Brage NP

Balto, Ann Kristin

Caeyers, Rudi

Den detaljerte kartleg-
ginga av Svalbard tok 
til rundt år 1900. Sven-
ske og russiske viten-
skapsmenn innledet 
dette arbeidet som ble 
videreført av nordmenn 
i 1906/07. Major Gun-
nar Isachsen ledet det 
vitenskapelige arbeidet 
av topografiske, bota-
niske og geologiske undersøkelser på nordvestsida av Svalbard. 
Ekspedisjonene ble finansiert av fyrst Albert I av Monaco, og 
resulterte i flere topografiske kart i ulike målestokker i området 
mellom Kongsfjorden og Raudfjorden. Dette var grunnlaget for 
de påfølgende norske Svalbardekspedisjoner som i årene frem til 
1928 kartla Svalbard. I 1928 ble Norges Svalbard- og Ishavsun-
dersøkelser (NSIU) opprettet. De fortsatte kartleggingsarbeidet 
på Svalbard, og ble i 1948 videreført som Norsk Polarinstitutt. 
Hvorfor kartlegging?
Kartlegginga had-
de sin bakgrunn i 
ønsket om norsk 
næringsvirksom-
het på Svalbard, 
og var særlig rettet 
mot utnyttelsen 
av kullforekomste-
ne på øygruppen. 
Geologiske un-
dersøkelser viste 
hvor det var mu-
lig å finne drivver-
dige forekomster 
av ulike mineraler. 
Den topografiske 
kartleggingen var en viktig forutsetning for menneskelig utnyt-
telse av nytt land, og skipstrafikken ble sikret ved opplodding 
av fjorder og kystfarvann. Det ble laget kart i store målestokker 
over kullfelter og havneområder.
Den store forsknings-og kartleggingsvirksomheten som norske 
ekspedisjoner utførte, var en medvirkende årsak til at Norge 
fikk suverenitet over Svalbard i 1925. Etter at NSIU ble oppret-
tet, fikk man etablert en systematisk topografisk og hydrogra-
fisk kartlegging av øygruppa og havområdene rundt.
Ut i felt
Innsamling av data foregikk i løpet av den korte hektiske Sval-
bardsommeren, og besto av flere feltpartier med bl.a geologer, 
topografer og hydrografer. Til å komme seg rundt på øygruppa 
hadde de gjerne leid et ekspedisjonsskip. Hydrografene gjorde 
sitt opplodningsarbeid om bord på fartøyet, mens geologer og 
topografer ble satt i land for å utføre sine arbeidsoppgaver. På 
land forflyttet de seg til fots og hadde mye utstyr som de dro 
med seg på sleder. Det var ikke enkelt å forsere oppsprukken 
breis og strie elver for å komme seg opp på de høyeste toppe-
ne. Her bygde de varder og etablerte grunnlagspunkter for både 
astronomiske observasjoner og vinkelmålinger, slik at de fikk 
dannet et gradnett å konstruere kart etter. Helt ufarlig var det 
heller ikke, og uventede ting kunne skje. Topograf Alfred Kol-
ler kunne fortelle at da han en fin sommerdag drev med trian-
gulering på Alkhornet på nordsida av Isfjorden, ble han beskutt 
av en tysk greve som kom seilende 
inn fjorden med yachten sin. I kik-
kerten hadde greven fått øye på noe 
som kunne ligne en velfødd rein, og 
begynte å skyte på Koller. Dess mer 
Koller veivet og vinket, dess ivrigere 
skjøt greven, og han ga seg ikke før 
Koller sammen med assistenten tok til 
å rulle kampestein ned fjellsida. 
Planleggingen av ekspedisjonene har all-
tid vært grundige, og sikkerheten har stått 
sentralt. En av årsakene til at man har vært 
spart for alvorlige ulykker er utvilsomt at det 
alltid har vært lagt vekt på å ikke ta unødven-
dige sjanser. 
Flykartlegging og kartkonstruksjon
Sommeren 1936 ble fly tatt i bruk i kartlegginga. Mestepar-
ten av Svalbard ble dekket ved skråfotografering, og man fikk 
kartlagt store områder mye raskere. I 1938 ble det kjøpt inn en 
Zeiss Stereoplanigraf for å bruke disse bildene i kartproduksjon. 
Gamle kart ble gradvis erstatta av nye. Til midten av 1950-åra 
brukte Norsk Polarinstitutt skråbilder for å konstruere kart, men 
fra 1960 ble vertikalbilder tatt i bruk. Dette ga kart med bedre 
nøyaktighet. Et nytt instrument for produksjonen av kart, Wild 
A7 autograf, ble kjøpt inn i 1968. Da var store deler av Svalbard 
fotografert i bildemålestokker fra 1:30000 til 1:50000. 
I 1990 var bortimot hele Svalbard dekket av flybilder i bilde-
målestokk 1:50000. I tillegg er noen områder dekket i skala 
1:15000. En digital fotogrammetrisk arbeidsstasjon ble kjøpt 
inn i 1993, og Polarinstituttet benytter i dag det mest moderne 
utstyret i sin kartkonstruksjon.
Geodesi
Nøyaktige grunnlagspunkt er nødvendig for produksjon av kart. 
Det trigonometriske nettverket på Svalbard har en lang historie. 
I begynnelsen ble punktene fastlagt ved astronomiske observa-
sjoner og triangulering etter klassiske metoder. Det ble brukt 
teodolitt og etter hvert avstandsmålere. I dag blir nye punkter 
bestemt ved hjelp av satelitt-målinger (GPS). 
Sjøkart-
legging
I 1954 fikk Po-
larinstituttet sin første 
sjømålingsbåt bygget for Sval-
bardforhold. Tidligere foregikk sjø-
kartleggingen med innleide fartøy. Nå 
kunne opplodningen starte for det første 
kartblad i en serie sjøkart i tidsmessig måle-
stokk. Det ble også gjort detaljopplodninger i 
viktige havner for kullskipningen. Tidlig på åt-
titallet overtok Statens kartverk-Sjøkartverket all 
sjøkartlegging.
Kartografi
Tidligere ble kart tegnet for hånd, med penn og blekk. Fra 1965 
ble alle kart risset på lagdelte, målholdige folier som dannet 
grunnlag for produksjon av trykkfilmer. På slutten av 1980-tal-
let ble digitale teknikker tatt i bruk i det kartografiske arbeidet. 
Ved hjelp av geografiske informasjonssystem (GIS) kan vi nå 
lagre, holde ved like og utnytte kartdata på en effektiv måte. Di-
gitale kartdata brukes både til produksjon av trykte kart, og som 
grunnlag for stedfesting av ulike tema i forskning og forvalt-
ning, og er en viktig basis for moderne navigasjonssystemer.
I Stedsnavnsdatabasen for Svalbard er det mulig å søke på steds-
navn og få fram informasjon om stedet samt at stedet avmerkes på 
kartet.: http://miljo.npolar.no/placenames/pages/searchN.asp. 
Stedsnavninformasjonen finnes også i boka 
The Place Names of Svalbard.
Kartlegging 
 på Svalbard
Flybilde av Comfortlessbreen som akkurat har kalvet. 25. august 1990.
Gunnar Isachsen utfører trianguleringsarbeid på Svalbard under 
en vitenskapelig ekspedisjon i 1906/07, finansiert av fyrsten av Mo-
naco. Maleri av Louis Tinayre som er iNorsk Polarinstitutts eie.
Topograf Anne Urset har rigget opp GPS-mottaker på Sør-Spitsbergen sommeren 2002. Foto: Steinar Vaadal
Sjøfly brukt i kartleggingsarbeid på Svalbard 1936. Foto: Norsk Polarinstitutts bildearkiv.
Færøyiske skippere i Longyearbyen med nykjøpte sjøkart over Svalbard 
stukket inn under armen. Foto: Norsk Polarinstitutts bildearkiv
Innerst i Adventdalen. Foto: Åshild Ø. Pedersen
Tekst: Kartseksjonen på Norsk Polarinstitutt og Ann Kristin Balto. Design: Rudi Caeyers, NP


Norwegian

Kartlegging på Svalbard

Berner, Kari Sire

Koc, Nalan

Naturlige variasjoner i Irmingerstrømmen gjennom de siste 11000 år

Isaksson, Elisabeth

Winther, Jan-Gunnar

Kaczmarska, Marzena

English

One-to-one coupling of glacial climate variability in Greenland and Antarctica

Monoghan, Andrew J.

Bromwich, David H.

Fogt, Ryan L.

Wang, Sheng-Hung

Mayewski, Paul

Dixon, Daniel A.

Ekaykin, Alexey

Frezzotti, Massimo

Goodwin, Ian

Kaspari, Susan D.

Morgan, Vin I.

Oerter, Hans

van Ommen, Tas D.

van der Veen, Cornelius

Wen, Jiahong

Insignificant Change in Antarctic Snowfall Since the International Geophysical Year

Karlöf, Lars

Brandt, Ola

van de Wal, Roderik S.W.

van den Broeke, Michiel

Johnsen, Sigfus J.

Ice core melt features in relation to Antarctic coastal climate

Gazo, M.

Lydersen, Christian

Aguilar, A.

Diving behaviour of Mediterranean monk seal pups during lactation and post weaning

Orheim, Olav

Remembering Tore Gjelsvik (1916–2006)

Aars, Jon

faktaark
Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 16 utgitt 2006, side 1
Rødlistet artIsbjørn
Ursus maritimus
Isbjørnen finnes ikke på det norske fastlandet,
men er vanlig rundt Svalbard. Den er en del av en
felles norsk-russisk bestand på omtrent 3000 dyr.
Isbjørnen er et rovdyr som har spesialisert seg på
å jakte ulike selarter tilknyttet sjøis.
Status
Kategori Sårbar (VU) på Norsk rødliste 2006 og på IUCN
sin globale Rødliste 2006.
Tekst og foto: Jon Aars, Norsk Polarinstitutt N-9296 Tromsø
E-post: jon.aars@npolar.no
Kjennetegn
Isbjørnen er den største av verdens bjørnearter. Voksne hanner (bamser) veier
oftest mellom 300 og 700 kg, mens voksne hunner (binner) er betydelig mindre
(150-350 kg). Kroppsvekten varierer typisk veldig mye med sesongen, og en
isbjørn kan av og til doble kroppsvekten gjennom mindre enn ett år grunnet
store variajoner i fødetilgang. Inkludert en meget kort hale er kroppslengden hos
voksne isbjørn 180 til 270 cm. Fargen er oftest gulhvit, men kan variere
temmelig mye over mot gulbrun om sommeren. Små unger er først grålige og
senere nesten hvite. Voksne bamser kan skilles fra binner på en mye bredere
nakke (den ser bredere ut enn selve hodet) og kraftig ragg på baksiden av
framføttene.
Brunbjørnen er genetisk svært lik isbjørn, og likevel er de to artene svært ulike i
utseende. Isbjørnen har en mye lengre hals, et mindre hode, skarpere kinn-
tenner, større rovdyrtenner, mindre ører, og en lang snute med svært velutviklet
luktesans. Videre har den kortere og skarpere klør. Ulikhetene gjenspeiler at
isbjørnen er et rovdyr som jakter sel, mens brunbjørnen stort sett eter
plantekost.
Utbredelse
I det meste av Arktis hvor man har sjøis kan man møte isbjørn. Den finnes i
større konsentrasjoner langs iskanten av flerårsisen som omgir Nordpolen,
spesielt over grunne havområder. Her er det mye sel som kan jaktes året rundt.
Lengre nordover etter som avstanden fra iskanten øker, avtar tettheten av
isbjørn. Både flerårsis og ettårig is som dannes om vinteren binder arktiske øyer
og fastland sammen, og isbjørn kan vandre hundrevis av kilometer mellom ulike
områder. Mange isbjørn oppholder seg på land
deler av sesongen, gjerne om sommeren i
påvente av at sjøisen igjen skal danne nye
leveområder hvor de kan jakte sel. Enkelte
steder, for eksempel i Canada, kan isbjørnen
vandre langt innover i landet. Isbjørnen finnes
så langt sør som 50° N i James Bay i Canada.
Ellers varierer utbredelsen i Arktis mye over
både sesongen og mellom år i takt med hvor
sjøisen befinner seg.
Totalt er det omtrent 25000 isbjørn fordelt på 19
ulike bestander i arktiske områder av Canada,
Alaska, Grønland, Russland og Norge. På
Svalbards største øy Spitsbergen er vestkysten
preget av varmere havstrømmer sørfra, mens
østkysten har kaldere vann nordfra. På vest-
kysten er det derfor ikke mye bjørn om
sommeren, mens østkysten har høye tettheter
av isbjørn det meste av året. De andre større
øyene er i stor grad omgitt av sjøis og med gode
forekomster av sel store deler av året, og de er
derfor også gode isbjørnområder. Hopen har
mye isbjørn i gode isår, men ellers veldig lite i år
med mindre is. Bjørnøya er en naturlig sør-
grense for isbjørn som landområde i norsk
Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 16 utgitt 2006, side 2
farvann, og kan ha hyppige besøk i perioder hvor sjøisen går så
langt sør. Spesielt finner vi høye konsentrasjoner av isbjørn
rundt hiområdene om våren.
På Svalbard er de viktigste hiområdene Kongsøya, Svenskeøya,
Edgeøya, Nordaustlandet og Hopen. Isbjørn ved Svalbard kan
enten være veldig lokale med små leveområder, eller de kan
vandre nordover og nordøstover til iskanten og over mot Franz
Josef Land i vestlig russisk Arktis hvor de lever deler av året.
Det ser ut som vandringer til og fra Grønland er mindre vanlig,
til tross for at avstandene er forholdsvis små i forhold til
isbjørnens evne til å tilbakelegge store distanser. Nordover fra
iskanten avtar tettheten av isbjørn, men de kan vandre lange
distanser over polbassenget og treffes helt opp til polpunktet.
Biologi
Siden isbjørnen er en spesialist på jakt av islevende selarter
som ringsel, storkobbe og grønlandssel, er den svært tilknyttet
et liv på sjøis. Faktisk kan noen individer leve i mange måneder
eller til og med mer enn et år uten å være på land. I tillegg er
isbjørnen en ypperlig svømmer, og også god til å dykke, noe
som kan observeres under seljakt mellom isflak. Til tross for at
isbjørnen er regnet som et sjøpattedyr, søker den også i
perioder gjerne etter mat på land. Sjøfugl, egg, og kadavre av
reinsdyr kan være viktig for isbjørn i perioder. Kadavre av hval
kan i noen områder være viktig føde. Grunnet en stor evne til å
bygge opp store fettreserver kan isbjørn i god kondisjon også
faste i lengre perioder, opp i over et år.
Parring hos isbjørnen skjer i april og mai. Binner blir oftest
drektige første gang i 5-6 års-alderen. Modningen av eggene
stanser opp i en tidlig fase, og starter først opp igjen på høsten,
på den tiden da binnene finner fram til et hi som oftest graves
ut i snøen. En eller to, sjelden tre, unger fødes rundt nyttår, de
er da bare litt over en halv kg tunge. Hiet forlates i mars-april,
på en tid hvor de er omtrent 10 kg tunge. Den raske veksten
skylles svært næringsrik melk med ekstremt høyt fettinnhold.
Hvis ungene overlever følger de oftest moren til de er to og et
halvt år. Da parer binnene seg igjen. Bortsett fra familie-
grupper, er isbjørnene relativt usosiale dyr som jakter og
vandrer alene. Voksne isbjørn har høy overlevelse og blir ofte
15-25 år gamle. Bortsett fra binner som føder, går ikke
isbjørnen i hi over vinteren, men jakter også i den mørke tiden.
Bestandstatus
I store områder av Arktis ble isbjørnen jaktet hardt fram til
1973. Jakten ble deretter regulert slik at bare lokale folk med
tradisjoner hadde rettigheter, og kvoter ble satt de fleste
steder. Etter det har isbjørnen tatt seg godt opp mange steder.
I norsk og russisk Arktis er for tiden jakt ikke lovlig. På
Svalbard tror vi bestanden omtrentlig fordoblet seg fra
fredningen i 1973 og til utpå 80-tallet. Siden har den trolig ikke
vokst i samme grad.
I dag er det mellom 2300 og 4100 isbjørn i Barentshav-
bestanden, hvorav kanskje omtrent halvparten oppholder seg
rundt Svalbard store deler av året. Det er mulig at høye nivåer
av enkelte fettløselige miljøgifter har en virkning på denne
bestandens vekst. For den totale bestanden av isbjørn er
reduksjon av sjøisen i Arktis den største trusselen i dag. Det
predikeres at sjøisen vil bli ytterligere redusert med fare for at
flerårsisen kan forsvinne i framtida. Det er forventningene om
slike endringer av isbjørnens leveområder som er bakgrunnen
for dens nåværende rødlistestatus som sårbar. I 1973 inngikk
de arktiske nasjonene Norge, Danmark (Grønland),
Sovjetunionen, Canada og USA en avtale om forvaltning av
isbjørnen og dens habitat. Dette skjedde som en respons av
overbeskatning og sterk nedgang i bestandsstørrelser.
Isbjørnen får oftest 2 unger hvert tredje år
www.artsdatabanken.no
Artsdatabankens faktaark ISSN1504-9140 nr. 16 utgitt 2006, side 3
Referanser
Aars, J., Lunn N.J. and Derocher A.E. 2006. Polar Bears, Proceedings of the 14th Working Meeting of the IUCN/SSC Polar Bear
Specialist Group, 20–24 June 2005, Seattle, Washington, USA. IUCN, Gland, Switzerland and Cambridge, UK.
Aars, J. 2006. Isbjørn. I Kovacs, K. og Lydersen C. (ed.), Svalbards fugler og pattedyr. Polarhåndbok nr. 13. Norsk Polarinstitutt,
Tromsø.
Stirling, I. 1998. Polar Bears. The University of Michigan Press, Michigan.
Lenker
http://pbsg.npolar.no/
www.artsdatabanken.no


Norwegian Bokmål

Isbjørn : Ursus maritimus

Verreault, Jonathan

Gabrielsen, Geir Wing

Berger, Urs

Perfluorinated alkyl substances in eggs of Herring Gulls from Northern Norway: spatial and temporal trends

Brown, J.

Dowdall, Mark

Gwynn, Justin P.

Børretzen, P.

Selnæs, Ø.G.

Kovacs, Kit M.

Probabilistic biokinetic modelling of radiocaesium uptake in Arctic seal species: verification of modelled data with empirical observations

Not a member yet