Brage NP

von Quillfeldt, Cecilie H.

Eliassen, Jens-Eric

Føyn, Lars

Gulliksen, Bjørn

Lydersen, Christian

Marstrander, Lyder

Norwegian

Marine verdier i havområdene rundt Svalbard : Oversikt over marine områder i territorialfarvannet og fiskevernsonen med behov for vern eller andre forvaltningstiltak

Klitgaard-Kristensen, Dorthe

Sejrup, Hans Petter

Haflidason, Haflidi

English

Distribution of recent calcareous benthic foraminifera in the northern North Sea and relation to the environment

Furgal, Chris M.

Innes, Stuart

Kovacs, Kit M.

Inuit spring hunting techniques and local knowledge of the ringed seal in Arctic Bay (Ikpiarjuk), Nunavut

Jaklin, Gunn Sissel

Tromsø : a powerhouse in polar research

Krafft, Bjørn A.

Andersen, Magnus

Marine mammals in the Bellsund – Van Mijenfjorden – Van Keulenfjorden area : new investigations and status of knowledge

Norway in Antarctica
Norway is the only country that has dependencies both in the Arctic and 
the Antarctic, and polar issues have therefore naturally played an 
important role for the nation over the last century. In the Antarctic 
context it is Norway's aim to be an active partner in the cooperative 
management of the continent, and thereby contribute to maintaining 
Antarctica as a nature reserve dedicated to peace and science.
Norwegian research in Antarctica
Following traditions....
During the period of exploration at the end of the 19th century 
Norwegians partook in both the first landing on the Antarctic continent 
in 1895 and the first over-winterings in 1897-99 and 1898-1900. In 1911 
a team of Norwegian men, lead by Roald Amundsen, were the first people 
to reach the South Pole.
Norwegian research in Antarctica consequently has long traditions, based 
on a solid foundation of geographic exploration and discovery.  As early as 
the 1920s and 1930s Norwegians were carrying out extensive research in 
Antarctica, most often on expeditions that combined whaling and 
research activity.  Two of the post-war milestones in Norway's Antarctic 
research were the joint Norwegian-British-Swedish Maudheim Expedition 
(1949-52) and the establishment of 'Norway Station' in Dronning Maud 
Land in 1956. Norway Station was manned from 1956 to 1960 in 
connection with the International Geophysical Year. Norway was an active 
participant in the establishment of the Scientific Committee on Antarctic 
Research (SCAR) and the adoption of the Antarctic Treaty subsequent to 
the International Geophysical Year.
In the years following the International Geophysical Year Norwegian 
researchers were only able to conduct research in Antarctica by joining 
expeditions arranged by other nations. The first regular Norwegian 
Antarctic Research Expedition (NARE) took place in 1976-77 under the 
leadership of the Norwegian Polar Institute. 
The Norwegian Antarctic Research Expeditions today
From 1991 Norway has been part of the Nordic logistics cooperation, in 
which the responsibility for the logistical arrangements circulates between 
the national operators of Finland, Sweden and Norway. NARE activities 
consequently peak those years that Norway is responsible for the logistical 
arrangements, while smaller expeditions normally take place in the 
intermittent years.
The principle objective of the Norwegian Antarctic Research Expeditions 
is to acquire knowledge to help improve our understanding of the natural 
and anthropogenic changes in the global environment. The NARE 
research focuses primarily on studies in biology, glaciology, 
paleoclimatology, physical oceanography, surveying and monitoring 
activities.  
Some major on-going NARE research projects include: 
·	 research related to Norwegian participation in the 'European Project for 
Ice Coring in Antarctica' (EPICA); 
·	monitoring of the fur seal and penguin colonies at Bouvetøya as part of 
CCAMLR's Ecosystem Monitoring Program (CEMP); 
·	 studies of general current patterns and the processes that lead to deep 
convection, including the interaction between sea, ice and atmosphere in 
King Haakon VII's Sea; 
·	monitoring of the seasonal distribution, demography and food habits of 
seabirds, in particular Antarctic petrel at Svarthamaren Site of Special 
Scientific Interest.  
The majority of the NARE activities take place in the South Atlantic 
sector of Antarctica, specifically Bouvetøya, the eastern Weddell Sea 
region and Dronning Maud Land.  These areas have been designated as 
the main focus areas for Norwegian Antarctic research.
The NARE logistical framework 
National operator
The Norwegian Polar Institute has been appointed the national operator 
for Norwegian Antarctic research activities, and is as such responsible for 
the practical aspects of the Norwegian expeditions, such as ensuring 
proper transportation and accommodation for the participating scientists 
during their travel to and stay in Antarctica.  
Stations 
The Norwegian Polar Institute operates one small summer station in 
Antarctica. Troll station (1990) is the logistical 'hub' for NARE operations 
and from where most of the research activities start. Troll has limited 
laboratory and science support facilities, as most of the NARE activity is 
field based. Troll is likely to become a key location for the logistical 
operations for all of Western Dronning Maud Land as air operations 
become a primary mode of transport for the operators in the area. 
In addition to Troll the Institute also operates two small field stations: the 
Bouvetøya station (1996) on the sub-Antarctic island Bouvetøya and Tor 
station (1985) at the Svarthamaren Site of Special Scientific Interest.  
The Norwegian Antarctic Research Expeditions have a relatively high 
scientist to support personnel ratio. During a normal operating season 
Troll station is staffed only with a small core support staff, ensuring 
necessary support for e.g. communication, equipment maintenance and 
medical emergencies.
Transportation 
.... by boat
The areas of interest for the Norwegian Antarctic research activities are 
not easily reached.  NARE operations have traditionally been based on 
ship transportation where both the marine based research parties and 
terrestrial based research parties were transported to Antarctica by boat.  
An increased reliance on air operations has, however, shifted the focus, 
and boats are now normally only used for transport of supplies to the 
stations and as platform for marine research. The vessels used during 
NARE operations are cargo/research vessels, classified for operations in 
ice. The Norwegian Polar Institute has on several occasions used its own 
Arctic research vessel R/V Lance in its Antarctic operations. 
......by air
NARE operations entered a new era with the arrival of the new 
millennium. To make the research expeditions more flexible and in order 
to better accommodate the needs of the scientists, air transport was first 
utilized in the 2000/01 season and is now fast becoming the main mode 
of transportation for the terrestrial part of the Norwegian Antarctic 
Research Expeditions. Cape Town, South Africa, serves as the starting 
point for air operations to Dronning Maud Land. A number of national 
programmes operating in Dronning Maud Land are currently discussing 
various options with regard to potential landing locations and internal 
link services. The results of these deliberations are likely to have 
significant consequences for the form and intensity of the Norwegian 
operations in Dronning Maud Land.
…..on land
Once on the continent, helicopters, bandwagons and snowmobiles are 
utilized for transport purposes.  Currently there are three bandwagons of 
type BV 206 Hägglunds and ten snowmobiles at the stations, available for 
use in the Norwegian Antarctic Research Expeditions. Helicopters are 
transported to the area on a need basis.
NARE and the environment
NARE operations are conducted within an environmental framework 
shaped by the provisions and regulations stemming from the Protocol on 
Environmental Protection to the Antarctic Treaty and the Norwegian 
Regulations Relating to the Protection of the Environment in Antarctica.
In cooperation with Finnish and Swedish counterparts, the Norwegian 
Polar Institute has developed practical environmental guidelines and plans 
for its operations in Antarctica.  All guidelines and strategies currently in 
force can be found in the Nordic Environmental Handbook for Antarctic 
Operations, developed by the Nordic Antarctic Environmental Officers 
Network (NAEON).  The following guidelines/plans are among those 
currently found in the Nordic Environmental Handbook:
·	 Handbook and guidelines for waste management 
·	 Guidelines for transport, storage and handling of fuel 
·	 Oil spill contingency plan
·	 Environmental guidelines for use of helicopters and small aircraft
·	 General environmental guidelines (Code of Conduct)
As national operator in Antarctica the Norwegian Polar Institute will 
continue to find ways to improve its operations in Antarctica in order to 
achieve a logistical framework that is practically feasible, economically 
viable and environmentally sound.
NORWEGIAN ANTARCTIC RESEARCH EXPEDITIONS
From the Maudheim Expedition (1949-52)  Photo: NPI archives
Troll station   Photo: Jan-Gunnar Winter
The Norwegian Polar Institute's research vessel R/V Lance  Photo: Bård Bergesen 
Background: Air operations in Dronning Maud Land  Photo: Lars Karlöf
Norwegian research activities are mainly conducted in Dronning Maud Land and the eastern Weddel Sea region. Maps: NPI
South Pole
Weddell Sea
South-America
South Georgia (UK)
South Sandwich Islands (UK)
Bouvetøya (No)
Tasmania
Australia
Bellingshausen
Sea
Amundsen Sea
Ross Ice Shelf
Ross Sea
Ronne Filchner
Ice Shelf
80
80
60
40
60
40
90 90
0
180
Iles Crozet (Fr)
Iles Kerguelen (Fr)
Heard Island (Au)
Macquarie Island (Au)
B
R
IT
IS
H
 A
N
TA
RC
TI
C 
TE
RR
ITO
RY
AR
GE
NT
INA
C
H
IL
E
 
DRONNING MAUD LAND (No)
AU
S
TR
A
LIA
N
 A
N
TA
R
C
T
IC
 T
E
R
R
ITO
R
Y
TE
RR
E A
DE
LIE
 (F
r.)
ROSS DEPENDENCY (NZ.)
Undefin
ed limit
30°
75°
70°
65°
20° vest 0° 30° 45° øst 50°


Norwegian Antarctic Research Expeditions

Construction and operation of Troll Runway : initial environmental evaluation

Balto, Ann Kristin

"I Norge har lapperne først innført 
skiene..." Dette skrev Fridtjof  Nansen i 
boka På ski over Grønland. Der slo han 
fast at nordmennene langt tilbake i 
tidene hadde betraktet samene som de 
dyktigste skiløperne, og at det å forflytte 
seg hurtig på ski over lange avstander var 
karakteristisk for samene. Samene blir 
også lovprist for deres evner til å mestre 
slike klimatiske og naturgeografiske 
forhold en finner i polare strøk. Deres 
kunnskaper om natur, klima, og deres 
utstyr som var tilpasset de ekstreme 
værforhold i Arktis var kunnskaper både 
Nansen, Amundsen og Borchgrevink dro 
nytte av. På sin ferd mot Sydpolen 
benyttet Roald Amundsen seg av utstyr 
som samekvinnen Margrethe Lango fra 
Karesuando hadde sydd: pesk, skaller og 
soveposer. Carsten Borchgrevink skriver 
i sin bok Nærmest Sydpolen at "Finnen 
Savio laget med sine egne hender 
omtrent halvt hundre finne-støvler til oss. 
Uten dem ville utvilsomt våre føtter blitt 
ordentlig forfrosne..."
SAMER I POLARFORSKNINGA
Staxruds unnsetningsekspedisjon etter 
Schröder-Stranz-ekspedisjonen 1913
Per Hansen
Johannes Kemi 
Samuel Klemmetsen
I 1912 la en tysk ekspedisjon avgårde til Svalbard. I løpet av 
nyåret 1913 ble det klart at deler av ekspedisjonsmedlemmene 
var blitt borte, og Arve Staxrud sa ja til å lede og utruste en 
unnsetningsekspedisjon. Han leide hvalfangeren "Herta" og i 
Nordenskiölds ferd til Svalbard 1872
Nils Mathisen Sara, f. 1847
Mickel
John
Anders
Professor Nils A. Nordenskiöld var den første som engasjerte 
samer som medlemmer av sin ekspedisjon. Hans ekspedisjon 
skulle overvintre nord på Spitsbergen, for så å trenge frem 
mot nord over polbassenget med reinsleder til transportering. 
40 kjørerein blir kjøpt inn, og fire samer engasjert til å ta hånd 
om reinene. Disse er bare omtalt ved fornavn, i ettertid har 
det lyktes å identifisere en av deltakerne. Dessverre dør to av 
reinene etter bare et par dager, og like etter rømmer resten. En 
av dem blir funnet igjen senere. Sledeferden må oppgis, men 
ekspedisjonen setter likevel av sted mot nord. Samene blir 
sendt av sted på flere lange jaktturer hvor de skaffer til veie 
ferskt kjøtt. Det er rimelig at det var erfaringer fra denne 
ekspedisjonen som gjorde at Nordenskiöld også på sin neste 
ekspedisjon tok med seg to samer.
Nordenskiölds ferd til Grønland 1883
Pava Lars Tuorda
Anders Rossa
Nok en gang tok Nordenskiöld med seg samer som 
ekspedisjonsmedlemmer. Denne gangen til Vest Grønland. 
Formålet var å trenge inn på Grønlandsisen. Da 
ekspedisjonen, som var til fots måtte snu, var det en annen 
samisk kvalitet som Nordenskiöld fikk dratt nytte av, nemlig 
skiløpingen. Tuorda og Rossa fortsatte innover isødet uten
Nansens ekspedisjon til Grønland 1888
Samuel Balto
Ole Nilsen Ravna
Da Nansen i 1888 krysset Grønlandsisen på ski, hadde også 
han med seg to samer. Idéen fikk han fra Nordenskiöld. To 
samer fra Karasjok fikk være med på ekspedisjonen. 
Overfarten til Grønland ble hard for Balto og Ravna, da 
ekspedisjonen måtte ta seg inn til Grønland i to småbåter. 
Flere døgn ble tilbrakt ute i drivisen, og for Ravna som for 
første gang var til sjøs, var dette skremmende. Da 
ekspedisjonen etter mye slit og mange farefulle opplevelser 
kommer seg opp på innlandsisen finner Ravna og Balto seg 
bedre til rette. På den halvannen måned lange ferden over de 
endeløse ismarker tar Balto og Ravna sin tørn på lik linje med 
de øvrige ekspedisjonsmedlemmene. Da det på slutten av 
ferden begynner å røyne på kreftene tar Ravna ekstra bør på 
sine skuldre, og Balto siteres: "Han Ravna, aa pina død, det er 
gut, han er sterk". Da de rekker frem til vestkysten, bygger 
Balto og Sverdrup en båt av seilduk som de tar seg frem til 
Godthåb med. Deres ferd over Grønlandsisen ble en suksess, 
og alle vendte tilbake til Norge som helter. Da de stevner inn 
til kai i Christiania med et stort folkehav som er kommet for å 
hylle dem, spør Nansen om det ikke er et herlig syn. Hvorpå 
Ravna svarer: " Ja, hadde det bare vært rein". Ravna skulle 
mange år senere vende tilbake til Grønland for å sjekke ut 
mulighetene for å drive reindrift i området.
Borchgrevinks ferd til Antarktis 1898-90
Per Savio
Ole Must
I 1898 la det britiske skipet "Southern Cross" avgårde med 
kurs mot sør. Målet var Antarktis. Ekspedisjonen ble 
finansiert av England, men besto i hovedsak av et norsk 
mannskap, og var ledet av Carsten Borchgrevink. To samer 
fra Sørvaranger var også blant ekspedisjonsmedlemmene. Per 
Savio og Ole Must hadde ansvaret for hundene. Ferden til 
Antarktis gikk smertefritt, og ved et uhell blir det de to 
samene som først må tilbringe natta på det antarktiske 
kontinent. En dag de er ute med hundene, blåser det opp til 
storm, og skipet er nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri 
av stormen. Savio og Must blir værende igjen på land sammen 
med hundene. I sin beretning roser Borchgrevink de to 
samene. De passet hundene og seletøyet, de var utmerkede 
jegere. De sydde skaller og skinntøy, og "mer trofaste og 
hengivne ledsagere enn de to tror jeg ikke noen sjef  kunne 
ønske seg". Ved en anledning er det at noen 
ekspedisjonsmedlemmer havner mellom noen klipper av is, 
og de prøver å ta seg opp en klippe med helning på 60°. Det 
finnes ikke fotfeste, og klippene skrår rett ut i havet. Savio 
klarer på et utrolig vis å ta seg opp et stup, og ved hjelp av tau 
får han hjulpet opp de andre. Borchgrevinks ekspedisjon 
overvintrer på Antarktis, og returnerer så tilbake med 
vitenskapelige data, to menn døde underveis.
kjelker og med bare lett oppakning på ryggen. Tuorda som 
under hele ekspedisjonen hadde rekognosert  og staket ut veien 
hadde ledelsen og gjorde observasjoner med termometer og 
aneroidbarometer. Etter 57 timer vendte de tilbake. De hadde 
da vært 230 km innenfor Nordenskiölds vendepunkt og i en 
høyde av 1947 m.o.h. I ettertid er avstanden blitt trukket i tvil, 
men for de som kjenner til at datidens reingjetere kunne gå på 
ski flere døgn i strekk med lite mat og hvile, er ikke denne 
prestasjonen på noen måte umulig.
reinene. Den 12.april startet Staxruds ekspedisjon. Isen lå 
fortsatt langt ut i fjordene på Svalbard, og skapte forsinkelser. 
Det var ingen enkel leteaksjon de hadde begitt seg ut på. 
Schröder-Stranz ekspedisjonen hadde delt seg opp i flere lag, 
og 2 av dem var kommet til rette. Staxrud fikke hentet ned 
disse to. Da skuta nådde Hinlopenstredet, var stredet islagt, og 
planene om å ta seg over til Nordaustlandet hvor hovedpartiet 
av Schröder-Stranz ekspedisjonen var forsvunnnet, ble 
forkastet.  Tilbakereisen startet og i Longyearbyen tok samene 
farvel med Staxrud og fikk skyss sammen med flere av 
Schöder-Stranz' ekspedisjonens medlemmer som var blitt 
reddet av andre unnsetningsekspedisjoner.
DEn siste reinen
Te
ks
t o
g 
lay
ou
t: 
A
nn
 K
ris
tin
 B
al
to
, N
or
sk
 P
ol
ar
in
st
itu
tt
Per Savio og Ole Must
Per Savio på isen i Antarktis


Norwegian Bokmål

Samer i polarforskninga

Johansen, Bjørn Fossli

Snøscooterferdsel på Svalbard : omfang og effekter

Ørbæk, Jon Børre

Holmén, Kim

Neuber, Roland

Plag, Hans Petter

Lefauconnier, Bernard

de Prisco, Guido

Ito, Hajime

The Changing Physical Environment : proceedings from the sixth Ny-Ålesund International Scientific Seminar : Polar Environmental Centre, Tromsø, Norway, 8-10 October 2002

Not a member yet