Brage NP

Winther, Jan-Gunnar

Aftenposten 18.09.09 
 
Trusler i isfritt polhav 
JAN-GUNNAR WINTHER-  direktør, Norsk Polarinstitutt 
 
 
ÅPENT HAV. Skipstrafikk over et delvis isfritt polhav er en utfordring. Den største trusselen 
er olje. Det er ingen effektiv måte å samle opp olje i is på. 
Skipstrafikk. Om 10 til 20 år kan vi komme til å oppleve at de sentrale delene av Polhavet i 
Arktis er tilnærmet isfritt på den varmeste tiden av året. Dette åpner nye muligheter, men mer 
skipstrafikk øker også risikoen for langvarige skader på naturen. I dag finnes ikke den 
nødvendige harmoniseringen av regelverk eller beredskapskapasitet til å møte denne 
utviklingen.  
Stor betydning. 
Et delvis isfritt polhav vil i seg selv få konsekvenser, ikke minst for dyre- og plantelivet i 
havet, og også for menneskelig aktivitet og næringsliv. Polhavet har hittil vært vanskelig 
tilgjengelig nettopp på grunn av isdekket. Om noen tiår må vi derimot regne med at Polhavet 
kan bli en internasjonal skipsled av stor betydning.  
Skip som i dag må gjennom Suez-kanalen eller enda større omveier på vei mellom Asia og 
Europa vil kunne seile tvers over Nordpolen og dermed redusere seilingstiden med inntil 14 
dager. 
Ny motorvei til havs. 
I disse dager er det tyske skipet «Beluga Fraternity» som det første ikke-russiske handelsskip 
på vei fra Sør-Korea til Vest-Europa gjennom Nordøstpassasjen. Seilingen regnes som en 
milepæl i internasjonal skipsfart og forteller noe om hvilke muligheter som ligger i et isfritt 
arktisk hav.  
En seilingsled tvers over Polhavet, gjennom Beringstredet og Framstredet, er enda mer 
interessant først og fremst fordi den er kortere og mer tidsbesparende. Her kan skipene 
dessuten gå i internasjonalt farvann hele veien. 
Ikke rustet. 
En slik ny seilingsled mellom kontinentene er det foreløpig ingen polarnasjoner som er fullt ut 
rustet til å håndtere, heller ikke Norge. Sannsynligheten for at Polhavet blir farbart for skip 
deler av året i løpet av de nærmeste 10 til 20 år er så stor at vi allerede nå må begynne å finne 
løsninger på utfordringene som knytter seg til den økte trafikken.  
Utfordringene er mange og kompliserte. Sikkerhet og beredskap er én ting, skader på miljøet 
ved ulykker en annen. Begge deler er vesentlige problemstillinger for alle de fem nasjonene 
som grenser til Polhavet. I dag utgjør fiskebåter, forskningsskip, turist- og cruisetrafikk samt 
kullasteskip til og fra Svea-gruven den vesentlige delen av skipsfarten rundt Svalbard. Det 
kan bli bygd flere olje- og gassinstallasjoner i Barentshavet og Nordvest-Russland de 
nærmeste årene.  
Denne virksomheten vil føre med seg mer skipstrafikk, og med mindre is i disse farvannene 
vil også cruise- og forskningsseilaser samt fiskeriaktiviteten øke. I tillegg kommer altså nye 
seilingsleder mellom kontinentene, trolig med store container- og lasteskip. 
Lappeteppe av regler. 
I dag er regelverket for skipsfart i Polhavet som et lappeteppe uten tilstrekkelig koordinering 
nasjonene imellom. Polarnasjonene stiller ulike krav til fartøy som ferdes i disse farvannene. I 
dag er sjøkartene i Polhavet mangelfulle. Andre hjelpemidler som elektroniske 
navigasjonssignaler og satellittovervåking må bygges ut for å gjøre trafikken tryggere. FNs 
sjøfartsorganisasjon, IMO, spiller en nøkkelrolle i arbeidet for å koordinere og fastsette 
sikkerhets- og miljøkrav.  
Arktisk råd er også et viktig forum for slike spørsmål, og Norge må derfor bruke begge disse 
kanalene aktivt i arbeidet med å forbedre sjøfartssikkerheten i nord. Disse ambisjonene er 
innbakt i den nye stortingsmeldingen om Svalbard og i Regjeringens videreføring av sin 
nordområdesatsing, «Nye byggesteiner i nord». Innsats på dette området krever langvarig 
nasjonal politisk vilje og et sterkt og smidig internasjonalt samarbeid i en prosess som 
kommer til å ta mange år. Derfor er dette allerede en hastesak. 
Aktuell seilingsled. 
Tid er penger også for internasjonal skipsfart. Derfor er Polhavet en høyst aktuell seilingsled 
mellom Asia og de store europeiske havnene. Store rederier er i likhet med tyske Beluga 
allerede i gang med å sette opp regnestykker. Flere er i gang med å isforsterke båtene sine. 
Økonomien ligger i kortere seilingstid, men å forsikre et skip og en last gjennom Arktis vil 
trolig være dyrt. Det kan også komme til å koste for mye å isforsterke et skip som bare kan gå 
i Polhavet noen få måneder i året. 
Tidsbesparelsen kan også bli begrenset fordi det alltid vil være islagte områder å styre 
utenom. For å klare det må fartøyet gå saktere, og skipperne må ha pålitelige satellittkart time 
for time for å se isforholdene på lang avstand. 
En kan ikke regne med at havet på Nordpolen vil være hundre prosent isfritt, bare seilbart. 
Men rederiene regner også på sikkerhet i et større bilde, for i de sørlige seilingsledene er det 
krig og piratvirksomhet som utgjør de største faremomentene for skipsfarten. 
Det store skrekkscenariet. 
Den aller største trusselen mot havmiljøet i arktiske strøk er oljeforurensning. I dag finnes det 
ingen effektiv måte å samle opp olje i is på. Den nærmeste løsningen er å brenne den av, med 
de miljøkonsekvensene det får. Derfor vil et utslipp av for eksempel tung bunkersolje i 
Polhavet være en katastrofe for naturmiljøet. 
Den arktiske naturen er sårbar og tar lang tid å lege. Tiden det tar å komme til for å begrense 
et oljeutslipp blir lenger jo lengre unna nærmeste havn uhellet skjer. I dag er responstiden på 
et oljeutslipp utenfor østkysten av Svalbard i beste fall ett til to døgn. Om uhellet skulle skje 
nærmere Nordpolen, kan en selv tenke seg hva som kan bli følgene. Et utslipp av tung 
bunkersolje gjør omfattende skade og har langvarig virkning selv i åpen sjø i Arktis. 
Et annet moment er driftsutslipp som økt skipstrafikk fører med seg. Forskningsresultater 
tyder på at langtransportert sot er med på å fremskynde smelteprosessen i havisen i Arktis. 
Sotpartiklene som legger seg på isen gjør at den reflekterer mindre sollys og dermed smelter 
raskere. 
På den andre sida bruker skipene mindre drivstoff totalt sett om de går ei kortere rute over 
Polhavet enn via omveien i sør. 
Svalbard som beredskapsbase. 
Svalbard er den nordligste sivilisasjonen i Polhavet, og øygruppens strategiske beliggenhet 
gjør at det er naturlig å se den som en fremtidig base for overvåking, sikkerhet, redning og 
oljevernberedskap. De ressursene Svalbard har i dag er langt fra tilstrekkelige til å takle store 
ulykker i Arktis.  
Med kommersiell skipstrafikk over Nordpolen kommer behovet for mer langtrekkende 
helikoptre og en langt bedre oljevernberedskap i form av utstyr og båter som kan gå langt og 
nå raskt frem. Norge har en plikt som polarnasjon til å drive frem en utvikling som følger de 
høyeste standarder for å hindre både konflikter, ulykker og miljøkatastrofer i Polhavet.  
Det bør skje raskt, for mens tidkrevende prosesser og avtaleverk skal falle på plass smelter 
isen i Polhavet. 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kilde for figur: Utenriksdepartementet/St.meld 15 (2008-2009)  



Norwegian Bokmål

Trusler i isfritt polhav

Hansen, Edmond

Cruise report: Fram Strait 30/8-26/9, R/V Lance

Holmén, Janet

English

Polar Research in Tromsø 2009

Buanes, Arild

Riseth, Jan Åge

Mikkelsen, Eirik

Tilpasning og avbøtende tiltak : klimaendringer i norsk Arktis : NorACIA delutredning 5

Gerland, Sebastian

Hudson, Stephen

Kuipers, Boele

Nicolaus, Anja

Nicolaus, Marcel

Olsen, Ole Morten

Sebastian Gerland
sebastian.gerland@npolar.no
Marcel Nicolaus
marcel.nicolaus@npolar.no
Stephen Hudson
stephen.hudson@npolar.no
Anja Nicolaus
anja.nicolaus@npolar.no
Ole Morten Olsen
ole.morten.olsen@npolar.no
Boele Kuipers
Boele.kuipers@npolar.no
The “EM Bird” instrument 
Using the EM Bird it is possible to make ice thickness 
measurements along a long profile (approx. 250 km) with 
an accuracy of less than 10 cm. An EM Bird measures 
the distance to the snow surface (laser) and to the ice 
undersurface (electro mechanics). The difference 
between these two measurements gives us the ice 
thickness. 
Ground Measurements 
Foto: Sebastian Gerland
Sea Ice Thickness
This text is based on sea ice research in the projects iAOOS and DAMOCLES, among others
Sea ice thickness and sea ice extent play a key role in research into climatic
changes in the Arctic. While sea ice extent can be measured with the aid of
satellite data, there are today no satellite sensors that can measure sea ice
thickness. However sea ice thickness measurements can be made on the ice
itself by drilling, a procedure which is accurate but time-consuming. With the
use of electromagnetism the sea ice can be measured faster and more
efficiently, either on foot on the ice or from a helicopter.
Measurements from a helicopter 
0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
-12
-10
-8
-6
-4
-2
0
2
-12
-10
-8
-6
-4
-2
0
2
Ic
e
 t
h
ic
k
n
e
s
s
  
[m
e
te
rs
]
Distance [kilometers]
Examples of ice thickness along a 10 km long line in the Fram Strait
Foto: Tor Ivan Karlsen
”.
Foto: Sebastian Gerland Foto: Marcel Nicolaus
Classical sea ice thickness measure-
ments are carried out in 5 cm broad drill
holes with a measuring tape. In addition
measurements are made of the snow
thickness and the distance between the
ice surface and the water surface in the
drill hole. The measurements are often
made along a profile in order to obtain a
good overview of the ice thickness in a
more extensive area.
… but always watch out for the “big white”
Foto: Marcel Nicolaus
With an electromagnetic (EM) instrument ice
thickness can be measured more quickly but a few
drill holes (direct measurements) are necessary to
calibrate the instrument.
Foto: Sebastian Gerland


Sea ice thickness

Gabrielsen, Geir Wing

Hop, Haakon

Hübner, Christiane

Kallenborn, Roland

Weslawski, Jan Marcin

Wiencke, Christian

The Kongsfjorden System – a flagship programme for Ny-Ålesund: a concluding document from Workshop 28-31 March, 2008

Njåstad, Birgit

Kelman, Ilan

Rosenberg, Stein

Vulnerability and adaptation to climate change in the Arctic : Arctic Council Sustainable Development Working Group (SDWG)

Jølle, Harald Dag

En mann av is : Roald Amundsen ble en legende i sin egen samtid. Ingen polfarer satte flere rekorder enn ham. Men var han bare en rekordjeger?

forskning.no 
 
 
Kronikk 
 
Science Media Centre – i Norge? 
 
Nyheter fra forskningen må komme samfunnet bedre for øre. Derfor bør vi opprette Norsk mediesenter for 
forskning etter modell av Storbritannia, skriver Jan-Gunnar Winther i denne kronikken. 
Jan-Gunnar Winther 
direktør, Norsk Polarinstitutt 
Søndag 08. november 2009 
kl. 05:00 
 
 
Vi tørster etter nyheter. På grensen til det desperate noen ganger. Hvem har vel ikke kastet seg over norske aviser på 
tur hjem fra utlandet eller surfet manisk etter stillingen i en fotballkamp.  
Slike nyheter haster det å fortære. Blir de noen timer eller dager gamle, smaker de ikke like godt. Gjæringsprosessen 
har startet og frukten råtner raskt. 
Nyheter fra forskningsverden vekker sjelden den samme glupske appetitten. Men de har ofte mye større betydning for 
samfunnet, og det er viktig at de presenteres godt når de dukker opp til overflaten. 
Arena for tett samvirke
I Norge har vi satset tungt på et system som skal premiere forskningspublisering, men verdien av resultatene er også 
avhengig av at forskerne evner å formidle sine resultater til allmennheten, næringslivet og beslutningstakere. 
Her må forskningsmiljøene ta utfordringen – å folkeliggjøre og spre budskapet. På den annen side har media et stort 
ansvar for å formidle forskningen på en etterrettelig og balansert måte. 
Spesielt nyhetsjournalister har ofte for dårlig tid til å sette seg inn i saken før den skal på trykk eller over eteren. 
Derfor mener jeg det må opprettes en arena hvor forskning og media kan samvirke tettere. 
”Forskning til folket” er motto for de årlige Forskningsdagene som arrangeres over hele landet. Men media og deres 
lesere/lyttere/seere har rett til mest mulig oppdatert informasjon hele året gjennom. 
Slik kan samfunnet få enda mer igjen for den kunnskap som genereres i ekspertmiljøene, og de midler gis til forskning. 
Det har vært en positiv utvikling på området i den senere tid. 
Det internasjonale polaråret 2007-2008 genererte mange presseoppslag her til lands, og klimaendringene har fått 
forskning høyt på dagsordenen i norsk presse. Nettstedet forskning.no har etter hvert blitt veletablert, og dette er en 
svært godt benyttet kilde for mange. Likefullt mangler vi et dedikert møtested for media og forskning. 
Felles, nasjonal ressursbank
I Storbritannia, Australia, Canada og New Zealand er det opprettet Science Media Centres, nettopp for å ha en felles, 
nasjonal ressursbank for media når det gjelder forskningsspørsmål. 
Her tar høyt kvalifiserte informasjonspersoner hånd om relasjonen mellom media og ekspertene. De hjelper forskerne 
å spisse sitt budskap, de arrangerer pressekonferanser og regelmessige informasjonsmøter mellom forskere og 
journalister om forskjellige tema. 
Senteret formidler løpende kontakt mellom media og de eksperter som best kan gi bakgrunnsinformasjon om 
dagsaktuelle saker og tema, eller reportasjestoff. Slik høynes kvaliteten på journalistikken, og det blir mindre rom for 
feil og misforståelser. 
Senteret i London har en database med 2000 eksperter som er villige til å stille opp når det trengs, og de har seks 
ansatte som koordinerer aktiviteten. 
Science Media Centre ble opprettet etter at det i en rapport om forskning og samfunn for ni år siden ble slått fast at 
selv om forskning vanligvis ble korrekt formidlet fra media, var det behov for å fremme mer informasjon om 
forskningen og å øke tilgjengeligheten. 
En av årsakene til opprettelsen var at det gjennom store overskrifter og ubalanserte nyhetsoppslag ble skapt tvil om 
medisinsk forskning, ved at ett forskerteam gikk ut med en påstand om at vaksine mot kusma, meslinger og røde 
hunder førte til økt autisme hos barn. 
Selv om en overveldende majoritet av eksperter trakk dette i sterk tvil og pekte på at vaksinen har vært med på å 
forbedre helsetilstanden hos befolkningen, ble saken så het i media at det en stund var fare for at foreldre ville slutte å 
vaksinere sine barn. 
Lave kostnader for kvalitet
Det ligger i forskningens natur at spørsmål stilles, og da må noen gå mot strømmen. Det ligger samtidig i medias natur 
å slå opp kontroversielle saker. 
Men dersom enkeltundersøkelser eller kontroversielle påstander fra noen få forskere gis uforholdsmessig stor plass 
eller blir feiltolket, kan det få svært alvorlige samfunnsmessige følger. 
Et dialogforum der media raskt gis tilgjengelighet til mer bakgrunnskunnskap og direktekontakt med et spektrum av 
forskere som kan formidle og forklare på en lett forståelig måte, vil bidra til å bedre kvaliteten på nyhetene. 
Tiden er moden for at Norge bygger på Storbritannias erfaringer og oppretter et mediesenter for forskning. 
 Senteret bør ligge i Oslo hvor hovedtyngden av nasjonal media befinner seg. Senteret må imidlertid sikre et bredt 
tilfang av kunnskap fra forskningsinstitusjoner fra hele landet. 
Det er riktig nok presis ett år til neste statsbudsjett, men ikke desto mindre går utfordringen til Regjeringen, 
Kunnskapsdepartementet og Norges forskningsråd: I statsbudsjettet for 2011 bør det gis rom for å opprette ”Norsk 
mediesenter for forskning”. 
Kostnadene ved et slikt senter er langt lavere enn besparelsene man oppnår ved å gi kvalitetssikret informasjon til 
samfunnet. 


Science Media Centre – i Norge?

Pedersen, Christina A.

Havisen og snødekket på toppen reflekterer ofte mer enn 90% av den 
innkommende strålingen fra sola, dvs. at havisen har en høy albedo. Åpent 
vann, på den andre siden, har en lav albedo, og absorberer over 90% av 
solinnstrålingen. Svært lite lys trenger inn i snøen og isen - og enda mindre 
lys når vannet under isen. Lysforholdene under isen er viktige både for 
isdanning og smelting, og for organismer som lever i og under isen.
Refleksjon (albedo)
Transmisjon
På en fin dag er det 
mye mørkere og 
mer blått under isen 
enn på overflaten. 
Dykkere fra Kyst-
vakten hjelper oss 
med å måle lys-
intensiteten under 
isen.
Her måler vi hvor mye lys som trenger 
gjennom isen ved å senke et lysmåle-
instrument gjennom et borehull. På denne 
måten kan vi måle ved punkter som ikke 
kan nås av dykkere, eller når vi ikke har 
dykkerhjelp.
Figuren viser andel av lyset som 
trenger gjennom 2 m tykk havis (i 
% av overflatelys). Mindre enn 
0,2% når vannet under isen, og 
det er mest blått og grønt lys.
Foto: Marcel Nicolaus
Foto: Kystvakten
300 350 400 450 500 550 600 650 700
0
0,05
0,1
0,15
0,2
Bølgelengde (farger) i nanometer (en milliarddel av en meter)
Ly
se
t (
%
) s
om
 n
år
 v
an
ne
t u
nd
er
 2
-m
 ty
kk
 h
av
is
Ultraviolet Blå Grønn Rød Infrarød
Foto: Sebastian Gerland
Albedo-tilbakekoblings-
mekanisme:
Når snø og is smelter i 
Arktis, blir det mer åpent 
vann, og dermed blir mer 
av sollyset reflektert tilbake 
fra overflaten. Dette fører til 
at temperaturen øker og 
mer snø og havis smelter. 
Denne effekten forsterkes 
jo mer snø og is som blir 
borte (selvforsterkende 
effekt) og akselererer 
smeltingen av havis i Arktis. 
Lyse overflater som is og snø bidrar til å redusere overflatetemperaturene på 
jorden, gjennom å reflektere en stor del av strålingen som kommer fra sola 
tilbake til verdensrommet. Det er viktig å skjønne isens og snøens rolle i 
denne sammenheng, også for å kunne forutse klimaendringer i fremtiden. 
Bildet nedenfor viser en forsker som måler både lyset fra sola og lyset som 
blir reflektert av snøoverflaten med såkalte spektrometre.
Grafikk: Gore, 2006
Foto: Terje Berntsen
Posteren er bl.a. basert på havisforskning i prosjektene iAOOS og DAMOCLES
Sollys og havis
Sebastian Gerland
sebastian.gerland@npolar.no
Marcel Nicolaus
marcel.nicolaus@npolar.no
Stephen Hudson
stephen.hudson@npolar.no
Christina A. Pedersen
christina.pedersen@npolar.no


Sollys og havis

Not a member yet