1,721,036 research outputs found
Contribution of the therapeutic bond, therapist interventions and their interaction to outcome in psychotherapy
Full text linkEmpirical research has established that both individual and group psychotherapy is effective for a broad range of psychiatric disorders, but less is known about the processes associated with positive treatment outcomes. The aim of the present thesis was to examine the individual and combined contribution of two essential aspects of the Generic Model of Psychotherapy to outcome, namely the therapeutic bond (therapeutic alliance; group climate) and therapist interventions (homework assignments; transference work). Data was taken from two previously published randomized controlled trials. The first trial examined the effectiveness of cognitive behavioral group therapy (CBGT) for patients with comorbid disorders, whereas the second trial examined the effectiveness of short-term dynamic psychotherapy (STDP) and cognitive therapy (CT) for patients with cluster C personality disorders. Paper I found support for the use of a trans-theoretical measure of group climate as a predictor of long-term followup outcome in CBGT for comorbid disorders, particularly the dimension of engagement. In paper II, early ratings of therapist competence in assigning homework was found to predict both mid- and post treatment outcomes in CT with cluster C personality disorders. The use of homework assignments was not observable in STDP. This finding emphasizes the quality of homework assignments as an important and measurable therapist skill essential for treatment outcome, at least in CT. Paper III reported that a stronger emphasis on transference work, especially in the context of a weak therapeutic alliance, was associated with a smaller reduction in interpersonal problems at treatment termination in STDP and CT with cluster C personality disorders. The findings demonstrate the “risks” involved in having a stronger emphasis on transference work, especially in the context of a weak therapeutic alliance early in treatment. The results add to the importance of examining the contribution of the therapeutic bond, therapist interventions and their interaction to outcome in psychotherapy, and have noteworthy clinical implications for practicing therapists.PhD i psykologiPhD in Psycholog
Sammenhengen mellom fluktueringer av ATOS-faktoerer i time 6 og terapiutfall etter endt affektfobiterapi : en kasuistikk av seks pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse
No full textFølgende studium er den første til å studere fluktueringer av prosessfaktorer målt med
Achievement og Therapeutic Objectives Scale (ATOS) (McCullough, Larsen, Schanche,
Andrews, & Kuhn, 2003) i en tidlig terapitime (time 6 av 40). Formålet var å finne ut om
ulike ”ATOS-profiler” allerede tidlig i terapiforløpet kan bidra til å forklare gode versus
dårlige terapiutfall. Studien er en kasuistikk av seks pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse behandlet med affektfobiterapi (McCullough, Kuhn, Andrews,
Kaplan, Wolf, & Hurley, 2003). Terapiretningen innebærer å redusere overdrevne forsvar og angst knyttet til adaptive affekter, gjennom affekteksponering. Pasientene ble tatt fra en
randomisert, kontrollert studium gjennomført ved NTNU (Svartberg, Stiles, & Seltzer, 2004). Til sammen seks pasienter ble valgt, fordelt på to utfallsgrupper, henholdsvis på bakgrunn av forbedring og forverring på utfallsmålene, SCL-90-R og IIP, fra pre- til postbehandling. ATOS-faktorene forsvarsrestrukturering, affektrestrukturering og inhibisjon, målt i fire tidssegmenter i løpet av hver terapitime, ble inkludert i studien.
Det ble predikert at de tre pasientene med forbedring på utfallsmålene ville følge en
utvikling i time seks som i større grad er i tråd med klinisk affektfobiteori enn pasientene med forverring på utfallsmålene: førstnevnte utfallsgruppe ble forventet en relativ økning i nivå av forsvarsrestrukturering i løpet av timen og mer eller mindre bjelleformede kurver for affektrestrukturering og inhiberende affekt, som indikatorer på vellykket affekteksponering.
Tidsdiagrammer som viste fluktueringer av ATOS-variablene ble sammenlignet med
en tenkt teoretisk ”idealtime” skissert etter McCulloughs og kollegers (2003a) manual for
affektfobiterapi.
Resultatene ga ikke støtte til hypotesen, og det ble ikke funnet noen gjennomgående
fluktueringsmønstre som kan skille pasientene med henholdsvis vellykkede og mislykkede
terapiforløp fra hverandre. Et kategorisk affektivt skille åpenbarte seg imidlertid mellom
utfallsgruppene, og det kan tenkes at pasientgruppen i fremtidig forskning og klinisk praksis bør inndeles i undergrupper, for eksempel basert på primær affektfobi kodet. Prosesstudier som inkluderer flere både pasienter, timer i et terapiforløp og prosessfaktorer er viktige mål for fremtidig forskning
Terapeutens affektinntoning som moderator for effekten av overføringsarbeid på interpersonlige vansker etter endt behandling hos pasienter med Cluster C personlighetsforstyrrelser
No full textMålet med nåværende studie var å undersøke om terapeutens affektinntoning moderer effekten av overføringsarbeid på utfall av interpersonlige vansker etter endt terapi hos pasienter med Cluster C personlighetsforstyrrelser. Utvalget besto av 50 pasienter fra en randomisert kontrollert studie, som undersøkte effekten av kognitiv og korttidsdynamisk terapi (Svartberg, Stiles, & Seltzer, 2004). Interpersonlige vansker ble målt med Inventory of Interpersonal Problems (Horowitz, Rosenberg, Baer, Ureno, & Villasenor, 1988). Overføringsarbeid ble målt med Inventory of Therapeutic Strategies (Gaston & Ring, 1992), mens affektinntoning ble målt med The Affect Attunement Scales (Svartberg, 2005). Resultatene viser at høyere grad av nonverbal affektinntoning predikerer en statistisk signifikant reduksjon av kald-unnvikende interpersonlige vansker. Effektstørrelser indikerer at verbal affektinntoning predikerer en klinisk signifikant reduksjon av kald-unnvikende interpersonlige vansker, og at nonverbal affektinntoning predikerer en klinisk signifikant reduksjon av varm-oppofrende interpersonlige vansker. Det var ingen statistisk signifikante interaksjonseffekter mellom overføringsarbeid og affektinntoning (verken verbal eller nonverbal), men effektstørrelsene indikerer at effekten av overføringsarbeid blir særlig dårlig for reduksjon av kald-unnvikende og kald-dominerende interpersonlige vansker når verbal affektinntoning er lav. Analysene indikerer at nonverbal affektinntoning alene har positiv effekt på reduksjon av kald-unnvikende interpersonlige vansker, mer enn det verbal affektinntoning har, mens det er verbal affektinntoning som har en interaksjonseffekt med overføringsarbeid på utfallet av interpersonlige vansker
Terapeutens affektinntoning som moderator for effekten av overføringsarbeid på interpersonlige vansker etter endt behandling hos pasienter med Cluster C personlighetsforstyrrelser
No full textMålet med nåværende studie var å undersøke om terapeutens affektinntoning moderer effekten av overføringsarbeid på utfall av interpersonlige vansker etter endt terapi hos pasienter med Cluster C personlighetsforstyrrelser. Utvalget besto av 50 pasienter fra en randomisert kontrollert studie, som undersøkte effekten av kognitiv og korttidsdynamisk terapi (Svartberg, Stiles, & Seltzer, 2004). Interpersonlige vansker ble målt med Inventory of Interpersonal Problems (Horowitz, Rosenberg, Baer, Ureno, & Villasenor, 1988). Overføringsarbeid ble målt med Inventory of Therapeutic Strategies (Gaston & Ring, 1992), mens affektinntoning ble målt med The Affect Attunement Scales (Svartberg, 2005). Resultatene viser at høyere grad av nonverbal affektinntoning predikerer en statistisk signifikant reduksjon av kald-unnvikende interpersonlige vansker. Effektstørrelser indikerer at verbal affektinntoning predikerer en klinisk signifikant reduksjon av kald-unnvikende interpersonlige vansker, og at nonverbal affektinntoning predikerer en klinisk signifikant reduksjon av varm-oppofrende interpersonlige vansker. Det var ingen statistisk signifikante interaksjonseffekter mellom overføringsarbeid og affektinntoning (verken verbal eller nonverbal), men effektstørrelsene indikerer at effekten av overføringsarbeid blir særlig dårlig for reduksjon av kald-unnvikende og kald-dominerende interpersonlige vansker når verbal affektinntoning er lav. Analysene indikerer at nonverbal affektinntoning alene har positiv effekt på reduksjon av kald-unnvikende interpersonlige vansker, mer enn det verbal affektinntoning har, mens det er verbal affektinntoning som har en interaksjonseffekt med overføringsarbeid på utfallet av interpersonlige vansker
Hvordan forstå placeboeffekten i psykoterapi? En teoretisk oppgave om placeboeffektens rolle i psykoterapi
No full textHensikten med denne oppgaven er å undersøke hvordan placeboeffekten kan forstås i psykoterapi. Dette har blitt undersøkt gjennom en litteraturgjennomgang med fokus på å belyse placebokonseptets historie, rolle i utviklingen av og anvendelse innen medisinsk vitenskap og metodologi. Hva som kan regnes som en placeboeffekt, påvirkes av teoretisk perspektiv som legges til grunn, og hvordan ulike definisjoner av placeboeffekten påvirker hva og når man kan omtale noe som en placeboeffekt. Gjennom utvidelse av opprinnelige definisjoner innen det biomedisinske perspektivet, som var mer i tråd med pillen som det arketypiske placeboet, har det åpnet seg opp muligheter for å forstå placeboeffekten i psykoterapi. Behovet for dette virker å stamme fra ønsket om å etablere spesifisitet for psykoterapeutiske behandlinger ved å adoptere RCT-modellen fra medisinsk vitenskap. Dette har bidratt til at psykoterapi har fått plass blant «eliten» innen helsevesenet i Vesten. Men denne jakten på spesifisitet har i liten grad kastet av seg, og det er av flere argumentert for at det er problemer av praktisk og konseptuell art, som taler for at det logisk sett ikke er mulig å forholde seg til placeboeffekten i psykoterapi. Utvidelsen av definisjoner vanskeliggjør også skillelinjen mellom psykoterapeutiske effekter og placeboeffekter. Dette vanskeliggjøres ytterligere av teoretiske perspektiver som for eksempel det biosemantiske perspektivet, hvor både kontekst og mening trekkes inn. Placeboeffekten kan forstås som en blindvei i psykoterapeutisk forskning da flere av hovedargumentene for placebogrupper ikke kan oppfylles, og som et overflødig begrep i psykoterapeutisk praksis siden det å skille ut noen effekter som oppnås som «mindre» ekte eller placeboeffekter virker meningsløst. Innen medisinsk vitenskap er det imidlertid fattet ny interesse for placeboeffekter og hva som fører til dem. Placeboeffekten kan dermed forstås gjennom å se til funn om psykologiske effekters betydning innen medisinsk forskning, og integrere denne kunnskapen i psykoterapi
Deltakeres opplevelser av mentaliseringsbasert gruppeterapi
No full textFlere studier støtter mentaliseringsbasert terapi (MBT) som en virkningsfull behandling for pasienter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Denne behandlingsformen tilbys som kombinasjonsterapi med individualterapi, psykoedukasjon og gruppeterapi ved flere distriktspsykiatriske sentre (DPS) i landet. Kvantitative effektstudier kan være utilstrekkelig i forskning på hvordan ulike former for psykoterapi virker i praksis. Få studier har undersøkt hvilken rolle de ulike komponentene i MBT-kombinasjonsbehandlingen kan ha for utfall og hvordan de oppleves av brukerne. Denne studien undersøker hvilket bidrag gruppeterapien har fra brukernes perspektiv. Fem deltakere har blitt intervjuet om positive og negative erfaringer og hvordan de knytter dette til eventuelle endringer eller bedring. Intervjuene ble transkribert og kodet ut fra en stegvis induktiv-deduktiv metode, og kodene ble utforsket og satt sammen til relaterte kodegrupper og tema. Resultatene tyder på at flere deltakere opplever positive endringer fra gruppeterapien i tråd med økt mentaliseringsevne, som er hovedmålet med denne terapiformen. Noen forteller derimot om negative erfaringer som har ført til ingen bedring eller forverring av plagene deres. Deltakerne forteller om en utfordrende terapiform som innebærer å måtte eksponere seg emosjonelt og øke sine relasjonelle erfaringer. Resultatene tyder også på at disse opplevelsene takles ulikt ut fra den enkeltes evne til å åpne seg, tillit til de andre deltakerne, trygghet i gruppesituasjonen, utholdenhet og mentaliseringsevne. Det pekes mot et behov for et større fokus på styrker og fallgruver ved gruppeterapi. De gruppespesifikke elementene bør utnyttes og bevisstgjøres for terapeuter og pasienter, slik at dette kan være et kvalitativt framfor et kvantitativt bidrag til mentaliseringsbasert terapi
Sammenhengen mellom fluktueringer av ATOS-faktoerer i time 6 og terapiutfall etter endt affektfobiterapi : en kasuistikk av seks pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse
No full textFølgende studium er den første til å studere fluktueringer av prosessfaktorer målt med
Achievement og Therapeutic Objectives Scale (ATOS) (McCullough, Larsen, Schanche,
Andrews, & Kuhn, 2003) i en tidlig terapitime (time 6 av 40). Formålet var å finne ut om
ulike ”ATOS-profiler” allerede tidlig i terapiforløpet kan bidra til å forklare gode versus
dårlige terapiutfall. Studien er en kasuistikk av seks pasienter med unnvikende personlighetsforstyrrelse behandlet med affektfobiterapi (McCullough, Kuhn, Andrews,
Kaplan, Wolf, & Hurley, 2003). Terapiretningen innebærer å redusere overdrevne forsvar og angst knyttet til adaptive affekter, gjennom affekteksponering. Pasientene ble tatt fra en
randomisert, kontrollert studium gjennomført ved NTNU (Svartberg, Stiles, & Seltzer, 2004). Til sammen seks pasienter ble valgt, fordelt på to utfallsgrupper, henholdsvis på bakgrunn av forbedring og forverring på utfallsmålene, SCL-90-R og IIP, fra pre- til postbehandling. ATOS-faktorene forsvarsrestrukturering, affektrestrukturering og inhibisjon, målt i fire tidssegmenter i løpet av hver terapitime, ble inkludert i studien.
Det ble predikert at de tre pasientene med forbedring på utfallsmålene ville følge en
utvikling i time seks som i større grad er i tråd med klinisk affektfobiteori enn pasientene med forverring på utfallsmålene: førstnevnte utfallsgruppe ble forventet en relativ økning i nivå av forsvarsrestrukturering i løpet av timen og mer eller mindre bjelleformede kurver for affektrestrukturering og inhiberende affekt, som indikatorer på vellykket affekteksponering.
Tidsdiagrammer som viste fluktueringer av ATOS-variablene ble sammenlignet med
en tenkt teoretisk ”idealtime” skissert etter McCulloughs og kollegers (2003a) manual for
affektfobiterapi.
Resultatene ga ikke støtte til hypotesen, og det ble ikke funnet noen gjennomgående
fluktueringsmønstre som kan skille pasientene med henholdsvis vellykkede og mislykkede
terapiforløp fra hverandre. Et kategorisk affektivt skille åpenbarte seg imidlertid mellom
utfallsgruppene, og det kan tenkes at pasientgruppen i fremtidig forskning og klinisk praksis bør inndeles i undergrupper, for eksempel basert på primær affektfobi kodet. Prosesstudier som inkluderer flere både pasienter, timer i et terapiforløp og prosessfaktorer er viktige mål for fremtidig forskning
Betydningen av verbal og nonverbal affektinntoning i kognitiv terapi og korttids dynamisk psykoterapi
No full textMålet med denne oppgaven var å undersøke om grad av affektinntoning er viktig i forskjellige former for terapi, og om grad av affektinntoning dermed kan predikere utfall i kognitiv terapi (KT) og korttids dynamisk psykoterapi (STDP). Femti pasienter med cluster C personlighetsforstyrrelse ble fordelt på to grupper, halvparten deltok i KT og resten i STDP. Utfall ble målt med Symptom Checklist-90-Revised (SCL-90-R; Degoratis, 1983) og Inventory of Interpersonal Problems (IIP; Horowitz, Rosenberg, Baer, Ureño, & Villaseñor, 1988). Målinger ble gjort i forkant og i etterkant av terapiforløpet. Affektinntoning ble målt med Affect Attunement Scales (AAS; Svartberg, 2005) ved time 6 i terapiforløpet. Regresjonsanalyser ble brukt for å undersøke om grad av affektinntoning kunne predikere utfall i KT og STDP. Det ble kontrollert for allianse, for å se om grad av affektinntoning kunne predikere utfall ut over allianse. Resultatene var statistisk signifikante for STDP når symptomfall ble målt ved SCL-90-R (grad av verbal og nonverbal affektinntoning p < .01), og nær signifikant målt ved IIP (grad av verbal affektinntoning p = .06, nonverbal affektinntoning p = .08). De samme målingene gjort ved KT var ikke statistisk signifikante. Det kom frem av denne forskningen at grad av verbal og nonverbal affektinntoning er avgjørende for et positivt utfall (SCL-90-R) i STDP, men ikke i KT
Hvilken rolle spiller den ekte relasjonen for prediksjon av utfall i psykoterapi? : en regresjonsanalyse av pasienter ved universitetsklinikken på NTNU
No full textDen ekte relasjonen antas å bidra til bedre utfall i terapi (Coco, Gullo, Prestano, & Gelso, 2011; Fuertes et al., 2007; Gelso et al., 2012), men det er en mangel på empiriske studier som bruker validerte utfallsmål. Denne studien ser på sammenhengen mellom den ekte relasjonen, som målt med Real Relationship Inventory, og endringer på to utfallsmål; symptombelastning målt med SCL-90 og interpersonlig fungering målt med IIP-64. Det er den første undersøkelsen av ”den ekte relasjonen” i norsk sammenheng. Følgende forskningsspørsmål la grunnlag for studien: a) Den ekte relasjonen og arbeidsallianse vil være distinkte konstrukter og ikke mer enn moderat positivt korrelerte med hverandre, b) En sterkere ekte relasjon, målt tidlig i behandling, predikerer større reduksjon i generelle symptomer (SCL-90-R) og interpersonlige problemer (IIP-64) fra pre til post, og c) Den ekte relasjonen predikerer bedring i generelle symptomer og interpersonlige problemer, også etter at man kontrollerer for mål på arbeidsallianse. Utvalget i studien bestod av 62 pasienter som mottok individualterapi fra viderekomne studenter under veiledning. Bivariate korrelasjoner mellom målene ble utført for å svar på om den ekte relasjonen og allianse fremsto som distinkte konstrukter. For å få svar på spørsmålene knyttet til sammenhengen mellom den ekte relasjonen og behandlingseffekt ble det utført tre ulike stegvise regresjoner, med henholdsvis symptomtrykk (SCL-90) og interpersonlige vansker (IIP-64) som utfallsmål. Resultatene viser at gruppen som helhet har signifikant færre symptomer og interpersonlige vansker ved endt behandling. Studien finner ingen signifikante sammenhenger mellom den ekte relasjonen i terapi og henholdsvis symptommessig og interpersonlig utfall Resultatene drøftes med utgangspunkt i teori og tidligere empiriske funn angående den ekte relasjonen i terapi. Manglende sammenhenger mellom den ekte relasjonen og utfall i denne studien kan skyldes karakteristikker ved utvalget som grenseeffekter og lavt standardavvik. Likevel sår resultatene tvil rundt antagelsen om at den ekte relasjonen er en vesentlig faktor for bedring i psykoterapeutisk behandling. Videre forskning ta sikte på å bruke godt validerte måleverktøy og prospektive mål på behandlingseffekt, samt undersøke relaterte fenomener som tilknytning, interpersonlig fungering og hvordan den ekte relasjonen virker inn ved ulike lidelser og behandlingsmetoder
Hva er relasjonen mellom borderline personlighetsforstyrrelse, posttraumatisk stresslidelse og relasjonelle traumer : en litteraturgjennomgang
No full textA long line of research has tried to find explanations for the often found, but poorly
understood associations between borderline personality disorder and posttraumatic stress
disorder, that usually emerge in the context of childhood trauma with an interpersonal aspect. Uncovering the causal, mediating, and moderating influences on these associations may have important consequences for how clinicians view the diagnoses, and more importantly, how patients with these diagnoses are treated. This review attempts to shed some light on the discoveries of research published between 1990 and august 2015, to help organize what has been found on the subject, and also elucidate what needs to be done in future research in order to gain further clarity
- …
