Brage NP

Loeng, Harald

Norwegian

Klimaendringer i Barentshavet : konsekvenser av økte CO2 nivåer i atmosfæren og havet

Langley, Kirsty

Hamran, Svein-Erik

Høgda, Kjell Arild

Storvold, Rune

Brandt, Ola

Kohler, Jack

Hagen, Jon Ove

English

From glacier facies to SAR Backscatter Zones via GPR

Årsmelding 2007

Jaklin, Gunn Sissel

Njåstad, Birgit

FA
K
TA
A
R
K
 0
06
/N
 
Antarktis 
– norske interesser på den 
andre siden av kloden
Dette er Antarktis
 Jordas kaldeste, mest forblåste, høyeste og   
 tørreste kontinent
	 Dekket av en iskappe med gjennomsnittlig  
 høyde over havet på 2500 m
	 Fikk sin form for ca. 30 millioner år siden 
	 Omgitt av Sørishavet
	 Den antarktiske halvøy strekker seg nord til  
 ca. 60° S.
	 De sub-antarktiske øyer, med Bouvetøya,   
 ligger mellom 45° og 60° S
	 Gjennom Antarktistraktaten er kontinentet viet  
 fred, miljøvern og forskning
	 Norsk Polarinstitutt har nasjonal forvaltnings-
 myndighet over miljøforskriften for   
 Antarktis og Bouvetøyaforskriften
Norge i sør
Nordmenn deltok i den første ilandstigning på det
Antarktiske kontinent i 1895 og de første overvintringene 
i 1897-1899. I 1911 ble Roald Amundsens ekspedisjon de 
første mennesker på Sydpolen. I 1939 annekterte den norske
regjering det veldige Dronning Maud Land i Antarktis, etter
initiativ fra lederen for Norges Svalbard- og Ishavs-under-
søkelser (NSIU), geologen Adolf Hoel. Peter I Øy og den lille 
sub-antarktiske øya Bouvetøya  (utenfor traktatområdet) var 
allerede annektert. Bakgrunnen for anneksjonene var bl. a. å 
sikre norske hvalfangstinteresser. I 1948 endret NSIU navn til 
Norsk Polarinstitutt etter at det hadde fått ansvaret også for 
Norges kravområder og biland i sør.
Dronning Maud Land – et veldig landområde i sør, med spisse fjell som stikker ut av isen 
– og Peter I Øy – ute i havet i vest. Dette er norske kravområder i Antarktis, mens den lille 
isdekte Bouvetøya i Sørishavet er et uomstridt norsk territorium. Her lever pingviner og 
pelssel et liv fjernt fra “Moder Norge”. 
Forvaltningen av Antarktis kan sies å være en solskinnshistorie. I en tid da mange land ut-
fordret hverandre om grenser og retten til utnyttelse av ressurser, ble man enige om å bok-
stavelig talt å legge striden på is. Dermed ble Antarktis i 1959 viet fred og forskning, og den 
senere vedtatte Miljøprotokollen under Antarktistraktaten gir en svært omfattende beskyttelse 
av miljøet i Antarktis. Her i syd er Norge med på å forvalte en del av verden med unike 
kvaliteter - som både gir kunnskap om fortid og framtid.
Sydpolen
Weddell Sea
Sør-Amerika
South Georgia (UK)
South Sandwich Islands (UK)
Bouvetøya (No)
Tasmania
Australia
Bellingshausen
Sea
Amundsen Sea
Ross Ice Shelf
Ross Sea
Ronne Filchner
Ice Shelf
80
80
60
40
60
40
90 90
0
180
Iles Crozet (Fr)
Iles Kerguelen (Fr)
Heard Island (Au)
Macquarie Island (Au)
B
R
IT
IS
H
AN
TA
R
CT
IC
TE
RR
ITO
RY
AR
GE
NT
IN
A
C
H
IL
E
DRONNING MAUD LAND (No)
AU
S
TR
A
LIA
N
A
N
TA
R
C
T
IC
T
E
R
R
ITO
R
Y
TE
RR
E A
DE
LIE
(F
r.)
ROSS DEPENDENCY (NZ.)
Udefine
rt grense
utforskningen i Rosshavsektoren og fra hval-
fangsten som ble drevet ved nordvestspissen 
av den antarktiske halvøy. 
I det britiske området Sør-Georgia finner vi 
flest norske kulturminner. Her var det stor 
norsk aktivitet under hvalfangstperioden 
1904-1965, og flere norske landbaserte hval-
fangsstasjoner var i drift. Mange kulturminner
fra denne tiden er bevart her. Den internasjo-
nale hvalfangsten var svært omfattende, og
førte til at enkelte hvalbestander nesten ble 
utryddet i Sørishavet. 
Ressursutnyttelse
I dag foregår ingen kommersiell fangst av 
sel eller hval i farvannene rundt Antarktis. 
Kommersielt fiske av krill startet i 1960-årene 
og toppet seg i 1970. Det lille rekelignende 
sjødyret krill er uhyre viktig som mat for 
fugler og sjødyr. Men det har vist seg å være 
vanskelig å oppbevare under transport og 
fiskes dermed foreløpig bare i begrenset 
omfang. Framover kan krill bli en viktig 
ressurs, f. eks som fôr i havbruksnæringen. 
Den patagonske tannfisken er nå etterspurt, 
og det foregår sannsynligvis et utstrakt ulovlig 
fiske etter denne i tillegg til lovlige kvoter.
Kunnskap som påvirker oss
Antarktis og Sørishavet har en meget viktig 
rolle i det globale miljøsystemet. En global 
oppvarming vil innvirke på de naturlige 
prosessene mellom atmosfæren, havet, isen 
og biotaen. Siden Antarktis er verdens minst 
forurensede landområde kan store mengder 
av informasjon hentes ut av iskappen, som 
fungerer som et historisk arkiv over tidligere 
tiders klima og kjemiske sammensetning i 
atmosfæren. Kombinasjonen av økosystem-
komponenter, fysiske forhold og geografisk 
isolasjon gir et unikt naturmiljø som vi ikke 
har mulighet til å studere i andre deler av 
verden. Kunnskapen vi får av dette, har stor 
betydning for vår evne til å forstå de naturlige 
prosessene på jorda.
Fred og forskning
Sju land hevdet suverenitetskrav i Antarktis 
etter 1945. Kravene var til dels motstridende 
og det lå an til en internasjonal konflikt som
også involverte stormaktene. Interessen kom
bl.a. av muligheten for å utnytte mineralfore-
komster på kontinentet. I Det Internasjonale 
Geofysiske År 1957-58 gjennomførte 12 land 
et stort vitenskapelig samarbeid, og som følge 
av dette ble den internasjonale vitenskapelige 
komitéen for antarktisforskning opprettet 
(SCAR). 
Dette samarbeidet la grunnlaget for at 
Antarktistraktaten ble utarbeidet i 1959. Trak-
taten er en internasjonal solskinnshistorie 
som bokstavelig talt legger alle suverenitets-
krav ”på is”. Kontinentet skal være fri for 
militær virksomhet, kjernefysiske prøver og 
lagring, og alle parter har rett til å inspisere 
hverandres virksomhet. Det erkjennes at 
suverenitetskravene eksisterer, men det blir 
ikke tatt stilling til dem. Dette gjør at 
konflikter unngås, og Antarktis har utviklet 
seg til et område viet fred og forskning.
Miljøvern 
Antarktis er det reneste og mest uberørte 
området på jorda, og det er derfor et refe-
ranseområde for miljøforskning – spesielt når
det gjelder kunnskap om klima. Antarktis-
traktaten er det overordnede rammeverket for 
vern og forvaltning av området, men under 
denne finnes en rekke internasjonale avtaler 
og nasjonal lovgivning som bidrar til vern av 
miljøet både på land og i havet. Siden 1990-
årene har traktatsamarbeidet særlig dreid seg 
om Miljøprotokollen for Antarktis som er den 
mest omfattende miljøavtalen i Antarktis. På 
Antarktistraktatmøtet i Tromsø i 1998, som 
samlet alle de 27 traktatlandene, møttes for 
første gang en egen miljøvernkomité for å
følge opp protokollen. Direktør Olav Orheim
ved Norsk Polarinstitutt ble valgt til
komitéens første leder.
Miljøprotokollen slår fast at:
	ugunstige miljøpåvirkninger som følge av  
 aktiviteter skal begrenses
	det skal utføres grundige konsekvensanalyser  
 av all planlagt aktivitet
	det skal gjennomføres overvåking av  
 pågående aktiviteter
	vitenskapelig forskning skal prioriteres 
Protokollen gir bestemmelser om vern av 
flora og fauna, om håndtering av avfall og 
miljøfarlige stoffer og produkter på land og 
i havet, og den omhandler dessuten område-
vern og kulturminnevern. De som planlegger 
å dra til Antarktis må melde sin aktivitet til 
Norsk Polarinstitutt minst ett år i forveien. 
Norske kulturminner
Det finnes flere kulturminner i Antarktis 
som skriver seg fra norsk virksomhet i 
området, hovedsakelig fra den geografiske 
Mer informasjon
Antarktisforvalter Birgit Njåstad, Norsk Polarinstitutt, 
tel. 77 75 06 36, njastad@npolar.no
Kommunikasjonsdirektør Gunn Sissel Jaklin, Norsk 
Polarinstitutt, tel. 77 75 06 40, jaklin@npolar.no
Direktør og leder for traversen Dr. Jan-Gunnar Winther, 
Norsk Polarinstitutt
tel. 77 75 05 31, winther@npolar.no
Les mer om Antarktis
Birgit Njåstad, 1999: Antarktis – norsk natur- og 
kulturminneforvaltning, Norsk Polarinstitutt 
Rapportserie nr. 112. 
Det kongelige norske utenriksdepartement, 1998: 
Norge og polarområdene.
Norsk Polarinstitutts internettsider: www.npolar.no og 
Antarktistraversen: www.traverse.npolar.no
Te
ks
t: 
G
. S
. J
ak
lin
/B
. N
jå
st
ad
. D
es
ig
n:
 J.
 R
oa
ld
. F
ot
o:
 B
. K
ra
fft
, L
. K
ar
lö
f, 
T.
 I.
 K
ar
ls
en
, T
. R
øn
st
ad
, S
. T
ho
rs
en
. K
ar
t: 
A
. I
ge
su
nd
 


Norwegian Bokmål

Antarktis : norske interesser på den andre siden av kloden

Trollposten 2/2008

de Steur, Laura

Cruise report FS2008 : Physical Oceanography and Sea-Ice Physics in the EGC and Fram Strait with R/V Lance, 30 August - 19 September 2008

von Quillfeldt, Cecilie H.

Økosystembasert forvaltning av Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten 2008 : rapport fra Faglig forum til den interdepartementale styringsgruppen for forvaltningsplanen

Bakke, Torgeir

Boitsov, Stepan

Brevik, Einar M.

Gabrielsen, Geir Wing

Green, Norman

Helgason, Lisa B.

Klungsøyr, Jarle

Leknes, Henriette

Miljeteig, Cecilie

Måge, Amund

Rolfsnes, Britt E.

Savinova, Tatiana N.

Schlabach, Martin

Skaare, Bent B.

Valdersnes, Stig

Mapping selected organic contaminants in the Barents Sea 2007

Holmén, Kim

Paatero, Jussi

The second Ny-Ålesund-Pallas Sodankylä Atmospheric Research Workshop Ny-Ålesund, Svalbard, Norway : 16-18 april 2007 - extended abstracts

Fuglei, Eva

Stien, Audun

Yoccoz, Nigel G.

Ims, Rolf A.

Eide, Nina E.

Prestrud, Pål

Deplazes, Peter

Oksanen, Antti

Spatial Distribution
 of Echinococcus
multilocularis, 
Svalbard, Norway 
Eva Fuglei,* Audun Stien,† Nigel G. Yoccoz,‡ 
Rolf A. Ims,‡ Nina E. Eide,† Pål Prestrud,§ 
Peter Deplazes,¶ and Antti Oksanen#
In Svalbard, Norway, the only intermediate host for 
Echinococcus multilocularis, the sibling vole, has restricted 
spatial distribution. A survey of feces from the main host, 
the arctic fox, showed that only the area occupied by the 
intermediate host is associated with increased risk for hu-
man infection.
The cestode Echinococcus multilocularis is the causative agent of alveolar echinococcosis, a rare but potentially 
lethal human disease. In the Arctic, E. multilocularis de-
pends on the arctic fox (Vulpes lagopus, formerly Alopex 
lagopus) or domestic dog (Canis lupus familiaris) as its 
defi nitive hosts, and human infections are caused by inges-
tion of infective eggs distributed with the feces of these 
hosts. A wide variety of small rodents, especially voles 
and lemmings of the subfamily Arvicolinae, can function 
as intermediate hosts (1,2). In 1999, E. multilocularis was 
fi rst identifi ed on the Arctic island Spitsbergen, in the Sval-
bard archipelago (3); since then, several human seroposi-
tive cases have been reported (3). These cases have caused 
health concerns for the public health of residents and tour-
ists as well as for the small but fl ourishing tourist industry 
on the island.
Arctic foxes are common throughout Spitsbergen (4); 
they are most plentiful near seabird cliffs along the coast and 
less plentiful in the inland valleys (5,6). The only available 
intermediate host in Svalbard is the sibling vole (Microtus 
levis, formerly Microtus rossiaemeridionalis). The distri-
bution of sibling voles on the island seems to be limited by 
availability of plants for food and is at present restricted to 
the heavily fertilized bird cliffs along the coastline in the 
Grumant area ([3], Figure). During years when vole densi-
ties were high in Grumant, voles may have spread out from 
the coast toward the east and west (Figure), but they have 
not yet established permanent populations outside the Gru-
mant area (3). To evaluate how the restricted distribution of 
the intermediate host affects the spatial distribution of hu-
man risk for infection, we sampled fox feces at increasing 
distances from the core vole range (Grumant) and tested 
the feces for evidence of E. multilocularis infection by us-
ing specifi c E. multilocularis coproantigen ELISA. We also 
estimated the density of fox feces in Grumant and next to 
Longyearbyen by using line transect methods.
The Study
During July 2000 and 2004, feces were collected 
around arctic fox dens during the annual den surveys con-
ducted by the Norwegian Polar Institute in Svalbard. Fox 
feces were also collected in the Grumant area in 2004. We 
grouped the feces into 4 distance categories (Table, Fig-
ure): A) Grumant, the core sibling vole range, Grumant to 
Lille Bjørndalen; B) Bjørndalen, the neighboring valley 
2–6 km from Grumant; C) Nordenskiöld Land, the more 
distant areas surveyed on the Nordenskiöld Land peninsu-
la, 6–40 km from Grumant; and D) Distant, the Hornsund 
area 130 km south of Grumant and the Ny-Ålesund area 
110 km north of Grumant. The main Norwegian settlement, 
Longyearbyen, (population ≈2,100) is located 12 km east 
of Grumant; the Russian settlement, Barentsburg, (popula-
tion ≈500), is located 24 km southwest of Grumant.
Fecal samples were bagged and stored at –80 de-
grees for >1 week before they were processed further. 
Specifi c E. multilocularis coproantigen detection was 
performed as described by Deplazes et al. (7) on the sam-
ples collected in 2000; the Chekit Echino-test (Dr. Bom-
meli AG, Liebefeld-Bern, Switzerland) was used on the 
samples from 2004. As recommended by Agresti and 
Coull (8), we used score confi dence limits for the pro-
portions. The score confi dence limits used are given by
 Emerging Infectious Diseases • www.cdc.gov/eid • Vol. 14, No. 1, January 2008 73 
*Norwegian Polar Institute, Tromsø, Norway; †Norwegian Institute 
for Nature Research, Tromsø, Norway; ‡University of Tromsø, 
Tromsø, Norway; §Center for International Climate and Environ-
mental Research, Oslo, Norway; ¶University of Zürich, Zürich, 
Switzerland; and #Finnish Food Safety Authority, Evira, Finland
Figure. Main study area on the archipelago of Svalbard. Thick 
solid line, core area for sibling vole; broken line, area of distribution 
in peak vole year. Inset shows the 4 main settlements on the 
archipelago of Svalbard.
where p̂   denotes the sample proportion, n denotes the 
sample size, and z2α/2 denotes the 1 – α/2 quantile of the 
standard normal distribution (8); α was set to 0.05 to obtain 
95% confi dence limits.
We estimated the density of fox feces by using line-
transect methods. Eight line transects were placed in Gru-
mant (total length 118 m), and 10 transects of 20 m each 
(total length 200 m) were placed in Adventdalen, next to 
Longyearbyen and 15 km east of Grumant. The distance 
from the line to detected feces was noted; all feces de-
tected up to 1.6 m on each side of the transect lines were 
included in the density estimation. The data were ana-
lyzed by using Distance 5.0 (9). In Adventdalen, no feces 
were found along the transect lines, and confi dence limits 
for the estimated zero density of feces were calculated as-
suming the same detection function as in Grumant and a 
binomial distribution for the presence of feces along the 
20-m transect lines.
The proportion of arctic fox feces that contained E. 
multilocularis showed a strong spatial pattern. The E. mul-
tilocularis–positive proportion within the core vole range 
Grumant was high, but from the nearby Bjørndalen and 
more distant areas on Nordenskiöld Land, no feces con-
tained E. multilocularis (Table). This fi nding shows that 
the area of high risk for human infection overlaps exactly 
with the core distribution range of the intermediate host. 
The lack of E. multilocularis–positive fox feces in the adja-
cent valley, Bjørndalen, also suggests that foxes in this area 
do not include part of the Grumant area in their territories. 
Surprisingly, fecal samples collected in the Hornsund and 
Ny-Ålesund areas (1 each) in 2004 were E. multilocularis 
positive. These may be false-positive results, or the feces 
may have come from arctic foxes that were infected in the 
Grumant area before a long-distance dispersal event or per-
haps from even more distant locations, e.g., Northern Rus-
sia, which has been speculated to be the initial source of 
infection to Svalbard (3).
The density of fox feces in Grumant was estimated to 
be 4.5 feces per 100 m2 (95% confi dence interval 1.7–12.0). 
No fox feces were detected along the 10 transects in Ad-
ventdalen, but the estimated confi dence intervals suggest a 
density of 0–0.4 feces per 100 m2. The density of fox feces 
is therefore likely to be at least 11 times higher in Grumant 
than in Adventdalen (4.5/0.4 = 11.25). This difference can 
be explained by differences in fox densities as a result of 
lower resource availability in the inland valley of Advent-
dalen compared with the high resource availability at large 
seabird cliffs in the Grumant area (5,6).
Conclusions
The combination of a high proportion of E. multilocu-
laris–positive feces and a high density of arctic fox feces in 
the Grumant area suggests that this is an area of high risk 
for human infection. Infected foxes have the potential to 
spread infective E. multilocularis eggs far from this area; 
however, our data suggest that the risk for human infec-
tion drops to low levels at a very short distance from the 
Grumant area. A simple approach for reducing the risk for 
human infection on Spitsbergen is therefore to limit human 
exposure to this area, e.g., minimize the use of the Grumant 
area for recreational and tourist purposes. Further monitor-
ing should focus on the possible vole colonization of new 
areas with high fox densities, i.e., areas under large seabird 
cliffs, which might increase the endemic range of infec-
tion. In summary, human alveolar echinococcosis risk in 
Svalbard is associated with the spatially restricted sibling 
vole population, and effi cient risk management could be 
achieved by limiting recreational use of the vole habitat.
Acknowledgments
We thank the Norklim a research program of the Norwe-
gian Research Council, and the governor of Svalbard for funding 
the study in Grumant; the Norwegian Polar Institute for support 
for the arctic fox den surveys in Svalbard; and N. Selva and A. 
Wajrak for samples from Hornsund in 2004.
Dr Fuglei is a scientist at the Norwegian Polar Institute. Her 
interests include terrestrial Arctic ecosystem processes.
74 Emerging Infectious Diseases • www.cdc.gov/eid • Vol. 14, No. 1, January 2008
INTERNATIONAL POLAR YEAR DISPATCHES
Table. Results of coproantigen ELISA tests of arctic fox feces for Echinococcus multilocularis*
2000 2004
Area
Distance,
km† n
No.
positive
Proportion
positive 95% CI n
No.
positive
Proportion
positive 95% CI 
Grumant 0 35 7 0.20 0.10–0.36 224 135 0.60 0.54–0.66
Bjørndalen 2–6 13 0 0 0–0.23 9 0 0 0–0.30
Nordenskiöld Land 6–40 91 0 0 0–0.04 74 0 0 0–0.05
Distant 110–130 0 0 0 NA 27 2 0.07 0.02–0.23
*Samples were collected in 2000 and 2004 from Grumant to Lille Bjørndalen (Grumant), from the neighboring valley Bjørndalen (Bjørndalen), from an 
extended area on Nordenskiöld Land peninsula (Nordenskiöld Land); and from the Ny–Ålesund and Hornsund area (Distant). CI, confidence interval. 
†Approximate distance from the Grumant area. 
Echinococcus multilocularis, Norway
References
  1.  Rausch RL. Life cycle patterns and geographic distribution of 
Echinococcus species. In: Thompson RCA, Lymbery AJ. Echino-
coccus and hydatid disease; 1995. Oxon (UK): CAB International. 
p. 89–134.
  2.  Eckert J, Deplazes P. Alveolar echinococcosis in humans: the cur-
rent situation in central Europe and the need for countermeasures. 
Parasitol Today. 1999;15:315–9.
  3.  Henttonen H, Fuglei E, Gower C, Haukisalmi V, Ims RA, Niemimaa 
J, et al. Echinococcus multilocularis on Svalbard: introduction of 
an intermediate host has enabled the local lifecycle. Parasitology. 
2001;123:547–52.
  4.  Frafjord K, Prestrud P. Home range and movements of arctic foxes 
Alopex lagopus in Svalbard. Polar Biology. 1992;12:519–26. 
  5.  Jepsen JU, Eide NE, Prestrud P, Jacobsen LB. The importance of 
prey distribution in habitat use by arctic foxes (Alopex lagopus). Ca-
nadian Journal of Zoology. 2002;80:418–29. 
  6.  Eide NE, Jepsen JU, Prestrud P. Spatial organization of reproduc-
tive Arctic foxes Alopex lagopus: responses to spatial and temporal 
availability of prey resources. Journal of Animal Ecology. 2004;73:
1056–68.
  7.  Deplazes P, Alther P, Tanner I, Thompson RCA, Eckert J. Echi-
nococcus multilocularis coproantigen detection by enzyme-linked 
immunosorbent assay in fox, dog, and cat populations. J Parasitol. 
1999;85:115–21.
  8.  Agresti A, Coull BA. Approximate is better than “exact” for in-
terval estimation of binomial proportions. American Statistician. 
1998;52:119–26. 
  9.  Thomas L, Laake JL, Strindberg S, Marques FFC, Buckland ST, 
Borchers DL, et al. Distance homepage. 2006 [cited 2007 Oct 30]. 
Available from http://www.ruwpa.st-and.ac.uk/distance
Address for correspondence: Eva Fuglei, Norwegian Polar Institute, 
The Polar Environmental Centre, N-9296 Tromsø, Norway; email: eva.
fuglei@npolar.no
 Emerging Infectious Diseases • www.cdc.gov/eid • Vol. 14, No. 1, January 2008 75 
Search 
past Issues


Spatial distribution of Echinococcus multilocularis, Svalbard, Norway

Not a member yet