1,613 research outputs found
Sett elg- og sett hjort-rapportering. Bør vi endre registreringsinstruksen?
No full textSolberg, E. J., Veiberg, V., Rolandsen, C. M. og Nilsen, E. B. 2017. Sett elg- og sett hjort-rapportering. Bør vi endre registreringsinstruksen? - NINA Rapport 1327. 32 s.
Bestandsindekser fra sett elg- og sett hjort-overvåkingen er viktige verktøy i norsk hjorteviltforvaltning, men presisjonen kan påvirkes negativt av at ikke alle observasjonene rapporteres. Dagens instruks er at alle observasjoner av elg eller hjort skal rapporteres med unntak for elg eller hjort som med sikkerhet er sett av samme eller andre jegere i jaktlaget samme dag. Fordi jegerne i et jaktlag samarbeider om å felle viltet blir samme elg eller hjort ofte sett av flere i laget og følgelig skal kun den første observasjonen av dyret rapporteres. Dersom andelen dobbeltobservasjoner som kanselleres også endrer seg med jaktlagets størrelse, kan dette skape unøyaktigheter i bestandsindeksene som beregnes.
For å undersøke om dette er tilfelle fikk vi i jaktsesongen i 2016 31 elg- og 24 hjortejaktlag til å rapportere både totalt antall observasjoner av elg eller hjort (alternativ instruks) og antallet observasjoner justert for dobbeltobservasjoner (dagens instruks). Samtidig rapporterte de dyrenes kjønns- og alderskategori, antallet jegere som jaktet, og jaktformen (drivjakt, passiv postering, smygjakt). For hjort ble jegerne også bedt om å registrere hvorvidt jakten foregikk i utmark eller på innmark i de ulike dagene eller øktene (del av en jaktdag) de jaktet.
Jaktlagene fordelte seg over 27 forskjellige kommuner (10 med hjortedata) innenfor mesteparten av utbredelsesområdet til elg og hjort i Norge. Totalt ble det rapportert 3634 elg og 3399 hjort sett basert på alternativ instruks og 1883 (52 %) elg og 2719 (80 %) hjort sett basert på dagens instruks. Av disse ble 239 (6,6 % av alle observasjoner) elg og 232 (6,8 %) hjort felt.
Det var ingen signifikante forskjeller i andelen dyr rapportert sett (dvs. antall sett etter dagens instruks / antall sett etter alternativ instruks) mellom ulike kategorier av hjort (kalv, spissbukk, eldre bukk, kolle, ukjent hjort), og kun små forskjeller mellom ulike kategorier av elg (kalv, okse, ku uten kalv, ku med 1 kalv, ku med 2 kalver, ukjent elg). Vi fant imidlertid en vesentlig reduksjon i andelen elg og hjort rapportert sett med økende jaktlagsstørrelse, og en høyere andel hjort rapportert sett på innmark enn i utmark. I tillegg fant vi at jaktform har betydning for andelen hjort rapportert sett i utmark, men ingen tilsvarende betydning for andelen elg rapportert sett. Relativt flere hjort ble rapportert sett når jaktformen var passiv postering og smygjakt enn ved drivjakt.
Til forskjell fra antallet observasjoner, gjøres det ingen justering av jaktinnsatsen (antall jegere og dager jaktet) som rapporteres ved dagens instruks. Det betyr at antallet elg- eller hjort sett pr. jegerdag (en indeks på bestandstetthet) kan endre seg utelukkende som følge av endringer i andelen av observasjonene som blir rapportert. En nedgang i gjennomsnittlig jaktlagsstørrelse i en kommune kan derfor føre til økning i antallet sett elg eller hjort pr. jegerdag selv når bestandstettheten holdes konstant. Spesielt stor er effekten når jaktlagene varierer fra svært små (1-2 jeger) til moderat store (4-10).
For å eliminere denne kilden til unøyaktighet råder vi forvaltningen til å endre på sett dyr-instruksen slik at alle elg eller hjort som observeres under jakta blir rapportert. Overgangen til ny instruks tror vi best kan gjøres på samme tidspunkt i hele landet, men vil sannsynligvis kreve noen år før den er fullt effektuert. I overgangsperioden råder vi forvaltningen til å ta i bruk en annen indeks på bestandstetthet, skutt dyr pr. jegerdag, som i mange områder viser seg å være en like presis indeks som sett dyr pr. jegerdag. Fordi alle felte dyr skal rapporteres er presisjonen av antall skutte dyr pr. jegerdag-indeksen upåvirket av jaktlagets størrelse.Solberg, E. J., Veiberg, V., Rolandsen, C. M. and Nilsen, E. B. 2017. Seen moose and seen red deer. Do we need to change the instruction? - NINA Report 1327. 32 pp.
In Norway, moose and red deer hunters are asked to report the number, sex and age of the animals seen while hunting. These observations are used by the local management to calculate indices of population density (seen per unit effort, SPUE), sex ratio (seen female per male) and productivity (seen calves per female). In most cases, these indices provide a fair reflection of the variation in the population density and demography, but not always. One reason for the latter can be that hunters are instructed to report the number of (likely) individuals seen, and not the total number of observations. This means that if a hunter see the same individual twice, or two or more hunters in the same hunting team see the same individual red deer or moose, this should be reported as one observation only. This is unproblematic as long as the number of individuals seen and reported represents a fixed share of all observations, but may be a problem if the proportion of such double-observations vary with the hunting team size or the sex and age of the animals seen.
To test the extent to which this represents a problem, we asked 31 moose hunting teams and 24 red deer hunting teams to report the number of (likely) moose or red deer individuals seen (current instruction) as well as the total number of moose or red deer observations per hunting day (alternative instruction) in the hunting season of 2016. At the same time they reported the sex and age category (calves, adults) of moose or red deer seen, number of hunters in the team (1-22), hunting method (drive hunting, ambush hunting, still-hunting). Red deer hunters were also asked to report whether the hunting took place on infields (agricultural fields) or outfields (forests or woodlands).
The hunting teams were from 27 different municipalities (1-7 teams per municipality) in various parts of the distributional ranges of moose and red deer in Norway. In total, the teams reported 3638 moose and 3399 red deer seen based on the alternative instruction and 1877 (52 %) moose and 2719 (80 %) red deer seen based on the current instruction. Of these, 239 (6.6 % of all observations) moose and 232 (6.8 %) red deer were shot.
The proportion of observations reported with the current instruction (i.e. the number of observations based on current instruction divided by the number of observations based on the alternative instruction) did not vary among age and sex categories of red deer (calves, females, yearling males, adult males) and only slightly among age and sex categories of moose. However, we found a significant decline in the proportion moose and red deer reported seen with increasing hunting team size, and a higher proportion of red deer reported seen when hunting on infields than on outfields. In addition, we found hunting method to affect the proportion of observations of red deer reported seen in outfields, but no effect of hunting method on the proportion of observations of moose reported. Proportionally more red deer were reported seen when the hunting method was ambush hunting and still-hunting than when the hunting method was drive hunt.
Because proportionally fewer observations are reported by larger hunting teams, whereas no similar adjustments are done with regard to the number of hunters or days hunting, the moose or red deer seen per unit effort will be inversely related to the average hunting team size. Hence, if the average team size increases, as has happened in many moose hunting areas during the last decades, the SPUE may decrease even in absence of any changes in moose or red deer density.
To eliminate this source of error variance, we advise the management authorities to change the seen deer instruction so that all observations of moose and red deer are reported. Preferably, this should be done in the entire country in the same year, but will probably need a couple of years to be fully effectuated. Because of the higher number of observations reported, future SPUE values are likely to be on average larger and therefore will not be comparable to the current index values. In the transition period, we advise the management to use the catch per unit effort (CPUE, number of deer killed per hunter day) as the preferred index of changes in moose or red deer density. The CPUE is not affected by a change in the instruction for collection of moose and red deer observations, and has been shown to be a precise index of moose population density
Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella-regionen: Erfaringer fra jaktåret 2019-2020.
No full textSolberg, E. J. & Rolandsen, C. M. 2020. Bestandsreduksjon av elg og hjort i Nordfjella-regionen: Erfaringer fra jaktåret 2019-2020. NINA Rapport 1813. Norsk institutt for naturforskning.
Våren 2016 ble det oppdaget skrantesyke (CWD) hos ei villreinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1, og som del av bekjempelsen av sykdommen ble hele delbestanden utryddet i 2017 og 2018. I etterkant ble 15 kommuner i Nordfjellaregionen oppfordret av Miljødirektoratet til å redusere sine elg- og hjortebestander med 50 % fra 2016-nivå for å redusere risikoen for smitteoverføring fra miljøet, samt for å avklare smittestatus i bestandene. Målet var at bestandsreduksjonen skulle gjennomføres gjennom ordinær jakt i løpet av 2019 og 2020.
NINA ble i denne anledning engasjert for å utvikle estimat på bestandsstørrelse og nødvendig avskytning for å nå målene, samt evaluere avskyting og bestandsutvikling i nedskytingsfasen. Modellberegninger av bestandsstørrelse, avskyting og bestandsutvikling ble presentert i Solberg et al. (2019), mens vi her oppsummerer og vurderer resultatene fra jakta i første året i nedskytingsfasen.
Resultatene viser at avskytingen av elg og hjort økte i 2019 i forhold til året før og at det i 2019 ble felt en noe større andel hunndyr av elg enn i foregående år. Økningen i avskyting var lavere enn anbefalt med henholdsvis 67 % og 63 % måloppnåelse for elg og hjort i hele regionen, og følgelig er det lite sannsynlig at bestandene er redusert mye fra nivået i 2016. I samsvar med dette var det bare marginale forskjeller i gjennomsnittlig antall elg sett og felt pr. jegerdag på kommunenivå i 2019 i forhold til 2016. Dette kan delvis forklares med endrede forutsetninger for datainnsamling i 2019, men neppe i tilstrekkelig grad til å antyde en betydelig bestandsnedgang.
En tilsvarende konklusjon støttes av at også antallet elg drept i trafikken var mye høyere i 2019 enn i 2016. Dette kan delvis skyldes at det var mer snø i jaktåret 2019/2020 enn i 2015/2016, noe som også påvirker påkjørselshyppigheten, men gir ingen indikasjoner på at bestanden er vesentlig redusert. For hjorten var det i 2019 en svak nedgang i antallet trafikkdrepte individer i forhold til 2016, noe som kan bety at hjortebestanden i hele regionen er noe mer redusert.
Den relativt lave økningen i antallet dyr felt er i samsvar med en tilsvarende lav økning i den registrerte jaktinnsatsen for elg. For hjortens del vet vi mindre om endringen i jaktinnsats i 2019 da omleggingen av Hjorteviltregisteret har ført til problemer med registrering av jaktinnsats, og angivelse om det ble jaktet på innmark eller utmark. Vi fant også stor variasjon i jaktinnsats, avskyting og bestandsutvikling mellom kommuner. I enkelte kommuner var avskytingen nesten i samsvar med anbefalt (> 90 % måloppnåelse), men reduksjonen i bestandsindeksene var likevel ikke alltid som forventet fra modellene. Vi diskuterer mulige årsaker til slike avvik i rapporten.
For å gi forvaltningsmyndighetene lokalt og sentralt et bedre utgangspunkt for å planlegge avskytingen av elg og hjort kommende høst, gir vi spesifikke råd om hvordan avskytingen bør gjennomføres i 2020. Rådene gis med bakgrunn i de nasjonale målene om å redusere elg- og hjortebestandene i Nordfjellregionen med 50 % fra 2016-nivå innen utgangen av 2020. På regionnivå anbefaler vi 100 % økning i avskyting for begge arter i forhold til avskytingsmålene angitt i Solberg et al. (2019). Dette er for å kompensere for lavere enn ønsket avskyting av elg og hjort i 2019. På kommunenivå differensierer vi anbefalingene basert på registrert bestandsutvikling og måloppnåelse i 2019. I de fleste kommunene anbefaler vi at avskytingen i 2019 økes med 50 % eller 100 %, mens vi i et fåtall kommuner anbefaler at avskytingen økes med mer enn 100 %. Fordi jaktinnsatsen i 2019 økte lite i forhold til tidligere år, anbefaler vi kommunene å også vurdere andre tiltak i tillegg til fritidsjakt, for å ta ut tilstrekkelig antall elg og hjort i 2020
Spatial predictions of suitable environments for palsas and peat plateaus in the Northern Hemisphere for recent and future periods
No full textHere we provide raster files of suitable environments for palsas and peat plateaus in the Northern Hemisphere. These files are results of a scientific study by Könönen et al. (2022, preprint). Files are provided in TIFF-format, and they describe the occurrence probability of the suitable environments for palsas and peat plateaus.
Könönen, O. H., Karjalainen, O., Aalto, J., Luoto, M., and Hjort, J.: Environmental spaces for palsas and peat plateaus are disappearing at a circumpolar scale, The Cryosphere Discuss. [preprint], https://doi.org/10.5194/tc-2022-135, in review, 2022
Constancy of distributions: asymptotic efficiency of certain nonparametric tests of constancy
No full textIn this paper we study stochastic processes which enable monitoring thepossible changes of probability distributions over time. Theseso-called monitoring processes are bivariate functions of time andposition at the measurement scale, and in particular be used to testthe null hypothesis of no change: one may then form Kolmogorov--Smirnovor other type of tests as functionals of the processes. In Hjort andKoning (2001) Cram??r-type deviation results were obtained under theconstancy null hypothesis for [bootstrapped versions of] such``derived'' test statistics. Here the behaviour of derived test statistics is investigated underalternatives in the vicinity of the constancy hypothesis. Whencombined with Cram??r-type deviation results, the results in thispaper enable the computation of efficiencies of the correspondingtests. The discussion of some examples of yield guidelines for thechoice of the test statistic, and hence for the underlying monitoringprocess.Asymptotic efficiency;Constancy of distributions;Empirical distribution functions;Kernel density estimator
Geography meets ecology : developing proxies to understand variations of stream biodiversity
No full textAbstractFreshwater ecosystems form unique environments with high biodiversity. However, freshwater biodiversity is increasingly threatened because of human activities, such as the ongoing climate change and land use alterations. To prevent the further decline in biodiversity, it is crucial to understand the factors that affect and modify biotic communities. For freshwater systems, information on the patterns and underlying echanisms of biodiversity is still inadequate, which may complicate any conservation and management efforts.Ecologists must often rely on different proxy variables in studies examining biodiversity-environment and biodiversity-space relationships due to difficulties in obtaining direct measures of numerous factors across large regions. Biodiversity patterns in streams have been shown to be structured by direct physical properties of the local habitat and by proxy features on the catchment and regional scales, but one problem has been related to only moderate explanatory power using such ‘traditional environmental variables’. The goal of this thesis was to study biodiversity patterns in northern streams by introducing the use of geographical proxy variables of environmental features (i.e. geodiversity) and dispersal (i.e. different geographical distances). More precisely, the aims were to 1) examine the effects of local environmental and geographical variables on stream biodiversity; 2) investigate how environmental and spatial distance types between stream sites affect the variation of stream insect communities; 3) compare the relative roles of habitat-scale geodiversity measures and traditional in-stream variables in explaining stream macroinvertebrate biodiversity and; 4) examine how catchment-scale geodiversity contributes to the variation in stream biodiversity in a boreal region.According to the results, traditional environmental variables contributed most to the variation in stream biodiversity. However, geographical proxies showed a clear usefulness in understanding biodiversity-environment relationships. It was demonstrated that physical distance measures describing dispersal routes also showed a notable role affecting community compositional variation between stream sites, implying that interesting patterns are shaped by dispersal processes in stream environments.Moreover, the results indicated that the geodiversity on local and catchment scales correlated with stream biodiversity, which underlines the value of geodiversity as a proxy to explain biodiversity variations in the freshwater realm. If further developed, similar proxy variables to those presented in this thesis could offer complementary insights to help explain the structuring of biodiversity patterns in streams. Finally, conservation efforts may also benefit from the identified cost-efficient proxy variables helping to understand the nuances in biodiversity variation.Original papersOriginal papers are not included in the electronic version of the dissertation.Kärnä, O.-M., Grönroos, M., Antikainen, H., Hjort, J., Ilmonen, J., Paasivirta, L., & Heino, J. (2015). Inferring the effects of potential dispersal routes on the metacommunity structure of stream insects: as the crow flies, as the fish swims or as the fox runs? Journal of Animal Ecology, 84(5), 1342–1353. https://doi.org/10.1111/1365-2656.12397Kärnä, O.-M., Heino, J., Grönroos, M., & Hjort, J. (2018). The added value of geodiversity indices in explaining variation of stream macroinvertebrate diversity. Ecological Indicators, 94, 420–429. https://doi.org/10.1016/j.ecolind.2018.06.034Self-archived versionKärnä, O.-M., Heino, J., Laamanen, T., Jyrkänkallio-Mikkola, J., Pajunen, V., Soininen, J., … Hjort, J. (2019). Does catchment geodiversity foster stream biodiversity? Landscape Ecology, 34(10), 2469–2485. https://doi.org/10.1007/s10980-019-00901-zSelf-archived versionOsajulkaisutOsajulkaisut eivät sisälly väitöskirjan elektroniseen versioon.Kärnä, O.-M., Grönroos, M., Antikainen, H., Hjort, J., Ilmonen, J., Paasivirta, L., & Heino, J. (2015). Inferring the effects of potential dispersal routes on the metacommunity structure of stream insects: as the crow flies, as the fish swims or as the fox runs? Journal of Animal Ecology, 84(5), 1342–1353. https://doi.org/10.1111/1365-2656.12397Kärnä, O.-M., Heino, J., Grönroos, M., & Hjort, J. (2018). The added value of geodiversity indices in explaining variation of stream macroinvertebrate diversity. Ecological Indicators, 94, 420–429. https://doi.org/10.1016/j.ecolind.2018.06.034Rinnakkaistallennettu versioKärnä, O.-M., Heino, J., Laamanen, T., Jyrkänkallio-Mikkola, J., Pajunen, V., Soininen, J., … Hjort, J. (2019). Does catchment geodiversity foster stream biodiversity? Landscape Ecology, 34(10), 2469–2485. https://doi.org/10.1007/s10980-019-00901-zRinnakkaistallennettu versioAcademic Dissertation to be presented with the permission of the Doctoral Training Committee for Technology and Natural Sciences of the University of Oulu Graduate School (UniOGS), for public discussion in the lecture hall IT116, on the 19th of December, 2019, at 12 noon.Abstract
Freshwater ecosystems form unique environments with high biodiversity. However, freshwater biodiversity is increasingly threatened because of human activities, such as the ongoing climate change and land use alterations. To prevent the further decline in biodiversity, it is crucial to understand the factors that affect and modify biotic communities. For freshwater systems, information on the patterns and underlying echanisms of biodiversity is still inadequate, which may complicate any conservation and management efforts.
Ecologists must often rely on different proxy variables in studies examining biodiversity-environment and biodiversity-space relationships due to difficulties in obtaining direct measures of numerous factors across large regions. Biodiversity patterns in streams have been shown to be structured by direct physical properties of the local habitat and by proxy features on the catchment and regional scales, but one problem has been related to only moderate explanatory power using such ‘traditional environmental variables’. The goal of this thesis was to study biodiversity patterns in northern streams by introducing the use of geographical proxy variables of environmental features (i.e. geodiversity) and dispersal (i.e. different geographical distances). More precisely, the aims were to 1) examine the effects of local environmental and geographical variables on stream biodiversity; 2) investigate how environmental and spatial distance types between stream sites affect the variation of stream insect communities; 3) compare the relative roles of habitat-scale geodiversity measures and traditional in-stream variables in explaining stream macroinvertebrate biodiversity and; 4) examine how catchment-scale geodiversity contributes to the variation in stream biodiversity in a boreal region.
According to the results, traditional environmental variables contributed most to the variation in stream biodiversity. However, geographical proxies showed a clear usefulness in understanding biodiversity-environment relationships. It was demonstrated that physical distance measures describing dispersal routes also showed a notable role affecting community compositional variation between stream sites, implying that interesting patterns are shaped by dispersal processes in stream environments.
Moreover, the results indicated that the geodiversity on local and catchment scales correlated with stream biodiversity, which underlines the value of geodiversity as a proxy to explain biodiversity variations in the freshwater realm. If further developed, similar proxy variables to those presented in this thesis could offer complementary insights to help explain the structuring of biodiversity patterns in streams. Finally, conservation efforts may also benefit from the identified cost-efficient proxy variables helping to understand the nuances in biodiversity variation
Hjort i Verdal. Resultater fra merking av hjort i 2005 og 2006
No full textRolandsen, C.M., Børstad, A., Heim, M., Solberg, E. J. 2017. Hjort i Verdal – Resultater fra merking av hjort i 2005 og 2006 - NINA Rapport 1315. 35 s.
Rapporten beskriver resultatene fra prosjektet «Hjort i Verdal». Prosjektet ble igangsatt som et pilotprosjekt om «innlandshjorten i Nord-Trøndelag». Målet har vært å øke kunnskapen om hjor-tens Cervus elaphus bevegelsesmønster i området. Resultatene bygger på over 34 000 posisjo-ner fra 22 hjort som ble merket i 2005 og 2006 i Verdal. Fire hjort ble merket med GPS-halsbånd, seks hjort med VHF-halsbånd, tre hjort med VHF-øresender, og ni med kun øremerker. Hele 99,1 prosent av posisjonene er fra de fire GPS-merka individene.
Basert på vår vurdering foretar omkring 50 % av hjortene sesongtrekk mellom vinter- og som-merområder. Trekkdistansen varierte mellom 6,5 og 90,7 km (snitt 40,2 km). På grunn av lite data er det umulig å skille utvandring fra sesongvandring for flere av hjortene. Om vi antar at de øremerka kalvene utvandret og ikke foretok sesongvandring, er det grunn til å tro at en stor andel av dyrene vandret ut fra området der de var født. Dette stemmer overens med funn i andre deler av landet, der minimum 20-40 % utvandrer. Antagelsen er sannsynligvis bare delvis riktig, og flere studier må derfor til for å avklare 1) andelen sesongtrekkende hjort, 2) trekkdistanser, 3) andelen ungdyr som utvandrer og 4) hvor langt unna de etablerer seg.
Resultatene viser at hjort som er merket i Verdal om vinteren ofte oppholder seg i andre kommuner til andre tider av året, blant annet under jakta. De sesongtrekkende hjortene trakk enten til sommerområder innen kommunen, i Snåsa, i Grong, eller i Steinkjer. Tolv av 22 hjort er dokumentert døde. Av disse døde fire i en annen kommune enn Verdal. Dette var tre øremerka bukkekalver som ble felt i Snåsa (2) eller Stjørdal (1). Den fjerde var en GPS-merket bukk (nr. 13) som var innom Steinkjer, Snåsa, Lierne, Røyrvik og Sverige før den ble påkjørt i Åre kommune i Sverige. En kolle ble også funnet død i Levanger men antas å ha druknet i Verdalselva og deretter ført med elva og med strømmen til Skånes i Levanger.
Basert på data fra merka hjort fant vi at 88 % av alle posisjoner var i skog, 8 % på innmark, 2 % på myr, mens de resterende 2 prosentene var fordelt på andre arealtyper som fastmark, bebygde områder og vann.Rolandsen, C.M., Børstad, A., Heim, M., Solberg, E. J. 2017. Red deer in Verdal – Results from capture and marking in 2005 and 2006 - NINA Report 1315. 35 pp.
This report describes the results of the project "Red deer in Verdal." The project was initiated as a pilot project about «inland deer in Nord-Trøndelag». The aim has been to increase the knowledge about red deer Cervus elaphus movement patterns in the area. The results are based on more than 34 000 positions from 22 red deer that were marked in 2005 and 2006 in Verdal. Four deer were tagged with GPS collars, six deer with VHF collars, three with VHF eartags, and nine with eartags only. Of all positions, 99.1 percent are from the four GPS marked individuals.
Based on our assessment 50% of the deer migrates seasonally between winter and summer ranges. The migration distance varied from 6.5 to 90.7 km (mean 40.2 km). Because of the small sample size of positions in space and time it is impossible to distinguish emigration from seasonal migration of several of the deer. If we assume that the calves marked with only eartags emi-grated, and not undertook seasonal migrations, there is reason to believe that a large proportion of the individuals marked as calves emigrated. This is consistent with findings in other parts of the country, where at least 20-40% emigrate. The assumption is probably only partially correct, and more studies must be done to give reliable answers to 1) proportion of migratory deer, 2) migration distances, 3) the dispersal rate of juveniles and 4) how far away they establish their home ranges.
The results show that deer marked in Verdal during winter often move to ranges in other munic-ipalities at other times of the year, including during the autumn hunting season. The seasonally migratory deer moved either to summer areas within the municipality, or to the municipalities Snåsa, Grong, or Steinkjer. Out of twelve dead marked deer, four died in another municipality than Verdal. Three calves with eartags were shoot during the hunting season in Snåsa (2) or Stjørdal (1). The last was a GPS collared male (no. 13) who moved through the municipalities Steinkjer, Snåsa, Lierne, and Røyrvik before he crossed to Sweden and was hit by a car and died in Åre municipality in Sweden. A female deer was also found dead in Levanger municipality, but she likely drowned in Verdalselva, floated down the river and led by ocean currents to Skån-estangen in Levanger.
Based on data from all the marked deer, we found that 88 % of all positions were in the forest, 8 % in cultivated land, 2 % in bogs, while the remaining 2 % was in other land cover types such as non-vegetated areas, built-up areas and water.© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivels
Effekt av Hjort (Cervus elaphus) på Plantediversitet i Boreal Skog
No full textEn viktig utfordring i økologi er og forstå hvordan hjortevilt kan påvirke plantediversitet i boreal skog, spesielt siden hjorteviltbestanden i Norge har økt til et historisk høyt nivå. Hjortens (Cervus elaphus) påvirkning kan føre til store endringer i artssammensetning og struktur i det økosystemet den lever i, ved å beite på busker og trearter vinterstid og urter og graminoider sommerstid. Effekten av disse påvirkningene kan variere fra positive til nøytrale eller negative, alt etter variasjon i lokal bestandstetthet, mengde og kvalitet på tilgjengelige matkilder og produktivitet i habitatet. For å kunne forutsi og forstå konsekvensene av hjortens påvirkning trengs det kunnskap om hjortebestanden, sett i samspill med økosystemet den lever i for å avgjøre hvilke tettheter av hjort som er bærekraftig.
Jeg har undersøkt effekten av hjortebeite på karplantediversitet i feltsjiktet ved å bruke et eksperimentelt studiesystem basert på ti par med uthenginger og åpne områder tilgjengelig for hjort på Tingvoll. Jeg har vurdert effekten av hjorteuthengning på alfa- og betadiversitet, i tillegg til å se på endringer i vegetasjonssammensetning. Resultatene viser, i motsetning til mine antagelser, at ti år etter ekskluderingen av hjort var det ingen effekt på alfa- eller betadiversitet. Plantediversiteten ble imidlertid redusert i både uthenginger og åpne områder. Tap av plantediversitet ble assosiert med en ekstrem tørke i løpet av vinteren 2013/2014, som førte til en uttørking av den dominante planten Vaccinium myrtillus. Det er viktig å forstå hvordan store beitedyr påvirker karplantediversitet. Dette kan hjelpe oss å forutse responser i vegetasjon og plantediversitet, samtidig som det kan bidra med utarbeiding av strategier for bærekraftig forvaltning av hjort
Underthrusting at the Hjort Trench, Australian-Pacific plate boundary: incipient subduction?
No full textThe southernmost portion of the Macquarie Ridge Complex (MRC) comprises the Hjort Ridge, Trench, and Plateau, the topographic expression of the Australian-Pacific plate boundary south of New Zealand. On the basis of marine geophysical (swath bathymetry/reflectivity, seismic reflection, gravity, magnetic) data, teleseismic data, and gravity modeling, we argue that the Australian plate is actively underthrusting the Pacific plate along the Hjort Trench, but self-sustaining subduction does not yet appear to have commenced. We interpret a crustal discontinuity in the Trench as a shallowly dipping thrust splay off a sub-vertical transform fault in the crest of the Hjort Ridge (Hjort Fault). The Hjort Fault separates oceanic crust generated at the Southeast Indian Ridge (SEIR crust), located to the south, from oceanic crust generated at the extinct Australian-Pacific spreading center located to the north (MRC crust). Oblique convergence on the transform has initiated a significant plate boundary decollement in the Trench, but our estimate of ?50 km of underthrusting does not support the existence of an eastwardly dipping Australian slab below ?20 km depth. For the length of the Hjort Ridge and Trench system, oblique convergence is partitioned between the decollement in the Trench and the Hjort Fault. South of 57.5°S, the trench decollement accommodates thrusting. North of 57.5°S, the boundary-parallel component of convergence becomes dominant, the Trench gradually shallows, and the trench decollement evolves into a low-angle, oblique-slip fault. The trench decollement and strike-slip system in the Hjort Ridge are structural boundaries that contain tectonic slivers of inferred SEIR crust of the western flank of the Hjort Ridge that currently belong to neither the Australian nor the Pacific plate
- …
