1,721,224 research outputs found
De andres virkelighet - En analyse av hvordan 360-filmer i The New York Times skaper nærhet til subjektene
No full textTeknologien har alltid spilt en viktig rolle i journalistikken og i utviklingen av hvordan publikum møter "de andre". Stadig bedre teknologi gir stadig større grad av nærhet, identifikasjon og empati. I dag omtales virtuell virkelighet (herunder 360-graders film) som det ultimate formatet for å skape empati, men klarer egentlig redaksjonene som benytter seg av teknologien i dag å benytte seg av dette potensialet? Denne kvalitative innholdsanalysen av tre 360-filmer fra The New York Times viser at formatet har stort potensiale til å skape nærhet mellom publikum og subjekt. Samtidig spiller en rekke faktorer som teknologi, historiefortelling og roller en viktig rolle for hvor sterk følelse av oppslukthet publikum får. Jo mer oppslukt man blir i opplevelsen, jo mer vil man føle at en er tilstede i de virtuelle omgivelsene, og graden av tilstedeværelse påvirker hvordan seeren setter seg inn i subjektenes situasjon. I dag utnytter ikke journalister teknologiens fulle empatipotensiale, men dette kommer antakeligvis av at formatet er relativt nytt. Videre prøving, feiling og erfaring må til, men denne analysen har altså funnet noen faktorer som det kan være lurt å være bevisst når man lager journalistiske VV- og 360-saker om "de andre"
Det skjønne kjønn - En undersøkelse av hvilke temaer menn og kvinner ble intervjuet om i "Portrettet" i VG Helg i 2016
No full textI en video på Facebook publisert av P3-programleder Christine Dancke, må norske kjendismenn svare på ubehagelige og flaue spørsmål med et fellestrekk: Alle er spørsmål kvinner vanligvis får. I denne oppgaven har jeg undersøkt om det finnes forskjeller på hvilke temaer menn og kvinner snakker om i portrettintervjuer. Må kvinner tåle overfladiske spørsmål om utseende og kjærlighetsliv, mens menn slipper unna med å snakke om karrieren sin
De andres virkelighet - En analyse av hvordan 360-filmer i The New York Times skaper nærhet til subjektene
No full textBachelor i JournalistikkTeknologien har alltid spilt en viktig rolle i journalistikken og i utviklingen av hvordan publikum møter "de andre". Stadig bedre teknologi gir stadig større grad av nærhet, identifikasjon og empati. I dag omtales virtuell virkelighet (herunder 360-graders film) som det ultimate formatet for å skape empati, men klarer egentlig redaksjonene som benytter seg av teknologien i dag å benytte seg av dette potensialet? Denne kvalitative innholdsanalysen av tre 360-filmer fra The New York Times viser at formatet har stort potensiale til å skape nærhet mellom publikum og subjekt. Samtidig spiller en rekke faktorer som teknologi, historiefortelling og roller en viktig rolle for hvor sterk følelse av oppslukthet publikum får. Jo mer oppslukt man blir i opplevelsen, jo mer vil man føle at en er tilstede i de virtuelle omgivelsene, og graden av tilstedeværelse påvirker hvordan seeren setter seg inn i subjektenes situasjon. I dag utnytter ikke journalister teknologiens fulle empatipotensiale, men dette kommer antakeligvis av at formatet er relativt nytt. Videre prøving, feiling og erfaring må til, men denne analysen har altså funnet noen faktorer som det kan være lurt å være bevisst når man lager journalistiske VV- og 360-saker om "de andre"
Det skjønne kjønn - En undersøkelse av hvilke temaer menn og kvinner ble intervjuet om i "Portrettet" i VG Helg i 2016
No full textBachelor i JournalistikkI en video på Facebook publisert av P3-programleder Christine Dancke, må norske kjendismenn svare på ubehagelige og flaue spørsmål med et fellestrekk: Alle er spørsmål kvinner vanligvis får. I denne oppgaven har jeg undersøkt om det finnes forskjeller på hvilke temaer menn og kvinner snakker om i portrettintervjuer. Må kvinner tåle overfladiske spørsmål om utseende og kjærlighetsliv, mens menn slipper unna med å snakke om karrieren sin
Et fotoprosjekt om å være adoptert og om det å se seg selv i sitt eget barn
No full textSammendrag
Dette prosjektet er en praktisk-teoretisk masteroppgave som utforsker aspektene ved identitet og adopsjon. "bio" utforsker hvordan dokumentarfotografiet kan brukes som en måte å visualisere likheter og ulikheter hos sine egne barn. Helt konkret har jeg fotografert og intervjuet tilsammen seks adopterte menn og kvinner fra 25-65 år, inkludert meg selv. Hensikten har vært å undersøke hvordan de biologiske likhetene vi kan ha med våre barn, kan påvirke vår opplevelse av vår identitet og selvidentifisering. Teoretisk ser jeg nærmere på hvordan definere fotojournalistikk og dokumentarfotografering som to veldig nære visuelle former, eller om det egentlig ikke er mulig å definere dem ut ifra deres likheter. Videre diskuterer jeg de definerende funksjonene mellom dem i den praktiske bruken. Det er en interessant diskusjon, som virkelig viser dybden og mulighetene i visuell historiefortelling.
Denne studien viser at det er mulig å dokumentere selvidentifikasjon- og identitetsspørsmål gjennom dokumentarfotografiet, og for å kunne gjøre dette prosjektet og møte andre, har jeg derfor måtte møte meg selv. Prosjektet bidrar til økt forståelse av adoptertes tilknytningen til følelsen av "kosmisk ensomhet", samtidig som det dokumenterer hvor komplisert alle prosessene med å vite hvem man selv er, kan være
Et fotoprosjekt om å være adoptert og om det å se seg selv i sitt eget barn
Full text linkMaster i journalistikkSammendrag
Dette prosjektet er en praktisk-teoretisk masteroppgave som utforsker aspektene ved identitet og adopsjon. "bio" utforsker hvordan dokumentarfotografiet kan brukes som en måte å visualisere likheter og ulikheter hos sine egne barn. Helt konkret har jeg fotografert og intervjuet tilsammen seks adopterte menn og kvinner fra 25-65 år, inkludert meg selv. Hensikten har vært å undersøke hvordan de biologiske likhetene vi kan ha med våre barn, kan påvirke vår opplevelse av vår identitet og selvidentifisering. Teoretisk ser jeg nærmere på hvordan definere fotojournalistikk og dokumentarfotografering som to veldig nære visuelle former, eller om det egentlig ikke er mulig å definere dem ut ifra deres likheter. Videre diskuterer jeg de definerende funksjonene mellom dem i den praktiske bruken. Det er en interessant diskusjon, som virkelig viser dybden og mulighetene i visuell historiefortelling.
Denne studien viser at det er mulig å dokumentere selvidentifikasjon- og identitetsspørsmål gjennom dokumentarfotografiet, og for å kunne gjøre dette prosjektet og møte andre, har jeg derfor måtte møte meg selv. Prosjektet bidrar til økt forståelse av adoptertes tilknytningen til følelsen av "kosmisk ensomhet", samtidig som det dokumenterer hvor komplisert alle prosessene med å vite hvem man selv er, kan være.Abstract
This project is a practical-theoretical master thesis that closely examines the effects of adoption on an individual’s self-identity. “Bio” explores how documentary photography can be used as a way to tell individual stories about adoptees finding resemblance in their own children and through parenthood. Over the course of a year, I interviewed and documented sex adoptees, both men and women with ages ranging from 25-65, including myself in order to investigate how the physical resemblance with their own biological children can affect our experience of our identity and self-identification. Additionally, I discuss how photojournalism and documentary photography can be seen as a part of the journalistic field, and the roles each play in the medium of photography. Specifically, I explore identifying if defining features between them determines their proximity in practical use. Overall, my study shows that it is possible to document the aspect of resemblance trough documentary photography, and that in order to see the subject’s stories, one must also meet one’s own. The results contribute to an increased understanding of the “cosmic-loneliness” and shows with pictures how complex the process of knowing who you are can be.submittedVersio
Relasjoner ved enden av Regnbuen (1953)
No full textIn her autobiography The Rainbow Marie Hamsun gave her husband Knut a mind, a body and a family. She brought the public an “inside view” and was rewarded with public reverence, in spite of her background as a non-repenting Nazi. Book reviews from October 1953 show how the (overwhelmingly) male reviewers embraced the book as an opportunity to "take back Hamsun", despite his Nazi affiliations. They were to a lesser extent interested in the book as Marie Hamsun\u27s own literary project. This is echoed in the research on Hamsun where the book is frequently cited as a source, but only to a small extent referred to as literature. This article examines The Rainbow as an act of communication in which the author\u27s intention and readers\u27 acknowledgments are seen as relational.In her autobiography The Rainbow Marie Hamsun gave her husband Knut a mind, a body and a family. She brought the public an “inside view” and was rewarded with public reverence, in spite of her background as a non-repenting Nazi. Book reviews from October 1953 show how the (overwhelmingly) male reviewers embraced the book as an opportunity to "take back Hamsun", despite his Nazi affiliations. They were to a lesser extent interested in the book as Marie Hamsun\u27s own literary project. This is echoed in the research on Hamsun where the book is frequently cited as a source, but only to a small extent referred to as literature. This article examines The Rainbow as an act of communication in which the author\u27s intention and readers\u27 acknowledgments are seen as relational.I selvbiografien Regnbuen ga Marie Hamsun sin ektemann Knut en psyke, en kropp og en familie. For dette gløttet inn i Hamsuns private hjem ble hun lønnet med ærbødighet fra en i utgangspunktet lite vennlig offentlighet. Et bokstavelig talt mannsterkt anmelderkorps omfavnet boka som en mulighet til å «ta Hamsun tilbake», tross hans nazistiske affiliasjoner. De forholdt seg i mindre grad til boka som Marie Hamsuns eget litterære prosjekt. Også i Hamsun-forskningen er boka i liten grad omtalt som litteratur, selv om den er hyppig oppgitt som kilde. Denne artikkelen undersøker Regnbuen som en kommunikasjonshandling gjennom å analysere relasjonene boka dannet til den norske offentligheten. Forfatterens intensjon og lesernes anerkjennelser ses som et relasjonelt samspill. Artikkelen utforsker bokanmeldelser fra oktober 1953, samt i noen grad Hamsun-forskningen
Tragediens bilder: Et prosessuelt perspektiv på nyhetsfotografier fra 22. juli
Full text linkThis thesis discusses the photojournalistic coverage of the 22. July 2011 events in Norway as a social drama inspired by Victor Turner’s studies of rituals and rites of passage. Turner’s model, which explores how human societies address crises, differentiates between four phases of a crisis: breach, conflict, redressive action and reintegration/schism. The 22. July events are accordingly studied through empirical material (news photographs in print) throughout its different phases. The thesis is also motivated by the question of what the news photographs does, as active agents – with reference to Elizabeth Edward’s analytical approach to photography. Arguing against understandings of photographs which limits their meaning through contextual analysis, Edwards calls for approaches with potential to grasp them in their active, creative capacity. By thus observing the news photographs in use, and through what Edwards calls their social biography, the thesis concludes that news not only form part in a number of varying contextual relation, they also perform different tasks. They document, explain, establish and criticize. They do not work as passive illustration, but take active part in different kinds of visual/textual interplay. Furthermore, through the conceptualizations of art historian Michael Baxandall, the thesis states that the news photograph works through its respective charge (the photographers task in a general sense) and brief (the specific situational demands)– as well as its broader cultural or contextual anchoring, troc. A terrorist action committed at a time of peace will always generate shocks. The action may in itself be characterised as a breach, a change of paradigm or a point of no return. The thesis argues however that the news photographs from 22. July do not form coherent narratives. They rather come across as fragments – and thus, as discussed in chapter 1-3, form a kind of pre-narrative situation. When events are unclear, the visual narrative takes on the same kind of indecisive character. This does not have anything to do with the professional capacity of the photographers or the images as such, but rather the demands of the situation. The photographers were merely aiming to document the physical destructions on human bodies and on buildings. The photographs in this way formed fragment or bits of a bigger puzzle of which the larger picture still could not be grasped. In the following phases the photographs contributed to establishing partly conflicting narratives that could give the event meaning and direction to the responses of the Norwegian society. This phase is discussed through close readings of two particular images which both became focal points of political attention after 22. July. The first is Tommy Ellingsen’s awarded photograph of prime minister Jens Stoltenberg embracing AUFleader Eskil Pedersen by Sundvolden hotel just a few hours after the shooting at Utøya, and the second, a still-life photograph taken from an amateur video recording which shows the special force of the police in a sinking rubber-boat while unsuccessfully trying to reach Utøya. The thesis argues that while the first image contributed to building the personal authority of the prime minister, the second on the contrary worked to undermine the trust in the system he represented. Other images, as the photographs of the “carpet of flower” outside the Oslo Cathedral, as discussed in chapter 4, contributed to constituting an extraordinary sense of communitas – and were later in this capacity transported from the arena of journalism into the “higher” sphere of national emblems. Furthermore the thesis demonstrates how the photographic material manifests different ways of understanding the character Anders Behring Breivik, respectively as a criminal or an evil manipulator (chapter 6). In the last phase of redressive action however, the news photographs seem to be used in a more conceptual manner – as demonstrated in a close comparative reading of a number of front pages (chapter 7). The thesis finally also demonstrates and discusses the different uses of photographs Norwegian and international news media covering the event. The 22. July 2011 was a sensitive matter by which many people were affected. The discussion about whether the media contributed to the thoughtless iconization of Breivik also became a media event in itself. In connection with the trial many papers reflected a more nuanced understanding of this problem. Some papers attempted to limit the use of, or avoid photographic representations of his face – others came up with more conceptual ways of visualization. The last chapter of the thesis demonstrates how the photographic representation of the event in its last phases and in the aftermath has entered new spaces – primarily of the kind where priority is given to processes of recognition, contemplation and memory
Fantasies and Experiences The Norwegian Press Coverage of Africa 1900- 2002
Full text linkPermission is granted to copy, distribute and/or modify this document under the terms of the GNU Free Documentation License, Version 1.3 or any later version published by the Free Software Foundation; with no Invariant Sections, no Front-Cover Texts, and no Back-Cover Texts
The Surface and the Soul: Purpose and Politics of the Terrorist Mugshot
No full textWhen terror strikes, the terrorist is more often than not portrayed in a mugshot, an
ID-like photograph with references to police mugshots as well as the passport ID. This
has developed into the common iconography where modern terrorists are concerned.
But how are we supposed to perceive this visual statement from the media? Is the mugshot
a portrait of an individual or a category of anti-social criminals? Through the case
of Anis Amri, the Tunisian who drove a stolen truck into a Christmas market in Berlin
on December 2016, this article discusses the genealogy of the terrorist mugshot. It evokes
the legacy of the physiognomic tradition in photography, as well as the history of the
photographic portrait. It further discusses the agency of the photographic frame in the
wake of terror and other dramatic events, and asks what the media gain and lose by
adhering to this visual convention
- …
