Statistics Norway's Open Research Repository
Not a member yet
5242 research outputs found
Sort by
Befolkningsframskrivinger for kommunene 2024
Full text linkNye framskrivinger av befolkningen i norske kommuner ble denne gang laget med et bakteppe der
det har vært sterk innvandring, særlig fra Ukraina. Det gjør at vi i hovedalternativet forventer særlig
sterk befolkningsvekst på kort sikt, men også vekst på lengre sikt med lavere takt. Sentraliseringen
er forventet å fortsette, men har blitt bremset av et mer desentralisert innvandringsmønster den
siste tiden. Aldringen av befolkningen fortsetter også, i tråd med økende levealder, og er særlig sterk
i distriktene og i kommuner der befolkningen synker. Dette utgjør de brede trendene i årets
framskriving.
Fra 2024-2050 er befolkningen ventet å vokse med 10 prosent. Det er forventet vekst i alle lands deler og fylker, foruten Nordland med en beskjeden nedgang på én prosent. Veksten er særlig sterk
på Østlandet. 226 av landets 357 kommuner er forventet å vokse til 2050. Altså er en majoritet på 63
prosent av kommunene forventet å vokse, mens 37 prosent er forventet å ha et stabilt eller fallende
folketall.
Framskrivingens hovedalternativ viser at sentraliseringen av befolkningen fortsetter. De mest
sentrale og ofte mest folkerike kommunene har høyest prosentvis vekst. I antall er det de store
bykommunene som vokser mest fram til 2050, med Oslo på topp med 100 000 flere personer.
Framskrivingene viser også sterk vekst i mange av nabokommunene til de store byene. Blant de
minst sentrale kommunene er det derimot mange med forventet befolkningsnedgang.
Aldringen av befolkningen skjer i alle landets kommuner, men er særlig sterk i distriktskommuner og
i kommuner med forventet fall i folketallet. I 2050 forventes de mest sentrale kommunene å ha en
andel 70 år og eldre på 16 prosent, mens for de minst sentrale kommunene forventes denne
andelen å nå én fjerdedel. Kommunene med høyest aldring når omtrent én tredjedel.
Utgangspunktet for framskrivingene er kommunenes befolkning 1. januar 2024 delt inn etter kjønn
og alder, samt forutsetninger om hvordan lokal fruktbarhet, dødelighet, innenlands flytting,
innvandring og utvandring vil utvikle seg framover. Framskrivingsresultater er usikre. På grunn av
systematikken i befolkningsutviklingen vet vi mye om kommunenes befolkning på kort sikt ved at de
fleste av oss vil være ett år eldre til neste år og bo på samme sted. På lengre sikt må vi lene oss mer
på de demografiske forutsetningene.
Framskrivingsmodellen er en forenkling av virkeligheten. Vi anbefaler derfor brukere til å lese seg
opp på modellens virkemåte og til å forholde seg aktivt til resultatene. Ta en vurdering om
forutsetningene virker rimelige gitt egen kunnskap om lokale forhold, og juster tallene tilsvarende.
Til støtte for slike vurderinger publiserer Statistisk sentralbyrå en egen artikkel om god bruk av
framskrivinger og tabeller i Statistikkbanken
Utbygd naturareal 2009-2023. Sammenstilling av to ulike metoder for estimering av utbygging av naturareal
Full text linkI dette notatet sammenstilles og dokumenteres to ulike metoder som estimerer utbygging av
naturareal i perioden 2009 – 2023, SSBs matrikkelmetode og NIBIOs klimagassregnskap.
Det er kun utbyggingen av naturarealer som sammenlignes. Den totale utbyggingen som også
omfatter jordbruksareal og fortetting i bebygde områder, er større og er ikke omfattet av notatet.
Sammenstillingen av de aggregerte tallene gir resultater som stemmer godt overens, og
hovedinntrykket fra beregningene etter begge metodene er at utbyggingen av naturareal har ligget
relativt jevnt gjennom hele perioden.
Metodene har ulike styrker og svakheter, som både gjør at de kan komplettere hverandre og at de
hver for seg kan brukes til å forklare ulike forhold.
Matrikkelmetoden, som er SSBs foreløpige metode, er utviklet for å kunne gi raske estimater for
utbygging per år, der beregningene gjøres for hver enkelt kommune. Resultater fra arbeider der
metoden er benyttet, er hittil gitt på lands- og fylkesnivå. Metoden gir også mulighet for å gjøre
sammenligninger mellom ulike typer kommuner etter sentralitet, eller se på variasjoner i utbygging
for avstand til tettsted.
Bygninger i matrikkelen, med dato for igangsettingstillatelse, eller for når de er tatt i bruk, er
kartfesta utbygginger med relativ sikker tidfesting. I matrikkelmetoden blir tall for utbygging per år
derfor basert på bygninger fra matrikkelen. Utbygging av veg og andre areal uten bygninger, blir
estimert.
I det nasjonale klimagassregnskapet for arealbrukssektoren rapporteres årlig arealbruksendringer
til FNs klimapanel. Denne statistikken er basert på Landsskogstakseringen. Landsskogtakseringen
består at et permanent rutenett med prøveflater som dekker hele landet, med alle naturtyper og
ulike typer arealbruk. Denne statistikken har et fortrinn ved å kunne gi oppdatert og detaljert
informasjon om naturen som utbygges. Den har også et har sitt fortrinn når det kommer til å se
endringer lenger tilbake i tid, da de permanente prøveflatene er fulgt med gjentatte registreringer
fra de ble etablert rundt 1990.
Matrikkelmetoden og klimagassregnskapet bruker ikke samme startår for arealtilstanden. For
matrikkelmetoden er startåret 2011, mens for Landsskogtakseringens data kan utbygging beregnes
tilbake til da de permanente flatene ble etablert. Den samme bygningen kan derfor treffe et bebygd
areal i matrikkelmetoden, og et skogsareal i Landsskogstakseringen.
At de to metodene bruker ulik metode for tidfesting, vil nok ha betydning dersom man ser på
enkeltutbygginger, men ulikhetene kan jevnes noe ut når endringene sees over et lengre tidsrom, og
på et høyere geografisk nivå. I en sammenligning som her, der begge institusjoners resultater er gitt
som landstall og for 5-årsperioder, kan ulik tidfesting ha mindre betydning.
I matrikkelmetoden beregnes type utbygd natur basert på arealtypene bygningsomrissene treffer.
Klimagassregnskapet har en langt mer presis registrering av naturtyper, og dersom vi skulle bruke
klimagassregnskapets som er fasit for fordeling av naturtyper, så vil vi blant annet se at
matrikkelmetoden overestimerer utbygging på åpen fastmark.
Begge beregningene viser varig utbygging, og ingen av metodene fanger opp gjengroing i dette
arbeide
Analyse av utgifter til hjemmetjenester
Full text linkAnalysen starter med å se på brutto driftsutgifter totalt til «helse og omsorgstjenester» i kommunene.
Det er svært høy korrelasjon mellom driftsutgifter og lønnsutgifter, og også til annen statistikk, slik
som folkemengde og årsverk til helse og omsorg. Det er noen forskjeller mellom kommunene. For
kommuner med få innbyggere er det høyest korrelasjon mellom driftsutgifter til helse og omsorg og
årsverk, mens for kommuner med mange innbyggere er det størst korrelasjon mellom driftsutgifter
og folkemengde.
Et lignende mønster finner vi om vi ser på driftsutgifter til undergruppene «Helse- og
omsorgstjenester til hjemmeboende» og «Helse- og omsorgstjenester i institusjon». Antall personer over
80 har større korrelasjon til driftsutgifter i institusjon, enn mot driftsutgifter i hjemmetjenester.
Grunnen til dette er at en stor del av de som mottar hjemmetjenester, ikke er eldre.
I undersøkelsen var det 216 kommuner som kunne fordele driftsutgifter til «Helse- og
omsorgstjenester til hjemmeboende» ned på undergruppen «Hjemmetjenester – personellbase knyttet til
bofellesskap/samlokaliserte omsorgsboliger». Svarprosenten varierte med kommunestørrelse.
Kommuner med få innbyggere hadde lav svarprosent i forhold til kommuner med mange
innbyggere. Omtrent halvparten av brutto driftsutgiftene til hjemmetjenester går til driftsutgifter til
hjemmetjenester i samlokaliserte omsorgsboliger med personellbase blant de som har rapportert.
Variasjonene i tallene øker når det rapporteres på undergrupper. Det er foreslått å bruke robust
regresjon og kvartilmetode med folkemengde som forklaringsvariabel for å plukke ut ekstreme
verdier.
I undersøkelsen var det 102 kommuner som kunne fordele driftsutgifter til «Helse- og
omsorgstjenester til hjemmeboende» ned på målgrupper. Gjennomsnittlig rapporterte kommunene 33
prosent av driftsutgifter til «Helse- og omsorgstjenester til hjemmeboende» på målgruppen «personer
med utviklingshemning», men tallet varierer fra 13 til 76 prosent
Foreldrebetaling i barnehager, januar 2024
Full text linkStatistisk sentralbyrå (SSB) gjennomfører en årlig undersøkelse av foreldrebetalingen for fulltids opphold i private og kommunale barnehager. Undersøkelsen er nå basert på en totaltelling av
barnehagene i landet, samt detaljert rapportering fra alle landets kommuner.
1. mai 2015 ble det innført en ny nasjonal ordning for foreldrebetalingen i barnehager. Denne
ordningen skal sikre at ingen husholdninger bruker mer enn 6 prosent av deres samlede inntekt på
en barnehageplass, opp til en gitt maksimalsats. Fra januar 2024 er denne maksimalsatsen satt til
3 000 kroner. Ordningen gjelder for både private og kommunale barnehager.
Per januar 2024 var gjennomsnittlig månedlig betaling, inkludert friplasser, 2 504 kroner for en
barnehageplass. I tillegg krevde barnehagene inn i gjennomsnitt 379 kroner per barn for å dekke
kostpenger og andre utgifter. I gjennomsnitt krever private barnehager inn mer kostpenger og
andre tilleggsutgifter enn kommunale barnehager.
Et års fulltidsopphold i norske barnehager inkludert kostpenger og andre tilleggsutgifter kostet på
landsbasis i gjennomsnitt 31 720 kroner i januar 2024. Dette er 0,4 prosent lavere enn på samme
tidspunkt i 2023. Mens gjennomsnittlig betalte kostpenger per barn økte i perioden, ble oppgangen
dempet av blant annet innføring av gratis barnehageplass fra tredje barn for familier med flere barn
i barnehagen samtidig, og for barn i Finnmark og Nord-Troms
Kunnskapsgrunnlag for monetær verdsetting i økosystemregnskap. Vurdering av data og metode
Full text linkNotatet viser resultatene fra en utredning av kunnskapsgrunnlaget for monetær verdsetting i
økosystemregnskap på oppdrag fra Miljødirektoratet. Dette arbeidet er en del av en større
utredning av hvordan et økosystemregnskap basert på FN sitt statistiske rammeverk (System of
Environmental Economic Accounting Ecosystem Accounting – SEEA EA) kan implementeres i Norge.
Formålet med å utvikle et økosystemregnskap for Norge er å styrke kunnskapsgrunnlaget både for
internasjonal rapportering til FN og Eurostat og for naturforvaltning i Norge.
Et økosystemregnskap i monetære verdier vil i hovedsak brukes til overvåkning og analyse av
naturens bidrag til økonomien og samfunnet. Verdsetting av økosystemtjenester kan blant annet
bidra til å synliggjøre betydningen av ikke-prisede økosystemtjenester for samfunnet slik som
verdien av vannrensing, karbonopptak og -lagring og luftfiltrering og slik sammenstilles med andre
varer og tjenester som vises i nasjonalregnskapet. Det vil kunne vise økonomiens avhengighet av
økosystemtjenester som bidrag til verdiskaping, verdikjeder og endring over tid. Økosystem regnskapet kan også synliggjøre betydningen av naturgrunnlaget for forsynende økosystem tjenester fra jordbruk og skogbruk og fiske, allerede registrert i nasjonalregnskapet, og vise bidraget
fra økosystemene. Økosystemregnskapet kan synliggjøre betydningen av kulturelle økosystem tjenester, som menneskers bruk av natur til friluftsliv, rekreasjon, læring og kunnskap.
Undersøkelser fra Nederland og Storbritannia viser at de kulturelle økosystemtjenestene er
betydelige. Verdsetting av økosystemtjenester kan også være viktig i analyser av arealendringer og
for å synliggjøre kostnader og tap av økosystemtjenester. Kunnskapsgrunnlaget vil kunne bidra inn i
beslutningsgrunnlaget for avveininger av arealdisponering og i vurdering av tiltak. Tallgrunnlaget vil
kunne benyttes for å utarbeide planer, i forvaltningsarbeid og for å måle status.
Utredningen har gått nærmere inn på verdsettingsmetoder som er i tråd ved prinsippene i nasjonal regnskapet og som kan benyttes ved monetær verdsetting av økosystemtjenester. Utredningen har
videre sett på hvordan disse metodene kan benyttes til å beregne økosystemkapital. Andre
verdsettingsmetoder utover nasjonalregnskapet har også blitt belyst for å bidra til et mer omfat tende kunnskapsgrunnlag for å vurdere naturverdier. For hver av økosystemtjenestene som er
beskrevet i SEEA EA tabell 6.3 er det gitt en beskrivelse av mulige datagrunnlag for den biofysiske
økosystemtjenesten, hvilke verdsettingsmetoder som er relevante og mulige datakilder. En
vurdering av utfordringer, ressursbehov og forvaltningsnytte gis for de ulike kategoriene av
økosystemtjenester og for ulike forvaltningsbehov.
Notatet viser at det er stor ulikhet mellom økosystemtjenestene når det gjelder statistisk
“modenhet” for mulig tallfesting. Enkelte kan på relativt kort sikt verdsettes på nasjonalt nivå. Dette
gjelder for utvalgte forsyningstjenester der det allerede er et fullstendig datagrunnlag gjennom
innrapportert statistikk. For andre tjenester mangler det enten et godt grunnlag for biofysisk
vurdering eller også for monetær verdsetting. Det vil også være slik at økosystemregnskapet ikke
kan omfatte grunnleggende naturverdier som ikke kan pris-settes.
Verdsetting av økosystemtjenester, og videre arbeid med økosystemkapital og naturkapital, vil ha
ulikt ambisjonsnivå og tilhørende behov for detaljnivå avhengig av om forvaltningsbehovet er på
lokalt eller nasjonalt nivå. Det vil være behov for ytterligere utredninger for å avklare hvilke nivå man
ønsker å etablere på kort og lang sikt, samt behov for kontakt med ulike interessenter og potensielle
brukere av et regnskap for økosystemtjenester og et helhetlig økosystemregnskap.
Oppdragsgiver: Miljødirektoratet, oppdragsgivers referanse M-2759|2024
Ulike innsamlingsmetoder i Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø 2022. En analyse av seleksjons- og moduseffekter ved kombinasjon av telefonintervju og webskjema
Full text linkFormålet med dette notatet er å kartlegge og dokumentere hvordan bruk av ulike data innsamlingsmetoder har betydning for statistikken om arbeidsmiljø basert på Levekårs undersøkelsen om arbeidsmiljø. Undersøkelsen ble i 2022 for første gang gjennomført ved hjelp av
en kombinasjon av telefon- og webintervju. Datainnsamlingen ble gjennomført som et kontrollert
eksperiment, der utvalget var delt inn i tre grupper: Én gruppe som kun fikk gjennomføre
undersøkelsen som telefonintervju (telefonutvalget), én gruppe som kun fikk gjennomføre
undersøkelsen som webintervju (webutvalget) og én gruppe som først ble invitert til å fylle ut
webskjema, og fulgt opp med telefonintervju hvis de ikke svarte på web (mixedutvalget). Alt i alt
utgjorde respondenter med telefonintervju 36 prosent av alle som deltok i undersøkelsen.
Kapittel 1 beskriver utvalg og design for undersøkelsen samt forarbeid knyttet til endringer i
undersøkelsen som ble gjort før omleggingen til mixed mode. I kapittel 2 presenteres teoretisk
rammeverk og tidligere analyser om måleforskjeller og seleksjon i denne typen undersøkelser.
I kapittel 3 presenteres analyser av seleksjon til de tre delutvalgene. En mindre andel unge, lavt
utdannede og menn svarte på web. Det er også tendens til seleksjon til modus etter
respondentenes arbeidstilknytning. Respondenter i webutvalget er noe oftere sysselsatte, i typisk
kontorarbeid, har oftere mulighet for hjemmekontor og jobber noe oftere i offentlig sektor.
Seleksjonen til modus er skjevest innenfor mixedutvalget, der alle respondentene først fikk mulighet
til å svare på web, og deretter ble tilbudt om telefonintervju hvis de ikke hadde svart.
I kapittel 4 ser vi nærmere på måleforskjeller mellom modus. Alt i alt observerer vi en tendens til mer
negative svar om helse og arbeidsmiljø i webutvalget enn i telefonutvalget. Vi finner generelt mindre
forskjeller på spørsmål om faktisk atferd med få eller konkrete svaralternativer. Det er mindre
måleforskjeller for svært konkrete og tydelig spesifiserte spørsmål, enn for spørsmål med større
behov for fortolkning. Forskjellene mellom modus ser ut til å være størst på spørsmålene med
større krav til subjektive vurderinger eller som har tydelig sosialt ønskverdige svar.
Kapittel 5 ser på betydningen av måleforskjeller for indikatorer om arbeidsmiljø som publiseres i
SSBs statistikkbank. Betydningen av datainnsamlingsmodus varierer mellom ulike tema. Modus
betyr mest for indikatorene om yrkesrelaterte helseplager, jobbtilfredshet og motivasjon, samt for
en del av indikatorene om jobbkrav, konflikt og støtte. Måleforskjeller betyr mindre for indikatorene
om vold, trusler og trakassering, hjemmekontor og kontorarbeid, og arbeidstilknytning og jobb sikkerhet. For indikatorene om ergonomisk og fysisk og kjemisk arbeidsmiljø er det modusforskjeller
for noen indikatorer, men generelt ikke veldig store. Det gjennomgående mønsteret er at nivået på
arbeidsmiljøproblemer er høyere i webutvalget enn i telefonutvalget. Nivået i mixedutvalget ligger
gjennomgående mellom disse, men nærmest webutvalget. I Statistisk sentralbyrås statistikkbank er
det publisert tall for alle delutvalgene samlet, og disse tallene ligger et sted mellom de tre de lutvalgene. Siden andelen som har svart på web er større enn andelen som har svart på telefon
ligger de publiserte indikatorene nærmere nivået i webutvalget enn telefonutvalget.
I kapittel 6 ser vi på interaksjoner mellom seleksjon- og svarforskjeller i de ulike delutvalgene. Alt i alt
ser det ikke ut til at slike effekter endrer på bildet av arbeidsmiljø i ulike grupper. Samtidig finner vi
støtte for at slikt samspill kan forsterke eller svekke sammenhenger når dataene analyseres uten å
ta hensyn til modus. Det er størst fare for denne typen interaksjoner påvirker resultater i
mixedutvalget, som har størst seleksjonsskjevhet knyttet til modus.
Kapittel 7 oppsummerer funn og diskuterer hvilke konsekvenser analysene i dette notatet har for
hvordan man kan gjennomføre undersøkelsen i fremtiden
Barndom og livsløp i lavinntektsgrupper
Full text linkHensikten med denne rapporten er å bidra til å forstå bakgrunnen for at personer havner i en
lavinntektsgruppe. Vi ønsker for det første å belyse sammenhengen mellom barndomsproblemer og
risikoen for at en person i voksen alder tilhører en lavinntektsgruppe. For det andre vil vi også ta for
oss unge voksne, og undersøke sammenhengen mellom livshendelser som har skjedd for mer enn
fem år siden og seinere tilhørighet til en lavinntektsgruppe. Hvordan varierer disse sammenhengene
mellom ulike grupper? Vi ser blant annet på de følgende lavinntektsgruppene: Husholdninger med
lav inntekt, sosialhjelpsmottakere, uføretrygdede, mottakere av arbeidsavklaringspenger, arbeidsledige, enslige forsørgere og personer med lav utdanning. Det er to datakilder for analysen:
Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2019 og Livskvalitetsundersøkelsene 2020-2023.
Det store flertallet av personer i lavinntektsgruppene vi har sett på i denne rapporten, har ikke
opplevd materiell eller sosial deprivasjon i barndommen. Det er likevel klare relative forskjeller, der
de som har opplevd materielle og sosiale belastninger er overrepresentert blant lavinntektsgruppene. For eksempel stiger andelen som har en husholdningsinntekt per forbruksenhet i laveste
kvartil, fra 16 prosent blant dem med ingen belastninger til 40 prosent blant dem som har opplevd
minst tre. Lignende forskjeller finner vi for uføretrygd og mottak av arbeidsavklaringspenger og
sosialhjelp. Når det tas hensyn til demografiske bakgrunnsfaktorer, viser analysene i rapporten at
lav utdanning og mottak av uførepensjon har en særlig nær sammenheng med barndomsproblemer
og hendelser tidligere i livsløpet. Oddsen for å være uføretrygdet er snaut fire ganger så høy blant
dem som har opplevd tre eller flere problemer i 14-års alderen, sammenlignet med oddsen blant
personer uten problemer. Det samme gjelder oddsen for ikke å ha utdanning utover grunnskole.
Livskvalitetsundersøkelsene stiller spørsmål om andre belastninger enn dem som inngår i Levekårsundersøkelsen, blant annet voldshendelser. Analysen av disse spørsmålene viser at jo flere former
for vold en person har opplevd tidligere i livsløpet, jo høyere er oddsen for at denne personen i dag
tilhører en lavinntektsgruppe. Blant dem som har opplevd flere voldsformer i aldersgruppen 25-40
år, er det særlig oddsen for å ha lav utdanning og motta uføretrygd og arbeidsavklaringspenger som
er kraftig forhøyet. Blant unge 18-24 år viser analysen at erfaringer med vold i barndommen øker
risikoen for å motta arbeidsavklaringspenger og sosialhjelp i tidlig voksenalder. Risikoen for å stå
utenfor arbeid og utdanning er også høyere blant dem med slike erfaringer. Konsekvensene av
seksuell vold ser ut til å være særlig alvorlige. Å ha blitt tvunget eller forsøkt tvunget til seksuell
omgang i barndommen er forbundet med en om lag firedoblet odds for å motta sosialhjelp og
arbeidsavklaringspenger, i tillegg til nærmere en tredobling av oddsen for å stå utenfor arbeid og
utdanningssystem.
Når vi legger til andre livshendelser enn dem som er forbundet med vold, og teller opp det totale
antallet negative livshendelser blant personer i alderen 25-40 år, er det igjen sammenhengen med
helserelaterte ytelser som peker seg ut. Oddsen for å motta uføretrygd er mellom fem og seks
ganger så høy blant personer som har opplevd minst fem negative livshendelser tidligere i livsløpet,
sammenlignet med dem som ikke har opplevd noen slike. I analyser der vi kontrollerer for eget
utdanningsnivå, reduseres som regel sammenhengene med barndomsproblemer og livshendelser.
Det ser ut til at barndomsproblemene både har en direkte effekt på risikoen for å tilhøre en
lavinntektsgruppe som voksen, og en indirekte effekt gjennom å redusere sjansen for å ta videregående og høyere utdanning. Datakildene i denne rapporten gir imidlertid ikke grunnlag for å trekke
slutninger om årsak og virkning
Norwegian polar research, High North research and research in Svalbard. A mapping survey 2022
Full text linkSammendrag
FoU i Nordområdene
I 2022 utgjorde FoU-aktiviteten dedikert til Nordområdene 1 205 FoU-årsverk. Omtrent halvparten
av disse, om lag 600 FoU-årsverk, ble gjennomført i universitets- og høyskolesektoren, nesten
520 FoU-årsverk (ca. 43 prosent) i instituttsektoren, og 95 FoU-årsverk (under 10 prosent) i
næringslivet. Sammenlignet med 2018, var dette en betydelig nedgang på om lag 25 prosent, da det
ble utført ca. 1 600 FoU-årsverk i og om Nordområdene.
Den største institusjonen var UiT Norges arktiske universitet med totalt rundt 360 FoU-årsverk, som
utgjør ca. 30 prosent av det totale FoU-omfanget i Nordområdene.
Om lag en femtedel av FoU-aktiviteten var fokusert om kystområder utenfor Norge, forskning
dedikert til Svalbard utgjorde om lag 14 prosent, mens forskning relatert til Troms, Nordland og
Finnmark samlet utgjorde 45 prosent av de totale årsverkene.
Polarforskning
I 2022 utførte norske institusjoner nesten 800 FoU-årsverk innen polarforskning. Instituttsektoren
var den største med nesten 60 prosent, etterfulgt av universitets- og høyskolesektoren med omtrent
40 prosent, mens næringslivet bidro med minimale en prosent. Ser man på trenden siden 2002, har
omfanget av polarforskningen hatt en jevn vekst fram til 2014, med en utflating i 2018, men deretter
en betydelig nedgang i 2022, tilsvarende 160 FoU-årsverk eller 17 prosent.
Til tross for den generelle nedgangen i polar FoU-aktivitet siden 2018, har noen av de mest
betydningsfulle FoU-enhetene i både institutt- og universitetssektoren opprettholdt eller til og med
økt sine polar FoU-aktiviteter i denne perioden. Samtidig har enkelte større miljøer rapportert om
lavere polarforskningsaktivitet sammenlignet med 2018. Nedgangen innenfor polarforskningen kan
tilskrives både enkelte større enheter og flere mindre enheter som ikke har polar FoU som sin
kjerneaktivitet.
Basert på rapporterte årsverk og infrastrukturkostnader, anslås det at nesten 1,7 milliarder NOK ble
brukt på polarforskning i 2022. Av disse ble omtrent 420 millioner NOK brukt på å drifte
infrastruktur til polarforskning. Fra 2018 økte utgiftene til polarforskning med omtrent 125 millioner
NOK, men justert for prisstigning, var dette en nedgang på 4,2 prosent.
Forskning relatert til Svalbard
I 2022 ble det utført om lag 175 FoU-årsverk relatert til Svalbard. Litt over halvparten (55 prosent) av
FoU-innsatsen ble utført i universitets- og høyskolesektoren, 45 prosent i instituttsektoren, og bare 1
prosent ble utført av næringslivet. Sammenlignet med 2018, da omtrent 290 FoU-årsverk ble utført,
representerer dette en betydelig reduksjon på omtrent 40 prosent. Tallene viser også at Svalbards
andel av den totale polarforskningen har falt fra rundt 30 prosent til 22 prosent i 2022.
Basert på rapporterte årsverk har vi beregnet de nåværende FoU-utgiftene til å være 262 millioner
NOK. I tillegg rapporterte FoU-enhetene 72 millioner NOK for drift av infrastruktur og 8 millioner
NOK for investeringer i infrastruktur. Totalt ble 343 millioner NOK brukt på FoU relatert til Svalbard i
2022
Utdanningsinnvandrere i Norge: Utenlandske gradsstudenter ved norske universiteter og høgskoler før innføring av studieavgift for studenter fra tredjeland
Full text linkFormålet med denne rapporten har vært å kartlegge utdanningsinnvandrere fra tredjeland som
studerte i Norge før innføringen av studieavgiftsordningen i 2023. Rapporten tar utgangspunkt i
utdanningsinnvandrere med statsborgerskap fra tredjeland1
som ikke oppholdt seg i Norge før
oppstart ved universitet eller høgskole i Norge, og som begynte på en gradsutdanning i studieårene
2013/2014-2022/2023.
Kartleggingen viser at 6 av 10 utdanningsinnvandrerne fra tredjeland hadde statsborgerskap fra et
asiatisk land. Menn var i flertall blant utdanningsinnvandrerne fra tredjeland. Kvinneandelen økte
derimot noe over tid, fra 40 prosent i 2013/2014 til 46 prosent i 2022/2023. 76 prosent av
utdanningsinnvandrerne fra tredjeland var mellom 20 og 29 år gamle. Nesten 9 av 10 grader som
disse studentene begynte på, var mastergrader. Naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske
fag var det mest populære fagfeltet blant utdanningsinnvandrere fra tredjeland.
Vi ser også på om utdanningsinnvandrerne som begynte på en gradsutdanning i studieårene
2013/2014-2017/2018, fullførte utdanningen og hva de gjorde etter endt utdanning. I alt ble 73
prosent av gradene påbegynt av utdanningsinnvandrere fullført. 70 prosent av gradene påbegynt av
utdanningsinnvandrere fra tredjeland ble fullført på normert tid, mot 80 prosent for utdannings innvandrere fra EØS/Sveits.
43 prosent av utdanningsinnvandrerne som kom til Norge for å ta en grad i studieårene 2013/2014-
2017/2018, var fortsatt folkeregistrert i Norge ved utgangen av 2023. Utdanningsinnvandrere fra
land i Europa utenfor EØS/Sveits, samt fra Sør- og Mellom-Amerika forble oftere i Norge sammen lignet med andre utdanningsinnvandrere fra tredjeland. 63 prosent av utdanningsinnvandrere fra
tredjeland som ikke fullførte sin gradsutdanning utvandret fra Norge. Omvendt er det en større
andel som ble boende i Norge blant dem som fullførte utdanningen. Fagfelt har liten betydning for
om utdanningsinnvandrere fra tredjeland utvandret eller ikke, med ett unntak: studenter i helse-,
sosial- og idrettsfag. 46 prosent av dem var folkeregistrert i Norge frem til 2023, en andel som var
klart større enn blant utdanningsinnvandrere i andre fagfelt.
65 prosent av utdanningsinnvandrere fra tredjeland som fortsatt oppholdt seg i Norge året etter
fullført utdanning, var lønnstakere, og 68 prosent av disse var i en heltidsstilling. Over halvparten av
utdanningsinnvandrere fra tredjeland var lønnstakere i akademiske yrker og høgskoleyrker, men det
var også en større andel, 17 prosent, som jobbet som renholdere, hjelpearbeidere mv.
80 prosent av dem som var lønnstakere i Norge kort tid etter at de fullførte en grad, ble boende i
Norge frem til 2023. Tilsvarende andel for dem som ikke var lønnstakere eller jobbet selvstendig
året etter fullføring var på 34 prosent. Arbeidsledighet i prosent av arbeidsstyrken var litt høyere
blant dem fra tredjeland, på 2,6 prosent, enn blant utdanningsinnvandrere fra land i EØS/Sveits, på
1,7 prosent.
Ser vi på bostedstall for 2023, bodde utdanningsinnvandrere stort sett i sentrale kommuner. 4 av 5
bodde i de mest sentrale kommunene, mens under 2 prosent var bosatt i distriktskommuner
Legevaktutgifter i 2023: En kartlegging av kommunenes netto driftsutgifter til legevakt og beregning av landets totale utgifter til legevakt
Full text linkFormålet med denne rapporten er å få mer kunnskap om kommunenes samlede utgifter til
legevakttjenesten, noe det før denne kartleggingen ikke har vært en oversikt over. Rapporten skal
særlig synliggjøre hvor mye kommunene samlet bruker på legevakttjenesten, men også vise de
totale utgiftene til legevakt i Norge. Kartleggingen av kommunenes netto driftsutgifter til legevakt
som ble gjennomført av SSB for rapporteringsåret 2023, i KOSTRA-skjema 1- Personell og virksomhet i
den kommunale helse- og omsorgstjenesten, gir en oversikt over kommunenes samlede utgifter til
legevakt.
Det er vanlig blant norske kommuner å kombinere ulike organiseringsformer av legevakttjenesten
gjennom døgnet. Et hovedskille går mellom kommuner som har legevakt kun for egen kommune
(en-kommune legevakt) og kommuner med interkommunalt samarbeid om legevakt. 4 av 5
kommuner inngår i et interkommunalt samarbeid om legevakt gjennom døgnet og 1 av 5 har én kommune-legevakt. Interkommunalt samarbeid er den vanligste organiseringsmåten for legevakt
for alle de regionale inndelingene fylker, kommunestørrelse og sentralitet. Geografisk plassering,
størrelse på kommunen og nærhet til nabokommuner er alle faktorer som påvirker hvordan en
kommune velger å organisere legevakttjenesten gjennom døgnet. Én-kommune legevakt er vanligst
i de mest og minst sentrale kommunene. For sistnevnte kan det henge sammen med at geografien
mange steder gjør det vanskelig for innbyggerne å reise til en nabokommune.
Per i dag finnes det ingen funksjon i kommuneregnskapet spesifikt for legevakttjenesten, slik at det
dermed for en del kommuner var vanskelig å rapportere netto driftsutgifter til legevakt. Særlig var
det problematisk for utgifter til daglegevakten, som ofte er integrert i de øvrige fastlegetjenestene
på dagtid. De fleste kommuner var likevel i stand til å oppgi nettobeløpene eller et anslag.
Kartleggingen viser at det generelt er dyrest å drifte legevakt i kommuner som er lite sentrale eller
har få innbyggere. Netto driftsutgifter er lavest for én-kommune legevakter i de mest folkerike
kommunene, der man ikke er avhengig av samarbeid for å oppnå stordriftsfordeler. For kommuner
med fra 2 000 opptil 50 000 innbyggere ser interkommunalt samarbeid om legevakt ut til å være
billigst. SSB har vurdert at data om netto driftsutgifter i legevaktkartleggingen for 2023, til tross for
en del usikkerheter, er av god nok kvalitet til å kunne gi et grovt anslag på totalbeløp for
kommunene. Estimerte netto driftsutgifter for legevakttjenesten i 2023 for alle kommunene i Norge
til sammen er på drøye 3,6 milliarder kroner.
De statlige utgiftene til legevakt utgjorde om lag 880 millioner kroner i 2023. Dette omfatter utbetalt
refusjon til leger og kommuner for legevaktsarbeid og utbetalt tilskudd til kommuner for styrking av
legevakttjenesten, hvor utbetalt refusjon er den klart største utgiften. Refusjonsutgiftene per
innbygger til legevakt var størst i Finnmark, i de aller minste og i de minst sentrale kommunene.
Innbyggerne sine utgifter til legevakt er i denne rapporten definert som egenandeler og egen betaling knyttet til legevakt, og innbyggerne i Norge betalte nær 254 millioner for legevakttjenester i
2023. Når vi legger sammen kommunenes, statens og innbyggernes utgifter blir de samlede
utgiftene til legevakt i 2023 på nær 4,8 milliarder kroner. Kartleggingen viser at kommunene betalte
over tre fjerdedeler av de samlede utgiftene til legevakt. Staten på sin side dekket drøyt 18 prosent
av utgiftene og innbyggerne rett over 5 prosent i 2023.
I legevaktkartleggingen i KOSTRA-skjema 1 ble kommunene, i tillegg til å oppgi netto driftsutgifter til
legevakt, også spurt om hvordan de hadde framskaffet de innrapporterte tallene. Videre ble de bedt
om å vurdere om de i fremtiden vil være i stand til å rapportere utgiftstall av god kvalitet årlig
dersom legevakt blir skilt ut som en egen regnskapsfunksjon. Resultatene fra denne delen av
kartleggingen og en vurdering av om hvorvidt legevaktutgifter skal skilles ut som egen KOSTRA funksjon i kommuneregnskapet blir presentert i kapittel 7