3 research outputs found
"Det var krefter i det der lille vesenet"
No full textI Laila Stiens novelle «Markblomster» beretter novellens forteller historien om sin bror og hans kjærlighetsforhold til Alice, ei byjente som ender med å ta sitt eget liv ved å kjøre bilen deres på havet. Artikkelen analyserer novellen med spesielt blikk for hvordan novellens forteller anvender strategier for å ta kontroll over selvmordsnarrativet og aktivt undertrykker den dødes perspektiv. Dette settes inn i den bredere tendensen til å ikle selvmordsfortellinger i stillhetsmetaforer. Videre leses dette som et utslag av det Peter Wessel Zapffe i Om det tragiske (1941) kaller fortielse, altså opprettholdelsen av den gode tone for å ivareta det han kaller det autoteliske håp. Via Zapffes tragedieteori argumenterer jeg at novellens tragiske potensiale ikke lar seg begrense til det individuelle selvmordet, men også, gjennom fortellerens narrative strategier, at den avdekker et menneskelig behov for å fortie eksistensens tragiske sider som sådan.
Mellom verk og tekst
No full textDenne oppgaven er en sjangermessig diskusjon av den stedsspesifikke novellesamlingen med
spesielt henblikk på Katrine Marie Guldagers novellesyklus København (2004). Oppgaven tar
sikte på å utforske novellens dobbeltposisjon i novellesyklusen hvor den samtidig opptrer som
autonom tekst og som del av et større verk. Sjangeren konseptualiseres som en balanse mellom
det som med Timothy C. Aldermans definisjon kalles for sentripetale og sentrifugale krefter.
Dette er kreftene som trekker enkeltnovellen inn mot verkets helhetlige meningsdannelse, og
kreftene som separerer dem fra denne helheten og gjør dem lesbare som autonome tekster. Spesielt er det den lesemetodiske tilnærmingen til sjangeren og den meningsskapingen som oppstår
i spennet mellom novellens selvstendige meningsdannelse og verkets helhetlige meningsdannelse som analyseres. Jeg leser derfor Guldagers noveller på to nivåer: Først som autonome
tekster, deretter som bestanddeler i det større verket København. Jeg viser at det i den helhetsorienterte lesningen oppstår nye fortolkningsmåter som både står i konflikt med og utdyper
enkeltnovellenes meningsinnhold. Jeg foreslår derfor at en lesemetodisk tilnærming til novellesyklusen må ivareta dette spennet og de fortolkningsmessige mulighetene som ligger i det,
heller enn å forsøke å fullstendig syntetisere novellenes egenartede innhold for å tilpasses en
helhetlig verktenking, eller å insistere på deres fullstendige autonomi
"Det var krefter i det der lille vesenet": Om tale, taushet og fortielse i Laila Stiens novelle "Markblomster"
No full textIn Laila Stien’s short story «Markblomster», the narrator recounts the story of her brother and his relationship to Alice, a city girl who ends up taking her own life by driving their car into the ocean. This article analyses the short story with particular focus on how the narrator uses strategies to take control over the suicide narrative, and actively suppresses the perspective of the deceased. This control method is examined within the broader tendency to frame suicide narratives in metaphors of silence. Furthermore, this is interpreted as an expression of what Peter Wessel Zapffe, in On the Tragic (1941), calls suppression, i.e. maintaining decorum to preserve what he terms the autotelic hope. Via Zapffe’s theory of tragedy, I argue that the tragic potential of the short story cannot be limited to the individual suicide but also, through the narrator’s narrative strategies, reveals a human need to suppress the tragic aspects of existence as such.I Laila Stiens novelle «Markblomster» beretter novellens forteller historien om sin bror og hans kjærlighetsforhold til Alice, ei byjente som ender med å ta sitt eget liv ved å kjøre bilen deres på havet. Artikkelen analyserer novellen med spesielt blikk for hvordan novellens forteller anvender strategier for å ta kontroll over selvmordsnarrativet og aktivt undertrykker den dødes perspektiv. Dette settes inn i den bredere tendensen til å ikle selvmordsfortellinger i stillhetsmetaforer. Videre leses dette som et utslag av det Peter Wessel Zapffe i Om det tragiske (1941) kaller fortielse, altså opprettholdelsen av den gode tone for å ivareta det han kaller det autoteliske håp. Via Zapffes tragedieteori argumenterer jeg at novellens tragiske potensiale ikke lar seg begrense til det individuelle selvmordet, men også, gjennom fortellerens narrative strategier, at den avdekker et menneskelig behov for å fortie eksistensens tragiske sider som sådan.
