LDH Brage
Not a member yet
884 research outputs found
Sort by
Utfordringer ved identifisering av sepsis hos eldre ved bruk av kartleggingsverktøy
Get PDFInnledning: Sepsis utgjør et betydelig globalt helseproblem, spesielt blant eldre pasienter, og antallet av tilfeller øker. Tidlig identifikasjon av sepsis er avgjørende for å redusere risikoen for alvorlige konsekvenser. Eldre er mer sårbare for infeksjoner og byr på spesielle utfordringer ved akutt sykdom. Sykepleieren spiller en sentral rolle ved identifiseringen av sepsis. Hensikten med oppgaven vil derfor være å se på utfordringer som eksiterer ved identifisering av sepsis blant eldre på sykehus ved hjelp av kartleggingsverktøy.
Metode: Metoden for denne oppgaven er generell litteraturstudie. Teori og kunnskap er hentet fra allerede eksisterende forskning og faglitteratur for å kunne besvare den valgte problemstillingen. Forskningslitteraturen ble hentet gjennom søk i databasen CHINAL. Søkeordene som er benyttet er relevante for min problemstilling, og presenteres ytterligere i kapittel 3. Jeg avgrenset artikler til 2016 og bare engelsk språk. Det resulterte i 155 treff, hvorav 4 av artiklene ble inkludert i studien basert på inklusjon- og eksklusjonskriteriene mine. Artiklene har blitt kvalitetsvurdert ved hjelp av sjekklister.
Resultat: Resultatene indikerer at sykepleieren står ovenfor flere utfordringer ved bruk av kartleggingsverktøy for å identifisere sepsis hos eldre. Studiene viser at den eldre pasientgruppens symptomer og tegn kan virke negativt inn på kartleggingen og skåren. Verktøyene viser dårlig spesifisitet og sensitivitet for den eldre pasienten. Resultatene viser også at sykepleierne var lite kjent med kartleggingsverktøyene.
Diskusjon: Sykepleieren spiller en viktig rolle i identifiseringen av sepsis hos eldre, men det er fler utfordringer knyttet til bruk av kartleggingsverktøy hos eldre på sykehus. Aldersrelaterte endringer i symptomer og tegn gjør det utfordrende å bruke kartleggingsverktøy. Kartleggingsverktøyene er basert på den yngre befolkningen, og tar ikke hensyn til de atypiske symptomene. Kunnskapsmangelen til sykepleierne kan føre til feil bruk eller tolkning, og krever kjennskap til både verktøyene og den eldre befolkningen.submittedVersio
Inflammatory reaction in eyes with late in-the-bag intraocular lens dislocation
Get PDFPurpose: To investigate the inflammatory reaction in eyes with late in-the-bag intraocular lens (IOL) dislocation.
Methods: This prospective clinical study with fellow-eye comparison consists of 76 of the patients (76 eyes) with late in-the-bag IOL dislocation enrolled in the LION trial. The main outcome measure was anterior chamber flare before surgery measured with a laser flare meter in photon counts per millisecond (pc/ms). The dislocation was graded as 1 (small: optic still covering the visual axis), 2 (optic equator close to the visual axis) or 3 (optic decentred beyond the visual axis, but the IOL–capsule complex partly visible in the pupillary area). The secondary aim was to compare intraocular pressure (IOP) before surgery.
Results: Flare levels before surgery were significantly higher in the dislocation eyes than in the fellow eyes with a median flare of 21.5 (range 5.4–135.7) pc/ms versus 14.1 (2.0–42.9) pc/ms, respectively (p ˂ 0.001). A regression analysis of log-transformed flare values showed that the dislocation eyes had a non-significant tendency towards higher flare in dislocation grade 1 with a median flare of 24.6 (5.4–135.7) pc/ms compared to grade 2; 19.6 (6.5–41.5) pc/ms (p = 0.06), and no significant difference compared to grade 3; 19.4 (10.2–53.5) pc/ms (p = 0.47). The IOP was significantly higher in the dislocation eyes than in the fellow eyes (p ˂ 0.001).
Conclusions: Eyes with late in-the-bag IOL dislocation had increased flare levels compared to their fellow eyes. This suggests that inflammation is part of the clinical picture of late in-the-bag IOL dislocation.publishedVersio
The family talk intervention prevent the feeling of loneliness - a long term follow up after a parents life-threatening illness
Get PDFBackground: The psychosocial needs of families in which a parent is affected by life-threatening illness and has dependent children are extensive. However, few family-based interventions have been scientifically evaluated and even fewer have been evaluated long term. Therefore, the specific objectives of this study were to describe the parents’ perceptions of the timing and length of FTI in relation to the illness trajectory, to explore what activities learnt by the FTI still were practiced in the long-term and what content of FTI was perceived as most valuable to cope in the long-term.
Methods: This qualitative study involved a follow-up with nine parents (ill parents, n = 3, coparents, n = 6) 4 to 5 years after participating in FTI, where one parent was cared for in specialised palliative homecare. FTI is a psychosocial family-based intervention that consists of 6–11 manual-based meetings with the families led by an educated interventionist. FTI focuses on facilitating family communication about illness-related subjects, supporting parenting, and making the children’s needs visible. The data collection consisted of interviews and was analysed according to the phenomenographic method, focused on variations in perceptions.
Results: The parents perceived FTI as a way to alleviate feelings of loneliness, and some families were still using the obtained communication tools at the time of the interview. They also perceived that FTI contributed to the children being more open about their own feelings and thoughts. However, the parents wanted extended support after FTI ended based on their individual needs, for example, during and after bereavement, deteriorated health or occasional challenges faced by children in crisis. The parents perceived the peer support gained in conjunction with FTI as important social and emotional support both during and after the intervention. The interventionists were perceived as professional persons who promoted open and honest communication during FTI.
Conclusion: FTI is found to promote family communication both in a short- and long-term perspectives according to parents. They also found FTI useful in reducing their feelings of loneliness. Support over a longer period of time is desired and extra FTI meetings may strengthen the family as a whole in parallel with additional support for parents and children during the illness trajectory and in bereavement. They received support in dealing with strong and difficult emotions and learned conversational techniques that they still used at the time of the interview, indicating that the lessons learnt was integrated and valuable many years after the last FTI meeting.publishedVersio
Humanization of care in forensic mental health wards: a qualitative study
Get PDFPurpose: To explore nurses’ experiences related to humanizing care in high-security forensic units.
Methods: This study has a qualitative design. Data consist of texts from study involved nine interviews with nurses working in two forensic mental health wards in Norway. The text was interpreted and analysed using Lindseth and Nordberg’s phenomenological—hermeneutical method.
Results: Through an interpretation process, three themes emerged: “Openness and responsiveness to patients’ stories”; “Attention to patients’ individual needs”; and “Humanistic care in strict environments”.
Conclusion: Nurses’ presence and caring attitudes in everyday forensic psychiatric care activities provide insights into individual patients’ lived experiences, vulnerability, fragility and tolerance limit. The ability to see and listen to patients at the human level and meet and respect patients in human fellowships is essential for care humanization. Additionally, the nurses in our study highlighted the need for nurses to feel safe and closely collaborate within professional healthcare teams.publishedVersio
Hvordan fremme smertelindring til pasienter med palliativ kreftbehandling i hjemmet?
Get PDFInnledning: Pasienter med kreft i palliativ fase opplever mye smerter. Det totale smertebildet er ofte komplekst, og kan påvirkes av både fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle faktorer. Samtidig viser det seg at smertelindring oppnås i langt mindre grad enn det som kan forventes hos denne pasientgruppen. Et stadig større antall pasienter som mottar palliativ kreftbehandling følges opp i hjemmet, og sykepleiere i hjemmesykepleien trenger derfor kunnskap om hva som kan fremme smertelindring til disse pasientene.
Metode: Oppgavens metode er generell litteraturstudie. Gjennom et strukturert søk i CINAHL og Idunn ble tre kvalitative og én kvantitativ forskningsartikkel valgt for å belyse og besvare problemstillingen på bakgrunn av inklusjons- og eksklusjonskriterier.
Resultat: Funn fra forskningsartiklene viser at sykepleiere i hjemmesykepleien ofte kjenner på usikkerhet og mangel på kunnskap knyttet til smertelindring i møte med pasienter som mottar palliativ kreftbehandling. Forskningen belyser samtidig pasienters erfaringer om hva de opplever som viktig i smertelindringen, og peker særlig på pasientenes behov for helhetlig pleie og omsorg som tar hensyn til den enkeltes ønsker. Personlige mål for smertelindring trekkes frem som nyttig i kartlegging og behandling.
Diskusjon: Resultater fra forskningsartiklene diskuteres opp mot problemstillingen og i lys av relevant faglitteratur, etikk og lovverk. Diskusjonen følger et teoretisk rammeverk for personsentrert sykepleie, og tar for seg sykepleieferdigheter, omsorgsmiljøet, pleiesituasjoner og personsentrerte resultater. Basert på de ulike funnene ser man at en personsentrert tilnærming vil kunne bidra til å fremme smertelindring hos pasienter som mottar palliativ kreftbehandling. Samtidig er det behov for et økt fokus på kompetanseutvikling blant sykepleiere i hjemmesykepleien for å fremme smertelindring, og det er indikasjoner for ytterligere forskning på denne tematikken
Musikk som terapeutisk verktøy i demensomsorgen
Get PDFInnledning: Atferdsmessige og psykologiske symptomer ved demens forekommer hyppig. APSD har stor innvirkning på pasienten, så vel som helsepersonell og pårørende. Helsedirektoratet sier at medikamenter først skal benyttes når miljøbehandling ikke strekker til, likevel har vi opplevd at det blir brukt psykofarmaka før effekt av miljøbehandling er testet. Vi har hatt god erfaring med bruk av musikk for å påvirke APSD, og det danner grunnlaget for vår oppgave.
Metode: Vår metode er en litterær analyse av fire forskningsartikler gjennom litteratursøk. Artiklene er kvalitetssikret ved å være fagfellevurdert og følger IMRAD-struktur. Samtidig blir det anvendt annen relevant faglitteratur. Resultatene fra de fire forskningsartiklene gjennomgikk en grundig analyse og blir presentert. Artiklene ble valgt på grunnlag av relasjonen til problemstillingen og er sentrale for å belyse ulike aspekter av den.
Resultat: Studiene vi har brukt resulterer i at musikkterapi har en positiv innvirkning på atferds- og psykiske symptomer hos personer med demens, men at symptomene økte til normalen når musikken stoppet. I tillegg til reduserte nivåer med nevropsykiatriske symptomer og demensatferd underveis i øktene, ble det observert økt nivå av positiv atferd. Eksempler på dette var smil og latter underveis i øktene.
Diskusjon: Musikkterapi har vist gode resultater på symptomforbedring ved APSD, men i ulik grad og med ulik varlighet. Selv små mengder viser gode resultater. En personsentrert tilnærming i musikken har vist gode resultater. Selv om Nasjonale retningslinjer og Helsedirektoratet sier at en alltid skal forsøke miljøbehandling før psykofarmaka, kan det være vanskelig å utføre i praksis. De eldre taper kampen om ressursene, og det kan man se på sykehjemmene. Å Implementere musikk kan være tidkrevende for allerede travle sykepleiere. Likevel er det kun implementeringen som krever ressurser, da selve miljøbehandlingen ikke krever mye tid eller personale
Musikk og utfordrende atferd i demensomsorgen
Get PDFInnledning: Demenssykdommer er svært utbredt i Norge, og forekomsten vil øke de kommende årene. Demens følger ofte med utfordrende atferd i form av ulike symptomer som gjerne behandles med psykofarmaka, som ofte følger med bivirkninger. Utfordrende atferd kan gi redusert livskvalitet for pasienten, men også nedsatt trivsel for sykepleiere på jobb og økte kostnader i demensomsorgen. Hensikten med oppgaven er å sette søkelys psykososiale tiltak, nærmere bestemt bruk av musikk, og hvilken betydning dette har for utfordrende atferd i stellsituasjoner av personer med demens.
Metode: Metoden som er brukt for å besvare problemstillingen er generell litteraturstudie, der det benyttes fire kvalitative forskningsartikler hentet fra et strukturert søk i databasen CINAHL, i tillegg til øvrig fag- og forskningslitteratur.
Resultat: Studiene viste at bruk av musikk kunne gi bedret og gjensidig kommunikasjon og samarbeid mellom pleier og pasient, uten at pleierne trengte å gi verbale instruksjoner. Musikken hadde stor betydning på atmosfæren i stellet, og førte til velvære og godt humør både for pleieren og pasienten. Dette ga en grobunn for relasjonsbygging. Det hadde likevel ikke like gode virkning på alle, og feil musikkvalg kunne skape økt frustrasjon og irritasjon.
Diskusjon: I dette kapittelet diskuteres resultater fra de utvalgte artiklene med bakgrunn i det teoretiske, etiske og juridiske kunnskapsgrunnlaget. Diskusjonen deles inn i tre deler: «Musikkens betydning for atmosfæren og relasjonsbygging i stellsituasjoner», «Musikk – en åpning for kommunikasjon» og «Tilpasset musikk for å oppnå ønsket virkning». Diskusjonen tar for seg hvordan musikk kan gi positive virkninger som velvære, trygghet, relasjon, økt selvstendighet og mestringsfølelse. Musikk er likevel ikke nok i seg selv til å skape disse positive virkningene, men pleierens holdninger er også av stor betydning. Musikkens negative virkninger som overstimulering og vekking av dårlige minner blir også lagt fram. Her diskuteres viktigheten av å tilpasse musikkintervensjonen til hver pasient.submittedVersio
Kommunikasjon og afasi
Get PDFInnledning: Temaet i denne oppgaven er kommunikasjon i relasjon med pasienter med afasi. Afasi påvirker ens kommunikasjonsferdigheter. Dette kan føre til uønskede hendelser som lengre sykehusopphold og dårligere rehabiliteringsresultater. Hensikten med denne oppgaven er å identifisere sykepleieres erfaringer i kommunikasjon i relasjon med pasienter med afasi.
Metode: I denne oppgaven ble det utført et litteratursøk i den vitenskapelige databasen CINAHL. Søkeordene som ble brukt er basert på nøkkelord fra problemstillingen og problemstillingens avgrensninger. Søkeordene er «aphasia», «stroke-complications», «communication», og «nurse-patient relation”. Vi avgrenset søket til artikler publisert fra 2012-2022, engelsk eller skandinavisk spark. Det resulterte i 15 treff, hvorav fire ble inkludert i denne bacheloroppgaven basert på inklusjons- og eksklusjonskriterier. De fire utvalgte artikler er fagfellevurdert.
Resultat: Resultatene gir innsikt i sykepleieres erfaringer med kommunikasjon i relasjon med pasienter med afasi. Sentrale funn indikerer at sykepleiere erfarer utfordringer knyttet til kommunikasjon med pasienter med afasi, nemlig mangel på kunnskap og knapphet på tid. Sykepleiere opplever en utfordring ved inklusjon av pårørende, da de kan både lette og komplisere kommunikasjonen. Videre opplever sykepleiere at en effektiv kommunikasjon er mulig ved bruk av alternative kommunikasjonsmetoder som gester og kroppsspråk.
Diskusjon: Det er nødvendig å fokusere ikke bare på relasjonsbygging når det gjelder kommunikasjon med pasienter med afasi, men også på andre faktorer som for eksempel støttesystemet fra organisasjonen. Selv om sykepleiere kan ha kunnskap og være godt forberedt i kommunikasjonsprogrammet organisasjonen har valgt å implementere på avdelingen, utfordres de av andre faktorer som tidspress og arbeidsmiljøfaktorer. Å ta hensyn til disse bredere aspektene er avgjørende for å sikre vellykket kommunikasjon i relasjonen til pasienter med afasi.submittedVersio
Sykepleieres erfaringer med palliasjon i hjemmet
Get PDFInnledning: Tema for bacheloroppgaven er palliasjon i hjemmet. En økende grad av eldre medfører et større behov for lindrende behandling og palliasjon. Det har blitt utviklet politiske føringer og nasjonale faglige retningslinjer for å løfte den palliative innsatsen i Norge, hvor sentrale målsettinger om økt tid i hjemmet for palliative pasienter har direkte føringer for sykepleieutøvelsen i hjemmetjenesten. Oppgavens hensikt er derfor å svare på følgende problemstilling: Hvilke faktorer erfarer sykepleiere som avgjørende for utøvelse av personsentrert sykepleie til palliative pasienter i hjemmet?
Metode: Oppgaven er en generell litteraturstudie med et kvalitativt design, basert på et strukturert søk i Cinahl. Emneordene er basert på nøkkelbegreper i problemstillingen og omfatter følgende; “palliative care”, “home health care”, “qualitative studies”, “professional competence” og “clinical competence”. Søket ble avgrenset til studier gjennomført i Vest-Europa, publisert de siste ti årene. Det resulterte i 10 treff, hvorav fire ble inkludert basert på inklusjon- og eksklusjonskriterier. Et tilleggssøk i Idunn ble utført for å sikre en overvekt av norsk kontekst. Dette resulterte i 21 treff hvorav én ble inkludert. Artiklene ble kvalitetsvurdert.
Resultat: Resultatene viser fire gjennomgående faktorer som er avgjørende for utøvelse av personsentrert palliativ pleie i hjemmet; en tidlig og god start av det palliative forløpet, samhandling og samarbeid med andre profesjoner og instanser, kompetanse og erfaringer innen palliasjon samt nødvendige ressurser.
Diskusjon: Resultatene i forskningen er diskutert opp mot teoretisk kunnskapsgrunnlag i oppgavens bakgrunnskapittel. Vi har benyttet rammeverket “Person-centred Practice Framework” av McCance og McCormack for å belyse faktorenes sammenheng med utøvelse av personsentrert sykepleie. Vi vurderer at de fremtredende faktorene er avgjørende for sykepleieres mulighet til å utøve personsentrert palliativ pleie i hjemmet, hvor kunnskap om dette kan bidra til sykepleieres mulighet til å håndtere utfordringene i klinisk praksis.submittedVersio
Bruk av tvang mot barn på sykehus
Get PDFInnledning: Oppgavens tema er bruk av tvang mot barn på sykehus. Sykepleiere er helsepersonellgruppen som tilbringer mest tid med pasientene, og det er viktig at de utøver personsentrert sykepleie og handler til pasientens beste. Hensikten med denne litteraturstudien er å få innsikt i hvilke faktorer som påvirker sykepleiers yrkespraksis når barn motsetter seg behandling, og hvor sykepleier blir nødt til å bruke tvang for å kunne gi faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp.
Metode: En generell litteraturstudie med strukturerte søk i den vitenskapelige databasen Cinahl. Søkeordene ble basert på nøkkelbegreper fra problemstillingen og emneordene «child, hospitalized», «pediatrics+», «caregivers», «restraint», «nurs*» og «child*» ble kombinert med AND og OR. Søket er avgrenset til artikler publisert etter år 2013 og engelsk eller skandinavisk språk. Søket resulterte i 54 artikler, hvor 5 av artiklene ble inkludert i oppgaven etter inklusjons- og eksklusjonskriterier. Artiklene ble kvalitetsvurdert.
Resultat: Funnene viser at deltakerne i de valgte artiklene ofte var involvert i bruk av tvang mot barn, som et resultat av at barn motsetter seg nødvendig behandling. Det ble brukt alle former for tvang i ulike grader, for å sikre forsvarlig helsehjelp og fremme best mulig helse. Deltakerne beskrev forebyggende tiltak som ble gjort uten hell i forkant av tvangsbruken. Flere av artiklene viste til at det burde være bedre tilbud om opplæring rundt bruk av tvang.
Diskusjon: Tvang er etisk dilemma for enhver sykepleier i møte med barn på sykehus. Etter analysering av resultater, belyser diskusjonen fem faktorer som kan påvirke en sykepleiers utøvelse av tvang mot barn tilknyttet smertefulle prosedyrer på sykehus. Tvang som siste utvei, dårlig kunnskap og opplæring, foresatte som ressurs, kommunikasjon og tidspress. Tvang skal ikke brukes overflødig eller vilkårlig, og en sykepleier skal alltid handle til barnets beste.submittedVersio