Brage NP

Villinger, Tordis

Vinje, Torgny

Snuggerud, John

Den norske antarktisekspedisjonen 1956 - 1960
(Norsk ekspedisjon i forbindelse med det internasjonale geofysiske år)
Tordis Villinger • Torgny Vinje og John Snuggerud • Bilder: ekspedisjonsdeltakere
Torgny Vinje måler solstråling. Rundt 90% av solvarmen reflekteres fra den kritthvite
snøen.  Ikke rart det er kaldt!
Odd Gjeruldsen følger en radiosonde-ballong med teodolitt.  Ved hjelp av retningen til
ballongen og data fra sonden, bestemmes trykk, temperatur, vindhastighet, og vindretning.
Ballongene gikk gjerne opp til 20 000 m.
Underveis til fjellene sank en traktor ned i en sprekk. Personen på bildet
og traktorfører: Torbjørn Lunde.
Feltpartiet underveis til fjellene. Feltpartiet består av Sigurd Helle, Torbjørn Lunde, 
Lars Hochlin og Bjørn Grytøyr. De benyttet to traktorer, hver med to sleder og 
to hundespann.
Fra bistasjonen som lå nede ved barrierekanten.
Norway Station, eller Fimbul som vi kalte den, en stille gråværsdag første vinteren.
John Snuggerud betjener oson-spektrofotometeret.
Sigurd Helle måler jordmagnetisme inne i fjellene.
Sigurd Helle med to av våre kjeledegger, født under senga til Bjørn Grytør en
augustdag i 1957.
“Polarbjørn” og “Polarsirkel” ved losseplassen. Lossingen startet nyttårsaften 1956.
Oppdatert 18 mars 2007
Overvintring 1956-1960 på den flytende shelfisen 35 km fra 
barrierekanten i Dronning Maud Land (70˚3S - 2˚32W).  
Ekspedisjonen, som ble ledet av Sigurd G. Helle, besto av 
fjorten mann de første to årene, og ni mann det siste året. 
Stasjonen, som fikk navnet Norway Station, ble opprettet i 
forbindelse med det Internasjonale geofysiske år 1957-58. 
Hovedoppgaven for ekspedisjonen var meteorologi, men 
det ble også foretatt målinger og innhentet data innenfor 
feltene glasiologi, ozon, sydlys, jordmagnetisme og tide-
vann, samt geodesi og landkartlegging.
Etter grundige forberedelser og innlasting i selfangst-
skutene ”Polarsirkel” og ”Polarbjørn”, reiste ekspedisjonen 
fra Oslo 10. november 1956.  Turen sørover gikk greitt, og 
etter korte stopp i Las Palmas og Montevideo gikk seilasen 
videre gjennom de brølende førtigradene til Grytvika på 
Sør Georgia. Nyttårsaften 1956 - 49 døgn etter avgang fra 
Oslo - ankom ekspedisjonen barrierekanten med lysglorie 
over seg i et strålende solskinn.  Skutene fant landgang i en 
bukt med lav barrierekant, og ilandføringen av utallige 
så mye snø at folk måtte entre opp en 6.5 meter lang stige 
for å komme seg ut.
Ferske nyheter utenfra fikk de gjennom kortbølge-
sendingene til nordmenn i utlandet og fra andre stasjoner, 
bl.a. BBC. Fra og med det andre overvintringsåret fikk de 
også daglig “ferske” aviser levert på døren av ekspedisjons-
lederen. Datoene på avisene stemte - de var bare et år 
forsinket.
Sommeren 1957-58 foretok Sigurd Helle, Torbjørn Lunde, 
Lars Hochlin og Bjørn Grytøyr en omfattende ekspedisjon 
med traktor og hundespann opp Hellehallet og inn i 
Fimbulheimen.  I løpet av den omlag fem-måneder lange 
ekspedisjonen, målte de bl.a. inn fastpunkter for kartleg-
ging. 
Følgende sommer (1958-59) ble store områder fotografert 
fra fly. Oppdraget ble utført av det norske luftforsvaret 
sammen med Norsk Polarinstitutt. En kartlegging av bety-
delige områder ble derved gjennomført.
tonn gods begynte: alt som trengtes av proviant og utstyr 
for to år, bl.a. over100 tonn drivstoff.  Men først av alt skulle 
ekspedisjonens firbente venner, 42 grønnlandshunder, få 
mønstre av skutene, og boltre seg i deres rette element. 
Varene ble først lagret litt inne på isen, og sener fraktet til 
dit hvor stasjonen skulle bygges, 35 km lenger inne. 
Arbeidet med å bygge stasjonen begynte straks bygge-
materialet var på plass. De første dagene hjalp mannskapet 
fra skutene, men de måtte videre til selfangst på New 
Foundland og snart var ekspedisjonsmedlemmene overlatt 
til seg selv.
Alle husene, seks i tallet (meteorologi og radio, kjøkken, 
oppholdsrom, kontor og mørkerom, sovehus, aggregathus, 
garasje til traktor, ballonghus), ble koplet sammen gjennom 
en omlag 60 m lang korridor bygget opp av proviant- og 
utstyrskasser. Over kassene ble det trukket presenninger.  
På den måten kunne det arbeides i fred og ro inne på sta-
sjonen, uansett vær. Etter de første høststormene lå snøen 
jevnt med hustakene, og etter tre år hadde det samlet seg 


Norwegian Bokmål

Den norske antarktisekspedisjonen 1956-1960

Elvevold, Synnøve

Dallmann, Winfried

Blomeier, Dierk

Die Geologie von svalbard

Guidard, Stephanie

Géologie du svalbard

Geologija Spicbergena

Bevan, Suzanne

Luckman, Adrian

Murray, Tavi

Sykes, Helena

Kohler, Jack

English

Positive mass balance during the late 20th century on Austfonna, Svalbard, revealed using satellite radar interferometry

Cottier, Finlo

Nilsen, Frank

Inall, Mark

Gerland, Sebastian

Tverberg, Vigdis

Svendsen, Harald

Wintertime warming of an Arctic shelf in response to large-scale atmospheric circulation

Caeyers, Rudi

©
 N
or
sk
 P
ol
ar
in
st
itu
tt ,
 T
ro
m
sø
 2
00
6,
 w
w
w
.n
po
la
r.n
o,
 d
es
ig
n:
 R
ud
i C
ae
ye
rs
, N
P
Illustrasjoner: Jordklode, © Rudi Caeyers - Hoggestabben ved Jutulsessen, © Stein Tronstad - Fotos: Adeliepingvin, © Einar Johansen - Klatring i bresprekk, © Stein Tronstad - Isfj ell, © Andrea Taurisano - Snøpetrell, © Einar Johansen - Troll helårsstasjon un-
der bygging, © Stein Tronstad - Leopardsel, © Tor Ivan Karlsen - Weddel-sel, © Jan-Gunnar Winther - Bresprekk i hengslingssonen, hull i snøbrua ett er gjennomslag med containerslede, © Stein Tronstad - Antarktisekspedisjonen 1898-1900. Seilskuta “Southern 
Cross” ved iskanten, © NP - Flere hundre fat med drivstoff står deponert på isen, © Bertran Kiil - Antarktiskart: Illustrasjon av Ernst Høgtun, Tromsø Museum - Antarktisekspedisjonen 1898-1900: sjøstjerner, fi skearter, kranium av et dyrehode, © NP 
gjeringer og forvaltningsmyndigheter, og 
to norske miljøvernministre har vært der. 
Dronning Sonja åpnet den norske stasjo-
nen Troll ett er at den ble ombygd til hel-
års forskningsstasjon i 2005.
Hva kan Antarktis 
fortelle oss om jord-
klodens klima?
Det er ingen smelting i Antark-
tis, så snø legger seg lagvis 
og blir til is. Når forskerne 
borer opp kjerner fra den 
fl ere kilometer tykke isen, kan de 
analysere luft boblene inni dem. På denne 
måten kan de studere sammensetningen 
av gassene i atmosfæren i tidligere tider. 
Dett e er svært viktig for å kunne forstå 
klimaendringene som er i ferd med å fi n-
ne sted i våre dager, og hvordan utviklin-
gen kan komme til å bli. Gjennom pro-
sjektet European Ice Coring in Antarcti-
ca, som Norsk Polarinstitutt  er deltaker i, 
har forskerne fått  informasjon om klimaet 
900 000 år tilbake i tid!
Hva med søppel i 
Antarktis?
Miljøprotokollen i Antark-
tistraktaten skal verne mil-
jøet og økosystemene som 
er knytt et til dett e. Avfall 
som produseres i An-
tarktis må derfor frak-
tes ut hvis det ikke 
kan brennes i forbren-
ningsovn som ikke 
gir miljøskadelige ut-
slipp. 
Det finnes flere in-
ternasjonale avtaler – 
som Norge har slutt et 
seg til – som regulerer 
hvordan miljøet i An-
tarktis skal forvaltes.
Hva er Antarktis?
Antarktis er jordas kaldeste, mest for-
blåste, høyeste og tørreste konti-
nent. Det fi kk sin form for ca. 30 
millioner år siden.
• Antarktis er 14 millioner 
km2, eller 40 ganger større 
enn Norge.
• Lavest målte temperatur er 
- 89,2� C.
• Sommeren i det kalde innlandet kan 
være som en fi n, norsk påskedag, med 
temperaturer på 0� C i lavlandet.
• Omtrent 99% er dekket av is og snø.
• På det tykkeste er isen målt til 4776 m.
• Hvis all is i Antarktis smeltet, ville hav-
nivået på jorda øke med over 60 m.
Hvem eier Antarktis?
I løpet av første halvdel av 1900-tallet 
fremmet fl ere land krav på områder i An-
tarktis – stort sett  av strategiske og øko-
nomiske årsaker. Gjennom Anarktistrak-
taten i 1959 ble det enighet om å legge 
kravene på is, selv om de fortsatt  eksiste-
rer. I stedet ble landene enige om at kon-
tinentet skal være viet fred, miljøvern og 
forskning. 
Argentina, Australia, Chile, Frankrike 
New Zealand, Norge og Storbritannia 
har fremmet krav i Antarktis. Kartet vi-
ser at kravene til dels er overlappende. 
USA og tidligere Sovjetunionen har gitt  
utt rykk for at de forbeholder seg rett en til 
å fremme krav.
Hva har Antarktis 
med Norge å gjøre?
De norske kravområdene i Antark-
tis er Dronning Maud Land – et 
veldig isdekket landområde 
med spisse fj ell som stikker 
ut av isen – og Peter I Øy 
ute i havet i vest. Den lil-
le isdekte Bouvetøya len-
ger nord i Sydishavet er 
norsk territorium som in-
gen andre har gjort krav 
på. Norge har et av de 
største kravene i Antark-
tis. Dett e har bakgrunn 
i tidligere kommersiell 
aktivitet i området, som 
fi ske og hvalfangst.
Norge er aktiv i sam-
arbeidet om Antark-
tistraktaten. Siden 1990 
har dett e samarbeidet 
mellom 29 land hatt  
fokus på miljø-
spørsmål. I Norge er Norsk Polarinstitutt  
nasjonal forvaltningsmyndighet i hht. 
miljøforskrift en for Antarktis. Nordmenn 
som skal ha virksomhet i Antarktis (ek-
spedisjoner, reiseliv m.m.) må melde fra 
om dett e og vurdere konsekvensene for 
miljøet.
Hvem forsker i 
Antarktis?
Flere land, som Sør-Afrika, India, USA, 
Storbritannia og Tyskland, har stasjoner 
i Antarktis. Fra den norske Trollstasjonen 
drives det overvåking av fuglekolonier og 
drivhusgasser, ozonmålinger, nedlesing 
av satellitt data og forskning på klima, 
biologisk mangfold og geologi. 
Under forberedelsene til Det internasjo-
nale geofysiske år (IGY) i 1957-58 var det 
6167 personer i Antarktis – det største an-
tall mennesker noen sinne. Ett er IGY ble 
en egen komité opprett et for å koordinere 
det vitenskapelige samarbeidet mellom 
nasjonene (SCAR).
 
Det er langt og dyrt å reise til verdens 
mest fjerntliggende kontinent. For å 
få bedre tilgjengelighet for forskerne i 
Dronning Maud Land, har fl ere land 
gått  sammen om å opprett e en fl y-
stripe på blåisen i nærheten av Troll, 
bygd og vedlikeholdt av Norsk 
Polarinstitutt .
Hvem flyr i 
Antarktis?
Det er ca. 35 arter av sjøfugler i 
Antarktis. Rundt den norske stasjonen 
Troll og feltstasjonen Tor fi nnes snøpe-
trell, Antarktispetrell og sørjoen, som er 
den sørligste av alle verdens fugler. Sørjo-
en er ”den store stygge ulven” i det lokale 
økosystemet fordi den livnærer seg i stor 
grad av egg og andre fugler. 
Rødnebbterna fl yr lengst av alle fuglear-
ter i verden. Den er liten og tøff  og pend-
ler mellom Arktis og Antarktis i løpet av 
året. 
Hvem svømmer i An-
tarktis?
Langs 
kysten av hele 
det antarktiske konti- nentet finner 
vi fl ere selarter. Disse er Antarktispels-
sel, krabbeetersel, Weddellsel, leopardsel, 
sørlig elefantsel og Ross-sel. Det fi nnes 
sannsynligvis over 20 millioner krabbee-
tersel, og denne selarten utgjør halvpar-
ten av verdens selbestand.
Men mest kjent er nok Antarktis for sine 
pingviner. Her fi nnes kongepingvin, kei-
serpingvin, eselpingvin, adeliepingvin, 
ringpingvin, klippehopperpingvin og 
gulltoppingvin. 
Hvem kryper i 
Antarktis?
Det er ikke mange! Bitt esmå midd er de 
største landdyrene i Antarktis. Disse le-
ver under steiner, bl.a. ved Troll. Det fi n-
nes ingen virveldyr på kontinentet, med 
unntak av sjøfugl som hekker ved kysten 
og i nunatakområdene.
Vegetasjonen består stort sett  av alger, lav 
og mose. Omtrent 300 algearter er fun-
net, og 20 av disse lever i is og snø. Det er 
forbudt å samle inn, eller på annen måte 
gjøre skade på planter og dyr i Antarktis.
Hvem besøker 
Antarktis?
Siden Antarktis er viet fred og forskning, 
er det først og fremst forskere, forsknings-
medhjelpere og turister (med kamera!) 
som besøker Antarktis. Norske hur-
tigruteskip går regelmessig til konti-
nentet. Det kommer også besøk fra re-


Norwegian

Antarktis

Jaklin, Gunn Sissel

Det internasjonale polaråret 2007-2008

Geology of Svalbard

Fer, Ilker

Sundfjord, Arild

Observations of upper ocean boundary layer dynamics in the marginal ice zone

Not a member yet