Brage NP

Carlens, Helen

Lydersen, Christian

Krafft, Bjørn A.

Kovacs, Kit M.

English

Spring haul-out behavior of ringed seals (Pusa hispida) in Kongsfjorden, Svalbard

Caeyers, Rudi

Ny-Ålesund
Forskerlandsby og naturlaboratorium
Ingen andre steder i Arktis er havet åpent så langt mot nord vinterstid som i 
Ny-Ålesund, fordi en gren av den nordlige atlanterhavsstrømmen (Golfstrøm-
men) passerer utenfor kysten og inn i Polhavet. Havnen er som regel isfri fra 
juni til november/desember. Naturen rundt og fraværet av lokale forurens-
ningskilder gjør stedet spesielt godt egnet for naturvitenskapelig forskning. 
Norske myndigheter vil utvikle Svalbard som en nasjonal og internasjonal 
forskningsbase spesielt rettet inn mot miljørelatert forskning og overvåking. 
Norges forskningsråd har følgende hovedmålsettinger for Ny-Ålesund:
Ny-Ålesund skal fremstå som en grønn forskningsstasjon der forskning knyt-
tet til overvåking og langtidsmålinger har prioritet, og der virksomheten er 
underlagt strenge miljøbestemmelser.
I Ny-Ålesund legges forholdene til rette for miljøforskning og overvåking som 
er avhengig av urørte økosystemer og lite menneskelig påvirkning forøvrig. 
Dette omfatter forskning om langtransportert forurensning og klimaendrin-
ger, økologisk forskning basert på upåvirkede økosystemer og forskning om 
effekter av menneskelig aktivitet og fysiske miljøfaktorer på organismer.
Forskerlandsbyen Ny-Ålesund er den nordligste permanente landstasjon i ver-
den. Kings Bay A/S har ansvaret for infrastrukturen på stedet, og forskning, 
miljøovervåkning og turisme i begrenset omfang er stedets eneste virksom-
heter. For  Norge er det viktig 
at internasjonal forskningseta-
blering på Svalbard skjer slik 
at norsk infrastruktur utnyt-
tes og at vi er til stede med en 
tung og synlig egenforskning. 
I tillegg til den politiske betyd-
ning dette har, gir et tett fors-
kningsmessig samarbeid med 
de internasjonale forsknings-
aktørene uttellinger faglig og 
økonomisk. EU-prosjektet 
Ny-Ålesund Large Scale Fa-
cility (LSF) er et eksempel på 
dette der Norsk Polarinstitutt (NP), Norsk institutt for luftforskning (NILU), 
Statens kartverk, det tyske Alfred Wegener Institut (AWI) og det britiske Na-
tural Environment Research Council (NERC) blir tilført økonomisk støtte til 
forskningen i Ny-Ålesund. Også Japan, Kina og Frankrike og Italia er til stede 
med egne forskningsstasjoner i Ny-Ålesund.
Kulldrift, ekspedisjoner og forskning
Ny-Ålesund ble anlagt som et gruvesamfunn i 1917 av Kings Bay Kull Com-
pani A/S. De første funn av kull ble gjort av britiske hvalfangere mer enn 300 
år tidligere. 
I 1925 fikk Ny-Ålesund oppmerksomhet da Roald Amundsen brukte stedet 
som utgangspunkt for sine mislykkede forsøk på å fly over Nordpolen med 
sjøflyene N-24 og N-25. I 1926 var han tilbake igjen med luftskipet “Norge” 
- noe som ble en vellykket ekspedisjon. Masten som luftskipet var festet til er 
blitt et minnesmerke i Ny-Ålesund.
Ekspedisjonen med “Norge” resulterte i uenighet mellom Amundsen og luft-
skipets italienske konstruktør og skipper  Umberto Nobile, og i 1928 var No-
bile tilbake i Ny-Ålesund med sitt luftskip “Italia”. Ferden endte i tragedie, 
da luftskipet havarerte i isen. Nobile og noen av mannskapet ble reddet, men 
Amundsen mistet livet da han forsøkte å komme til unnsetning med det fran-
ske flyet “Latham”.
I 1929 ble gruvedriften stengt etter flere mindre uhell, men på grunn av stor 
etterspørsel etter kull ble den gjenopptatt i 1945. Det lille samfunnet besto av 
rundt 200 innbyggere, og hele familier bodde her i lange perioder. Barn ble 
født og vokste opp her på 79 grader, 55 minutter nord. 
Det pågikk kulldrift i Ny-Ålesund fram til 1963 da myndighetene stanset all 
videre gruveaktivitet som følge av en alvorlig ulykke som i november 1962 
krevde 21 menneskeliv. Totalt hadde gruvedriften krevd 85 menneskeliv.
Etter at gruvedriften ble nedlagt i 1963, gjorde Norsk Polarinstitutts davæ-
rende direktør, Tore Gjelsvik, en stor innsats for å sikre fortsatt norsk aktivitet 
i Ny-Ålesund. Etter at den europeiske romfartsorganisasjonen ESRO hadde 
etablert en stasjon for satellitter her i 1967, opprettet Norsk Polarinstitutt en 
egen forskningsstasjon i 1968.
Nordlysobservatoriet, en avdeling av Det norske institutt for kosmisk fysikk 
(senere Universitetet i Tromsø), hadde allerede i to år drevet forskningsakti-
vitet i den gamle skolebygningen, og instituttet overtok denne i 1968. Senere 
samme år leide instituttet en bolig (senere kalt Gult Hus). Norsk Polarinsti-
tutts ekspedisjonsleder, Thor Siggerud, spilte en sentral rolle i arbeidet med å 
etablere og utvikle denne stasjonen. 
Høsten 1981 ble forskningsaktiviteten flyttet til boligbrakken «Ungkarshei-
men» som var i bruk til mars 1999 da den nye stasjonen sto ferdig. Den of-
fisielle åpningen av “Sverdrupstasjonen” ble foretatt 10. august 1999 av mil-
jøvernminister Guro Fjellanger, som i sin tale forsikret Norsk Polarinstitutts 
direktør Olav Orheim at departementet spent vil følge med på resultatene av 
forskningsinnsatsen og bidra til at viktige data om miljøutviklingen blir kjent 
nasjonalt og internasjonalt.
Harald Ulrik Sverdrup 
Sverdrupstasjonen har fått sitt navn etter en 
av Norges mest markante vitenskapsmenn, 
Harald Ulrik Sverdrup. Som elev av profes-
sor Vilhelm Bjerknes avla han doktorgrad i 
geofysikk, og bl.a. ledet han det vitenskape-
lige arbeidet på «Maud»- ekspedisjonen gjen-
nom Nordostpassasjen og de nysibirske øyer 
1918-1925. I 1936 tiltrådte han som direk-
tør for Scripps Institution of Oceanography i 
California. Samtidig ble han professor i osea-
nografi ved University of California. 
Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser 
(NSIU) ble opprettet i 1928 for å ivareta 
norsk polarforskning,  og 1. mars 1948 ble 
aktiviteten utvidet og navnet endret til Norsk 
Polarinstitutt. Instituttet fikk også ansvar for Norges antarktiske kravområder 
og biland. For å styrke den internasjonale anseelsen ble professor Sverdrup, 
som nå var en verdenskjent polarforsker og oseanograf, hentet tilbake fra USA 
som det nye instituttets første direktør.
I tillegg til kartlegging og geologi, ble instituttet tilført avdelinger for geo-
fysikk, biologi og feltvirksomhet, og Sverdrups vitenskapelige ambisjoner var 
klar; «Instituttet bør utbygges slik at det får en lederstilling i europeisk arktisk 
forskning». 
Sverdrupstasjonen
Sverdrupstasjonen er en viktig plattform for å utvikle norsk og internasjonal 
miljøforskning på Svalbard. 
Stasjonens faste stab av ingeniører og teknikere vedlikeholder og leser av in-
strumenter som kontinuerlig tar inn strålings-, luftforurensnings-, ozon-, seis-
mikk- og andre data av verdi 
for forståelse av polarområ-
dene, - på oppdrag av Polar-
instituttets egne forskere og 
andre. Også land som ikke 
er representert i Ny-Ålesund 
har forsknings- og overvåk-
ningsprosjekter ved stasjonen 
i samarbeid med Norsk Polar-
institutt. Tjenestene ved Sver-
drupstasjonen omfatter dess-
uten forskningsservice som 
utleie av kontorplass, bekled-
ning, overlevelsesdrakter, snø-
scootere og gummibåter.
Zeppelinstasjonen
Zeppelinstasjonen for atmo-
sfærisk overvåking og forsk-
ning ligger 474 m.o.h. på Zep-
pelinfjellet ved Ny-Ålesund. 
Stasjonen ble åpnet i 1990 og 
gjenåpnet etter utbygging av 
Kronprins Haakon Magnus 
i 2000. Med minimal lokal 
forurensning er den svært godt 
egnet for overvåkning av at-
mosfæren, inkludert spredning 
av radioaktiv forurensning og 
miljøgifter, uttynning av ozonlaget og klimaendringer. Norsk Polarinstitutt 
driver stasjonen og Norsk institutt for luftforskning (NILU) har stor aktivitet 
der. Zeppelinstasjonen inngår i flere regionale, nasjonale og globale overvåk-
ningnettverk.
Ny-Ålesund badet i kveldslys. Foto: Inger Lise Næss
Lokomotivet sørget for å frakte kull fra gruvene til kaia for lasting ombord i 
ventende skip. Foto: Norsk Polarinstitutts bildearkiv
Luftskipet Italia i Ny-Ålesund 1928. Foto: Norsk Polarinstitutts bildearkiv
Professor Harald Ulrik Sverdrup ble Norsk 
Polarinstitutts første direktør i 1948. Foto: 
Norsk Polarinstitutts bildearkiv
Sverdrupstasjonen er Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon i 
Ny-Ålesund. Foto: Gunn Sissel Jaklin
Fjellheisen frakter folk opp til Zeppelinstasjonen. Foto: Rudi 
Caeyers
Ba
kg
ru
nn
sb
ild
e:
 N
y-
Ål
es
un
d.
 F
ot
o:
 G
ei
r W
in
g 
G
ab
ri
el
se
n
For mer informasjon, kontakt Norsk Polarinstitutt, tel + 47 77 75 05 00, fax + 47 77 75 05 01, e-post: postmottak@npolar.no - Tekst: Informasjonsstaben på Norsk Polarinstitutt. Design: Rudi Caeyers, NP


Norwegian

Ny-Ålesund

Norske miljøvernmyndigheter legger stor vekt på god forvaltning av naturverdi-ene i polarområdene. For Svalbard er 
målet at området skal være blant de best for-
valtede villmarksområder i verden.
Utfordringer i nord­
områdene
Arktis, men også Antarktis, opplever et stadig 
økende press og utfordringene miljøforvaltnin-
gen står ovenfor er mange.
•	 Langtransportert	forurensing:	Arktis funge-
rer som en ”endestasjon” for langtransporterte 
miljøgifter som tilføres med luft- og havstrøm-
mene fra sørligere breddegrader. Tilførselen 
fra gamle miljøgifter ventes å avta, men de er 
allerede spredd og brytes langsomt ned. Til-
førselen fra nye miljøgifter ventes å øke.
•	 Klimaendringer:	Globale klimaendringer har 
hatt mer dramatiske utslag i Arktis enn i ver-
den for øvrig. Gjennomsnittstemperaturen 
har økt nesten dobbelt så mye som i resten av 
verden de siste tiårene. Klimaendringene fører 
med seg store fysiske, økologiske, sosiale og 
økonomiske endringer som vil ha ringvirknin-
ger langt ut over Arktis. 
•	 Petroleumsvirksomhet:	 Petroleumsrelatert 
virksomhet vil trolig utgjøre den største end-
ringen av virksomhet i årene framover.  De 
største konsekvensene er knyttet til eventuelle 
uhellsutslipp. Relativt små utslipp på ugunstig 
tidspunkt og sted kan få store konsekvenser. 
•	 Fiskeriene:	Forvaltningen er i dag basert på 
føre-var-prinsippet. De viktigste kommersi-
elle fiskeslagene er innenfor sikre biologiske 
grenser. Større press og dårlig kontroll kan få 
alvorlige konsekvenser. 
•	 Skipsfart:	En av de alvorligste lokale truslene 
mot Svalbards miljø er den potensielle faren 
for havari og oljeforurensning fra båttrafikk. 
Drivis og dårlig kartlagte farvann gjør at faren 
for uhell er vesentlig større her enn langs nor-
skekysten. Oljevernberedskapen som finnes er 
ikke bygd ut for å kunne avverge skader av ol-
jesøl. Store avstander, lang responstid, vanske-
lige lys-, vær- og isforhold vil redusere mulig-
hetene for å avverge skader ved oljesøl.
•	 Ferdsel	og	aktivitet	på	land: De lokale truslene 
knytter seg til turisme, lokal forurensning in-
kludert avfallshåndtering, og annen aktivitet. 
Ferdsel har økt betydelig de siste årene. Dette 
gir utfordringer knyttet til slitasje på natur og 
kulturminner og til forstyrrelse av dyrelivet.
•	 Introduserte	 arter:	kan gi store endringer i 
økosystemet.
Norsk Polarinstitutts 
ansvar
En av Norsk Polarinstitutts hovedoppgaver er å 
være rådgiver for Miljøverndepartementet og øv-
rig statsforvaltning om forvaltning av natur og 
miljø i norske polare områder. Norsk Polarinsti-
tutt bidrar på denne måten til å utvikle, sammen-
stille og formidle relevant kunnskap og informa-
sjon for forvaltningen. Oppgavene er mange, og 
Norsk Polarinstitutt er ansvarlig for og/eller bi-
drar til en rekke nasjonale og internasjonale for-
valtningsrelevante prosesser. I tillegg til å være 
rådgiver i  miljøspørsmål på Svalbard er Norsk 
Polarinstitutt også nasjonal forvaltningsmyndig-
het i de norske kravområdene i Antarktis. Noen 
store oppgaver som instituttet har jobbet med de 
siste årene er beskrevet nedenfor.
Forvaltningsplanen for 
Barentshavet
Norsk Polarinstitutt har bidratt aktivt til å utar-
beide grunnlaget for den helhetlige forvaltnings-
planen for Barentshavet. Hovedformålet har vært 
å få på plass rammebetingelser som gjør det mulig 
å balansere næringsinteressene knyttet til fiskeri, 
sjøtransport og petroleumsvirksomhet innenfor 
rammen av en bærekraftig utvikling. 
Det betyr:
•	Vurdere interessekonflikter
•	Bidra til enighet om forvaltning av området 
•	Fastslå nivåer for akseptabel menneskelig på-
virkning 
•	Lage retningslinjer for ulike typer av aktivitet
•	Identifisere kunnskapshull
•	Lage retningslinjer for overvåking
Et oppfølgingssystem vil bli etablert som ledd i 
forvaltningsplanen for å sikre oppdatering.
Miljøovervåking av Sval­
bard og Jan Mayen (MOSJ)
Norsk Polarinstitutt er ansvarlig for opprettel-
sen og driften av det nasjonale overvåkingssyste-
met MOSJ som er et system for 
integrert overvåking av miljøet i 
norske arktiske områder utenom 
fastlands-Norge. 
Systemet skal: 
•	 Samle inn og bearbeide data 
om hva som påvirker miljøet 
og om tilstanden til naturen 
og kulturminnene
•	 Tolke data for å beskrive mil-
jøutviklingen
•	 Gjøre informasjonen tilgjen-
gelig for allmennheten og gi 
råd til forvaltningen om beho-
vet for tiltak og forskning eller 
forbedret overvåking.
Mer informasjon på nettsiden: 
http://miljo.npolar.no/mosj/start.htm
Arctic Climate Impact Assessment (ACIA)
Høsten 2005 ble den vitenskapelige rapporten fra ACIA (Arctic Climate Impact As-
sessment) lagt frem. 250 forskere fra de åtte arktiske landene - Canada, Danmark, 
Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA - har deltatt i arbeidet med å vur-
dere og analysere hvilke konsekvenser klimaend-
ringer vil kunne ha for miljø og samfunn i Arktis. 
Det fireårige prosjektet ble gjennomført i regi av 
Arktisk Råd.
For å støtte opp om Norges overordnede visjon 
om å være ledende i klimaarbeidet, skal Nor-
ge også være et foregangsland i oppfølgingen av 
ACIA både nasjonalt og internasjonalt. Et nasjo-
nalt oppfølgingsprogram, NorACIA, ble iverksatt 
i 2005 av Miljøverndepartementet, og hvor sekre-
tariatet er lagt til Norsk Polarinstitutt. Program-
met, som etter planen vil vare til 2009, skal bidra 
til å utvikle, sammenstille og formidle kunnskap 
om klimaendringer – effekter og tilpasninger – i 
norsk del av Arktis. 
Mer informasjon finnes på nettsiden 
http://acia.npolar.no. 
Miljøforvaltning
For mer informasjon kontakt Norsk Polarinstitutt, tel + 47 77 75 05 00, fax + 47 77 75 05 01, e-post: postmottak@npolar.no. Foto: Eva Fuglei. Tekst: Norsk Polarinstitutt. Design: Rudi Caeyers, NP
Petroleumsvirksomhet. Foto: Ocean Rig
Fiskeriene. Foto: Bjørn Frantzen
Skipsfart. Foto: Steinar Vaadal
Ferdsel og aktivitet på land. Foto: Nalân Koç Isbjørn på sjøis. Foto: Magnus Andersen
Lundefugl. Foto: Hallvard Strøm
Ullmyrklegg. Foto: Odd Harald Hansen
Fjellrev. Foto: Jon Aars
Svalbardrein. Foto: Ronny Aanes
Foto: Odd Harald Hansen
Introduserte arter. Foto: Ann Kristin Balto
Langtransportert forurensning, Foto: Hallvard 
Strøm


Miljøforvaltning

Årsmelding 2005

Sander, Gunnar

Holst, Aina

Shears, John

Environmental impact assesment of the research activities in Ny-Ålesund 2006

Moore, John

Kekonen, Teija

Grinsted, Aslak

Isaksson, Elisabeth

Sulfate source inventories from a Svalbard ice core record spanning the Industrial Revolution

Pohjola, Veijo

Martma, Tonu

Svalbard summer melting, continentality, and sea ice extent from the Lomonosovfonna ice core

Leu, Eva

Wängberg, Sten-Åke

Wulff, Angela

Falk-Petersen, Stig

Ørbæk, Jon Børre

Hessen, Dag O.

Effects of changes in ambient PAR and UV radiation on the nutritional quality of an Arctic diatom (Thalassiosira antarctica var. borealis)

Andersen, Magnus

Gwynn, Justin P.

Dowdall, Mark

Radiocaesium (137Cs) in marine mammals from Svalbard, the Barents Sea and the North Greenland Sea

Sørmo, Eugen G.

Salmer, Maria P.

Jenssen, Bjørn Munro

Hop, Haakon

Bæk, Kine

Gabrielsen, Geir Wing

Lie, Elisabeth

Skåre, Janneche Utne

Biomagnification of Polybrominated Diphenyl Ether and Hexabromocyclododecane flame retardants in the Polar Bear food chain in Svalbard, Norway

Not a member yet