ADORA
Not a member yet
948 research outputs found
Sort by
An Architecture School - A Community
No full textThis project is about a place where architecture students spend the last 2 years of their formal education. A school but also a home where the occupants have a shared ownership and responsibility over the school premises and the surrounding nature. 60 students would live together at the school, 15 would come and 15 would go every semester. Teachers would mostly commute from Oslo but the approximately 18 acres big plot would allow the students to build more permanent fixtures for visiting teachers from afar to stay for longer periods at a time.
The site is an old saw mill where the existing building mass has been abandoned for 75 years and has suffered various amounts of decay. It used to be a tresliperi which translates to a sawmill that produces wood pulp. It played a crucial role in the early development of Gjerstad and Risør as communities, that have worked with production of wood products since the beginning of the 17-th century. Documents show that there has been a sawmill at Stifoss since the beginning of this period, in 1893 the sawmill transitioned from producing planks to wood pulp, before it closed in 1949. Fortidminneforeningen and Riksantikvaren managed to remove an approval to demolish the buildings in 2011. The buildings are to be protected through use.
The buildings are monumental brick buildings typical for its time, when the pride of industrialization often was expressed through architecture. They convey a timeline of local masonry knowledge through the three main buildings Sliperiet built in 1893, Tørkeriet (Drying facility) built in 1910 and the power station built in 1939.
The production facilities are in a fitting scale for the program. They stand as monuments showing craft traditions of their time and will function as a contrast to the new built structures. Both in the way of transforming and repairing the existing to a new.submittedVersio
What is the Value of Your Data? The Harvest. From a basket full of apples to premium juice
No full textpublishedVersio
Fra digital tilgang til pedagogisk fremgang
No full text“Fra digital tilgang til pedagogisk fremgang” er et designprosjekt som utforsker utfordringer og muligheter som har oppstått med digitaliseringens vekst i den norske grunnskolen. Målet med prosjektet er å forbedre den pedagogiske bruken av digitale ressurser, ved å se på hvordan skjermen anvendes og hvordan bruken kan optimaliseres for å støtte undervisningen.
I prosjektet har jeg brukt mine designferdigheter til å samle innsikt, identifisere muligheter, utvikle ideer og konsepter. Med kontinuerlig brukerinvolvering og Gyldendal Undervisning som sparringspartner har jeg mottatt verdifulle tilbakemeldinger fra fageksperter som har vært essensielle for at jeg kunne designe en løsning som adresserer både pedagogiske behov, og praktiske utfordringer i grunnskolen.
Gjennom vedvarende prototyping og testing har jeg designet et forslag på hvordan Osloskolen kan forbedre sitt nåværende brukergrensesnitt på skoleplattformen, for å hjelpe grunnskolelærere med å bruke digitale ressurser hensiktsmessig med mål om å ta velinformerte valg. Dette inkluderer å gjøre innholdet fra ulike leverandører mer synlig, muliggjøre sammenligning av valg, gi inspirasjon og bedre oversikt og kontroll over bruken av ulike leverandører.
Forslaget har som mål å forbedre bruken av digitale ressurser for å øke undervisningskvaliteten med passende og engasjerende undervisningsinnhold. Dette bidrar til en mer fokusert pedagogisk tilnærming, hvor lærerne støttes i å nå de fastsatte kompetansemålene ved hjelp av de mest passende læringsressursene. I tillegg vil det også berike undervisningen med varierte og inspirerende aktiviteter, og effektivisere lærernes planlegging.
Ved å hjelpe lærerne med å ta gode valg og støtte den pedagogiske prosessen, vil dette forslaget forhåpentligvis forbedre elevenes læringsresultater og motivasjon, som vil redusere foreldrenes bekymringer rundt skjermbruk, og fremme en mer positiv samfunnsdebatt om skjermbruk i grunnskolen. Prosjektet viser at vi ikke trenger å fjerne skjermen fra undervisningen, men heller tenke på hvordan den kan brukes på en hensiktsmessig måte.submittedVersio
First Aid for Fairness
No full textFirst Aid for Fairness is a subscription offered to every hospital in Norway consisting of posters with visualized stories and a coherent website with additional digital interaction. The service aims to address biases and prejudice by visualizing real stories from real people in Norwegian hospitals, and spark debate on the topics and themes the people in the stories might experience.
An extensive data collection with individual interviews of nine doctors identifying as women indicated that systemic subconscious biases still occur in our hospitals. I want to tell these stories to create debate and call to action when we meet biases in our workplaces that hinder equality. This, together with extensive historical research on the topic, made me create the following problem statement: How might interaction and service design proposals shed light on and spark conversations about the overt and the subconscious biases that hospital staff may encounter?
By taking the stories from the hallways, and putting them up on the walls, the user is invited to read and reflect on the stories. The service aims to present a familiar message, but to present it in a non-dangerous way with comic strips of bright colors, to soften the potential blow. Do the user metaphorically see themselves somewhere in the story? If so, they may reflect in private, or seek discussion with others. We hope the service can generate stories from roles other than who we have interviewed so far. Anyone working at a hospital who can view the poster is considered a user. We do not decide who relates to the stories.
The service offering is circular in terms of content: The posters, containing visualized stories, aims to spark reflection and debate about biases with the users, and potentially have a user send in a new story via the QR code, which takes you to the website. The first round of data collection comes from early 2024, and the stories affecting the interviewed women negatively are experienced recently. Therefore we propose that the right time to do this is right here and now.
First Aid for Fairness aims to define objectives to investigate intersectional biases in Norwegian hospitals, focusing initially on gendered bias due to time limitations. This involves identifying subtle, often subconscious biases in professional environments and using methodologies to challenge and transform them. I wish to inspire others to maintain the debate on role-based expectations, and to challenge biases when we encounter them, for the sake of equity.submittedVersio
Cultivating Serendipity in Design Complexity. Exploring Designs of Augmented Reality Technologies for Ship Bridges
Full text linkDesigning augmented reality (AR) systems for ship bridges poses intricate challenges for interaction designers due to the unique complexities involved in working with this novel interaction material in a dynamic and unpredictable environment. The absence of established design precedents and guidelines for AR systems exacerbates these challenges, thereby reflecting a broader need for guidance in navigating the rapidly evolving digital landscape of interaction design.
This thesis aims to explore and identify how design complexity can be effectively managed by introducing serendipity into the design process. Employing a research-by-design and research-into-design approach, this study utilises embedded case studies to contextualise design complexity within the specific context of designing AR technology for ship bridges. It develops conceptual frameworks, practical methods, tools, and approaches to illustrate how serendipity mechanisms and qualities can be cultivated and pragmatically integrated into the design process.
Further, this research highlights that designing AR systems for ship bridges entails grappling with various complexities, including interconnected systems, unfamiliar environments, and the challenge of assessing efficiency, user experience, and situational awareness in highrisk domains. Limited research and practice in interaction design further emphasise the need for adaptable frameworks and establishment of design precedents.
In this thesis, the navigation of design complexity is conceptualised through the deliberate cultivation of serendipity across different aspects of the design process. The case studies provide insights into an effective, pragmatic strategy that can be employed by interaction designers, stakeholders, and users in exploratory, practice-led design. This approach defines design complexity along two dimensions—design requirements and formgiving concerns—to support sensemaking and decision-making in a complex design landscape. Additionally, it conceptualises serendipity mechanisms, values, and qualities, thereby promoting attentiveness to serendipitous cues, recognition of patterns, seizing of opportunities, and creating of conducive conditions for serendipity.
The outcomes of the case studies include conceptual frameworks and design exemplars that contribute to the development of design precedents and practical support for interaction designers working in the maritime domain. In addition, this research—conducted through design—also informs research in design by exploring how design complexity in real world cases are navigated and cultivated for serendipitous outcomes in various design processes.
As the discipline of interaction design grapples with the challenges posed by novel interaction materials, including issues like unfamiliarity, technical complexity, and novel formgiving qualities, alongside the evolving digital ecosystem, there is a pressing need to establish new strategies for managing design complexity and harnessing the potential of unexpected discoveries. This thesis contributes to the ongoing evolution of interaction design by providing conceptual frameworks, practical tools, and design exemplars that not only describe but also contextualise the cultivation of serendipity within the complexities of real-world design scenarios, thereby empowering interaction designers to navigate the uncharted territories of emerging interaction materials and the everexpanding digital landscape.submittedVersio
I, the Designer
Full text link‘I, the Designer’ is a design research project in which I explore the first-person perspective of the designer. The main ambition is to explore possibilities through which designers are enabled to respond sensibly to the design context while integrating their first-person perspective. In doing so, designers can test out their biases, making them intentionally part of the design process and creating space for subjectiveness.
The project focus is on the dynamics between the designer and the design context, specifically while engaging in participatory and co-design practices.
To explore this topic, I adopted a research through design approach and was guided by design research programs and auto-ethnographic research.
In total I performed eight design experiments, categorised into four themes:
- ‘How do you enact self-reflection?’
- ‘How can we express subjective experiences through material?’
- ‘What are subjective materials?’
- ‘How can we rehearse to design otherwise?’
To give you an example, the experiment shown in the pictures below revolves around the question:
“How can we discover materials that hold meaning to us?”
As experiment I created a material selection exercise, in which designers were asked to select samples of matter based on a personal memory.
Based on my research, I proposed a methodological and practical contribution to auto-ethnographic design. It encourages designers to make their subjectiveness explicit during interaction with others, not only in words but through material. The outcome of this project is a workshop in which designers can practice to make their assumptions explicit, through noticing exercises, embodiment practices, and interaction with materials; in doing so designers can train their muscle memory to respond from their first-person perspective.submittedVersio
Tilpasning eller motstand? En gjennomgang av Bærum kommunes implementering av Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus
Full text linkDenne oppgaven undersøker hvordan Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus har påvirket kommunale planstrategier og styringsprosesser for å fremme en mer bærekraftig arealbruk. Gjennom en casestudie av Bærum kommune undersøkes samspillet mellom regional og kommunal arealplanlegging.
Bærum kommune, som den mest folkerike kommunen i Akershus fylkeskommune, innehar en sentral posisjon i Osloregionen. Dette skyldes blant annet at kommunens arbeids- og boligmarked er tett integrert med hovedstadsområdet. Dermed er det grunn til å anta at Regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus har hatt en betydelig innvirkning på Bærum kommune og dens tilnærming til arealplanlegging.
I oppgaven vurderer jeg hvordan de overordnede målene og retningslinjene i den regionale planen har blitt tolket, tilpasset og implementert av Bærum kommune. Jeg analyserer hvordan kommunens planstrategier og styringsprosesser har blitt påvirket av de regionale målene og hvordan dette har utspilt seg i praksis gjennom kommunens areal- og transportplanlegging.
I besvarelsen lager jeg en systematisk oversikt over innholdet i byvekstavtaler, bymiljøpakker, byutviklingsavtaler og byutredninger. Jeg ser også på sammenhengen mellom disse. Siden det kan være vanskelig å få en oversikt over dette, håper jeg derfor denne kategoriseringen vil være til nytte for andre.
Undersøkelsen avdekker en kommune som, gjennom politiske premisser, underminerer regionale målsettinger. Dette indikerer en utfordring i samspillet mellom lokale og regionale interesser, der smale kommunale prioriteringer kan stå i kontrast til bredere mål for regionen som helhet.
Konsekvensen av handlinger som underminerer regionale føringer er målkonflikter og reduserte samfunnsmål. Målkonflikter oppstår når lokale interesser og prioriteringer kommer i konflikt med bredere regionale mål. Dette kan skje når en kommune prioriterer lokale interesser, på bekostning av felles mål for hele regionen. Dette kan resultere i fragmentert utvikling, ineffektiv ressursbruk og suboptimale løsninger for felles utfordringer.
Ved å sette søkelys på Bærum kommune som et konkret eksempel, identifiserer jeg utfordringer, suksesser og læringspunkter knyttet til samspillet mellom regional og kommunal planlegging. Dette håper jeg vil bidra til en dypere forståelse av hvordan den regionale planen fungerer som et styringsverktøy for å fremme bærekraftig arealbruk, samt hvilken rolle kommunene spiller i denne sammenhengen.submittedVersio
Season of Doing(s)
No full text‘Season of Doing(s): exploring the in-&-out of winter season transitions through the built environment layers and across’ explores the winter season, how winter affects society and the environment, and how to design with and for winter.
Winter, as an unexplored design subject, offers insights into how designers and planners can account for seasons. With a service and strategic design perspective, this diploma looks at the built environment to understand winter’s impact on society and how to design with and for winter in Oslo.
Following a ‘Research through design” methodology, the project uses ideas for new winter interventions to reflect on challenges and opportunities when designing for and with winter through the lenses of public health, social sustainability, and climate change. The interventions span services, products, infrastructures, physical in-space elements and cultural events to discuss how we can experience winter differently.
The results of the diploma is a walkthrough experience, guided walk and service prototype in which the findings, ideas, and the prototyped interventions developed were experienced. Structured as a ‘time travel’ through the winter months of the year, each month had an experience prototype, and reflective questions that helped the participants immerse themselves in the experience.
This project lifts up some of the challenges we experience during winter and argues how when considering the season’s transitions we can potentially better shape our built environment and experience of it.submittedVersio
Den Strie Ælva: En revitalisering av fløtingsmuseet
No full textDen strie ævla handler tømmerfløtingstradisjonen i Glommavassdraget, og hvordan det siste gjenværende anlegget kan forbli en viktig formidlingsarena. Prosjektet retter søkelys mot museets utfordringer og muligheter i et reelt og truende fremtidig scenario i utviklingen av lokalsamfunnet.
Tømmerfløting har vært en essensiell del av Norges utvikling siden middelalderen, spesielt langs Glomma. Fra de dypeste skoger ble tømmeret fraktet flytende med elvestrømmen til sin destinasjon. I starten foregikk dette som enkel fløting av løse tømmerstokker. Etter en betraktelig økning av mengden tømmer, ble det nødvendig med et organisert samarbeid på tvers av distrikter.
I Glommavassdraget ble elveløpene rustet opp med ulike innretninger som skulle lede tømmeret kontrollert og uhindret. Gjennom fellesfløtningen hadde de 12 ulike distriktene hver sine roller og utfordringer, og var sammen tilknyttet det største skogsarealet for tømmerfløting i Norge.
I Fet like øst for hovedstaden, ble Norges største sorteringsanlegg etablert i 1861. Det var et resultat av at anlegget ble tvunget til å flytte sørover fra Bingen lenser, etter at den nye jernbanelinjen til Kongsvinger sperret elveløpet for store bunter med tømmer. Her ble Fetsund sorteringslenser en av de viktigste arbeidstakerne i regionen i 124 år.
Industrialiseringen førte til en effektivisering og nedskalering av fløternes harde arbeid siden 1960-tallet endte til slutt med en fullstendig avvikling i 1985. Samtidig ble det vedtatt at alle innretninger skulle rives. Den materielle arven etter tømmerfløtingen er i dag tilnærmet visket vekk, av oss mennesker eller naturen selv. Fetsund Sorteringslenser ble fredet i 1989, og står igjen som det eneste komplette anlegget.
Museumsområdet ble før åpningen i 1990 tilrettelagt for rekreasjon og har på fine sommerdager blitt et møtested for de lokale og tilreisende. Museet benytter idag eksisterende bygninger som har begrenset plass til utstillinger og formidling. Det gjør at mange gjenstander og mye historie står lagret utilgjengelig for publikum. I tillegg er disse pragmatiske byggverkene ikke tilpasset museal bruk.
Museet står nå overfor både klimaendringer og utvidelse av infrastruktur for vei og jernbane i umiddelbar nærhet til fredningsområdet, i tillegg til områdets omfattende flom-historikk. Lokalbefolkningen har også vokst med en jevn strøm av innflyttere uten særlig kunnskap om for lenseområdets betydning.
Min arkitektoniske intervensjon tar utgangspunkt i hvilke muligheter som finnes dersom fredningsvedtaket tilsidesettes til fordel for en varsom utvikling. Fredningen var siste utvei for de som kjempet for å bevare stedet, og diskusjonen om hvorvidt fredningens hensikt hindrer stedets fremtidige relevans synes å være legitim:
På hvilken måte kan en utvikling av Fetsund lenser bidra til å revitalisere en ambisjon om et levende museum for en nasjonal tømmerfløtingstradisjon?
Istedenfor å utvikle et separat museumsbygg, forsøker mitt prosjekt å se potensiale i den eksisterende bygningsmassen, samt legge til egnede arealer med tanke på fremtidens utfordringer. Prosjektet setter fokus på en alternativ måte å videreutvikle området på; Omfordeling av arealer bidrar til å tilgjengeliggjøre en uforfalt historie, og det utvider et tilrettelagt område for publikum. Dette bidrar til å rendyrke lenseområdet til formidling av fløtingens historie og verdier.
Utnyttelsen av elvens krefter var en forutsetning for tømmerfløtingen, og med dette følger også flom med som en del av historien. Arkitekturen ser derfor på hvordan det nye fløtingsmuseet kan håndtere slike utfordringer med fokus på konstruksjon. Selv om utvikling i en flomsone i utgangspunktet ikke er anbefalt, er store deler av lenseområdet i en flomsone og sterkt knyttet til fløtingens virksomhet. Et museumsbygg uten direkte tilknytning til område synes å være lite hensiktsmessig.
Prosjektet tar for seg tre eksisterende bygninger lengst sør av det som oppleves som museets område - rett nord for Fedrelandet idrettsarena. Området består av flere mindre bygninger, og utfordringen ligger i hvordan man kunne knytte disse sammen til et større areal med en sammenhengende logisk sirkulasjon. Hovedfokuset har derfor ligget på et påbygg, som knytter tre eksisterende arealene sammen med et nytt areal som er bedre tilpasset museets driftsforutsetninger med tanke på tilkomst, tilgjenglihet, klima og flom.submittedVersio