NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Adjustable wind selectivity in shearwaters implies knowledge of the foraging landscape
Full text linkUnderstanding the movements of highly mobile animals is challenging because of the many factors they must consider in their decision-making. Many seabirds, for example, are adapted to use winds to travel long distances at low energetic cost1,2,3 but also potentially benefit from targeting specific foraging hotspots.4,5,6 To investigate how an animal makes foraging decisions, given the inevitable trade-off between these factors, we tracked over 600 foraging trips of breeding Manx shearwaters (Puffinus puffinus; N = 218 individuals) using GPS accelerometers. By first uncovering the relationships between wind and the flapping effort put into flight, we show that shearwaters, while generally wind selective, adjust their wind selectivity, apparently balancing flight costs against the benefits of travel toward known targets. This is supported by a number of scenarios that alter the balance between maximizing flight efficiency and goal-oriented flight. First, shearwaters exhibit lower wind selectivity during homing movement when constrained to target-driven navigation toward the colony. Second, when wind speeds are low, flight costs vary little with travel direction, which shearwaters respond to by reducing wind selectivity in their outbound commutes, again favoring target-driven movement toward presumably memorized foraging areas. Finally, birds are also less wind selective during longer continuous periods of flight, presumably also associated with target-oriented movement. Our findings reveal how an animal’s foraging strategy can dynamically optimize the complex trade-off between efficient travel and accessing known foraging areas, implying the incorporation of prior knowledge of the cost-benefit landscape well beyond the range of what can be detected directly. movement ecology, flight energetics, foraging behaviour, energy landscape, biologging, seabird, dynamic soaring, optimal foraging theory, central place foraging, ProcellariiformespublishedVersio
Oppfølging av rusefangstdata for salamander i Oslofjordområdet
Full text linkTaugbøl, A., Løkken, K.M.V. & Grindheim, E.L. 2025. Oppfølging av rusefangstdata for salamander i Oslofjordområdet. NINA Rapport 2567. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten oppsummerer ett år med rusefangst av salamander i ni og 15 dammer i Akershus: ni samlet inn regelmessig og 15 samlet inn delvis regelmessig Det er samlet inn fangstdata med den samme metodikken for de ni dammene siden 2013, og fangst per innsats er derfor framstilt f.o.m. 2013. Utviklingen for fangst per innsats av storsalamander i de ni dammene har hatt en noe nedadgående trend siden 2013, med bunnår 2016 og 2020, og toppår 2017 og 2021. Fangsten av storsalamander er allikevel i stor grad begrenset til en dam med høy fangst (Østre Støkken). De resterende åtte dammene har hatt sporadiske fangster over lang tid.
Fangstdataene for småsalamander gikk kraftig ned fra 2014 til 2015, men har siden 2016 gått jevnt oppover, med et toppår i 2023. Småsalamanderbestanden er totalt langt høyere enn bestanden av storsalamander, og småsalamander er også jevnere fordelt i landskapet da de fleste av dammene har hatt gode fangster av denne arten over tid.
Videre overvåkning av salamanderbestander bør inkludere flere dammer med høyere fangster av storsalamander, da mange av de ni dammene som er overvåket årlig har svært lave fangster og resultatene gir derfor i hovedsak informasjon om tilstedeværelse eller ikke, og data på bestandsendringer over tid.
Det ble samlet inn prøver får å teste tilstedeværelsen av en chytride-sopp som er parasittisk på amfibiehud, Batrachochytrium dendrobatisis (Bd). Av 35 undersøkte dammer slo 25 ut som positive.Miljødirektoratet: M-2932|202
Vurdering av mulige innretninger
Full text linkBjørkvoll, E. & Hansen, B.B. 2025. Tematisk naturregnskap for villrein. Vurdering av mulige innretninger. NINA Rapport 2550. Norsk institutt for naturforskning.
Mangel på helhetlig arealforvaltning av villreinfjellet, med utbygging og fragmentering av leveområdene, er kanskje den viktigste årsaken til den negative utviklingen for villreinen. Stortinget har derfor sluttet seg til et mål om helhetlig og restriktiv arealforvaltning i villreinfjellet for å bedre tilstanden. For å styrke kunnskapen om leveområdene og endringer i arealbruk og økosystemtjenester, har Stortinget støttet regjeringens ønske om et tematisk naturregnskap for villrein. Det har blitt understreket at et slikt naturregnskap må bli et nyttig verktøy for kommunene i deres arealforvaltning. Vi foreslår her hvordan et tematisk naturregnskap for villrein kan utvikles. Med utgangspunkt i FN sin standard for naturregnskap (SEEA EA), foreslår vi ulike innretninger. Vi vurderer hvordan ulike elementer kan kobles sammen, og hvordan arbeidet kan samordnes med annet arbeid med naturregnskap, kvalitetsnorm for villrein, regionale planer for villrein, naturindeks, overvåking og forskning. Vi peker på data- og kunnskapsmangler, og anslår kostnader knyttet til etablering og drift.
Vi foreslår at naturregnskapet bygges opp av fire delregnskaper; et arealregnskap og delregnskaper for leveområdets tilstand, populasjonens tilstand og forsyning og bruk av økosystemtjenester knyttet til villrein. Med utgangspunkt i eksisterende datagrunnlag og i kvalitetsnormen, bør det lages tematiske naturregnskap for hvert villreinområde, og i noen tilfeller delområde. For hvert villreinområde bør arealregnskapet og regnskapet for leveområdets tilstand lages på kommunenivå, for bruk i kommunenes arealplanlegging. Regnskapet bør så godt som mulig beregnes tilbake i tid, og oppdateringen bør synkroniseres med kvalitetsnormen, dvs. hvert fjerde år.
Variablene for tilstand leveområder og tilstand populasjon bør være samordnet og identiske med måleparameterne i kvalitetsnormen. Sistnevnte bør revideres med tanke på dette, i en felles prosess. Kvalitetsnormen vil da bestå av de to delregnskapene, med klassifisering som tidligere.
Vi anbefaler at regnskapsområdet inkluderer både villreinområdet og en randsone som omslutter villreinområdet. Dette fordi arealforvaltning utenfor villreinområdet indirekte vil kunne påvirke tilstanden til leveområdet og populasjonen. Slike randsoner må vurderes nærmere, men vi beskriver kort ulike utfordringer og løsninger, blant annet forvaltningssonen i regionale planer for villrein. Å ikke inkludere randsone i regnskapsområdet anser vi som problematisk, siden regnskapet da ikke vil synliggjøre arealendringer utenfor villreinområdet med indirekte effekter på tilstanden til leveområdet og populasjonen. Det vil også ha stor forvaltningsverdi å beregne tematiske naturregnskap på høyere geografisk nivå, for eksempel for Norge eller for hver av de åtte områdene med regionale planer for villrein. Dette bør lages ved å vekte og aggregere delregnskapene.
Vi diskuterer også skalering av tilstandsvariabler og bruk av data som ikke er tilgjengelig eller inkludert i vår anbefaling. Vår anbefalte innretning er tilpassa de godt overvåka villreinbestandene (i praksis nasjonale villreinområder), med de beste data og høyeste forvaltningsprioritet.
Vi er ikke kjent med at det tidligere har blitt utviklet tilsvarende tematiske naturregnskap for enkeltarter, verken nasjonalt eller internasjonalt. Uansett innretning er forutsetningene for tematiske naturregnskap for villrein gode. Villrein har lenge vært gjenstand for kartlegging og overvåking, og med innføring av kvalitetsnormen og utvikling av bestandsmodeller og habitatmodeller, er datagrunnlaget omfattende. Med økt fokus på arealregnskap i Norge de seinere år, får vi også stadig mer kunnskap om leveområdene og nærliggende arealer. Etableringsfasen vil kreve avveininger som bør koordineres med kvalitetsnormen, andre naturregnskap og strategien for videre nasjonal villreinforvaltning.Bjørkvoll, E. & Hansen, B.B. 2025. Thematic Ecosystem Accounting for Wild Reindeer: Possible Approaches. NINA Report 2550. Norwegian Institute for Nature Research.
One significant cause of negative trends for wild reindeer populations in Norway is lack of comprehensive land management policies for their habitats, which are subject to increased disturbances and fragmentation. The Parliament aims to address this by establishing thematic ecosystem accounting for wild reindeer, improving knowledge on habitats and changes in land use and ecosystem services. It has been emphasized that such a system must become a useful tool for municipalities in their land-use planning. This report proposes how a thematic ecosystem accounting system for wild reindeer can be developed. Based on the UN’s framework for ecosystem accounting (SEEA EA), we suggest various approaches. We evaluate how different elements of the accounts can be interconnected and how the work can be aligned with other efforts, such as other nature accounting, the quality norm for wild reindeer, regional plans, the Nature Index, monitoring, and research. We highlight gaps in data and knowledge and estimate costs associated with establishment and operation of the system.
We propose that the system consists of four sub-accounts: an account for ecosystem extent and sub-accounts for habitat condition, population condition, and supply and use of ecosystem services related to wild reindeer. Using existing data and the quality norm, thematic nature accounts should be created for each reindeer area and, in some cases, sub-areas. For each reindeer area, the account for ecosystem extent and the habitat condition account should be developed at the municipal level for use in land-use planning. The accounts should be calculated retroactively as far as possible, and updates should be synchronized with the quality norm (i.e. every four years).
The variables for habitat and population condition should be harmonized and ideally identical to the parameters in the quality norm. The latter should be revised accordingly in a joint process. The quality norm would then consist of the two sub-accounts, with classification as before.
We recommend that the accounting area includes both the wild reindeer area and a buffer zone surrounding it. This approach accounts for the fact that land management outside the wild reindeer area may indirectly affect the condition of the habitat and population. These buffer zones require further evaluation, but we briefly describe various challenges and solutions, including management zones in regional wild reindeer plans. Excluding the buffer zone from the accounting area would be problematic, as it would fail to capture land-use changes outside the wild reindeer area that indirectly affect habitat and population conditions. The management value of calculating the thematic ecosystem account also at higher geographical levels, such as for Norway or for each of the eight wild reindeer regions with regional plans, would be significant. These accounts should be created by weighting and aggregating the sub-accounts.
We also discuss scaling of condition variables and use of data not currently available or included in our recommendations. Our proposed approach is tailored to the well-monitored populations (primarily national wild reindeer areas) with the best data and highest management priority.
To our knowledge, such thematic nature accounts for single species have not previously been developed, either nationally or internationally. Regardless of the chosen approach, the prerequisites are largely in place. Wild reindeer have long been subject of mapping and monitoring, and with the quality norm and the development of population models and habitat models, the data foundation is extensive. With the increasing focus on land-use accounts in Norway in recent years, we are also gaining more knowledge about habitats and adjacent areas. The establishment phase will require trade-offs that should be coordinated with the quality norm, other ecosystem accounts, and the strategy for future national wild reindeer management.Bjørkvoll, E. & Hansen, B.B. 2025. Thematic Ecosystem Accounting for Wild Reindeer: Possible Approaches. NINA Report 2550. Norwegian Institute for Nature Research.
One significant cause of negative trends for wild reindeer populations in Norway is lack of comprehensive land management policies for their habitats, which are subject to increased disturbances and fragmentation. The Parliament aims to address this by establishing thematic ecosystem accounting for wild reindeer, improving knowledge on habitats and changes in land use and ecosystem services. It has been emphasized that such a system must become a useful tool for municipalities in their land-use planning. This report proposes how a thematic ecosystem accounting system for wild reindeer can be developed. Based on the UN’s framework for ecosystem accounting (SEEA EA), we suggest various approaches. We evaluate how different elements of the accounts can be interconnected and how the work can be aligned with other efforts, such as other nature accounting, the quality norm for wild reindeer, regional plans, the Nature Index, monitoring, and research. We highlight gaps in data and knowledge and estimate costs associated with establishment and operation of the system.
We propose that the system consists of four sub-accounts: an account for ecosystem extent and sub-accounts for habitat condition, population condition, and supply and use of ecosystem services related to wild reindeer. Using existing data and the quality norm, thematic nature accounts should be created for each reindeer area and, in some cases, sub-areas. For each reindeer area, the account for ecosystem extent and the habitat condition account should be developed at the municipal level for use in land-use planning. The accounts should be calculated retroactively as far as possible, and updates should be synchronized with the quality norm (i.e. every four years).
The variables for habitat and population condition should be harmonized and ideally identical to the parameters in the quality norm. The latter should be revised accordingly in a joint process. The quality norm would then consist of the two sub-accounts, with classification as before.
We recommend that the accounting area includes both the wild reindeer area and a buffer zone surrounding it. This approach accounts for the fact that land management outside the wild reindeer area may indirectly affect the condition of the habitat and population. These buffer zones require further evaluation, but we briefly describe various challenges and solutions, including management zones in regional wild reindeer plans. Excluding the buffer zone from the accounting area would be problematic, as it would fail to capture land-use changes outside the wild reindeer area that indirectly affect habitat and population conditions. The management value of calculating the thematic ecosystem account also at higher geographical levels, such as for Norway or for each of the eight wild reindeer regions with regional plans, would be significant. These accounts should be created by weighting and aggregating the sub-accounts.
We also discuss scaling of condition variables and use of data not currently available or included in our recommendations. Our proposed approach is tailored to the well-monitored populations (primarily national wild reindeer areas) with the best data and highest management priority.
To our knowledge, such thematic nature accounts for single species have not previously been developed, either nationally or internationally. Regardless of the chosen approach, the prerequisites are largely in place. Wild reindeer have long been subject of mapping and monitoring, and with the quality norm and the development of population models and habitat models, the data foundation is extensive. With the increasing focus on land-use accounts in Norway in recent years, we are also gaining more knowledge about habitats and adjacent areas. The establishment phase will require trade-offs that should be coordinated with the quality norm, other ecosystem accounts, and the strategy for future national wild reindeer management.Miljødirektoratet: M-2914|202
Habitat for ål (Anguilla anguilla) i Agder og mulig effekt av menneskeskapte vandringshindre – utvikling og utprøving av en romlig analysemetode
Full text linkBlumentrath, S. 2025. Habitat for ål (Anguilla anguilla) i Agder og mulig effekt av menneskeskapte vandringshindre – utvikling og utprøving av en romlig analysemetode. NINA Rapport 2519. Norsk institutt for naturforskning.
Europeisk ål er en katadrom fiskeart som har status som truet i Norge. Denne rapporten omhandler en metodisk tilnærming som ble utviklet og utprøvd i et prosjekt finansiert av Miljødirektoratet og Statsforvalteren i Agder. Metoden skal gi nyttige datagrunnlag for forvaltinga av arten og dens leveområder. Metodikken består av en kombinasjon av habitatmodellering og nettverksanalyse, og fokuserer på kartlegging av habitatkvalitet og effekt av mulige vandringshindre på tilgjengelighet.
For et ca. 110 x 62km område i Agder som dekker nedbørsfeltene Audna, Kvina, Lynga, Fedaelva og Mandalselva, ble en LiDAR-basert 1m`s terrengmodell hentet fra høydedata.no. og brukt som hovedgrunnlag for analysen.
Det ble kjørt en korreksjon av 1m-terrengmodellen der veier (dvs. kulverter og bruer) vanligvis fremstår som «dammer» i terrenget på grunn av måten LiDAR samler inn data på. Til denne korrigeringen ble prosedyren dokumentert i Hedger mfl. (2020) brukt, etter at den ble videreutviklet og forbedret (https://invafish.gitlab.io/r.stream.culvert/). Denne algoritmen bruker, i tillegg til terrengmodellen, data på veier, jernbanestrekninger og vassdrag fra Felles KartDatabase (FKB) og N50 kartserien. Kvalitet i korreksjonen ble evaluert ved visuell tolkning av flybilde og fjellskyggekart for et tilfeldig utvalg av ruter i ulike landskap (skog, jordbruk, urbant, og åpent). Mens de overordnete resultatene ser veldig bra ut, ble det identifisert forbedringspotensialet særlig i flatt terreng og når veier krysser brede elver, innsjøer eller myr. Algoritmen produserer linjer som representerer mulige kulverter. Linjene tegnes mellom sannsynlige innløp og utløp for kulvertene. På denne måten ble mer enn 140 000 krysninger mellom elvenett og vei og jernbane identifisert som kan representere kulverter og være vandringshindre for ål. Dette er nesten fem ganger mer enn de 28 000 kulverter som er registrert i det offentlige kartverket.
Fra den korrigerte terrengmodellen ble det avledet et elevnettverk som generelt har en god match med elevnettverket fra NVE og vannlinjene i Felles KartDatabase (FKB) dataene, men som har en betydelig bedre match med terrenget og som kan brukes til nettverksanalyse.
Informasjon om kjente og kartlagte bruer og kulverter ble hentet fra Norsk Veg Database (NVDB), FKB og N50 kartdata. NVDB dekker i hovedsak vegstrekninger som forvaltes av Statens Vegvesen. Disse data ble i stor grad brukt for å klassifisere krysninger mellom linjer i det terreng-avledete elvenettverk og veier og jernbanestrekninger som: kulvert, bru eller annen krysning. I tillegg ble veikategori tilordnet krysningene.
For å beskrive mulige leveområder for ål ble det genert kart der også følgende miljøvariabler ble inkludert:
1. høyde over havet (ligger i terrengmodellen)
2. temperatur
3. terreng-avledet akkumulering av overflatevann (flow accumulation)
4. Stream Power Index (SPI) som produktet av overflatevann og helning
5. avstand fra hav langs elvenettverket
6. forekomst av innsjøer oppstrøms (mulige oppvekst områder)
7. skråning på ulike skalaer (over strekninger av ulik lengde, 3m, 9m, 21m, 31m, og 51m)
Kjente åleforekomster ble hentet fra GBIF og databaser i NINA. Forekomstene ble koblet til elev-nettverket og ble brukt i analysen som referanser for «kjent vandringsevne» til ål.
Gjennom nettverksanalyse ble det beregnet følgende tilleggsvariabler som beskriver relevante egenskaper av nettverket i forhold til mulige åleforekomster:
1. antall kulverter opp- og nedstrøms, der kulverter nedstrøms indikerer
o for åleforekomster: mulige vandringshindre som må passeres for å komme til punktet i elvenettet
o for kulverter: hvor mange andre kulverter nedstrøms som påvirker fremkommelighet (som kan være nyttig informasjon i forhold til en prioritering av mulige tiltak)
2. lengde av elvenettet oppstrøms, både totalt og ekskluderte strekninger som er påvirket av andre kulverter oppstrøms) som indikerer mulig effekt de vil kunne ha
3. statistikk (gjennomsnitt, variabilitet, kvartiler og maximum) på skråning i elvenettet nedstrøms som ålen må passere
Dataene ble samlet i 1m piksler som representerer elvenettet i rasterformat og de nevnte variablene ble brukt til å generere en habitatmodell med programvaren MaxEnt. MaxEnt kjører en maksimum-entropi-algoritme som bruker kun forekomstdata fordi fraværsdata er ofte utfordrende å skaffe. I modelleringen representerer elvenettet «bakgrunnslandskap» og strekningene nedenfor kjente åleforekomster representerer det som modellen skal tolke som kjent «egnet habitat».
Basert på framskaffede data ble det generert tre MaxEnt-modeller som beskriver mulig leveområde for ål i studieområdet: 1) en referansemodell uten variabler for menneskelige inngrep, men med alle kjente forekomster av ål siden 1912. Dette representerer det historiske, maksimale kjente utbredelsesområde, 2) en modell med forekomster etter 1980, men med variabler som beskriver relevante menneskelige inngrep og mulige vandringshindre. Dette beskriver effekter av menneskelige inngrep og et påvirket, redusert leveområde for ål og 3) en modell med de samme variablene som i modell 2, men kun med forekomster etter 2000. Det vil si modellen er likt modellen i 2) men er da basert på enda færre kjente forekomster. Modellene viser en tilbakegang i modellert habitatkvalitet for ål særlig i sidevassdragene. Både antall av og egenskaper ved mulige vandringshindre slik som kulverter har en negativ effekt på modellert habitatkvalitet.
Mens de overordne resultatene i modelleringen virker robust, er særlig modellen med forekomster etter 2000 preget av et relativt lavt antall kjente forekomster og den viser økt usikkerhet i responskurvene for de ulike forklaringsvariablene. Her har også forskjeller i innsamlingsinnsats i vassdragene over tid effekt. I en bredere bruk av metodikken burde derfor en mer jevn fordeling av forekomstdata over tid etterstrebes og vassdrag som har en tidsbasert bias i forekomst-kartlegging ekskluderes fra modelltreningen. Endringer i modellert habitatkvalitet bør derfor tolkes forsiktig når det gjelder enkelte lokaliteter.
Kombinasjonen av identifikasjon av mulige vandringshindre, nettverksanalyse og habitatmodellering leverer et omfattende data- og informasjonsgrunnlag for forvaltning av leveområdene av ål og menneskelige inngrep som kan påvirke vandringsmuligheter for denne fiskearten. Metoden kan hjelpe til men en prioritering av tiltak og kartlegging og man vil med dette også kunne identifisere mulige vandringshindre innenfor sannsynlig ålehabitat, som kan ha spesielt stor effekt på leveområdene. Siden metoden er modellbasert vil det kreve nærmere undersøkelser i håndtering av enkelttilfeller, så kan den brukes til å ekstrahere de mest relevante mulige vandringshindre. Videre kan habitatmodellene brukes som informasjonsgrunnlag ved nye planlagte inngrep og byggeprosjekter.Statsforvalteren i Agde
Karbonlager og naturtyper på Hetåkermåsan, Nannestad kommune
Full text linkLyngstad, A. & Kyrkjeeide, M.O. 2025. Karbonlager og naturtyper på Hetåkermåsan, Nannestad kommune. NINA Rapport 2545. Norsk institutt for naturforskning.
På oppdrag for Nannestad kommune ble naturtypekartlegging og måling av torvdybde for å estimere karbonlager gjennomført på Hetåkermåsan. Arealet for myra slik vi avgrenser den er 228 daa, og dette utelater noen områder med omfattende inngrep som er angitt som myr på topografiske kart. I disse områdene bedømmer vi at myra har gått over til en av de sterkt endrete hovedtypene innen våtmark (jf. Natur i Norge 3 – NiN 3).
Torvdybde ble målt i 383 koordinatfesta punkter, og gjennomsnittlig dybde var 2,81 meter. Det dypeste punktet var dypere enn 9,26 m, og her var torvsonden for kort til å nå botn. Store deler av myra har mellom 2 m og 4 m torv.
Informasjon om myras avgrensing og torvdybde (i punkter) ble brukt til å regne ut torvvolum og karbonmengde i karbonkalkulatoren CarbonViewer. Det beregnede volumet av torvmassene på Hetåkermåsan er 640 574 m3, og karbonlageret estimeres til 29 083 ± 2561 tonn.
Én lokalitet med E4 Platåhøgmyr (sterkt truet – EN) og to lokaliteter med E12.1 Sørlig nedbørsmyr (nær truet – NT) ble avgrenset ved naturtypekartleggingen, og de utgjør store deler av myrkomplekset. Platåhøgmyra kommer ut med moderat kvalitet, og begge lokalitetene med sørlig nedbørsmyr får høg kvalitet.
Det ble registrert ti myrmassiv fordelt på de fire torvmassivtypene TM-A02 Flatmyr, TM-B02 Gjennomstrømningsmyr, TM-D01 Mellomstillingsmyr og TM-H02 Platåhøgmyr (sensu NiN 3). Av særlig interesse er forekomsten av gjennomstrømningsmyr siden dette er en myrtype som knapt er dokumentert i Norge fra før. Gjennomstrømningsmyr har trolig samme utbredelse og grad av påvirkning som typisk høgmyr, og er en kandidat til å inkluderes i neste rødliste for naturtyper.
Hetåkermåsan har alt overveiende god økologisk tilstand, og hydrologien er i hovedtrekk intakt. Det kan vurderes restaureringstiltak langs E16, det vil si sør og vest på myra, samt i nordøst. I disse områdene er hydrologien noe påvirket, og restaurering vil kunne bidra til langsiktig bevaring av karbonlageret. Hetåkermåsan må forvaltes som en enhet hvis målet er å sikre fortsatt god økologisk tilstand
Wildlife-vehicle collision liability in Europe: A review of existing approaches and their implications
Full text linkWe present an overview of wildlife-vehicle collision (WVC) liability covering 36 European countries. We reviewed approaches to WVC liability which are currently in effect across Europe and their potential consequences for WVC reporting. To obtain relevant information, we conducted a survey, including a web-based questionnaire. We retrieved answers to questions related to human fatalities from WVC, the existence of WVC databases, roadkill data systems and recommendation for drivers in the event of WVC.
In 19 countries, no one is liable when a motorized vehicle collides with a wild animal. In the remaining countries, road managers or road owners may be liable as well as drivers or hunters, either consistently or under certain conditions. Liability can, in some countries, be changed after a legal assessment. Human fatalities due to WVCs have been reported in 27 countries, with approximately 90 deaths annually across European roads. The number of injured people and estimates of socio-economic losses were not possible to obtain at a European level as many countries lack reliable databases.
We discuss how existing WVC liability across countries provoke some actors to transfer liability to another actor or avoid reporting these incidents altogether. WVC underreporting in certain national databases is one of the consequences of the existing WVC liability rules in the given countries. This fact reduces the potential to identify hotspots and define appropriate mitigation measures. In conclusion, we propose several procedures for modifying WVC liability that could enhance wildlife protection and road safety.publishedVersio
Variation in nest survival of three species of tropical plovers in Madagascar with clutch size, age of nest, year and El Niño effect
Full text linkA combination of life history traits and environmental conditions has been highlighted as the main drivers of avian breeding success. While drivers of breeding success are well known in some species, especially birds in northern, temperate regions; species in other parts of the world have received relatively little attention. In this study, we used a long-term dataset on breeding success of tropical plovers from south-west Madagascar to investigate whether nest survival changed over time and whether the drivers of nest survival were similar for multiple species breeding in the same arid habitat. In the 12-year period of 2009–2020, we monitored 2077 nests for three species with different breeding strategies: 1185 nests of Kittlitz's plovers (Anarhynchus pecuarius) with a flexible breeding strategy and uniparental care; and 565 nests of plovers (A. marginatus) and 327 nests of Madagascar plovers (A. thoracicus) which both have biparental care. We found that nest survival was associated with a combination of clutch-size, age of nest and year among the three plover species. In addition, annual variation in climatic conditions associated with El Niño/ La Niña events were included in the most supported survival models for Kittlitz's and white-fronted plovers, but the effects were not significant. Overall estimates of daily nest survival were similar for all three species: Kittlitz's plover: 0.950 ± 0.002 SE, Madagascar plover: 0.919 ± 0.007 SE, and white-fronted plover: 0.862 ± 0.047 SE. Estimates of nest success for the breeding season, based on increases in daily nest survival with the clutch age during the incubation periods (26 days for Kittlitz's plovers and 29 days for Madagascar and white-fronted plovers), were relatively low: Kittlitz's plover: 0.161 ± 0.056 SE, Madagascar plover: 0.287 ± 0.022 SE, and white-fronted plover: 0.228 ± 0.019 SE. All three species had a combination of factors affecting nest survival, both environmental and life history traits. clutch size, incubation, Madagascar, nest success, nest survival, reproductive strategies, shorebird, waderpublishedVersio
Recovery or reorganisation? Long‑term increases in riverine taxonomic and functional diversity are confounded by compositional dynamics
Full text linkWhen evaluating biological recovery, shifts in species identity such as non-native status, specialisation, and functional traits should be examined alongside changes in species richness. Lithuania, an ecologically overlooked region, serves as a crucial reservoir for boreal and glacial relict macroinvertebrates. We investigate how and why Lithuanian riverine communities have changed during the intensive period of global environmental changes from 2010 to 2020. Using 41 time-series from Lithuanian rivers, we identified changes in taxonomic and functional diversity. Akin to biological recovery, we observed an overall increase in both taxonomic and functional diversity, likely due to improved water quality, evidenced by increased dissolved oxygen levels and reductions in toxic nitrogen and phosphorus products. However, increases in the richness and abundance of insect and indicator taxa were superseded by increases in non-insect taxa, including crustaceans, molluscs, and annelids. These compositional changes were attributed to climatic changes, notably rising temperatures and reduced discharge. Biodiversity responses to environmental changes were stronger in larger rivers, which are economically important and represent sentinels for further upstream changes. While improvements in water quality benefit various stakeholders and should continue, prioritising mitigation of global environmental change should be the top priority for global cooperation and management schemes.publishedVersio
Distribution and time budgets limit occupancy of breeding sites in the nonbreeding season in a colonial seabird
Full text linkTo acquire or retain a higher quality breeding site, individuals may occupy sites outside the breeding season, with those investing more time and energy in this benefiting from improved breeding success. However, despite this benefit, the occupancy patterns of individuals may vary. Occupancy may be influenced by the distance individuals travel from breeding sites during the nonbreeding season; individuals nearer the colony may undertake occupancy earlier and more frequently than conspecifics because of shorter commuting distances from migration and foraging locations. Occupancy may also be energetically costly and affect how individuals are able to allocate their time to other key behaviours such as foraging. However, our understanding of how occupancy behaviour relates to an individual's distribution and ability to balance time and energy allocated to other behaviours is limited. Using data from a population of common guillemots, Uria aalge, a colonially breeding seabird, on the Isle of May, U.K., we investigated how nonbreeding occupancy of breeding sites is related to at-sea distribution, and how much energy and time individuals allocate to behaviours throughout the nonbreeding season We used bird-borne geolocators and time-depth recorders to record distribution and estimate time allocated to behaviours including occupancy, flight and foraging. Individuals that remained nearer to the colony before their first return then returned earlier and had shorter bouts of absence thereafter. Individuals also experienced a trade-off in the time spent in occupancy or foraging. Our data allowed us to estimate the increase in foraging efficiency required to offset the lost foraging time in individuals that occupied breeding sites. Overall, despite its known benefits, individuals varied in their timing and pattern of occupancy. We suggest that achieving consistently high breeding success, via nonbreeding season occupancy, may depend on an individual's distribution and ability to forage efficiently throughout the nonbreeding season. biologging, common murre, energetics, geolocator, nonbreeding behaviour, time-activity budget, time depth recorder, Uria aalgepublishedVersio
Large disagreements in estimates of urban land across scales and their implications
Full text linkImprovements in high-resolution satellite remote sensing and computational advancements have sped up the development of global datasets that delineate urban land, crucial for understanding climate risks in our increasingly urbanizing world. Here, we analyze urban land cover patterns across spatiotemporal scales from several such current-generation products. While all the datasets show a rapidly urbanizing world, with global urban land nearly tripling between 1985 and 2015, there are substantial discrepancies in urban land area estimates among the products influenced by scale, differing urban definitions, and methodologies. We discuss the implications of these discrepancies for several use cases, including for monitoring urban climate hazards and for modeling urbanization-induced impacts on weather and climate from regional to global scales. Our results demonstrate the importance of choosing fit-for-purpose datasets for examining specific aspects of historical, present, and future urbanization with implications for sustainable development, resource allocation, and quantification of climate impacts.publishedVersio