Statistics Norway's Open Research Repository
Not a member yet
5242 research outputs found
Sort by
Mediebruksundersøkelsen 2021. Dokumentasjonsrapport
Get PDFSSB har siden 1967 gjennomført utvalgsundersøkelser om bruk av massemedier. Fra og med 1991
har SSB hvert år gjennomført kvartalsvise undersøkelser om mediebruk.
Til undersøkelsen i 2021 ble det trukket et utvalg på 2 996 personer i alderen 9–79 år. Omtrent 53
prosent av bruttoutvalget svarte på undersøkelsen. Den viktigste årsaken til frafall var at personer
ikke ønsket å delta, deretter at vi ikke klarte å komme i kontakt med personer i utvalget. Det er
personer i aldersgruppen 25-44 år og personer med lav eller ingen utdanning, som er vanskelige å
få med på undersøkelsen.
I SSBs mediebruksundersøkelse er intervjuingen dagbestemt. Det vil si at vi spør deltagerne om
deres mediebruk en bestemt dag i uken. For å få et godt bilde av mediebruken er det viktig å få til en
jevn fordeling av intervju på de ulike ukedagene, noe vi klarte i 2021.
Frafall kan føre til utvalgsskjevhet, noe som innebærer at nettoutvalget (de som er intervjuet i
undersøkelsen) ikke nødvendigvis er helt representativt for målgruppen. Rapporten undersøker om
frafallet har medført skjevheter for kjennetegnene kjønn, alder, utdanningsnivå og landsdel. Vi
finner noen avvik mellom brutto- og nettoutvalget når det gjelder aldersfordeling. Personer i alderen
25–44 år er noe mindre representert i nettoutvalget enn øvrige aldersgrupper. De største avvikene
finner vi når vi studerer utdanningsnivået. Personer med universitets- eller høyskoleutdanning er
overrepresentert i nettoutvalget sammenliknet med personer med lavere utdannelse. For å
korrigere for skjevheter i forbindelse med analyser anbefaler vi at det brukes vekter.
Dataene som hentes inn kompletteres med opplysninger fra register. Før intervjuet kobles det til
opplysninger om hvem som bor i husholdningen, bosted og arbeidssted. Opplysningene
kontrolleres under intervjuet. I ettertid kobles det på informasjon om utdanning
Dynamisk justering av aldersgrensene i pensjonssystemet. Belyst ved modellen MOSART
Get PDFGjennom pensjonsreformen i 2011 fikk det norske pensjonssystemet fleksibelt pensjonsuttak for
arbeidsføre personer mellom 62 og 75 år. Samtidig har pensjonene vært gjenstand for
levealdersjustering. Dette innebærer at den opptjente pensjonsbeholdningen skal fordeles på antall
år som pensjonist, bestemt av uttaksalder og forventet gjenstående levealder. Styrken i
levealdersjusteringen vil fortsette å tilta i årene som kommer, som følge av en generell bedring av
helse og lengre forventet levetid i befolkningen.
Med faste aldersgrenser har ikke pensjonsreformen i tilstrekkelig grad tatt høyde for at den stadig
tiltakende effekten av levealdersjusteringen implisitt innebærer at man stadig må stå lenger i arbeid
for å oppnå et tilfredsstillende pensjonsnivå. Dette vil skape et misforhold mellom den faktiske
alderen hvor de fleste vil velge å ta ut pensjon og de aldersgrensene som pensjonssystemet har
fastsatt. En annen svakhet ved faste aldersgrenser kan være at disse virker normdannende og
dermed bremser utviklingen i avgangsalderen.
Samtidig kan ikke de tidligere arbeidsuføre tilpasse seg den tiltakende effekten av
levealdersjusteringen i dagens system. De overføres til alderspensjon ved fylte 67 år, og får bare
opptjening fram til 62 år. Dersom de arbeidsføre i framtiden tilpasser seg levealdersjusteringen ved
å jobbe lenger, vil det oppstå et voksende gap mellom den alderspensjonen tidligere uføretrygdete
vil få og den alderspensjonen arbeidsføre kan oppnå.
Minstepensjonen oppreguleres i takt med den alminnelige lønnsveksten, men fratrukket effekten av
levealdersjusteringen, oppad begrenset til 0,75 prosent i et enkelt år. Dette innebærer at verdien av
minsteytelsene vil bli gradvis redusert relativt til det alminnelige lønnsnivået i samfunnet. I årene
etter reformen har dette stadig blitt motvirket gjennom «diskresjonære» tiltak for å heve
minstenivået. Disse tiltakene kan anses som en form for skjerming av minsteytelsen.
En mulig løsning på disse utfordringene er å la aldersgrensene i pensjonssystemet gradvis øke
knyttet opp mot veksten i levealder og levealdersjusteringen. Dette vil skape en balansert utvikling
mellom den alderen de arbeidsføre bør jobbe til for å oppnå et tilfredsstillende pensjonsnivå, og det
aldersintervallet pensjonssystemet peker på som det «mulige» aldersspennet å velge fra. Samtidig
vil en slik omlegging kunne gi skjerming mot levealdersjusteringen for de uføre, dersom også
aldersgrensene for de uføres overføring til alderspensjon og opptjening øker tilsvarende. En slik
omlegging vil også til en viss grad kunne skjerme satsene for minsteytelsen mot
levealdersjusteringen.
Rapporten dokumenterer de kvantitative effektene av en omlegging av pensjonssystemet hvis
aldersgrensene heves over tid. Til dette benytter vi mikrosimuleringsmodellen MOSART. Det vil
utvilsomt øke pensjonsutgiftene dersom man hever alle aldersgrensene. I hovedsak kommer dette
av økte kostnader til pensjon til tidligere uføretrygdete og utbetaling av uføretrygd utover 67 år.
Resultatene viser imidlertid at økte aldersgrenser delvis gir avkastning i form av høyere
arbeidstilbud og dermed en høyere skattebase, som bidrar til å dempe de negative
budsjetteffektene. Sammenlignet med en videreføring av dagens statiske aldersgrenser, men hvor
minsteytelsen skjermes for levealdersjusteringen, er det betydelig mer effektivt samtidig å øke
aldersgrensene. Dette kommer blant annet av at økte aldersgrenser fører til at flere oppnår egen
opptjening som løfter dem over garantipensjon og minstepensjon
COVID-19, tapt verdiskaping og finanspolitikkens rolle. Utredning for Koronakommisjonen
Get PDFI denne rapporten sammenligner vi verdiskapingen i en referansebane for perioden 2020-2023 slik
den ser ut i skrivende stund – ved månedsskiftet januar/februar 2022 – med SSBs prognose for
norsk økonomi publisert i slutten av 2019, altså før pandemien. Forskjellen i verdiskaping mellom de
to banene kan i all hovedsak tilskrives pandemien og samfunnets reaksjon på den, i form av
smitteverntiltak, private aktørers respons, myndighetenes økonomiske tiltak mv. Ifølge våre
beregninger førte koronapandemien til en reduksjon i BNP for Fastlands-Norge på 214 milliarder
2019-kroner i perioden fra februar 2020 til og med november 2021, som i skrivende stund er siste
måned med publiserte nasjonalregnskapstall. I perioden fra desember 2021 til desember 2023
anslås det ytterligere reduksjon i verdiskapingen målt ved BNP på grunn av pandemien på rundt 53
milliarder 2019-kroner. Anslaget er usikkert og det er basert på beregninger foretatt av SSB i
Konjunkturtendensene 2021/4, publisert 3. desember 2021.
Samlet beregner vi de totale realøkonomiske kostnadene av pandemien i perioden 2020-2023 målt
ved lavere BNP til rundt 270 milliarder 2019-kroner, tilsvarende 8,6 prosent av Fastlands-BNP for
2021.
Virkningsberegninger gjort på KVARTS indikerer at finanspolitikken i 2020 og 2021 i noen grad
motvirket fallet i BNP. Ekstraordinære og diskresjonære tiltak i form av støtteordninger for personer,
foretak og ideell sektor, samt økte offentlige bevilgninger, kan anslås å ha dempet fallet i BNP for
Fastlands-Norge med 0,6 i 2020 og 0,8 prosent i 2021. Anslaget er gjort under en del strenge
antagelser og kan tenkes å undervurdere effekten noe. Vi har ikke vurdert betydningen av
petroleumsskattepakken.
Reduksjonen i BNP som følge av pandemien viser bare en del av samlede kostnadene ved
pandemien. Det er flere viktige effekter som ikke fremkommer ved nedgangen i BNP. En viktig effekt
er at sammensetningen av BNP er blitt endret, ved at en del av den vanlige produksjonsaktiviteten
er blitt erstattet av aktivitet med sikte på å håndtere pandemien og tilpasse aktiviteten til pandemi
og smitteverntiltak. Håndtering og tilpasning til pandemien har vært viktig for å begrense
skadevirkningene fra pandemien, men det har ikke gitt den samme verdiskaping og velferd som vi
ville fått fra den normale aktiviteten. Et annet moment er at kjøperne av varer og tjenester normalt
vil verdsette dem høyere enn prisen de betaler, slik at tapet ved at produktet ikke blir produsert vil
være større enn prisen. Det omtales som tapt konsumentoverskudd og bidrar isolert sett til at det
samfunnsøkonomiske tapet er høyere enn BNP-tapet.
Pandemien har også mer omfattende skadevirkninger enn det som følger av redusert verdiskaping,
både økonomiske og andre samfunnsmessige skadevirkninger som redusert sosial kontakt,
helsetap, redusert læring mv
Innvandrere og stortingsvalget 2021 : Stemmeberettigede, valgdeltakelse, partivalg og representanter
Get PDFI denne rapporten gir vi en samlet oversikt over personer med innvandrerbakgrunn sin
valgdeltakelse, partivalg og representasjon ved stortingsvalget 2021. I rapporten sammenliknes
personer med innvandrerbakgrunn med den øvrige befolkning etter kjennetegn som kjønn, alder,
utdanning og yrkesstatus. I noen tilfeller er det tidsserier tilbake til slutten av 1990-tallet.
SSB har siden 1997 gjennomført manntallsundersøkelser for å avdekke valgdeltakelse blant
innvandrere som har blitt norske statsborgere og dermed har stemmerett ved stortingsvalg. Fra
2013 har det blitt gjennomført spørreundersøkelser blant et utvalg innvandrere for å kartlegge blant
annet partivalg
Eldre innvandrere i Norge. Demografi, boforhold, inntekt, formue og helse
Get PDFEldre innvandrere er i denne rapporten definert som personer i alderen 60 år eller eldre, født i
utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. Andelen eldre personer
blant innvandrere har holdt seg stabilt på rundt 11 prosent de siste 20 årene, men det har vært en
betydelig økning i absolutte tall i takt med den økende innvandringen. Eldre innvandrere har
bakgrunn fra 197 ulike land. Seks av ti kommer fra Europa mens tre av ti har bakgrunn fra Asia. Av
enkeltland kommer flest fra Danmark, Sverige og Polen. Kun 23 prosent er flyktninger. Eldre
innvandre bor oftere i større husholdninger, bestående av 5 personer eller flere. 14 prosent av
innvandrere som er 60 år eller eldre bor i en flerfamiliehusholdning mot fem prosent i den øvrige
befolkningen. Det bodde eldre innvandrere i alle landets fylker og kommuner ved inngangen til
2021. Fordelingen mellom de ulike fylkene varierer likevel mye. Eldre innvandrere er i likhet med alle
innvandrere sett under ett, klart sentralisert i Viken og Oslo.
Andelen som eier bolig er mindre blant eldre innvandrere enn blant andre eldre, samtidig blir denne
forskjellen mindre jo høyere alderen er. Andelene er særlig lave blant aleneboende. Jo lenger
innvandrere har vært i Norge, jo høyere er eierandelene. Dette gjelder både for unge og eldre
innvandrere. Økningen er særlig stor for flyktninger, men de fleste eldre innvandrere har lang botid.
Da er eierandelene relativt høye, uavhengig av innvandringsgrunn og landbakgrunn. 7 prosent av
eldre innvandrere bor trangt, mens kun 1 prosent av andre eldre gjør det. Det er hovedsakelig
innvandrere i starten av 60-årene som er trangbodde. Andelen er aller høyest blant nyankomne
innvandrere fra EU-land i Sentral-Europa og fra Afrika, Asia etc.
Det er store forskjeller i hvilket utgangspunkt den enkelte eldre innvandrer har, eller har hatt, for å
oppnå en inntektskarriere i Norge. Høyest inntekt har eldre innvandrere fra Norden og øvrige VestEuropa med lang botid, mens eldre som har kommet på grunn av flukt og med kortere botid har
klart lavest inntekt. Mange eldre innvandrere er sterkt overrepresentert nederst i inntektsfordelingen sammenlignet med eldre uten innvandrerbakgrunn. Dette gjelder spesielt for
flyktninger, men også for flere grupper som har innvandret på grunn av arbeid. En relativt stor andel
innvandrere i alderen 60-66 år er uten yrkestilknytning – spesielt gjelder dette kvinner. Vi finner også
en langt større andel uføretrygdede i alderen 60-66 år både blant innvandrerkvinner og -menn
sammenlignet med den jevnaldrende øvrige befolkningen. Mange eldre innvandrere er økonomisk
utsatte – flere grupper er sterkt overrepresenterte blant de med vedvarende lavinntekt.
Dødelighet blant 60-79 år gamle innvandrere er lavere enn blant jevngamle i den øvrige befolkning.
Særlig gjelder dette for innvandrere med kort botid, og forskjellen reduseres betydelig med økt
botid. Forskjeller etter landbakgrunn forklares i stor grad av gruppenes gjennomsnittlige botid, men
dødeligheten er også ulik for de forskjellige innvandringsgrunnene, hvor de som har kommet til
Norge på grunn av flukt har det høyeste dødeligheten, også høyere enn øvrig befolkning.
Gjennomgangen av eldre innvandreres kontakter med de ulike helsetjenestene bekrefter det
generelle inntrykket fra tidligere studier av at innvandrere bruker dem i noe mindre grad enn den
øvrige befolkningen. For innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika gjelder dette særlig de aller
eldste - i økende grad fra midten i 70-årene. Når det gjelder de yngste seniorene i denne gruppen,
har de derimot relativt mye bruk av helsetjenester. Blant innvandrere fra EU/EØS-området er det
noe mindre bruk av fastlegetjenesten både blant de yngste og de eldste seniorene, men forskjellen
fra de øvrige eldre avtar med alder. Dette kan ha sammenheng med at innvandreres bruk av
fastlege, relativt til øvrige, øker med botid. Når det gjelder legevakt, er dette en tjeneste som relativt
mye brukt blant eldre innvandrere med kort botid. Når det gjelder bruk av kommunale helse- og
omsorgstjenester, er det lavere andel brukere blant eldre innvandrere enn blant øvrige eldre, både
når det gjelder de mest brukte hjemmetjenestene og i institusjonene
Aggregate marginal costs of public funds
Get PDFIn this paper, we discuss aggregate measures of marginal costs of public funds (MCF) in populations that are heterogeneous with respect to observed as well as unobserved characteristics. We first discuss how to compute MCF in selected examples of traditional (textbook) labour supply models. Next, we review two types of discrete labour supply models proposed in the literature. Subsequently, we discuss how to calculate aggregate measures of MCF for discrete labour supply models. Finally, we apply an estimated two-sector discrete labour supply model to compute MCF based on Norwegian data.publishedVersio
Kulturbruk blant personer med innvandrerbakgrunn : 2021
Get PDFRapporten Kulturbruk blant personer med innvandrerbakgrunn er basert på Statistisk sentralbyrås
undersøkelser om kulturbruk, og er et tillegg til Norsk kulturbarometer 2021 som ble publisert 24.
mai 2022. I undersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn svarte et representativt utvalg
på spørsmål om bruk av ulike kulturtilbud. Utvalget bestod av innvandrere og norskfødte med
innvandrerforeldre som var 9 år eller eldre. I 2021 ble det gjort intervjuer med 1 715 personer med
innvandrerbakgrunn. For mer informasjon om utvalg og datafangst se vedlegg A.
Samlede resultater fra Norsk kulturbarometer 20211 viste en betydelig nedgang i bruken av alle
kulturtilbudene blant befolkningen, for både andel besøkende og antall besøk. Denne nedgangen fra
tidligere år, kan delvis forklares av restriksjoner og nedstengning som følge av koronapandemien.
Kulturbruk blant personer med innvandrerbakgrunn må også sees i sammenheng med pandemien og
mindre tilgang til kulturtilbud i enkelte perioder av året (se vedlegg B).
Det var allikevel en betydelig andel som benyttet seg av digitale kulturtilbud i 2021 (forestillinger/
utstillinger sett på internett), og ved enkelte tilbud var det større andel digitale besøk enn fysiske. Vi ser
også at til tross for pandemi har mange barn oppsøkt kulturtilbud det siste året, både fysisk og digitalt.
På noen områder finner vi små andeler som benytter seg av de ulike kulturtilbudene, både i hele
befolkningen og blant personer med innvandrerbakgrunn. Andelene som har benyttet seg av de
ulike kulturtilbudene er ganske like, blant de med innvandrerbakgrunn og befolkningen som helhet,
med noen få unntak. Tilnærmet like store andeler oppga at de hadde vært på kino det siste året, om
lag fire av ti i begge grupper. Boklesing det siste året var også omtrent like vanlig i begge gruppene
Gender or class – What determines voting? Lessons from expanding the suffrage in early 1900s Norway
Get PDFPrevious literature has found that extending the suffrage to both females and poorer voters increases
the supply of public goods. This paper investigates whether the difference in voting between men
and women can be explained by differences in income alone, or if there exist gender specific
differences in preferences. I exploit two key features of the expansion of suffrage in municipality
elections in early 20th century Norway. First, the time at which people gained the right to vote
depended on both their gender and their household income. Second, the income threshold for
suffrage was set nationally, creating variation across municipalities in the share of new voters
following each extension of the suffrage. This variation allows me to estimate separate effects for the
change in supply of health personnel following the extension of suffrage to poor men, rich women,
and poor women, respectively. I find that the enfranchisement of both poor men and rich women
increases the supply of doctors relative to when only rich men had the right to vote. These results are
consistent with gender specific preferences for health services to the community
Structural break in the Norwegian LFS due to the 2021 redesign
Get PDFThe labour force surveys (LFSs) on all Eurostat countries underwent a substantial redesign in
January 2021. To ensure coherent labour market time series for the main indicators in the Norwegian
LFS, we model the impact of the redesign. We use a state-space model that takes explicit account of
the rotating pattern of the LFS. We also include auxiliary variables related to employment and
unemployment that are highly correlated with the LFS variables we consider. The results of a parallel
run are also included in the model. This paper makes two contributions to the literature on the effects
of LFS redesign. First, we suggest a symmetric specification of the process of the wave-specific
effects. Second, we account for substantial fluctuations in the labour force estimates during the
Covid-19 pandemic by applying time-varying hyperparameters. Likelihood-ratio tests and
examination of the auxiliary residuals show the latter to be warranted
Befolkningsframskrivinger for kommunene 2022
Get PDFBefolkningsvekst i sentrale strøk og sterk aldring i distriktene er hovedtrekkene fra framskrivingene.
Dette er trender som har foregått over lengre tid og som framskrivingene viderefører.
Kommuneframskrivingenes hovedalternativ viser at befolkningen i Norge vokser med 11 prosent
fram til 2050, men denne veksten er ikke jevnt fordelt utover landet. Viken fylke er forventet å vokse
med 19 prosent, mens Nordland krymper med 2 prosent. Omtrent 60 prosent av alle kommunene
er forventet å vokse. Nesten én av fem kommunene har særlig høy framskrevet vekst på 15 prosent
eller mer. Det betyr at en betydelig andel av kommunene, omtrent 40 prosent, forventes å ha stabilt
eller fallende folketall.
Resultatene fra hovedalternativet viser videre at befolkningen vil bo stadig mer sentralt.
Befolkningsveksten er særlig tydelig i folkerike strøk, slik som på Østlandet og i og rundt de store
byene. Mange av kommunene med fall i folketallet ligger i distriktene. Av disse er mange
innlandskommuner, kommuner langs svenskegrensa, samt kommuner nord i Trøndelag og i NordNorge