University of Oslo (UiO): FRITT (E-Journals)
Not a member yet
5281 research outputs found
Sort by
Checkpointets betydningsfuldhed: De syriske romaner Døden er hårdt arbejde og Du må ikke dø.
No full textCheckpointet med sine sandsække og rifler, og soldatens mistænksomme blik, når han sammenligner billedet på dit id-kort med dine utydelige ansigtstræk bag bilruden. Checkpointet der aldrig fanger vores opmærksomhed i krigsfilm, fordi det kun optræder som en overgang fra én scene til den næste
Involvering
No full textI haust vart læreboka Religioner og hverdagspluralisme i barnehagen trekt tilbake frå marknaden etter kritikk for både mangelfull og feilaktige framstilling av jødisk tru. (Gunnar Magnus Eidsvåg har meldt boka, og deler sine refleksjonar om den i dette nummeret). Det er sjølvsagt ugreitt å spele på stereotypiar i ein fagleg formidlingssituasjon, men så skjer det likevel, rett som det er. For i forsøket på å underhalde og bli forstått er det lett å ty til tilsynelatande effektive formidlingsformer.
Vi kan mindre om religion enn før. Folk flest kjenner betre til ideen om Bibelen enn Bibelen sjølv, og ein kan ha klare førestillingar om Koranen, sjølv utan å ha lese ein einaste tekst. Dette kulturelle kunnskapstapet gjør oss meir sårbare og mottakelege for stereotype framstillingar. Sjølv den religiøse eksperten er prega av kulturell konvensjon. Så korleis oppfattar vi, forstår vi og diskuterer vi religion? Og kva førestillingar har eleven og læraren med seg om dei heilage skriftene?
Ifølge Knut Lundby er religionen i medias grep. Media set agendaen, og bestemmer utvalg og framstilling. Vidare peikar han på at mediene, i kampen om vår merksemd, nettopp bidrar til både «annengjøring» og «alminneliggjøring» av religion.1
Media er heilt klart med på å setje premisset for korleis religion blir aktualisert i både skulen og kyrkja. Media er med på å definere kva som er aktuelt ved å aktivere særskilte fenomen og forteljingar. Slik dannar det seg meir eller mindre etablerte førestillingar om kva «Bibelen seier», og kva «kristen kulturarv» representerer i motsetning til andre religiøse impulsar. Audun Toft talar om kulturelt etablerte koplingar mellom vald og religion.2 Sjølv har eg vore oppteken av slike koplingar mellom religion og marginalisering av kvinner– og særleg i pedagogisk barnelitteratur.3 Gunnar Håland har og peikt på stigmatisering av det jødiske i barnebiblar.4
Mitt inntrykk er at førestillingar og framstillingar av Bibelen samstemmer med medialiseringa sin tendens til å skape «annangjering» og «alminneleggjering». På den eine sida tenkjer ein at Bibelen er kjelda til vestlege verdiar om nestekjærleik. Slik alminneleggjeres Bibelen, og ein vert leia til å tenkje at Jesus er vår samtidshelt, og at Bibelen sin verdiar samsvarer fullt og heilt med eins eigne. På den andre sida er Bibelen, og dens lesar, gjerne framstilt som uttrykk for fundamentalisme. Den Bibelen som tillater mord og krig og som undertrykkjer kvinner, passar berre inn i vår kultur som noko anna. Det er slik sett påfallande at både den «alminnelege» og den «annangjorde» Bibelen stigmatiserer både kvinner og [278] det jødiske. Kanskje er dette nettopp fordi dei spring ut av våre eigne stereotypiar og ikkje berre Bibelens? Den som gjer framstillingar av andre, utøver makt. Det gjeld konfirmantlæraren, læraren, læreboka og media. Med slikt makt kjem behovet for kunnskap og kritisk evne til å reflektere over makta ein besitter. Korleis sikrar vi respektfulle, nyanserte og reflekterte framstillingar av andre? Og korleis kan religionsfaget bidra til dette? Som lærar er det verdt å gå i seg sjølv. For vi har vel alle førestillingar og forventingar knytt til religiøse andre. Og ein lyt spørja seg: Kva kan eg, og kva baserer eg mi forståing av andre på?
Dette nummeret inneheld forskingsartiklar om autoritetsdeling i konfirmantarbeid i Den danske folkekyrkja og vidaregåande elevars involvering i arbeidet med heilage skrifter i religionsundervisninga, i tillegg til ein refleksjonsartikkel om fadderrolla, eit bokessay og ei rekkje bokmeldingar. Alle artiklane i dette nummeret har involvering som ein verdi.
Marit Sofie Teistedal reflekterer om fadderrolla som ein gløymd ressurs i Den norske kyrkja. Geir Magne Flø og Sverre Dag Mogstad finn at elevane er prega av media si framstilling av religion, og at dei mistenkjer også læraren for å ta omsyn til nettopp dette. Anna Døssing Gunnertoft finn mellom anna at konfirmantar saknar den ærlege presten, og at konfirmantlæraren kanskje ikkje har sett seg tilstrekkjeleg inn i konfirmantens røynd.
Involvering handlar om å sleppe til andre, og å fordele makt. Men kva skjer med makt når den fordeles? Og kva forventingar har ein til kvarandre? Involvering set i gang prosessar ein ikkje har kontroll over. Det kan vere krevjande. Men vi treng å utsetje oss for kvarandre. Våre førestillingar av kvarandre må gjensidig testast av røynda. Enno viktigare om vi berre møtes gjennom skjermen.
God lesnad!
1 Lundby, Knut (2021). Religion i medienes grep. Medialisering i Norge, Oslo: Universitetsforlaget, s. 16.
2 Toft, Audun (2021). «Killing in the name of <insert god here>: Religion som narrativt virkemiddel i TV-seriene Carnival Row og Legion.» DIN– Tidsskrift for Religion og Kultur, (1).
3 Aadland, Ingunn (2019). «Kvinna i den kulturelle bibelen: Ein analyse av nyare norske barne- og ungdoms-biblar».
Prismet, 70 no. 2.
4 Sjå oppslag i Dagen «Sakkeus blir pengejøde». https://www.dagen.no/nyheter/sakkeus-blir-pengejode-i-barnebibel/ 25.10.2012
Hellige skrifter i skolens religionsundervisning : – et perspektiv på elevenes tekstarbeid
No full textI denne artikkelen undersøker vi hvilke faktorer som kan bidra til elevers involvering i arbeidet med hellige skrifter i videregående skole. Tidligere forskning har belyst dette i svært liten grad, og for å kaste lys over temaet, analyserer vi semi-strukturerte intervjuer med fem elever som har religion og etikk. Rammeverket er sosiokulturelt, og det teoretiske grunnlaget er aktivitetsteori (Engeström), religionsvitenskap (Watts), medievitenskap (Hjarvard) og hermeneutikk (Ricoeur). Analysen viser at nyhetsmediene spiller en sentral rolle i tekstarbeidet og i elevenes tolkning av undervisningen. Dessuten viser vi, med utgangspunkt i Ricoeurs hermeneutikk, hvordan elevene filtrerer vekk objektive aspekter ved de hellige tekstene, enten med utgangspunkt i troen på vår egen samtids fortreffelighet eller utfra deres forståelse av religionsfagets egenart. Avslutningsvis diskuterer vi de didaktiske implikasjonene av funnene.
Nøkkelord: Hellige skrifter, elever, nyheter, medier, Ricoeur, tolkning, hermeneutikkIn this article, we examine factors that may contribute to students’ involvement in learning activities regarding religious scriptures in upper secondary school. This topic has received little attention in previous educational research; hence we seek to shed light on the issue by analyzing semi-structured interviews with five pupils taking the mandatory Religion and Ethics (RE) subject in Norway. The overarching perspective is sociocultural, and the theoretical basis is activity theory (Engeström), religious studies (Watts), media studies (Hjarvard) and hermeneutics (Ricoeur). Our analysis demonstrates that the news media play a crucial role in the students’ textual interpretation and in their interpretation of the learning activities. Drawing on the hermeneutic theory of Ricoeur, we further show how the students filter away objective aspects of the scriptures, either because they consider our contemporary age superior or because they view RE as distinct from other subjects. We finally discuss the didactical implications of our findings.
Keywords: Sacred scriptures, RE, news, media, Ricoeur, interpretation, hermeneutic
Et ressursperspektiv på uenighet: Analyse av kjerneelementet Utforsking av religioner og livssyn med ulike metoder
No full textI denne artikkelen analyserer vi kjerneelementet «Utforsking av religioner og livssyn med ulike metoder» for bedre å forstå hva som ligger i formuleringene det inneholder og hvilke nye utfordringer det stiller lærere overfor. Dataene som undersøkes, er muntlige utvekslinger om teksten i kjerneelementet mellom deltagere i et praksisfellesskap av KRLE-/RE-lærerutdannere, så vel som teksten i kjerneelementet og teksten i den utgående læreplanen. For å identifisere hva som er nytt, sammenlignes teksten i kjerneelementet med teksten i utgående læreplan. De muntlige utvekslingene analyseres for å forstå hvordan de som utdanner KRLE-lærere (som skal bruke læreplanen) tolker formuleringene i dette kjerneelementet. Vårt hovedfunn er at kjerneelementet introduserer et ressursperspektiv på uenighet. Vi diskuterer hvordan kjerneelementet beskriver kompleksitet, mangfold og uenighet, og hvordan kjerneelementet forventer at elever skal bruke kompleksitet, mangfold og uenighet som en ressurs i deres egen utvikling av kunnskap og forståelse i faget.
Nøkkelord: Læreplananalyse, kjerneelement, utforsking, varierte metoder, epistemologisk bevissthet, ressursperspektiv på uenighetIn this article we analyze the core element “Exploration of religions and worldviews with different methods” to better understand it, and the new challenges it poses. The investigated data consists of oral exchanges about the interpretations of the core element text by a community of practice – RE-teacher student educators - as well as the core element text in itself. To identify what appears to be new, the core element is compared to the previous curriculum. The oral exchanges are analyzed to anchor our understanding of the core element in a community of practice concerned with education of students who are supposed to be competent users of the curriculum introducing this core element. Our main finding is that the core element establishes that disagreements should be used as resources for teaching and learning. We discuss how the core element describes complexity, diversity and disagreement, and how the core element expects the students to use complexity, diversity and disagreement as resources in their development of knowledge and understanding in the subject.
Keywords: Curriculum analysis, core elements, enquiry, multiple methods, epistemological awareness, disagreements as resource
Una narración dramatizada de la idea de España: el nacionalismo esperpéntico del Quijote de Valle-Inclán frente al de los nietos del Cid noventayochistas
No full textDesde el punto de vista literario, resulta especialmente interesante contrastar la concepción de la construcción de España desde la obra valleinclanesca respecto a la que recogen los diferentes autores de la llamada generación del 98. En este sentido, es de reseñar el nacionalismo dibujado en Luces de Bohemia frente al de otros trabajos coetáneos, sumamente enraizados en la épica, el heroísmo y la reivindicación medieval (piénsese, verbigracia, en los escritos ensayísticos de Unamuno, Maeztu, Azorín, Baroja o Cossío). Así, no podemos olvidar la importancia del tratamiento de los paradigmáticos Don Quijote y Sancho Panza como ejemplo, por antonomasia, del constructo de lo español. Contrastar la memoria que recogen acerca de estos personajes del pasado (del Barroco, concretamente, aunque en transición desde el Renacimiento con remedos medievales) para identificarlos con la idea de España es definitivo: frente a una idea imperialista, tradicional y patriótica (Vida de Don Quijote y Sancho unamuniana o Los pueblos azorinianos), nos encontramos con una visión esperpéntica de nuestro país en la obra de Valle-Inclán, desde la interpretación grotesca de Don Quijote y Sancho Panza en los personajes de Max Estrella y Don Latino de Híspalis de Luces de Bohemia. Así, mediante la deformación grotesca de personajes del pasado, Valle nos propone una idea de España nada paternalista, sino arraigada en el expresionismo y en la deformación moral: “En España el mérito no se premia. Se premia el robar y el ser sinvergüenza. Se premia todo lo malo”.From the literary point of view, it is especially interesting to contrast the conception of the construction of Spain from the Valleinclanesca work with that of the different authors of the so-called Generation on of '98. In this sense, it is worth mentioning the nationalism drawn in Luces de Bohemia as opposed to that of other contemporary works, deeply rooted in the epic, heroism and medieval vindication (think, for example, in the essayist writings of Unamuno, Maeztu, Azorín, Baroja or Cossío). Thus, we cannot forget the importance of the treatment of the paradigmatic Don Quixote and Sancho Panza as an example, par excellence, of the Spanish construct. Contrasting the memory they collect about these characters from the past (from the Baroque, specifically, although in transition from the Renaissance with medieval imitations) to identify them with the idea of Spain is definitive: In contrast to an imperialist, traditional and patriotic idea (Vida de Don Quijote y Sancho unamuniana or Los pueblos de Azorín), we find a grotesque vision of our country in the work of Valle-Inclán, from the grotesque interpretation of Don Quixote and Sancho Panza in the characters of Max Estrella and Don Latino de Híspalis de Luces de Bohemia. Thus, through the grotesque deformation of characters from the past, Valle proposes an idea of Spain that is not at all paternalistic, but rather rooted in expressionism and moral deformation: "In Spain, merit is not rewarded. It rewards stealing and being shameless. It rewards everything that is bad"
Some observations on the linguistic situation in the Tarim Basin oasis towns during the first millennium of the Common Era
No full textDuring the first millennium of the Common Era, Indo-Aryan (Niya Prakrit), Iranian (Khotan Saka) and Tokharian (Kentum Indo-European) languages were spoken in the oasis towns at the edge of the Tarim Basin. Many of the speakers of those languages were Buddhists and many written documents in these languages address Buddhist topics. The aim of the article is twofold. First: to show that the representatives of the three language families (Niya, Sakian,Tokharian) displayed tendencies towards a linguistic area. This concerns mainly certain phonetic trends but also some shared vocabulary and perhaps the morphological feature of an l-past grammeme shared by Tocharian and several Indo-Aryan languages. Second: to show that some of those phonetic trends must originate in dialects of Old Indo-Aryan that were different from Vedic Sanskrit. The second topic is closely related with the theory of a distinction between Outer and Inner Languages in Indo-Aryan. Niya Prakrit, closely related Gāndhārī and the modern Dardic and Nuristani languages are all part of the Outer Languages as against Inner Languages like Vedic Sanskrit or Hindi. It seems that for some time texts in Gāndhārī language were brought to China, where they weretranslated into Chinese before the same happened with Buddhist texts in Sanskrit. Niya Prakrit, on the other hand, was particularly a language of administration and perhaps nobody’s mother tongue. However, its use as a lingua franca must have facilitated the flow of Buddhist literature from India to China
The Saurasaṃhitā: The Earliest Surviving Tantra on Sun-Worship
No full textThe Saurasaṃhitā is the earliest surviving Tantra text on Sun worship available by far, and is preserved in a palm-leaf manuscript preserved in National Archives, Kathmandu, dated Nepal Samvat 69 (equivalent to 949 CE). The Saurasaṃhitā is a little-known but important text that identifies the Sun god with Śiva. What is special in the Saurasaṃhitā is the fact that the cult of Śiva-Sūrya has lost its independence existence in South Asia, whereas in Bali it has not only maintained its independent but also taken central stage
Editing the Manuscripts of Forgotten Sanskrit Texts
No full textThe article will point to the fact that there is vast scope for acquiring the manuscripts of forgotten Sanskrit texts and editingthem on the basis of all possible helpful sources. Instead of treading the conventional paths, young scholars should attempt to take up new subjects based on the study of the manuscripts of unknown or forgotten Sanskrit texts
Crónica sentimental del fútbol
No full textEn la segunda, tercera y cuarta entregas de la “Crónica sentimental de España”, Manuel Vázquez Montalbán alude al fútbol como uno de los elementos de la cultura popular que contribuyó a la manipulación ideológica del franquismo.
A partir de este momento, el deporte rey, uno de los temas menos sometidos a la censura política, se convirtió en un instrumento idóneo para evidenciar el engaño del Régimen y auspiciar su caída; denunciar el pacto de la Transición; recuperar la memoria histórica durante los gobiernos democráticos y recordar el pasado franquista de algunos dirigentes.
Los numerosos escritos futbolísticos montalbanianos permiten elaborar una crónica sentimental del fútbol a través de la cual reconstruir una historia de España donde quedan al descubierto las injerencias políticas y, a su vez, recuperar la memoria y la sentimentalidad popular.
Palabras clave: fútbol, crónica sentimental, política, memoria histórica, franquismo, cultura popular.In the second, third and fourth installments of the "Sentimental Chronicle of Spain", Manuel Vázquez Montalbán alludes to football as one of the elements of popular culture that contributed to the ideological manipulation of Francoism.
From this moment on, the king sport, one of the topics least subject to political censorship, became an ideal instrument to reveal the deception of the Regime and sponsor its downfall; denounce the pact of the Transition; recover the historical memory during the democratic governments and remember the Francoist past of some leaders.
The numerous football writings of Montalban enable us to elaborate a sentimental chronicle of football through which to reconstruct a history of Spain where political interference is exposed and, in turn, recover popular memory and sentimentality.
Key words: soccer, sentimental chronicle, politics, historical memory, Francoism, popular culture
Fashion Benefaction: Luxury and Brand Heritage in the Eternal City
No full textIn 2011, the exclusive Italian shoe and accessory brand Tod’s pledged €25 million towards the cleaning and restoration of the Colosseum. They were the first among several luxury fashion companies who have recently lent major sponsorship support to the restoration and upkeep of Roman monuments. The list of patrons grew longer after 2014, when Italy’s Ministry of Culture introduced the ‘Art Bonus’ programme. The act invited would-be benefactors to contribute to the restoration and maintenance of any one of dozens of archaeological sites, theatres and concert halls in the country, in exchange for a generous tax break. Fendi took on the Trevi Fountain and several other urban water features, as well as the Temple of Venus and Roma; Bulgari shouldered the bill for the refurbishment of the Spanish Steps and mosaics in the Baths of Caracalla. This patronage of iconic cultural heritage sites permits luxury fashion firms to centre their brand narratives and identities on Italy, monumentalise their reputation for good craftsmanship, cultivate exclusivity and create tensile and dynamic relationships to the past