FHS Brage
Not a member yet
1956 research outputs found
Sort by
Cognitive workload, eye-tracking, and communication: A mixed method study in a navigational training context
Get PDFSimulators are an integral part of training in the safety-critical maritime industry. The
simulated environment enables training in high-risk scenarios and standardized conditions
and allows for data collection/observation that would be impractical in a real operational
environment. In addition to simulators, eye-tracking and video recordings are useful tools that
can provide detailed insights about workload and communication. This study explores these
tools and their utility for behavioral assessment and training in the context of a simulated
exercise of a complex navigational scenario. Cadets from the Royal Norwegian Naval Academy
took part in a simulator exercise equipped with modi ed eye-tracking devices to track their
cognitive workload (CW) in eld conditions of changing ambient illumination and perceived
brightness. Video and audio recordings were compared with eye-tracking data to construct a
holistic overview of the navigation exercise. Furthermore, key events during the navigational
exercise were isolated, and a comparison was carried out with the pupil dilation data, selfreport
of the di culty in the voyage leg, and the description of incidents as noted by the
authors. The ndings from the study show the utility of eye-trackers along with self-reports
for evaluating the performance of navigators engaged in complex navigational scenarios
Norge og tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA
Get PDFDenne masteroppgaven undersøker hvilke hensyn og avveininger som kan bidra til å forklare Norges
beslutning om å inngå tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA i 2022, samt utvalget av de
omforente områdene. Studien plasserer seg innenfor norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Undersøkelsen er basert på et casestudiedesign og dokumentstudier som metode. Oppgaven
analyserer offentlige dokumenter, herunder stortingsproposisjoner, høringsnotater, pressemeldinger,
komitéinnstillinger, referater fra stortinget og medieartikler for å identifisere sentrale hensyn.
Datainnsamling og -analyse trekker på et analytisk rammeverk som omfatter teoretiske betraktninger
om småstater og (utvidet) avskrekking, samt historiske utviklingstrekk i norsk alliansepolitikk og
alliertfinansiert infrastruktur i Norge. Rammeverket bidrar til å etablere fire kategorier av hensyn;
sikkerhetspolitiske, militær-operative, innenrikspolitiske og øvrige hensyn.
Hovedfunnene er at sikkerhetspolitiske hensyn, særlig knyttet til å troverdiggjøre utvidet avskrekking
og styrke kollektivt forsvar, i henhold til tilgjengelige kilder har vært avgjørende for Norges inngåelse
av avtalen. Samtidig tyder kildene på at hensynet til beroligelse overfor Russland og nasjonal kontroll
og suverenitetshensyn ovenfor allierte, har vært en viktig avveining. Avtalens stadfesting av norske
sikkerhetspolitiske prinsipper og selvpålagte restriksjoner har trolig muliggjort nødvendig
innenrikspolitisk støtte for inngåelse av avtalen. Hva angår utvalget av omforente områder, har
balansegangen mellom avskrekking og beroligelse, samt mer konkrete og praktiske militær-operative
hensyn for å understøtte forsterkningsmodellen, vært viktig. Studien konkluderer med at
tilleggsavtalen representerer et strategisk grep for å styrke Norges alliansebaserte evne til avskrekking
og forsvar, samtidig som den reflekterer tradisjonsbundne hensyn og avveininger.This master's thesis examines the considerations and trade-offs that may explain Norway's decision to
enter into the Supplementary Defense Cooperation Agreement (SDCA) with the United States in
2022, as well as the selection of the designated areas under the agreement. The study is situated
within the context of Norwegian security and defense policy.
The research is based on a case study design and document analysis as methods. Public documents,
including parliamentary propositions, hearing notes, press releases, committee reports,
parliamentary records, and media articles, are analyzed to identify key considerations. Data collection
and analysis are guided by an analytical framework encompassing theoretical perspectives on small
states and (extended) deterrence, as well as historical developments in Norwegian alliance policy and
allied-funded infrastructure in Norway. This framework establishes four categories of considerations:
security policy, military-operational, domestic politics, and other considerations.
The main findings indicate that security policy considerations, particularly related to enhancing the
credibility of extended deterrence and strengthening collective defense, have been decisive in
Norway's decision to enter the agreement, according to available sources. Simultaneously, the
sources suggest that reassurance towards Russia, as well as considerations of national control and
sovereignty vis-a-vis allies, have been important trade-offs. The agreements reaffirmation of
Norwegian security policy principles and self-imposed restrictions likely facilitated the necessary
domestic political support for its adoption. Regarding the selection of designated areas, the balance
between deterrence and reassurance, along with more specific and practical military-operational
considerations to support the reinforcement model, has been significant. The study concludes that
the SDCA represents a strategic measure to strengthen Norway\u2019s alliance-based deterrence
and defense capabilities, while also reflecting traditional considerations and trade-offs
Hvorfor slutter personellkategorien løytnant/kaptein i Luftforsvarets fagfelt Kommando & Kontroll?
Get PDFGjennom 17 år i Luftforsvarets fagfelt Kommando & Kontroll (LKK), har utfordringen med å beholde
krigsskoleutdannet personell, særlig i aldersgruppen 27–35 år, vært gjennomgående. Denne
masteroppgaven undersøker årsakene til at løytnanter og kapteiner i LKK velger å forlate stillingene
sine, med problemstillingen: "Hvorfor slutter personellkategorien løytnant/kaptein i LKK?"
Studien har Herzbergs to-faktor teori som rammeverk, og utforsker faktorer som manglende
karrieremuligheter, misvisende forventninger før utdanning, faglige utfordringer og balanse mellom
jobb og fritid. I tillegg undersøkes hvilke faktorer har bidratt til at personellet velger å bli værende
etter plikttiden etter Luftkrigsskolen, og hvilke tiltak som kan forlenge stå-tiden.
I tillegg har jeg, uten å gjøre en dyptgående dokumentanalyse, utforsket om det finnes en korrelasjon
mellom årsaker til avgang i LKK og årsaker rapportert i Forsvarets Forskningsinstitutts (FFI) rapporter
om hvorfor personell forlater Forsvaret generelt. Formålet er å identifisere om det er et mønster eller
samsvar mellom de kvalitative funnene i min studie og de kvantitative dataene fra FFI.
Både FFI- og LKK-analysen identifiserer manglende karrieremuligheter som en hovedårsak til at
personell slutter. Lønn ble også fremhevet i begge analysene, hvor lav grunnlønn og ikke pensjonsgivende tillegg bidro til frustrasjon. Begge analysene pekte også på arbeid-fritid balanse som
en viktig hygienefaktor, særlig for personell med familier. LKK-analysen la større vekt på dårlige
arbeidsforhold og dårlig vedlikehold, noe som skapte misnøye. Anerkjennelse ble også fremhevet som
en sentral motivasjonsfaktor i LKK, der operativt arbeid ofte ble verdsatt mer enn administrativt
arbeid. Dette var mindre fremtredende i FFI-analysen.
Analysen viser at Herzbergs to-faktorteori ikke skiller klart mellom motivasjons- og hygienefaktorer i
denne konteksten. Fravær av motivasjonsfaktorer som karriereutvikling, som vanligvis ikke skaper
misnøye, førte til betydelig frustrasjon blant respondentene. Samtidig bidro tilfredsstillelse av
hygienefaktorer som arbeidsmiljø og geografisk fleksibilitet ikke bare til å fjerne misnøye, men også
til økt motivasjon. Dette antyder at faktorene kan bytte roller basert på kontekst og forventninger,
særlig i LKK der høye forventninger til enkelte hygienefaktorer økte deres betydning for motivasjon.
Gjennom de kvalitative intervjuene kom det frem at motivasjonsfaktorer som karrieremuligheter,
støtte fra leder, og arbeid-fritid balanse var avgjørende for å øke jobbtilfredsheten og tilknytningen til
stillingen. Samtidig har hygienefaktorer som lønn, geografisk lokasjon, arbeidsforhold og stabilitet vist
seg å være nødvendige for å forhindre misnøye. For å fremme ståtid blant personell i løytnant/kaptein kategorien er det derfor nødvendig å styrke motivasjonsfaktorene, samtidig som hygienefaktorene
opprettholdes på et høyt nivå for å sikre et tilfredsstillende arbeidsmiljø.Over 17 years in the Royal Norwegian Air Force's Command & Control (LKK) field, the challenge of
retaining officer school graduates, particularly those aged 27–35, has been a persistent issue. This
master's thesis investigates the reasons why lieutenants and captains in LKK choose to leave their
positions, addressing the research question: "Why do lieutenants and captains in LKK resign?"
The study employs Herzberg's two-factor theory as its framework and explores factors such as limited
career opportunities, misleading expectations prior to education, professional challenges, and work life balance. It also examines what factors have encouraged personnel to remain beyond their
obligated service time after officer school and identifies potential measures to extend retention.
Additionally, without conducting an in-depth document analysis, I have investigated whether there is a
correlation between the reasons for leaving in LKK and those reported in the Norwegian Defence
Research Establishment's (FFI) reports on why personnel leave the Armed Forces in general. The aim
is to identify patterns or similarities between the qualitative findings of this study and the quantitative
data from FFI.
Both the FFI and LKK analyses highlight limited career opportunities as a primary reason for
personnel resigning. Low base salaries and non-pensionable allowances also emerged as sources of
frustration in both analyses. Work-life balance was identified as a crucial hygiene factor, especially for
personnel with families. The LKK analysis placed greater emphasis on poor working conditions and
inadequate maintenance, which caused dissatisfaction. Recognition was also highlighted as a key
motivational factor in LKK, where operational work was often valued more than administrative tasks,
a less prominent issue in the FFI analysis.
The analysis reveals that Herzberg's two-factor theory does not clearly distinguish between
motivational and hygiene factors in this context. The absence of motivational factors, such as career
development—which typically does not cause dissatisfaction—led to significant frustration among
respondents. Meanwhile, the fulfillment of hygiene factors, such as work environment and geographic
flexibility, not only eliminated dissatisfaction but also increased motivation. This suggests that these
factors can interchange roles depending on context and expectations, particularly in LKK, where high
expectations for specific hygiene factors amplified their motivational importance.
The qualitative interviews revealed that motivational factors such as career opportunities, managerial
support, and work-life balance were crucial for enhancing job satisfaction and attachment to the role.
At the same time, hygiene factors such as salary, geographic location, working conditions, and
stability proved necessary for preventing dissatisfaction. To promote retention among lieutenants and
captains, it is essential to strengthen motivational factors while maintaining hygiene factors at a high
level to ensure a satisfactory working environmen
Manual i krigens folkerett
Get PDFManualen uttrykker Forsvarets syn på en rekke folkerettslige problemstillinger og fastsetter forsvarssjefens krav til etterlevelse av krigens folkerett. Den er derfor bindende for Forsvaret. Samtidig fungerer manualen som en praktisk veiledning for norske styrker i planlegging og gjennomføring av operasjoner under væpnet konflikt, samt i undervisning.
Manualen bygger på Norges folkerettslige forpliktelser og fastsetter hvordan Forsvaret skal forholde seg til folkerettslige rammer og tilhørende politiske føringer. I tilfeller hvor manualen stiller strengere krav enn folkeretten, enten ved tilleggskrav eller regulering av aspekter som folkeretten ikke omfatter, betraktes manualen som en ordre, jf. forsvarsloven § 65.
Den gjeldende manualen er en oppdatering av Norges første manual i krigens folkerett fra 2013. Den nye versjonen inneholder flere sentrale oppdateringer, inkludert et nytt kapittel om forholdet mellom Forsvaret og sivile, samt et nytt kapittel om cyberoperasjoner. Manualen ble godkjent av forsvarssjefen 28. februar 2025 og erstatter versjonen av 1. september 2013.updatedVersio
OBL i moderne kontekst En litteraturstudie av hvilke lærdommer fra fjernledelse som kan overføres til oppdragsbasert ledelse
Get PDFPå grunn av teknologisk utvikling og økt spredning i moderne militære operasjoner, aktualiseres
viktigheten av å forstå hvordan ledelse utøves uten fysisk tilstedeværelse. Forsvarets
ledelsesfilosofi, oppdragsbasert ledelse (OBL), fordrer at ledere kan handle selvstendig i
krevende situasjoner. Sivil sektor har som følge av teknologisk utvikling dannet erfaringer rundt
fjernledelse. Denne oppgaven undersøker hvilke lærdommer fra fjernledelse som har
overføringsverdi til OBL i en moderne militær kontekst.
Oppgaven redegjør for teori om både OBL og fjernledelse. Det trekkes også frem relevante
teorier som transformasjonsledelse, myndiggjørende ledelse og selvbestemmelsesteorien. Disse
teoriene nyttes for å forstå hvordan faktorer som autonomi, tillit, kommunikasjon og motivasjon
påvirker ledelse i distribuerte grupper. Med utgangspunkt i dette gjennomføres oppgaven som
en kvalitativ teoretisk oppgave, med litteraturstudie som metode. Oppgaven analyserer tolv
fagfellevurderte artikler for å styrke de teoretiske sammenhengene og identifisere forskjeller
mellom ledelsesformene.
Resultatene viser at fjernledelse kan støtte OBL gjennom systematisk utvikling av autonomi,
tillit og tilpasning av kommunikasjon i distribuerte grupper. Fjernledelse vektlegger lederens
rolle i tilrettelegging av medarbeidernes selvstendighet og tydelighet gjennom
kommunikasjonssystemer. Imidlertid viser resultatene at enkelte sivile perspektiver må
tilpasses den militære konteksten. Oppgaven konkluderer med at flere lærdommer fra
fjernledelse har overføringsverdi til OBL.
Avslutningsvis peker oppgaven på et potensial for å videreutvikle OBL i en moderne militær
kontekst. Det identifiseres behov for videre empirisk forskning på hvordan lærdommer fra
fjernledelse fungerer i praksis i en militær kontekst. Videre foreslår oppgaven å forske på
hvordan ulike ledelsesteorier kan bidra til å operasjonalisere OBL fra en ledelsesfilosofi til en
ledelsesteori
Out of the shadows—not just to protect the mission, but to help win the fight
Get PDFDenne masteroppgave undersøker rollen til kontraetterretning (CI) i å støtte taktiske
landoperasjoner under Large-Scale Combat Operations (LSCO). Mens CI er allment anerkjent som en
kritisk tilrettelegger for sikkerhet og operativ integritet, er dens innpassing i planlegging på taktisk
nivå—innen NATOs landstyrker—fortsatt begrenset og dårlig forstått. NATO-doktrinen presenterer
hovedsakelig CI som en defensiv funksjon, nært knyttet til militær sikkerhet (MILSEC), mens akademisk
litteratur krever en bredere tilnærming, inkludert offensive CI-funksjoner som bedrag, deteksjon og
nøytralisering.
Forskningen er basert på en kvalitativ casestudie av det nederlandske forsvaret, supplert med innsikt
fra norske CI-utøvere og taktiske offiserer. Ved å trekke på tolv intervjuer med etterretningsfagfolk og
stabsoffiserer, utforsker studien de organisatoriske, doktrinære og praktiske dimensjonene ved CI integrasjon.
I nederlandsk kontekst er CI strukturelt sentralisert innenfor det nederlandske forsvarets
etterretnings- og sikkerhetstjeneste (NLDDISS), noe som begrenser dens relevans og respons til
planlegging på taktisk nivå. Produktene er ofte strategiske av natur, og mangler spesifikasjoner som
trengs for planlegging på brigadenivå. MILSEC-offiserer—som fungerer som de facto CI representanter—mangler vanligvis CI-spesifikk opplæring og doktrinær forståelse, noe som reduserer
deres evne til å oversette CI-innsikt til planleggingsresultater.
Den norske modellen viser derimot en mer pragmatisk, om enn improvisert, tilnærming. Selv
om forsvarets sikkerhetsavdeling (FS) forblir reaktiv og løsrevet fra planprosesser, kombinerer Hæren
etterretnings- og CI-ansvar for å møte operative behov. CI Liaison Office (CILO)-konseptet, som ennå
ikke er integrert i Military Decision-Making Process (MDMP), legger til rette for utveksling av CI informasjon under multinasjonale øvelser, og kan støtte taktisk planlegging dersom det videreutvikles.
Oppgaven konkluderer med at effektiv CI-støtte til taktiske landoperasjoner krever doktrinær
klarhet, desentralisert ekspertise og et mer interaktivt forhold mellom de som produserer CI og de som
bruker det i planlegging. Viktige anbefalinger inkluderer å bygge inn CI på divisjons- eller brigadenivå,
reformere forholdet mellom NLDDISS og taktiske enheter, utvide CI-utdanning, institusjonalisere
offensive CI-roller og styrke CI-standardisering på NATO-nivå.
Denne master oppgaven gir et grunnlag for å identifisere og adressere gapet mellom CI doktrine og operasjonelt behov. Å bygge bro over dette gapet er avgjørende for troverdig
krigsberedskap i LSCO. Funnene som presenteres her tar sikte på å informere militær debatt og drive
de institusjonelle og doktrinære endringene som trengs for å styrke CI-integrasjon på taktisk nivåThis thesis investigates the role of counterintelligence (CI) in supporting tactical land
operations during Large-Scale Combat Operations (LSCO). While CI is widely recognised as a critical
enabler of security and operational integrity, its integration into tactical-level planning—within NATO
land forces—remains limited and poorly understood. NATO doctrine predominantly presents CI as a
defensive function, closely aligned with military security (MILSEC), whereas academic literature calls
for a broader approach, including offensive CI functions such as deception, detection, and
neutralisation.
The research is based on a qualitative case study of the Dutch armed forces, complemented
by insights from Norwegian CI practitioners and tactical officers. Drawing on twelve interviews with
intelligence professionals and staff officers, the study explores the organisational, doctrinal, and
practical dimensions of CI integration.
In the Dutch context, CI is structurally centralised within the Netherlands Defence Intelligence
and Security Service (NLDDISS), which limits its relevance and responsiveness to tactical-level planning.
Products are often strategic in nature, lacking the specifics needed for brigade-level planning. MILSEC
officers—who serve as de facto CI representatives—typically lack CI-specific training and doctrinal
understanding, reducing their ability to translate CI insights into planning outputs.
In contrast, the Norwegian model demonstrates a more pragmatic, if improvised, approach.
Although the Norwegian Defence Security Agency (NDSA) remains reactive and detached from
planning, the Norwegian Army fuses intelligence and CI responsibilities to meet operational demands.
The CI Liaison Office (CILO) concept, though not integrated into Military Decision-Making Process
(MDMP), facilitates CI information exchange during multinational exercises and could support tactical
planning if further developed.
The thesis concludes that effective CI support to tactical land operations requires doctrinal
clarity, decentralised expertise, and a more interactive relationship between those who produce CI
and those who apply it in planning. Key recommendations include embedding CI at the divisional or
brigade level, reforming the relationship between NLDDISS and tactical units, expanding CI education,
institutionalising offensive CI roles, and enhancing NATO-level CI standardisation.
This thesis provides a foundation for identifying and addressing the gap between CI doctrine
and operational need. Bridging that gap is essential for credible warfighting readiness in LSCO. The
findings presented here aim to inform military debate and drive the institutional and doctrinal changes
needed to strengthen CI integration at the tactical level
Muligheter og begrensninger for oppdragsløsning i undervannsdomenet
Get PDFDenne studien tar utgangspunkt i den omfattende satsningen på Sjøforsvaret og de
oppgavene som er definert i Langtidsplan for forsvarsektoren i 2024. I lys av fornyelsen av Sjøforsvaret
og erfaringer fra krigen Ukraina, ligger det en forventning om utvidet bruk av droner maritime
domenet. Denne studien undersøker hvilke muligheter og begrensninger som finnes for bruk av
droner til å løse oppdrag under vann for Sjøforsvaret. For å undersøke mulighetsrommet for droner,
ble det samlet inn erfaringer fra personell i Forsvaret med operativ kjennskap til droneteknologi. I
tillegg vurderer studien relevant faglitteratur, for å så drøfte hva som kan være relevant for
Sjøforsvarets oppdrag under vann. For å evaluere hvordan teknologi som droner påvirker militære
operasjoner, benyttet studien et teoretisk rammeverk utviklet av Forsvarets Forsknings institutt (FFI).
Studien har identifisert flere muligheter ved bruk av droner til oppdragsløsning under vann.
Droner kan bære ulike sensorer, kommunikasjonsrele eller effektorer og dermed forsterke
kommunikasjon-, sensor- og våpenkapasiteten til eksisterende enheter. Studien løfter frem
muligheten for autonome våpenfelt, basert på praksis med minelegging, som en mulig arena der
autonome våpen kan brukes til sjønektelse. Videre kan droner påvirke undervannsdomenet indirekte,
ved å bidra til bildebygging og sjønektelse på overflaten. Overflatedroner har evne til å bære sensorer
eller våpen som kan påvirke undervannsdomenet direkte. Til tross for en lang operasjonstid er de
likevel operasjonelt begrenset grunnet lav hastighet. Droner under vann er godt egnet til overvåking
og kartlegging, men har begrenset relevans for anti-ubåt operasjoner ettersom de har kort
sensorrekkevidde og lav fart. Undervannsdomenet representerer en mulighet til å operere skjult.
Dermed kan droner som kan benytte seg av undervannsdomenet holde seg skjult, enten for
egenbeskyttelse eller skjulte operasjoner.
Mangel på en overordet dronestrategi for forsvarssektoren er en ulempe for dagens
prosjekter, men representerer en mulighet for videre utvikling. En overordet strategi kan bidra til å
bedre anskaffelsesprosessen, øke kompetansen og bedre tillitten til bruk av droner i militære
operasjoner.
Studien har også avdekket begrensning for bruk av droner. Felles for alle droner er at
innføring av nye kapabiliteter legger beslag på tiden til eksisterende operative kapasiteter. En annen
utfordring er at anskaffelsesprosessen tar lang tid, dette kan føre til at kapabiliteten kan være utdatert
i det øyeblikket den er anskaffet. Videre har droner generelt lav evne til egenbeskyttelse og kan
derfor levere best effekt hvis de samarbeider med eksisterende militære enheter.This study is based the tasks outlined for the Norwegian navy in the 2024 Long-Term Defense
Plan. With the renewal of the Navy and lessons learned from the war in Ukraine, there is an
expectation of increased use of drones the maritime domain. This study explores the possibilities and
limitations of using drones in underwater missions for the Norwegian Navy.
To examine the possibilities, Navy personnel working with drones was intervened and
literature was reviewed to discuss what may be relevant for the Navy's underwater missions. In order
to evaluate how technology affects military operations, specifically drones, the study employs a
framework developed by the Norwegian Defence Research Establishment (FFI).
The study identifies several opportunities for drone applications to support the Norwegian
navy’s underwater missions. Drones can be modified to carry sensors, communication relays, or
weapons, enhancing the communication, surveillance, and combat capabilities of existing units. The
study highlights the possibility for autonomous weapon systems to be deployed in a similar manner
as conventional minefields, thus contribute to sea denial. Surface drones can indirectly influence the
underwater domain by contributing to maritime situational awareness or sea denial, but their
operational flexibility is limited by low speed. Underwater drones are suited for underwater
surveillance and mapping, but are less suited for anti-submarine operations due to limited sensor
range and slow speeds. The underwater domain offers stealth advantages. This can enhance drone
survivability and enable covert missions.
The lack of a comprehensive drone strategy for the defense sector is both a limitation and
opportunity. Establishing such a strategy could improve the procurement process, enhance expertise,
and build trust to include drones in military operations.
The study also reveals constraints. Introducing drone capabilities pull resources from existing
operational capacities, and reduce operational availability. Long procurement timelines increase the
risk for technological obsolescence. Drones have a limited self-defense capabilities and will be most
effective operating together with existing military unit
