158 research outputs found
Recovery after a stroke: The importance of early rehabilitation and gait speed
No full textHvert år forekommer det 11-12000 hjerneslag i Norge. Disse kan variere fra små hjerneslag med kort varighet av symptomer til alvorlige slag med betydelige funksjonshemminger. De siste tiårene har andelen som overlever et hjerneslag økt, noe som betyr at flere lever med både fysiske og kognitive funksjonshemminger. Dette kan føre til et økt behov for hjelp i dagligdagse oppgaver, og dermed tap av selvstendighet. Tidlig intervensjon med rehabilitering kan være viktig for å gjenvinne tapte funksjoner og selvstendighet.
Hovedmålet med denne avhandlingen var å kartlegge aktivitetsnivået og gangfunksjonen hos pasienter innlagt med hjerneslag, samt endring av gangfunksjon og selvstendighet de første 3 månedene etter symptomdebut. Artikkel 1 er basert på data fra sensorer som målte aktivitetsnivået kontinuerlig for innlagte pasienter med hjerneslag. Hensikten var å se hvordan aktivitetsnivået endret seg, samt faktorer som kunne relateres til disse endringene. Resultatene viste at pasienter innlagt med hjerneslag gradvis økte totaltid i både sittende og oppreist stilling, og at denne endringen var assosiert med økt grad av selvstendighet og bedre fysisk funksjon. Samtidig viste resultatene at varigheten per mobilisering opp i sittende stilling økte, noe som var assosiert med høyere alder og mer alvorlige hjerneslag. Et spesielt fokus på eldre og mer affiserte pasienter med hjerneslag så derfor ut til å være viktig i tidlig fase for å hindre for mye tid i liggende eller sittende stilling.
I artikkel 2 og 3 så man på endring i gangfunksjonen som skjer i tidlig fase etter et hjerneslag. Resultatene viste at ganghastigheten under innleggelse, men ikke resiliens, var assosiert med funksjonell avhengighet og hjelp i dagligdagse oppgaver 3 måneder etter hjerneslaget. Ganghastighet vil kunne være et viktig måleverktøy for rehabiliteringen etter et hjerneslag. Endring i spatiotemporale gangparametere; ganghastighet, steglengde, skritt bredde, kadens, tid i ett beins stående under svingfasen, og forholdet mellom steglengde, kadens (walk ratio), og asymmetri i steglengde og tid i ett beins stående under svingfasen, ble målt under innleggelse og på kontroll etter 3 måneder. Signifikante endringer ble testet for assosiasjon med endring i balanse og gangkapasitet. Resultatene viste at endring i de fleste spatiotemporale gangparametere kunne assosieres med endring i balanse og gangkapasitet, men at spesielt endring i ganghastighet virket å være sterkt assosiert med disse endringene.
Resultatene fra avhandlingen viser et lavt overordnet aktivitetsnivå for pasienter innlagt med hjerneslag, men med en gradvis økning av aktivitet i sittende og stående gjennom sykehusinnleggelsen. Ganghastighet under innleggelse var assosiert med selvstendighet i daglige aktiviteter 3 måneder senere og bedring i ganghastighet var også assosiert med bedring i både balanse og gangkapasitet 3 måneder senere.About 11-12000 persons suffer from a stroke every year in Norway. In recent decades the prevalence of stroke has slightly increased, especially amongst the older population, with an increased survival rate leading to more people living with physical and cognitive impairments from the stroke. This is likely to lead to an increased need for help in basic Activities of Daily Living (ADL) and less independence. Early intervention with rehabilitation may be important in regaining functions and independence and may reduce the need for help in ADL.
The main aims of this thesis were to investigate activity level and gait function amongst hospitalized patients with stroke, and to assess how gait and independence changed within the first three months after symptom debut. Paper 1 is based on data from body-worn sensors measuring physical activity continuously for admitted participants, to assess changes in activity level and factors associated with these changes. Results showed that admitted patients with stroke increased their daily overall time in sitting and upright positions, and that these changes were associated with less impairment and improved physical function. Further, there was an increased duration of bouts of sitting, and this was associated with a higher age and more severe strokes. A special focus on older and more severely affected patients with stroke therefore seems to be important early after stroke to avoid prolonged sedentary time.
In paper 2 and 3, changes in gait function and activities of daily living early after stroke were studied. Results showed that gait speed, but not resilience, during admission was associated with independence in basic ADL three months after stroke. Further, changes in spatiotemporal gait parameters – gait speed, step length, stride width, cadence, time in single support, walk ratio, and asymmetry in step length and time in single support – were measured during admission and three months later, and statistically significant changes were tested for associations with changes in balance and walking capacity. Results showed that changes in most spatiotemporal gait parameters could be associated with changes in balance and walking capacity, and that gait speed seems to be strongly associated with changes in balance and walking capacity. Therefore, improvements in gait speed from admission to three months later could be related to a safer and more efficient gait.
The results from this thesis show that the overall activity level was low for hospitalized patients with stroke, but with a daily increase in time spent sitting and upright throughout the hospital stay. Gait speed during hospitalization was associated with independence in daily activities three months later whereas improved gait speed was associated with both improved balance and walking capacity
Dual Impairment in Cognition and Physical Performance After Stroke: Prevalence, Pathogenesis and Prediction of Function
No full textDual impairment of physical performance and cognition has been reported to increase the risk of dementia, falls, and functional dependency. However, this coexistence of impairments has to a little extent been explored in stroke populations; instead, these impairments have been studied, diagnosed, and treated as distinct entities. As a result, further knowledge is needed to delineate the underlying pathological mechanisms of dual impairment and their consequences for long-term function in stroke survivors.
The overall aim of this thesis was to investigate both the synergistic relationship between physical performance and cognition after stroke and the associations between functional outcomes and brain pathology. This thesis was based on data from baseline and 3- and 18-month follow-ups of the Norwegian Cognitive Impairment After Stroke (Nor-COAST) study, a prospective multicenter cohort study including 815 participants admitted to stroke units with acute stroke in five Norwegian hospitals between May 2015 and March 2017.
Performance-based assessments included the Montreal Cognitive Assessment (MoCA) and Short Physical Performance Battery (SPPB) at baseline and 3-month follow-up. In addition, executive function, memory, grip strength, and dual task cost were assessed at 3-month follow-up. Instrumental activities of daily living (IADL) were assessed at 3-and 18-month follow-up with the Nottingham Extended ADL (NEADL) questionnaire. Approximately half of the Nor-COAST participants were included in an MRI sub-study in which information was obtained on markers of cerebrovascular and neurodegenerative pathology, as well as on stroke lesion location and volume.
Results from Paper 1 showed that every third participant in our sample showed impairment in either cognitive or physical function at 3 months post-stroke, with rates of concurrent impairment ranging from 10% to 23%, depending on which combination of assessments was applied. Impairments in physical performance and grip strength were associated with impaired global cognition, executive dysfunction, and impaired memory. Higher dual-task cost was only associated with executive dysfunction.
In Paper 2, combining measures of physical performance and cognition was found to be superior to assessing one domain exclusively in the prediction of change in IADL from 3 to 18 months post-stroke; however, cognition appeared to be a stronger predictor than physical performance when applied in combination within the same model. Overall, a stable level of IADL function was found among participants, but high scores on measures of both physical performance and cognition at 3 months post-stroke were associated with a statistically significant improvement in function over the ensuing 15 months.
Results from Paper 3 showed that a larger stroke lesion volume was associated with dual impairment in cognition and physical performance at the time of stroke. Pre-existing pathology was found in two-thirds of the participants; however, associations with dual impairment were not significant when adjusting for age, whereas the association with stroke lesion volume remained significant. Participants with dual impairment were older, had poorer pre-stroke function, and suffered more severe stroke, on average, than participants with only one or no impaired domain.
To summarize, this thesis found that impairments in cognition and physical performance are observed in a substantial number of stroke patients, and that performance-based testing of dual impairment at 3 months post-stroke is useful for predicting IADL function at 18 months. These results contribute to increased knowledge of the interplay between post-stroke cognition and physical performance, their associations with brain pathology at the time of stroke, and their role in the prediction of long-term function. The
identification of dual impairments at 3 months post-stroke may be relevant for preventing functional decline and supports the adoption of a holistic treatment approach for this patient group. Further research is needed to refine the methods for identifying risk profiles and developing personalized rehabilitation that targets especially vulnerable populations following stroke
Relationship between In-Hospital Frailty and Health-Related Quality of Life 3 and 18 months after Stroke: A prospective Cohort study
No full textBAKGRUNN: Med en aldrende befolkning og bedre slagbehandling er det forventet at flere vil overleve et hjerneslag, og det er viktig å ha fokus på langtidsutfall og livskvalitet etter slaget. Overlevende etter hjerneslag er kjent for å ha dårligere helserelatert livskvalitet (HRQoL) enn befolkningen generelt, men det er lite kunnskap rundt hvilke karakteristika som er assosiert med en reduksjon i HRQoL i tiden etter slaget. Vi undersøkte hvordan skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen er relatert til HRQoL og endringer i HRQoL fra 3 til 18 måneder etter et slag.
METODE: Norwegian Cognitive impairment After Stroke-studien (Nor-COAST) er en prospektiv kohort studie sominkluderte hjerneslagpasienter ved innleggelse på fem norske sykehus fra mai 2015 til mars 2017. Disse er fulgt opp 3 og 18 måneder etterpå. For å vurdere skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen ble en modifisert versjon av Frieds fenotypemodell brukt (0poeng (p) = robust, 1-2p = pre-skrøpelig, 3-5p = skrøpelig). HRQoL ved 3 og 18 måneders oppfølging ble målt ved å bruke fem-nivå-versjonen av EuroQol’s femdimensjonale deskriptive system (EQ-5D-5L) og EuroQols visuelle analoge skala (EQ-5D VAS). I tillegg ble klinisk og demografisk informasjon registrert, som alder, kjønn, alvorlighetsgrad av hjerneslaget, og kognitiv og fysisk tilstand før hjerneslaget. Vi gjennomførte lineære regresjonsanalyser med blandet modell, ujustert og justert for kjønn, alder og alvorlighetsgrad av hjerneslaget for å undersøke sammenhengen mellom skrøpelighet ved innleggelse og livskvalitet etter hjerneslag.
RESULTATER: Av de 815 pasientene i Nor-COAST-studien, ble 625 inkludert i analysene våre. Gjennomsnittsalder var 71,7 år (standard deviasjon (SD) = 11,6; aldersspenn = 33-96 år); 263 (42,1%) var kvinner. Forekomst av skrøpelighet- var 10,4%, 58,6% var pre-skrøpelige. Den robuste gruppen hadde signifikant bedre EQ-5D-5L indeks og EQ-5D VAS-skår ved 3 og 18 måneder (p <0,001 i alle mål). Den skrøpelige gruppen hadde en betydelig større reduksjon i EQ-5D-5L indeksskår fra tre til 18 måneder sammenlignet med den robuste gruppen (-0.056; 95% CI -0.104 til -0.009; p = 0.021). Det var ingen forskjell i endring i EQ-5D VAS-skår mellom gruppene.
KONKLUSJON: Hjerneslagpasienter som er skrøpelige ved innleggelse har dårligere HRQoL etter tre og 18 måneder og større reduksjon i HRQoL i denne tidsperioden sammenlignet med den robuste pasienten
Relationship between In-Hospital Frailty and Health-Related Quality of Life 3 and 18 months after Stroke: A prospective Cohort study
No full textBAKGRUNN: Med en aldrende befolkning og bedre slagbehandling er det forventet at flere vil overleve et hjerneslag, og det er viktig å ha fokus på langtidsutfall og livskvalitet etter slaget. Overlevende etter hjerneslag er kjent for å ha dårligere helserelatert livskvalitet (HRQoL) enn befolkningen generelt, men det er lite kunnskap rundt hvilke karakteristika som er assosiert med en reduksjon i HRQoL i tiden etter slaget. Vi undersøkte hvordan skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen er relatert til HRQoL og endringer i HRQoL fra 3 til 18 måneder etter et slag.
METODE: Norwegian Cognitive impairment After Stroke-studien (Nor-COAST) er en prospektiv kohort studie sominkluderte hjerneslagpasienter ved innleggelse på fem norske sykehus fra mai 2015 til mars 2017. Disse er fulgt opp 3 og 18 måneder etterpå. For å vurdere skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen ble en modifisert versjon av Frieds fenotypemodell brukt (0poeng (p) = robust, 1-2p = pre-skrøpelig, 3-5p = skrøpelig). HRQoL ved 3 og 18 måneders oppfølging ble målt ved å bruke fem-nivå-versjonen av EuroQol’s femdimensjonale deskriptive system (EQ-5D-5L) og EuroQols visuelle analoge skala (EQ-5D VAS). I tillegg ble klinisk og demografisk informasjon registrert, som alder, kjønn, alvorlighetsgrad av hjerneslaget, og kognitiv og fysisk tilstand før hjerneslaget. Vi gjennomførte lineære regresjonsanalyser med blandet modell, ujustert og justert for kjønn, alder og alvorlighetsgrad av hjerneslaget for å undersøke sammenhengen mellom skrøpelighet ved innleggelse og livskvalitet etter hjerneslag.
RESULTATER: Av de 815 pasientene i Nor-COAST-studien, ble 625 inkludert i analysene våre. Gjennomsnittsalder var 71,7 år (standard deviasjon (SD) = 11,6; aldersspenn = 33-96 år); 263 (42,1%) var kvinner. Forekomst av skrøpelighet- var 10,4%, 58,6% var pre-skrøpelige. Den robuste gruppen hadde signifikant bedre EQ-5D-5L indeks og EQ-5D VAS-skår ved 3 og 18 måneder (p <0,001 i alle mål). Den skrøpelige gruppen hadde en betydelig større reduksjon i EQ-5D-5L indeksskår fra tre til 18 måneder sammenlignet med den robuste gruppen (-0.056; 95% CI -0.104 til -0.009; p = 0.021). Det var ingen forskjell i endring i EQ-5D VAS-skår mellom gruppene.
KONKLUSJON: Hjerneslagpasienter som er skrøpelige ved innleggelse har dårligere HRQoL etter tre og 18 måneder og større reduksjon i HRQoL i denne tidsperioden sammenlignet med den robuste pasienten.BACKGROUND: With an ageing population and improvements in treatment more people will survive their stroke and it is crucial to focus on long-term outcome and quality of life among stroke survivors. Stroke survivors are known to have worse health-related quality of life (HRQoL) than the general population, but less is known about characteristics associated with decreased HRQoL by time following stroke. This study aim to examine how in-hospital frailty is related to HRQoL and change in HRQoL between three and 18 months post stroke.
METHOD: We studied acute stroke patients as a part of the Norwegian COgnitive impairment After STroke study (Nor-COAST), a multicentre prospective cohort. The participants were included at admission from May 2015 to March 2017, and followed up at three and 18 months post stroke. In-hospital frailty state was assessed using a modified version of the Fried phenotype model (0p = robust, 1-2p = pre-frail, 3-5p = frail). Clinical and demographic information were collected, including age, sex, stroke severity, and pre-stroke cognitive and physical state. HRQoL at three and 18 months follow-up was assessed using the five-level version of the EuroQol five-dimensional descriptive system (EQ-5D-5L) and the EuroQol visual analogue scale (EQ-5D VAS). We conducted linear mixed effect regression analyses unadjusted and adjusted for sex, age and stroke severity to investigate the association between in-hospital frailty and post-stroke health-related quality of life.
RESULTS: Of the 815 patients enrolled in the Nor-COAST study, 625 were included in our analyses. Mean age was 71.7 years (SD = 11.6; range = 33-96); 263 (42.1%) were female. Frailty prevalence was 10.4%, while 58.6% were prefrail. The robust group had significant higher measures in EQ-5D-5L index and EQ-5D VAS at three and 18 months (p <0.001, all measures). The frail group had a significantly larger decrease in EQ-5D-5L index score compared to the robust group (-0.056; 95% CI -0.104 to -0.009; p = 0.021). There was no difference in change in EQ-5D VAS score between the groups.
CONCLUSION: This study suggests that stroke patients with in-hospital frailty suffer from worse post-stroke HRQoL, and they are also experiencing a larger decrease in their HRQoL compared to the robust patient
Recovery after a stroke
No full textHvert år forekommer det 11-12000 hjerneslag i Norge. Disse kan variere fra små hjerneslag med kort varighet av symptomer til alvorlige slag med betydelige funksjonshemminger. De siste tiårene har andelen som overlever et hjerneslag økt, noe som betyr at flere lever med både fysiske og kognitive funksjonshemminger. Dette kan føre til et økt behov for hjelp i dagligdagse oppgaver, og dermed tap av selvstendighet. Tidlig intervensjon med rehabilitering kan være viktig for å gjenvinne tapte funksjoner og selvstendighet.
Hovedmålet med denne avhandlingen var å kartlegge aktivitetsnivået og gangfunksjonen hos pasienter innlagt med hjerneslag, samt endring av gangfunksjon og selvstendighet de første 3 månedene etter symptomdebut. Artikkel 1 er basert på data fra sensorer som målte aktivitetsnivået kontinuerlig for innlagte pasienter med hjerneslag. Hensikten var å se hvordan aktivitetsnivået endret seg, samt faktorer som kunne relateres til disse endringene. Resultatene viste at pasienter innlagt med hjerneslag gradvis økte totaltid i både sittende og oppreist stilling, og at denne endringen var assosiert med økt grad av selvstendighet og bedre fysisk funksjon. Samtidig viste resultatene at varigheten per mobilisering opp i sittende stilling økte, noe som var assosiert med høyere alder og mer alvorlige hjerneslag. Et spesielt fokus på eldre og mer affiserte pasienter med hjerneslag så derfor ut til å være viktig i tidlig fase for å hindre for mye tid i liggende eller sittende stilling.
I artikkel 2 og 3 så man på endring i gangfunksjonen som skjer i tidlig fase etter et hjerneslag. Resultatene viste at ganghastigheten under innleggelse, men ikke resiliens, var assosiert med funksjonell avhengighet og hjelp i dagligdagse oppgaver 3 måneder etter hjerneslaget. Ganghastighet vil kunne være et viktig måleverktøy for rehabiliteringen etter et hjerneslag. Endring i spatiotemporale gangparametere; ganghastighet, steglengde, skritt bredde, kadens, tid i ett beins stående under svingfasen, og forholdet mellom steglengde, kadens (walk ratio), og asymmetri i steglengde og tid i ett beins stående under svingfasen, ble målt under innleggelse og på kontroll etter 3 måneder. Signifikante endringer ble testet for assosiasjon med endring i balanse og gangkapasitet. Resultatene viste at endring i de fleste spatiotemporale gangparametere kunne assosieres med endring i balanse og gangkapasitet, men at spesielt endring i ganghastighet virket å være sterkt assosiert med disse endringene.
Resultatene fra avhandlingen viser et lavt overordnet aktivitetsnivå for pasienter innlagt med hjerneslag, men med en gradvis økning av aktivitet i sittende og stående gjennom sykehusinnleggelsen. Ganghastighet under innleggelse var assosiert med selvstendighet i daglige aktiviteter 3 måneder senere og bedring i ganghastighet var også assosiert med bedring i både balanse og gangkapasitet 3 måneder senere
Dual Impairment in Cognition and Physical Performance After Stroke: Prevalence, Pathogenesis and Prediction of Function
No full textDual impairment of physical performance and cognition has been reported to increase the risk of dementia, falls, and functional dependency. However, this coexistence of impairments has to a little extent been explored in stroke populations; instead, these impairments have been studied, diagnosed, and treated as distinct entities. As a result, further knowledge is needed to delineate the underlying pathological mechanisms of dual impairment and their consequences for long-term function in stroke survivors.
The overall aim of this thesis was to investigate both the synergistic relationship between physical performance and cognition after stroke and the associations between functional outcomes and brain pathology. This thesis was based on data from baseline and 3- and 18-month follow-ups of the Norwegian Cognitive Impairment After Stroke (Nor-COAST) study, a prospective multicenter cohort study including 815 participants admitted to stroke units with acute stroke in five Norwegian hospitals between May 2015 and March 2017.
Performance-based assessments included the Montreal Cognitive Assessment (MoCA) and Short Physical Performance Battery (SPPB) at baseline and 3-month follow-up. In addition, executive function, memory, grip strength, and dual task cost were assessed at 3-month follow-up. Instrumental activities of daily living (IADL) were assessed at 3-and 18-month follow-up with the Nottingham Extended ADL (NEADL) questionnaire. Approximately half of the Nor-COAST participants were included in an MRI sub-study in which information was obtained on markers of cerebrovascular and neurodegenerative pathology, as well as on stroke lesion location and volume.
Results from Paper 1 showed that every third participant in our sample showed impairment in either cognitive or physical function at 3 months post-stroke, with rates of concurrent impairment ranging from 10% to 23%, depending on which combination of assessments was applied. Impairments in physical performance and grip strength were associated with impaired global cognition, executive dysfunction, and impaired memory. Higher dual-task cost was only associated with executive dysfunction.
In Paper 2, combining measures of physical performance and cognition was found to be superior to assessing one domain exclusively in the prediction of change in IADL from 3 to 18 months post-stroke; however, cognition appeared to be a stronger predictor than physical performance when applied in combination within the same model. Overall, a stable level of IADL function was found among participants, but high scores on measures of both physical performance and cognition at 3 months post-stroke were associated with a statistically significant improvement in function over the ensuing 15 months.
Results from Paper 3 showed that a larger stroke lesion volume was associated with dual impairment in cognition and physical performance at the time of stroke. Pre-existing pathology was found in two-thirds of the participants; however, associations with dual impairment were not significant when adjusting for age, whereas the association with stroke lesion volume remained significant. Participants with dual impairment were older, had poorer pre-stroke function, and suffered more severe stroke, on average, than participants with only one or no impaired domain.
To summarize, this thesis found that impairments in cognition and physical performance are observed in a substantial number of stroke patients, and that performance-based testing of dual impairment at 3 months post-stroke is useful for predicting IADL function at 18 months. These results contribute to increased knowledge of the interplay between post-stroke cognition and physical performance, their associations with brain pathology at the time of stroke, and their role in the prediction of long-term function. The
identification of dual impairments at 3 months post-stroke may be relevant for preventing functional decline and supports the adoption of a holistic treatment approach for this patient group. Further research is needed to refine the methods for identifying risk profiles and developing personalized rehabilitation that targets especially vulnerable populations following stroke
Omsorgsklemma En kvantitativ pilotstudie om uformell omsorg gitt til eldre skrevet ut "Rett Hjem" etter en akuttinnleggelse
No full textSammendrag
Bakgrunn
Grunnet den demografiske utviklingen av befolkningen, med flere eldre, forventes et økt behov for helse- og omsorgstjenester, både fra formelle og uformelle omsorgsgivere. For å lettere kunne inkludere uformell omsorg i økonomiske evalueringer og prioriteringer i helsetjenesten, må man først måle og verdsette den. Dette er nesten ikke gjort hittil i Norge, og derfor tar oppgaven sikte på nettopp dette.
Mål
I denne oppgaven undersøkes gjennomførbarhet av et oversatt skjema for måling av uformell omsorg. I tillegg til å kvantifisere omsorgsmengde, undersøkes assosiasjon med ulike faktorer ved pårørende og pasient, og jeg estimerer kostnadene forbundet med omsorgsarbeidet.
Metode
For å undersøke dette ble det brukt kvantitativ metode, med datamateriale fra kvalitetsforbedringsprosjektet Rett Hjem i Trondheim kommune. Data ble innsamlet gjennom fysiske spørreskjema som pårørende fylte ut. Oppgaven er utformet som en deskriptiv pilotstudie der hovedfokus ligger på kvantifisering av mengde uformell omsorg fordelt på ulike omsorgsaktiviteter, samt estimering av kostnadene.
Resultat
Vi fant at mengde uformell omsorg er assosiert med faktorer både ved pårørende og pasient. Majoriteten av den uformelle omsorgstiden brukes på husholdningsaktiviteter. Funnene antyder at markedskostnadsmetoden gir en høyere estimering av kostnaden av uformell omsorg enn alternativkostnadsmetoden.
Konklusjon
Funnene i denne pilotstudien gir en ny forståelse og kunnskap om omfanget og karakteristikk av uformell omsorg i en lokal norsk kontekst. De viser at mengde uformell omsorg avhenger av flere faktorer ved pårørende og pasient. Majoriteten tid brukes på husholdningsaktiviteter, deretter praktisk støtte og til sist personlig pleie. Kostnadsestimeringene viser at markedskostnadsmetoden gir en høyere verdsetting av den uformelle omsorgen, sammenlignet med alternativkostnadsmetoden.
Nøkkelord: uformell eldreomsorg, tid, måling av uformell omsorg, formell omsorg, pårørendebelastning, kjønnAbstract
Background
Due to the demographic development, with more elderly people, there is expected an increased need for healthcare services, both from formal and informal caregivers. To more easily include informal care in economic evaluations and prioritization in the health service, it must first be measured and valued. This has hardly been done in Norway so far and therefore is the aim of the thesis.
Purpose
In this thesis, the feasibility of a translated questionnaire for measuring informal care is investigated. In addition to quantifying, the association with various factors related to caregiver and patient is examined, and I estimate the costs associated with informal care.
Method
To investigate this, a quantitative method was used, with data material from the project Rett Hjem in Trondheim municipality. Data was collected through physical questionnaires filled out by caregivers. The thesis is a descriptive pilot study where the focus is on quantifying the amount of informal care distributed across different care activities, as well as estimating the costs of this care.
Result
We found that the amount of informal care is associated with factors both in caregivers and patients. Most of the informal care time is spent on household activities. The findings suggest that the proxy good method provides a higher estimate of the cost of informal care than the opportunity cost method.
Conclusion
The findings of this pilot study provide new understanding and knowledge about the extent and characteristics of informal care in a local Norwegian context. They show that the amount of informal care is dependent on several factors regarding both caregiver and patient. Most of the time is spent on household activities, followed by practical support and finally personal care. The cost estimates show that the proxy good method gives a higher valuation of informal care, compared to the opportunity cost method.
Key words: informal elderly caregiving, time, measuring informal care, formal care, caregiver burden, gende
Gait following Hip Fracture: Identification of key characteristics of gait and interventions to maximise gait recovery
No full textAbstract
Hip fractures are associated with severe decline in gait function and can represent a dramatic change in life situation for older people. At present, knowledge is scarce on type, timing and organisation of interventions to maximise gait recovery after hip fractures, and few intervention studies have included measures of gait characteristics beyond gait speed. The overall aim of this thesis is to identify and describe relevant gait characteristics in older community-dwelling people who have sustained a hip fracture, and to provide a better base of knowledge for the development of more targeted interventions to maximise gait recovery after hip fracture.
This thesis is based on four papers, the first two with a methodological approach and the last two with a clinical approach. Paper I aims to examine to which extent spatial and temporal gait characteristics are comparable when analysed with different software-products, while paper two aims to identify the most relevant gait characteristics to describe gait recovery following hip fracture. Paper III is an evaluation of the long term effect of early multidisciplinary and multicomponent hospital intervention on gait, while paper IV is a protocol paper describing the rationale for a municipality based exercise trial targeting gait control, including also data on inclusion and attrition rate.
Data were collected through two randomised controlled clinical trials including a total of 620 community-dwelling older adults with hip fracture: i) The Trondheim Hip fracture Trial comparing comprehensive geriatric care with conventional orthopaedic care, and ii) the EvaHip trial, aiming to evaluate the added effect of a home based exercise programme delivered four months following the fracture, compared with routine practice in the municipality. Data on spatial and temporal gait characteristics were collected using an instrumented walkway (GAITRite®) four and 12 months following the fracture.
Results showed high level of agreement for gait variables between software-products. Four gait domains; Pace/rhythm, postural control, variability and asymmetry, and four corresponding key gait variables; double support time, walk ratio, step velocity variability and single support asymmetry were identified using a factor analysis approach. Gait characteristics following hip fracture demonstrated reduced gait control, increased fall risk and high energy costs of walking.
Significant group differences in favour of participants who had received comprehensive geriatric care in the early preoperative and postoperative stages were found for double support, walk ratio and asymmetry. Inclusion and attrition rate reported in the protocol paper indicated that a relatively high proportion of community-dwelling older adults were able to participate in an exercise programmes when performed in a home setting, but that participants who refused to participate had lower pre-fracture cognitive function compared to those who were randomised.
Results from the hospital study showed that a relatively short multicomponent intervention improved gait outcome as long as one year following the fracture and suggest that targeting the vulnerability of these patients in the early stage is important for long-term gait outcomes. Inclusion an attrition rate reported in the protocol article indicates that reduced cognitive function is a barrier for participation in municipality based rehabilitation programmes. Further work should aim to develop integrated care pathways covering both hospital and municipality rehabilitation and to develop better tailored and targeted interventions to maximise gait recovery.
Norsk sammendrag
Gangfunksjon etter hoftebrudd
Identifisering av gangkarakteristika og intervensjoner for å optimalisere gangfunksjon - I Norge er det vel 9000 hoftebrudd hvert år. Årlige kostnader er 4.5 milliard og det vil være en stor samfunnsøkonomisk gevinst knyttet til bedring av behandlings- og rehabiliteringstilbudet for denne gruppen. Hoftebrudd rammer i all hovedsak eldre. Et hoftebrudd representerer ofte en dramatisk endring i livssituasjon, tap av selvstendighet i daglige funksjoner og økt hjelpebehov. Få gjenvinner samme gangfunksjon som før bruddet, flertallet blir avhengig av ganghjelpemidler og risikoen for nye fall er betydelig. Tapet av funksjon er ofte større enn hva skaden alene skulle tilsi, og dette forklares gjerne med at eldre med hoftebrudd representerer en særlig sårbar gruppe pasienter. I dag er det begrenset kunnskap om hvilke type behandling og rehabilitering som kan bidra til å redusere funksjonstapet og optimalisere gangfunksjon hos denne sårbare pasientgruppen.
Avhandlingen er basert på gangdata fra totalt 620 hoftebrudds pasienter, inkludert i to ulike klinisk randomiserte studier, en med fokus på sykehusbehandling og en med fokus på fysioterapi i kommunal regi. Fire ulike gangkarakteristika: dobbel standfase, gangratio, variabilitet og asymmetri ble identifisert ved hjelp av faktoranalyse, og blir foreslått som gode indikatorer på gangkvalitet etter et hoftebrudd.
Resultatene viste at pasienter som hadde fått behandling på en geriatrisk sengepost i forbindelse med hoftebruddet hadde bedre gangkvalitet et år etter bruddet, rapporterte bedre mobilitet og det var flere som fremdeles var i stand til å gå et år etter, sammenlignet med pasienter som hadde fått standard behandling på en ortopedisk sengepost. Treningsstudien viste at en stor andel av eldre som har hatt hoftebrudd er i stand til å gjennomføre et relativt intensivt treningsprogram når det foregår i hjemmet under veileding av fysioterapeut. Det ser imidlertid ut som kognitiv svikt kan være en barriere for deltagelse, noe som indikerer at dette er en gruppe som krever ekstra oppmerksomhet.
Disse funnene indikerer at mange eldre med hoftebrudd i dag ikke får et optimalt tilbud med tanke på å gjenvinne gangfunksjon, og at det er et potensiale for å bedre behandlings og rehabiliteringstilbudet ved å innføre modeller basert på geriatrisk utredning og behandling
Variasjon i innbyggernes fysiske aktivitet mellom og innad i levekårssoner i Trondheim – betydningen av sosioøkonomisk status
No full textBakgrunn: I Trondheim, som ellers, eksisterer systematiske forskjeller i helse mellom sosiale grupper. Sykelighet og dødelighet øker jo lengre ned den enkelte innbygger befinner seg i det sosioøkonomiske hierarkiet. Fysisk aktivitet er en av de viktigste faktorene som påvirker helsa vår og har en nøkkelrolle i forebygging og behandling av en lang rekke sykdommer og diagnoser. I Trondheim vet vi at andelen fysisk aktive øker med høyere utdanning, men det finnes mindre kunnskap om hvordan innbyggernes aktivitetsnivå er fordelt mellom innbyggerne innad i kommunen. Med dette som utgangspunkt bringer denne studien frem kunnskap om hvordan innbyggernes fysiske aktivitetsnivå fordeles mellom de ulike levekårssonene i Trondheim, samt hvordan andelen fysisk aktive fordeler seg mellom sosiale grupper innad i de enkelte levekårssonene. Denne kunnskapen vil kunne være et viktig bidrag for lokal, målrettet folkehelsearbeid og for å utjevne sosial ulikhet i helse innad i og mellom de ulike levekårssonene i Trondheim kommune.
Metode: Populasjonsbasert tverrsnittstudie som benytter data fra HUNT4-S og HUNT4-S 70+. Dataene er fremskaffet gjennom befolkningsundersøkelser og samlet inn gjennom spørreskjema i tidsrommet 2018-2019. Hovedutvalget besto av n=62 700 av innbyggerne fra Trondheim kommune. Fysisk aktivitet er målt som andel av befolkningen som er aktive i 150 minutter eller mer i uka, etter Helsedirektoratets anbefalinger. Det er også målt på stillesitting etter antall timer en vanlig hverdag. Det er benyttet lineære og logistiske regresjonsmodeller for å kunne se nærmere på variasjonen av det fysiske aktivitetsnivået mellom og innad i de ulike levekårssonene i Trondheim kommune, og forskjellene mellom innbyggere med ulik sosioøkonomisk status.
Resultater: 33,7% (95% KI 32,8% til 34,5%) av innbyggerne i Trondheim oppfyller Helsedirektoratets krav om minimum 150 minutters fysisk aktivitet per uke. De mest aktive bor på Kystad hvor 42,7%) (95% KI 39,9% til 45,6%) og de minst aktive på Spongdal hvor 25,6% (95% KI 21,7% til 29,7%) oppfyller anbefalingen. I snitt sitter innbyggerne i Trondheim 7,8 timer (95% KI 7,7 timer til 7,9 timer) på en vanlig hverdag. De minst stillesittende innbyggerne bor på Tanem med 7,1 timer (95% KI 6,8 timer til 7,4 timer) og de mest stillesittende på Øya-Elgeseter (8,5 timer) (95% KI 8,3 timer til 8,7 timer). Variasjonen innad i levekårssonene for fysisk aktivitet mellom innbyggere med høy og lav utdanning er størst på Bratsberg-Jonsvatnet-Leira med 13,8% (95% KI 6,5% til 21,1%), hvor de med høy utdanning er mest aktive og størst motsatt vei på Rosenborg med 5,4% (95% KI 1,5% til 12,3%) hvor de med lav utdanning er mest aktive.
Konklusjon: Funnene bekrefter store geografiske forskjeller i fysisk aktivitet. Det samme sees i stillesitting, men her er det mindre forskjeller. De geografiske forskjellene skyldes i begrenset grad at befolkningen er ulikt sammensatt med tanke på alder og kjønn. Heller ikke sammensetningen av sosioøkonomisk status synes å ha avgjørende betydning. Studien viser mindre sosioøkonomiske forskjeller i grad av fysisk aktivitet i byen som helhet. Den sosioøkonomiske gradienten eksisterer innad i mindre geografiske områder, men varierer kraftig. Dette gjelder både for utdanning og inntekt. For stillesitting er gradienten omvendt og mer lik i levekårssonene.
På tross av store forskjeller mellom sonene kan bosted målt med levekårssone kun i liten grad forklare variasjonen i fysisk aktivitet for byen som helhet. Mindre enn 1% av den totale variasjonen kan knyttes til sone og omtrent halvparten av dette skyldes sammensetningen av sonen.Background: In Trondheim, like everywhere else, there are systematic health differences between social groups according to the socioeconomic hierarchy. Morbidity and mortality increase the further down the socioeconomic ladder a person is found. Physical activity is one of the most important determining factors affecting our health and plays a key role in the prevention and treatment of a broad range of illnesses and diagnoses. In Trondheim, we know that physical activity increases with educational level, but there is less knowledge about how level of activity is distributed between inhabitants. On this background this study will describe level of physical activity according to life expectancy zone and how it is distributed within the zones. This knowledge can constitute an important contribution to targeted local public health efforts and also to equalize social differences in health in the zones and between the different zones.
Methods: Population based cross-sectional study bases on data from HUNT4-S and HUNT4-S 70+. Data are collected based on population surveys and collected by questionnaires in 2018-2019. The sample size is n=62700 of the population of Trondheim. Physical activity is estimated as share of population being active for more than 150 minutes or more a week, according to the Norwegian Directorate of Health´s recommendations. Sitting still is measured as number of hours on workdays. Linear and logistic regression models are applied to scrutinize variation of the physical activity level between and within the zones of Trondheim and between persons with different socioeconomic status.
Results: 33,7% (95% Kl 32,8% to 34,5%) of the inhabitants of Trondheim fulfil the Norwegian Directorate of Health´s targets of 150 minutes of physical activity per week. The most active live in Kystad where 42,7%) (95% CI 39,9% to 45,6%) and the least active in Spongdal where 25,6% (95% CI 21,7% to 29,7%) fulfil the recommendation. On average inhabitants of Trondheim sit still 7,8 hours (95% CI 7,7 hours to 7,9 hours) on a workday. The least still sitting inhabitants live in Tanem with 7,1 hours (95% CI 6,8 hours to 7,4 hours) and the most still sitting in Øya-Elgeseter (8,5 hours) (95% CI 8,3 hours to 8,7 hours). The variation for physical activity within the zones between persons with higher or lower education is most significant at Bratsberg-Jonsvatnet-Leira by 13,8% (95% CI 6,5% to 21,1%), where persons with higher education are the most active and vice versa in Rosenborg by 5,4% (95% CI 1,5% to 12,3%) where persons with lower education are the most active.
Conclusion: The results confirm significant differences geographically as to physical activity. The same can be observed in the category sitting still, although with smaller differences. The geographical differences are to a limited extent due to the fact that the population is differently composed in terms of age and gender. Neither does the composition of socioeconomic status seem to have a crucial importance. The study reveals smaller socioeconomic differences in physical activity in the city as a whole. The socioeconomic gradient exists in smaller geographical areas but vary significantly. This applies to education and income. As to still sitting, the gradient is reverse and more like the zones. Despite significant differences between zones, can place of residence to very small degree explain variation in physical activity in the city as a whole. Less than 1% of total variation can be linked to zone and half of this can be attributed to the composition of the zone
- …
