1,721,100 research outputs found
Treatment of acutely sick, frail elderly patients in a geriatric evaluation and management unit - Results from a prospective randomised trial
Get PDFThe Impact of Systemic Inflammation on Cognitive Function Among Survivors of Ischemic Stroke
Get PDFApproximately 50% of all stroke survivors develop post-stroke cognitive impairment, and acute stroke may especially lead to an accelerated progression of cognitive impairment in the years following stroke. To develop new therapeutic strategies for post-stroke cognitive impairment, it is important to identify the condition’s modifiable risk factors. Along those lines, chronic low-grade inflammation is associated with several risk factors of both ischemic stroke and dementia, including aging and chronic disease (e.g., atherosclerosis, diabetes mellitus, and obesity), as well as Alzheimer’s disease and vascular dementia. Because acute stroke leads to an acute inflammatory reaction, the hypothesis investigated in this doctoral thesis was that inflammation impacts post-stroke cognitive impairment. In this doctoral research project, the aim of my colleagues and I was to elucidate the association between systemic inflammation, both acute and chronic, and the development of post-stroke cognitive impairment.
The doctoral project presented in this thesis was a sub-study of the Norwegian Cognitive Impairment After Stroke (Nor-COAST) study, a cohort study that followed patients with acute strokes from five hospitals in Norway for 3 years following their index hospital stay. Using mixed linear regression models, my colleagues and I found that acute inflammation in blood was associated with cognitive impairment at 3, 18, and 36 months after stroke, as reported in Papers 1 and 2. We demonstrated that association using various inflammatory markers, namely a marker for complement activation, cytokines, neopterin representing Th1-cell activation, neurotoxic kynurenine metabolites, and altered distribution of B6 vitamers. When we investigated chronic inflammation in blood at 3 and 18 months after stroke, the associations were fewer, but we nevertheless found associations between neopterin and cognitive impairment at 18 and 36 months post-stroke (Paper 2), between certain cytokines measured at 18 months and cognitive impairment at 36 months (Paper 1).
As reported in Paper 3, we also examined cognitive trajectories among the participants. We identified three groups with different trajectories: a group with high and increasing cognitive function, a group with moderate and stable cognitive function, and a group with low and declining cognitive function. The risk of belonging to the group with low function compared with the group with high function increased with higher values of inflammatory biomarkers in the blood in the acute phase of stroke. However, a part of that association could be explained by increased pre-stroke frailty. Furthermore, higher concentrations of some cytokines in the acute phase predicted decline or less improvement in cognition over time, and the clinical significance of these associations appeared to be greatest among participants with pre-stroke cognitive impairment.
The three papers in this thesis indicate an association between post-stroke cognitive impairment and systemic inflammation, the negative impact of which seemed to be greatest in the acute phase. Moreover, certain cytokines predicted the further deterioration of cognitive function following stroke, especially for participants with pre-stroke cognitive impairment. With those results, this thesis contributes new, vital knowledge for investigating and designing treatments to prevent cognitive decline after stroke.Fulltext not availabl
The Impact of Classification Models, Stroke Subtype, and Vascular Risk Factors on Courses of Poststroke Cognitive Impairment
Get PDFForekomsten av hjerneslag og demens øker eksponentielt med alder. Grunnet økende antall eldre i befolkningen de nærmeste årene vil denne forekomsten øke betydelig. Behandlingen av hjerneslag har bedret seg de senere årene og det er derfor flere som overlever hjerneslag. Det er nå omkring 12 000 hjerneslag pr. år i Norge. På verdensbasis er hjerneslag den nest hyppigste årsaken til død og hjerneslag er også en av de hyppigste årsakene til funksjonsnedsettelse. Kognitiv svikt er en av hovedårsakene til funksjonsnedsettelse etter hjerneslag. Med kognitiv svikt menes problemer med å være orientert for tid og sted, gjenkalle hendelser, lære nye ting, tenke abstrakt, forstå det som blir sagt og uttrykke seg forståelig eller ha problemer med oppmerksomhet, bedømme rom-retning eller å planlegge og utføre praktiske handlinger. Kognitiv svikt spenner fra mild kognitiv svikt hvor dagliglivet i liten grad er påvirket til demens hvor den kognitive svikten påvirker dagliglivet i større grad. Tidligere studier har vist at omkring 50 % av pasienter som har gjennomgått hjerneslag har kognitiv etter hjerneslaget og at omkring 15 % av pasienter med hjerneslag har demens før hjerneslaget.
Hovedhensikten med prosjektet var å undersøke betydningen av klassifiseringsmetoder samt type hjerneslag og hjerte-karsykdom for forløpet av kognitiv svikt 3- og 18 måneder etter hjerneslag.
Prosjektet er et delprosjekt i studien Norwegian Cognitive Impairment After Stroke (Nor-COAST) som er en prospektiv multisenter kohortstudie som inkluderte 815 deltakere innlagt i sykehus med akutt hjerneslag i perioden mai 2015 til mars 2017. Deltakerne ble inkludert ved slagenhetene ved St. Olavs hospital, Oslo Universitetssykehus Ullevål, Vestre Viken HF Bærum sykehus, Haukeland universitetssjukehus og Ålesund sjukehus. 700 av deltakerne ble undersøkt 3 måneder etter hjerneslaget, 599 av deltakerne ble undersøkt 18 måneder etter hjerneslaget og 483 av deltakerne ble undersøkt 36 måneder etter hjerneslaget. I Nor-COAST ble deltakerne testet med kognitive tester og fysiske tester, og det ble tatt blodprøver samt billedundersøkelser av hjernen i form av MR.
Studien viste at andelen som klassifiseres med normal kognisjon, mild kognitiv svikt og demens 3 måneder etter hjerneslaget varierer med ulike klassifiseringsmetoder. Samsvaret mellom ulike klassifiseringsmetoder var dårligere for mild kognitiv svikt enn for demens. Kognitiv svikt etter hjerneslag er vanlig både 3 måneder og 18 måneder etter hjerneslaget for hele slagpopulasjonen, for de ulike typene hjerneslag og uavhengig av hjerte-karsykdom forut for hjerneslaget. Deltakere som hadde hjerneslag forårsaket av sykdom i hjernenes store kar hadde redusert oppmerksomhet sammenliknet med deltakere som hadde hjerneslag forårsaket av sykdom i hjernens små kar. Deltakere som hadde kransåresykdom, atrieflimmer eller tidligere hjerneslag, hadde dårligere kognitiv funksjon enn deltakere uten disse sykdommene. Deltakerne hadde stabil kognitiv funksjon fra 3 måneder til 18 måneder etter hjerneslaget, med unntak av at det tilkom noe bedring i språk, oppmerksomhet samt evnen til å planlegge og utføre handlinger
Dual Impairment in Cognition and Physical Performance After Stroke: Prevalence, Pathogenesis and Prediction of Function
Get PDFDual impairment of physical performance and cognition has been reported to increase the risk of dementia, falls, and functional dependency. However, this coexistence of impairments has to a little extent been explored in stroke populations; instead, these impairments have been studied, diagnosed, and treated as distinct entities. As a result, further knowledge is needed to delineate the underlying pathological mechanisms of dual impairment and their consequences for long-term function in stroke survivors.
The overall aim of this thesis was to investigate both the synergistic relationship between physical performance and cognition after stroke and the associations between functional outcomes and brain pathology. This thesis was based on data from baseline and 3- and 18-month follow-ups of the Norwegian Cognitive Impairment After Stroke (Nor-COAST) study, a prospective multicenter cohort study including 815 participants admitted to stroke units with acute stroke in five Norwegian hospitals between May 2015 and March 2017.
Performance-based assessments included the Montreal Cognitive Assessment (MoCA) and Short Physical Performance Battery (SPPB) at baseline and 3-month follow-up. In addition, executive function, memory, grip strength, and dual task cost were assessed at 3-month follow-up. Instrumental activities of daily living (IADL) were assessed at 3-and 18-month follow-up with the Nottingham Extended ADL (NEADL) questionnaire. Approximately half of the Nor-COAST participants were included in an MRI sub-study in which information was obtained on markers of cerebrovascular and neurodegenerative pathology, as well as on stroke lesion location and volume.
Results from Paper 1 showed that every third participant in our sample showed impairment in either cognitive or physical function at 3 months post-stroke, with rates of concurrent impairment ranging from 10% to 23%, depending on which combination of assessments was applied. Impairments in physical performance and grip strength were associated with impaired global cognition, executive dysfunction, and impaired memory. Higher dual-task cost was only associated with executive dysfunction.
In Paper 2, combining measures of physical performance and cognition was found to be superior to assessing one domain exclusively in the prediction of change in IADL from 3 to 18 months post-stroke; however, cognition appeared to be a stronger predictor than physical performance when applied in combination within the same model. Overall, a stable level of IADL function was found among participants, but high scores on measures of both physical performance and cognition at 3 months post-stroke were associated with a statistically significant improvement in function over the ensuing 15 months.
Results from Paper 3 showed that a larger stroke lesion volume was associated with dual impairment in cognition and physical performance at the time of stroke. Pre-existing pathology was found in two-thirds of the participants; however, associations with dual impairment were not significant when adjusting for age, whereas the association with stroke lesion volume remained significant. Participants with dual impairment were older, had poorer pre-stroke function, and suffered more severe stroke, on average, than participants with only one or no impaired domain.
To summarize, this thesis found that impairments in cognition and physical performance are observed in a substantial number of stroke patients, and that performance-based testing of dual impairment at 3 months post-stroke is useful for predicting IADL function at 18 months. These results contribute to increased knowledge of the interplay between post-stroke cognition and physical performance, their associations with brain pathology at the time of stroke, and their role in the prediction of long-term function. The
identification of dual impairments at 3 months post-stroke may be relevant for preventing functional decline and supports the adoption of a holistic treatment approach for this patient group. Further research is needed to refine the methods for identifying risk profiles and developing personalized rehabilitation that targets especially vulnerable populations following stroke
Dual Impairment in Cognition and Physical Performance After Stroke: Prevalence, Pathogenesis and Prediction of Function
No full textDual impairment of physical performance and cognition has been reported to increase the risk of dementia, falls, and functional dependency. However, this coexistence of impairments has to a little extent been explored in stroke populations; instead, these impairments have been studied, diagnosed, and treated as distinct entities. As a result, further knowledge is needed to delineate the underlying pathological mechanisms of dual impairment and their consequences for long-term function in stroke survivors.
The overall aim of this thesis was to investigate both the synergistic relationship between physical performance and cognition after stroke and the associations between functional outcomes and brain pathology. This thesis was based on data from baseline and 3- and 18-month follow-ups of the Norwegian Cognitive Impairment After Stroke (Nor-COAST) study, a prospective multicenter cohort study including 815 participants admitted to stroke units with acute stroke in five Norwegian hospitals between May 2015 and March 2017.
Performance-based assessments included the Montreal Cognitive Assessment (MoCA) and Short Physical Performance Battery (SPPB) at baseline and 3-month follow-up. In addition, executive function, memory, grip strength, and dual task cost were assessed at 3-month follow-up. Instrumental activities of daily living (IADL) were assessed at 3-and 18-month follow-up with the Nottingham Extended ADL (NEADL) questionnaire. Approximately half of the Nor-COAST participants were included in an MRI sub-study in which information was obtained on markers of cerebrovascular and neurodegenerative pathology, as well as on stroke lesion location and volume.
Results from Paper 1 showed that every third participant in our sample showed impairment in either cognitive or physical function at 3 months post-stroke, with rates of concurrent impairment ranging from 10% to 23%, depending on which combination of assessments was applied. Impairments in physical performance and grip strength were associated with impaired global cognition, executive dysfunction, and impaired memory. Higher dual-task cost was only associated with executive dysfunction.
In Paper 2, combining measures of physical performance and cognition was found to be superior to assessing one domain exclusively in the prediction of change in IADL from 3 to 18 months post-stroke; however, cognition appeared to be a stronger predictor than physical performance when applied in combination within the same model. Overall, a stable level of IADL function was found among participants, but high scores on measures of both physical performance and cognition at 3 months post-stroke were associated with a statistically significant improvement in function over the ensuing 15 months.
Results from Paper 3 showed that a larger stroke lesion volume was associated with dual impairment in cognition and physical performance at the time of stroke. Pre-existing pathology was found in two-thirds of the participants; however, associations with dual impairment were not significant when adjusting for age, whereas the association with stroke lesion volume remained significant. Participants with dual impairment were older, had poorer pre-stroke function, and suffered more severe stroke, on average, than participants with only one or no impaired domain.
To summarize, this thesis found that impairments in cognition and physical performance are observed in a substantial number of stroke patients, and that performance-based testing of dual impairment at 3 months post-stroke is useful for predicting IADL function at 18 months. These results contribute to increased knowledge of the interplay between post-stroke cognition and physical performance, their associations with brain pathology at the time of stroke, and their role in the prediction of long-term function. The
identification of dual impairments at 3 months post-stroke may be relevant for preventing functional decline and supports the adoption of a holistic treatment approach for this patient group. Further research is needed to refine the methods for identifying risk profiles and developing personalized rehabilitation that targets especially vulnerable populations following stroke
Eksterne henvisninger ved hoftebrudd behandlet ved en ortogeriatrisk avdeling sammenlignet med standard behandlingsmodell
Get PDFBAKGRUNN: Hoftebruddpasienter er ofte skrøpelige individer preget av høy alder, flere medisinske problemstillinger og de får ofte komplikasjoner i post-operativt fase som ikke er av ortopedisk karakter. De har derfor i løpet av innleggelsen hyppig behov for eksterne tilsyn fra annen spesialist, som kan føre til økt venting og mindre effektive pasientforløp. Det er også ressurskrevende for andre sykehusavdelinger som utfører tilsyn.
Ortogeriatri er en tverrfaglig behandlingsmodell som i tillegg til ortoped også består av spesialist i geriatri samt ergo- og fysioterapeut. En geriater besitter bred indremedisinsk kompetanse, og kan sannsynligvis håndtere flere av problemstillingene hos hoftebruddpasienter uten behov for ekstern spesialist. I den ortogeriatriske modellen ved St. Olavs Hospital gjør man en omfattende kartlegging av pasientene, og det legges persontilpassede planer for utreise og rehabilitering i samhandling med primærhelsetjenesten.
Hensikten med denne studien var å undersøke om innføring av ortogeriatrisk behandlingsmodell ved en ortopedisk sengeavdeling har endret avdelingens samarbeid med andre sykehusavdelinger og primærhelsetjenesten på en måte som gir mer effektive pasientforløp.
Vi undersøkte behovet for eksterne tilsyn hos hoftebruddpasienter behandlet ved en ortogeriatrisk avdeling sammenlignet med standard behandlingsmodell. Vi undersøkte også for forskjeller i hvor pasientene dro ved utskrivelse fra sykehuset.
METODE: Studien har et retrospektivt design med innhenting av data fra pasientjournaler for opererte hoftebrudd ved St. Olavs Hospital i perioden 1.nov 2016 – 31.des 2018. 303 pasienter med ortogeriatrisk behandling og 311 pasienter med standard ortopedisk behandling ble inkludert i studien. Gruppene ble analysert for statistiske forskjeller i antall tilsyn per pasient og forskjeller i destinasjon ved utreise.
RESULTATER: Innføring av ortogeriatrisk behandlingsmodell gav en signifikant nedgang i antall eksterne tilsyn per pasient etter en hoftebruddsoperasjon (fra 0.28 ± 0.91 til 0.13 ± 0.39, p = 0.011). Ortogeriatri-gruppen hadde også flere pasienter som ble utskrevet direkte hjem (12.9% vs 6.8%, p = 0.011), flere som ble utskrevet til sykehjem (61.1% vs 53.1%, p = 0.045) og færre til rehabiliteringsinstitusjon (20.1% vs 29.6%, p = 0.007).
TOLKNING: Overgang fra standard behandlingsmodell til ortogeriatrisk behandlingsmodell har redusert behovet for eksterne medisinske tilsyn etter en hoftebruddsoperasjon. Dette kan trolig føre til tidligere og mindre fragmentert behandling samt mer effektive pasientforløp.
Ortogeriatrisk behandlingsmodell har endret profilen på utreisedestinasjon ved at flere pasienter kan utskrives direkte til hjemmet, færre skrives ut til rehabiliteringsinstitusjon og flere til sykehjem. Dette antas å være et resultat av økt pasientmobilisering, bedre utreiseplanlegging og en mer adekvat vurdering av nødvendig omsorgsnivå ved utskrivelse til institusjon.BACKGROUND: The orthogeriatric care model consists of an interdisciplinary team which include geriatricians in hip fracture treatment. Patients with hip fractures often present with medical complications that need assessment from external specialists during hospital stay. Geriatricians, with a wide variety of medical skills, might be able to manage many of these complications without involvement of external specialists. The orthogeriatric model also practise a comprehensive in-hospital programme for rehabilitation and discharge planning. We compared the need for external visits in hip fracture treatment between an orthogeriatric care model and usual orthopaedic care. We also looked for differences in discharge destinations between the two groups.
METHODS: This was a retrospective study carried out at St. Olavs Hospital, Trondheim, Norway. Patient data were obtained from medical records registered in the period between Nov 1, 2016, and Dec 31, 2018. 303 patients with orthogeriatric care and 311 patients with orthopaedic care were included in the final analysis. The groups were analysed for statistical differences in number of external visits per patient and discharge destinations.
RESULTS: There were fewer post-operative external visits per patient in the group with orthogeriatric care compared to orthopaedic care (0.13 ± 0.39 vs 0.28 ± 0.91, p = 0.011). The orthogeriatric care group also had more patients discharged directly home (12.9% vs 6.8%, p = 0.011), more patients admitted to nursing homes (61.1% vs 53.1%, p = 0.045) and fewer to rehabilitation facilities (20.1% vs 29.6%, p = 0.007).
INTERPRETATION: Geriatrician involvement in hip fracture care can reduce the need for external visits after surgery. This might result in earlier medical intervention, less fragmented care and improvement in clinical pathway efficiency. In the orthogeriatric care model more patients are discharged directly home and better discharge planning probably results in more patients being admitted to the appropriate level of care
Relationship between In-Hospital Frailty and Health-Related Quality of Life 3 and 18 months after Stroke: A prospective Cohort study
No full textBAKGRUNN: Med en aldrende befolkning og bedre slagbehandling er det forventet at flere vil overleve et hjerneslag, og det er viktig å ha fokus på langtidsutfall og livskvalitet etter slaget. Overlevende etter hjerneslag er kjent for å ha dårligere helserelatert livskvalitet (HRQoL) enn befolkningen generelt, men det er lite kunnskap rundt hvilke karakteristika som er assosiert med en reduksjon i HRQoL i tiden etter slaget. Vi undersøkte hvordan skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen er relatert til HRQoL og endringer i HRQoL fra 3 til 18 måneder etter et slag.
METODE: Norwegian Cognitive impairment After Stroke-studien (Nor-COAST) er en prospektiv kohort studie sominkluderte hjerneslagpasienter ved innleggelse på fem norske sykehus fra mai 2015 til mars 2017. Disse er fulgt opp 3 og 18 måneder etterpå. For å vurdere skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen ble en modifisert versjon av Frieds fenotypemodell brukt (0poeng (p) = robust, 1-2p = pre-skrøpelig, 3-5p = skrøpelig). HRQoL ved 3 og 18 måneders oppfølging ble målt ved å bruke fem-nivå-versjonen av EuroQol’s femdimensjonale deskriptive system (EQ-5D-5L) og EuroQols visuelle analoge skala (EQ-5D VAS). I tillegg ble klinisk og demografisk informasjon registrert, som alder, kjønn, alvorlighetsgrad av hjerneslaget, og kognitiv og fysisk tilstand før hjerneslaget. Vi gjennomførte lineære regresjonsanalyser med blandet modell, ujustert og justert for kjønn, alder og alvorlighetsgrad av hjerneslaget for å undersøke sammenhengen mellom skrøpelighet ved innleggelse og livskvalitet etter hjerneslag.
RESULTATER: Av de 815 pasientene i Nor-COAST-studien, ble 625 inkludert i analysene våre. Gjennomsnittsalder var 71,7 år (standard deviasjon (SD) = 11,6; aldersspenn = 33-96 år); 263 (42,1%) var kvinner. Forekomst av skrøpelighet- var 10,4%, 58,6% var pre-skrøpelige. Den robuste gruppen hadde signifikant bedre EQ-5D-5L indeks og EQ-5D VAS-skår ved 3 og 18 måneder (p <0,001 i alle mål). Den skrøpelige gruppen hadde en betydelig større reduksjon i EQ-5D-5L indeksskår fra tre til 18 måneder sammenlignet med den robuste gruppen (-0.056; 95% CI -0.104 til -0.009; p = 0.021). Det var ingen forskjell i endring i EQ-5D VAS-skår mellom gruppene.
KONKLUSJON: Hjerneslagpasienter som er skrøpelige ved innleggelse har dårligere HRQoL etter tre og 18 måneder og større reduksjon i HRQoL i denne tidsperioden sammenlignet med den robuste pasienten
Relationship between In-Hospital Frailty and Health-Related Quality of Life 3 and 18 months after Stroke: A prospective Cohort study
Get PDFBAKGRUNN: Med en aldrende befolkning og bedre slagbehandling er det forventet at flere vil overleve et hjerneslag, og det er viktig å ha fokus på langtidsutfall og livskvalitet etter slaget. Overlevende etter hjerneslag er kjent for å ha dårligere helserelatert livskvalitet (HRQoL) enn befolkningen generelt, men det er lite kunnskap rundt hvilke karakteristika som er assosiert med en reduksjon i HRQoL i tiden etter slaget. Vi undersøkte hvordan skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen er relatert til HRQoL og endringer i HRQoL fra 3 til 18 måneder etter et slag.
METODE: Norwegian Cognitive impairment After Stroke-studien (Nor-COAST) er en prospektiv kohort studie sominkluderte hjerneslagpasienter ved innleggelse på fem norske sykehus fra mai 2015 til mars 2017. Disse er fulgt opp 3 og 18 måneder etterpå. For å vurdere skrøpelighet ved sykehusinnleggelsen ble en modifisert versjon av Frieds fenotypemodell brukt (0poeng (p) = robust, 1-2p = pre-skrøpelig, 3-5p = skrøpelig). HRQoL ved 3 og 18 måneders oppfølging ble målt ved å bruke fem-nivå-versjonen av EuroQol’s femdimensjonale deskriptive system (EQ-5D-5L) og EuroQols visuelle analoge skala (EQ-5D VAS). I tillegg ble klinisk og demografisk informasjon registrert, som alder, kjønn, alvorlighetsgrad av hjerneslaget, og kognitiv og fysisk tilstand før hjerneslaget. Vi gjennomførte lineære regresjonsanalyser med blandet modell, ujustert og justert for kjønn, alder og alvorlighetsgrad av hjerneslaget for å undersøke sammenhengen mellom skrøpelighet ved innleggelse og livskvalitet etter hjerneslag.
RESULTATER: Av de 815 pasientene i Nor-COAST-studien, ble 625 inkludert i analysene våre. Gjennomsnittsalder var 71,7 år (standard deviasjon (SD) = 11,6; aldersspenn = 33-96 år); 263 (42,1%) var kvinner. Forekomst av skrøpelighet- var 10,4%, 58,6% var pre-skrøpelige. Den robuste gruppen hadde signifikant bedre EQ-5D-5L indeks og EQ-5D VAS-skår ved 3 og 18 måneder (p <0,001 i alle mål). Den skrøpelige gruppen hadde en betydelig større reduksjon i EQ-5D-5L indeksskår fra tre til 18 måneder sammenlignet med den robuste gruppen (-0.056; 95% CI -0.104 til -0.009; p = 0.021). Det var ingen forskjell i endring i EQ-5D VAS-skår mellom gruppene.
KONKLUSJON: Hjerneslagpasienter som er skrøpelige ved innleggelse har dårligere HRQoL etter tre og 18 måneder og større reduksjon i HRQoL i denne tidsperioden sammenlignet med den robuste pasienten.BACKGROUND: With an ageing population and improvements in treatment more people will survive their stroke and it is crucial to focus on long-term outcome and quality of life among stroke survivors. Stroke survivors are known to have worse health-related quality of life (HRQoL) than the general population, but less is known about characteristics associated with decreased HRQoL by time following stroke. This study aim to examine how in-hospital frailty is related to HRQoL and change in HRQoL between three and 18 months post stroke.
METHOD: We studied acute stroke patients as a part of the Norwegian COgnitive impairment After STroke study (Nor-COAST), a multicentre prospective cohort. The participants were included at admission from May 2015 to March 2017, and followed up at three and 18 months post stroke. In-hospital frailty state was assessed using a modified version of the Fried phenotype model (0p = robust, 1-2p = pre-frail, 3-5p = frail). Clinical and demographic information were collected, including age, sex, stroke severity, and pre-stroke cognitive and physical state. HRQoL at three and 18 months follow-up was assessed using the five-level version of the EuroQol five-dimensional descriptive system (EQ-5D-5L) and the EuroQol visual analogue scale (EQ-5D VAS). We conducted linear mixed effect regression analyses unadjusted and adjusted for sex, age and stroke severity to investigate the association between in-hospital frailty and post-stroke health-related quality of life.
RESULTS: Of the 815 patients enrolled in the Nor-COAST study, 625 were included in our analyses. Mean age was 71.7 years (SD = 11.6; range = 33-96); 263 (42.1%) were female. Frailty prevalence was 10.4%, while 58.6% were prefrail. The robust group had significant higher measures in EQ-5D-5L index and EQ-5D VAS at three and 18 months (p <0.001, all measures). The frail group had a significantly larger decrease in EQ-5D-5L index score compared to the robust group (-0.056; 95% CI -0.104 to -0.009; p = 0.021). There was no difference in change in EQ-5D VAS score between the groups.
CONCLUSION: This study suggests that stroke patients with in-hospital frailty suffer from worse post-stroke HRQoL, and they are also experiencing a larger decrease in their HRQoL compared to the robust patient
Eksterne henvisninger ved hoftebrudd behandlet ved en ortogeriatrisk avdeling sammenlignet med standard behandlingsmodell
No full textBAKGRUNN: Hoftebruddpasienter er ofte skrøpelige individer preget av høy alder, flere medisinske problemstillinger og de får ofte komplikasjoner i post-operativt fase som ikke er av ortopedisk karakter. De har derfor i løpet av innleggelsen hyppig behov for eksterne tilsyn fra annen spesialist, som kan føre til økt venting og mindre effektive pasientforløp. Det er også ressurskrevende for andre sykehusavdelinger som utfører tilsyn.
Ortogeriatri er en tverrfaglig behandlingsmodell som i tillegg til ortoped også består av spesialist i geriatri samt ergo- og fysioterapeut. En geriater besitter bred indremedisinsk kompetanse, og kan sannsynligvis håndtere flere av problemstillingene hos hoftebruddpasienter uten behov for ekstern spesialist. I den ortogeriatriske modellen ved St. Olavs Hospital gjør man en omfattende kartlegging av pasientene, og det legges persontilpassede planer for utreise og rehabilitering i samhandling med primærhelsetjenesten.
Hensikten med denne studien var å undersøke om innføring av ortogeriatrisk behandlingsmodell ved en ortopedisk sengeavdeling har endret avdelingens samarbeid med andre sykehusavdelinger og primærhelsetjenesten på en måte som gir mer effektive pasientforløp.
Vi undersøkte behovet for eksterne tilsyn hos hoftebruddpasienter behandlet ved en ortogeriatrisk avdeling sammenlignet med standard behandlingsmodell. Vi undersøkte også for forskjeller i hvor pasientene dro ved utskrivelse fra sykehuset.
METODE: Studien har et retrospektivt design med innhenting av data fra pasientjournaler for opererte hoftebrudd ved St. Olavs Hospital i perioden 1.nov 2016 – 31.des 2018. 303 pasienter med ortogeriatrisk behandling og 311 pasienter med standard ortopedisk behandling ble inkludert i studien. Gruppene ble analysert for statistiske forskjeller i antall tilsyn per pasient og forskjeller i destinasjon ved utreise.
RESULTATER: Innføring av ortogeriatrisk behandlingsmodell gav en signifikant nedgang i antall eksterne tilsyn per pasient etter en hoftebruddsoperasjon (fra 0.28 ± 0.91 til 0.13 ± 0.39, p = 0.011). Ortogeriatri-gruppen hadde også flere pasienter som ble utskrevet direkte hjem (12.9% vs 6.8%, p = 0.011), flere som ble utskrevet til sykehjem (61.1% vs 53.1%, p = 0.045) og færre til rehabiliteringsinstitusjon (20.1% vs 29.6%, p = 0.007).
TOLKNING: Overgang fra standard behandlingsmodell til ortogeriatrisk behandlingsmodell har redusert behovet for eksterne medisinske tilsyn etter en hoftebruddsoperasjon. Dette kan trolig føre til tidligere og mindre fragmentert behandling samt mer effektive pasientforløp.
Ortogeriatrisk behandlingsmodell har endret profilen på utreisedestinasjon ved at flere pasienter kan utskrives direkte til hjemmet, færre skrives ut til rehabiliteringsinstitusjon og flere til sykehjem. Dette antas å være et resultat av økt pasientmobilisering, bedre utreiseplanlegging og en mer adekvat vurdering av nødvendig omsorgsnivå ved utskrivelse til institusjon
Treatment of acutely sick, frail elderly patients in a geriatric evaluation and management unit - Results from a prospective randomised trial
No full text- …
