustacean Index of Trophic State (CIT). En trofi-indeks for klassifisering av økologisk tilstand i innsjøer og dammer.
Full text linkJensen, T.C., Pilotto, F., Schartau, A.K. & Walseng, B. 2024. Eutrofieringsindeks for småkreps: Crustacean Index of Trophic State (CIT). En trofi-indeks for klassifisering av økologisk tilstand i innsjøer og dammer. NINA Rapport 2436. Norsk institutt for naturforskning.
Småkreps (vannlopper og hoppekreps) er velegnet som miljøindikator og har lenge blitt brukt for vurdering av vannkvalitet i Norge og flere andre land. Småkrepsenes egenhet skyldes at de er følsomme for ulike typer påvirkning, de er vidt utbredt og kan samles inn med enkelt utstyr til en lav kostnad. Småkreps har lenge vært brukt for å vurdere forsuringspåvirkningen av innsjøer, men det er også blitt utviklet flere indekser for bedømmelse av vannkvalitet mht. eutrofiering i utlandet. De fleste andre biologiske kvalitetselementer som er brukt i vurdering av innsjøers eut-rofieringstilstand i Norge reflekterer forholdene i den pelagiske delen av innsjøene. Småkreps vil derfor kunne være et godt supplement fordi gruppen har hovedvekt av litorale arter med en mindre andel pelagiske arter. Gruppen vil derfor samlet sett gi et mer fullstendig bilde av trofitil-standen i en innsjø. Dette prosjektet har hatt som mål å utvikle en eutrofieringsindeks basert på småkreps for tilstandsklassifisering av økologisk tilstand og vurdering av eutrofiering for norske innsjøer og dammer. Arbeidet har bestått i å sammenstille eksisterende data fra innsjøer og dammer langs en eutrofieringsgradient, identifisere referanselokaliteter, klassifisere arters tole-ranse for eutrofiering, etablere og utteste småkrepsbaserte indekser samt å fastsette referanse-tilstand og klassegrenser for den best egnede indeksen. Prøver fra 318 innsjøer og dammer spredt over det meste av landet, men med en hovedvekt fra Øst- og Sørlandet utgjør datagrunn-laget. Datasettet spenner over en total fosfor gradient fra 1 til 2725 μg P l-1 hvorav 131 lokaliteter er regnet som referanselokaliteter. Flere indekser ble testet og tilnærmingen «leave one out cross validation» er brukt for å undersøke sammenhengen mellom de ulike indeksene og total fosfor. Den best egnede indeksen ((følsomme arter – tolerant arter)/total antall arter)+1), baserer seg på artenes følsomhet overfor eutrofiering; kategorisert som følsomme, tolerante eller indif-ferente. Av 103 arter ble 48 kategorisert som følsomme, 17 som tolerante og 29 som indifferente. Indeksverdien avtar med økende næringssaltbelastning. Basert på sammenligning på tvers av kalsium og TOC-klasser foreslår vi totalt fire typer med separate referanseverdier og klassegren-ser for CIT: 1) Klar/humøs/svært humøs, moderat kalkrik og kalkrik; 2) Klar/humøs/svært humøs, kalkfattig og svært kalkfattig; 3) Svært klar, moderat kalkrik og kalkrik; 4) Svært klar, kalkfattig og svært kalkfattig
Multifaceted density dependence: Social structure and seasonality effects on Serengeti lion demography
Full text link1. Interactions between density and environmental conditions have important effects on vital rates and consequently on population dynamics and can take complex pathways in species whose demography is strongly influenced by social context, such as the African lion, Panthera leo. In populations of such species, the response of vital rates to density can vary depending on the social structure (e.g. effects of group size or composition). 2. However, studies assessing density dependence in populations of lions and other social species have seldom considered the effects of multiple socially explicit measures of density, and—more particularly for lions—of nomadic males. Additionally, vital-rate responses to interactions between the environment and various measures of density remain largely uninvestigated. 3. To fill these knowledge gaps, we aimed to understand how a socially and spatially explicit consideration of density (i.e. at the local scale) and its interaction with environmental seasonality affect vital rates of lions in the Serengeti National Park, Tanzania. We used a Bayesian multistate capture–recapture model and Bayesian generalized linear mixed models to estimate lion stage-specific survival and between-stage transition rates, as well as reproduction probability and recruitment, while testing for season-specific effects of density measures at the group and home-range levels. 4. We found evidence for several such effects. For example, resident-male survival increased more strongly with coalition size in the dry season compared with the wet season, and adult-female abundance affected subadult survival negatively in the wet season, but positively in the dry season. Additionally, while our models showed no effect of nomadic males on adult-female survival, they revealed strong effects of nomads on key processes such as reproduction and takeover dynamics. 5. Therefore, our results highlight the importance of accounting for seasonality and social context when assessing the effects of density on vital rates of Serengeti lions and of social species more generally. Bayesian models, demographic rates, density dependence, density–environment interactions, multistate capture–recapture models, socialitypublishedVersio
Ferdsel fra hytter i villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell: Analyse av Strava data, villreinens arealbruk og tomtereserve
Full text linkStange, E., Gundersen, V., Simensen, T. & Frassinelli, F. 2024. Ferdsel fra hytter i villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell: Analyse av Strava data, villreinens arealbruk og tomtereserve. NINA Rapport 2462. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten er en del av prosjektet INNOMET som har som formål å bistå samarbeidspartnere med etablering og utvikling av en besøksforvaltningsmetodikk ved å 1) skape praktisk relevant kunnskap og brukervennlige verktøy som kommuner trenger for å ta ulike beslutninger i arbeid med konkrete temaer som berører besøkende og lokal befolkning; og 2) vurdere praktisk anvendbarhet av forskningsresultater i planarbeidet. Her ser vi nærmere på en metodikk for å måle ferdsel i store fjellområder, som går ut på å bruke stordata (Strava app) for å beskrive ferdselen. Data på ferdsel kombineres med kunnskap om villreinens arealbruk og trekk, og potensiell fremtidig hyttebygging gjennom å beskrive tomtereserven i studieområdet Norefjell-Reinsjøfjell. Ferdselsanalysen utnytter potensialet i nye og store datamaterialer (Strava) på en innovativ måte for å beskrive ferdselens volum og romlig-tidsmessig utstrekning fordelt på type brukere og demografi. Analysen viser at effektene av hyttebyggingen på natur handler om mye mer enn selve hytta og hyttefeltene som bygges ut. Det menneskelige fotavtrykket strekker seg langt inn i fjellområdene, som er leveområde for villreinen og andre sårbare arter. I ferdsels-analysen identifiserte vi flere store arealer med ferdsel ut fra hyttene som overlapper med villreinens arealbruk, i sør-øst, i den sårbare trekkpassasjen ved Flatvollen, og i områder nord- vest. Denne overlapp-analysen viser potensielle konfliktområder mellom villrein og ferdsel, men sier ikke noe om hvilke effekter dette har på villreinen. Bestanden av villreinen på Norefjell-Reinsjøfjell er blant de «tammeste» av de 24 populasjonene i Norge, og arbeidet med kvalitetsnormen i 2023 viste at villreinen her har en større evne til å tilpasse seg ferdsel her enn i andre villreinstammer. Ferdselsanalysen viser også store arealer med lite ferdsel, det vi har benevnt som «stille» områder. Dette er områder som kommunene må ha et spesielt fokus på i fremtiden, for å unngå økende konflikt mellom næringsutvikling, ferdsel og villrein. Det å identifisere områder med differensiert bruk er viktig for å kunne vurdere virkemidler for å styre ferdsel, og vi viser hvordan dette kan gjøres. Det er identifisert en stor tomtereserve (båndlagt ikke utbygd utbyggingsareal) for fremtidig hyttebygging i randområdene til Norefjell-Reinsjøfjell. En scenarioanalyse som vurderer dagens ferdsel, tomtereserven og villreinen arealbruk og trekk, peker på at hyttebygging vil med stor sannsynlighet skape ny ferdsel inn i det som i dag er stille og sårbare områder. Dette gir nyttig kunnskap for planvask i kommunen, å revidere gamle planer og revurdere framtidig arealutvikling. Vi mener metodikken og analysen som presenteres er nyttig for kommunal planlegging ved å:
-Estimere ferdselens arealutstrekning og sesongbruk i området
-Synliggjøre fotavtrykket fra ferdsel ut fra hyttefeltene
-Identifisere interessekonflikter mellom vern og bruk i fjellområdene
-Planvask av regulerte og uregulerte planer for hyttebygging i områder med store interessekonflikter
-Danne kunnskapsgrunnlaget for å utvikle en besøksforvaltning i utmarksområdeneStange, E., Gundersen, V., Simensen, T. & Frassinelli, F. 2024. Human powered-traffic from vacation homes in the wild reindeer area in Norefjell-Reinsjøfjell: analyses of Strava data reindeer movements and area zoned for potential future development. NINA Report 2462. Norwegian Institute for Nature Research. The report is part of the INNOMET project, which aims to assist partners in establishing and developing a visitor management methodology by 1) creating practical knowledge and user-friendly tools that municipalities need to make different decisions when working with specific topics that affect visitors and the local population; and 2) assessing the practical applicability of research results in planning work. Here we take a closer look at a methodology for measuring human-powered traffic (foot, bicycle and ski) in large mountain areas, which involves using big data (Strava app) to describe patterns of human movement (hereafter “traffic”). We combine traffic data with knowledge of wild reindeer land use and migration, and potential future cabin construction as represented by the land reserve in the Norefjell-Reinsjøfjell study area. The traffic analyses utilize the potential of new and large data materials (Strava) in an innovative way to describe the volume and spatial-temporal extent of traffic by type of use and demographics. Our analysis shows that the effects of cabin construction on nature extend far beyond the area occupied by the cabin itself and the parcels of land that are being developed. The human footprint extends well into the mountain areas that are home to wild reindeer and other vulnerable species. In the traffic analyses, we identified several large areas of activity that originate from cabins and overlap with the wild reindeer's land use: in the south-east portion of the plan area, in the vulnerable migration passage at Flatvollen, and in areas to the north-west. This overlap analysis shows potential areas of conflict between wild reindeer and human-powered traffic. The analysis is not, however, capable of assessing what effects human-powered traffic might have on wild reindeer. The population of wild reindeer in Norefjell-Reinsjøfjell is among the “tamest” of the 24 populations in Norway, and the work on the quality standard in 2023 showed that the wild reindeer here have a greater ability to adapt to human-powered traffic here than in other wild reindeer populations. The traffic analyses also show large areas with little traffic, which we have termed “quiet” areas. These are areas that the municipalities should particularly focus on in the future to avoid increasing conflict between commercial development, traffic and wild reindeer. Identifying areas with differentiated use is important to be able to assess measures to control traffic, and we show how this can be done. We have identified a large reserve of parcels for future cabin construction in the peripheral areas of Norefjell-Reinsjøfjell. A scenario analysis that assesses current traffic, the land reserve and wild reindeer land use and migration, indicates that cabin construction will most likely create new traffic into what are currently quiet and vulnerable areas. This provides useful knowledge for plan review in the municipality, revising old plans and reassessing future land development. We believe the methodology and analysis presented is useful for municipal planning by:
-Estimating the areal extent of traffic and seasonal use in the area
-Visualizing the footprint of traffic from the cabin development areas
-Identify conflicts of interest between protection and use in mountain areas
-Plan review of regulated and unregulated plans for cabin construction in areas with majorconflicts of interest
-Forming the knowledge base for developing visitor management in the outlying areasViken Fylkeskommun
Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2023-2024
Full text linkBremset, G., Holthe, E., Ambjørndalen, V., Berg, M., Berntsen, H.H., Gosselin, M.-P., Havn, T.B., Jensås, J.G., Karlsson, S. & Steinkjer, E. 2024. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport fra undersøkelser i 2023-2024. NINA Rapport 2421. Norsk institutt for naturforskning.
I Auravassdraget har det blitt gjennomført regelmessige undersøkelser siden 1987, og fra og med 2001 har bestandene av laks og sjøaure blitt overvåket på årlig basis. Innretningen av undersøkelsene har variert en del i løpet av denne perioden. For undersøkelsesperioden 2022-2026 har utredningsprogrammet følgende hovedelementer: 1) Ungfiskundersøkelser i Eira og Aura, 2) Gytefiskundersøkelser i Eira og Aura, 3) Gytegropregistreringer i Eira og Aura, 4) Analyser av voksen laks og sjøaure, 5) Kartlegging av elvemusling i Eira og Aura, 6) Vurdering av behov for smoltundersøkelser i Eira, 7) Utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan for Auravassdraget, og 8) Evaluering av tilslag på utsettinger i Eira og Aura.
Det er identifisert 30 sidevassdrag og tilløpsbekker i Auravassdraget som kan ha potensial for fiskeproduksjon, og alle disse vannforekomstene skal etter planen kartlegges i løpet av prosjektperioden. Høsten 2023 ble det gjennomført kartlegging i ti vannforekomster, hvorav fire har utløp i Aura og seks har utløp i Eikesdalsvatnet. Under elektrisk fiske i åtte av vannforekomstene ble det fanget ungfisk av aure i fem vannforekomster og laksunger i én vannforekomst. I halvparten av de undersøkte vannforekomstene ble det ikke registrert noen inngrep, mens det var vegkulvert i tre av vannforekomstene. Av reguleringsinngrep er det etablert mikrokraftverk i én vannforekomst og gjennomført fraføring av vann i en annen vannforekomst. Aktuelle tiltak vil bli vurdert nærmere i forbindelse med utarbeidelse av helhetlig tiltaksplan.
Fysiske tiltak ved Kirkehølen og Maltsteinen i 2013 har gitt økt skjulkapasitet for større laksunger. Fra et førnivå på tre-fire egnete hulrom per arealenhet i tiltaksområdene, økte det til om lag 20 hulrom etter gjennomføring av tiltakene. I begge tiltaksområdene var det en betydelig nedgang i skjulkapasitet i årene etter at tiltakene ble gjennomført. I tiltaksområdet ved Kirkehølen skjedde nedgangen fram til 2015, da skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent halvparten av nivået like etter tiltak. I tiltaksområdet ved Maltsteinen skjedde nedgangen fram til 2016, før skjulkapasiteten stabiliserte seg på omtrent en tredjedel av nivået like etter tiltak. Til tross for nedgang i antall hulrom etter gjennomførte habitattiltak, er skjulkapasiteten fortsatt høyere enn på de fleste andre undersøkte områder i Eira. Den pågående kartleggingen av sidevassdrag og tilløpsbekker vil gi et enda bedre grunnlag for å vurdere hvilke habitattiltak som er aktuelle i Auravassdraget.
Elvemusling ble kartlagt ved overflatetellinger og miljø-DNA-analyser høsten 2023, med spesielt fokus på dypområder som ikke er tilgjengelig med vading. Det ble det funnet fem levende muslinger (lengde 60-91 mm) og ett skall (71 mm). Fire av muslingene ble funnet i området mellom Kjeshølen og Fagerslett, mens det siste individet ble funnet i Nyhølen ved Siramoen. Det tomme skallet ble funnet nedstrøms PIT-antenna. Miljø-DNA-analysene ga ingen positive resultater i utløpet av Eikesdalsvatnet eller på prøvelokalitetene i Aura. Tettheten av elvemuslinger i Eira anses å være lav. Mye tyder på at utbredelsen i stor grad er begrenset til nedre halvdel av Eira. Undersøkelsene høsten 2023 viser at det fortsatt er usikkerhet knyttet til utbredelse og størrelse på bestanden av elvemusling i Eira. Det bør derfor utvises stor forsiktighet når det planlegges og gjennomføres restaureringstiltak.
Ungfiskundersøkelsene i Eira har vist store variasjoner mellom undersøkelsesperioder, samt årlige variasjoner innenfor undersøkelsesperioder. Fra perioden 1988-1993 til perioden 2001-2006 var det en betydelig nedgang i tettheten av eldre ungfisk. Etter at stasjonsnettet ble utvidet i 2007 ble det en viss økning i tetthet av eldre laksunger, mens tettheten av eldre aureunger fortsatt var på samme lave nivå som i perioden 2001-2006. I perioden 2007-2023 har det vært registrert gjennomsnittlige tettheter på 15-39 eldre laksunger per 100 m2, mens gjennomsnittlige tettheter av eldre aureunger har variert fra to til åtte individer per 100 m2. I Aura har det helt siden 2006 vært lave tettheter av eldre aureunger (10-30 individer per 100 m2), og svært lave tettheter av eldre laksunger (5-20 individer per 100 m2).
I perioden 2017-2023 er til sammen 17 880 ettårs laksesmolt, 17 577 toårs laksesmolt og 3 997 toårs auresmolt fra anlegget i Eresfjord utstyrt med PIT-merker. Siden 2017 har det vært PIT-antenne i nedre deler av Eira som kan detektere utvandrende smolt. I løpet av perioden har 16,8 % av de merkete laksesmoltene blitt registrert under utvandring. Deteksjonen av toårs laksesmolt (26,2 %) har vært høyere enn for ettårssmolt (7,6 %). Etter at det i tillegg til bunnantenne ble etablert en flyteantenne i 2022, økte deteksjonen av utvandrende fisk både hos ettårs (11-17 %) og toårs smolt (37-48 %). I fire av seks undersøkelsesår har toårs laksesmolt vandret ut tidligere enn ettårs laksesmolt. Deteksjonen av utvandrende auresmolt har vært høyere enn hos laksesmolt og var 35 % i 2021 og 54 % i 2022.
I 2023 ble det avlivet 90 lakser (381 kg) og 210 sjøaurer (257 kg) i Auravassdraget. I tillegg ble 169 lakser med en samlet vekt på 708 kg, og 214 sjøaurer med en samlet vekt på 211 kg, satt levende ut igjen. Samlet laksefangst i 2023 (1 089 kg) er en god del lavere enn i 2022, og betydelig lavere enn gjennomsnittsnivået på 1 984 kg for perioden 2001-2023. Etter årtusenskiftet har det vært betydelige årlige variasjoner i laksefangst, med et bunnivå på 325 kg i 2002 og et toppnivå på 3 976 i 2020. Antall laks som er fanget i perioden har variert fra 124 til 946 individer. En generell trend er at samlet fangst og relativt innslag av sjøaure har gått ned i elvefisket, mens det ikke er noen klar trend med hensyn til laksefangst i Auravassdraget.
Av 43 skjellprøver fra laks fanget i Eira i løpet av sommeren og høsten 2023, var det 41 skjellprøver som ga entydige resultater med hensyn til opphav. Disse fordelte seg i sju naturlig produserte individer (17 %) og 34 utsatte individer (83 %). Det var ingen skjell fra individer som ble vurdert å være rømt oppdrettslaks. Innslaget av utsatt laks har variert betydelig etter at det ble startet opp med årlige skjellanalyser i 1987. I de første årene var det et relativt lite innslag av utsatt fisk, før innslaget gradvis økte utover 2000-tallet, og passerte 50 % rundt 2010. Etter at det skjedde en omlegging til rettet fiske mot utsatt fisk, har genetiske analyser blitt benyttet som hovedmetode for å spore utsatt fisk. Omfanget av skjellanalyser har derfor blitt kraftig redusert sammenlignet med tidligere perioder.
Under drivtelling i Eira ble det registrert 274 lakser og 687 antatt voksne sjøaurer. Antall registrerte gytelakser lå under gjennomsnittet for det som er registrert siden 2007, og var det laveste antall gytelaks som er registrert siden 2016. Om lag 65 % av gytelaksene og 60 % av voksne sjøaurer ble registrert på elvestrekningen mellom broa ved barneskolen og bekken ved Sira. Omtrent halvparten av alle lakser og en tredjedel av alle sjøaurer ble registrert i Kirkehølen. Gyteaksene fordelte seg i 55 % smålaks, 36 % mellomlaks, og 9 % storlaks. Under drivtelling i Aura ble det observert én gytelaks og 620 antatt voksne aurer på strekningen nedstrøms skytebanen. Det er det høyeste antall gytefisk av aure som er registrert siden gytefisktellingene startet høsten 2008. Det minimale innslaget av gytelaks samsvarer imidlertid godt med tidligere deler av undersøkelsesperioden.
Under gytegropundersøkelser våren 2024 ble det registrert minimum 76 gytegroper i Eira og 99 gytegroper i Aura. I Eira var det større sammenhengende gytefelt like nedstrøms skolebrua, i nedre deler av Kirkehølen, samt i området oppstrøms Fagerslett. I disse områdene var det flere gytegroper enn det var mulig å påvise ved graving. Det var langt flere laksegroper enn auregroper, men oppstrøms skolebrua ble det bare registrert auregroper. Omtrent halvparten av alle laksegroper ble registrert i det store gytefeltet i nedre deler av Kirkehølen. I Aura var det i motsetning til Eira en klar tallmessig dominans av auregroper. Med unntak av området like nedstrøms Sløholmen, var det jevn fordeling av registrerte auregroper. Den aller største forekomsten av gytegroper var et om lag femti meter langt gytefelt like oppstrøms Eikesdalsvatnet. I dette gytefeltet var det i størrelsesorden 30 gytegroper som ble vurdert å være av aure.
Beregninger tilsier at det ble deponert mer enn 600 000 lakserogn i Eira høsten 2023. Med mindre observasjonssannsynlighet under drivtelling var ned mot 50 %, innebærer dette at foreslått gytebestandsmål trolig ikke ble oppnådd i 2023. I løpet av perioden 2007-2023 har gytebestandsmålet i Eira trolig blitt oppnådd i årene 2008, 2011, 2012 og 2015, samt i hele perioden 2017-2022. I de sju resterende årene har gytebestandsmålet trolig ikke blitt oppnådd. Dersom elvebeskatningen hadde vært på et bærekraftig nivå (< 50 %) i hele perioden, ville gytebestandsmålet i Eira vært oppnådd i nesten alle årene i undersøkelsesperioden. Imidlertid er innsiget av laks i stor grad avhengig av kultiveringsvirksomhet. Derfor bør uttaket av laks under elvefiske fortsatt begrenses, slik at gytebestandsmålet kan oppnås uavhengig av kultiveringsvirksomhet.Statkraft Energi A
Overvåking av fiskesamfunnet i Måsåbekken og Brenneribekken 2023. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Åkersvika
Full text linkMyrvold, K.M. & Karlsson, S. 2024. Overvåking av fiskesamfunnet i Måsåbekken og Brenneribekken 2023. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Åkersvika. NINA Rapport 2470. Norsk institutt for naturforskning
Denne rapporten er et ledd i utviklingen av et kunnskapsgrunnlag for vurderingen av InterCity-utbyggingen mellom Kleverud og Åkersvika. Her presenteres resultatene fra elfiskeundersøkelser i Måsåbekken og Brenneribekken i Stange kommune i 2023, inkludert genetiske undersøkelser av ørret i Måsåbekken og en vurdering av vandringshindre i begge bekkene.
Elfisket ble gjennomført i begynnelsen av oktober. Det ble observert stor gytefisk på flere av stasjonene i begge bekker, og fisket ble derfor avsluttet for å hindre skade og forstyrrelse. Følgelig ble det ikke beregnet tettheter av ungfisk på flere av stasjonene.
Oppgangen av gytefisk kan ha sammenheng med høy vannføring og generelt gode oppvandringsforhold sammenlignet med tidligere år, da vannføringen har vært til dels svært lav. Tidligere rapporter har vurdert i hvilken grad eksisterende vei- og jernbane krysninger kan hindre oppvandring i Brenneribekken, der både vanndybde og gradient virket å kunne medføre utfordringer ved lav vannføring. Det ble i 2022 gjort genetiske undersøkelser som ikke viste noen entydig barriereeffekt rundt dagens jernbanekrysning ved Gubberud i Brenneribekken. Observasjon av voksen gytefisk oppstrøms dette antatte vandringshinderet i 2023 bekrefter at oppvandring er mulig i år med høy vannføring på høsten. Det nye sporet må derfor ivareta vandringsmuligheter for fisk og annen fauna.
Det ble samlet inn prøver til genetiske undersøkelser i Måsåbekken utover det etablerte stasjonsnettet, opp til Sørli tømmerterminal. Hensikten var å avdekke eventuell genetisk strukturering i forkant av arbeidet med ny jernbanetrasé. Det var ingen betydelig strukturering innad i vassdraget, hvilket tyder på at ørret kan vandre fra Mjøsa og opp til Sørli. Arbeidet med nytt dobbeltspor må derfor ivareta vandringsmuligheter for fisk i Måsåbekken.Myrvold, K.M. & Karlsson, S. 2024. Monitoring of the fish community in Måsåbekken and Brenneribekken 2023: Follow-up investigations in connection with the InterCity railroad development from Kleverud to Åkersvika. NINA Report 2470. Norwegian Institute for Nature Research.
This report is part of the development of a knowledge base for the assessment of ecological impacts of the InterCity railway development between Kleverud and Åkersvika. Here, the results from electrofishing surveys in Måsåbekken and Brenneribekken in Stange municipality in 2023 are presented, including genetic investigations of brown trout in Måsåbekken and an assessment of potential barriers to migration in both streams.
The electrofishing was carried out in the beginning of October. Large spawners (brown trout) were observed at several of the study sites in both streams, and the fishing was therefore terminated to prevent any damage and disturbance. Consequently, densities of juveniles were not calculated at several sites in 2023.
The ascent of spawners may be related to persistently high runoff and generally good migration conditions compared to previous years, when the discharge has been very low at times. Previous reports have assessed to what extent existing road and railway crossings can prevent migration in Brenneribekken, where both depth and gradient of the culverts seemed likely to pose challenges to ascending fish at low flows. Genetic investigations were carried out in 2022 and did not show any clear barrier effect around the current railway crossing at Gubberud in Brenneribekken. The observation of spawners upstream of the suspected barrier in 2023 confirms that migration is indeed possible in years with sufficiently high discharge in fall. The new railroad track must therefore ensure migration opportunities for fish and other fauna.
Genetic samples were collected in Måsåbekken beyond the established grid of study sites, up to Sørli. The purpose was to uncover any genetic structuring in advance of the planned construction. There was no significant genetic structuring within the river system, which suggests that trout can migrate from Mjøsa and up to Sørli. The new construction must hence ensure migration opportunities for fish in Måsåbekken