NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Kunnskapsgrunnlag om sjøfugl på Runde til bruk i utredning om supplerende vern
Full text linkChristensen-Dalsgaard, S., Bringsvor, I.S., Dehnhard, N. & Lorentsen, S.H. 2025. Kunnskapsgrunnlag om sjøfugl på Runde til bruk i utredning om supplerende vern. NINA Rapport 2612. Norsk institutt for naturforskning.
I denne rapporten presenterer vi en kunnskapssammenstilling om hvordan turisme, taretråling, bifangst i garnfiske og predasjon kan påvirke sjøfuglbestandene på og ved Runde. Vi oppsummerer status og bestandstrender til de viktigste hekkebestandene av sjøfugl på Runde. I tillegg analyserer vi områdebruken til toppskarv og lunde rundt øya basert på data fra GPS-loggere.
Sjøfuglsamfunnet på Runde har gjennomgått en dramatisk tilbakegang de siste 40 år. Hekkebestandene av krykkje (Rissa tridactyla), lomvi (Uria aalge) og toppskarv (Gulosus aristotelis) har nesten eller helt forsvunnet fra øya. Samtidig har antallet av havsuler (Morus bassanus) økt jevnt fra arten etablerte seg som hekkefugl på øya i 1946. Storjo (Stercorarius skua) hadde lenge en positiv bestandsutvikling, men utbruddet av høypatogen fugleinfluensa mer enn halverte bestanden på Runde.
Mink (Neovison vison) er identifisert som en stor trussel på Runde, særlig mot lunde. I 2019–2020 ble det dokumentert omfattende predasjon fra mink, men tiltak fra Statens naturoppsyn har ført til bedre kontroll. Det bør prioriteres å opprettholde denne aktiviteten for å beskytte de bakkehekkende sjøfuglene mot predasjon.
Runde er et populært reisemål, med over 30 000 årlige besøkende til fuglefjellet. Dette kan skape lokal verdiskaping og øke bevisstheten om vern av truede arter, men fører samtidig til forstyrrelser av sjøfuglene i hekkesesongen. Turstien på Runde går rett gjennom storjokolonien. Det er tilrettelagt for at turister skal holde seg på stien, men det observeres ofte ferdsel utenfor stier for å fotografere storjo. Det anbefales derfor innføre aktive tiltak for å verne storjoene mot forstyrrelser fra folk, både i forhold til mer informasjon om verneregler og regelmessig tilsyn.
GPS-sporing viser at sjøområdene vest for Runde er viktige hvile- og beiteområder for toppskarv og lunde. Det har de siste årene vært flere episoder med båter som har kjørt i høy fart gjennom flokker med hvilende alkefugler nedenfor fuglefjellet på vestsiden av Runde. Dette er en aktivitet som kan forstyrre og i verste fall skader fuglene. Det anbefales derfor at det gjøres vurderinger av båtaktivitet og fart, og hvor nært fuglefjellet denne typen aktivitet skal kunne foregå.
Omtrent 72 % av toppskarvens hvile og næringssøksaktivitet skjer innenfor den foreslåtte utvidelsen av verneområdet, noe som understøtter forslaget om utvidet vern. Også området sørøst for Runde bør vurderes for vern, da det i enkelte år er viktig for toppskarven. Informasjon fra GPS-merking og innsamling av diettprøver viser at toppskarven fra Runde i stor grad bruker tareskogen som til næringssøk. Dette gjør at toppskarv kan bli negativt påvirket av tarehøsting i området rundt Runde. Det anbefales derfor at taretråling ikke tillates i de viktigste beiteområdene for toppskarv i området rundt Runde.
Dykkende sjøfugler er utsatt for bifangst i fiskegarn, spesielt nær koloniene. Det finnes ikke spesifikke reguleringer mot garnfiske i sjøområdene nedenfor hekkekolonier. Med tanke på den negative bestandsutviklingen av både lunde og lomvi på Runde anbefales det at det ikke tillates å sette garn i området på vestsiden av Runde som blir brukt som hvile- og næringssøksområde for disse artene.
De fleste sjøfuglbestandene på Runde er i kraftig tilbakegang, og rapporten understreker behovet for målrettet forvaltning og vern. Tiltak må settes inn for å redusere menneskelige forstyrrelser, regulere båttrafikk, forhindre predasjon og kontrollere taretråling og garnfiske i kritiske områder. Til sammen kan slike tiltak bidra til å sikre fremtiden for de gjenværende sjøfuglene på Runde.Statsforvalteren i Møre og Romsda
Forslag til tiltak for å hindre oppvandring av laks i Hellefossen
Full text linkBremset, G., Dalsnes, B., Fjeldstad, H.-P., Kraabøl, M. & Lia, L. 2025. Forslag til tiltak for å hindre oppvandring av laks i Hellefossen. Rapport fra nasjonal ekspertgruppe for fiskesperrer nr. 3.
En tverrfaglig ekspertgruppe med kompetanse innenfor vassteknikk, vassdragshydraulikk, fiskevandringer og fiskebiologi, har fått i oppdrag av Miljødirektoratet å utrede tiltak for å stenge oppvandringsmulighetene for laks i Hellefossen i Drammenselva. Oppdraget inngår som en del av kunnskapsgrunnlaget, i forbindelse med planlagte utryddingstiltak mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Ekspertgruppa var på befaring i Hellefossen i januar 2019, for å identifisere mulige vandringsruter for laks forbi Hellefossdammen. På bakgrunn av befaring og foreliggende informasjon har ekspertgruppa vurdert ulike tiltak for å hindre oppvandring i fisketrapper, forbi tappeluker og faste overløp. Ekspertgruppa har identifisert minst åtte ulike oppvandringsmuligheter for laks i Hellefossen, hvorav passering forbi de to flomlukene og de to faste overløpene er ansett som de mest sannsynlige passeringsmulighetene. En samlet vurdering av alle passeringsmuligheter er at det er overveiende sannsynlig at laks kan passere Hellefossdammen under gitte omstendigheter, med mindre det iverksettes et sett av tiltak som reduserer sannsynligheten for at laks passerer Hellefossen.
For å redusere sannsynlighet for at oppvandrende laks klarer å passere luker eller overløp, er det ønskelig å opprettholde en størst mulig høydeforskjell mellom undervannet nedstrøms og overvannet oppstrøms damkonstruksjonen. Spesielt kritiske perioder med hensyn til passeringsmulighet er når undervannet er høyt, samtidig som vannhastighetene forbi én eller begge tappelukene er lavere enn laksens maksimale svømmekapasitet. Ut fra ekspertgruppas vurderinger av foreliggende informasjon er det påregnelig at slike perioder inntreffer i løpet av behandlingsperioden, med mindre det innføres spesielle restriksjoner på lukemanøvrering som reduserer risiko for gunstige oppvandringsforhold. Et annet viktig tiltak for å redusere sannsynlighet for oppvandring av laks, er å fjerne alle betongkonstruksjoner i tilknytning til alle fisketrappene i Hellefossdammen, siden disse skaffer egnete oppvandringsveier og mulige standplasser i områdene nedstrøms luker og overløp. I tillegg anbefaler ekspertgruppa at områdene nedstrøms lukene glattes ut mest mulig, ved at berg som stikker over laveste undervannsnivå sprenges bort, samt at alle større fordypninger fylles med betong.
Identifisering av potensielle oppvandringsveier og forslag til tiltak er basert på generell kunnskap om laksens svømmekapasitet og evne til å forsere områder med høy vannhastighet og gradient. De samlete virkninger av alle tiltak vil i betydelig grad redusere sannsynlighet for at laks kan passere Hellefossen. Siden det foreliggende kunnskapsgrunnlaget i flere tilfeller er noe begrenset, har ekspertgruppa ikke noe godt grunnlag for en prioritert rekkefølge av tiltakene. På generelt grunnlag er det viktigst å gjennomføre tiltak for å redusere sannsynlighet for at laks passerer flomlukene og de faste overløpene. Ekspertgruppa vurderer at selv om alle foreslåtte tiltak gjennomføres, er det ingen garanti for at laks ikke kan passere Hellefossen i perioden fram til gjennomføring av utryddingstiltak. Følgelig anbefaler ekspertgruppa at det gjøres nærmere vurderinger av hvilke fysiske tiltak som kan iverksettes for å hindre oppvandring av laks i Døvikfossen, Embretsfossen og Kongsfossen.Miljødirektorate
Forslag til nedtrappingsplan for smoltutsettinger i Suldalslågen
Full text linkHagen, I.J., Karlsson, S., Pulg, U. & Skoglund, H. 2025. Forslag til nedtrappingsplan for smoltutsettinger i Suldalslågen. NINA Rapport 2525. Norsk institutt for naturforskning.
Laksebestanden i Suldalslågen er preget av en høy andel utsatt laks, og det er dokumentert betydelige negative bestandsgenetiske effekter av kultiveringen. Det er derfor et ønske om å foreta en nedtrapping av kultivering og innføre alternative tiltak slik at målsetting om gytebestandsmål og høstbart overskudd etter kvalitetsnormen kan oppnås uten eller med begrenset omfang av utsettinger. Formålet med dette prosjektet har vært å sammenfatte eksisterende informasjon om smoltproduksjonen av villaks i Suldalslågen, vurdere hvor mye smoltproduksjonen forventes å øke gjennom iverksatte habitattiltak, og basert på dette utarbeide et forslag til nedtrappingsplan for smoltutsettingene slik at negative genetiske effekter av kultivering reduseres eller unngås og samtidig vurdere hvordan denne nedtrappingen vil påvirke høstingspotensialet.
Andelen utsatt laks i gytebestanden i Suldalslågen i senere tid ble beregnet til å ligge på rundt 50 %. Til tross for at villfisk i større grad gjenutsettes, synes vill laks også å være mer fangbar, og beskatningen ender opp med å være tilnærmet lik for vill og utsatt laks. Naturlig smoltproduksjon er ut ifra tilgjengelig informasjon vurdert å være rundt 30 000-50 000 smolt. Undersøkelser gjort på elvestrekninger der habitatforbedrende tiltak er gjennomført, tilsier at habitattiltak kan øke den naturlige smoltproduksjonen med rundt 20 %. Dette tilsvarer en økning i størrelsesorden 6000-10 000 smolt, men det er stor usikkerhet og økningen i smoltproduksjon kan bli både større og mindre enn dette.
For å unngå negative genetiske effekter av kultiveringen i form av en Ryman-Laikre effekt bør ikke andel kultivert laks i gytebestanden overstige 20 %. Dette vil kreve en langt større reduksjon i utsettingene enn det som kan kompenseres for med forventet økning i naturlig smoltproduksjon fra iverksatte tiltak, og vil føre til en markert reduksjon i høstbart overskudd.
For å danne et beslutningsgrunnlag har vi utformet ulike tiltaksscenarier der vi beregner hvordan ulike utsettingsmengder av smolt, i kombinasjon med ulike tiltak/virkemidler, påvirker målsetningene om å unngå uønskede genetiske effekter av kultivering og samtidig oppnå normalt høstbart overskudd. En reduksjon fra dagens utsetting av 40 000 smolt per år til 30 000 smolt forventes å gi et høstbart overskudd tilsvarende god tilstand for høstbart overskudd i henhold til kravene i kvalitetsnormen, men vil ikke gi tilstrekkelig reduksjon til å unngå negative genetiske effekter av kultivering. En reduksjon til 10 000 smolt vil kunne redusere innslag av utsatt fisk i gytebestanden til 20 %, men vil antakelig gi et svært lavt høstingspotensial. En reduksjon til 20 000 smolt vil kunne gi grunnlag for et normalt høstbart overskudd dersom en lykkes med å øke den naturlige gytebestanden med minst 20 % gjennom økt smoltproduksjon og tiltak som bedrer sjøoverlevelse, slik som lakseluspåvirkning. I tillegg krever dette scenarioet å redusere andelen klekkerifisk i gytebestanden ved å skåne villfisken i sjø og elv og samtidig øke beskatningen av utsatt fisk.
På grunn av usikkerhet i den fremtidige utviklingen samt naturlig mellomårsvariasjon er det svært viktig at effekten av de tiltak som gjennomføres fanges opp ved hjelp av overvåkning av bestanden de neste 10 årene. Dette vil gjøre det mulig å forstå effektene av gjennomførte tiltak, samt å videreføre, justere eller avvikle tiltak som ikke fungerer eller fungerer mot sin hensikt.Statkraft Energi A
Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2024
Full text linkGohli, J., Åström, J., Åström, S., Bøhn, K., Dahle, S & Staverløkk, A. 2025. Nasjonal overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Oppsummering av aktiviteten i 2024. NINA Rapport 2527. Norsk institutt for naturforskning.
Siden 2009 har Norsk institutt for naturforskning (NINA) på oppdrag fra Miljødirektoratet gjennomført arealrepresentativ overvåking av dagsommerfugler og humler i Norge. Inventeringene foretas i gressmark og åpen skogsmark i lavlandet av frivillige registranter som rekrutteres og organiseres gjennom Sabima. Overvåkingen av dagsommerfugler og humler ble i 2024 utført i de fire etablerte regionene: region Øst (fylkene Vestfold og Østfold), region Sør (tidligere fylket Vest-Agder og Rogaland), region Trøndelag, samt region Vest (Vestland og Møre og Romsdal).
Prosjektet leverer data for indikatorene dagsommerfugler og humler i hovedøkosystemene åpent lavland og skog til Naturindeks for Norge, som ledes av Miljødirektoratet. En separat nettside for prosjektet med en egen innsynsløsning beskriver de innsamlete dataene i detalj (http://view.nina.no/humle_sommerf/), helt tilbake til starten av prosjektet.
De innsamlete dataene for 2009-2024 er benyttet til å beregne artsgruppenes samfunnsindeks, som er indikatorene som blir brukt i Naturindeks. Dataene er også analysert med konvensjonelle statistiske metoder, hvor trender i individantall, artsantall og diversitet modelleres. Slik bidrar overvåkingsprogrammet til regional og nasjonal kunnskap om insekter og påvirkningsfaktorer på tilstandsutviklingen i norsk natur.
Utviklingen i diversitet for dagsommerfugler er positiv, men det er blandede resultater for humler. Dagsommerfugler viser en samlet oppadgående trend i alle tre regioner, selv om det er ulike nivåer av diversitet i de forskjellige regionene. Nivåene for dagsommerfugler er lavere i region Trøndelag, enn i Øst og Sør.
Diversitet hos humler viser ikke-lineære tidstrender i regionene Sør og Øst, mens region Trøndelag viser en tilnærmet lineær nedadgående trend. Region øst har lavest diversitet av humler. Det var signifikante forskjeller i diversitet mellom lokalitetstypene gress- og skogmark for humler, men ikke for dagsommerfugler.
Både blomsterdekke og klimatiske variabler hadde signifikante effekter på diversitet av humler og dagsommerfugler.
Random forest analyser viste at det var forskjeller i både humle- og dagsommerfuglsamfunn på tvers av region og habitattype, men også at mange prøver var like på tvers av region/habitattype.Miljødirektoratet: M-2924|202
Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2024
Full text linkSolem, Ø., Havn, T.B., Olstad. K., Bøe, K., Holter, T., Jensås, J.G. & Ulvan, E.M. 2025. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2024. NINA Rapport 2575. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget høsten 2024. Prosjektet gir en oversikt over status for bestandene av ungfisk av aure og laks, både oppstrøms og nedstrøms fiskesperra ved Snøvassmelan. I tillegg følges Gyrodactylus salaris-infeksjonen ved at intensitet (antall parasitter per infiserte fisk) og prevalens (andelen fisk som er infisert) av parasitten blir undersøkt på all fanget ungfisk av laks og artshybrider mellom laks og aure. Undersøkelsene er også viktige for å få kunnskap om hvordan fiskesperra, som ble konstruert for å begrense utbredelsen av G. salaris og for å redusere strekningen som behandles mot G. salaris, påvirker bestandene av laks og aure i vassdraget.
Høsten 2024 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser ved strandnært elektrisk fiske (elfiske) på 29 stasjoner med et samlet areal på 2903 m2 i Drivavassdraget. Gjennomsnittlig tetthet av aure årsyngel og aure parr i vassdraget sett under ett var henholdsvis 73,9 og 17,1 individer per 100 m2, mens gjennomsnittlig tetthet av laks årsyngel og laks parr var henholdsvis 10,5 og 2,9 individer per 100 m2.
Ungfiskundersøkelser oppstrøms fiskesperra
Av de 29 undersøkte stasjonene i Drivavassdraget i 2024 var 15 stasjoner lokalisert oppstrøms fiskesperra. Tetthet av årsyngel var som i tidligere år lav oppstrøms fiskesperra, med en gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av aure og aureparr på henholdsvis 13,5 og 16,9 individer per 100 m2.
Høyest tetthet av årsyngel oppstrøms fiskesperra ble funnet på de tre stasjonene nærmest fiskesperra, med tettheter på 26,7, 67,0 og 82,3 individer per 100 m2. På de resterende 12 stasjonene oppstrøms fiskesperra var tetthet av årsyngel av aure betydelig lavere med høyeste registrerte tetthet på 6,7 individer per 100 m2 på stasjon 15B og 32. På fem av de 15 stasjonene ble det ikke funnet årsyngel av aure i det hele tatt. Tettheter av årsyngel av aure oppstrøms sperra var betydelig høyere (31,3 individer per 100m2) på de seks stasjonene nærmest sperra (lokalisert i Sunndal kommune) enn på de ni stasjonene lengre opp i vassdraget (lokalisert i Oppdal kommune, 1,7 individer per 100m2). Det var dermed betydelig forskjell i tetthet av årsyngel av aure i ulike elvepartier oppstrøms fiskesperra. En av årsakene til dette er trolig at de aller flest aurene som slippes over fiskesperra settes ut i nærheten av stasjonene med de høyeste tetthetene, og få settes ut lengre opp i vassdraget. Som for årsyngel var også tetthet av aureparr en god del høyere i Sunndal (34,1 ind./100 m2) enn i Oppdal (5,4 ind./100 m2). Samlet sett har tetthetene av aureparr ovenfor fiskesperra hatt en liten økning de siste fire årene (2021: 4,0 ind./ 100 m2, 2022: 8,5 ind./ 100 m2 og 2023: 12.2 ind./ 100 m2, 2024; 26,9 ind./100 m2), men er fortsatt lave.
At det totalt sett er lave tettheter av både årsyngel og parr av aure oppstrøms sperra skyldes nok i stor grad at det i perioden 2017-2020 årlig kun er sluppet opp mellom 150 og 350 gytefisk av sjøaure forbi fiskesperra. For 2021 og 2022 økte imidlertid antallet til 487-590, mens de i 2023 igjen sank til 268 individer. Historisk sett er de årlig antallene fra 2017-2023 veldige lave. I tillegg gjør funn av dødfisk og fravær av ungfisk på enkelte stasjoner i Oppdal at det ikke kan utelukkes at klorbehandlingen kan ha ført til dødelighet hos ungfisk.
Det ble ikke fanget laksunger oppstrøms fiskesperra under ungfiskundersøkelsene i 2024. Imidlertid ble det fanget en artshybrid (7+) på stasjonen ved Skoremsfossen i Drivdalen. Det ble ikke påvist G. salaris på denne. I tillegg ble det så sent som i 2023 fanget én laks og to artshybrider ved elektrisk båtfiske oppstrøms fiskesperra i et annet NINA-prosjekt. Laksen var infisert med G. salaris. Selv om det ikke ble fanget ungfisk av laks under elfisket oppstrøms fiskesperra i 2024, viser fangsten av en artshybrid samme år, og fangst av både laks og artshybrider i 2023, at det ikke er mulig å konkludere med at laks eller artshybrider er fraværende basert på denne undersøkelsen.
Ungfiskundersøkelser nedstrøms fiskesperra
Av de 29 undersøkte stasjonene i Drivavassdraget i 2024 var 14 stasjoner lokalisert nedstrøms fiskesperra. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr av aure nedstrøms fiskesperra var henholdsvis 138,5 og 17,4 individer per 100 m2. Årsyngeltetthetene av aure i 2024 var de høyeste som har blitt registrert på denne strekningen i perioden 2010-2024, og økningen er spesielt stor fra 2023 (om lag 550 %). Nedgangen i tetthet av aureparr som begynte i 2023 fortsatte også i 2024. Nedgangen er trolig mye koblet til de lave tetthetene av årsyngel av aure i 2023.
Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr av laks nedstrøms sperra var betydelig lavere enn for aure med en gjennomsnittlig tetthet på 21,8 og 6,0 individer per 100 m2. De lave tetthetene av laksunger nedstrøms fiskesperra i Driva i 2024 tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet. I tillegg har frie kvoter på laks i fiskesesongen sammen med uttak av laks ved fiskesperra trolig vært med på å holde gytebestanden av laks nede.
Hva som er de eksakte årsakene til svingningene i tettheter av aureunger nedstrøms sperra er vanskelig å si gitt de begrensa undersøkelsene som er gjort på dette hittil, men negative effekter av kraftregulering (f.eks. effektkjøring) er en plausibel årsak. Tilleggsundersøkelser i forbindelse med bekjempelse av Gyrodactylus salaris
For å fjerne G. salaris på strekningen nedenfor fiskesperra ble det i august 2022 og 2023 gjennomført en fullskalabehandling av elva ved bruk av klor (kloramin) som hovedkjemikalium. Etter siste behandling ble det imidlertid vurdert som sannsynlig at det fortsatt fantes laksunger med G. salaris oppstrøms sperra. På bakgrunn av dette ble det høsten 2024 gjennomført ekstrabehandlinger på hele strekningen fra Magalaupet til utløpet i sjøen. For å undersøke effekten av kloraminbehandlingen på fisk og på G. salaris ble det på lik måte som de foregående årene gjennomført elfiske på syv tilleggsstasjoner nedstrøms fiskesperra før og etter behandlingen. Totalt ble det undersøkt for forekomst av Gyrodactylus sp. på 203 fisk fanget før behandlingen og 298 fisk fanget etter behandlingen i 2024. Det ble ikke påvist noen individer av Gyrodactylus, verken G. salaris eller G. derjavinoides, på noen av disse fiskene.
Viktigheten av langtidsserien i Drivavassdraget
Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2024 utgjør en sammenhengende tidsserie. Dataserier som strekker seg over flere år er avgjørende for å kunne oppdage og årsaksforklare endringer i naturen over tid. For å følge bestandsutviklingen av aure og laks i Drivavassdraget er det viktig å ha en kontinuerlig og langsiktig overvåking av samme stasjonsnett. Slike undersøkelser vil gi verdifulle data med tanke på videre forvaltning av bestandene i vassdraget. Etableringen av fiskesperra i vassdraget i 2017 øker viktigheten av å videreføre undersøkelsene i årene som kommer. Det er spesielt viktig å følge utviklingen av fiskebestandene i øvre halvdel av vassdraget som nå har svært lav produksjon av aure, hvor effekten av oppslipp av aure forbi fiskesperra vil være en sentral del. Dataserien vil også danne et verdifullt sammenlikningsgrunnlag for fremtidig evaluering av laksebestandens reetablering og sjøaurebestandens utvikling etter endt kjemisk behandling av elva
Human contributions to global soundscapes are less predictable than the acoustic rhythms of wildlife
Full text linkAcross the world, human (anthropophonic) sounds add to sounds of biological (biophonic) and geophysical (geophonic) origin, with human contributions including both speech and technophony (sounds of technological devices). To characterize society’s contribution to the global soundscapes, we used passive acoustic recorders at 139 sites across 6 continents, sampling both urban green spaces and nearby pristine sites continuously for 3 years in a paired design. Recordings were characterized by bird species richness and by 14 complementary acoustic indices. By relating each index to seasonal, diurnal, climatic and anthropogenic factors, we show here that latitude, time of day and day of year each predict a substantial proportion of variation in key metrics of biophony—whereas anthropophony (speech and traffic) show less predictable patterns. Compared to pristine sites, the soundscape of urban green spaces is more dominated by technophony and less diverse in terms of acoustic energy across frequencies and time steps, with less instances of quiet. We conclude that the global soundscape is formed from a highly predictable rhythm in biophony, with added noise from geophony and anthropophony. At urban sites, animals experience an increasingly noisy background of sound, which poses challenges to efficient communication.publishedVersio
Biologiske resipientundersøkelser i Trongdøla, Verdal kommune. Bunndyrundersøkelser og ungfisktellinger i 2024
Full text linkBergan, M. A. 2025. Biologiske resipientundersøkelser i Trongdøla, Verdal kommune. Bunndyrundersøkelser og ungfisktellinger i 2024. NINA Rapport 2558. Norsk institutt for naturforskning.
Det er gjennomført biologiske resipientundersøkelser i Trongdølavassdraget høsten 2024 for å overvåke biologiske mangfold av bunndyr og klassifisere økologisk tilstand ved bruk av bunndyr som kvalitetselement. Ungfisktellinger av elvas ørretbestand er gjennomført som støtte for vannmiljøvurderingene. Undersøkelsen i 2024 er knyttet til utvinning av kalk i Trongdølas nedbørfelt og risiko for avrenning (partikkelforurensning/nedslamming/vannkjemisk påvirkning) fra denne virksomheten. Den biologiske overvåkingen er en oppfølging av tilsvarende undersøkelser gjennomført i årene 2011, 2017 og 2021.
Resultatene fra 2024 gir ingen indikasjoner på negativ påvirkning på bunndyrsamfunn eller ørretbestand i Trongdøla knyttet til kalkbruddet og avrenning herfra, hverken vannkjemisk eller mekanisk (partikkelbelastning og nedslammingseffekter).
Ørretbestanden i Trongdøla
Trongdøla har en relativt fåtallig og småvokst ferskvannstasjonær ørretbestand innenfor det som forventes å være normalt for denne typen mellomstore innlandsvassdrag. I 2024 er det spesielt sterke årsklasser av antatt ett- og toåringer fra gyting i 2021/22, mens årsyngel (fra gyting i 2023) er svært fåtallig. Variasjoner i årsklasser og tettheter av ørret kan knyttes til både naturlige og unaturlige faktorer/årsaker. Av menneskeskapte faktorer er eldre (og nyere) landbruksinngrep, tidligere tømmerfløting og flomsikringstiltak (grøftinger, kanaliseringer og utrettinger) begrensende faktorer for størrelsen på dagens ørretbestand. Slike inngrep synes å ha redusert elvas produksjonevne for ørret, spesielt i midtre og nedre del av elva. Av naturlige årsaker er klima (ekstremvær i begge ender av skalaen) trolig en viktig faktor for variasjoner i ørretbestanden i Trongdøla. Dagens klimaregime med mer ekstremvær forsterker de negative effektene av menneskeskapte inngrep/endringer i elva.
Bunndyrsamfunn i Trongdøla
Bunndyrundersøkelsene viser at Trongdøla har et normalt produktivt, mangfoldig bunndyrsamfunn både ovenfor og nedenfor utslippspunktet fra kalkbruddet. Økologisk tilstand klassifiseres til «Naturtilstand» ved alle stasjoner. Små variasjoner i bunndyrsamfunnet mellom stasjoner skyldes andre faktorer, blant annet variasjoner i habitatforhold i elva. Resultatene viser at Trongdølas resipientkapasitet (selvrensningsevne) har vært stor nok til å håndtere dagens vannøkologiske belastning fra kalkbruddet gjennom året 2024. Noe økt lokal fysisk/mekanisk påvirkning (nedslamming av kalksilt/finpartikluært materiale) i Trongdøla fra kalkbruddet observeres i en blandsone av elva i 2024 som tidligere år. Dette avtar raskt nedover elva, og er innenfor det en bør anse som akseptable nivåer for virksomheten og for vassdraget. De biologiske resultatene støtter denne vurderingen. En tilførselsbekk er utslippspunktet fra kalkbruddet til Trongdøla, og fører med seg kalkslam og partikler gjennom perioder av året. Bunndyrdata fra tilførselbekken viser at denne har en relativt stor belastning fra kalkbruddet. Bekken har imidlertid en bunndyrfauna med noe innslag av rentvannskrevende bunndyr av døgn-, stein og vårfluer. Dette indikerer at belastningen er fysisk/mekanisk påvirkning som følge av nedslamming av kalkpartikler og finstoff, og ikke vannkjemisk relatert. En kvalitativ feltvurdering av mengde kalkslam i bekken i 2024 tilsier at dette kan ha økt siden forrige undersøkelse i 2021.
Samtidig som det foregår vannkjemisk prøvetaking og overvåking i Trongdøla, er det viktig at den biologiske overvåkingen videreføres tilsvarende dagens praksis (hvert tredje år). Dette må gjøres for å følge med utviklingen i vassdragets vannøkologi knyttet til en eventuell endring i avrenningen fra virksomheten. Gode overvåkingsdata gjør at man i større grad kan avdekke begynnende biologiske responser ved eventuell økning i belastningsomfang, uhellsepisoder eller lignende hendelser som kan gi risiko for redusert miljøtilstand i vannforekomsten. Denne typen overvåkingsdata gjør at man har bedre forutsetning for å avdekke om grenser for selverensningsevne og resipientkapasitet (evne til å håndtere dagens belastning) for Trongdøla er i ferd med å overskrides før dette skjer. Avslutningsvis er det viktig å påpeke at Trongdøla har menneskeskapte, hydromorfologiske utfordringer med negativ betydning for (spesielt) ørretbestanden i elva i dag. Dette er knyttet til både tidligere og nye inngrep og endringer i elva, som utrettinger, kanalisering og fjerning av naturlige vassdragselementer (f.eks. elvestein i ulike størrelser, spesielt storstein, opprinnelige elvemeandreringer, kulper og stryk). Et klimaregime med stadig hyppigere innslag av ekstremvær forsterker i dag de negative vannøkologiske effektene av slike inngrep. Resultater fra restaureringsprosjekter i vassdrag med lignende problemer i regionen viser imidlertid at det er enkelt å gjennomføre tiltak som avbøter tidligere og nye hydromorfologiske inngrep, og disse tiltakene motvirker samtidig negative klimaeffekter. Ved å tilbakeføre naturlig storstein og mindre elvestein/gytegrus på et stort nok nivå i dagens elveløp (som har fått fjernet de naturlige vassdragskvalitetene), kan Trongdølas ørretbestand styrkes til et vesentlig høyere nivå enn i dag.Verdalskalk A
Fullskala restaurering av Gausadeltaet. Hva innebærer det?
Full text linkMuseth, J., Bentdal, K. & Steinholt I. 2025. Fullskala restaurering av Gausadeltaet – hva innebærer det? NINA Rapport 2568. Norsk institutt for naturforskning.
Det har vært flere initiativ for å se nærmere på mulighetene for restaurering av Gausadeltaet, bl.a. i regi av NFR-prosjektet SABICAS. I vedtaket om å tillate bygging av ny E6 gjennom Lågendeltaet naturreservat (juni 2023) ble det bestemt at vern og fullskala restaurering av Gausadeltaet, som et økologisk kompensasjonstiltak skulle utredes. Parallelt med en slik utredning, som ledes av Nye Veier AS, har vi med bidrag fra Statsforvalteren i Innlandet arbeidet med å utarbeide en konseptskisse for restaurering av Gausadeltaet. Målsettingen med vårt prosjekt har vært å 1) Kartlegge inngrepshistorikken i Gausadeltaet som et mulig grunnlag for å definere målsettinger for et restaureringsprosjekt, 2) Foreslå hva en fullskala restaurering av delta og elveslette bør innebære og 3) Presentere en konseptskisse og prinsipper for hvordan Gausdeltaet kan restaureres.
Inngrepshistorikk: Gausadeltaet har vært et viktig jordbruksområde i flere hundre år og er naturlig nok påvirket av dette. Det er imidlertid andre inngrep i nyere tid som har hatt størst negativ påvirkning på vassdragsnaturen. Disse inngrepene er: 1) Kanalisering på siste halvdel av 1950-tallet for å lette tømmerfløtingen og 2) Omfattende grusuttak i Gausa nedstrøms Blåbrua og i samløpsområdet med Gudbrandsdalslågen. Disse inngrepene har i sum ført til store hydromorfologiske endringer i de nedre 2,2 kilometerne av Gausa, og resultatet har vært betydelig bunnsenkning i hovedelva og at den økologiske forbindelsen mellom hovedelva og tidligere side-/flomløp og flommarkskogen i stor grad har gått tapt. 3) På begynnelsen av 1990-tallet ble nedre Vesle-Gausa helt stengt ved bygging av «Gausdalsarmen» og rundkjøringa ved Jorekstad. I sum har inngrepene omskapt et variert og dynamisk delta- og elvesletteområde til en homogen elvestrekning som i stor grad er isolert fra omkringliggende områder.
Restaureringsmål: Med utgangspunkt i inngrepshistorikken i Gausadeltaet foreslår vi følgende mål for en fullskala restaurering: 1) Gjenskape dynamikk og heterogenitet i vassdragsmiljøet i hovedelva slik det var før kanaliseringen på 1950-tallet, 2) Reetablere den økologiske forbindelsen mellom hovedløpet, side-/flomløp og elveslette. Det er viktig å kommunisere at prosjektet ikke skal skape en ny og statisk situasjon. Man må akseptere at Gausadeltaet vil være i stadig endring, innenfor de rammene som settes for å ivareta hensyn som bebyggelse, idrettsbane, landbruksområder og infrastruktur. Det vil imidlertid ikke være mulig med en fullskala restaurering av Gausadeltaet hvis vassdragsnaturen konsekvent må vike i møte med andre samfunnsinteresser.
Konseptskisse og prinsipper for restaurering: De viktigste prinsippene ved en restaurering av Gausadeltaet bør være:
1) Etablere bunnforsterkning/terskler og buner i utvalgte områder for å heve og stabilisere elvebunnen i hovedløpet.
2) Helt eller delvis fjerne vollene etter kanaliseringen på 1950-tallet ved at massene i disse tilbakeføres til hovedløpet. Samtidig må egnede og robuste flommarkarealer sikres og utvikles.
3) Vurdere behov for lokale tiltak for å sikre bebyggelse, dyrket mark og infrastruktur, f.eks. styrking/reetablering av funksjonelle kantsoner.
En forsiktig gjenåpning av nedre deler av Vesle-Gausa ved å etablere to kulverter under rundkjøringa, vil trolig ha positive økologiske effekter. Det er imidlertid nødvendig at man ved en fullskala restaurering vurderer muligheten for å gi Gausa mer plass og rom, også i de nedre deler, slik at et mer naturlig deltaområde med flere løp kan utvikle seg. I tillegg er det behov for å øke trafikksikkerheten, spesielt for syklister og fotgjengere, i et område som har hatt stor økning i biltrafikken de senere årene. Det er derfor nødvendig at man vurderer muligheten for å flytte og/eller kraftig oppjustere dagens infrastruktur – og utreder:
4. Full gjenåpning av nedre Vesle-Gausa på strekningen Gryta oppstrøms Blåbrua – utløp i Lågen ved Sundgårdsbruas og nødvendig oppgradering av vegsystemet.
Det bør etableres et overvåkingsprogram av hovedløp og sideløp med mål om å overvåke vanndekt areal, vannhastighet og vanndyp ved ulike vannføringer. Et slikt program bør være tiltaksrettet, og det bør legges opp til muligheter for justering, og eventuelt supplering, av foreslåtte fysiske tiltak.Statsforvalteren i Innlande
Bådalsvassdraget (vnr. 110.3Z) i Averøy kommune. Problemkartlegging, tilstandsbeskrivelse og forslag til fiskeforsterkende habitattiltak
Full text linkBerg, M. 2025. Bådalselva (vnr. 110.3Z) i Averøy kommune – Problemkartlegging, tilstandsbeskrivelse og forslag til fiskeforsterkende habitattiltak. NINA Rapport 2556. Norsk institutt for naturforskning.
Bådalsvassdraget renner ut i Bafjorden i Averøy kommune. Vassdraget består av to grener, Bådalselva og Baeelva/Holselva. Begge elvene drenerer gjennom jordbrukslandskap og er sterkt kanalisert på lange strekninger. Undersøkelsene i vassdraget tilsier at sjøørret og laks kan vandre minimum 4,6 km og maksimum 6,0 km oppover i Bådalselva. I Baeelva kan anadrom laksefisk vandre 3 km opp til Holsvatnet. I tillegg kan minimum 0,8 km av Vassdalselva og om lag 2,3 km av Nekstadelva brukes som gyte – og oppvekstområder. Dette gir en samlet lakse-fiskførende strekning på 6,1 km. I Baelva, 600 meter fra samløpet med Bådalelva, er det en bygd en fisketrapp i tilknytning til en gammel mølle, som er vandringshindrende for laksefisk på lave vannføringer.
Høsten 2025 ble det gjennomført en problemkartlegging av Bådalsvassdraget med formål å identifisere menneskeskapte påvirkninger mot antatt naturtilstand, og sum-effektene som fysisk-kjemiske inngrep har på fortrinnsvis laksefisk. Det er foretatt vurderinger av habitatkvalitet med fokus på gyte - og oppvekstområder for laks og sjøørret, og utledet forslag til fysiske habitattiltak som vil styrke bestandene av sjøørret og laks.
Et intensivt drevet landbruk langs store deler av Bådalselva, Baelva og sidevassdrag har gitt omfattende konsekvenser for fisk og andre vannlevende organismer i vassdraget gjennom en 70 års periode. Her nevnes kanalisering, punktering av myr, fjerning av kantskogbelte, kanalisering av viktige sidebekker for sjøørret med flere. Omlegging av elveløpet i Bådalselva på 1940-tallet har ført til et arealtap på 30 % til 40 %, og der et høyproduktivt elveløp er erstattet med en lavproduktiv kanalisert homogen elvestreng med hensyn til fiskeproduksjon. Videre nevnes høy avrenning av næringssalter fra landbruket, flere tilfeller akutte utslipp av husdyrgjødsel til vassdraget og dieselutslippet i Baelva vinteren 2023. Den enkeltparameteren som i dag har størst negativ innvirkning på fiskeproduksjon i Bådalsvassdraget, er partikkelforurensning.
Før det iverksettes fysiske habitattiltak må kjente risikofaktorer som allerede har vist seg å ha negativ effekt på vannmiljøet elimineres. For Bådalsvassdraget innebærer dette i første rekke å redusere risikoen for akutte utslipp av gjødsel eller andre uhellsutslipp. Forslag og type habitat-tiltak er rangert i følgende rekkefølge etter viktighet: 1. Tiltak som reduserer og stabiliserer partikkelforurensningen i vassdraget, 2. tiltak som øker tilgjengelig gyte – og oppvekstareal, samt skaper et variert og dynamisk elvehabitat og 3. tiltak som sikrer frie vandringsveier for anadrom laksefisk. Det er en forutsetning at habitat – og restaureringstiltak utføres på en «fiskevennlig» måte. Det anbefales derfor å involvere fagmiljøer som innehar denne kompetansen når de fysiske tiltakene utføres.
Det foreligger et begrenset kunnskapsgrunnlag om fisk og bunndyr i Bådalsvassdraget. Det bør derfor prioriteres å få utført mer omfattende undersøkelser knyttet til ungfisk, bunndyr, turbiditet og vannkjemiske målinger. Det må også utarbeides en detaljert tiltaksplan for vassdraget. Videre nevnes behov for ytterligere undersøkelser i Nekstadelva, Vassdalselva og øvre deler av Bådalselva (bla. verifisering av vandringsveier for fisk). Våre resultater fra Bådalsvassdraget og tilsvarende undersøkelser i andre norske vannforekomster viser at omfanget av inngrep og forurensing øker med tiden i bekker og småvassdrag. Det viktigste tiltaket vil være å verne eksisterende vassdragstrekninger og nedbørfelt for ytterligere inngrep, endringer og belastning
One-quarter of freshwater fauna threatened with extinction
Full text linkFreshwater ecosystems are highly biodiverse1 and important for livelihoods and economic development2, but are under substantial stress3. To date, comprehensive global assessments of extinction risk have not included any speciose groups primarily living in freshwaters. Consequently, data from predominantly terrestrial tetrapods4,5 are used to guide environmental policy6 and conservation prioritization7, whereas recent proposals for target setting in freshwaters use abiotic factors8–13. However, there is evidence14–17 that such data are insufficient to represent the needs of freshwater species and achieve biodiversity goals18,19. Here we present the results of a multi-taxon global freshwater fauna assessment for The IUCN Red List of Threatened Species covering 23,496 decapod crustaceans, fishes and odonates, finding that one-quarter are threatened with extinction. Prevalent threats include pollution, dams and water extraction, agriculture and invasive species, with overharvesting also driving extinctions. We also examined the degree of surrogacy of both threatened tetrapods and freshwater abiotic factors (water stress and nitrogen) for threatened freshwater species. Threatened tetrapods are good surrogates when prioritizing sites to maximize rarity-weighted richness, but poorer when prioritizing based on the most range-restricted species. However, they are much better surrogates than abiotic factors, which perform worse than random. Thus, although global priority regions identified for tetrapod conservation are broadly reflective of those for freshwater faunas, given differences in key threats and habitats, meeting the needs of tetrapods cannot be assumed sufficient to conserve freshwater species at local scales.publishedVersio