NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Effects of stand structural attributes on oak recruitment in mixed temperate forests
No full textOak-dominated forests worldwide support high levels of biodiversity and provide many important ecosystem services. However, oak forest sustainability is challenged by unsuccessful recruitment of oaks into the overstory. It is debated whether relatively shade-intolerant oaks can maintain dominance under continuous cover forestry and examples of successful recruitment of oak into the overstory in mixed, uneven-aged forests are rare. This study, set in southern Sweden, investigated the effects of selective cutting on stand structure and oak recruits and how stand density, canopy openness, and a tree species-specific shade casting index relates to the density of oak recruits. We focused on oak recruitment from the lower and middle canopy (dbh 5–10, 10–20 cm), i.e. trees that were beyond browsing height. Our findings indicate that a lower stand density was positively related to recruitment density of the smaller diameter size class, and as an indirect effect that a higher canopy openness with a lower shade-casting index was positively (but not significantly) associated with oak recruitment. Selective cutting decreased stand basal area and stand density while it increased canopy openness, but it did not have a direct short term effect on oak recruitment. These results indicate that stand structures obtained through continuous cover forestry may benefit recruiting oaks and that stand density, canopy openness and a canopy composition with high light transmission may need to be considered when ensuring the continuity of mixed, uneven-aged oak forests.Continuous cover forestry Pedunculate oak Quercus Sessile oak Shade-casting indexEffects of stand structural attributes on oak recruitment in mixed temperate forestspublishedVersio
Movement patterns and diurnal activity of golden eagles (Aquila chrysaetos) in Norway
No full textStien, J., Mattisson, J. & Stien, A.2025. Movement patterns and diurnal activity of golden eagles (Aquila chrysaetos) in Norway. NINA Report 2557. Norwegian Institute for Nature Research.
The golden eagle (Aquila chrysaetos) is the only large raptor in Norway with a national monitoring program aimed at species conservation and management. It is also the only large avian carnivore where economic compensation for losses due to predation is paid to Norwegian livestock owners. In the current report we use GPS-position data from nine golden eagles to contribute to the general knowledge of the movement ecology of golden eagles and to evaluate whether there is evidence for golden eagles to be attracted spatially to domestic prey. We describe the seasonal movement patterns of the GPS-tagged individuals, including evaluating whether natal site philopatry is common, the diurnal patterns of movement and the seasonal use of areas in relation to livestock presence and / or density.
The territorial birds stayed within their relatively small territories throughout the year, while non-territorial individuals showed large-scale movements, including movement across the national borders to Sweden and Finland and covering both coastal and inland areas. Non-territorial individuals were fairly consistent between years with respect to both latitudinal distance covered and, at a crude scale, the area that they used. Daily movement distances varied considerably between individuals but monthly mean straight line daily distances were typically less than 23 km. All non-territorial individuals showed behavior indicative of natal philopatry as they returned to the same area in early summer every year. However, they did not spend prolonged periods in these areas. Both territorial and non-territorial birds showed a strong diurnal pattern of activity and movement, being most active and travelling longest distances during the middle of the day. There was no strong evidence for individuals to be attracted to either reindeer calving areas or sheep grazing lands in late spring and early summer, when calves and lambs are small and most vulnerable for eagle predation. Thus, large-scale movements of non-territorial birds do not ap-pear to actively involve tracking of livestock prey at these times of the year.
It is well established that golden eagles kill both reindeer and sheep, and that small calves and lambs are particularly vulnerable to eagle predation. Future work should focus on obtaining un-biased estimates of the extent of livestock losses, and in situations when losses are high, find efficient methods to reduce them. We believe GPS-tracking of both non-territorial and territorial birds may contribute towards this work. GPS-tracking more non-territorial birds will allow a better evaluation of whether they are attracted to reindeer calving lands around the time of calving and also to sheep grazing areas early on in the grazing season, while tracking a larger number of both territorial and non-territorial birds will enable a more complete picture of golden eagle diet to be documented.Stien, J., Mattisson, J. & Stien, A.2025. Movement patterns and diurnal activity of golden eagles (Aquila chrysaetos) in Norway. NINA Report 2557. Norwegian Institute for Nature Research.
Kongeørnen (Aquila chrysaetos) er den eneste store rovfuglen i Norge med et nasjonalt overvåkingsprogram rettet mot bevaring og forvaltning av arten. I tillegg er det den eneste fuglearten hvor tap som følge av predasjon gis rett til erstatning til norske husdyreiere av sau og rein. I denne rapporten analyserer vi flere års GPS-posisjonsdata fra ni kongeørner for å få bedre kunnskap om bevegelsesøkologien kongeørn. En hovedmålsetning med analysene er å evaluere om kongeørner blir tiltrukket til områder med husdyr. Først beskriver vi de sesongmessige bevegelsesmønstrene til de GPS-merkede individene. Deretter evaluerer vi om de synes å returnere til området de ble født hver sommer, døgnvariasjon i aktivitet og bevegelsesmønstre og den sesongmessige bruken av områder i forhold til tilstedeværelsen og tettheten av husdyr.
De territorielle kongeørnene holdt seg innenfor sine relativt små territorier gjennom hele året, mens de ikke-territorielle individene viste storskala bevegelser gjennom året, inkludert bevegelser over landegrensene til Sverige og Finland og bruk av både kyst- og innlandsområder. Ikke-territorielle individer var relativt konsistente mellom år med hensyn til både de breddegradene de forflyttet seg og, grovt sett, området de brukte. Daglige bevegelsesdistanser varierte betydelig mellom individer, men i gjennomsnitt forflyttet de seg mindre enn 23 km i rett linje per dag. Alle ikke-territoriale individer viste atferd som indikerte at de returnerte til området de ble født. De returnerte til det samme området på forsommeren hvert år, men de tilbrakte ikke lengre perioder i disse områdene. Både territorielle og ikke-territorielle fugler viste et sterkt døgnmønster i aktivitet og bevegelse; de var mest aktive og fløy de lengste avstandene midt på dagen. Det var ingen sterke bevis for at kongeørnindividene ble tiltrukket til beiteområder for sau eller kalvingsområder for rein under kalvingstidene. Bevegelsesmønsteret til ikke-territorielle fugler synes derfor ikke ut til å aktivt oppsøke områder husdyr i den perioden de er relativt lett tilgjengelige byttedyr.
Det er vel etablert at kongeørner kan drepe både rein og sau, og at små kalver og lam er særlig utsatt for predasjon fra ørn. Fremtidig arbeid bør fokusere på å skaffe gode estimater på omfanget av husdyrtap, og i situasjoner hvor tapene er store, finne effektive metoder for å redusere dem. Vi mener GPS-sporing av både ikke-territorielle og territorielle fugler vil bidra til dette. Ved å spore flere ikke-territorielle fugler vil man få en bedre evaluering av om de trekker mot sauebeiteområder og kalvingsland for rein rundt kalvingstidspunktet. I tillegg kan en bedre forståelse av kongeørnens diett oppnås ved å studere GPS-merkede ikke-territorielle og territorielle fugler
Undersøkelser av fisk og bunndyr i Follobekken/Kvamsbekken/Jamtåsbekken til Orkla, Orkland kommune. Tilstands- og årsaksvurderinger etter undersøkelser i 2024
Full text linkSolem, Ø. & Bergan, MA. 2025. Undersøkelser av fisk og bunndyr i Follobekken/Kvamsbekken/Jamtåsbekken til Orkla, Orkland kommune. Årsaksvurderinger og tilstandsvurderinger etter undersøkelser i 2024. NINA Rapport 2554. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer resultater fra bunndyr- og ungfiskundersøkelser i Follobekken/Kvamsbekken/Jamtåsbekken høsten 2024. Rapporten gir en oversikt over status på ungfiskbestandene av laks/ørret og bunndyrsamfunn i anadrom del av vassdraget, og peker på årsaker som forklarer resultatene.
Bunndyrundersøkelsene i 2024 ble gjennomført på tre stasjoner langs en gradient i anadrom strekning av vassdraget. Resultatene viser «Svært god» økologisk tilstand i øvre del av vassdraget, mens midtre og nedre oppnår «God» økologisk tilstand. Bunndyrsamfunnet avspeiler noe næringssaltanrikning, organisk belastning og nedslamming nedover vassdragsgradienten. De undersøkte stasjonene har likevel et høyt biologisk mangfold av døgn-, sten- og vårfluer, der andelen rentvannskrevende arter/ bunndyrformer er tilfredsstillende. Dette viser at vannkvalitet ikke er begrensende for mangfoldet av bunndyr eller bunndyrproduksjon. Bunndyrproduksjonen er god, og gir et godt næringstilbud for laksefisk.
Ungfiskundersøkelsene ble gjennomført ved strandnært elektrisk fiske (elfiske) på seks stasjoner i vassdraget. De seks stasjonene som ble undersøkt i 2024 hadde et samlet areal på 411 m2 og det ble til sammen fanget 115 laks og 69 ørret. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr av ørret var henholdsvis 10,2 og 23,9 individer per 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr av laks var henholdsvis 13,7 og 55,2 individer per 100 m2. På bakgrunn av resultatene i 2024 oppnår to øvre stasjoner i Follobekken/Kvamsbekken/Jamtåsbekken «God» eller «Meget god» økologisk tilstand vurdert etter forventningsverdier til samlet ungfisktetthet. Øvrige stasjoner oppnår «Dårlig» økologisk tilstand, der to av disse ligger helt på grensen til «Svært dårlig»
økologisk tilstand. Sammenlignet med data fra 2017, så har den nedre stasjonen (ved Olderøya) gått fra «Svært god» til «Dårlig» økologisk tilstand, mens en øvre stasjon (ved Sundlivegen) har gått fra «Moderat» i 2017 til «Svært god» i 2024. De to siste stasjonene er uforandret fra 2017, med henholdsvis «Dårlig» (ved E39) og «Svært god» økologisk tilstand (øverst ved kraftverket) i 2024.
Resultatene fra ungfiskundersøkelser i 2024 viser at vassdraget har noe produksjon av sjøørret og laks, men at det i dag kun er små, avgrensede deler av vassdraget som fortsatt har egnede gyte- og oppvekstområder for årsyngel, samt at kvaliteten på oppvekstområdene for eldre ungfisk er dårlige. Bestandene av sjøørret og laks vurderes derfor som fåtallige og lite livskraftige i vassdraget per i dag. Årsaken til dette er menneskeskapte. Hovedårsaken til lav fiskeproduksjon må knyttes til at samlet belastning er for stor, med et stort omfang av fysisk/tekniske inngrep og endringer i og nært vassdraget. Dette forsterkes ytterligere av nedbørfeltavrenning (partikkelforurensning/nedslamming) til vassdraget. Samlet sett gir dette en svært stor redusert produksjonsevne for sjøørret og laks. Mer enn halvparten av dagens anadrome strekning har tapt opprinnelige, naturlige vassdragskvaliteter som følge av inngrep og endringer. Her er tidligere elvesvinger fjernet og rettet ut, bekkeløp er omlagt, kulper er borte, og monotone, avsmalnende og grunne strykstrekninger uten naturlig elvestein dominerer vassdragsbildet. Opprinnelig vassdragsbredde er betydelig avsmalnet over lange strekninger, og bekken går som en hurtigrennede kanal, med dårlige skjulmuligheter for fisk, lite gytemuligheter og generelt svært dårlig produksjonsevne for laksefisk, både sjøørret og laks. Utviklingen i perioden 2017-2024 er negativ, og knyttes til effekter av ulike aktiviteter og hendelser i vassdraget, uten avbøtende tiltak i etterkant.
Undersøkelsene i 2017 og 2024 viser at vassdraget har stort behov for restaurering og tiltak som kan reetablere en god nok produksjon av laksefisk, og i tillegg forsterke bunndyrsamfunnets biologiske mangfold ytterligere. Det anbefales derfor å utarbeide en helhetlig restaurerings- og tiltaksplan for dette. Planen bør synliggjøre aktuelle områder/strekninger for restaurering (på prospektnivå), type tiltak (elvestein stor/liten, gytegrus, røtter/dødt trevirke, reetablering av kulper, kantvegetasjon, osv.) og omfang (mengder/antall/m³). I tillegg bør planen vurdere muligheten for om det er vassdragspartier med tapt areal som kan hentes igjen og tilbakeføres som naturlig vassdrag, f.eks. areal mot utmark eller annet uvirksomt areal, uten at det går ut over dyrkamark, bebyggelse, vei eller andre samfunnsviktige interesser.
En storskala restaurering av Follobekken/Kvamsbekken/Jamtåsbekken vil ha svært gode forutsetninger for å gi positive effekter på produksjonen av laksefisk og biologisk mangfold av andre vanntilknyttede dyr. Dette skyldes blant annet at vannkvaliteten ikke synes begrensede for måloppnåelse etter restaurering. Det er stort potensiale for økning i produksjon av sjøørret og laks etter en restaurering. Effekten på bunndyrsamfunnet vil også være svært positiv. Dette vil gi økt bunndyrproduksjon, med et potensiale for enda høyere bunndyrmangfold enn i dag. For å lykkes med restaurering av Follobekken/Kvamsbekken/Jamtåsbekken, må skalering av tiltakene og framgangsmåten (metoder) være på nivå/omfang med det som er gjennomført i Leirelva i Trondheim.
Planen bør i denne sammenhengen også inneholde detaljerte forslag til lokaliteter for tiltak mot oversvømmelse og isgang. For å få bukt med oversvømmelsesproblematikken i vassdraget, må midtre og nedre deler få utvidet bekkebredde før, under eller samtidig som den biologisk rettede restaureringen (naturbaserte løsninger) av vassdraget starter. Trolig må det hentes tilbake mellom 3-4 meter vassdragsbredde for å avbøte dette på de mest utsatte stedene i vassdraget. Dette må nærmere beregninger avklare i en tiltaksplan. Gjennom årenes løp har vassdraget blitt avsmalnet så mye i midtre og nedre del, at løpet ikke lenger har kapasitet til å ta unna dagens vannmengder ved flom. Spesiell risiko skjer i kombinasjonen snøsmelting, isgang/isdannelser og mye nedbør.
Det er viktig å være klare over at alle oversvømmelsesproblemer som erfares for vassdraget i dag er menneskeskapte, noe som i dag er en stadig tilbakevendende problematikk for mange tettsteder og byer i Norge der det renner bekker og elver. Dagens klimaendringer og mer ekstremvær gjør problemstillingen særdeles høyaktuell i tiden som kommer. Uten tiltak mot oversvømmelse, vil det oppstå store problemer for både samfunn og vannmiljø i årene som kommer
Overvåking av fiskesamfunnet i Måsåbekken og Brenneribekken 2024. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Åkersvika
Full text linkMyrvold, K.M. 2025. Overvåking av fiskesamfunnet i Måsåbekken og Brenneribekken 2024. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Åkersvika. NINA Rapport 2611. Norsk institutt for naturforskning
Denne rapporten er et ledd i utviklingen av et kunnskapsgrunnlag for vurderingen av effektene av InterCity-utbyggingen mellom Kleverud og Åkersvika. Her presenteres resultatene fra elfiske-undersøkelser i Måsåbekken og Brenneribekken (Fjetrebekken) i Stange kommune i 2024, inkludert vurdering av oppvandringsforholdene for harr i Måsåbekken.
Det ble gjennomført en befaring i Måsåbekken under vårflommen og igjen under normalvannføring i april for å undersøke oppvandringsforholdene for harr gjennom reguleringssonen i Mjøsa. Det har ikke blitt fanget harrunger under elfiskeundersøkelsene de siste årene, og det er grunnlag for å begynne å vurdere mulige årsaker. Det ble ikke gjennomført forsøk på fangst eller andre målinger våren 2024, da målet i første rekke var å dokumentere forholdene på den tiden av året Mjøsa er mest nedtappet. Oppvandringsmulighetene ble undersøkt igjen våren 2025. Vannstanden i Mjøsa var høyere enn normalt og det meste av snøsmeltingen var ferdig i lavlandet, men vanndybden i elveløpet i reguleringssonen var over cirka 20 cm, hvilket skulle være tilstrekkelig for oppvandrende harr. Videre målrettede undersøkelser rundt harrbestanden i Måsåbekken anbefales.
Elfiske på det etablerte stasjonsnettverket ble gjennomført i slutten av september. Det ble observert stor gytefisk (ørret) på flere av stasjonene i begge bekker, og fisket ble derfor avsluttet for å hindre skade og unødig forstyrrelse. Følgelig lot ikke tettheter av ungfisk seg beregne på flere av stasjonene, men tettheten der gjennomføring av elfisket var mulig viste tettheter av ørret (27 fisk per 100 m2) i samme størrelsesorden som gjennomsnittet på stasjonen siden 2019 (30 fisk per 100 m2). Oppgangen av gytefisk kan ha sammenheng med høy vannføring også i 2024 og generelt gode oppvandringsforhold sammenlignet med årene før 2022, da vannføringen har vært til dels svært lav på høsten.Myrvold, K.M. 2025. Monitoring of the fish community in Måsåbekken and Brenneribekken 2024: Follow-up investigations in connection with the InterCity railroad expansion from Kleverud to Åkersvika (Norway). NINA Report 2611. Norwegian Institute for Nature Research.
This report is part of the development of a knowledge base for assessing the effects of the Inter-City railroad expansion between Kleverud and Åkersvika, Norway, on aquatic biota. The report presents the results from electrofishing surveys in Måsåbekken and Brenneribekken (Fjetrebekken) in Stange Municipality in 2024, including an assessment of the migration conditions for grayling in Måsåbekken.
A visual survey was carried out in Måsåbekken during the spring spate and again during normal discharge levels in April. The purpose was to examine the conditions for migrating grayling through the operation zone (i.e. the lake levels impacted by hydropower dam operations) in Lake Mjøsa. No juvenile grayling have been caught during electrofishing surveys in recent years, and there is now a basis for beginning to assess possible causes. No attempts of catching or handling fish were made in spring 2024, as the goal was to document the conditions during the time of year when Lake Mjøsa is drawn down to its lowest level. Conditions were examined again in spring 2025. The water level in Lake Mjøsa was higher than normal, and most of the snowmelt in the lowlands had already occurred. The depth in the river thalweg through the operations zone exceeded approximately 20 cm, which should be sufficient for migrating grayling. Further targeted studies of the grayling population in Måsåbekken are recommended.
Electrofishing at the established sites was conducted at the end of September. Large spawners (brown trout) were observed at several sites in both streams, and the fishing was therefore halted to prevent harm and unnecessary disturbance. Consequently, juvenile densities were not estimated at most sites. Where depletion electrofishing was possible, densities (27 individuals per 100 m²) were in the same range as the average value since 2019 (30 individuals per 100 m²). The presence of spawners may be related to high discharge in September 2024, providing suitable conditions for migration compared to the years prior to 2023, when discharge at times was minimal.BaneNO
Detecting Environmental DNA From Crested and Smooth Newts—Not as Straight Forward as Filtering a Drop of Water
Full text linkEnvironmental DNA methodologies are constantly being developed and optimized for specific purposes. This paper summarizes 3 years of water-sampling and filtering method development, with the aim to reliably detect and quantify eDNA from great crested newts and smooth newts from established monitoring ponds, using species-specific assays and droplet digital PCR (ddPCR). Both newt species were caught in traps from all ponds during the three sampling years. For the first year, water was collected from three separate positions within each pond and filtered individually through a 0.45-μm PES filter. Overall, the pond replicates resulted in 26% false negatives, including three ponds where only one-third of the samples were positive. Positive results within sites also showed high variance in DNA concentration (the highest variance across three filters and nine ddPCRs: 1987 ± 1789). For the second year, subsamples of water from different positions were collected and mixed before being filtered through two 0.45-μm PES filters. This sampling approach reduced the overall variation in eDNA concentration from replicates filtered from each water batch (the highest variance: 7355 ± 4147). However, a few samples did still not reliably detect newt eDNA (9%–10%). For the third year, to test for potential effects of stratification and seasonal variation on the probability of detection, subsamples were collected from both the surface layer and 30 cm below the surface four to five times through the main mating period. In addition, the filter type was changed to a 2.0-μm glass fibre filter to increase water volume. Despite filtering on average 1 L more through each filter compared to the second sampling year, this method produced a higher number of false negatives. Optimizing filtering methods to reliably detect newts from ponds in the mating season is needed before applying the method in managemental monitoring. amphibians, Lissotriton vulgaris, presence/absence, species detection, Triturus cristatusDetecting Environmental DNA From Crested and Smooth Newts—Not as Straight Forward as Filtering a Drop of WateracceptedVersio
Towards standardized ecosystem condition assessments: Selecting agroecosystem condition indicators based on SEEA EA with an example application in Lower Saxony, Germany
Full text linkHuman well-being strongly relies on agroecosystems in good condition to ensure food security and a sustainable Ecosystem Services (ES) supply. However, agroecosystems face growing threats from environmental pressures, increasing the need for conservation and restoration measures. Their targeted and efficient implementation requires reliable, comprehensive and standardized methods to assess and monitor agroecosystem condition. To support such integrated assessments, we aimed to identify a set of suitable agroecosystem condition indicators. We applied the UN System of Environmental Economic Accounting – Ecosystem Accounting (SEEA EA), to support standardized assessments. In a literature review, we identified the most relevant agroecosystem characteristics based on expert knowledge and current practice. Subsequently, we applied the SEEA EA selection criteria to filter the most suitable indicators and datasets under conceptual and practical aspects. Finally, we mapped the selected indicators and checked the entire set for redundancies. We used the Federal State of Lower Saxony (Germany) as an exemplary study area, including both agricultural croplands and grasslands. The review revealed 19 relevant physical, chemical, compositional, structural, functional and landscape agroecosystem state characteristics. The subsequent filtering process resulted in a comprehensive set of nine ecosystem condition indicators. The selected indicators are suitable to support comprehensive agroecosystem condition assessments for various purposes. However, high-resolution data availability remains a key limiting factor, restricting the suitability of the selected indicators to regional-scale assessments. While the indicator set already can support monitoring procedures, future research is needed to define reference levels and to calculate condition indicators with a normative meaning.publishedVersio
A social network analysis of the European science–policy–society interface on biodiversity
Full text linkDespite the wealth of evidence on biodiversity status, trends, and policy options in Europe, knowledge often fails to inform policy makers and decision makers effectively. Implementing the EU Biodiversity Strategy for 2030 will require the transformation of engagement and exchange between knowledge providers and policy and decision makers. This is one of the main goals of the forthcoming EU Science Service for Biodiversity. We sought to support this endeavor by mapping the landscape of actors at the biodiversity science– policy–society interface. We first compiled an extensive database of actors (n = 215) by combining existing databases, searching the web, and consulting experts. We then interviewed representatives of key organizations (n = 28) to elicit data about their network of relations with other organizations. Additional qualitative data were elicited from a subset of organizations (n = 17/28) focusing on the roles of different actors in knowledge cocreation and their potential contribution to the functioning of the Science Service for Biodiversity. The social network analysis mapped the interactions (and lack thereof) between 101 organized actors. Central to the network were EU organizations, other international and intergovernmental organizations, and one well-known public interest group. A more varied mix of organizations had the potential to act as bridges between unconnected actors, including private sector organizations, organizations dedicated to the management of ecological units, and science-based networks. The social network analysis also revealed 4 thematic communities emerging from the interactions among actors: biodiversity knowledge for EU policy-making; land ownership and management in agriculture and forestry; natural capital and sustainable development; and nature conservation and participation. Consistent with the results of the social network analysis, the qualitative data suggested that nonpolicy and nonscience actors have an important role to play in the dialogue and knowledge cocreation for biodiversity conservation and restoration. To strengthen the European science–policy–society interface on biodiversity, we recommend addressing gaps in themes and actor types, fostering cross-community dialogue, and supporting the further development of the network in terms of participants and potential intermediaries. boundary organizations, coproduction, ecosystem services, governance, information network, natural capital, policy impacts, sustainability transformationsA social network analysis of the European science–policy–society interface on biodiversitypublishedVersio
A scoping review of evidence for the effects of seven global deer species on woody vegetation
Full text link1. Context: Rapid expansion of deer (Cervidae) populations is a concern for forest
ecosystems. Despite extensive reviews on how deer affect forests, variation in
effects across deer species has received less attention. A lack of focus on species specific effects may lead to oversights and failure to achieve desired management
outcomes.
2. Methodology: We used a systematic approach to compile data on the extent to
which the effects of seven deer species on woody vegetation have been studied.
We focused on the six deer species present in Britain and Ireland, and elk (Cervus
canadensis).
3. Results: A total of 455 studies were included from across the globe. Red deer
(Cervus elaphus) (n = 163) and elk (n = 158) were the most studied species, while
Reeve's muntjac (Muntiacus reevesi) (n = 18) and Chinese water deer (Hydropotes
inermis) (n = 5) were the least researched. Fifty-four per cent of studies (n = 245)
used fenced exclosures to assess deer impacts. Research mainly focused on de foliation via browsing and grazing (n = 424), while debarking (n = 44), defecation
(n = 8) and trampling (n = 5) were less frequently studied. Vegetation density
(n = 235), height (n = 189) and diversity (n = 135) were the most common metrics
used, while fewer studies focused on vegetation mortality (n = 74), structural vari ability (n = 28) and condition (n = 15).
4. Practical implication: While previous studies have often focused on the probability
or severity of deer damage to woody vegetation, we identified key knowledge
gaps on the ecological influence of such damage, with a species-specific focus.
Researchers should treat deer species as distinct entities and appreciate the differences in their body size, sociality, physiology and behaviour when studying
their ecological effects. Where multiple deer species co-occur, identifying relative local species abundance and differences among species foraging behaviours will help to determine how their interactions—whether additive, synergistic or antagonistic—affect ecosystem processes and vegetation dynamics.publishedVersio
Climatic variation affects seasonal survival of an alpine bird species
Full text linkMountains are particularly exposed to climate change, and empirical studies haveshown that montane bird species are highly sensitive to the ongoing changes. Modellingmortality risks under climatic variation will give insight into species-specific sensitivity.Willow ptarmigan Lagopus l. lagopus is a common resident species in many northernalpine ecosystems, with an important role in predator–prey dynamics. Willow ptar-migan moult into white feathers during autumn, which provides camouflage in thewinter snow. With shorter periods of snow cover, a phenological mismatch betweensnow cover and moulting time may affect mortality risk. Simultaneously, snow covermay affect mortality risk through limiting the access to nutrient-rich food and increas-ing risk-taking. Detailed relationships between snow cover and mortality risk requirehigh-resolution data to uncover. We collected data from willow ptarmigan (n = 272)equipped with VHF transmitters over seven years in central Norway. Field data collec-tion was performed on a monthly basis, except in the darkest period of winter. UsingCox proportional hazards models, we estimated whether variation in mortality risk wasrelated to variation in snow cover in the spring and autumn seasons. We found thatan earlier arrival of winter led to increased mortality risk for yearlings, but not adults,in the following spring. Further, spring mortality was lower when there was less snowin the spring. In autumn, mortality risk differed only between sexes. In our study wehave shown that spring survival in a common montane species is affected by climaticvariation, where the magnitude of effects on population dynamics will depend on theage distribution in the population. We hypothesise that there are competing risks con-nected with a moulting mismatch versus increased risk-taking under limited access tofood resources, that may have different importance under different conditions. age, alpine ecosystem, autumn, climate, colour change, competing risks,grouse, individual-based, lagopus, mortality, snow, spring, willow ptarmiganpublishedVersio
The Distribution of Wild Bee Species Along a LatitudinalGradient in Northern Europe Depends on TheirFlower Preferences
Full text linkAim: The functional diversity of bees contribute to the maintenance of plant biodiversity because different species of wild beesprefer and pollinate different plants. Many bees, in particular species with narrow flower preferences or specialised habitatrequirements, are threatened by landscape homogenisation and climate change. Nonetheless, we still lack an understanding oflarge-scale impacts of anthropogenic stressors on the distribution of wild bee species with different flower preferences.Location: Northern Europe: Norway, Denmark and Germany.Methods: We combine a dataset comprising ~30,000 observations of presences or absences of bee occurrences from structuredsurveys at 269 sites in northern Europe to investigate if flower preferences modulate species distributions across multiple envi-ronmental gradients. Bees were assigned a continuous functional trait separating preference for short vs. tubular flowers.Results: We observe that bee flower preference for either tubular flowers (Fabaceae) or plants with shallow flowers (includingApiaceae and Brassicaceae) can be described by a continuous flower preference trait score. The likelihood of observing a beealong a latitudinal gradient—encompassing variation in temperature, atmospheric N deposition and elevation—is dependent onits flower preference trait score. Specifically, bees with preferences for tubular flowers have a higher likelihood of occurrencewith higher latitudes, while bees with preference for non-tubular flowers increase towards the south.Main Conclusions: Our results improve our understanding of how species-specific variation in flower preferences drivescommunity-wide shifts in diversity and can therefore help devise region-specific conservation strategies. bees | conservation | functional ecology | gradients | landscape | pollinators | spatial distributions | traits | wild beepublishedVersio