NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Fiskebiologiske undersøkelser i Røssåga. Årsrapport for 2024
Full text linkBremset, G., Holthe, E., Lo, H., Berg, M., Bjørnå, T., Havn, J.B., Jensås, J.G. & Østborg, G.M. 2025. Fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget. Årsrapport for 2024. NINA Rapport 2512. Norsk institutt for naturforskning
Norsk institutt for naturforskning (NINA), Skandinavisk Naturovervåking (SNA) og Veterinærinstituttet (VI) har fått i oppdrag å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Røssågavassdraget i perioden 2021-2025. Undersøkelsesprogrammet omfatter blant annet kartlegging av fysiske forhold i et område med habitattiltak, ungfiskundersøkelser med elektrisk fiske, merkestudier for å kartlegge vandring hos ungfisk, otolittanalyser og genetiske analyser for å evaluere tilslag på utsettinger, samt gytefiskundersøkelser og skjellanalyser av voksenfisk. Årsrapporten omfatter resultater fra alle feltbaserte undersøkelser som er gjennomført i Røssåga og Leirelva i løpet av 2024.
Under elektrisk båtfiske i september 2024 ble det fanget 1 585 individer av fire arter. Fangsten var en god del høyere enn høsten 2023, og omtrent på samme nivå som i 2021 og 2022. Aure og laks var de klart dominerende artene i fangstene, og det var bare på fem stasjoner at det ikke ble fanget ungfisk av begge arter. Fangst per innsatsenhet var vesentlig høyere enn i 2022 og 2023, og fangst per tidsenhet er den aller høyeste som er oppnådd i perioden 2016-2024.
Laksungene fordelte seg i lengdespennet 43-188 millimeter, hvorav 40 % i lengdespennet som tilsvarer naturlig produserte ettåringer. I tillegg inngikk en god del utsatte årsyngel i denne lengdegruppen. Det ble også fanget en høy andel med treåringer, som dominerte fangstene i 2023 da de var toåringer. I likhet med hos laks var ettåringer den dominerende årsklassen hos aure, og utgjorde om lag 46 % av samlet aurefangst under båtfiske.
Under strandnært elektrisk fiske i Sjøforsløpet ble det fanget 28 årsyngel av laks og 36 eldre laksunger. Av 45 undersøkte individer var utsatt andel 96 % blant årsyngel og 53 % blant eldre individer. Dette er de høyeste merkeandelene som er registrert siden undersøkelsene startet i 2018. Tetthetene av laksunger er svært lave i dette vassdragsavsnittet. Av aure ble det fanget tre årsyngel og 17 eldre ungfisk. Tetthet av aure i Sjøforsløpet må også i 2024 betegnes som svært lave. For å gjennomføre undersøkelsene i Sjøforsløpet må driftsvannføringen fra kraftverket reduseres ned mot 30 m3/s, noe som fører til tørrlegging av tidligere vanndekte områder. Tørrleggingingen er spesielt omfattende på venstre side oppstrøms gammelt kraftverksutløp, og i disse områdene er det i tidligere år observert stranding av ungfisk. I 2023 ble nedkjøringen av kraftverket gjennomført over en lengre periode enn i tidligere år, og observasjoner tyder på at dette kan ha ført til mindre stranding. I 2024 ble det ikke observert stranding i dette området.
Tetthetene av laksyngel i Leirelva i 2024 er blant de laveste som er registrert siden 2017, mens tetthetene av eldre laksunger er på nivå med det som er funnet i tidligere år. Tetthetene av aureyngel har økt for hvert år siden 2017, og var i 2024 på om lag 120 årsyngel per 100 m2. Tetthetene av eldre aureunger var også noe høyere sammenliknet med de foregående årene. Det er lav sammenheng mellom antall årsyngel som fanges ett år og fangst av eldre ungfisk i påfølgende år. I 2022 ble det derfor startet et merkestudium for å kartlegge om ungfisk fra Leirelva vandrer ut i Røssåga og benytter hovedelva som oppvekstområde. Siden 2022 er i under kant av 400 laksunger fra Leirelva utstyrt med PIT-merker. I perioden 2022-2024 er det ikke gjenfanget noen PIT-merkete individer, til tross for at et stort antall individer i Leirelva og Røssåga er sjekket for merker. Det er flere mulige forklaringer på dette. En foreløpig konklusjon er at merkestudiet i Leirelva ikke har gitt noen klare svar på hva som er forklaringen på forskjeller i relativ årsklassestyrke i ulike deler av Røssågavassdraget.
2024 ble det levert inn skjellprøver fra 18 voksne lakser. Av 17 prøver som ga entydige resul tater med hensyn til opphav, var det 13 naturlig produserte og tre med kultiveringsbakgrunn, samt én rømt oppdrettslaks. Den siste skjellprøven var fra et individ med usikkert opphav. Tre av individene som ble klassifisert som naturlig produsert hadde innkrysning av rømt oppdrettslaks. Følgelig hadde fire av de 18 undersøkte individene oppdrettsbakgrunn, det vil si et innslag på 22 % i analysert materiale. Ifølge offisiell fangstrapporteringen ble det i fiskesesongen 2024 fanget til sammen 139 lakser i Røssågavassdraget. Av disse ble det avlivet 19 og gjenutsatt 120 individer, men det er ikke mottatt noen skjellprøver fra elvefisket i Røssåga i 2024. Grunnet vanskelige feltforhold høsten 2024 ble det ikke gjennomført noen gytefiskundersøkelser i Røssågavassdraget.Statkraft Energi A
Analyser av miljø-DNA for påvisning av elvemusling i Rogaland 2024. På oppdrag fra Statsforvalteren i Rogaland
Full text linkFossøy, F., Opsahl, N.N. & Sivertsgård, R. 2025. Analyser av miljø-DNA for påvisning av elvemusling i Rogaland 2024. På oppdrag fra Statsforvalteren i Rogaland. NINA Datarapport 3. Norsk institutt for naturforskning. https://hdl.handle.net/11250/3199616
NINA har på bestilling fra Statsforvalteren i Rogaland undersøkt tilstedeværelse av elvemusling Margeritifera margeritifera) i utvalgte lokaliteter i Rogaland ved hjelp av miljø-DNA. Totalt ble det samlet inn 57 filter frå 22 elver mellom august og oktober i 2024. Analysene påviste elvemusling i Kvedlandsbekken, Høleåna og Eltarvågbekken, mens de ble funnet usikre resultater for Svelabekken. Resten av prøvene anses som negative.Statsforvalteren i Rogaland, Suldal kommun
Bestandsovervåking av gaupe i 2025
Full text linkThe Norwegian Environment Agency and the Swedish Environmental Protection Agency have developed joint Scandinavian guidelines and instructions for the monitoring of lynx, which have been in use since the winter of 2013/2014. Monitoring of the lynx population size and population trends in Scandinavia is primarily conducted through a survey of family groups (adult female lynx with dependent kittens). The number of family groups is estimated every year based on confirmed observations of family groups (tracks in snow, sightings, pictures or dead kittens). The monitoring is largely based on local participation. Observations such as snow tracks are often found by locals who in turn report these to the State Nature Inspectorate (SNO) in Norway and the county administrative boards in Sweden, which are responsible for the follow-up and confirmation of observations in the field. The number of family groups is estimated using a set of distance rules derived from radio-telemetry data on home range size and movement rates collected from lynx in Scandinavia, or by distinguishing different family groups in the field.
In 2024/2025, 325 family groups of lynx were found in Scandinavia. This is an increase of 29 family groups compared to 2023/2024. 91 family groups were registered in Norway and 234 family groups were registered in Sweden. Based on these numbers the Norwegian population is estimated to about 538 lynx (95 % CI = 447–630). 234 family groups in Sweden corresponds to a population of about 1 367 lynx (95 % CI = 1 152 – 1 581). The 325 family groups in Scandinavia thus correspond to a population of about 1 905 lynx (95 % CI = 1 599 – 2 211).Naturvårdsverket och Miljødirektoratet har utarbetat gemensamma skandinaviska riktlinjer för inventering av lodjur som gäller sedan vintern 2013/2014. Lodjurspopulationen i Skandinavien inventeras i första hand genom inventering av familjegrupper (hondjur med årsungar). Varje år beräknas antalet familjegrupper utifrån de observationer av familjegrupper (spår, synobservationer,
fotografier och döda ungar) som enligt kriterier är en så kallad ”dokumenterad föryngring” eller ”bedömd som säker föryngring” under inventeringssäsongen. Lodjursinventeringen baseras på en betydande lokal medverkan. Spår och spårtecken upptäcks ofta av lokalbefolkningen som rapporterar observationer till fältpersonalen vid Länsstyrelserna i Sverige och Statens Naturoppsyn (SNO) i Norge, som är de myndigheter som har i uppdrag att genomföra fältkontroller. Beräkningar av antalet familjegrupper görs antingen med hjälp av så kallade avståndskriterier som baseras på förflyttningsavstånd och storleken på hemområden som observerats hos radiomärkta lodjur i Skandinavien, eller genom särskiljning i fält.
Under inventeringssäsongen 2024/2025 kvalitetssäkrades 325 familjegrupper av lodjur i Skandinavien. Detta är en ökning med 29 familjegrupper jämfört med 2023/2024. Av dessa familjegrupper var 91 i Norge och 234 i Sverige. Baserat på antalet familjegrupper 2024/2025 uppskattas den norska delen av populationen till 538 lodjur (95 % CI = 447–630). De 234 familjegrupperna i Sverige motsvarar en population på 1 367 lodjur (95 % CI = 1 152–1 581). De 325 familjegrupperna i Skandinavien motsvarar en population på 1 905 lodjur (95 % CI = 1 599–2 211).Miljødirektoratet og Naturvårdsverket har utarbeidet felles skandinaviske retningslinjer for bestandsovervåking av gaupe, som ble gjort gjeldende fra og med vinteren 2013/2014. Bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Skandinavia overvåkes hovedsakelig gjennom registrering av familiegrupper (hunndyr i følge med årsunger). Årlig gjøres en beregning av antall familiegrupper ut fra alle dokumenterte og antatt sikre observasjoner av familiegrupper (spor, synsobservasjoner, fotografier og døde unger). Overvåkingen av gaupe er basert på en betydelig lokal medvirkning. Registreringene blir i all hovedsak gjort av lokalt personell på snøføre og
rapportert inn til feltpersonell fra Statens naturoppsyn (SNO) i Norge og Länsstyrelsen i Sverige, som er de myndigheter som har ansvaret for oppfølging og kontroll av observasjoner i felt. Beregningene av antall familiegrupper gjøres ved hjelp av såkalte avstandsregler basert på kunnskap om forflytningsavstander og størrelser på leveområder hos radiomerkede gauper i Skandinavia, eller ved særskilling i felt.
I 2025 er det estimert 325 familiegrupper av gaupe i Skandinavia. Dette er en økning på 29 familiegruppe sammenlignet med 2024. Av disse ble 91 familiegrupper registrert i Norge og 234 familiegrupper registrert i Sverige. Ut fra dette er den norske delen av bestanden beregnet til 538 gauper (95 % CI = 447–630). 234 dokumenterte familiegrupper i Sverige tilsvarer 1 367 gauper (95 % CI = 1 152–1 581). De 325 familiegruppene som er registrert i Skandinavia tilsvarer en bestand på 1 905 gauper (95 % CI = 1 599–2 211)
Status for norske laksebestander i 2025
Full text linkVitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd oppnevnt av Miljødirektoratet
• Rådets oppgaver er å vurdere bestandsstatus for norsk laks, trusselfaktorer, beskatningsnivå og andre tema som berører villaks. Medlemmene, som er 14 forskere fra sju universiteter og institutter, er personlig oppnevnt.
• I denne rapporten framlegges vitenskapsrådets analyser av status og utvikling for norske laksebestander og hvilke menneskeskapte trusler laksen utsettes for. En trusselvurdering for sjøørret er også inkludert.
• Nedgangen for laksen fortsetter, norsk villaks er på et historisk lavt nivå
For laks og laksefiske var 2024 et historisk dårlig år, med den laveste mengden laks, det laveste høstbare overskuddet, og de laveste laksefangstene noen gang registrert. Over en tredel av bestandene hadde ikke overskudd av laks som kunne fiskes. Det var spesielt innsiget av mellom- og storlaks (det vil si laks større enn 3 kg) som sviktet i 2024, men det var også lavt innsig av smålaks.
Laksebestandene har vært på et lavt nivå i mange år, og de fire siste årene har det vært en ytterligere nedgang. Årsaken til de reduserte laksebestandene er de menneskeskapte truslene og redusert sjøoverlevelse.
• Lakseinnsiget, som er antall laks som kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var i 2024 det laveste som noen gang er registrert
Lakseinnsiget i 2024 ble beregnet til rundt 323 000 villaks, inkludert de som ble fanget i fisket (figur 1). Tre av de fire laveste lakseinnsigene har kommet de fire siste årene. Lakseinnsiget er nå bare en tredel så stort som tidlig på 1980-tallet (figur 1).
• Fangsten av laks i elvene og sjøfisket i 2024 var den laveste som noen gang er registrert (dataserie fra 1980)
Det ble rapportert fanget 50 500 laks i sjøen og elvene i 2023 (figur 1), med samlet vekt 168 tonn. I tillegg ble 15 000 laks (55 t) rapportert gjenutsatt under fiske i elvene. Av all laks fanget i elvene ble 33 % gjenutsatt. Andelen gjenutsatt laks i elv var den høyeste noen gang registrert.
Fangstene i 2024 var lave på grunn av at et redusert innsig av mellom- og storlaks, noe som medførte at det ble innført en rekke restriksjoner på fisket. På grunn av det dårlige lakseinnsiget ble 32 vassdrag stengt for fiske fra og med 23. juni, hvorav 16 vassdrag forble stengt resten av sesongen og 16 ble stengt fram til 11. juli, men med innskrenking av fiskereglene da de ble åpnet igjen. Mange andre vassdrag hadde også strengere fiskeregler i store deler av 2024-sesongen sammenlignet med tidligere år, og sjølaksefisket ble ytterligere begrenset.
Restriksjonene på fiske som ble innført i løpet av fiskesesongen, medførte at beskatningen ble redusert i samsvar med reduksjonen i laksebestandene. Disse restriksjonene medførte at det ikke ble økt overbeskatning.
Den største nedgangen i laksebestandene har skjedd i Midt-Norge og Vest-Norge, samt i Tanavassdraget – I Vest-Norge og Midt-Norge har påvirkningen fra oppdrett bidratt vesentlig til nedgangen
Langtidsutviklingen i laksebestandene fra slutten av 1980-tallet til i dag er forskjellig i ulike deler av landet. I kontrast til utviklingen i de andre regionene har innsiget av laks til Vest-Norge og Midt-Norge avtatt betydelig etter 1989. I både Vest-Norge og deler av Midt-Norge er det overveiende sannsynlig at påvirkningen fra oppdrett gir vesentlige bidrag til lavt innsig og dermed lavt og redusert høstbart overskudd.
De fleste av bestandene som var uten høstbart overskudd i 2024, ligger i Vest-Norge og Midt-Norge. I Vest-Norge var det nesten halvparten (44 %) av bestandene som ikke hadde noe høstbart overskudd av laks, og i Midt-Norge over halvparten av bestandene (52 %).
Lakseinnsiget til Sør-Norge har generelt ikke endret seg mye siden slutten av 1980-tallet, selv om det har vært variasjoner mellom år. Laksebestandene har økt på grunn av omfattende kalkingstiltak, bedre vannkvalitet og reetablering av laksebestander i vassdrag som var rammet av sur nedbør.
Endringer i innsiget til Nord-Norge unntatt Tanavassdraget har vært små siden 1989, men innsiget og det høstbare overskuddet har blitt redusert de seneste årene, trolig på grunn av dårligere overlevelsesforhold også i de nordlige havområdene.
• Vitenskaprådet anser nå laksen i Tanavassdraget som sterkt truet
Årsaken er en kritisk reduksjon av bestanden, og fare for ytterligere redusert innsig i de kommende årene. Innsiget av laks har blitt sterkt redusert etter 2002 og er langt under gytebestandsmålet. Tanavassdraget har hatt et markant redusert lakseinnsig sammenlignet med resten av Nord-Norge. Særlig bekymringsverdig er det kritisk lave innsiget i 2024. Mange av delbestandene i vassdraget har vært sterkt overbeskattet i mange år, og fisket i Tanavassdraget og sjøområdene utenfor ble derfor stengt fra 2021. Når bestandene har nådd så lave nivåer som de er på nå, så bidrar lav sjøoverlevelse, kanskje kombinert med økt effekt av predasjon, til at gjenoppbygging av bestandene i Tanavassdraget er svært krevende.
• Det høstbare overskuddet er sterkt redusert, og laksefiske i sjøen og elvene er betydelig innskrenket
Samlet sett ble 22 % av laksen som kom fra havet mot norske elver fisket i sjøen eller i elvene i 2024. Mest laks fiskes i elvene. I 2024 ble 13,4 % av laksen som kom fra havet fisket i elvene og 8,6 % ble fisket i sjøen.
Det har vært en sterk reduksjon i laksefisket. På 1980-tallet ble mer enn 80 % av laksen tatt i fiske. Drivgarnfisket i sjøen ble forbudt i 1989, og senere har både sjølaksefisket og sportsfisket i elvene blitt innskrenket i flere omganger helt fram til i dag. Aldri har så lav andel av laksen blitt tatt i fiske som i 2024.
Laksebestandenes tilstand varierer mye mellom landsdeler og elver. Beskatningen reguleres etter bestandenes tilstand, og hvor mye det fiskes varierer dermed også mellom landsdeler og elver. Mange vassdrag har svært lav beskatning eller har blitt stengt for fiske på grunn av at det er lite laks.
Fisket har blitt redusert mer enn laksebestandenes tilbakegang, og resultatet er at antallet laks som gyter i elvene har økt de siste 10-15 årene, men med en nedgang de siste to årene (figur 1). Det reduserte fisket har altså kompensert for tilbakegangen i laksebestandene.
• Færre bestander nådde gytebestandsmålene i 2024 enn tidligere år - årsaken var manglende eller svært lave høstbare overskudd i mange bestander, og ikke for høy beskatning
Andelen av bestandene som nådde sine gytebestandsmål ble redusert i forhold til årene før, til 57 % i 2024. Forvaltningsmålet for en bestand er at gjennomsnittlig sannsynlighet for at gytebestandsmålet var nådd de fire siste årene er minst 75 %. Forvaltningsmålene for perioden 2021-2024 var nådd eller nær nådd for 88 % av bestandene (figur 2), usikkerhet i mål og vurdering av oppnåelse tatt i betraktning. Det har vært en langsiktig forbedring i oppnåelsen av forvaltningsmålene siden 2009, med en markant økning i antall og andel bestander der målet var nådd. Den langsiktige bedringen skyldes strengere reguleringer av fisket og dermed redusert beskatning. På grunn av dårligere oppnåelse av gytebestandsmålene i 2024, var det imidlertid en reduksjon i andel av bestandene som nådde sine forvaltningsmål for 2021-2024 sammenlignet med den foregående perioden.
• Mange bestander har dårlig eller svært dårlig bestandsstatus
Bestandsstatus er god bare når gytebestandsmålet er nådd, samtidig som det er et høstbart overskudd som kan fiskes på. Når en bestand ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at lokale eller regionale faktorer har påvirket den negativt. En bestand som når gytebestandsmålet, men hvor høstingen er opphørt fordi det ikke er åpnet for fiske, eller er svært liten på grunn av strenge restriksjoner på fiske, har ikke god bestandsstatus.
I 2024 hadde 40 % av laksebestandene svært dårlig status. Særlig Vest-Norge og Midt-Norge har mange bestander med dårlig og svært dårlig bestandsstatus, og i 2024 var det en ytterligere forverring i forhold til de foregående årene. I Nord-Norge er status for laksebestandene bedre enn i Vest-Norge og Midt-Norge, men andelen bestander i dårlig eller svært dårlig tilstand har økt siden 2018. Sør-Norge har størst andel bestander i god eller svært god tilstand.
• De aller største menneskeskapte truslene mot norsk laks er knyttet til effekter av lakseoppdrett og klimaendringer
Det var ingen bedring for noen av de menneskeskapte truslene mot laks i årets vurdering. Lakselus fra oppdrettsanlegg er den største menneskeskapte trusselen mot norsk laks, og i tillegg kommer rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett (figur 3 og 4). Antallet laksebestander som vurderes som kritisk truet på grunn av lakselus, har økt de senere årene. Mengden rømt oppdrettslaks observert i norske vassdrag er redusert over tid, men genetiske endringer på grunn av innkryssing av rømt oppdrettslaks er påvist eller indikert i et stort antall laksebestander. Antall rapporterte rømminger var større i 2024 enn de fire foregående årene, og vassdrag med høyt innslag av rømt oppdrettslaks viser at det fortsatt er behov for tiltak for å redusere rømming.
Infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er også en betydelig trussel mot norske laksebestander. Kunnskap om effekten dette har er imidlertid dårlig, og usikkerheten om framtidig utvikling er stor. Det er behov for mer kunnskap om slike infeksjoner. Manglende kunnskap kan medføre at dette er en trussel som undervurderes.
• Trusselen fra klimaendringer har økt
Klimaendring er nå vurdert til å ha større påvirkning på laksebestander enn ved tidligere vurderinger. Klimaendringer påvirker alle havområder som laksen benytter. Elver i hele landet påvirkes gjennom for eksempel høye sommertemperaturer og tørke, flommer til uvanlige tider av året, bortfall av vårflommer, bortfall av stabilt isdekke i mange vassdrag som normalt har hatt isdekke, og flere isganger i løpet av vinteren. Trusselvurderingen gjøres for en tidsperiode på to til tre laksegenerasjoner fram i tid, og klima kan utgjøre en enda større trussel mot laksebestander på lengre sikt enn det som er vurdert her.
Reduksjon av klimagassutslipp er et nødvendig tiltak og en global utfordring. For forvaltningen av laks er klimaendring en trussel som øker betydningen av å ha store og genetisk variable laksebestander som er i stand til å møte de raske endringene. Klimaendringer medfører at behovene for tiltak mot de andre truslene øker.
• Andre store trusler mot laks er fysiske inngrep i vassdrag og vannkraftregulering. Negative effekter kan motvirkes av tiltak i mye større omfang enn det som gjennomføres i dag
Mange flere tiltak kan gjøres for å redusere effekter av vannkraftregulering og andre fysiske inngrep. Metoder for å gjøre tiltak er godt utviklet og tilgjengelige.
• Pukkellaks har hatt en markant økning i antall og utbredelse, men kunnskap om effekter av pukkellaks og tiltakene som gjennomføres er mangelfull
Pukkellaks er en introdusert fremmed art og en trussel som de siste årene har vært under betydelig utvikling på grunn av markant økning i antall og utbredelse. Kunnskapen om effekten på laks, sjøørret og sjørøye er mangelfull. Usikkerheten om framtidig utvikling er derfor stor.
• Parasitten Gyrodactylus salaris og sur nedbør er trusler som i dag påvirker laks i liten grad på grunn av fungerende tiltak
Parasitten G. salaris har vært en av de store truslene mot laks, men vellykkede aksjoner for å utrydde parasitten og bevare laksebestander har medført at bestander av laks kan gjenoppbygges i tidligere smittede vassdrag. Tiltakene har ytterligere begrenset risikoen for spredning til nye vassdrag. Alle smittetregioner unntatt Drivaregionen og Drammensregionen er nå erklært fri for G. salaris. De fem smittede vassdragene i Drivaregionen er ferdig behandlet, og fra 2025 er de under overvåking i friskmeldingsprogrammet. Sur nedbør har også vært en av de store truslene mot laks, men på grunn av omfattende kalkingstiltak og reduserte utslipp er det liten risiko for ytterligere framtidig skade. Negativ påvirkning på bestandene fra sur nedbør er derfor vurdert som lavere enn før.
• For sjøørret er lakselus fra oppdrettsanlegg den aller største menneskeskapte trusselen
Lakselus fra oppdrettsanlegg er den største menneskeskapte trusselen mot sjøørret og vurderes som en ikke-stabilisert bestandstrussel. Svært mange bestander over store deler av landet er hardt rammet av lakselus, og effekten av lakselus på sjøørret var trolig større i 2024 enn tidligere. Risiko for at bestander blir kritisk truet eller tapt på grunn av lakselus er stor på grunn av manglende tiltak. Klimaendring er den nest største trusselen mot sjøørret. Trusselbildet mot sjøørret i 2025 er likt de to foregående årene, det er ikke gjort endringer i trusselvurderingen for noen av de menneskelige aktivitetene som er vurdert
Stamlakskontroll 2024
Full text linkKarlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J.B., Arntzen, S.N., Tønder, T.S., Berg, S., Eriksen, L.B. & Forfang, K. 2025. Stamlakskontroll 2024. NINA Rapport 2584. Norsk institutt for naturforskning
I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2024 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laksen klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 1161 laks fra 34 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 744 klassifisert som villaks, 18 som rømt oppdrettslaks, 386 som utsatt laks og 13 som usikre. Skjellprøver fra 905 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 104 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 889 identifisert som vill eller utsatt, og 97 av disse (10,9 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (5 bestander med tre til 34 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (to av fire i Kinso).Miljødirektoratet: M-2966|202
Land Use Effects on the Space Use and Dispersal of an Apex Predator in an Ecotone Between Tropical Biodiversity Hotspots
Full text linkAssessing the ranging and dispersal behavior of apex predators and its consequences for landscape connectivity is of paramount importance for understanding population and ecosystem effects of anthropogenic land use change. Here, we synthesize ranging and dispersal ecological information on pumas (Puma concolor) and present estimates of how different land uses affect the space use and dispersal of pumas on fragmented landscapes in an ecotone between biodiversity hotspots in southeastern Brazil. Additionally, we evaluate the effect of animal translocations on dispersal and movement patterns. Using location data for 14 GPS-collared pumas and land use data, we assessed when, how long, and how far individuals dispersed; how forest loss and infrastructure influenced puma home range size; and how movement patterns changed according to land use and proximity to infrastructure, during ranging and dispersal, for residents, natural dispersers, and translocated individuals. We present the first detailed record on the dispersal of pumas in Brazil and in the tropics, including long-distance dispersals, and show that pumas moved faster and more linearly during dispersal than during ranging. Their movement was slower and their home ranges were smaller in more forested areas, underscoring the importance of forest as habitat. In contrast, movement rates were higher in open pastures, mainly during dispersal. Our study underscores the scarcity of research on puma space use and dispersal in South America and reveals partial divergences in dispersal behaviors compared to North America and temperate regions, especially concerning dispersal ages. Furthermore, we give the first steps in presenting how land cover and human infrastructure affect the movement of this apex predator in a tropical ecosystem, an important subsidy for land use management. We call for more comprehensive studies on the movement ecology of carnivores combined with long-term population monitoring, to allow linking individual behavior with metapopulation dynamics and landscape connectivity and drawing more effective measures to sustain their populationspublishedVersio
Towards a holistic climate service: Addressing all four climate risk determinants
Full text linkThis article presents a newly developed climate service designed to monitor climate risk in Norwegian municipalities using a variety of indicators. The service is accessible through a publicly available multimedia platform. With the expected increase in extreme weather events, many climate services have emerged focusing solely on future climate conditions, thus addressing only the hazard component of climate risk. As a result, most current local climate services evaluate how future climate will impact today’s society. The Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC), however, recently developed a risk framework consisting of four determinants: hazard, exposure, vulnerability, and response. Following this framework, our climate service incorporates all four risk determinants. It presents geographically and temporally varying indicators expressing current, near-future, and far-future projections or scenarios on hazard, exposure, and vulnerability, and maps these against current response levels. This approach enables us to identify which municipalities in Norway are most at risk and currently have the least adequate responses.publishedVersio
A continuous feast of bramble: Rubus fruticosus agg. is a key cross-seasonal dietary resource for a fallow deer population
Full text link1. Context: Deer (Cervidae) populations are increasing in many global regions, leading to concerns about their impacts on temperate forests. Advancing evidence-based management requires a detailed understanding of the dietary habits of deer and how these are shaped by resource availability. 2. Methodology: We studied the diet of fallow deer (Dama dama) in North Wales (United Kingdom), using faecal DNA metabarcoding. Samples were collected monthly from three woodlands during 2019–2021. Tree surveys and seasonal ground flora surveys were conducted in these woodlands and seven additional woodlands. Preference analyses were used to assess the consumption of plant taxa relative to their availability. 3. Results: The fallow deer consumed high proportions of bramble (Rubus fruticosus agg.) across the seasons, especially in the winter months. Diet diversity was significantly lower in winter compared to the other seasons, suggesting that the deer were bulk foraging on a widely available, predictable resource to conserve energy during winter. Grasses did not form a major component of the diet in any season. The preference analysis showed that spatially clustered woody taxa (e.g. Betula sp., Corylus sp. and Fraxinus sp.) occurred less often than expected in the diet, while widespread woody species occurred in the diet more often than expected (e.g. Rosa sp., Prunus sp. and Quercus sp.). 4. Practical implication: The expansion of deer populations in the United Kingdom has occurred alongside the recovery and maturation of degraded or planted forests since the middle of the 20th century. Despite reduced light availability in these closed-canopy forests and increased herbivory pressure, bramble has remained a dominant understory plant compared to other less herbivory-tolerant plant species. Perhaps as a consequence, bramble has become the winter survival resource for this fallow deer population, remaining a prominent dietary component throughout the year. With increasing disturbance from extreme weather and tree diseases leading to a more open canopy structure, bramble cover is set to increase in European forests, which could support further expansion of deer populations. As we work to expand tree cover and enhance forest resilience and biodiversity, we should seek to understand the dynamic interactions of increasing deer populations with rapidly changing treescapes. Cervidae, deer, diet analysis, faecal DNA metabarcoding, herbivory, resource availability, ungulatepublishedVersio
Global impoverishment of natural vegetation revealed by dark diversity
Full text linkAnthropogenic biodiversity decline threatens the functioning of ecosystems and the many benefits they provide to humanity1. As well as causing species losses in directly affected locations, human influence might also reduce biodiversity in relatively unmodified vegetation if far-reaching anthropogenic effects trigger local extinctions and hinder recolonization. Here we show that local plant diversity is globally negatively related to the level of anthropogenic activity in the surrounding region. Impoverishment of natural vegetation was evident only when we considered community completeness: the proportion of all suitable species in the region that are present at a site. To estimate community completeness, we compared the number of recorded species with the dark diversity—ecologically suitable species that are absent from a site but present in the surrounding region2. In the sampled regions with a minimal human footprint index, an average of 35% of suitable plant species were present locally, compared with less than 20% in highly affected regions. Besides having the potential to uncover overlooked threats to biodiversity, dark diversity also provides guidance for nature conservation. Species in the dark diversity remain regionally present, and their local populations might be restored through measures that improve connectivity between natural vegetation fragments and reduce threats to population persistence.publishedVersio
A modified primer-pair designed for the molecular sex identificationof black-legged Kittiwake (Laridae: Rissa tridactyla
Full text linkIn studies of avian populations accurate sex identification facilitates the study of sex-linked behaviour, ecology, social structure, decision-making, and life histories. To improve molecular sex identification protocols for the black-legged kittiwake (Laridae: Rissa tridactyla, hereafter ‘kittiwake’), primers previously developed for other bird species were realigned against the kittiwake CHD1 Z and W chromosomes to generate a species-specific primer-pair. Amplicons of 602 bp and 375 bp were produced using typical PCR and gel electrophoresis procedures. The modified primer-pair was validated on a test sample of 138 kittiwakes from four Atlantic breeding colonies sexed a priori using head-bill lengthpublishedVersio