KHIODA
Not a member yet
1540 research outputs found
Sort by
The Imaginary Choir
Full text linkENG:
Sound, space, collaboration, and performance are explored in this thesis through the formation and development of The Imaginary Choir, a participatory artwork and performance troupe. Drawing on psychoacoustics, Henri Lefebvre’s concept of relational space, and text-based compositional practices such as those by Pauline Oliveros, the work interrogates how sonic experiences shape perception and social dynamics.
Through autoethnographic documentation of site-specific performances, podcasting, and collective singing events, the thesis investigates the transformative potential of sound as a social, spatial, and emotional medium. The thesis also reflects on institutional critique, community-building, and the politics of time and access, particularly as they pertain to the lived experience of being a foreign student in Norway. Emphasizing improvisation, repetition, and shared authorship, The Imaginary Choir contemplates modes of artistic production that prioritize inclusivity, presence, and mutual experience.
NO:
Lyd, rom, samarbeid og performance utforskes i denne masteroppgaven gjennom etableringen og utviklingen av The Imaginary Choir, et deltakende kunstverk og performance-ensemble. Med utgangspunkt i psykoakustikk, Henri Lefebvres begrep om relasjonell romforståelse, og tekstbaserte komposisjonspraksiser som hos Pauline Oliveros, undersøker arbeidet hvordan lydlige opplevelser former persepsjon og sosiale dynamikker.
Gjennom autoetnografisk dokumentasjon av stedsspesifikke forestillinger, podkastarbeid og kollektive sanghendelser, undersøker oppgaven lydens transformative potensial som sosialt, romlig og emosjonelt medium. Oppgaven reflekterer også over institusjonskritikk, fellesskapsbygging og tid- og tilgangspolitikk, særlig slik det relaterer seg til erfaringen av å være utenlandsk student i Norge. Med vekt på improvisasjon, repetisjon og delt eierskap, utforsker The Imaginary Choir kunstneriske produksjonsformer som prioriterer inkludering, tilstedeværelse og gjensidig erfaring
Avgang 2025: Odysseen
No full textAvgangsstudentene på bachelor skuespillerfag viser Odysseen – fritt etter Homer, Pernille Mercury Lindstad, Runa Borch Skolseg og Derek Walcott.
Homers klassiske epos «Odysseen» (fra ca 700 f.v.t.) tar for seg tidenes bomtur. Hærføreren Odyssevs roter seg bort i ti år etter å ha kriget i Troja like lenge. Hjemme venter hans kone Penelope og sønnen Telemakos. Sistnevnte får besøk av gudinnen Athene som kommanderer han ut for å finne sin far.
I Pernille Mercury Lindstads surrealistiske variant av «Odysseen» (2020) møter vi en datter av Odyssevs, Ingen, som stikker øyene ut på sin bror og reiser ut for å finne en mening med tilværelsen. Ingen gulper opp tre sider av seg selv – Tanken, Skyggen og Ivo – og disse tre blir Ingens følgesvenner.
«Det Siste Epos» (2019) av Runa Borch Skolseg er i dialog med Homers Odysseen (det første epos). I dette myldrende og overveldende teaterstykket kræsjer forskjellige verdener inn i hverandre, gudene gir opp og legger seg for å dø, naturen kollapser, og havet tar over.
Karibiske Derek Walcott har skrevet mye med utgangspunkt i gresk mytologi, bl.a. diktsamlingen Omeros (som betyr Homer på gresk), som bidro til at han vant nobelprisen. Vi benytter også deler av Derek Walcott poetiske og korthugde dramatisering av Odysseen, publisert i 1993.
Man vet ingenting om Homer. Man antar at Odysseen oppsto i en muntlig fortellertradisjon, og at den ble fremført sanglig. I arbeidet har vi jobbet mye med musikk og rytme, og håper at forestillingen kan gi tilskueren lyst til å danse og fortelle skrøner.
I rollene
Jonas Stene Skjelde: Sønnen til Faren, Helena
Nora Moseid: Ingen, Mary
Eline Torsdatter Karijord: Penelope, Kirke, Kyklop1
Hibba Najeeb: Athene, Rose, Kyklop2
Idun Aasheim Mykland: Tanken, Zevs, frier
Conrad James McLean: Ivo, Antinuss, Forkynneren
Sebastian Sergio Tao Fogh: Ocean Master, Skyggen, frier
Ken-Philippe Tete: Odyssevs, Hermes, frier
Kunstnerisk og teknisk team
Manus og regi: Ole Johan Skjelbred
Kostyme: Ane Ledang Aasheim.
Lys: Phillip Isaksen.
Scenografi: Skjelbred/Aasheim.
Inspisient: Linda Marie Magnussen
Sying: Hanne Henriksbø
Snekring: A-laget
Scenemester: Marius Arne Larsen
Maler: Olivier Marcouiller
Lyd: Ole Johan Skjelbred, Kolbjørn Lyslo
Emneansvarlig: Miriam Sog
The Making of POP Liminal
Full text linkENG:
This reflection thesis gives an insight into the research and creation process behind the solo dance performance POP Liminal (2025). Breaking from and returning to references from pop culture, the dance performance explored a dancer's autonomy and pliancy in the meeting with music. Through studying trends and music videos, particularly those featuring choreography, a distinct movement language is built and deconstructed throughout the performance. This thesis sheds light on the reflections and interests that propelled the project forward, introducing some of the creative strategies employed and the choices made during the process.
NO:
Denne masteroppgaven reflekterer over den kunstneriske forskningen og kreative prosessen bak solo-dansforestillingen POP Liminal (2025). Ved å gå inn og ut av referanser fra popkultur utforsker forestillingen danserens autonomi, eller tilpassing i møtet med musikk. Fra å analysere trender og musikkvideoer, særlig de som inneholder dans og koreografi, blir et bestemt bevegelsesspråk bygget opp og dekonstruert i løpet av forestillingen. Denne refleksjonsoppgaven viser til tankene og interessene som lå til grunn for forestillingen, og introduserer noen av de kreative metodene som ble brukt og valgene som ble tatt i prosessen
Halo of Shame
No full textNO:
Språktap som følge av politisk dominans, okkupasjon og fordrivning er en vanlig erfaring for undertrykte folkegrupper. Mitt kunstneriske utviklingsarbeid Halo of Shame undersøker hvordan den vedvarende politiske undertrykkelsen av mitt morsmål kurdisk1 har påvirket min kunstneriske praksis. Jeg har vært opptatt av at kunsten tilbyr en annen form for språk der verbalspråket mangler, og at den representerer en mulighet til å uttrykke sinne og sorg over tapet av språk og kulturell identitet. I prosjektet har jeg reflektert over hvordan selvutlevering for meg er blitt en nødvendig kunstnerisk strategi for å uttrykke denne eksistensielle erfaringen.
I tillegg til et slikt personlig utgangspunkt, er Halo of Shame også en mer generell undersøkelse av den kurdiske visuelle og muntlige kulturarven som er i ferd med å gå tapt. Jeg arbeider med medier som akvarell, blekk, fargeblyanter, tekst, video og min egen stemme.
Hovedarbeidet i Halo of Shame er 34 tegnede akvareller (kombinasjoner av akvarell og tegning) i størrelsen ca. 270 x 113 cm. Disse fungerer for meg som metafor for det tapte kurdiske språket som er satt sammen av de 34 bokstavene i det kurdiske alfabetet. Jeg ser på Halo of Shame som en tegnet serie av levde erfaringer, hvor strekene i tegningene og akvarell-vannets foranderlige natur kan bearbeide opplevelser knyttet til krig, språkløshet, flukt, rasisme og eksil.
I tillegg til etablerte kulturelle symboler hentet fra kurdisk visuell kultur, bruker jeg også egne metaforer som epler, vann og kjemisk gass. Eksempelvis refererer eplet til folkemordet på kurdere på 1980-tallet, hvor kjemisk Sarin-gass brakte med seg en søt epleduft2. Vann symboliserer forandring og motstandsdyktighet, og brukes både teknisk og billedlig for å utforske spørsmål om kontroll og frihet.
Akvarellene danner også grunnlaget for fire korte videoessays, hvor jeg har arbeidet med hviskende stemmer og stemmer som strever med å uttrykke det de vil si, som for eksempel når en hørselshemmet person snakker. Akvarellene inkluderer også sitater og egne tekster.
Gjennom dialoger med kurdiske kunstnere som Dr. Osman Kader Ahmed og Wahbi Rasul, samt referanser til kunstnere som Hayv Kahraman og William Kentridge, ønsker jeg at prosjektet skal bidra til en bredere diskusjon om kunst som uttrykk for marginaliserte erfaringer og tap av språk.
For å reflektere bredere rundt prosjektet også verbalt, har jeg laget en podkastserie på både norsk og kurdisk som inneholder samtaler med ulike fagpersoner. Jeg ser på den muntlige samtalen som et naturlig format for en eksplisitt refleksjon rundt prosjektet mitt. Som kurder har jeg blitt fratatt et naturlig forhold til skriftspråket. I tillegg står jeg som norsk-kurdisk midt mellom to språk med de utfordringene det har for min skriftlige formuleringsevne. Jeg har ønsket at denne situasjonen skulle tematiseres også i refleksjonsdelen av prosjektet, og podkastsamtaler ble for meg en naturlig måte å adressere dette på.
Den norskspråklige podkasten vil bestå av fem episoder, og den kurdiske av tre. Den kurdiske podkasten skal bli transkribert og oversatt til norsk. Podkastene blir gjort tilgjengelige på de vanligste podkastplattformene som Spotify, Apple Podcast og ikke minst på Kunstnerforbundets hjemmeside en uke før utstillingsåpningen.
Gjennom Halo of Shame ønsker jeg å skape nye visuelle fortellinger som belyser den kurdiske erfaringen og reflekterer over språktap, motstand og overlevelse. Resultatet av prosjektet vises i to separatutstillinger på henholdsvis Kunstnerforbundet og Kunsthøgskolen i Oslo i april 2025.
ENG:
Language loss as a result of political dominance, occupation and displacement are a common experience for suppressed ethnic groups. My artistic development work Halo of Shame examines how the lasting political suppression of my native language, Kurdish, has influenced my artistic practice. I have been much interested in the fact that art offers a different form of language, one that verbal language lacks, and that it offers a possibility to express a sense of anger and sadness at the loss of language and cultural identity. In the project, I have reflected on how self-disclosure has become a necessary artistic strategy for me when seeking to express this existential experience.
Apart from a personal point of departure, Halo of Shame is also a more general investigation of the Kurdish visual and oral cultural heritage that is in the process of becoming lost. I work with such media as watercolours, ink, crayons, text, video and my own voice.
The main work of Halo of Shame is 34 drawn watercolours (combinations of watercolour and drawing), measuring approx. 270 x 113cm. To me, these function as a metaphor for the lost Kurdish language, which is made up of the 34 letters that comprise the Kurdish alphabet. I regard Halo of Shame as a drawn series of lived-through experiences, where the strokes of the drawing and the fluid nature of the watercolour can help me process experiences linked to war, lack of language, flight, racism and exile.
In addition to established cultural symbols deriving from Kurdish visual culture, I also make use of such metaphors as apples, water and chemical gas. The apple, for example, refers to the genocide of Kurds in the 1980s, in which Sarin gas also brought with it the sweet scent of apples. Water symbolises change and capacity for resistance, and is used both technically and metaphorically to pursue such questions as control and freedom.
The watercolours also form the basis of four short video essays, where I have worked with whispering voices and voices that seek to express what it means when, for example, a person who is hard of hearing speaks. The watercolours also include quotations and my own texts.
Via dialogues with Kurdish artists such as Dr. Osman Kader Ahmed and Wahbi Rasul, as well as references to such artists as Hayv Kahraman and William Kentridge, I hope that the project will contribute to a broader discussion of art as a mode of expression for marginalised experiences and loss of language.
To reflect verbally more broadly on the project as well, I have made a series of podcasts in both Norwegian and Kurdish that contain conversations with various professionals. I view conversation as a natural format for an explicit reflection on my project. As a Kurd, I have been deprived of my natural relation to the written language. Furthermore, as a Norwegian-Kurd I find myself straddled between two languages, with the challenges this involves regarding my capacity to communicate in a written language. I have also wanted to thematise this situation in the reflective section of the project, and for me the podcast conversations became a natural way of addressing this issue.
The Norwegian podcast will consist of five episodes, the one in Kurdish of three. The Kurdish podcast will be transcribed and translated into Norwegian. The podcasts will be made accessible on such major platforms as Spotify, Apple Podcast, etc.
By means of Halo of Shame I wish to create new visual narratives that shed light on the Kurdish experience and to reflect on loss of language, resistance and survival. The results of the project will be shown at separate exhibitions in April 2025 at the Gallery for Contemporary Art in Oslo as well as the Oslo National Academy of the Arts
The Act of Gathering On time, knowledge and doing
Full text linkNO:
Masteroppgave av Ingrid Hopland Gimse, Masterstudium i medium- og materialbasert kunst, tekstil 2025, Kunsthøgskolen i Oslo.
Kunstarbeider i plantefarge, silke-vev og mixed media.
ENG:
Master thesis by Ingrid Hopland Gimse, MFA in Medium and Material-based Art, Art and Craft department, Oslo National Academy of the Arts, 2025.
Artworks containing plant dye, silk weaves and mixed media
Sangstemmen, kjønnsidentitet og det internasjonale Fach-systemet: En kritisk gjennomgang av det vokale klassifiserings-systemet Fach i lys av unge sangeres kunstneriske og vokale integritet
No full textCasting-prosessen ved ulike operahus er i de fleste tilfeller styrt av et. strengt kategoriseringssystem som brukes særlig i tyskspråklige operahus (Tyskland, Østerrike, Sveits), men også i stor grad ellers i Europa. Systemet kalles Fach som betyr "fag", "kategori" eller "skuff». Med utgangspunkt i stemmens vokale karakter og sangerens fysiske fremtoning gis sangeren gjennom Fach-systemet ofte en definert plassering i forhold til operarepertoaret. Denne praksisen har store konsekvenser for sangerne som prøvesynger, også fordi Fach-systemet praktiserer ulike i de ulike land. Systemet tar heller ikke høyde for at stadig flere unge sangere i dag fremstår med flytende kjønnsidentitet. For transpersoner og sangere med flytende/ikke-binær kjønnsidentitet kan dette være svært utfordrende, både kunstnerisk og menneskelig.
I vårt prosjekt sammenlikner vi ulike Fach-tradisjoner og setter dem i perspektiv i forhold til hverandre. For unge sangere som skal ut og prøvesynge kan det være en stor fordel og få kunnskap om de ulike lands Fach-tilnærminger slik at man kan tilpasse seg dette på auditioner. Samtidig stiller vi spørsmål om Fach-systemet med sin rigide definisjons-tankegang er en trussel for unge menneskers kunstneriske integritet og eierskap, særlig knyttet opp til kjønnsidentitet.
Prosjektet er et internasjonalt samarbeidsprosjekt mellom opera institusjoenne: Conservatorium Mastricht, National and Kapodistrian University of Athens, Haute ecolè de musique Genéve - Neuchâtel, the Royal Conservatoire Antwerp and Maastricht, og Kunsthøgskolen i Oslo
Soil Ground - a living practice
Full text linkENG:
I’ve been reflecting on the function of this thesis and how it can guide you through the process of my artistic practice, the methods and development of the ongoing investigation for the master project. My artistic practice derives from situated knowledge, as I understand it to be a notion that recognises that knowledge isn’t detached or universal but is embodied through specific perspectives, grounds, and contexts. I borrow the term from Donna Haraway who critiques the idea of an objective, universal knowledge, a detached observer in knowledge production, arguing that all knowledge is embodied, situated within specific histories, cultures, and positions. I interpret embodied knowledge to be how I make sense of the world, of soil, of body.
During the last two years, I have been developing a practice rooted in intuition, sensing, bodywork, movements and repetition. Facilitating workshops, performing rituals, curating spaces and exhibiting bodies of work have allowed me to explore the topics such as pleasure, care, sensation, heritage and diaspora. I’ve been working across diverse media; video installations, textiles quilt, prints and sculptures, collectively engaging with gatherings and what I refer to as performative rituals. This process has allowed me to dig deeper into an investigation called Soil Ground.
NO:
Jeg har reflektert over funksjonen til denne masteroppgaven og hvordan den kan lede deg gjennom prosessen i min kunstneriske praksis, metodene og utviklingen av den pågående undersøkelsen til masterprosjektet. Min kunstneriske praksis springer ut fra situert kunnskap, slik jeg forstår det som en idé som anerkjenner at kunnskap ikke er løsrevet eller universell, men legemliggjort gjennom spesifikke perspektiver, grunnlag og kontekster. Jeg låner begrepet fra Donna Haraway, som kritiserer ideen om en objektiv, universell kunnskap – en distansert observatør i kunnskapsproduksjonen – og argumenterer for at all kunnskap er kroppslig og situert innenfor bestemte historier, kulturer og posisjoner. Jeg tolker legemliggjort kunnskap som måten jeg forstår verden på – jord, kropp.
De siste to årene har jeg utviklet en praksis forankret i intuisjon, sansing, kroppsarbeid, bevegelser og repetisjon. Gjennom å fasilitere workshops, utføre ritualer, kuratere rom og stille ut arbeider har jeg utforsket temaer som nytelse, omsorg, sansning, arv og diaspora. Jeg har arbeidet med ulike medier; videoinstallasjoner, tekstilquilt, trykk og skulpturer, og har samlet dette i det jeg kaller performative ritualer. Denne prosessen har gjort det mulig for meg å fordype meg i en undersøkelse jeg har kalt Soil Ground
Listening to/in the Field: Polyphony in the Exploring Arctic Soundscapes Project.
Full text linkThis article reflects on the Exploring Arctic Soundscapes project, a transdisciplinary venture of sevennatural scientists, social scientists, and artists that sought to explore how a focus on sound could spurdevelopment of a new research sensibility for generating insights beyond the comfort zone of anyone discipline. Viewing sound less as an object of study (“what sounds define a place?”) or method-ology (“how do we listen to a place?”) than as an inroad for addressing complex forces and questionsof becoming in place, the researchers turned to sound as a focal point for exploring difference andrelations between the researchers and their modes of data acquisition, analysis, and artistic-academicproduction. The “field” in which we carried out our work thus became, simultaneously, the place(the island of Andøya, in Arctic Norway), the human and more-than-human communities on Andøyaand the adjacent ocean, the transdisciplinary team of researchers, and the universe of (direct andindirect) outputs from our research. The experience of listening to sound(s) in the field demonstratedhow transdisciplinary research across the sciences, arts, and humanities must be seen as an unfoldingprocess, where all parties learn from each other as they pursue their disciplinary research agendas,rather than a pre-determined journey toward a single, “interdisciplinary” output.Listening to/in the Field: Polyphony in the Exploring Arctic Soundscapes Project.publishedVersio
Ind i skoven, ned i dammen
No full textENG:
About art that deals with the forest and how to become something else
NO:
Om kunst som omhandler skogen, og hvordan å bli noe anne
Therapeutic Art : Experiences into material
Full text linkIn this essay Dragseth reflects on the term therapeutic art and how it relates to her practice of making art and in relation to artists whose work is autobiographical and personal, where the art-works embodies healing aspects, both in relation to the private and the political