Brage NP

Gerland, Sebastian

Hudson, Stephen

Nicolaus, Marcel

Pedersen, Christina A.

Havistykkelse og havisutbredelse spiller en nøkkelrolle i forskning på 
klimaendringer i Arktis. Mens havisutbredelse kan måles ved hjelp av 
satellittdata, finnes det pr. i dag ikke noen satellitt-sensor som kan måle 
havistykkelsen. Men, istykkelsesmålinger kan foretas direkte på isen med 
boringer, noe som er nøyaktig, men tidskrevende. Ved å bruke 
elektromagnetikk kan man måle istykkelsen raskere og mer effektivt, enten til 
fots på isen eller fra helikopter. 
Sebastian Gerland
sebastian.gerland@npolar.no
Marcel Nicolaus
marcel.nicolaus@npolar.no
Stephen Hudson
stephen.hudson@npolar.no
Christina A. Pedersen
christina.pedersen@npolar.no
Havistykkelse basert på ubåt-data 
før 1985. Dagens tykkelser er
antakeligvis mer enn 40% redusert
Bakkemålinger
Foto: Sebastian Gerland
Målinger fra helikopter
Is
ty
kk
el
se
[m
et
er
]
Distans [kilometer]
Eksempel på istykkelse langs en 10 km lang linje i Framstredet
0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
-12
-10
-8
-6
-4
-2
0
2
-12
-10
-8
-6
-4
-2
0
2
Foto: Sebastian Gerland
Den klassiske istykkelsesmålingen foretas i 5 cm brede
borehull med et målebånd. I tillegg måles snøtykkelse og
avstand mellom isoverkanten og vannspeilet i borehullet. 
Målingene gjøres ofte langs en profil for å få en god 
oversikt over istykkelsen i et større område.
Med et elektromagnetisk (EM) instrument kan istykkelsen
måles raskere, men det trenges noen få boringer (direkte
målinger) for å kalibrere instrumentet. 
Foto: Sebastian Gerland
Posteren er bl.a. basert på havisforskning i prosjektene iAOOS og DAMOCLES
Havistykkelse i Arktis
Instrumentet “EM-bird”
Med EM-birden er det mulig å utføre istykkelsemålinger langs en lang profil (ca 250 km) med 
en nøyaktighet på mindre enn 10 cm.  En EM-bird måler avstanden til snøoverflaten (laser) og
til isundersiden (elektromagnetikk). Differansen mellom disse to målingene gir oss istykkelsen. 
Havisen i Arktisk består av førsteåris og flerårsis. 
Førsteårsisen dannes på høsten og vinteren og 
smelter den påfølgende sommeren. Den er derfor 
relativt tynn, og de fleste observerte tykkelsene er 
mindre enn 1.5 m. Flerårsis er is som har overlevd 
en sommer og er typisk mellom 2 til 5 år, men den 
kan bli opptil 10 år gammel. Den er dermed også 
mye tykkere, mellom 1-7 m, og opptil 20 m for tykke 
skrugarder. Det vi ser i Arktisk i dag, er at det blir 
mindre og mindre tykk flerårsis, og mer og mer tynn 
førsteåris. Sannsynligheten for forskjellige 
havis tykkelser i Arktis
Haas med flere, 2008
Måling av
istykkelse
med EM-bird
(B
ou
rk
e 
an
d 
G
ar
re
tt,
 1
98
7)
Havistykkelse


Norwegian Bokmål

Havistykkelse

Roald, Jan

Arctic is hot, ICE is cool

Siden 1979, da satellittdata ble tilgjengelig har vi sett en reduksjon av 
sjøisutbredelsen i Arktis. Reduksjonen har vært høyere om sommeren enn 
om vinteren, og særlig har reduksjonen av minimum havisutbredelse i 
september måned vært stor. I fjor opplevde vi tidenes (siden 1979) 
september minimum av havisutbredelse i Arktis. I år ble det nest laveste 
nivået observert. Redusert utbredelse i kombinasjon med redusert istykkelse
fører til at det totale havisvolumet i Arktis er blitt kraftig redusert.         
I Antarktis derimot, er bildet et helt annet, og der har havisutbredelsen vært 
stabil, eller svakt økende, de siste årene. 
Havisutbredelse i Arktis
Havisutbredelse (extent) er regionen der mer en 
15% av sjøoverflaten er dekket med havis.          
I september 2007 hadde Arktis minimum 
havisutbredelse siden satelittmålingene startet, 
og utbredelsen var 37% mindre enn 
gjennomsnittet. Da var ca 4.3 millioner 
kvadratkilometer dekket med havis (dette 
tilsvarer et område dobbelt så stort som 
Grønland).                                                      
I figurene (23 september 2008 til venstre, og 
middel over hele september 2007 til høyre) er 
det hvite området havisutbredelse, mens den 
rosa linjen viser normalverdien for årene                     
1979 til 2000.
Trend i havisutbredelse
I Antarktis ser vi derimot et helt annet 
mønster, der havisutbredelsen er konstant, 
eller øker litt. Minimum havisutbredelse
inntrer i februar på den sydlige halvkule. 
Totalt er det mye mindre havis på den 
sørlige halvkule på slutten av sommeren på 
grunn av at det Antarktise kontinent dekker 
store områder. Antarktis er også isdekt, men 
med tykk og gammel innlandsis. 
Havisutbredelse i Antarktis
Reduksjon av årlig sjøisutbredelse 
har vært ca 4% per tiår for årene 
1979-2007, og de siste årene har 
reduksjonen vært enda større.         
I august i år hadde vi den sterkeste 
reduksjon noen gang, og et område 
større enn Danmark smeltet hver 
eneste dag.
Havisutbredelse Havisutbredelse i september
Havisutbredelse i februar
Det reduserte området per tiår tilsvarer ca 
arealet av Norge og Sverige til sammen.
Havisutbredelse
Sebastian Gerland
sebastian.gerland@npolar.no
Marcel Nicolaus
marcel.nicolaus@npolar.no
Stephen Hudson
stephen.hudson@npolar.no
Christina A. Pedersen
christina.pedersen@npolar.no


Havisutbredelse

Overrein, Øystein

Norsk cruiseturisme 
i Antarktis
I Antarktis finnes noen av de siste, store uberørte naturområder 
i verden. Cruiseturismen til Antarktis har økt kraftig de seinere 
årene. Norske turoperatører står nå for 20 prosent av denne 
turismen.
FA
K
TA
A
R
K
 0
23
/N
 
MS ”Nordnorge” for anker utenfor Neko Harbour.
Kart: Det skraverte feltet viser hovedområdet 
for norske operatører.
Troll
Dronning 
Maud Land
De siste tiårene har turismen skutt voldsom fart og er nå blitt den største 
menneskelige aktiviteten på kontinentet. Selv om traktaten trekker opp noen 
retningslinjer, har det meste av reguleringene kommet fra reiselivsnæringen 
selv gjennom retningslinjer utarbeidet av organisasjonen International Assoc-
iation of Antarctic Tour Operators (IAATO), etablert i 1991. IAATO har 
sterkt bidratt til å gjøre næringen miljøvennlig gjennom ulike retningslinjer.  
I tillegg til cruiseturismen har det vokst fram turisme basert på ekspedisjons-
aktiviter/ekstremturisme. Dette omfatter skiekspedisjoner/klatreekspedisjoner 
inn til lokaliteter på kontinentet eller skiekspedis-
joner inn til Sydpolpunktet. Årlig er det foreløpig 
bare et titalls slike reisende, men tallet er økende.
I dag er det to norske cruiseoperatører i Antarktis 
– Hurtigruten ASA med skipene MS Nordnorge 
og MS Fram og Polar Star Expeditions med MV 
Polar Star. De to førstnevnte seiler med 300 og 250 
passasjerer, og Polar Star har en kapasitet på 100 
passasjerer. Besøkene går til områder med storslått 
natur og spesielle natur- og kulturminneverdier, 
mest på Sør Shetlandsøyene, nordre og nordvestre 
deler av Antarktishalvøya. Noen går også til Sør-
Georgia og Falklandsøyene. 
Dyrelivet er en viktig kilde til opplevelse. Dermed 
er de mest besøkte stedene også de mest sårbare. 
Turismen vil kunne ha en skadelig effekt på 
kulturminner, vegetasjon og dyreliv. Uhell i form 
av grunnstøtinger og forlis de senere år har vist 
at Antarktis er et krevende område å drive crui-
seturisme i, og at det må stilles strenge krav til de 
operatører som opptrer der. 
Norsk Polarinstitutt har forvaltningsmyndighet etter den noske Miljøfor-
skriften for Antarktis. Norske operatører får tillatelser fra instituttet, hjemlet 
i Antarktisforskriften. Dette hjemler også  tilsyn med virksomheten. Tilsynet 
har så langt vist at operatørene gjennomfører virksomheten på en tilfredsstill-
ende måte, men det er fortsatt potensial for forbedringer.
Norge skal være et foregangsland på miljøområdet i Antarktis. Det er derfor 
viktig å sikre at turismen holder høy standard og kvalitet, og at den opererer 
innenfor en miljømessig akseptabel ramme. Norsk Polarinstitutts erfaringer 
fra Svalbard trekkes inn i dette arbeidet. Mange av de operatører som driver i 
Antarktis driver også med cruise på Svalbard. 
Flere reguleringstiltak for turismen er blitt vedtatt gjennom Antarktistraktat-
systemet. Det gjelder bl.a. Site Visitor Guidelines for 12 av de mest besøkte 
lokaliteter, begrensning i fartøystørrelse for landstigning på 500 passasjerer, 
tiltak for å sikre at bare ett skip opptrer på samme lokalitet på samme tid, 
maks. antall 100 passasjerer i land samtidig og en guide: passasjer ratio på 
1:20.
   
Utfordringene fremover er:      
Øke kunnskapsgrunnlaget om effekter av dagens turisme og      •	
    naturens tålegrense for ferdsel
Sikkerhet og beredskap knyttet til cruise og     •	
    ekstremekspedisjoner
Landbaserte turistfasiliteter•	
Endrete klimatiske betingelser for turisme•	
Regulering av cruiseturismen i Antarktis har i stor grad vært overlatt til 
næringen selv. Det må avklares hvilken form for turisme en ønsker i Antarktis 
og rammebetingelsene for denne.
Tekst og foto: Øystein Overrein, Norsk Polarinstitutt, 2008. Mer informasjon: www.npolar.no
            1992-2007 Utvikling i turismen til Antarktis (kilde: IAATOs statistikk)
0
5,000
10,000
15,000
20,000
25,000
30,000
35,000
1992-
93
1993-
94
1994-
95
1995-
96
1996-
97
1997-
98
1998-
99
1999-
00
2000-
01
2001-
02
2002-
03
2003-
04
2004-
05
2005-
06
2006-
07
N
U
M
B
ER
S 
O
F 
TO
U
R
IS
TS
1992-2007 ANTARCTIC  TOURIST TRENDS – Landed
Includes Ship and Land-based passenger numbers 1997-98 onwards includes commercial yacht activity
ANTARCTIC AUSTRAL SUMMER SEASONS
6,512
6,704
7,991
8,016
7,679
8,120
9,061
9,367 6,524
7,413
10,590
9,604
10,883
10,013
14,298
13,826 13,193
12,248
14,500
11,588
16,000
13,571
24,000
22,712
27,687
26,245
28,826
20,818
19,886
Projected
Est. Actual
Sesong MS Polar Star Hurtigruten Totalt
2001-2002 676 0 676
2002-2003 654 1747 2401
2003-2004 460 2329 2789
2004-2005 762 2730 3492
2005-2006 686 3570 4256
2006-2007 852 4073 4925
Antall turister fra norske operatører
Turister fraktet av norske selskaper (kilde: IAATO statistikk).
På utflukt med passasjerer fra Polar Star, Spigot Peak, Antarktishalvøya.


Norwegian

Norsk cruiseturisme i Antarktis

Elverland, Ellen

Jaklin, Gunn Sissel

Alt henger sammen
Mange dyre- og plantearter i Arktis er tilpasset 
livet i de barske omgivelsene. Faktisk er noen 
så spesialiserte at de bare kan eksistere her. 
Økosystemene i Arktis har ofte få arter – det 
er få ledd fra plantene nederst i næringskjeden, 
til rovdyrene på toppen. Men selv om 
artsdiversiteten er lav kan hver art representeres 
med flere millioner individer. Mange organismer 
vokser saktere, de når kjønnsmoden alder seinere 
og de får færre avkom enn mer sørlige arter. 
Varmblodige dyr bruker mer energi til å holde 
varmen og overleve her enn i varmere strøk, og 
overskuddet som kan brukes på reproduksjon er 
mindre. 
Strategisk område
Den norske Stoltenberg II-regjeringen gjorde 
nordområdene til sitt viktigste strategiske 
satsingsområde fordi regionen representerer 
enorme muligheter og utfordringer. Barentshavet 
er på flere områder av stor betydning, spesielt 
når det gjelder energi, ressursforvaltning og 
miljø. I fiskevernsonen rundt Svalbard er 
det internasjonal uenighet om regulering av 
fiske. Utvinning av olje og gass i nord får 
oppmerksomhet fra mange land. 
Et klima i endring
Klimaet endrer seg fordi systemer på og utenfor 
jordkloden endrer seg. Klimaendringer har 
pågått på jorda til alle tider, men dette har skjedd 
som følge av naturlige forandringer, i blant 
annet i jordaksens helning, jordas bane rundt 
sola og variasjoner i solinnstråling. Etter den 
industrielle revolusjon økte bruken av fossile 
brensler kraftig. Forbrenning av fossile brensler 
øker konsentrasjonen av drivhusgasser, deriblant 
CO2 i atmosfæren. Målinger viser at de siste 100 
årene har gjennomsnittstemperaturene i Arktis 
økt dobbelt så hurtig som snittet ellers i verden. 
Årsaken til dette er spillet mellom atmosfæren, 
havet og isen.
Viktig ozonlag
Sola sender ut UV-stråler som i store doser 
er skadelige for mennesker, dyr og planter. 
Ozonlagets tykkelse avgjør hvor stor mengde 
UV-stråling som når jorda. Drivhuseffekten 
bidrar til å redusere ozonlagets tykkelse.
Et varmere hav
Havet blir varmere fordi hele klimasystemet 
blir varmere. Dette fører til endringer i de 
dominerende vindsystemene som transporterer 
vann til Arktis. Når Atlanterhavsvannet som 
føres nordover har fått økt temperatur og 
volum, bidrar dette til et varmere hav i Arktis.  
En annen viktig grunn til oppvarminga av 
vannmassene er at når havet blir varmere og 
den hvite isen smelter, tas mer solvarme opp 
av det mørke havvannet, og temperaturen i 
vannet øker. Se figuren fra ACIA som viser at en 
overflate dekket av snø reflekterer 85-90% sollys, 
FA
K
TA
A
R
K
 0
25
/N
 
Norske arktiske områder er varierte og sammensatte. Her finnes isbreer, 
tundraområder, fjell, øyer, fjorder og store havområder. Forandringer i ett område av 
Arktis innvirker på forholdene i andre områder – og noen ganger på resten av kloden. 
Menneskelig aktivitet i andre deler av verden er dessuten av stor betydning for Arktis, 
både gjennom klimapåvirkning og utslipp av miljøgifter. Arktis gir tidlig varsel om 
klimaendringer, og området spiller en viktig rolle i det globale klimasystemet. 
85-90 % reflektert 
av snø
10 % reflektert 
av havvann
20 % reflektert 
av vegetasjon 
og mørk grunn
havvann reflekterer 10% og vegetasjon/mørk jord 
reflekterer 20%. 
På grunn av økt molekylbevegelse har et varmt 
hav større volum enn et kaldt hav, og når havet 
varmes opp, fører det til endringer i havnivået. 
Verdenshavene er store og enorme energilagre 
som varmes sakte opp og holder lenge på varmen. 
Selv om vi slutter å slippe ut drivhusgasser i dag, 
vil havet bli varmere og stige de neste 20 årene. 
Dette skjer fordi oppvarmingen i havet enda ikke 
er i samsvar med mengdene CO2 vi hittil har 
sluppet ut.
Mindre havis
Det blir mindre havis når havet og luften blir 
varmere, og når det blir åpent hav skyter 
temperaturøkninga i Arktis virkelig fart. Mørkt 
hav og land tar opp mye solenergi og varmes 
hurtig opp. Oppvarminga bidrar igjen til at det 
legger seg mindre snø og is. Men ikke bare har 
utbredelsen av is endret seg, også isens egen-
skaper er annerledes, og den er blitt tynnere i 
løpet av de siste årene. Klimamodeller sier at 
Polhavet kan være helt isfritt på sommeren i løpet 
av 60 til 90 år, men på bakgrunn av den hurtige 
issmeltinga de siste årene tror noen forskere at det 
kan skje lenge før. 
Havisen er viktig for de fleste organismene i 
Arktis. Planktonproduksjonen er spesielt kraftig i 
iskantsonen og påvirker alt liv i området. Men for 
de store pattedyrene kan smeltinga bli katastrofal. 
Ringselen er avhengig av isen, spesielt landfast is, 
for å kunne opprettholde sitt levesett. Isbjørnen 
har ringsel øverst på spiseseddelen. Isbjørnen 
følger helst iskanten nordover om sommeren. Her 
finner den mat nok til å overleve en lang vinter. 
Bjørner som blir landfaste om sommeren finner 
lite mat på land, og de må vente til høsten når isen 
legger seg for å bunkre opp reserver til vinteren. 
Isbreene minker
Isbreene blir mindre fordi klimaet generelt er blitt 
varmere de siste 100 år. Når en bre minker, mister 
den mer masse i løpet av sommeren og legger på 
seg om vinteren. Det er hovedsakelig temperatur 
og nedbør som styrer dette. Nedsmelting av 
Grønlandsisen og mindre breer – som de på 
Svalbard – bidrar til et økt havnivå.  
Når smeltevann dannes på breoverflata renner det 
ned til bresålen gjennom kanaler i isen. Breen glir 
raskere på underlaget, og det blir mer kalving av 
isfjell. Erosjonsmateriale fra breen transporteres 
også til havet og avsettes på bunnen. Normalt 
er det lite liv på bunnen nærmest breen, men 
hvis påbygginga av sedimenter skjer fort, kan 
det begrave bunndyr lengere ute i fjorden også. 
Dessuten er flere arter plankton sensitive for 
endringer i saltinnhold. 
Frossen jord tiner
En tinende permafrost har innvirkning både 
lokalt og globalt. Opptining forandrer 
vegetasjonsdekket og gir også forandringer for 
dyrene i Arktis. Våtmarksområder, som er viktige 
for flere fuglearter, kan tørke ut fordi permafrosten 
ikke lenger er en barriere for overflatevannet. 
Globalt vil en tinende grunn frigi store mengder 
metan (CH4) og karbondioksid (CO2) som 
tidligere var innefrosset i bakken. Disse gassene 
forsterker drivhuseffekten og bidrar til å øke 
temperaturene enda mer. 
På Svalbard finnes permafrosten overalt, bortsett 
fra under de store breene som isolerer mot kulda 
så bakken ikke fryser. Permafrosten kan være ca. 
100 meter dyp ute ved kysten og hele 4-500 meter 
dyp i høyereliggende områder. Om sommeren 
tiner det øverste laget og gir livsgrunnlag for 
planter og dyr. På Svalbard er dette laget omtrent 
én meter dypt.
Forurensning av et rent miljø
Arktis er fortsatt et rent område, men farer truer. 
Søppel og miljøgifter fraktes til Arktis med hav- 
og luftstrømmer. Flere av disse stoffene er lite ned-
brytbare i naturen. De tas i stedet opp av små og 
store organismer. Dyrene har ulik evne til å bryte 
ned og skille ut miljøgifter, som bl.a. lagres i fett. 
Når dyrene har lite mat og må bruke av sine fett-
reserver, frigis miljøgifter i kroppen og kan skade 
vitale organer og redusere forplantingsevnen. 
Det finnes høye nivåer av tungmetallene kvikk-
sølv og kadmium i arktiske systemer. Bly var 
tidligere også en stor miljøtrussel, men siden 1980-
årene har blyutslippene blitt betydelig redusert. 
Målinger viser at blykonsentrasjonene i dyr og 
planter har gått kraftig tilbake de siste ti årene. 
Nivåene av den farlige miljøgiften PCB – polyklo-
rerte bifenyler – har også gått ned etter at det ble 
internasjonal politisk enighet om forbud. 
Forandringer i luft- og havtemperatur kan føre til 
økt tilførsel av miljøgifter til Arktis. I tillegg vil 
miljøgifter, som er lagret i isen, kunne frigis til hav 
og land når isen smelter. Plankton og fisk tar opp 
miljøgiftene direkte fra vannet de lever i. Arter 
som lever av planteplankton har de laveste 
nivåene av miljøgifter, mens de som spiser dyr 
lenger opp i næringskjeden eller dødt materiale 
har de høyeste verdiene. Det er i rovdyra på 
toppen av næringskjeden at vi finner de høyeste 
verdiene. Det er også hos dem at skader og 
sykdommer registreres.
Ta vare på Arktis!
Internasjonale avtaler med forbud mot farlige 
stoffer hjelper. Lavere forbruk og lavere utslipp av 
miljøgifter og klimagasser hjelper.Se Miljøstatus 
i Norge, www.miljostatus.no, Klimaløftet, www.
klimaloftet.no, eller Klimaklubben, www.
klimaklubben.no. For mer informasjon om Det 
arktiske system, se www.arcticsystem.no og Norsk 
Polarinstitutt www.npolar.no
Norsk Polarinstitutt 2008. Tekst: Ellen Elverland. og Gunn Sissel Jaklin. 
Layout: Jan Roald. Foto: B. Frantzen, K. Holmén og J. Roald. Figurer: ACIA. 
Laget etter folderen ”Det arktiske system”, et prosjekt i Det internasjonale 
polaråret 2007-08, www.polaryear.no


Det Arktiske system

Divine, Dmitry V.

Polzehl, J.

Godtliebsen, Fred

English

A propagation-separation approach to estimate the autocorrelation in a time-series

Winther, Jan-Gunnar

Aarbakke, Jarle

Sluttrapport fra Regjeringens ekspertutvalg for nordområdene

Aars, Jon

Vongraven, Dag

Andersen, Magnus

Skoglund, A.

FA
K
TA
A
R
K
 0
01
/N
, E
The polar bear is the world’s largest bear.  It has a circumpolar distribution and is a 
top predator in the arctic ecosystem. It has also become an important public symbol 
of arctic wilderness – the “King of the Arctic”. The polar bear spends most of its life on, 
or in close proximity to, sea ice and depends on this habitat for its survival. 
POLAR BEAR URSUS MARITIMUS
The polar bear is highly adapted to living in 
severe cold. The thick, white fur and its sub-
dermal fat deposits provide it with ample insu-
lation. The polar bear’s most important prey 
species are ice-associated seals, especially 
the ringed seal. Its white fur provides excellent 
camouflage for sneaking up on seals on the 
ice. Polar bears will eat a wide variety of other 
food types if seals are in short supply including 
all sorts of carrion, walruses, sea birds and 
even eggs, reindeer calves and whales if they 
are accessible. But, all of these alternatives are 
usually only minor components of the diet of 
polar bears, most of their energy comes from 
seals.
Polar bear and climate
The polar bear is an “ice bear”. It is on the sea 
ice that the polar bear finds most of its prey 
and the ice also provides a solid substrate 
– basically a highway – for moving between 
hunting areas. Female bears must also have 
reliable transport routes between their spring 
and fall hunting areas and places where they 
have their dens. This is especially important in 
the spring, when mothers have been starving 
for many months and are travelling with tiny 
cubs. Climate change has already reduced the 
ice-covered areas in the Arctic substantially 
and the IUCNs international Polar Bear Special-
ists Group fears that poor ice conditions will 
have significant negative impacts on polar bear 
populations in the near future. Some popula-
tions are already showing signs of stress. The 
world’s polar bear population could be reduced 
by two thirds by the year 2050 if climatologists 
are correct about the extent that sea ice will 
change in the coming decades.
Polar bears and pollution
Studies have shown remarkably high levels of 
persistent organic pollutants (POPs; includ-
ing PCB and DDT, DDE etc.) in polar bears in 
some areas. Predators on top of the arctic 
food chain tend to accumulate substances that 
“stick” to fat molecules (so-called “lipophilic” 
substances such as POPs). These chemicals 
build-up through the food web, increasing with 
each step towards the top predators. 
Polar bears in the European Arctic show partic-
ularly high levels of long-distance transported 
fat-soluble POPs. POPs have been shown to 
affect hormone levels and the immune system 
of polar bears. High levels of POPs - combined 
with a reduced food supply in a warmer Arctic 
– might represent a dangerous combination for 
polar bears in the future. POPs accumulated 
in the blubber are released during starvation 
when the fat is mobilized to meet the bear’s 
energy demands. Female polar bears do not 
eat during their time in den, prior to the birth 
of the cubs or during the first months of 
nursing. Polar bear milk is rich in lipids, and 
consequently the cubs are exposed to high 
concentrations of POPs.
Increased human activity in the Arctic also 
poses a threat to this species. As the ice 
retreats, new areas will become accessible for 
tourism and transport, and also for oil and gas 
exploitation.
Polar bear hunting
Since 1973, hunting of polar bears has been 
illegal in Svalbard. In Canada, Alaska and 
Greenland, around 700 polar bears are shot 
every year in total. In much of the Russian 
Arctic hunting of polar bears is illegal, but there 
are plans to recommence hunting in the North 
East. Currently, the number of bears taken 
annually in Russia is not known From time to 
time, polar bears are shot in self-defence in 
Svalbard, and elsewhere. 
Polar bear management
Norway endorsed the Agreement on the 
Conservation of Polar Bears in 1973, along 
with Canada, Denmark (Greenland), the USA 
and Russia. These countries have committed 
to protecting polar bear habitat(s) in this agree-
ment. In 2007, the countries met to discuss 
management of the world’s polar bear popula-
tions, in light of the major threats facing this 
species due to global warming. 
In Svalbard, the most important denning areas 
are found on Kongsøya, Svenskøya, Edgeøya, 
Nordaustlandet and Hopen. Strong restrictions 
apply to ship and air traffic and other human 
activity near or within the denning areas, as 
well as in some other important living areas.
Polar bear research
Polar bear research has been carried out many 
places in the Arctic during recent decades. Sci-
entists at the Norwegian Polar Institute (NPI) 
are responsible for monitoring and research 
efforts on behalf of the Ministry of the Environ-
ment within the Norwegian Arctic, and hence 
often serve as a co-ordinating body for polar 
bear research in the Barents Region, with a 
number of other institutes participating in the 
ongoing research programmes. In Svalbard, 
top research priorities include monitoring con-
taminant levels and effects, monitoring polar 
bear health including disease(s) status and 
introductions, and studying population demog-
raphy. Of course, the effects of climate-change 
on Svalbard’s polar bears is a major research 
theme. Yearly, 50-100 polar bears are marked 
(or recaptured and registered and resampled), 
providing tissue samples and other information 
for a wide variety of different studies. Some 
bears are equipped with satellite tracking 
devices, which transmit information regarding 
their movement patterns and other aspects 
of their behaviour throughout the year. In 
the coming years there will be special focus 
placed on determining how ice conditions are 
affecting the number of reproductive females 
and survival of polar bears of different ages. 
   
S v a l b a r d  
Fr a n s  
J o s e f s  
l a n d  
Nordaust-  
      landet 
Spitsber gen 
     Stor- 
f jorden 
P o l h a v e t  
B a r e n t s h a v e t  
40°Ø 30°Ø 20°Ø 
80°N 
75°N 
Facts
Adult males weigh approximately 300-600  •	
 kg. They can reach up to 800 kg and 285  
 cm. Females weigh about half as much as  
 males
Classified as being marine mammal   •	
 because most of their life is spent in the  
 marine environment (on sea ice). They are  
 also very competent swimmers
Can survive without food (fasting) for more  •	
 than 6 months (if they start out with   
 enough body-fat and can rest a lot)
Have high POPs levels in many areas --- far  •	
 from the origin of these substances into the  
 environment. POPs may alter the hormone  
 system and the ability of bears to fend off  
 diseases or recover from them
Females have their first litter at the age of  •	
 5-6, normally two cubs. Polar bear cubs  
 are usually born in December or January  
 and weigh approximately half a kilo at birth
Birthing dens are built in the autumn in  •	
 snow, usually on land, but sometimes in  
 areas of multiyear-ice. Can migrate several  
 thousand kilometres in a year or stay within  
 a small area for months
Polar bears can live to be over 30 years old•	
Polar bears are widespread in Svalbard,  •	
 Russia, East Greenland and North America
In the Norwegian and Russian Arctic      •	
 hunting of polar bear is illegal whereas  
 hunting is regulated by quotas in other  
 areas
The world’s polar bear population is   •	
 estimated to be 20-25 000 animals. The  
 Barents Sea population numbers between  
 1900 - 3600 animals (Norway and North- 
 western Russia)
Norway endorsed the Agreement on  the  •	
 Conservation of Polar Bears in 1973. The  
 rationale behind the agreement is            
 protection of the polar bear and its habitat 
The Norwegian Polar Institute
The Norwegian Polar Institute is a Directorate 
within the Ministry of the Environment. It 
is Norway’s central research, management 
and environmental monitoring and map-
ping authority for Polar Regions. It provides 
management advice on polar issues and 
is a creator of new knowledge about polar 
ecosystems (both physical and biological 
components), including studies of the King of 
the Arctic – the polar bear.
Read more at www.npolar.no
Norwegian Polar Institute, Polar Environmental Centre, N-9296 Tromsø, Norway, phone +47 77 75 05 00, fax +47 77 75 05 01, e-mail: post@npolar.no 
Text: J.Aars, D.Vongraven and G.S.Jaklin. Figures: M.Andersen and A.Skoglund.  Photos: M. Andersen, K.M. Kovacs, C. Lydersen and J. Roald. Design: J.Roald. February 2008
Migration of three polar bear females in Svalbard during half a year (black line), three years (green line) and 
four years (red line). Satellite tracking devices currently deployed on the bears providegeographic positions 
for the bears every 6th day. Migration patterns and behaviour vary greatly between individuals.


Polar bear : Ursus Maritimus

Isaksson, Elisabeth

20
KLIMA 5-2008
Til tross for at klima har vært mye i fokus de to siste 
tiårene, mangler vi fortsatt kunnskap om naturlige 
klimavariasjoner. Ettersom de meteorologiske tem­
peraturseriene og de ulike historiske domumenter 
som eksisterer er både få og korte, så er bruk av 
forskjellige paleoklimatiske arkiv viktige for at vi 
skal øke vår kunskap innenfor dette området. 
Iskjerneprøver
Siden 1960­tallet har studier av iskjerner fra blant 
annet de store innlandsisene i Antarktis og på 
Grøn land utviklet seg til å bli et velbrukt og vellyk­
ket vitenskapelig verktøy i klimasammenheng. En 
av de viktigste informasjonskildene fra isarkivene 
er variasjoner i konsentrasjoner av stabile isotoper 
(18O og 2H). Dette er et mål på den relative sam­
menhengen mellom de ulike stabile isotopene i 
vannet som iskrystallene består av. Noe forenklet 
kan man beskrive prosessen som at hver gang van­
net fordamper fra havet eller nedbøren faller, skjer 
det en fraksjonering mellom de ulike stabile isoto­
pene i vannmolekylet H2O. Fraksjonene er tempe­
raturavhengige og gjennom å analysere snøen på 
breene kan vi få frem en tidsserie som speiler end­
ringer i temperaturforholdene i området. Videre 
er det en lineær kombinasjon mellom 18O og 2H 
som kalles «deuterium excess» (d= δD­8*δ18O). 
Denne verdien regnes for å være en sensitiv indika­
tor ved temperaturen på havoverflaten i området 
der nedbørsvann har fordampet (referanse1). 
Det er først og fremst data fra iskjerner fra 
Antarktis og Grønland vi benytter når vi skal 
studere de store klimavariasjonene som syklusene 
i istider – glasiale perioder – og mellomistider 
– tilsvarende dagens situasjon . Men forskning 
på iskjerner fra mindre iskapper og breer kan 
også inneholde viktig regional klimahistorie. I 
løpet av de siste ti årene har forskere fra Norsk 
Polar institutt, sammen med kolleger fra flere 
andre nasjoner, boret tre iskjerner fra tre av de 
høyeste isbreene på Svalbard (referanse 2). Den 
mest undersøkte iskjernen stammer fra toppen 
av Lomonosovfonna som ligger 1250 meter over 
havet. Analyser viser at den nederste isen er cirka 
800 år gammel (referanse 3). «Deuterium excess» 
data i figuren viser 600 år med klimainformasjon. 
Våre analyser forteller at denne dataserien reflek­
terer variasjoner i overflatevannets temperaturer i 
Nord­Atlanteren.  
Variable temperaturer
Tidsserien viser svært variable temperaturer i Nord­
Atlanteren i denne perioden, samt indikasjoner 
på to perioder med litt større temperaturforan­
dringer. En gradvis nedkjøling i løpet av 1400­ og 
1500­tall et er knyttet til det som omtales som 
«den lille istid». 
Oppvarmingen som vi kan observere i dag 
startet allerede på slutten av 1800­tallet. Dette 
er i tråd med klimavariasjoner i Nord­Atlanteren 
og Europa det siste årtusen. Vår forskning viser at 
verdier av «deuterium excess» før 1550­årene er 
like høye som de høyeste nivåene som ble observert 
i løpet av 1900­tallet. Det tyder på at temperaturer 
midt i Nord­Atlanteren er sammenlignbare med de 
som er registrert før slutten av 1980­tallet.
Iskjerner fra Svalbard  
avslører fortidens klima
D M i t ry  D i v i n e
Post doc, Norsk Polarinstitutt
(dmitry.divine@npolar.no)
e l i s a B et h  i s a k s s o n
Norsk Polarinstitutt
Data fra en iskjerne forteller om seks hundre år med temperaturvariasjoner i det Atlan-
tiske havet. Iskjerneprøver fra Svalbard viser at det var like varmt på slutten av 1980-tallet 
som det var i tidsperioden for cirka 500-1000 år siden.
TERMOMETER.  Tverrsnitt av en iskjerne.
21
KLIMA 5-2008
Analysen vår viser også en relativt stor 
uregelmessighet i variabilitet på en tidsskala på 
cirka 100 år. Tilstedeværelsen av slike variasjoner 
i den Nordatlantiske havoverflatetemperaturen 
vanskeliggjør tolkingen av instrumentelle arkiv 
som vi bare har hatt tilgjengelig i cirka 150 år. Våre 
data kan dermed bidra til en generell forståelse av 
naturlige klimavariasjoner – som også er en viktig 
faktor for å vurdere den menneskelige aktiviteten i 
de pågående klimaendringer. 
Denne studien er finansiert av NFR via  
NORKLIMA prosjektet «Svalbard ice cores 
and climate variability» og av EU via prosjektet 
«European climate of the last millennium». 
Arbeidet vil også bidra til PAGES Working Group 
on Arctic climate during the last two millennia 
(Arctic2k) within PAGES Focus 2 «Regional 
Climate Dynamics» initiative.
Referenser
 Ciais, P., and J. Jouzel (1994), Deuterium and oxygen 18 1. 
in precipitation: Isotopic model, including mixed cloud 
processes, J. Geophys. Res., 99(D8), 16,793–16,803
 Isaksson, E., Hermanson, M., Hicks, S., Igarashi, M, 2. 
Kamiyama, K., Moore, J., Motoyama, H., Muir, D., 
Pohjola, V., Vaikmäe, R., van de Wal, R.S.W., Watanabe, 
O. 2003. Ice cores from Svalbard ­ useful archives of past 
climate and pollution history. Physics and Chemistry of the 
Earth, 28, 1217­1228.
 Isaksson, E., Divine, D., Kohler, J., Martma, T., Pohjola, 3. 
V.,  Motoyama, H., Watanabe, O. 2005. Climate oscil­
lations as recorded in Svalbard ice core δ 18O records 
between 1200­1997 AD. Geografiska Annaler 87A(1), 
203­214..
 Divine, D, Isaksson, E., Pohjola V.A., Meijer, H., van de 4. 
Wal, R.S.W., Martma , T., Moore, J, Godliebsen. F., and 
Sjögren, B. Deuterium excess from a small Arctic ice cap. 
2008. J. Geophys. Res. 2008JD010076R.
Venstre akse: Årlig gjennomsnitt for «deuterium excess» anomalier fra 
iskjernen fra Lomonosovfonna (grå linje); ikke-linær trend (rød), samt den 
ikke linæra trended med en «superimposed» variabilitet på en 100-års 
skala (svart). Høyre akse: Avvik fra årlig gjennomsnittstemperatur i Nord-
Atlantern på breddegrad mellom 20ON og 45ON (blå linje)
 
SVALBARD. Iskjerner fra blant annet Svalbard blir analysert av forskere for å beregne hvordan temperaturen var fra før vi hadde 
moderne målinger.                         Foto: Tone Veiby
Kart over Svalbard som viser plassering av 
iskjernen på Lomonosovfonna.


Not a member yet