Statistics Norway's Open Research Repository
Not a member yet
5242 research outputs found
Sort by
Dokumentasjon av skolebidragsindikatorer for grunnskolen. Indikatorer beregnet for Utdanningsdirektoratet 2023
Get PDFStatistisk sentralbyrå (SSB) publiserte i januar 2017 for første gang skolebidragsindikatorer for alle
grunnskolene i landet (SSB Rapport 2017/2), da for de sammenslåtte årgangene 2010 og 2011, 2012
og 2013, samt 2014 og 2015.
Skolebidragsindikatorer er fra og med 2019 publisert årlig på Utdanningsdirektoratet sine nettsider,
men indikatorene er beregnet av SSB. Dette notatet gir en kortfattet dokumentasjon av
datagrunnlag og beregningsmetode for indikatorene som er levert til Utdanningsdirektoratet for de
sammenslåtte årgangene 2021 og 2022, det vil si resultater på nasjonale prøver fra skoleårene
2021/2022 og 2022/2023. Det gir også svar på en del sentrale spørsmål knyttet til presentasjon,
tolkning og omfang av indikatorene. Skolebidragsindikatorer for tidligere årganger er beskrevet i
dokumentasjonsnotater (SSB Notater 2019/21, 2020/16 og 2021/14)
Grunnet regjeringens beslutning om å avlyse eksamener i grunnskolen våren 2020, 2021 og 2022,
har vi heller ikke i år hatt mulighet til å beregne skolebidragsindikatoren for 8.-10. trinn for de
sammenslåtte årgangene 2021 og 2022. Årsaken til dette er at utgangspunktet for å beregne
skolebidragsindikatoren for 8.-10. trinn er den skriftlige eksamenskarakteren elevene får ved
utgangen av grunnskolen.
Indikatorene bygger på samme type data og beregningsgrunnlag som i SSB Rapport 2017/02, men
med litt ulikt valg av skala og presentasjonsform.
I tråd med SSBs Rapport 2017/2 viser også indikatorene beregnet for perioden for de nyeste
årgangene en stabilitet over tid som er på linje med funn i tidligere internasjonale studier
Barn i lavinntektshusholdninger i Norden 2005-2020. Hvorfor så ulik utvikling?
Get PDFRundt 2005 hadde alle de fire nordiske landene, Danmark, Finland, Norge og Sverige om lag samme
andelen barn i lavinntektsfamilier, som var blant de laveste i Europa. I påfølgende år har landene
imidlertid hatt vidt forskjellig utvikling, der andelen barn i lavinntektshushold økte betydelig i Norge
og Sverige, men forble mer eller mindre uendret i Danmark og Finland. Hvorfor har Danmark og
Finland klart å unngå at stadig flere barn havner i lavinntektsgruppen, men ikke Norge og Sverige?
I denne rapporten ser vi nærmere på ulike økonomiske og demografiske endringer som har funnet
sted i de fire landene mellom 2005-2020 blant barnefamilier nederst i inntektsfordelingen, og som
kan være med på å forklare dette.
Selv om inntektsutviklingen for barnefamilier i Norden har vært relativt god i perioden, er ikke
inntektsveksten likelig fordelt mellom inntektsgrupper. I både Norge og særlig Sverige hadde
barnefamiliene nederst i fordelingen en klart svakere inntektsutvikling enn resten av
barnefamiliene, og avstanden til medianhusholdningene økte. Vi finner ikke samme utvikling blant
barnefamiliene i Danmark og Finland. I disse landene økte inntektene til barnefamilier nederst i
fordelingen minst like mye som hos barnefamilier flest.
Når inntektsveksten til de som befinner seg nederst i fordelingen er svakere enn den generelle
inntektsveksten i samfunnet, øker også risikoen for å tilhøre en lavinntektshusholdning.
Noe av forklaringen på hvorfor lavinntektsandelene blant barn i Norden utviklet seg ulikt, skyldes
foreldrenes yrkesaktivitet. Blant barnefamilier i nederste inntektskvintil ble det klart færre
yrkesaktive foreldre i Sverige og Norge mellom 2005 og 2020, mens denne andelen var stabil eller
økende i Finland og Danmark. Med andre ord ble det flere danske og finske foreldre som jobbet
blant dem nederst i fordelingen i denne perioden, mens det ble færre i samme gruppe i Norge og
Sverige. Vi ser det samme mønsteret når det gjelder inntektssammensetningen. Mens lønnsinntekt
ble en stadig viktigere husholdningsinntekt for barn nederst i fordelingen i både Danmark og
Finland, fikk inntekt fra arbeid klart mindre betydning i Sverige i samme periode. I stedet utgjorde
overføringer en stadig større andel av den samlede husholdningsinntekten. Det samme skjer i
Norge i slutten av perioden. Siden tilknytning til arbeidsmarkedet er en såpass sentral faktor når det
gjelder risiko for å tilhøre lavinntektsgruppen, forklarer denne utviklingen trolig mye av de
observerte forskjellene vi ser i lavinntekt blant barn i Norden.
Også demografisk endringer er med på å forklare variasjon i lavinntekt blant barn i Norden. Både
Sverige og Norge opplevde i perioden en sterk økning i innvandringen, slik at barn med
innvandrerbakgrunn utgjør en stadig større andel av alle barn. Siden barn med innvandrerbakgrunn
gjennomgående har et lavere økonomisk velferdsnivå enn andre barn – både på grunn av svakere
yrkestilknytning blant foreldrene og ved at de gjerne tilhører større familier enn andre barn, vil dette
også ha betydning for utviklingen i lavinntekt. Det viser seg at både Sverige og Norge mellom 2005-
2020 opplevde en betydelig konsentrasjon av barn med innvandrerbakgrunn i fattigste femdel av
inntektsfordelingen. I Sverige og Norge økte denne andelen fra om lag 30 prosent i 2005, til
henholdsvis 74 prosent og 51 prosent i 2020. Danmark og særlig Finland hadde i samme periode
klart mindre innvandring enn Sverige og Norge, og hadde også en mindre konsentrasjon av
innvandrerbarn nederst i inntektsfordelingen.
Det er videre sannsynlig at den sterke økningen i innvandrerbefolkningen i Sverige og Norge
medførte at utdanningsnivået – en viktig forutsetning for å delta i yrkeslivet – falt mellom 2005 og
2020 blant foreldrene til barn nederst i fordelingen i disse to landene. Vi finner ikke samme utvikling
blant barn i Danmark og Finland.
Datagrunnlaget som benyttes i rapporten er EU-SILC, som er en representativ utvalgsundersøkelse.
Utvalgsdata setter imidlertid begrensninger på hvor detaljerte analyser en kan gjøre. I en eventuell
oppfølgingsstudie bør en vurdere å benytte de heldekkende nasjonale inntektsundersøkelsene som
i dag finnes i de samme landene, for eksempel i form av et nordisk samarbeidsprosjekt
Relationship quality and Family Formation in Europe
Get PDFThe increase in cohabitation and nonmarital childbearing across Europe has raised questions about who still marries either before or after having a child. Although prior studies have addressed the sequence of marriage and childbearing, few have examined the role of relationship quality in these transitions. Here we employ a cross-national perspective to study the association between relationship quality and marriage and/or first birth within cohabitation. Using the Generations and Gender Survey and UK Household Longitudinal Study, we study seven European countries (Austria, France, Hungary, Netherlands, Norway, Sweden, and UK). We employ competing risk hazard models to follow respondents as they 1) transition from cohabitation into marriage or conception (or separation); 2) transition to marriage (or separation) after having a birth within cohabitation. Results show that cohabitors with higher relationship quality are more marriage prone than those in lower quality relationships in Austria, France, Hungary, and the UK, but not in the Netherlands, Norway and Sweden. Instead, higher relationship quality is associated with higher conception risks in cohabitation in Sweden. After childbearing, we find a positive association between relationship quality and marriage among cohabiting parents in the Netherlands, Norway, Sweden, and the United Kingdom. These results suggest that marriage is still important for couples with higher quality relationships; however, in countries where cohabitation is widespread, the timing of marriage may have shifted to after childbearing.publishedVersio
Husholdningenes finansregnskap for 2022. Finansielle sektorregnskaper for institusjonelle sektorer
Get PDFRapporten oppsummerer hovedbildet i husholdningenes finansregnskap basert på de siste
publiserte årstallene. Vi har bak oss tre turbulente år med store og uvanlige endringer. Både
koronapandemien og krigen i Ukraina har påvirket husholdningenes finansielle stilling i betydelig
grad i 3-årsperioden.
Det er særlig tre forhold som har satt sitt preg på utviklingen i finansregnskapet i 2022. For det
første ble samfunnet gjenåpnet etter to år med inngripende smittevernstiltak. Gjenåpningen førte
blant annet til sterk vekst i privat konsum. For det andre tiltok den generelle prisstigningen og
prisene på mange av varene som inngår i private konsumutgifter økte betydelig. For det tredje hevet
Norges Bank styringsrenten seks ganger i løpet av året 2022. Dette har gitt et vesentlig høyere
rentenivå enn det som har vært vanlig de siste årene. Økte renteutgifter har dempet veksten i
husholdningenes disponible inntekt.
Økte utgifter i 2022 har redusert husholdningenes sparing og nettofinansinvesteringene i
finansregnskapet. Nettofinansinvesteringene ble beregnet til 72 milliarder kroner, som er 56
milliarder kroner lavere enn i 2021, da nettofinansinvesteringene ble beregnet til rekordhøye 128
milliarder kroner. Selv om nettofinansinvesteringene ble redusert det siste året, er året 2022 det
tredje året på rad med uvanlige høye nettofinansinvesteringer, sammenlignet med tidligere år.
I 2022 avtok gjeldsveksten, samtidig som husholdningene fortsatte å bygge opp finansielle reserver.
Det siste året økte bankinnskuddene med 69 milliarder kroner, mens nettotegningene av
verdipapirfondsandeler og nettokjøpene av aksjer og obligasjoner summerte seg til 17 milliarder
kroner. De totale finansielle investeringene utgjorde 223 milliarder kroner, mens gjelda økte med
151 milliarder kroner i 2022.
Prissvingninger i verdipapirmarkedene påførte husholdningene et nettotap på 142 milliarder kroner
og tapene bidro til å redusere den finansielle nettoformuen med 70 milliarder kroner i 2022.
Husholdningenes finansielle nettoformue eller nettofordringer ble beregnet til 1 721 milliarder
kroner ved utgangen av året som tilsvarer 97,5 prosent av sektorens disponible inntekt.
Rapporten er basert på frigitte årstall for 2021 og 2022, etter at de viktigste datakildene for året
2022 ble innarbeidet i finansregnskapet. Dette gjelder regnskapsstatistikk for banker, kredittforetak
og forsikringsselskaper og verdipapirmarkedsstatistikk. Beregningene er i tillegg basert på anslag for
skattefordringer og gjeld, anslag for unoterte aksjer og foreløpig tall for husholdningenes fordringer
og gjeld overfor utlandet. Finansregnskapene for årene 2021 og 2022 er foreløpige
regnskapsversjoner og vil bli oppdatert etter hvert som ny informasjon blir tilgjengelig og
innarbeidet i beregningsgrunnlaget
Carbon sequestration potential and the multiple functions of Nordic grasslands
Get PDFGrasslands are important carbon sinks, but the underlying processes for their soil carbon sequestration potential are still not well understood, despite much attention given to this topic. In Europe, grasslands, especially semi-natural grasslands, are also important for promoting biodiversity. Moreover, recent global reports have highlighted the importance of biodiversity in supporting climate actions. In boreal and alpine regions in the Nordic countries, grasslands also play an important role in milk and meat production and food security. Certain grassland features and management practices may enhance their soil carbon sequestration potential. Semi-natural grasslands maintained by optimized livestock grazing are vital for aboveground biodiversity and show promise for belowground biodiversity and carbon sequestration potential. It is essential to assess the multiple functions of grasslands, particularly semi-natural grasslands, to facilitate the optimization of policy measures across policy areas. Climate and biodiversity policies should not counteract each other, as some do today. This essay addresses the multiple functions of grasslands and calls for more knowledge about carbon sequestration in Nordic grasslands. This will enable the management of these ecosystems to align with climate mitigation, maintain biodiversity, and satisfy the global need for increased food supply.publishedVersio
Sosioøkonomisk profil hos studenter i utlandet. Gradsstudenter og utvekslingsstudenter på bachelornivå
Get PDFFormålet med denne rapporten er å se på den sosioøkonomiske profilen til studenter som velger å
ta hele bachelorgrader (gradsstudenter i utlandet) eller deler (utvekslingsstudenter) av
bachelorutdanningen sin utenlands. For å kunne identifisere forskjeller og likheter, er man nødt til å
sammenligne gradsstudenter i utlandet og utvekslingsstudenter med gradsstudenter i Norge, altså
de som tar hele bachelorgraden sin i Norge, som referansegruppe. Til orientering velges perioden
fra 2016 til 2019 for å unngå eventuelle pandemi-relaterte avvik.
Gradsstudentene i utlandet er generelt yngre, fikk høyere karakterpoeng i videregående opplæring,
og består av en høyere andel kvinner sammenlignet med studenter i Norge. Gradsstudentene i
utlandet har også oftere foreldre med universitets- og høgskoleutdanning, kommer i større grad fra
sentrale strøk, og i denne gruppen er det en høyere andel innvandrere og norskfødte med
innvandrerforeldre enn blant gradsstudentene i Norge. Utvekslingsstudentene utmerker seg ved en
enda større andel kvinner og bedre resultat på videregående enn gradsstudentene i utlandet.
Sammenlignet med gradsstudenter i utlandet og Norge har utvekslingsstudentene høyere andel
uten innvandrerbakgrunn.
Foreldrenes utdanningsnivå er en sentral faktor som vil kunne påvirke om en student drar
utenlands eller ikke. Tallene våre viser at en større andel av de med foreldre med høy utdanning
drar utenlands. Det er flest studenter innenfor fagfeltet helse-, sosial-, og idrettsfag ved norske
institusjoner, mens fagfeltet økonomiske og administrative fag tiltrekker seg flest studenter i
utlandet. Sistnevnte er det nest mest populære fagfeltet blant gradsstudentene i Norge og
utvekslingsstudentene. For eksempel, drar hele 47 prosent av studentene ved Norges
Handelshøyskole (NHH), hvor hovedfagfeltet er økonomiske og administrative fag, på utveksling,
som er den overlegent høyeste andelen blant norske universiteter og høgskoler. Storbritannia, USA,
og Danmark har flest utenlandsstudenter, mens Australia, USA, og Storbritannia har flest
utvekslingsstudenter. USA og Storbritannia er altså felles for begge gruppene. Årsaken til at nettopp
disse landene er mest populære kan være forklart av blant annet språk.
Vi kan tallfeste noen kjennetegn ved de som velger å ta hele eller deler av utdanningen sin
utenlands, men personlige aspekter som preferanser og tilpasningsevner til ny kultur, regler, og
språk kan derimot ikke tallfestes fra registerdata. Den økonomiske merkostnaden det å studere
utenlands skaper er ikke direkte belyst i denne rapporten, men de som kommer fra husholdninger
med god økonomi benytter seg oftere av muligheten til utenlandsopphold både som grads- og
utvekslingsstudent
Statistics for use in the evaluation of natural sciences in Norway. Analysis of research personnel in 2013, 2017 and 2021
Get PDFThe report was commissioned by the Research Council of Norway and is produced in collaboration with the Nordic institute of innovation, research and education (NIFU).Statistikken og indikatorene som presenteres i denne rapporten bidrar med bakgrunnsdata for
evalueringen av naturvitenskap som gjennomføres av Norges forskningsråd. Statistikken er
utarbeidet av Statistisk sentralbyrå og omfatter data for 18 enheter i universitets- og
høgskolesektoren og 12 enheter i instituttsektoren for årene 2013, 2017 og 2021.
3 263 forskere/faglige arbeidet med FoU innenfor naturvitenskap i evalueringsenhetene
I 2021 utgjorde FoU-personalet i de naturvitenskapelige enhetene i denne evalueringen 3 263
personer. 1 652 var i universitets- og høgskolesektoren og 1 611 i instituttsektoren. Siden 2013 har
antallet vokst med 637 personer. I universitets- og høgskolesektoren var veksten om lag 31 prosent,
mens veksten i instituttsektoren utgjorde 18 prosent. Veksten for universitets- og høgskolesektoren
var sterkere før 2017, enn etter. For instituttsektoren foregikk veksten i siste periode (2017–2021).
Unge forskere og stabil aldersstruktur
Blant FoU-personalet som inngår i evalueringen, har aldersstrukturen vært stabil. I universitets- og
høgskolesektoren var gjennomsnittsalderen blant personalet i de evaluerte enhetene 38 år i hele
perioden. Dette er fem år yngre enn for sektoren totalt i 2021. Professorene var i gjennomsnitt
55 år, førsteamanuensis 45 år, forskere/postdoktorer 36 år og stipendiatene 29 år. Tilsvarende tall
for totalt i universitets- og høgskolesektoren var 56 år for professorer, 48 år for førsteamanuenser,
41 år blant forskere/postdoktorer og 33 år for stipendiater. I instituttsektoren var
gjennomsnittsalderen 43,3 år i 2013 og 44,2 år i 2021.
Andelen av professorene som var 62 år og eldre steg fra 26 prosent i 2013 til 28 prosent i 2021 for
enhetene i universitets- og høgskolesektoren. Blant førsteamanuensene var kun 5 prosent 62 år og
eldre. I instituttsektoren utgjorde forskere som var 62 år og eldre, 7 prosent for alle de tre årene
2013, 2017 og 2021.
Fortsatt skjev kjønnsbalanse på professornivå
Den samlede kjønnsbalansen har forbedret seg fra 2013 til 2021 blant FoU-personalet ved enhetene
i evalueringen: I universitets og høgskolesektoren var 33 prosent av FoU-personalet kvinner
(30 prosent i 2013). På professornivå er det fortsatt skjev kjønnsbalanse med kun 21 prosent kvinner
i 2021 (17 prosent i 2013). Dette er for øvrig samme andel som totalt for fagområdet matematikk og
naturvitenskap. I instituttsektoren var 39 prosent kvinner, dette var en økning fra 34 prosent i 2013
og i 2017.
Høy andel med utenlandsk doktorgrad
Blant FoU-personalet (uten stipendiatene) ved evalueringsenhetene i universitets- og
høgskolesektoren hadde 46 prosent utenlandsk doktorgrad. Blant professorene hadde 40 prosent
utenlandsk doktorgrad og blant førsteamanuensene var andelen 37 prosent. Blant forskere og
postdoktorer har andelen vært over 50 prosent for alle årene i perioden; 54 prosent i 2021. Blant
forskerne i instituttsektoren, ved evalueringsenhetene, hadde 33 prosent utenlandsk doktorgrad.
Til sammenligning, i hele universitets- og høgskolesektoren (blant professorer, førsteamanuenser og
forskere/postdoktorer) utgjorde andelen med utenlandsk doktorgrad 28 prosent, mens tilsvarende
andel blant FoU-personalet for fagområdet matematikk og naturvitenskap var 45 prosent. I hele
instituttsektoren totalt, hadde 27 prosent av forskerne en utenlandsk doktorgrad i 2021
Legevakttjenesten i norske kommuner i 2021. Kartlegging av organisering av legevaktsarbeidet i kommunene
Get PDFKommunene i Norge skal etter Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og
omsorgstjenesteloven) tilby legevakt som en del av sitt ansvar for disse tjenestene. I utgangspunktet
står kommuner fritt til å velge hvordan de ønsker å organisere legevaktordningen sin for å oppfylle
ansvaret for legevakt. Kommunene kan ha en egen kommunal legevakt, delta i interkommunalt
samarbeid om legevakt eller kjøpe drift av legevakttjenesten fra andre aktører. Kommunene kan
også ha en kombinasjon av ulike ordninger.
Legevaktkartleggingen som ble gjennomført av SSB for rapporteringsåret 2021, i KOSTRA-skjema 1-
personell og virksomhet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, gjør det mulig å se nærmere
på hvordan kommunene i Norge organiserer legevaktstjenesten sin, hvilket personell og hvor
mange som er satt av til legevakttjenesten, hvordan bemanningen er gjennom døgnet, eventuelle
bemanningsutfordringer, hvilke vaktordninger som benyttes og hva kostnadene for legevakt utgjør.
Videre har kartleggingen innhentet informasjon fra kommunene om hvorvidt de i fremtiden vil klare
å rapportere årlig på årsverk av leger i legevakt til SSB i KOSTRA-skjema 1. Resultatene i rapporten
viser blant annet følgende:
39 prosent av kommunene har egen kommunal legevakt hele eller deler av døgnet uten samarbeid
med andre kommuner. Av disse har 38 prosent utelukkende egen kommunal daglegevakt. 21
prosent av alle kommunene oppgir at de er vertskommuner i et interkommunalt samarbeid.
Vertskommuner ligger oftest i relativt sentrale kommuner. 58 prosent av kommunene er
deltakerkommune i et interkommunalt samarbeid (inklusive IKS), eller har legevakt på omgang. For
de som er deltakerkommuner i interkommunalt samarbeid eller har legevakt på omgang, blir
andelen større jo lavere innbyggertallet er i kommunegruppen. 80 prosent av kommunene er med i
en form for interkommunalt samarbeid hele eller deler av tiden av døgnet.
24 prosent av kommunene bemannet legevakt med leger som var fast ansatt direkte ved
legevakten. En langt større andel, 92 prosent, benyttet egne fastleger, 67 prosent andre leger, 42
prosent bemannet legevakt med sykepleier og 25 prosent med annet helsepersonell. Kartleggingen
viser til dels tydelige forskjeller mellom store og små kommuner, og etter organisasjonsform.
Andelen kommuner som bemanner med fastleger, er imidlertid stor på tvers av både
organisasjonsform og etter kommunestørrelse. Totalt svarer 37 prosent av kommunene at de har
hatt utfordringer med å besette stillinger i legevakt i 2021.
Kommunene bemanner legevakten med ulikt personell på ulike tidspunkt av døgnet. Det vanligste,
uavhengig av organisering, er å benytte fastleger på vakt på alle tidspunkt av døgnet. For bruken av
ulike vakttyper er det små forskjeller i hvilke vakttyper kommunene benytter fastleger og andre
leger til. Det varierer imidlertid noe avhengig av hvordan legevakten er organisert, hvilke tidspunkt
på døgnet og kommunestørrelse. Den vanligste vakttypen er primærvakt som har tilstedevakt på
legevakt. Når det gjelder regionale forskjeller, er det en tendens til at store kommuner har større
forekomst av både primærvakt og sekundærvakt som er til stede på legevakt enn mindre
kommuner hvor det er mer vanlig med primærvakt i hjemmevakt/beredskapsvakt.
Alle kommuner ble bedt om å oppi netto driftsutgifter for sin legevakttjeneste. Disse tallene var til
dels mangelfullt rapportert og beheftet med usikkerhet om hva som var inkludert hos de ulike
kommunene. Tallene antyder likevel at det er noe lavere netto driftsutgifter hos kommuner som er
med i et interkommunalt samarbeid enn de som kun har egen kommunal legevakt hele døgnet.
SSB vurderer at det, i hvert fall på kort sikt, ikke vil være hensiktsmessig å innføre en rapportering av
årsverk for leger ved legevakt i KOSTRA. En for stor andel kommuner opplyser om utfordringer
knyttet til en slik rapportering
Utdanning og yrke. Sammenhenger mellom utdanning og yrke blant sysselsatte og i utlyste stillinger
Get PDFRapporten er finansiert av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og inngår i et prosjekt som framskriver arbeidstilbud og sysselsetting fordelt på utdanninger.Denne rapporten bruker opplysninger om ansatte fra registerbasert sysselsetting (2003–2014) og aordningen (2015–2022), samt utlyste stillinger fra NAV og Statistisk sentralbyrå (2015–2022), til å
undersøke sammenhenger mellom utdanning og yrke. Rapporten gir ikke noen uttømmende
oversikt for alle enkeltyrker eller -utdanninger. I stedet forsøker vi å vurdere mer overordnede
spørsmål, som hvorvidt vi finner tegn til endringer i sammenhengene mellom utdanning og yrke
over tid eller knyttet til konjunkturer, samt hvorvidt data for utlyste stillinger kan gi oss et detaljert
bilde av etterspørsel etter forskjellige typer kompetanse.
Vi finner at konsentrasjonen av utdanning innen yrke (og motsatt) varierer betydelig mellom yrker.
Konsentrasjonen er høyest innenfor lisensierte yrker (yrker som krever en bestemt utdanning) og
andre profesjonsrettede yrker, som domineres av en eller noen få utdanninger. Konsentrasjonen er
lavere innen en del tjenesteytende yrker, som ikke har noen tydelig «typisk» utdanning.
Andelen av lønnstakere i konsentrerte yrker har falt noe siden 2003, men samvarierer ikke
nevneverdig med konjunktursyklusen (målt som registrert arbeidsledighet). Fordelingen av
konsentrasjon er også omtrent stabil fra 2015 til 2019, uavhengig av konjunkturforhold, både for alle
ansatte og for nyansatte. Det kan være endringer i graden av konsentrasjon innen enkeltyrker eller -
utdanninger, men samlet finner vi ikke tegn til endrede sammenhenger mellom utdanning og yrke.
Vi finner heller ikke at virksomheter i perioder med et stramt arbeidsmarked reagerer med å ansette
personer med andre typer utdanning i et gitt yrke.
I Statistisk sentralbyrås framskrivinger av sysselsetting etter utdanningsgrupper legges det til grunn
at utdanningssammensetningen innen næringer utvikler seg jevnt, og som i nær fortid. Analysene i
denne rapporten gir ikke noe grunnlag for konkrete endringer i disse framskrivingene.
Fordelingen av yrker blant utlyste stillinger på næringsnivå samsvarer godt med fordelingen av yrker
blant ansatte på aggregert næringsnivå, mens det er vanskeligere å koble utlyste stillinger og
nyansettelser på virksomhetsnivå. Dette kan blant annet skyldes forskjeller i utlyst yrke og yrke til
den nyansatte, samt variasjon i tid mellom den stillingsutlysning og oppstart av den nyansatte. Vi
finner også at antall nyansatte er høyere enn antall utlyste stillinger. Dette avviket har blitt mindre
over tid, men det ser fortsatt ut til at en del stillinger ikke lyses ut via formelle kanaler.
Det overordnede samsvaret mellom utlyste stillinger og nyansatte tyder på at utlyste stillinger kan
bidra til et mer omfattende mål på etterspørsel etter arbeidskraft. Men dette krever en bedre
forståelse av praksis knyttet til utlysning av stillinger, og hvordan denne varierer blant annet mellom
næringer og yrker
Long-term effects of school spending. Evidence from exiting cohort size variation
Get PDFThis paper investigates the long-term effects of local government education spending on child
outcomes, including income, educational attainment, and family formation in adulthood. We
propose a novel identification strategy which exploits quasirandom variation in demographic
trends when there is strong inertia in local government spending on compulsory schooling.
Specifically, size of the exiting cohort that finishes compulsory schooling just before entry of the
treated cohort is used as a source of exogenous variation. First, we show that exiting cohort size
displays a significantly positive effect on per-pupil spending during school years of the treated
cohort. Second, we argue that causal effects of school spending can be identified by utilizing exiting
cohort size to instrument for school spending. In implementing this strategy, school spending is
found to exhibit sizable and significant effects on income in adulthood for boys, with estimates that
are relatively large for children from low- and middle-income families. By comparison, the effects of
education spending are small and insignificant for girls.Financial support from the Norwegian Ministry of Local Government is gratefully acknowledged