NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Genetiske analyser av ørret i Suldalsvatnet med tilløpselver
Full text linkKarlsson, S., Hagen I. J., Skoglund, H., Museth, J. & Urdal, K. 2025. Genetiske analyser av ørret fra Suldalsvatnet med tilløpselver. NINA Rapport 2618. Norsk institutt for naturforskning.
Suldalsvatnet har en storørretbestand med svært stor nasjonal verdi. Suldalsvatnet og de viktigste tilløpselvene er kraftig påvirket av vannkraftregulering. I tillegg til ferskvannsstasjonær ørret har også anadrom fisk tilgang til Suldalsvatnet og tilløpselvene. Fiskesamfunnet er ved flere tidligere undersøkelser beskrevet, med spesielt fokus på storørreten, men den genetiske strukturen i dette systemet har ikke tidligere blitt undersøkt. I dette prosjektet har vi genetisk analysert ungfiskprøver av ørret fra tilløpselvene Brattlandsdalåna, Roaldkvamsåna, Storåna, Kvilldalsåna og Helganesåna, sjøørret fanget i Suldalslågen og prøver av storørret. Våre analyser viser at ørreten fra de ulike tilløpselvene er genetisk forskjellige. Sjøørreten i Suldalslågen er også genetisk forskjellig fra de andre bestandene. Den genetiske avstanden mellom de ferskvannsstasjonære bestandene og sjøørretbestanden i Suldalslågen og sjøørretbestander i andre vassdrag i Boknafjorden indikerer at de ferskvannsstasjonære bestandene ikke er genetisk isolert fra anadrom ørret, men er delbestander med begrenset genflyt. Et begrenset antall individer av stor ørret fanget i området ved eller i tilløpselvene Brattlandsdalåna og Roaldkvamsåna ble genetisk tilordnet disse tilløpselvene. Storørreten i Suldalsvatnet har dermed opphav i mer enn en bestand, men for å avdekke hvor mange av de ulike bestandene som produserer storørret og hvordan disse fordeler seg i Suldalsvatnet vil det være nødvendig med oppfølgende analyser av flere prøver av storørret fanget i mange ulike områder i innsjøen. Blant ungfiskprøvene fanget i Brattlandsdalåna identifiserte vi en oppsiktsvekkende stor andel hybrider (13 av 45 individer; 29 %) mellom laks og ørret, og samtlige hadde ørret-mor og lakse-far. En så stor grad av hybridisering vil kunne påvirke produktiviteten til ørreten i denne tilløpselven. I tillegg vil gyteaktiviteten til laksen i dette vassdraget også kunne påvirke gytedynamikken til ørreten og den genetiske sammensetningen som i sammenlikning med de andre tilløpselvene var mindre ensartet.
Observasjoner av den genetiske strukturen til ørret i Suldalsvatnet er et viktig kunnskapsgrunnlag for fremtidig forvaltning av den høyt verdsatte storørreten i Suldalsvatnet. Alle delbestander av ørret representert i hver enkelt tilløpselv bidrar til den samlede genetiske diversiteten og bør ivaretas for å sikre levedyktigheten til ørreten. Storørreten kan sannsynligvis ha opphav i alle de ulike tilløpselvene til Suldalsvatnet, og det er sannsynlig at størrelsen på fisken avhenger av fiskedietten og i liten grad bestandstilhørighet. Supplerende analyser av stor ørret i Suldalsvatnet vil kunne avdekke bestandstilhørighet og hvordan denne er fordelt i innsjøen.Statkraft Energi A
Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Midlertidig forslag til instruks 2025
Full text linkJokerud, M., Tingstad, L., Bär, A., Blom, H.H., Brandrud, T.E., Evju, M., Johansen, L., Klanderud, K., Olsen, S.L., Lyngstad, A., Solstad, H., Storaunet, K.O. & Øien, D.I. 2025. Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Midlertidig forslag til instruks 2025. NINA Rapport 2625. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten inneholder et sammendrag av utviklingshistorien til Miljødirektoratets kartleggingsinstruks siden 2016 og bakgrunnen til prosjektet "Videreutvikling av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks". Handlingsplanen Natur for livet (2016) fra Klima- og miljødepartementet fremhevet behovet for bedre kartlegging av naturtyper som er truet, viktige for mange arter, har sentrale økosystemfunksjoner eller er dårlig kartlagt. Miljødirektoratet har derfor utviklet et konsept for enhetlig verdisetting av slike naturtyper, med mål om å lage en enkel og feltbasert metodikk som kan brukes på tvers av økosystemer i planlegging og forvaltning.
Denne rapporten består av det påbegynte arbeidet der kartleggingsinstruksen skal revideres og legges om slik at den følger NiN 3 i alt fra kartleggingsmetodikk til type, variabel og kodesystem.
Rapporten har behandlet innspill fra kartleggingsmiljøet som er overlevert fra Miljødirektoratet. En sammenstilling av resultatet av kartlegging etter Miljødirektoratets kartleggingsinstruks for årene 2018-2022 er gitt med detaljert oversikt over tilstand, naturmangfold og lokalitetskvalitet, samt variabler og trinn.
Ekspertgruppen har diskutert utfordringer med dagens kartleggingsinstruks og mulige løsninger på utfordringene. Dette er et pågående arbeid og denne rapporten gir innblikk i hvor langt vi har kommet i videreutviklingen av kartleggingsinstruksen. Det er bred enighet i ekspertgruppen om at matrisesystemet skal diskuteres mer inngående i denne prosessen frem mot endelig rapport i 2026. Vi diskuterer restaureringspotensiale, som et verktøy for forvaltningen som kan gjøre det lettere å håndtere resultat av en kartlegging. Det presenteres ulike måter matrisen for lokalitetskvalitet kan behandles, og det gjøres en sammenligning av beregning for de to førstnevnte:
• Skåring av aksene med verste styrer-prinsippet for tilstand og beste styrer-prinsippet for naturmangfold
• Skåring av aksene med gjennomsnittsberegning
• Fleksibel vekting av aksene
Vi foreslår å innføre en “stjernemarkering” av lokaliteter, slik at kartleggingsinstruksen kan skille ut de naturtypene med eksepsjonelt høy lokalitetskvalitet.
Det presenteres grundige evalueringer av kartleggingsinstruksen for hvert hovedøkosystem. Revisjonen av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks har avdekket flere felles utfordringer og vurderingsbehov på tvers av naturtypene fjell, skog, semi-naturlig mark og våtmark. En gjennomgående utfordring er at instruksen i sin nåværende form i mange tilfeller gir et forenklet eller skjevt bilde av lokalitetskvalitet, særlig fordi enkelte variabler er overstyrende eller dårlig tilpasset naturtypens særtrekk. Dette fører til spørsmål om kvalitetsskår faktisk gjenspeiler naturens tilstand og mangfold.
Denne rapporten presenterer foreløpige forslag til endringer i Miljødirektoratets kartleggingsinstruks, som er et arbeid som fortsatt pågår. Det er foreløpig ikke truffet beslutninger om sentrale diskusjonstemaer, som valg av nye NiN 3-variabler, trinnfordeling for tilstands- og naturmangfoldsklasser i de ulike hovedøkosystemgruppene, eller hvordan tilstand, naturmangfold og lokalitetskvalitet skal beregnes. Naturskogsnærhet foreslås som ny variabel for å skåre naturmangfold for alle skogtypene. Det foreslås flere nye variabler for å forbedre skåring av tilstand og naturmangfold i kartleggingsinstruksen.
En stor utfordring med å revidere Miljødirektoratets kartleggingsinstruks nå, er at mange av naturtypene er rødlistet og en ny Norsk rødliste for naturtyper skal lanseres i november 2025. I mai - juni 2025 var det offentlig innsyn i vurderingene av den nye rødlista for naturtyper og denne viser store endringer, bl.a. en dobling av antall naturtyper på Rødlista. Dette vil i stor grad påvirke videreutviklingen av Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Forslagene som legges frem nå, er derfor midlertidige og kan med stor sannsynlighet bli justert. Endelig forslag til videreutvikling av kartleggingsinstruksen vil bli presentert når prosjektet avsluttes i 2026.Miljødirektoratet: M-3025 | 202
UAV Imaging of the Riverbed in Small, Tree-Lined Streams: Importance of the Light Environment
Full text linkUnmanned aerial vehicles (UAVs) are an ideal platform for the remote sensing of riverbeds
in small, tree-lined streams, allowing unobstructed viewing of the channel at high spatial
resolution. However, effective UAV surveying of these riverbeds is hindered by a range
of phenomena associated with the complex light environments of rivers, and small treelined
streams in particular, including reflections of the overlying cloud layer from the
water surface, sunglint on the water surface, and shadows from topography and riparian
vegetation. We used UAV imagery acquired from small, tree-lined streams under different
light conditions to identify the prevalence of the main phenomena—reflections of clouds,
sunglint, and shadows—that hinder the ability to discern the riverbed. We characterized
how large a constraint these phenomena are on the optimal imaging window. We then
examined the degree to which sub-optimal light conditions may restrict this window, both
within the year and within the day, across Europe. Our investigations suggest that different
regions across Europe will have different priorities with regard to imaging, with surveys
in northern rivers emphasizing avoiding low irradiant intensity in winter and those in
southern rivers emphasizing avoiding sunglint around midday. We use our findings to
suggest a protocol for improved riverbed imaging that is specific to the light environment
of the stream under investigation.publishedVersio
Experimental harvest of willow ptarmigan, black grouse and capercaillie: Summary of the planning stage
Full text linkNilsen, E. B., Eriksen, L.F., Hilde, C. H. & Grainger. M. 2025. Experimental harvest of willow ptarmigan, black grouse and capercaillie: Summary of the planning stage. NINA Report 2570. Norwegian Institute for Nature Research.
Sustainable harvest management of game resources is an important goal in Norwegian nature management. A central concept for predicting the effect of hunting on wildlife populations is whether hunting mortality is additive or compensatory under different harvest levels. Grouse species such as willow ptarmigan (Lagopus l. lagopus) and the forest grouse species black grouse (Lyrurus tetrix) and capercaillie (Tetrao urogallus) are popular game species in Norway. The most robust knowledge about sustainable harvest for willow ptarmigan comes from experimental studies carried out in Norway in the late 1990s. However, it is unknown whether past results are directly transferable to a broader set of new environmental conditions induced by climate change. Also, no similar studies exist for black grouse or capercaillie. Here, we aim to address these uncertainties by conducting a conceptual replication of these experiments for the three above-mentioned species in hunting areas managed by Statskog across Norway (from Agder in the south to Troms in the north). This report summarises the planning stage of the project and includes two main sections: i) A systematic mapping of the literature related to effects of harvest on galliformes globally, and ii) a thorough evaluation of the experimental design including both the sampling of study subjects and assignment of treatment levels.
The systematic mapping of the literature revealed that several key aspects of the effects of harvest on galliformes warrant further attention and research. First, the literature is dominated by research with relatively "weak" study designs, and few were based on Randomized Controlled Trials (RCT). In fact, only one study based on RCT was found in addition to the above-mentioned Norwegian research. Second, most studies had a relatively small or moderate spatial extent. This might limit our ability to draw firm conclusions that could be transferred to other ecological conditions (and species). Third, the amount of research on black grouse and capercaillie in relation to harvest management is very limited.
To select an adequate number and location of included areas (study units), we first used mathematical simulations to assess the number of study units that would be required to detect effects of the prescribed harvest treatment levels (i.e., no harvest, 15% and 30% harvest for willow ptarmigan, and no harvest, 10% and 20% harvest for the forest grouse species black grouse and capercaillie). We suggest recruiting 34 study units for willow ptarmigan and 30 study units for forest grouse, each subject to a randomised three-year harvest experiment. Black grouse and capercaillie will be treated as two distinct experiments. To recruit specific study units, we applied a set of criteria and algorithms based on an approach resembling "proportional quota sampling". In addition to certain key requirements concerning practical suitability, we selected study units to obtain balance in terms of geographical coverage and environmental gradients (bioclimatic sections and zones). Each study unit will be subject to a randomly allocated harvest treatment, following an RCT approach and a "crossover-design", where each unit is subject to a randomly selected sequence of harvest treatments. Because we are planning for a three-year experiment with three harvest levels, each unit will be exposed to all treatments.
This experimental study of the effects of harvest on willow ptarmigan, black grouse and capercaillie, will be a unique and substantial contribution to the field. The systematic mapping of the literature clearly revealed that the knowledge created by this study will fill important knowledge gaps. The proposed study units for the experiment will be a good basis for a replication study with high external validity. The planned study will be unique in that it both has a (near) national spatial extent, and that it covers three related but ecologically distinct species.Nilsen, E. B., Eriksen, L.F., Hilde, C. H. & Grainger. M. 2025. Eksperimentell jakt på lirype, orrfugl og storfugl: Oppsummering av planleggingsprosjektet. NINA Rapport 2570. Norsk institutt for naturforskning.
Høsting av viltressurser på en bærekraftig måte er et viktig mål i norsk naturforvaltning. Et sentralt konsept for å forutsi effekten av jakt på viltbestander er om jaktmortaliteten er additiv eller kompensatorisk under forskjellige høstingsnivåer. Hønsefugler som lirype (Lagopus l. lagopus), storfugl (Lyrurus tetrix) og orrfugl (Tetrao urogallus) er populære jaktbare arter i Norge. Den mest robuste kunnskapen om bærekraftig høsting av lirype kommer fra eksperimentelle studier utført i Norge på slutten av 1990-tallet. Det er imidlertid ukjent om resultatene herfra er direkte overførbare til et bredere sett med nye miljøforhold som følge av klimaendringer. Det finnes ingen lignende studier for storfugl eller orrfugl. I denne rapporten adresserer vi disse usikkerhetene ved å gjennomføre en konseptuell replikasjon av høstingseksperimentet, for alle de tre ovennevnte artene, i jaktområder som forvaltes av Statskog over hele Norge (fra Agder i sør til Troms i nord). Denne rapporten oppsummerer planleggingsfasen av prosjektet og inkluderer to hoveddeler: i) En systematisk kartlegging av litteraturen knyttet til effekter av høsting på hønsefugler globalt, og ii) en grundig evaluering av det eksperimen-telle designet, inkludert både utvalg av studieobjekter og tildeling av behandlingsnivåer.
Den systematiske kartleggingen av litteraturen avslørte at flere sentrale aspekter ved effektene av høsting av hønsefugler krever økt oppmerksomhet og forskning. For det første er litteraturen dominert av forskning med relativt "svake" studiedesign, og få var basert på randomiserte kontrollerte forsøk (RCT). Kun én studie i våre funn var basert på RCT, i tillegg til den ovennevnte norske forskningen. For det andre hadde de fleste studiene et relativt lite eller moderat romlig omfang. Dette kan begrense muligheten til å trekke sikre konklusjoner som kan overføres til andre økologiske forhold (og arter). For det tredje er det per i dag svært lite forskning på jakteffekter på storfugl og orrfugl.
For å velge et tilstrekkelig antall og plassering av inkluderte områder (studieenheter), brukte vi først matematiske simuleringer for å vurdere antall studieenheter som ville være nødvendig for å oppdage effekter av de foreskrevne høstingsnivåene (dvs. ingen høsting, 15 % og 30 % høsting for lirype, og ingen høsting, 10 % og 20 % høsting for skogshønsartene storfugl og orrfugl). Vi foreslår å rekruttere 34 studieenheter for lirype og 30 studieenheter for skogshøns, hver underlagt et randomisert treårig høstingseksperiment. Storfugl og orrfugl vil bli behandlet som to separate eksperimenter. For å rekruttere spesifikke studieenheter brukte vi et sett med kriterier og algoritmer basert på en tilnærming som ligner "proporsjonal kvoteutvelging". I tillegg til visse nøkkelkrav angående praktisk egnethet, valgte vi studieenheter hvor vi oppnår balanse i geografisk dekning og miljøgradienter (bioklimatiske seksjoner og soner). Hver studieenhet vil bli underlagt et tilfeldig tildelt høstingsnivå, etter en RCT-tilnærming og et "crossover-design", der hver enhet er underlagt en tilfeldig valgt sekvens av høstingsnivåer. Ettersom vi planlegger et treårig eksperiment med tre høstingsnivåer, vil hver enhet få ulike høstingsnivå i ulike år.
Denne eksperimentelle studien av høstingseffekter på lirype, storfugl og orrfugl vil gi et unikt og betydelig bidrag til kunnskapsfeltet. Den systematiske kartleggingen av litteraturen avslørte tydelig at kunnskapen som skapes her vil fylle viktige kunnskapshull. De foreslåtte studieenhetene for eksperimentet vil være et godt grunnlag for en replikasjonsstudie med høy ekstern validitet. Den planlagte studien vil også være unik ved at den både har et (nær) nasjonalt romlig omfang, og at den dekker tre beslektede, men økologisk distinkte arter
Ten quick tips to get you started with Bayesian statistics
Full text linkBayesian statistics is a framework in which our knowledge about unknown quantities of interest (especially parameters) is updated with the information in observed data, though it can also be viewed as simply another method to fit a statistical model. It has become popular in many branches of biology [1,2]. For context, 5 of the 10 most cited papers in Web of Science with keywords ‘Bayesian statistics’ are related to biology (as of August 19, 2024). The use of Bayesian statistics in biology allows researchers to run analyses that incorporate external knowledge, describe complex systems, and work effectively with limited or messy data. However, most biologists are first trained in frequentist statistics. Learning to become fluent in Bayesian statistics may be perceived as too time-consuming to undertake, or the prospect of adopting an unfamiliar statistical framework can simply appear too daunting. Despite this perception, however, the learning curve for Bayesian statistics is gradual, not steep, and benefits will quickly outweigh investments. To aid you on this journey, we provide a list of 10 tips, summarized in Fig 1, to help you get started with Bayesian statistics. In Table 1 we have also compiled a glossary for definitions of technical terms. Our paper is not intended as a comprehensive introduction to Bayesian statistics. Instead, it provides guidance for applying Bayesian statistics and points to additional resources where you can learn the basics. This paper is not just for newcomers but also for those with some experience in Bayesian methods who may use it as a roadmap to design, conduct, and publish Bayesian analyses. We’ve drawn mainly on our experience teaching and working with ecologists, but we hope these tips will be relevant to a broader audience of biologists. For those seeking to deepen their understanding, we point to more comprehensive resources that offer an in-depth exploration of Bayesian statistics. The purpose of our paper is not to persuade you to abandon frequentist methods in favor of Bayesian methods. Instead, we advocate for a pragmatic dual approach where you master both methods as part of your analytical toolkit and choose the most appropriate tool for your problem.publishedVersio
Traner i Trøndelag. Arealbruk, respons til bortjaging og beiteskadevurderinger
Full text linkTombre, I.M., Frafjord, H., Daffinrud, N., Gundersen, O.M., Nilsson, L. & Østnes, J.E. 2025. Traner i Trøndelag. Arealbruk, respons til bortjaging og beiteskadevurderinger. NINA Rapport 2599. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3187620
Forekomst og fordeling av traner ble registrert på landbruksarealer i Snåsa og Steinkjer kommuner i 2023. Målet var å få en oversikt over antall traner, hvilke arealer de bruker og vurdere mulige konsekvenser for landbruksdriften i regionen. Derfor ble det også gjennomført en pilotstudie i Snåsa der metodikk for vurdering av beiteskader på kornåkrer ble testet og mulig skade på arealene kvantifisert. Det ble også gjennomført bortjaging av traner for å kvantifisere effekten av dette som skadeforebyggende tiltak. I slutten av mai ble det på én dag (27.mai) registrert 59 traner i studieområdet i Snåsa, mens det i begynnelsen av september (4.september) ble registrert 140 traner i samme område. Dette inkluderte også årsunger. Langs en registreringsrute i Steinkjer kommune om våren (25.mai) var høyeste daglige antall med traner 39 individer, med tilsvarende tall i august på 108 individer (21.august). Om våren fordelte tranene seg etter hva som var tilgjengelig av veksttyper, men om høsten var det en preferanse for kornarealer (primært bygg) og i 84% av observasjonene i Steinkjer beitet de i uhøstede åkrer. I Snåsa ble tranene jaget bort fra arealene 4-6 ganger per dag av gårdbrukerne gjennom vekstsesongen. Til tross for dette, ble det registrert flere felter med synlige beiteskader i form av avspist korn og nedtråkket aks. Totalt ble 1 217 m2 klassifisert med beiteskader. Skadeberegningene viser at om tranene hadde fått beitet fritt kunne dette medført et betydelig avlingstap. Under de eksperimentelle jageforsøkene tok tranene raskere til vingene utover i forsøkene og oppfluktavstanden var i gjennomsnitt lengre når det var bil som kom til feltene sammenlignet med når det var en gående person. Dette antas å være en lært respons og et resultat av jagingen tranene var eksponert for gjennom sesongen. I noen av jageforsøkene fløy tranene ut av studieområdet, i andre forsøk landet de på et annet felt i nærheten. I gjennomsnitt var flokkene som dro ut av området mindre enn flokkene som landet i studieområdet. Dette var imidlertid ikke statistisk signifikant og er sannsynligvis et resultat av et noe begrenset datamateriale. Tiden det tok før tranene var tilbake ble ikke registrert. Basert på områdets topografi og omkringliggende landskap er det imidlertid grunn for å tro at det vil ta lengre tid før traner som jages ut av studieområdet kommer tilbake til feltet de ble jaget fra enn de som bare forflyttet seg innad i studieområdet. Resultatene antyder også at det sannsynligvis vil være vanskeligere å jage bort større flokker sammenlignet med små flokker. Resultater fra denne studien viser nåværende forekomst og utbredelse av traner i denne delen av Trøndelag og vil være et grunnlag for fremtidige vurderinger av mulige endringer i bestandsstørrelse. Studien viser også hvilke betydelige økonomiske konsekvenser traner kan ha når de får beite fritt uten bortjaging i uhøstede kornåkrer der de både spiser av kornet og tramper ned vekstene.Tombre, I.M., Frafjord, H., Daffinrud, N., Gundersen, O.M., Nilsson, L. & Østnes, J.E. 2025. Cranes in Trøndelag: Spatial distribution and assessments of damage to crops. NINA Report 2599. Norwegian Institute for Nature Research. http://hdl.handle.net/11250/3187620
The abundance and distribution of Common Crane (Grus grus) were registered on farmland in the two municipalities Steinkjer and Snåsa in Trøndelag, Mid-Norway in 2023. The aim was to establish an overview of the number of cranes, their field preferences, and to evaluate possible consequences for the farming activities in the region. In addition to site-use registrations, a pilot study was conducted using established methods for quantifying crop loss caused by cranes. Experimental scaring tests were also conducted in order to evaluate the effects of scaring as a measure for reducing crop loss. In the study area in Snåsa, a total of 59 cranes were registered at one day the 27th of May, whereas 140 individuals were simultaneously registered the 4th of September which also includes young birds. In Steinkjer, the highest daily number in spring was 39 cranes on the 25th of May, and 108 individuals was the highest daily number in late summer, 21st of August. In spring, the cranes were distributed evenly in relation to the various crop types, but preferred cereal fields (mainly barley) in the autumn where 84% of the observations were on unharvested fields. As a crop damage preventive measure, the farmers in Snåsa chased the cranes off their fields 4-6 times daily throughout the growing season. Despite this, several areas had visual damage in terms of eaten grains and trampling. A total of 1 217 m2
were classified as being damaged. If the cranes had the possibility to forage freely on the fields without being disturbed or chased away, damage assessments suggest a significant potential damage risk for the farmers. During the experimental scaring period in the study, the escape flight distances increased and were on average longer when chased by a car compared to a walking human. This is presumably an effect of their experience with scaring activities throughout the season. In some of the scaring occasions, the cranes abandoned the study site completely, whereas in other occasions they landed on nearby fields. On average, flocks leaving the study area were smaller than the staying flocks, but presumably due to limited sample size this was not significant. The return time was not quantified in the present study but based on topography and the surrounding landscape it is likely that it would take longer before the cranes are back if they had left the study site as opposed to those staying on nearby fields. The results also suggests that it will be more difficult to chase large flocks off the fields compared to smaller flocks. This study presents the current situation regarding numbers and distribution of cranes in this region in Norway and will be a reference for future corresponding studies. Results demonstrate potential for significant economic consequences of cranes for the farming industry if they are allowed to forage undisturbed on cereal fields.Statsforvalteren i Trøndela
Faggrunnlag for lokal forvaltningsplan for grågås i Stavanger kommune
Full text linkFollestad, A. & Hauge, K.-O. 2025. Faggrunnlag for lokal forvaltningsplan for grågås i Stavanger kommune. NINA Rapport 2592. Norsk institutt for naturforskning.
Hekkebestanden av grågås har økt i Rogaland de siste tiårene, noe som har bidratt til store lokale utfordringer med hvordan grågåsa skal forvaltes ut fra de til dels store beiteskadene de kan forårsake på dyrket mark. Dette medfører mange klager fra bøndene, med spørsmål om hvilke tiltak de kan iverksette for å begrense skadene.
Registreringer av hekkende grågås viser at hekkbestanden i Rogaland var på et svært lavt nivå etter krigen. Den var i flere områder også i fare for å bli utryddet. Etter dette har hekkebestanden økt betydelig, uten at en i dag har et godt bestandsestimat. Det synes likevel klart at noen lokale hekkebestander i dag er så store at de utgjør et betydelig beiteskadeproblem for landbruket.
Nye opplysninger om spredning og forekomst av oter i Boknafjordbassenget, indikerer at predasjon fra oter kan ha en stor lokal effekt på hekkebestanden av grågås. Dette bør følges opp ettersom det kan medføre endringer i bestanden av grågås på kort eller lengre sikt, både i størrelse og utbredelse, noe som kan få betydning for forvaltningsplanen.
Resultater fra både Rogaland og andre steder i landet viser at grågåsa i stor grad har endret sin årsrytme med 4-5 uker. Den kan starte eggleggingen så tidlig som første uka av mars. De fleste legger imidlertid egg fra ca. 20. mars til ca. 10. april. Dette er likevel så tidlig at mange kan starte trekket sørover i siste halvdel av juli eller tidlig i august. Mange av de lokale gjessene har dermed trukket vekk fra Rogaland før ordinære jakttidsstart, som for gjeldende jakttidsperiode er 10. august. Så store endringer i årsrytmen gir flere forvaltningsmessige utfordringer.
Det finnes en rekke områderegulerende tiltak som kan gi færre gjess som beiter på dyrket mark. Skremmemetoder vil alene sjelden ha en effekt ut over en dag eller to, dersom de ikke varieres eller kombineres. Det er også viktig at skremming skjer i henhold til en plan, slik at man ikke bare flytter problemet, eller skremmer dem vekk også fra områder der de ikke gjør vesentlig skade.
Det mest effektive tiltaket kan flere steder være å sette av friområder i jordbruket der gjessene kan beite uten å bli jaget. Utfordringen i en forvaltningsplan kan være å finne slike områder, og løsninger på hvordan skader i slike områder kan kompenseres. En mulig løsning kan være at bønder som slipper unna skader på sine avlinger, kan kompensere de som lar gjessene beite på sine områder.
Ulike bestandsregulerende tiltak er tidligere benyttet i Rogaland, inkludert tidlig jaktstart, uttak av skadegjørende individer (såkalt skadefelling) og eggsanking. Effekten av slike tiltak kan være gode, men det er sjeldent blitt lagt opp til undersøkelser for å måle effekten på lokale hekkebestander i Norge.
Det tidlige høsttrekket i Rogaland gjør det nødvendig med tidlig jaktstart om forvaltningen av lokale bestander skal baseres på jakt. Jakt kan imidlertid ha begrenset effekt dersom en ønsker å redusere lokale hekkebestander for å få færre gjess inn på dyrket mark etter hekke- og myteperiodene, særlig om den gjennomføres slik at den utløser et tidlig trekk sørover. Man bør derfor vurdere hvordan det lokalt kan legges til rette for en god organisering.
Skadefelling er benyttet i flere områder. Dette skal først og fremst gjøres for å skremme gjess vekk fra dyrket mark, etter at andre tiltak er prøvd. I noen kommuner er det likevel gitt skadefellingstillatelser med sikte på en lokal reduksjon i den lokale hekkebestanden.
Koordinert innsamling av egg kan være et effektivt tiltak der det er mange reir på lokaliteter hvor reirene er lette å finne.
En forvaltningsplan bør ha et godt grunnlag i form av kart som viser hvor gjessene oppholder seg til ulike tider av året og hvor skadeproblemene oppstår. Da kan en planlegge hvor og når ulike tiltak kan iverksettes. Som en del av dette bør lokale hekkebestander kartlegges og overvåkes for å kunne dokumentere mulige effekter av tiltakene som settes inn.Stavanger kommun
Comparing eDNA and eRNA Sampling Methodologies From Pond Environments
Full text linkMolecular traces are increasingly being applied to assess the presence of species and communities. Studies on environmental DNA (eDNA) have, to a large extent, become common practice in species detection, but less studies have compared biodiversity estimations with the more temporary environmental RNA (eRNA). This study compares metabarcoding results from pond water obtained from both molecule types by sequencing the V4 region in the 18S rRNA marker. Water was collected from two depths, 20 and 80 cm, and filtered sequentially through two filter porosities, 0.45 and 0.22 μm. Each filter was cut in half before fixation in either 96% ETOH or RNAlater. The results showed no differences between the fixatives for either molecule. Overall, biodiversity estimates from eDNA significantly overperformed eRNA, likely due to higher concentrations of eDNA from terrestrial sources. Comparisons of the two depths showed variation for eDNA only, with increasing levels of biodiversity found at the upper water layer. Both filterComparing eDNA and eRNA Sampling Methodologies From Pond EnvironmentspublishedVersio
Ungfiskundersøkelser i bynære vassdrag i Trondheim kommune i 2024. Oppfølging av restaureringstiltak, problemkartlegging og overvåking
Full text linkBergan, M. A. 2025. Ungfiskundersøkelser i bynære vassdrag i Trondheim kommune i 2024. Oppfølging av restaureringstiltak, problemkartlegging og overvåking. NINA Rapport 2566. Norsk institutt for naturforskning.
Rapporten presenterer resultater fra undersøkelser i anadrome og ferskvannstasjonære strekninger i bekker og elver i Trondheim kommune i 2024. Arbeidet omfattet el-fiske av 110 stasjoner i ulike vassdrag, og er rettet mot oppfølging av ulike restaureringstiltak, problemkartlegging og standard overvåkingsaktivtet (ungfisktellinger, innsamling av tidsseriedata) i vassdragene.
Fiskesamfunn
Små vassdrag av typen bekker og elver i Trondheim har ørret som naturlig dominerende fiskeart. I vassdrag med en tilgjengelig naturlig anadrom strekning dominerer ørret/sjøørret foran laks. Leirelva (med utløp i Nidelva) og Vikelva (på Ranheim) har bestander av både laks og sjøørret, med varierende dominansforhold imellom år. Ål er naturlig forekommende i vassdrag med avrenning til fjorden eller Nidelva/Gaula, men arten hindres eller stoppes av fysisk/tekniske inngrep som veikulverter og demninger. Tre-pigget stingsild er også vanlig forekommende. På grunn av ulike menneskeskapte belastninger (vannkjemiske påvirkninger og fysisk/tekniske inngrep og endringer er bestanden av laksefisk lavere enn opprinnelig i mange vassdrag. Vassdrag i tilknytning til øvre del av Nidelva har utfordringer med gjedde og ørekyte. Dette er fremmede, introduserte arter som utgjør en stor økologisk trussel for utbredelse og bestandsstørrelse for stedegne ørretbestander og stedegent biologisk mangfold i Trondheimsområdet.
Ungfisktetthet og økologisk tilstand
Det er gjort en stasjonsbasert økologisk tilstandsvurdering med ungfisktetthet og laksefisk som kvalitetselement i vassdragene. Enkelte vassdrag og/eller bekkestrekninger er enten fisketomme, har lav ungfisktetthet eller mangler forventede aldersgrupper av ungfisk. Årsaken skyldes enten inngrep og endringer i bekkeløpet, nedslamming (etter partikkelforurensning) eller vannkjemisk forurensning. Det er ofte et samvirke mellom flere faktorer. Andre vassdrag har god ungfisktetthet av ørret eller laks, der vannkvaliteten er god nok, habitatkvaliteten tilfredsstillende og de naturlige vandringsveiene for fisk i bekken er intakte. Dette kommer klart fram i mange vassdrag der det har blitt gjennomført vellykkede restaureringstiltak i stort nok omfang. Her har man klart å få tilbake en mer naturlig, opprinnelig produksjonsevne og økt ungfisktetthet etter ulike restaureringstiltak knyttet til vassdragshabitat og vandringsveier for fisk.
Effekt av restaureringer og veien videre
Trondheim kommune har de siste årene gjort omfattende restaureringstiltak i mange vassdrag. I 2024 vises positive effekter av tiltak og restaureringer i flere vassdrag. Leirelva og Vikelva er eksempler på laks- og sjøørretførende vassdrag med svært positiv utvikling i ungfiskbestandene etter tiltak. Andre vassdrag, som f.eks. Søra på Heimdal og Amundbekken i Klæbu, har ikke samme utvikling. Dette skyldes at menneskeskapte belastninger fortsatt er så store at de hindrer god effekt av restaurering og tiltak. Flere bekker er i restaureringsfase eller skal restaureres i tiden fremover. Like viktig som å restaurere er viktigheten av å bevare og verne vassdragstrekninger og tilhørende nedbørfelt mot unødvendige inngrep, endringer og belastninger. Overvåkingen av vassdrag i Trondheim kommune de siste årene viser at et samlet inngreps- og for urensningsomfang øker, og gir et samlet stort press på nedbørfeltet i mange vassdrag. Hyppigere styrtregn, økt ekstremværhendelser og økende menneskelig aktivitet i nedbørfeltene gir økt partikkelforurensning og nedslamming av vassdrag. Partikkelforurensning er en ustabilisert trussel for stedegne fiskebestander, biologisk mangfold og økologisk tilstand i urbane og landbrukspåvirkede vassdrag. Den relative betydningen av nye belastninger på vassdragene i dag, er mye større nå enn for 50-100 år siden.Miljødirektoratet
Statsforvalteren (tidl. Fylkesmannen i Trøndelag)
Trondheim kommun
Land efficiency of renewable energy in Norway: A synthesis of footprint and production density
No full textOur investigation into the land area required for renewable energy sources in Norway’s portfolio—encompassing various types of hydropower, onshore wind, and solar energy—emphasizes the importance of production density (GWh/km2) as a metric for comparing their land use efficiency for electricity production. Utilizing highresolution Norwegian aerial imagery and geodatabases, we assessed 288 power plants, with a focus on current land use and projected needs by 2050. Results show that large run-of-river and small hydropower exhibit the highest production densities, at 1264 and 350–396 GWh/km2, respectively. Onshore wind shows the lowest production density, 55 GWh/km2 , indicating lower land utilization. Solar power shows a modest production density of 80 GWh/km2 . Our analysis of hourly consumption and onshore wind production data (2010–2023) highlights the importance of storage hydropower in balancing onshore wind variability. One TWh of expected onshore wind energy output requires 0.19 TWh of hydropower storage. Projections show 278–512 km2 of land needed by 2050 due to onshore wind and solar power development, emphasizing the need for comprehensive planning to mitigate land competition and reduce associated impacts. This research advocates for a balanced renewable energy approach, integrating environmental considerations with climate change mitigationpublishedVersio